Love in a Cold Climate av Nancy Mitford

Kjære Nancy Mitford,

Det er ikke hver dag jeg skriver brev til en person som døde i 1973. Etter å ha lest Love in a Cold Climate har jeg bare så inderlig lyst til å fortelle deg hvor mye jeg liker romanene dine. 

Karakterene i romanene dine er vidunderlige. Vidunderlige eksentriske. Det sies at du har basert karakterene på virkelige personer, så jeg lurer på hvordan faren din reagerte (hvis han noen gang fikk vite det) på måten du karaktiserte han i Fannys onkel. På den andre siden, om han leste like mye som onkelen var det vel strengt tatt ingen fare for at han fant det ut var det vel?

I 2011 tror vi at slankekurer og bisarre kurer for å skjønnhetens skyld er noe som vi har startet. Romanene dine viser at forfengelighet ikke er en nyhet. Som jeg lo av Lady Montdore og hennes kurer bestilt av hennes homofile venn. Du trenger ikke så mange setninger, sarkasmen er der. Bang, bang, fulltrefferne sitter. Fannys inngiftet onkel Davy for eksempel, hvorfor si at han er hypokonder når du kan flette følgende setning inn i en tekst... Having himself for many years suffered, or enjoyed, most of the distempers in the medical dictionary he is very well up in nursing-home gossip... 

Fanny, ja. I to bøker romaner som jeg har lest til nå har Fanny vært den røde tråden. Jeg gleder meg til å lese den siste romanen i trilogien - Don't tell Alfred. Endelig skal Fanny få være hovedpersonen - ikke bare fortelle andre sin historie. Jeg liker Fanny - og det tror jeg du gjør også.

"And if I might offer you a little advice, Fanny, it would be to read fewer books, dear, and make your house slightly  more comfortable. That is what a man appreciates, in the long run".

I Don't tell Alfred blir Fanny ambassadefrue og et hektisk liv i Paris under den kalde krigen venter henne. Men, men jeg skal ikke løpe for fort. For det jeg skulle var å fortelle fortelle deg er hvor godt jeg likte Love in a Cold Climate. Sladder og intriger, det er det den egentlig handler om. Kjærlighetshistorier, opp og ned i mente. Fordi den handler om den engelske adelen, til tider pengelens men like fullt hons, blir det noe ekstra spennende over det. Jeg vet ikke hvilke tanker du ville ha gjort deg i dag, om du hadde lest sosietsspaltene i engelske aviser. De domineres av noen med hakket mer penger enn karisma for å si det slik, Wagsene i den nye fotballadelen kan ikke sammenlignes med de erkeengelske adelsfamiliene.

For å finne ut mer om din samtid har jeg nå bestilt en biografi om deg. Den skal leses, det skal også de andre romanene du skrev. Heldigvis er det fortsatt mange igjen. Takk for at du har gitt meg så mange gode lesestunder og ikke minst, takk for forventningene om mange flere.

Vennlig hilsen
Karin

The Pursuit of Love av Nancy Mitford

Jeg har en bok liggende foran meg. Det begynner å bli flere uker siden jeg leste den ut, men den ligger der enda. Ubeskrevet. Hvorfor er det av og til så vanskelig å skrive om bøker man likte så godt? I dette tilfellet er jeg redd for at min kløneste skrivestil skal stoppe noen fra å lese den fantastiske boken, at dette innlegget skal gjøre at du ikke leser The Pursuit of Love. Men jeg prøver. Jeg prøver.

Nancy Mitford er ikke et nytt bekjentskap for meg. I fjor leste jeg en samling brev mellom henne og Heywood Hill. De var korte, vittige og skarpe, og jeg ble litt demotivert til å lese noen av hennes romaner. Heldigvis fikk jeg mot til å prøve meg på romanen The Pursuit of Love. Heldigvis. 

Fanny vokser opp med en mor som er for pen til å være mor og en far som jakter på kvinner. Moren er forøvrig løslig basert på the Bolter -  Idina Sackville.Fanny blir plassert hos sin tante, en trygg og raus kvinne som også er opptatt av kvinners utdanning. Feriene tilbringer Fanny hos sin onkel og tante og deres relativt store barneflokk. De vokser opp på det som vi i Norge ville ha kalt et slott. De gjør mer eller mindre som de vil, bare de ikke forstyrrer sin eksentriske far. 

Fanny er egentlig bare fortelleren i historien, det er kusinens historie vi får høre. Som unge jenter er de naturligvis opptatt av kjærligheten, og Linda må gjennom to ekteskap før hun finner kjærligheten. Først med en kapitalist, så med en kommunist - ingen kan si at hun ikke gir 100 % for det hun tror på. 

Det er visst ingen hemmelighet at deler av historien er basert på Mitfordsøstrenes egen oppvekst,  men jeg kjenner for lite til Mitford sin oppvekst til å vite hva som eventuelt er selvbiografisk. Det jeg vet er at romanen er fantastisk skrevet. Noen av karakterene er bare så herlige rare, det er bare i et samfunn hvor penger ikke har noen betydning hvor man kan finne slike.

Den ytre handlingen kan nesten sees på som overfladisk. Det handler om oppvekst i en eksentrisk overklasse familie og det handler om kjærlighet. Den indre handlingen er så mye mer, så vanvittig mye mer. Klasseskiller, oppvekst, politikk, krig, familieroller, britisk historie - alt ført i pennen av en skarp og observerende Mitford. For selv om noen av historier er selvopplevd, det krever innsikt å se sitt liv, sin klasse, sitt samfunn fra et fugleperspektiv.

Det er feil å si at jeg koste meg med boken, for det er ingen søte historier vi får servert. Humoristisk ja, til tider svært humoristisk, men med de mørke undertonene så skjønner man at livet ikke er en dans på roser. Selv for noen som tror helt og fullt på kjærligheten. Nei, jeg koste meg ikke, men jeg hadde en vanvittig bra leseopplevelse. 

The Pursuit of Love er første del i en trilogi. De to neste er nå bestilt og jeg gleder meg til å følge karakterene videre. 

Anbefales!

----

Og boka? Kjøpt selv.

----