Solgunn sitt

Publisert i Altaposten 17. august 2022   Kvenkvinnen som smilte sola frem  «Ingen mennesker kan skrives ned eller strykes ut. Se ei toimi. Selv om søsteren min dør, lever hun videre, presten har satt kryss ved navnet hennes i boka, og Maria Stina står nå på de dødes side, men det er bare streker, kryss og bokstaver. Ingen pennestrøk er mennesker. Hva hun har sagt til meg, armen hennes rundt skulderen min, faktene jeg har lært av henne som jeg nå lærer videre fordi jeg lever, det er søsteren min, det er Marja. Ingen pennestrøk kan fjerne hvordan vi søstre løfter håret fra nakken når sommervarmen kommer, hun først, jeg etter, andre etter meg igjen.« Slik starter romanen om 35 år gamle Brita Caisa Seipajærvi som i 1859 flytter fra hjembygda Sodankylä. I sleden som kjørereinen trekker sitter den tre år gamle sønnen Heikki og ved siden av Brita Caisa går tolv år gamle Aleksi. Brita Caisa er vakkert skapt og vant med at menn lar øynene festes litt for lenge på kroppen hennes...

Publisert i Altaposten 20. april 2016 Sterkt og aldeles nydelig Forfatter Hild Haaheim var totalt uforberedt på sin egen reaksjon da koret hun nylig var begynt i skulle øve på Nordnorsk julesalme. Hun kjente at hun ble trang i halsen og at det svei bak øyenlokkene,   og selv etter mange øvinger og gjennomganger av ulike artisters versjoner var det vanskelig for henne å komme gjennom sangen uten skjelvende stemme. Plutselig skjønte hun at det var minnet om mormora og hennes historie som blandet seg med sentimentaliteten og slitet i sangen. Og med dette som utgangspunkt tar Haaheim leserne med på en imponerende velskrevet tidsreise der vi blir kjent med hennes forfedre. Vi starter på Ekkerøy midt på 1880- tallet og følger familien hennes på både moren og farens side helt frem til våre dager. Jeg har lest store deler av romanen høyt – til den eller de som var i nærheten, jeg har ledd, grått og blitt kraftig berørt. Kan ikke huske at jeg noen gang har vært så imponert...

Publisert i Altaposten 8. desember 2015   Nådeløst ærlig ”Jeg og faren min går i veikantene. Vi fisker om nettene. Vi har fyllekuler ved kjøkkenbordet sammen med kjenninger nordfra. Vi har laks liggende i vasken. Vi tar ikke nyvasket tøy ut av vaskemaskinen, men lar det ligge der og tørke til underlige former.” Det er melankolien over en tapt liv som slår sterkest ut i Arvolas siste bok. Hun har tatt utgangspunkt i egen oppvekst og barndomsminner i arbeidet med denne boka, og spesielt er det minnene om faren og deres samvær som blir viktig. Mye av stemningen minner meg om Åsa Linderborgs fantastiske roman, Meg eier ingen som ble utgitt i 2008. Der forteller Linderborg om hvordan det var å vokse opp med en far som var alkoholiker. Åsa Linderborg var glad i faren sin, Ingeborg Arvola var også det. Hun flytter til Tromsø, senere Oslo, langt fra Neiden og Øst-Finnmark, men hun er ofte på besøk hos faren. Da hun som voksen opplever at farens alkoholmisbruk set...