Torsdagsmordklubben

Bildekilde: Bokelskere

Det er ikke så ofte jeg leser krim, men fra tid til annen gir jeg sjangeren et forsøk, mest for å sjekke status. Ofte konkluderer jeg med at krim fortsatt ikke er min favorittsjanger, men samtidig kan jeg heller ikke benekte at jeg også liker å lese litt krim innimellom. Derfor kommer jeg nok til å holde på med nettopp det et par ganger i året. 

Men at det blei skikkelig geriatrisk krim denne gangen, det er egentlig helt tilfeldig. Det har seg slik at jeg på innfall kjøpte tre eksemplarer av den første boka i serien, den som kun heter Torsdagsmordklubben (2020), det samme som serien. Boka er skrevet av den britiske forfatteren Richard Osman (f. 1970), og jeg skulle egentlig gi bort alle tre. Bøker er som kjent ypperlig som gave, og krim er som kjent ikke egentlig min sjanger. Men så var det brått en av de tre som hadde fått tak i boka på egenhånd, og dermed blei jeg sittede med ett eksemplar sjøl. Og plutselig hadde jeg kikka litt nærmere på boka, og begynt å lese...

Og bare for å ha slått det fast først som sist - dette er harmløs og rolig krim, helt perfekt for den som ikke tåler brutale og blodige detaljer. Det hele er nemlig lagt til en seniorlandsby, der massevis av gamlinger med grått og hvitt hår, ymse skavanker, diverse sjukdommer og et bredt spekter av historier, holder til. Og vi suser inn og blir kjent med ei hard kjerne, det vil si medlemmene i det som kalles Torsdagsmordklubben. Klubben, som møtes på nettopp torsdager, består av Joyce, Ibrahim, Roy og Elisabeth. De er mer enn normalt oppegående, og mer enn normalt interesserte i mord, derav klubben. Og mens de durer i vei med bilder fra åsteder og diskuterer forskjellige drapsvåpen og tilhørende dødsårsaker, tutler øvrige beboere rundt med sitt. Det er strikking og rolige turer med rullator, sjakk og en og annen dupp, noen runder på kirkegården, mange pauser på benken, et par ekskursjoner med både buss og bil til områder i nærheten, det er hårruller og hofter og pleiere og uendelige kopper med te og tunghørte ører og mange misforståelser. Det er snålt og snilt og sjarmerende på samme tid.

Men særlig farlig, eller spennende, er det ikke. Helt til det er et virkelig lik som dukker opp, og Torsdagsmordklubben opplever at de får sin første sak. Eller, egentlig blir det ikke så farlig da heller, men det blir i alle fall bittelitt spennende, men alltid på et slikt nivå at det også er overkommelig for de av oss med innoperert hjertestarter. Det er ikke så lett å skape sitrende spenning når en eller annen alltid må tisse, har glemt krykka eller ustanselig vimser rundt etter brillene sine. Men underholdende, det er det. Underlig nok er ikke det lokale politiet så innmari interesserte i å samarbeide med en haug seniorer som vimser, tisser og glemmer heller, men Elisabeth er heldigvis drilla i ukonvensjonelle metoder. Og slik vikles gamlingene inn i ei drapsetterforskning som til stadighet baller på seg. 

Boka er overraskende lang, men svært lett å lese. Osman hopper fra den ene fornøyelige scenen etter den andre, være seg solskinnsdemonstrasjoner eller medlemsmøter, og han skildrer tydelige typer, både i klubben og blant de øvrige seniorene. Fortellerstemmen er todelt, noe som er et interessant og velfungerende grep. I stort sett hele boka følger vi Torsdagsmordklubbens medlemmer i tredjeperson, men i noen kapitler, titulert "Joyce", er det Joyce som er fokaliseringsinstansen. Disse kapitlene framstår nesten som ei dagbok, der vi følger Joyce svært tett. Slik får vi mulighet til å få hennes gjenfortellinger av dagen, tolkninger av hendelser, oppfatninger av de andre eller forståelser av ulike situasjoner, og tankene hennes styrer, og villeder, leseren hit og dit. Det forklares ikke hvorfor vi følger nettopp Joyce, men så vidt jeg har forstått, følger vi ett og ett medlem fra bok til bok.

I krimsjangeren er det jo slik at vi lesere kan forvente spenningstopper, etterforskning og oppklaring, og det kan gjerne være flere uventa vendinger underveis, slik at slutten blir overraskende. Et eksempel på ei slik vending er stadig nye mistenkte, eller mange mistenkte på samme tid, sånn at det er vanskelig for leseren å følge med på forfatterens små og store ledetrårder. Her opplevde jeg at det ikke var så mange spenningstopper, men på den andre sida var det helt greit å lese ei krimbok som ikke var heseblesende. Etterforskning og oppklaring får vi mye av, da både Torsdagsmordklubben og politiet har hver sine opplegg, og det er en del vendinger underveis, sjøl om det ikke endte med en veldig overraskende slutt. 

Forfatteren har fått mye ros for boka si, som blei den mest solgte debuten i Storbritannia i utgivelsesåret. Og jeg tror deler av suksessen skyldes nettopp kulissene for boka: den idylliske seniorlandsbyen, som er så gjenkjennelig og hverdagslig og rik på harmløse situasjoner. Det er en type kulisse vi kjenner igjen fra ei lang rekke britiske krimserier på tv, og som har sitt opphav hos selveste Agatha Christine (1890-1976), som plasserte en av sine detektiver, nemlig miss Marple, i samme type univers. Dette er med andre ord trygt for oss som leser. 

Men der miss Marple er aleine om å hamle opp med det meste, er de her fire stykker, som surrer rundt og overraskende ofte gjør vondt verre. Men da er det vel bare å bake ei kake og ta en kopp te? I alle fall i følge Joyce. Men når det kommer til karakterene er det med vilje jeg kaller dem nettopp det. For dette er ikke mennesker. For meg blir verken Joyce, Elisabeth, Roy eller Ibrahim, eller noen av de andre, helt ordentlige. For sjøl om det hele er sjarmerende og underholdende, er det også flatt og uten psykologisk dybde. Anslaget er der, med tanke på at spesielt Elisabeth er så hemmelighetsfull, men det er ikke nok til å trekke meg med. Og disse gamle menneskene, som er så satt i sine egne greier, opplever heller ikke noe særlig utvikling i løpet av teksten, sjøl om de utsettes for både det ene og det andre. Det er kanskje som forventa, men lell: For at teksten skal utmerke seg, må det være en form for bevegelse. Her står vi uten, men det er vel kanskje sånn det er med underholdningslitteratur? 

Torsdagsmordklubben blei oversatt til norsk av Kari Engen (f. 1960) og utgitt på Gursli Berg forlag i 2021. Boka har blitt en suksess også i Norge, og det har etter hvert kommet fire bøker i serien. Ryktene vil ha det til at nummer fem kommer seinere i år. Jeg tenker at både serien og karakterene klarer seg fint uten at jeg leser videre, så jeg skal la det være med kun den første boka i dette tilfellet.

De fires tegn

Bildekilde: Bokelskere

Rett etter påske, da alle andre hadde meska seg med usannsynlige mengder med påskekrim på melkekartongen, smarttelefonen, tv-skjermen, nettbrettet og mellom boksidene, var det min tur. Jeg leser jo ikke så mye krim, et par ganger i året, bare. Og det er det samme for meg når jeg leser den, så lenge leseren i meg ønsker å lese krim. Derfor blei det etterpåskekrim, skrevet av ingen ringere enn Sir Arthur Conan Doyle (1859-1930). Og boka er De fires tegn fra 1890. Min utgave er oversatt av Nils Lie (1902-1978) og kom ut på Bokvennen i 2016.

De fires tegn er en av de mest berømte tekstene med den ikoniske mesterdetektiven Sherlock Holmes i hovedrolla. Forut for denne finner vi En studie i rødt (1887), som var lesernes første møte med Sherlock Holmes. Etter å ha sysla så smått med en slik krim, ønska Arthur Conan Doyle, som opprinnelig hadde studert medisin og hadde etablert en legepraksis i Plymouth, å skrive historiske romaner, slik som heltene Walter Scott (1771-1832) og Robert Louis Stevenson (1850-1894). Men da han fikk tilbud om publisering i både Storbritannia og USA med ei helt ny tekst om detektiven, kunne han ikke dy seg. Noe måtte han jo gjøre mens han venta på pasienter!

Og fram fra boksidene trer da altså Sherlock Holmes, den geniale, narkomane detektiven som stadig betraktes av sin venn og bofelle Dr. Watson, som aldri slutter å forbauses, urovekkes og imponeres av sin venns intellekt og hvis måter det fungerer på. Det er altså Dr. Watson som forteller til oss, det er han som sanser, føler og tenker, og Sherlock Holmes er en bifigur i hans fortelling om hva som egentlig hendte, for eksempel den gangen Miss Morstan trådte inn i deres værelser i Baker Street 221B og ba om hjelp til å oppklare et mysterium.

Det har seg nemlig slik at Miss Mary Morstans far er borte. Han forsvant den 3. desember 1878 og har ikke vært sett i ettertid. Han var offiser ved et indisk regiment, og hadde akkurat kommet hjem til England da han blei borte. Han rakk ikke en gang å møte datteren sin! Men nå mottar Mary årlig store, kostbare perler, levert i esker uten avsender. Og i et anonymt brev som kom med posten tidligere samme dag, er det noen som ønsker treffe henne utafor tredje søyle ved teatret. Hun skal ikke kontakte politiet, men hun får lov til å ha med seg to venner.

Det eneste som er sikkert, er at Mary nå er kommet til riktig sted. De to vennene hennes kan naturligvis være Dr. Watson og Sherlock Holmes! Slik trekkes vi med inn i ei spennende intrige med en original versjon av det lukkede roms mysterium, et reelt historisk bakteppe, eksotiske detaljer og ei effektiv etterforskning, der alt fra politifolk, hestedrosjer, gategutter og dampbåter er involvert. Og til slutt får vi naturligvis det hele forklart, i kjent stil.

I De fires tegn demonstreres en ganske annen måte å skrive krim på enn den vi kjenner i dag. Sjøl om Holmes og Watson ikke skyr et slagsmål eller er redde for å takle en drapsmann, er det kløkt, observasjoner og deduksjon som stadig driver dem framover. Bloddryppende detaljer, intense skildringer av ondskap og makaber brutalitet hører ikke hjemme her - slikt er uvesentlig. Det sentrale er intrigen, omdreiingspunktet er å få svar på spørsmåla eller mordgåten, løst opp knuta, avdekka hemmeligheter og fortidig grums. Og først når alle spørsmål er besvart og det ikke gjenstår noe å løse, er Holmes fornøyd. Det etterlater også leseren helt stappa, for ingen tråder henger og dingler. Det er rett og slett ikke noe å lure på.

Men kanskje det på mange måter er greit? Likevel: Det jeg opplever som leser, er at bøker der alt avsløres og ingenting blir hengende og dirre ved bokas slutt, fort blir glemt. Og jeg tror det blir tilfellet her også, uten at De fires tegn på noen måte er ei dårlig bok. Den er bare så veldig tydelig, eller forklart - det siste lange kapittelet er i sin helhet lagt i munnen på skurken i fortellinga. Den samme formen for bekjennelsesmonologer kjenner vi også fra Agatha Christie (1890-1976), mens en forfatter som John Dickson Carr (1906-1977) ofte klarer seg uten.

De fires tegn har hatt klassikerstatus i flere tiår. For meg innebærer det ei formulering og en forventning om litteratur som tåler tidas tann. I dette tilfellet blei jeg faktisk bittelitt skuffa. De fires tegn er innmari satt i sitt eget univers, og vipper mer mot det fremmede enn mot det eksotiske og spennende. Men det er lett for meg å si, som har røtter i norsk kultur, og ikke den britiske, der minnene om imperietida fortsatt står sterkt hos mange. Heldigvis har noen kloke hoder tenkt på nettopp dette fremmedelementet, slik at det bakerst i boka er noen sider med noter. Disse er det riktignok ikke gjort rede for i den løpende teksten, så en får finne fram litt på måfå. For- og etterordet ved Nils Nordberg (f. 1942) var derimot helt vesentlig, og ga flere fine innganger til teksten.

De fires tegn er en pen utgivelse og ei interessant bok, den har ei god krimgåte og er en spennende tittel, særlig fra et litteraturhistorisk ståsted. Og både Holmes og Watson er underholdende typer som det er fornøyelig å lese om. Men det blir ikke mer med det første, kjenner jeg, for jeg liker at ei bok er mer enn bare underholdning og fiffige løsninger.

Vårlesing

Jeg er så klar for vår! Men det hjelper jo ingenting når februar oppfører seg som april og byr på lurevår med prikkende varme i de spede solstrålene den ene dagen før jeg puster frostrøyk på trappa og hutrer i den stive, kalde vinden den andre. Så, altså, snø. Igjen. Over de vasne, brune gresstustene fra i fjor ligger tjukke, hvite filler. Fillene dekker trær og busker, isen på gårdsplassen, søpla i grøftekantene, grusen som noen få steder allerede var blitt kosta opp av en ivrig vårsjel. Brøytebilene går varme på ny, og med fyr på peisen blir det godt og varmt hos oss også. Og da er det bare å lese i vei.

Margaret Atwood

Atwood er og blir en favoritt! Hun mestrer ulike sjangre og formater, skriver med kløkt og kraft og er så utrolig dyktig, klok og stilig. Jeg håper jeg blir en slik åttiåring! Men jeg er ikke en gang halvveis verken aldersmessig eller intellektuelt, og må derfor kose meg med bøkene hennes i mange tiår til. The Handmaid's Tale: The Graphic Novel med illstrasjoner av Renée Nault er lest, og fjorårets suksess, Gileads døtre, skal kanskje leses snart, den også.

Hjalmar Soderberg

Fire noveller av svenske Söderberg er lest, likt og omtalt. Og sia jeg likte det så godt, kommer det nok noe mer fra denne karen etter hvert.

Truman Capote

Innlegg om den vesle boka Frokost på Tiffany, som overraskende nok var ei novellesamling, er endelig på plass. En sorgmunter utgivelse, der Capote demonstrerer sitt presise blikk for svært ulike og nokså komplekse menneskeskjebner. Et fint bekjentskap.

Amalie Skram

Jeg vender stadig tilbake til Amalie Skram, og finner hele tida noe nytt å begeistres eller undres over i hennes forfatterskap. Nå har jeg lest Mennesker og håper å skrive om den snart.

Tarjei Vesaas

Jeg er ikke fullt så bevandra i Vesaas' forfatterskap som i Skrams, men det har blitt noen bøker her også etter hvert. Kimen ligger nå øverst i skrivekøen, så der kommer det nok et innlegg om ikke så lenge.

Marisha Pessl

Den tjukke spenningsromanen Nattfilm gikk unna som bare rakkern, og innlegg har det også blitt. Uten å avsløre for mye, kan jeg vel si at dette ikke var en rein innertier for meg - jeg setter nok mer pris på mer ektefølt litteratur, altså mindre staffasje og kav. Men det er like fullt ei solid bok.

Sofi Oksanen

Forfatter og dramatiker Sofi Oksanen må jo være en av Finlands mest originale og kraftfulle litterære stemmer! Romanen Norma var nokså annerledes enn det jeg forventa, og ikke nødvendigvis en favoritt, men jeg slutter ikke å følge forfatterskapet av den grunn! Innlegg kommer.

Homer

Denne karen blir nok ikke borte fra leselista med det første. Jeg har lest Iliaden, som jeg også snart skal skrive om, men jeg skal jammen komme meg gjennom Odysseen også! Det kan ta litt tid, for nå er jeg akkurat ferdig med bokbingoen og skal kaste meg over et par forsømte lesesirkelbøker. Men lese, det skal jeg.

Elsa Morante

Morante er fortsatt ulest, men beholdes på leselista litt til. Jeg har tross alt veldig lyst til å lese Historien, men jeg klarer ikke helt å holde på med to veldig tjukke bøker samtidig. Alt til sin tid, tenker jeg, og stresser ikke.

Eugene O'Neill

Det er alltid spennende å lese forfattere en ikke har lest før! Jeg kjente kun O'Neill av omtale og var vel litt redd for at han skulle være for destruktiv - skrekkeksempelet i dramatisk sammenheng er alltid Sarah Kane. Men jeg blei positivt overraska over Lang dags ferd mot natt og hadde en veldig fin leseropplevelse, sjøl om familien Tyrone ikke hadde det noe særlig fint.

Gabriel Scott

Jeg lo godt av tante Pose, underlig som hun er! Og stemninga i romanen minte meg faktisk om Jane Austen, der det også alltid er en Kirsten Giftekniv og en sabotør til stede. Det blir fort underholdende intriger av slikt! Men der stopper sammenligninga mellom det norske juleeventyret og flere britiske romanklassikere. Innlegg finner du her. 

Elizabeth Strout

Jeg har blitt kjent med ei dame ved navn Olive Kitteridge, hvis egenskaper og interesse for tilfeldig småprat er enda verre enn broderns. Et godt kvinneportrett, fin formidling av livssituasjonen hennes og interessante perspektiver på familiekonflikter er noe av det jeg kan trekke fram. Mer kan du lese her.

Agatha Christie

Siste bok ut i 2019 var Guds kvern maler langsomt, en klassisk Agatha Christie-krim med like klassisk intrige, plot og løsning. Det er godt jeg ikke leser slikt hver dag, for da hadde jeg blitt lei! Men innimellom har det så absolutt sin sjarm.

Emma Healey

Som jeg tidligere har nevnt, har jeg vært med på bokbingo i vinter. Og det er moro! Men plutselig satt jeg der og var på jakt etter ei bok om demens. Det er jo ikkeeksisterende i mine egne ulesthyller. Jeg måtte derfor ty til biblioteket, og valget falt på Elizabeth er borte av Emma Healey. Innlegg kommer.

Bjørn Godøy

Litt sakprosa har også klemt seg inn i februar, denne gangen Bjørn Godøys Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske fra 2014. Den blei kjøpt på Mammutsalget for noen år tilbake, og viste seg å være ei svært interessant bok som jeg ser fram til å skrive om. 

Ida Simons

Men det er ikke bare på Mammutsalget det kjøpes bøker. Bokklubben har også sine salg, og innimellom havner det derfor ei pakke eller sju i postkassa. Denne gangen tok jeg fram Timen før midnatt av Ida Simons - ei bok som fikk god omtale, men som dessverre ikke var noe særlig likevel. Mer kommer i eget innlegg.

Valmiki

Ramayana er lest ferdig, og med det har jeg lært ganske mye om forfatter Valmiki og indisk skriftkultur, tidlige litteratur og trosforestillinger. Interessant! Innlegg dukker nok opp her også, med tid og stunder.

Jeffrey Eugenides

The Virgin Suicides - på norsk Jomfrudød - gikk som en farsott da den kom, og på nytt noen år seinere da den blei filmatisert av Sofia Coppola. Jeg har lenge vært nysgjerrig på romanen, og er nå godt i gang med lesinga.

Simone de Beauvoir

Sammen med Birthe skal jeg i løpet av kort tid gyve løs på mesterverket til selveste Simone de Beauvoir - Det annet kjønn! Jeg grugleder meg, for boka er tjukk som bare rakkern, og om jeg ikke finner flyt, vil det bli en pine å komme seg igjennom. Naturligvis håper jeg at den både er interessant, spennende og morsom, slik at jeg kan danse meg igjennom tanker, eksempler og teorier. Den som leser, får vite...

Maja Lunde

Jeg forsøker å lese både i bredden og dybden, hvilket vil si ulike sjangre og vidt forskjellige temaer, gjerne god spredning innafor en og samme måned. Med tre små i hus hører også barnelitteraturen med - heldigvis! Der er det veldig mye bra, og akkurat nå ser jeg fram til å lese Over grensen av Maja Lunde.

Alfabetlesing

Neste bok ut i Alfabetlesing er Odysseen, forhåpentligvis tett fulgt av Prosessen. På Q har jeg ikke ei eneste bok, hvilket betyr at jeg med god samvittighet kan vende nesa mot bokstaven R. Der har jeg derimot mange titler, så det blir spennende å velge. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget!

Bokhyllelesing 2020

De grønne bøkene blei lest i januar, og i februar var det gamle bøker som stod på tapetet. Boka skulle helst være utgitt mellom 1850-1950, eller være en historisk roman fra samme periode. For de av dere som er i mål med disse to kategoriene, er det bare å gyve løs på kategori nummer tre: Bøker med veldig korte titler. Knut Nærums Å og Arne Torps R er de korteste jeg veit om - noen bedre? 

Jeg ønsker alle sammen en flott marsmåned!

Bokhyllelesing: Agatha Christie

Bildekilde: Bokklubben

Det er duka for ei julefeiring utenom det vanlige når den gamle og utspekulerte rikingen Simeon Lee har invitert storfamilien hjem til godset sitt. Til vanlig bor Lee der sammen med den eldste sønnen sin og svigerdattera, som han elsker å herse med, men nå blir huset fullt av øvrige sønner og deres koner. Felles for dem alle er at de verken er glad i faren eller i hverandre, men de håper at nå som den gamle er blitt skrøpelig, kan det vanke litt kronasjer. Med på kalaset blir også noen uventa og til dels ubedte gjester, som hevder å være i familie med den manipulerende patriarken. Dessverre skal de mange invitasjonene og plutselige besøkene få katastrofale følger: Simeon Lee blir brått funnet død. Og som om ikke det er nok, er døra inn til rommet hans låst fra innsida, og liket er aleine i rommet.

Heldigvis befinner mesterdetektiv Hercule Poirot seg rett i nærheten. Han ankommer godset ganske raskt og blir værende til mysteriet er oppklart. Det viser seg å gå nokså radig, i kjent stil, men ikke utenom et par omveier der forfatter Agatha Christie (1890-1976) forsøker å villede leseren. Som vanlig forteller Poirot ivrig om sine undersøkelser og resultatene av disse for alle sine mistenkte mot slutten av boka, slik at både tilhørere og lesere tas med på hele prosessen. Det er et fint grep, der Poirot får forklart alle detaljer en ivrig leser kanskje har gått glipp av underveis, men karakteren er samtidig så dominerende at teksten i lange partier nesten glir bort fra romansjangeren og inn i en rein monolog. Her kunne forfatteren med fordel variert pratinga med skildringer, handlingsreferater, indre monolog og andre innspill, og således holdt på spenninga.

Drapet - for det er et drap - på Simeon Lee, er et eksempel på det lukkede roms mysterium - et drap som egentlig ikke skal være mulig verken å gjennomføre for morderen (uten å bli sett, hørt, lagt merke til eller lignende) eller å oppklare for detektiven eller politiet etterpå. For det er jo umulig! Men nyanser, detaljer og et observant øye kan komme langt på egenhånd. Som kjent liker Poirot å trimme sine små grå, og han bruker ofte logisk tenkning for å komme fram til løsninger. Empirien han samler inn eller observerer, gjør at han kan dedusere seg fram til riktig løsning. I dette tilfellet ligger det noe på golvet i Lees kontor, noe som ikke har vært der tidligere. Og dessuten er diamantene hans også borte! Er det ett eller to lovbrudd som skal oppklares? Og hvor har det egentlig blitt av Lees personlige tjener? Og kan en stole på den aldrende butleren? Med politiet ved sin side gjennomfører Poirot både vitneavhør og ropetester, og del for del avdekkes familiemedlemmenes hemmeligheter, skjulte agendaer, følelser, motiver, midler og muligheter.

Guds kvern maler langsomt (Hercule Poirot's Christmas, 1939) er en god, gammeldags krimklassiker av det harmløse slaget. Christie mesker seg verken i bloddryppende skildringer eller grusomme fortellinger fra fortida slik dagens kriminalromaner gjør i større grad, og hun framkaller verken iskalde grøss eller neglebitende spenning underveis, slik som for eksempel John Dickson Carr (1906-1977) kan gjøre. Boka er derfor perfekt å lese i jula, slik jeg gjorde, når en vil kose seg med noe ikke alt for avansert eller intenst. Romanen er fin - her vil jeg trekke fram skildringene, stemningene og svingningene i stemning - passe detaljert både når det kommer til interiør og personer, humoristisk på beste britisk vis og ikke minst godt uttenkt.

Christie skriver konsekvent i tredjeperson, men varierer veldig i sin nærhet til personene. Noen ganger er hun tett på, andre ganger er hun svært distansert. Det gjør at vi ikke blir like godt kjent med alle karakterene i boka og derfor forstår vi dem heller ikke like godt. Noe forklares, annet ikke. Dette inkluderer også Simeon Lee. Vi som leser rekker ikke å bli kjent med før han dør. Vårt inntrykk av han formes derfor av det familien og de ansatte på godset sier i etterkant av drapet. Åpninga er god, men misvisende, da Christie her går svært tett på personer hun seinere ikke behandler på samme måte - slik hun åpner skulle en tro de var bokas hovedpersoner. Men seinere er det Poirot som framstilles som en slags hovedperson, der han leder etterforskninga og dermed også fokaliseringa.

Boka er delt inn i sju hovedkapitler, og strekker seg over ei uke - fra 22. til 28. desember. Hvert kapittel har igjen nummererte underkapitler av varierende antall og lengder. Min utgave av Guds kvern maler langsomt (et sitat fra boka, som igjen er en intertekstuell referanse) er fra 2016 og er utgitt av Bokklubben. Til grunn for deres utgivelse ligger Claes Gills (1910-1973) opphavelige oversettelse. Reint språklig kan jeg ikke skryte stort av denne romanen, og jeg er heller ikke veldig imponert over slutten, men jeg koste meg underveis likevel.

Vinterlesing, del II

Riktig godt nytt år! Tenk at det er 2020 allerede! De to siste månedene av 2019 gikk unna som en vind, og plutselig er vi altså her, allerede i det nye året. Tradisjonen tro er de første nyttårsdagene her hos oss dager for familiekos og rydding. Vi legger puslespill og leser ferdig bøker, aker og lager snøfigurer, spiser opp julekaker og julegodt, støvsuger, vasker golvet, rydder gaver, rydder opp etter gårsdagens raketter, legger kakeboksene på plass i kjelleren og setter pinnekjøttkjelen ned i skuffen. Og innen helga er omme, er nok juletreet ute også, og vi legger jula og 2019 bak oss og er helt klare for alt det nye som 2020 kommer med. Heldigvis forblir bøkene de samme!

Margaret Skjelbred

Det er ikke så ofte jeg leser og skriver om lyrikk, men det er veldig fint når jeg først kommer i gang. Og endelig fikk jeg på plass en omtale her også. Les mer om sonettkransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde her. 

Jon Fosse

I samme omtale som over, finner du også omtalen av Jon Fosses Poesiar over Henrik Wergeland. Begge titlene blei lest til Bokhyllelesing 2019 i august, og faktisk var det fint å se dem opp mot hverandre. Men er de veldig ulike, eller veldig like, eller noe midt i mellom? Les og finn ut!

Øystein Morten

Jakten på Sigurd Jorsalfare er lest, men ikke omtalt. Kort sagt: Boka var god, men første utgivelse der Morten skriver slik som dette, dokumentarbiografisk eller hva det nå kan kalles, Jakten på Olav den hellige, var enda bedre!

Margaret Atwood

Romanen Hjertet gir seg ikke har endelig fått sin omtale, og den finner du her. Ei god og original bok, der Atwood skremmende nok (og dette er et løst sitat fra forfatteren) bare beskriver og skildrer ideer, påfunn og handlinger som vi mennesker faktisk har funnet på og gjort mot hverandre. Grøss og gru! Men les, du!

Agatha Christie

Det svenske novelleforlaget Novellix er en ny favoritt hos meg, med sine nydelige, bittesmå bøker med all slags noveller i. Perfekt for alle typer lesere! Her tar jeg for meg fire noveller av krimdronning Agatha Christie, en forfatter jeg knapt har lest på femten år. I kommentarfeltet blei jeg tipsa om ei anna Christiebok, og den hadde jeg jo på lur! Vips, så var Guds kvern maler langsomt lest også. Det innlegget kommer seinere.

Selma Lagerlöf

Denne dama har jeg derimot lest mye mer hyppig opp gjennom tjueåra, men mest romaner og lange fortellinger, ikke så mange av novellene. De var det også fint å lese. Fire stykker her også, altså, og innlegg ligger her.

Hjalmar Söderberg

Jeg leser novellene fra Novellix i rykk og napp, og i desember leste jeg plutselig fire små bøker av Hjalmar Söderberg, en forfatter jeg nesten ikke har vært borti tidligere. Innlegg kommer.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Igjen et knippe med Novellixforfattere - og her er et eksempel på grunnkonseptet hos det svenske forlaget. De utgir fire og fire bøker med for eksempel ett overordna tema, fra en epoke, fra en sjanger, fra samme tiår, fra en forfatter eller fra bare nobelforfattere, bare nordiske forfattere og så videre. Det grafiske designet på bøkene gjenspeiler dette og bøkene utgjør til sammen en helhet. Her er det sjangeren feelgood som binder de fire forfatterne sammen, og innlegg finner du her.

George Eliot

Hvordan skal jeg klare å skrive om Middlemarch? Det lurer jeg veldig på, til tross for at jeg er i gang med et innlegg. Men å få hode og hale på ei tekst om ei slik bok, er ikke lett. Uansett: Ei helt suveren bok, og en helt enestående leseropplevelse! Jeg leser gjerne mer av Eliot.

William Shakespeare

De kalles ikke klassikere for ingenting - og denne gangen har jeg lest Othello. Morsomt nok leste jeg kort tid etter Guds kvern maler langsomt, der blant annet Desdemona er en intertekstuell referanse. Gøy å kunne henge med på den! Innlegg kommer.

Truman Capote
Jeg hadde litt ledig tid mellom to intense og tjukke bøker, og fant ei lita ei i ulesthylla. Det var Frokost på Tiffany av Truman Capote. Boka inneholdt fire noveller; ei lang og tre korte. Med tid og stunder skal jeg skrive om denne også.

Vera Henriksen

Det er fortsatt kø i skrivebunken, og et godt stykke ned ligger Kongespeil, en veldig fin og nokså dialogdrevet roman av Henriksen, også denne godt hjemla i ei historisk vikingtid.

Amalie Skram

Jeg har fortsatt ikke kommet i gang med Mennesker, men utpå nyåret må jeg, da jeg har valgt å ta den som en del av Alfabetlesing. Men tvangslesing funker som bare det, og for min del gjelder det ikke forfatteren eller boka i seg sjøl, men at jeg først må lese ferdig Iliaden, slik at jeg ikke drasser rundt på to store verk.

Tarjei Vesaas

Jeg er i gang med den allegoriske romanen Kimen, og er foreløpig fascinert av dette rolige og tradisjonelle øysamfunnet. Men under prosaen gnistrer det ei uro... Kimen er også en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Marisha Pessl

Nattfilm! Altså, jeg skulle bare kikke litt på den, og plutselig var jeg i gang med lesinga. Men jeg skulle lese sammen med Birthe, så jeg måtte legge den vekk for ei stund. Men nå i jula har det gått hardt for seg, og plutselig satt jeg der med Nattfilm igjen, nokså oppslukt.

Elsa Morante

Historien er ei bok jeg gjerne vil lese, kan hende det blir i januar?

Eugene O'Neill

Lang dags ferd mot natt gikk som en farsott rundt i landet for noen år tilbake, og det førte til at jeg kjøpte boka. Det er spennende å lese dramatikk, ikke minst av en ny forfatter. Og her var det veldig mye å ta tak i - og veldig tydelig at Ibsen var en av O'Neills forbilder. Innlegg kommer. 

Gabriel Scott

Jeg hadde store ambisjoner for årets julebøker - mange og lange! Men lesehumøret virrer hit og dit, og det blei med Snøsøsteren for barna og to bøker for meg sjøl, hvorav en av dem var Tante Pose av Gabriel Scott. Og makan til tante tror jeg en skal leite lenge etter. Forøvrig har jeg ikke sett filmen, så dette var et helt nytt bekjentskap for meg. Innlegg dukker opp etter hvert.

Elizabeth Strout

I romjula snørra vi rundt hele hurven, og da gikk det hardt utover bøkene for min egen del. På et par kvelder hadde jeg lest Olive Kitteridge, ei bok som møtes i grenselandet mellom novelle og roman. Omtale kommer.

Alfabetlesing

Jeg er omtrent halvveis i Iliaden, som er boka på I. Videre har jeg lest Jakten på Sigurd Jorsalfare og Lang dags ferd mot natt på henholdsvis J og L. Kimen er jeg også i gang med. Ergo får jeg snart gyve løs på neste års titler, som innledes med Mennesker og Norma! Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019

Jeg har hengt litt etter i Bokhyllelesing 2019, og holder fortsatt på med oktoberboka, som er Iliaden. Nobelboka mi blei Lang dags ferd mot natt, da O'Neill mottok prisen i 1936. Julebøker blei Christie, Scott og Lunde. Og snart braker det løs med ny runde! 

Ha en finfin januarmåned!

Agatha Christie x 4

Bildekilde: Boktanker

Da jeg var i slutten av tenåra hadde jeg en forholdsvis lang periode der jeg utelukkende leste krim. Jeg følte meg for stor for mange av ungdomsbøkene og for liten for voksenbøker - krim syntes å lande et sted midt i mellom. Jeg må også legge til at jeg ikke helt hadde sansen for tegneserier, jeg vokste fra det etter en periode med Donald og en med Fantomet, og jeg så virkelig ikke poenget med fantasylitteratur: Bøkene måtte være realistisk forankra, hvis ikke ville jeg helst ikke lese. Dette var i tillegg før ung voksen eller young adult blei etablert nærmest som en egen sjanger. Ergo var valgene få, men jeg ville jo gjerne lese!

Løsninga blei som sagt krim - formellitteratur med spenning. Romantikk og anna kliss, legeromaner og kioskromaner, hadde aldri heller vært min greie, så det var ikke en gang et alternativ. Men på vei inn i krimmens verden var jeg. Og hos bestefar kom jeg over selveste Agatha Christie (1890-1976), krimdronninga. Han snakka varmt om et par bøker, og derfra var veien særdeles kort til å låne og lese, og på biblioteket supplerte jeg med forfattere som Kim Småge, Karin Fossum, Kjersti Scheen, Karin Alvtegen, Minette Walters, Unni Lindell, Bjarne Reuter, Maurits Hansen, Pernille Rygg, Anne Holt, Edgar Allan Poe og så videre.

Til slutt hadde jeg lest ganske mye og nokså ulikt, og et par favoritter stod igjen, deriblant Christie. Og nå har jeg lest henne igjen, for første gang på mange, mange år. Med sine to detektivhelter har hun skapt to helt forskjellige, men like uforglemmelige karakterer: Den pertentlige og bartekammende belgieren Hercule Poirot og den tedrikkende og strikkende peppermøa miss Marple. Begge er omtrent like interessante som et møbel fra Ikea ved første øyekast, men de skjuler et uvanlig skarpt blikk, sans for detaljer og ikke minst deduktive evner.

I dette knippet med fire noveller av Agatha Christie, utgitt av det svenske novelleforlaget Novellix, møter vi Miss Marple to ganger, Hercule Poirot én gang, og i den siste novella radarparet Tommy og Tuppence, som jeg aldri hadde lest om før. Stilen er velkjent, dette er langsomme og noe alderdommelige fortellinger der tida har stansa. Teksten er svært dialogdrevet og direkte, detaljfokusert og enkel. Og her, i disse novellene, er det enda lettere å gjennomskue forfatterens underliggende struktur og handlingsrammer.

De fire novellene jeg har lest er Ett vattentätt alibi (1929), Den blå pelargonen (1932), Döden i floden (1932) og Diomedes hästar (1947). I alle fire tekster er det naturlig nok et mysterium som skal løses, men det er slettes ikke alltid et alvorlig mordmysterium - skjønt vi får det også i de to tekstene fra 1932. I den første teksten handler det om et veddemål: Ei kvinne går med på å gifte seg med en mann dersom han kan bevise hvilken historie som er riktig, at hun er ute en kveld i London, eller at hun er i Torquay? I den siste teksten er det Poirot som må finne ut hva som egentlig foregår i en krets med priviligerte unge mennesker der narkotikaen florerer.

Christie er seg sjøl lik, og følger omtrent samme mal i alle tekstene. Situasjonene som skisseres er konkrete og lettfattelige, dialogene er greie å følge og gjenfortellingene er enkle å se for seg. Språket flyter lett, også på svensk, og løsninga som gis til slutt, gir mening. Og sjøl om det var hyggelig å lese henne igjen, merka jeg også at det holdt med disse fire på rappen. For meg blir det for lett, og for gjennomskuelig. Neste ut får være en kriminalroman - kanskje de har stått seg bedre enn krimnovellene?

Vinterlesing

Og plutselig var det blitt desember. Og med desember kom både snøen og kulda, skistavene på trappa, lukta av pepperkaker, glatte fortau, brøytebilbrumming, det brå dunket fra takraset, snøskavler i alle veikryss, våte votter, sølete forklær, akebrettspor på kryss og tvers i hagen, sakser på golvet, fyr på peisen, isklumper i bustete hår, frostrøyk fra munnen, lim på duken, roser i kinna, neglesprett og ikke minst julepynt. Julepynt og julelys i alle vinduer, ved dørene, langs hustakene, på buskene i hagen. Og den helt klare lyden av kirkeklokker, tidlig en søndags morgen.

William Faulkner

Etter lang tid i ventebunken, fikk jeg endelig skrevet om romanen Larmen og vreden, som jeg har lest sammen med Birthe i høst. Boka har et ufortjent dårlig rykte - jeg likte den veldig godt, og syns Faulkner er en modig, klok og utrolig dyktig forfatter. Innlegg finner du her.

Frida Nilsson

En av Sveriges viktigste nålevende barnebokforfattere strekker seg etter Astrid Lindgren med barneromanen Det tynne sverdet. Begge disse damene våger å ta barna på alvor, og gi ord, stemme og oppmerksomhet til det som er vondt og vanskelig. Innlegg fins her, og jeg gleder meg allerede til neste bok!

Margaret Skjelbred

Jeg skal gladelig innrømme at jeg har somla ganske mye med å skrive om dikt denne høsten. Men jeg syns dikt er litt vanskeligere å skrive om enn romaner og noveller, og når jeg skriver om dem, må jeg ofte også lese diktene på nytt. Så det er en prosess som tar tid. Men jeg liker det, og innlegg om Skjelbred er snart i mål.

Jon Fosse

Sammen med Skjelbred skal jeg også skrive om diktene til Jon Fosse - det er i alle fall planen, og om den er god eller ikke, gjenstår å se. Kan hende det blir to innlegg likevel.

Øystein Morten

Jeg har mer eller mindre fått dilla på de gode og interessante bøkene til Morten, som oppstår i skjæringspunktet mellom sjangrene historie, dokumentar og biografi. Forrige måned skreiv jeg om Jakten på Olav den hellige, leste Jakten på Sigurd Jorsalfare og satte Jakten på Olav Tryggvason på ønskelista. Jeg håper Morten gjentar suksessen et par ganger til før han avslutter, slik at verken forfatter eller lesere går helt lei av konseptet.

Margaret Atwood

Når jeg bare blir ferdig med å skrive om diktene, er det Atwoods tur. Romanen Hjertet gir seg ikke blei lest i september, så det er vel strengt tatt på tide å komme med et innlegg. Og apropos ønskeliste; der står naturligvis Gileads døtre også! Og på nyåret kommer Den spiselige kvinnen! Jeg gleder meg masse!

Agatha Christie

Jeg bestilte fra Novellix for første gang i sommer, og etter det har jeg lest noveller i rykk og napp utover høsten. Blant annet fire krimnoveller av Agatha Christie. Også her skal det komme en omtale.

Selma Lagerlöf

En av mine absolutte favoritter! Det er noe med det svenske språket, tonen, stilen og varmen, som bare treffer meg noe så innmari. Og denne dama går ikke av veien for å skildre verken kummerlig hverdagsliv, fjong stas, bygdeoriginaler, falleferdig fasade, sinnsforvirra fedre eller noe litt overnaturlig... Noveller, også her, og jada, det skal skrives om.

Hjalmar Söderberg

Før jeg leste disse fire små bøkene, med noveller og historietter av Söderberg, hadde jeg knapt lest noe av han. Men dette var veldig fine tekster, så nå har jeg fått en ny forfatter å utforske.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Fire lette tekster, der Nora Ephron stod for den lengste og minst skjønnlitterære, der Sophie Kinsella stod for den helt klart beste, der Jojo Moyes var lettest men likevel gjenkjennelig og David Nicholls var kjedeligst, men også sår - mer kommer i eget innlegg.

George Eliot

Middlemarch blei lest i høst, også denne sammen med Birthe, og det var ei helt suveren bok! Jeg koste meg så enormt underveis, og lurer på hvordan jeg klarte meg uten denne boka i alle disse år... Jeg saumfarer nettet etter mer av Eliot på norsk, om noen har noen tips, rop ut! En omtale er på trappene.

William Shakespeare

Og når jeg først leste klassikere, tok jeg like greit for meg Othello også, som jeg har hatt i ulesthylla nokså lenge. Hele dramaet er via én følelse! Det er imponerende. Mer kommer i eget innlegg - men det kan jo ta sin tid.

Vera Henriksen

Kongespeil er en av de frittstående historiske romanene til Henriksen, og da jeg har lest mange andre av henne tidligere, var det en enkel sak å plukke opp denne. Omtale kommer.

Amalie Skram

Denne solide forfatteren er fortsatt på leselista, med den uferdige romanen Mennesker. Jeg er veldig spent på den, og gleder meg til å lese. Håper det blir i desember.

Tarjei Vesaas

Også Tarjei Vesaas ligger i lesekø. Denne gangen med den allegoriske romanen Kimen, og for min del som en del av Alfabetlesing. Jeg satser på å få lest boka i måneden som kommer.

Marisha Pessl

Neste bok ut sammen med Birthe er romanen Nattfilm. Det er ikke sikkert jeg rekker den i desember, da jeg vil lese ut Iliaden først. Men jeg ser fram til å lese! Fra før har jeg lest Utvalgte emner i katastrofefysikk av samme forfatter, men det er mange år sia. Det blir spennende å lese henne igjen.

Elsa Morante

Morantes Historien har stått i hylla over lengre tid, men nå som jeg er på mursteinskjøret for alvor, tenker jeg at jeg skal komme igjennom denne også. Om det blir i år er jeg ikke helt sikker på, det kommer litt an på hvor mange kakeslag ungene vil ha!

Alfabetlesing

Det går kanskje ikke så fort her, men det går framover! På bokstaven H leste jeg Huckleberry Finns opplevelser, og er nå i gang med boka på I, nemlig Iliaden. Det tok litt tid å komme i gang, men nå går det virkelig unna. Boka på J har jeg allerede lest, det var Jakten på Sigurd Jorsalfare. K blir nok Kimen, deretter venter bok med tittel på L. Men blir det Lolita eller Lang dags ferd mot natt, eller noe helt anna? Det veit jeg ikke. Mer om Alfabetlesing ligger her.

Bokhyllelesing 2019

Det er siste runde av Bokhyllelesing 2019 nå i desember. Jeg henger litt etter og holder på med oktoberboka (bok nummer elleve i ulesthylla, som her var Iliaden), og skal deretter i gang med ei nobelbok, men jeg er ikke sikker på hvilken tittel det blir. I desember skal vi lese julebøker, og jeg planlegger både Tante Pose og Advent, samt Snøsøsteren, som jeg leser for barna. 

Jeg ønsker dere alle ei riktig fin førjulstid!

Bokhyllelesing 2: Engelsk bok

Nå som vi runder årets korteste måned, er det også på tide å innfri månedens lesemål i Bokhyllelesing 2017. Kriteriet denne gangen var å hente fram ei bok som opprinnelig er blitt skrevet på engelsk, som vanlig fra egne ulesthyller. Om du leste boka på originalspråket, i norsk oversettelse eller i en annen variant, har ikke så mye å si. Om forfatteren var norsk, engelsk, amerikansk, tysk, russisk, kinesisk eller noe helt anna, er heller ikke vesentlig, så lenge boka først blei skrevet på engelsk. Og med det bør kandidatene være temmelig mange!

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de engelske bøkene:

Elisabeth leste The Left Hand of Darkness av Ursula LeGuin

Hedda leste Liv etter liv av Kate Atkinson

Silje leste Asking for it av Louise O´Neill

Åslaug leste Jeg lovet deg aldri en rosenhave av Hannah Green

Labben leste Our Souls at Night av Kent Haruf

Ida leste Døde spor av Agatha Christie

Vi stod altså helt fritt sjangermessig denne gangen, men så vidt jeg kan se, er det romanene som dominerer her. Slik er det vel lett at det blir. Over halvparten av alle romaner som utgis i Norge er oversatte, og språket det oversettes mest fra, er engelsk. En ser også at vi helt klart foretrekker damer i denne runden. Om det ellers er noen fellestrekk her, får dere diskutere dere fram til i kommentarfeltene. Er det for eksempel en felles tematikk? Boka jeg leste, hadde handling lagt til mellomkrigstida og andre verdenskrig, men tematikken er valg og identitet, og særlig sammenhengen av disse sett opp mot tid og et begrep som skjebnen. Er det flere bøker som tangerer dette?

Og med det er det bare å hive seg over marsrunden av Bokhyllelesing 2017! Vi vender nesa bakover i tid denne gangen, hovedsaklig til perioden mellom 1350 og 1700. Kriteriene kan defineres på to ulike måter: Du kan lese et verk som faktisk blei skrevet (og med det menes både nedskrevet og skapt) i perioden, eller du kan lese ei bok som på en eller annen måte tematiserer deler av den aktuelle tida, som et historieverk eller en historisk roman. Utover angitt tidsperiode er det ingen andre begrensninger eller føringer på hvilken bok du kan velge, så det er bare å plukke i ulesthylla etter beste evne. Innlegg publiseres når som helst i løpet av måneden, bare du er ferdig med lesinga, og husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Bokhyllelesing 1: Blå bok

Etter en litt langsom start er vi nå i mål med første runde av Bokhyllelesing 2017! Temaet for første runde, det vil si kriteriene for januar måned, var å lese ei bok med blått omslag. Om denne boka skulle være lyseblå, himmelblå, kongeblå eller mørkeblå, blågrå, koboltblå, marineblå eller blåsvart var helt opp til deg, og videre har farge ingenting med sjanger å gjøre - alle kunne velge blant sine blå kandidater. Det var med andre ord en ganske åpen kategori, deltakerne stilte veldig fritt, og slikt er det godt å starte med. Så var det også mange av dere som heiv dere rundt, fant blå bøker og meldte dere på.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de blå bøkene:

Elisabeth leste Ninefox Gambit av Yoon Ha Lee

Marianne leste Stylesmysteriet av Agatha Christie

Ida leste Here and Now: Letters 2008-2011 av Paul Auster og JM Coetzee

Hedda leste Skipper Worse av Alexander L. Kielland

Gro leste Når gjøken galer av Robert Galbraith

BokBloggBerit leste Lycke av Mikaela Bley
Elida leste Fantastic Beasts and Where to Find Them av J. K. Rowling 
Beathe leste Dager med blå himmel av Jennifer Niven
Silje leste Salt to the Sea av Ruta Sepetys
Monika leste My Brilliant Friend av Elena Ferrante
Labben leste The Universe in Your Hand av Christophe Galfard
Signe leste Spør vinden av Olav H. Hauge

Klikk på titlene for å lese hverandres blå bok-innlegg og diskuter i vei: Fins det noen fellestrekk ved bøkene utover farge? Henger bøkene sammen også tematisk? Eller er dette med farge bare helt tilfeldig? Eller er det ikke tilfeldig, men uten sammenheng i så måte? Her er det mange potensielle varianter av hva det blå kan symbolisere og bety. Passer fargen til innholdet i boka du nettopp har lest? Som vi også kan se av lista over, kan vi ikke si noe på spredninga denne gangen. Her fins kvinner og menn, brev og gammel krim, ny krim, sosialrealisme og romaner. Godt jobba! Og er du en etterslenger, så nøl ikke med å legge igjen lenker og kommentarer hist og her likevel.

Februarrunden av Bokhyllelesing 2017 er det bare å hive seg over for de av dere som er ferdige med januarboka. Kriteriene denne gangen er å lese ei bok som opprinnelig er skrevet på engelsk. Det burde være lett å finne for de fleste av oss, da engelsk er det språket det oversettes flest bøker fra. Utover originalspråk er det ingen begrensninger eller føringer på hva du kan velge, så her er det bare å plukke i ulesthylla etter beste evne. Innlegg publiseres når som helst i løpet av måneden, bare du er ferdig med lesinga, og husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Det lange farvel

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest fagboka og sjangerbiografien Blodig alvor. Om kriminallitteraturen av Hans H. Skei i påska, tenkte jeg at jeg jammen skulle gi denne kriminallitteraturen ei lita sjanse til. Skei trakk nemlig fram så mange interessante og spennende elementer ved en haug ulike bøker, at jeg ikke lenger tenkte så mye på at jeg egentlig ikke liker krim, verken i påsketida eller ellers.

Uansett, jeg gikk på oppdagelsesferd i ulesthyllene mine, som ikke akkurat bugner av uleste krimbøker. Men jeg fant da noe, og da alle andre lukka påskekrimmene sine, åpna jeg min. Valget falt på ei bok av den amerikanske forfatteren Raymond Thornton Chandler (1888-1859). Chandler, som nesten utelukkende holdt seg til kriminalmysteriene i løpet av sin karrière, debuterte med ei kriminalnovelle så seint som i 1933 og kom med sin første kriminalroman i 1939. Til sammen blei det seks romaner i serien om den hardkokte privatdetektiven Philip Marlowe før Chandler trakk i plankedressen. Den første var nevnte bok fra 1939, The Big Sleep (på norsk i 1954 som Den lange søvnen), mens det hele avrundes noe ironisk av The Long Goodbye (1953), oversatt til norsk av Rolf Randall (1905-1974) i 1956 under tittelen Det lange farvel. Jeg har med andre ord lest både første og siste bok i serien, i alle fall om en ser bort ifra at Marlowe også opptrer i et filmmanus fra 1958 og i det uferdige verket Chandler døde i fra, som blei fullført av en annen og publisert posthumt i 1989.

Første bok om Philip Marlowe var i mine øyne veldig hardkokt og ikke så veldig troverdig. Marlowe føyk rundt i Hollywoodtraktene og blei både beskutt og det som verre er. Siste bok var litt mindre hardkokt og en del mer troverdig, så det i seg sjøl var faktisk en gledelig overraskelse. Blant anna er det en helt annen stil over kvinneportrettene i Det lange farvel, og Marlowe er ingen uvettig bajas lenger, men en kynisk, knallhard og iskald fyr, som veit hva han forsaker ved å opptre nettopp slik (ja, for det er jo bare en opptreden). I tillegg likte jeg hovedhandlinga mye bedre i denne boka enn i den forrige.

Vi som lesere kommer seint inn i handlinga, og det hele fortelles i førsteperson preteritum. Det gjør at vi stadig henger litt etter i begynnelsen og ikke helt veit hvor vi skal eller hvorfor, men fordi Marlowe er en troverdig og litt naiv forteller, tar en raskt igjen forspranget han har. Denne gangen er det en mann ved navn Terry Lennox som havner i privatdetektivens søkelys. Det er noe ved han, enten det alt for tidlig hvite håret og det arrete ansiktet, eller den sanseløse beruselsen og hundeøya, som gjør at Marlowe forbarmer seg over den andre. Vennligheten fører så til at de to mannfolka blir en slags kompiser. De møtes og drikker gimlets sammen, men snakker ikke så mye og kjenner hverandre ikke egentlig så godt. Derfor blir Marlowe ganske overraska når han ei natt plutselig blir vekt. På døra står Terry Lennox med en pistol.

Men Terry Lennox vil verken lure, true, rane eller drepe. Han trenger ganske enkelt hjelp. Og Marlowe bistår, men bare om Lennox kan holde munn om det han veit, har sett, hørt eller gjort. Tidlig på morrakvisten kjører de av sted, slik at Lennox kan rekke et rutefly til Mexico. Han stikker av. Marlowe har bange anelser om hva han stikker av fra, men er samtidig nokså sikker på at Lennox ikke har gjort noe ulovlig. Når Marlowe så kommer hjem, venter politiet nedi gata. Og det blir ett stykk hardkokt snushane, som nekter å svare på spørsmål, mot to stykk brutale, korrupte politibøller, som verken bryr seg om lovene, rett og galt eller andres ve og vel. Marlowe krenker dem verbalt, noe som hadde vært svært fornøyelig, hadde det ikke vært for de fysiske konsekvensene. Etter en snartur innom politisjefen, som også har digre never, må Marlowe i fengsel. Men nå har både leseren og Marlowe pusla sammen hva som har hendt. Sylvia Lennox, kona til Terry, er blitt funnet drept.

Men dessverre er det Terry som er den hovedmistenkte for å ha kvesta Sylvia. Og Marlowe er mistenkt for å ha bidratt litt for mye, men han sier ikke et kvekk til noen. Så dysses saken ned, og Marlowe kan vende tilbake til sitt sedvanlige snushaneliv, med et lite, støvete kontor der det sjeldent er folk. Likevel merker han at det etter Lennox-saken er litt ekstra pågang, særlig av den uønska sorten. Derfor snur han heller oppmerksomheten mot noe anna enn Terry og Sylvia Lennox. Som å oppspore en velkjent forfatter, som angivelig har stukket av hjemmefra for å ha tidenes fyllekule. Igjen. Det hjelper også at denne Roger Wade har en over gjennomsnittlig smukk kone. Før Marlowe er klar over det, er han djupt innblanda i deres ikke alt for velfungerende ekteskap. Det hintes om affærer, viftes med pistoler og drikkes liter på liter med sprit i kjent hardkokt stil. Og her må jeg bare legge til at da dette kom, denne måten å skrive kriminalromaner på, var det både nytt, annerledes, samfunnskritisk og realistisk. I dag blir det fort klisjéprega når én etter én segner om i whiskeyrus.

Og stort mer enn det vil jeg ikke fortelle om handlinga. Kanskje først og fremst fordi jeg sjøl fant den litt forutsigbar, og er redd for at flere enn meg vil pusle sammen bitene når de først er oppe i dagen. Likevel må jeg også innrømme at boka er elegant komponert. Men det spørs om ikke den litt for hardkokte stilen, med røft språk, ironisk distanse og et svart syn på samfunnet, i kombinasjon med den naive, tøffe privatetterforskeren som lirer av seg frampek som andre bruker poetiske bilder, gjorde sitt til at leseropplevelsen blei noe tam. Jeg kom i alle fall fram til rett syndebukk og riktig forbindelse før Marlowe gir uttrykk for at han veit noe som helst. Det kan alltids være et bevisst grep fra forfatterens side, men det sier seg sjøl at det ikke blir så spennende å nøste sammen med Marlowe etterpå.

Det lange farvel går for å være Chandlers mesterverk og en av tidenes beste krimklassikere. Det kan så være, men den står like fullt tilbake for gode åtti prosent av all skjønnlitteratur jeg har lest. Komposisjonen er som skrevet over elegant, men ikke særlig nyskapende sett med dagens blikk. Intrigen er også god, med mange artige vendinger, men likevel litt uten spenning. Philip Marlowe er på mange måter en helt, der han haster i vei for å beskytte andre, men han blir fort stiv, blærete og unødvendig sjølsikker. Det er naturligvis en del av stilen, og den kan en sette pris på eller ikke. For meg er Marlowe en litt tvetydig romanfigur som jeg verken liker eller misliker, og da jeg ikke bryr meg nevneverdig om hvordan det går med han, sier det seg sjøl at lesinga også kan gå trått. Han er tross alt hovedperson og fokaliseringsinstans. Tempoet i boka er varierende, men aldri tilfredsstillende. Begynnelsen er seig og Chandler bruker lang tid på å etablere personer og miljø uten å egentlig skildre, noe som er problematisk. Deretter kan det stundom gå slag i slag, bokstavelig talt, uten at noe føles viktig. For min egen del tror jeg det skyldes den ironiske distansen Marlowe har til alt og alle, og som også preger relasjonen mellom forfatter og hovedperson, som glimtvis avsløres.

I boka si er Skei full av beundring for Chandler og hans samtidige, Dashiell Hammett (1894-1961). Sistenevnte har jeg ikke lest noe av, men jeg syns likevel jeg har lest nok hardkokt krim nå til å påstå at det ikke er noe for meg. Det er reinspikka underholdningslitteratur som glir lett og motstandsløst, sjøl om det i perioder er noe omstendelig. Det er fort lest og fort glemt. Slikt er sjeldent et kvalitetstegn, og boka ender opp med å bli mest tidtrøyte. Jeg vil gjerne at bøker skal være noe mer og bety noe mer, og vil derfor antageligvis holde meg unna Chandler og de hardkokte bussene hans i framtida. På krimsida foretrekker jeg da faktisk Arthur Conan Doyle og Agatha Christie - rett og slett fordi de gir meg mer, sjøl om det også er formellitteratur.

I det minste er kriminalromanen Det lange farvel, med alle sine språklige femtitiallsfloskler, handlingsmessige klisjeer, privatdetektivens døve konkurranse mot udugelige politifolk og totalt uforståelige skildring av Linda Loring (særlig den scenen mot slutten kan gi hvem som helst hodepine), ei 1001-bok som gir lesekryss. Det kommer godt med, da Chandler erstatta Nathaniel Hawthorne, den egentlige lesesirkelforfatteren, denne måneden. 

Biografi: Kriminallitteraturen

Bildekilde: Bokelskere

I tilfelle noen stusser allerede ved tittelen på innlegget, kan jeg med en gang tilstå følgende: Sjølsagt er det litt på sia å lese om litteratur når en egentlig skal lese om en person. Det hele gikk for seg omtrent slik: I Ingalills biografilesesirkel var temaet denne gangen forbrytelse og straff. Det var en helt ypperlig kategori for en biografi om Fjodor Dostojevskij (1821-1881), tenkte jeg. Ikke bare skreiv han boka Forbrytelse og straff (1866), men han hadde også en del erfaring med begge deler sjøl. Å være russisk forfatter både var og er nok utrolig utfordrende, og sammenblandinga av statsmakt og offentlig sensur forbigås bare av et knippe andre land. Det gir ikke akkurat gode vilkår for åpne intellektuelle ordskifter. Men den godeste Geir Kjetsaa (1937-2008), som har skrevet om russeren, er imponerende ordrik. Og det blei litt vanskelig å gå i gang med nå som jeg er i innspurten med masteroppgava. Derfor gikk jeg på jakt etter andre alternativer i bokhyllene. Og egentlig er det et litt begrensa utvalg biografier her hos meg, så da jeg fant ei bok som het Blodig alvor (2008), måtte jeg naturligvis lese den.

Det er Hans H. Skei (f. 1945), professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, som er forfatter av boka. Han kjente jeg til fra før, gjennom en rekke antologier og fagbøker innafor litteraturfeltet, samt utstrakt anmeldervirksomhet. Men jeg visste ikke at Skei også er medlem av Rivertonklubben og en av Norges fremste eksperter på kriminallitteratur - noe han viser til gangs gjennom de fyldige artiklene i Blodig alvor. Om kriminallitteraturen. Og boka er, sjøl om den kanskje først og fremst er ei fagbok, noe av det nærmeste en kan komme en rein sjangerbiografi, slik jeg vurderer det. Skei går nemlig igjennom det aller meste som har rørt seg i norsk og internasjonal kriminallitteratur, fra dens spede begynnelse med Mauritz Hansen (1794-1842) og Edgar Allan Poe (1809-1849), fram til krimforfattere som Kim Småge (f. 1945) og P. D. James (1920-2014). Resultatet er da ei bok som gir oversikt og innsikt, kunnskap og kjennskap, til det store og noe uoversiktlige feltet vi kjenner som "krim".

Men hva er egentlig krim? Og hvordan kan en litterær sjanger avgrenses? Skei er heldigvis klokkeklar på det feltet. Kriminallitteraturen har etterforskning og oppklaring av en forbrytelse som sitt hovedfokus. Blir det for mye privatliv, historiske detaljer, dominerende bihistorier eller for mange skildringer av personer, steder og samfunn, tilhører boka en annen sjanger - for eksempel spenningsromanen. Kriminallitteratur er formellitteratur, skriver han, og implisitt da er sjangerkrav og tydelige leserforventninger - og disse må innfris. Kriminallitteratur er underholdningslitteratur. Og slik skal det være. Men samtidig kan kriminallitteraturen findeles etter flere kategorier. Det første Skei gjør, er å sile ut den useriøse kriminallitteraturen, hovedsaklig den aller mest kommersielle, som kjennetegnes av kioskdistribusjon, mjuk innbinding, glansa omslag, oversettelser - gjerne fra amerikansk, mindre kjente forlag og lave priser. Dette er uinteressant for Skei, rett og slett fordi det er dårlig litteratur.

Deretter begynner Skei med begynnelsen. Og den som åpner ballet er faktisk den norske forfatteren Mauritz Hansen, som skreiv Mordet på maskinbygger Roolfsen (1839). Verdens første kriminalfortelling er altså ei bok med handling fra østlandsbyen Kongsberg i Norge. Men Hansen fikk ikke så mye oppmerksomhet for boka si, og i internasjonal sammenheng blei den, og blir fortsatt ofte, forbigått i stillhet. Standarden for detektivfortellinga, som Skei her regner som en egen undersjanger av kriminallitteraturen, settes av Edgar Allan Poe, med Mordene i Rue Morgue (1841). Begge disse to verkene er korte tekster, som hver på sitt vis har oppklaring av en forbrytelse (drap) som sitt hovedfokus, og som begge innfrir ytre standardkrav. Men Poes fortelling, og hans kommende fortellinger i samme stil, skulle bli sjangerdefinerende for all kriminallitteratur i lang tid framover. Her finner vi for eksempel elementer som etterforskeren med stor E, den briljante rikingen C. Auguste Dupin, og hans kompanjong, som også er den navnløse fortelleren, det lukkede roms mysterium og en overraskende løsning på det hele. Sjøl om Poe og Hansen i praksis ikke ligger så langt fra hverandre, var det Poe som trakk det lengste strået. Og med hans bidrag blei en ny litterær sjanger etablert for godt. Gullalderen for detektivfortellinga kommer så med Arthur Conan Doyle (1859-1930), og stadfestes gjennom detektivromanen av Agatha Christie (1890-1976). Nå er denne sjangeren - særlig kortformen - nesten fortrengt til fordel for andre måter å skrive kriminallitteratur på.

Og en undersjanger som fortsatt lever, sjøl om det nå er i nokså liten skala, er den hardkokte kriminallitteraturen, først introdusert av amerikanerne Dashiell Hammett (1894-1961) og Raymond Chandler (1888-1959). Hammett debuterte med ei novelle i 1922 og kom med bok i 1929, Chandler med novelle i 1933 og bok i 1939 (se her). Begge leverer ramsalt kritikk av amerikanske samfunnsforhold, der blant anna korrupsjonen brer om seg, med sine mer eller mindre forsofne helter i hovedrollene. Og nettopp disse heltene - privatdetektivene - blir utrolig viktige i den nye krimmen. Fra å fortelles utenfra, av en observatør, fortelles hendelsene nå ofte innenfra, gjerne i førsteperson. Og vi kommer ikke inn i fortellinga etter at drapet eller forbrytelsen har funnet sted, vi er med før det hender, og ofte også når det skjer. Men den nye, hardkokte helten er ikke en velstående mesterhjerne. Han er vanligvis fattig, enslig, drikkfeldig, hardtslående og med en særegen sans for å komme opp i trøbbel. Men han er god på bånn, har rett moral og føler med de svake i samfunnet. Sånn sett er han en ekte helt, til forskjell fra superhjernen som bare hentes inn og oppklarer det hele med den største selvfølgelighet, før han tar sin bartekam og går. I tillegg kjennetegnes de nye verkene ofte av en ironisk distanse hos helten - til hendelsene og eget liv - som en slags måte å holde ut med det hele på.

På 1950-tallet kommer så amerikaneren Ed McBain (1926-2005) med enda en ny måte å skrive krim på: politiromanen. Denne blir raskt populær, og fortrenger i sin tur nesten den hardkokte sjangeren, samtidig som den er en videreføring av det samme. Viktigst her er at vi tar ett steg tilbake fra det personlige og samfunnskritiske, som i stor grad kjennetegner den hardkokte krimmen, og forholder oss til et politikorps, der forfatteren kan velge å rullere på hovedpersonene. Fortsatt er det etterforskning og oppklaring som står i høysetet, men med nye metoder. Slik ser en tydelig bevegelsen fra mesterhjernen og partneren og den ensomme privatdetektiven, som begge arbeider på utsida av fellesskapet, til et offentlig ansatt politi, med tilgang på alt som til enhver tid fins av ressurser. Naturligvis utvikles denne undersjangeren også, slik at en etter hvert får agent- og spionromaner, bøker som følger etterforskningsgrupper i f.eks. CIA eller FBI, og videre til rettsmedisinere og deretter andre som Skei kaller ufrivillige detektiver (advokater, journalister, forfattere, leger o.l.). Fra 1960-tallet får vi også en annen, kan hende overraskende vinkling i krimbøkene: Forbryterromanen. Her bytter vi som lesere side, fra de som jakter til den jaktede. Med Patricia Highsmith (1921-1995) sine bøker om psykopaten Tom Ripley, glir en så over til den psykologiske thrilleren. Alle disse undersjangrene eksisterer naturligvis fortsatt, men det varierer hvilken av dem som dominerer.

I Norge har vi naturligvis en litt annen utvikling, noe Skei også gjør fint rede for i boka. Her trekkes linjene fra Mauritz Hansen og opp til 2007, og jeg skal gladelig innrømme at jeg er mest begeistra for den eldre litteraturen som trekkes fram. Særlig grundig er Skei fra 1972 - året da Rivertonklubben ser dagens lys - og han går igjennom ulike utgivelser år for år. Han både plasserer, karakteriserer og skildrer, slik at Blodig alvor like mye er en guide inn i den generelle, internasjonale kriminallitteraturen, som den er et orienteringskart over den norske kriminallitteraturen. Skei er særlig opptatt av arven etter McBain og det svenske radarparet Sjöwall og Wahlöö, nemlig politikrimmen, som lenge var og kanskje fortsatt er dominerende i Skandinavia, samt kvinnebølgen i norsk krim, som innledes av Kim Småges Nattdykk i 1983. Men Skei gir også plass til skikkelser som Varg Veum og Konrad Sejer med flere, og han ser på sjangerutvikling, antall årlige utgivelser, kvalitet versus kvantitet, kjønn hos forfattere og kjønn hos etterforskere og mye, mye mer.

 

Boka er på alle måter interessant for en som er opptatt av litteratur. Sjangerkunnskap er viktig enten en er profesjonell utøver, utdanna kritiker eller uskolert synser - og det gjelder egentlig uavhengig om en glad i sjangeren eller ikke. Forskjellige litterære sjangre låner ofte av hverandre, og med ei slik bok som ballast kan en se kriminalromanens underliggende strukturer og ytre trekk i for eksempel en vanlig roman, også før krimbøkene egentlig var kjent som krimbøker, i sagalitteratur eller i dramatikk. En kan også lære seg noen knep om en er ute etter å skrive sjøl. Og for oss bokelskere er det naturligvis alltid relevant å kunne plassere og karakterisere et verk på mest mulig korrekt måte.

Det som eventuelt trekker utgivelsen noe ned, er repetisjonene og uvettig omstendelighet. Jeg leste boka i ett, og har derfor ikke behov for at Skei forklarer, minner om og trekker linjer i hver eneste artikkel - jeg husker jo hva jeg leste i artikkelen i forveien. Men også innafor hver enkelt artikkel kan det bli litt mye av det samme, det er like formuleringer og like eksempler, forfatteren skriver rett og slett det samme flere ganger (og nå har jeg gjort det også!). Her syns jeg redaktøren kunne vært sterkere inne og stramma opp artiklene - da hadde det også blitt mer spennende - og lettere - å lese. Men det kan hende jeg er ekstra fokusert på slikt akkurat nå på grunn av mitt eget masterarbeid, der repetisjoner er dødvekt som skal lukes bort. Ellers reagerte jeg litt for ofte på det språklige, og tenker at tekstene av en eller annen grunn unngikk manusvasken. Mange lange, tunge setninger med manglende preposisjoner er irriterende. Reine skrivefeil bør det sjølsagt heller ikke være. Men alt i alt var ikke slikt slurv ødeleggende denne gangen, for det som i sin helhet var en flott innføring i kriminallitteraturen, formidla av en kunnskapsrik og engasjert forfatter. Og hvis noen er redde for at boka domineres av Skeis litteraturvitenskapelige bakgrunn, for eksempel gjennom begrepsbruk, kan jeg bare berolige. Dette virker å være et overskuddsverk, der formidling og leseglede står i fokus. Boka kan derfor like gjerne leses av amatøren og studenten som av litteraturforskeren og krimforfatteren sjøl.

Bokhyllelesing 3: Noveller og dikt

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets tredje runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei europeisk novelle- eller diktsamling fra 1900-tallet fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med noveller og dikt fra 1900-tallet:

- Elida leste Den mystiske plumpudding av Agatha Christie

- Hedda leste Brukshistorier og Efterlatte arbeider av Ragnhild Jølsen

- Gro leste Karusellmusikk av Jo Nesbø

- Signe leste Vårt daglige brød av Tor Obrestad

- Astrid Terese leste 21 noveller av Doris Lessing

- Marianne leste Kykelipi av Jan Erik Vold

Før runden begynte, var vi ti påmeldte, noe som er et ganske bra utgangspunkt for en fin lesesirkelrunde. Det kom ingen nye lesere til i løpet av leseuka, og heller ingen etternølere denne uka. Per nå har halvparten av deltakerne lest og skrevet om de utvalgte bøkene, mens enda et par innlegg er på vei. Ikke så verst! Men jeg savner tilbakemelding fra Birthe og Bjørg. Dere meldte dere på med T.S. Eliot og Sylvia Plath. Er dere i mål med lesinga?

I forhold til forrige runde er deltakelsen nokså jevn (nå inkluderer jeg Silje og Trudelutt som deltakere i denne runden, for der veit jeg det kommer innlegg). Det er fint. Men hva syns dere om temaet - både dere som deltok og dere som lot være? Var det lett eller vanskelig å finne ei bok som passa med såpass avgrensa kriterier, der både litterær sjanger, tidsepoke og geografisk område blei angitt? Er det bedre med noe mer åpent, som "grønn bok" eller "russisk bok"? Da står en i alle fall friere med tanke på sjanger, for de av dere som er opptatt av det. Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si gjerne ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Sjøl har jeg kost meg med to utgivelser fra Ragnhild Jølsen i forbindelse med denne runden. Det var fint å endelig få lest bøkene, som jeg har hatt liggende veldig lenge, samtidig som det var hyggelig å lese noveller igjen. Det går ofte lenge mellom hver novellesamling jeg leser, uten at jeg helt veit hvorfor. Kan hende jeg har strengere krav til novellesamlinger enn til romaner, og at jeg kvier meg for å lese fordi jeg er redd kravene ikke blir innfridd. Samtidig skulle jeg gjerne valgt ei diktsamling også. Hva med dere - ønsker dere at begge sjangre skal inkluderes i bokhyllelesinga for neste år?

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 20, fra 11. til 17. mai. Det er midt oppi sesongen for konfirmasjoner, grilling, bryllup, utepils, korpsøvelser og nasjonalromantikk. Like fullt regner jeg med at de av dere som allerede er påmeldte, har planene klare for hvordan dere skal komme igjennom rundens utvalgte bok kombinert med alle slike ting. Kategorien er mye mer åpen enn sist, kanskje for åpen, da det eneste kriteriet er å lese ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk. Her er en altså fristilt med tanke på sjanger og litterær epoke, og en kan like gjerne velge ei fagbok som en roman, gammelt som nytt, Tsjekhov som Dostojevskij. Sjøl er jeg ikke sikker på hva jeg kommer til å ende opp med. Det skorter ikke på russiske mursteiner i hyllene, akkurat, men jeg tror ikke det er så lurt å gyve løs på et åttehundresiders verk når jeg egentlig skal finpusse og levere masteroppgava...

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt.

Ha en fortsatt flott aprilmåned!