Matrix

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du brått blir kasta ut fra det du trodde var et hjem, og at du deretter blir sendt langt vekk av en du trodde stod deg nær. Du må foreta ei lang reise helt aleine, og du veit ikke hvor du skal, langt mindre hvorfor du må dra, og heller ikke hva du skal gjøre når du kommer fram. Når du endelig kommer fram, er du et sted du ikke kjenner, med mennesker du ikke veit hvem er, som snakker et språk du ikke kan. Og når du kommer dit, skjønner du at du er blitt sendt dit for å dø, for der fins verken mat eller lys eller håp. Alt er bare sjukdom og sult, kulde og mørke. Frosten setter seg i fotsålene og kryper oppetter beina dine, fortsetter oppover ryggen og inn i hodet. Isnende. Alltid. Så mørkt er det, så aleine er du. Tenk deg at du er 17 år og helt på egenhånd, og at du har så brutale livsbetingelser. 

Slik er det for Marie. Eleonora, den vakreste Eleonora, som Marie setter så høyt, bestemte seg plutselig for at hun, Marie, måtte bort, og vekk fra hoffet blei hun sendt. Det blei forkledd som en gave, en slags gunst, en velvilje fra dronninga. For Marie, store, brede, grovbygde, upene Marie, kommer da aldri til å bli noens brud. Nei! Sjøl om hun har aldri så sterke bånd til hoffet! Da får hun heller gjøre nytte for seg et annet sted. Langt unna for eksempel. I et kloster der det herjer hungersnød og sjukdom, der fjorten nylig oppkastede graver møter henne under barlinden når hun kommer ridende, aleine og gjennomvåt. 

Alt vil være grått, tenker hun, grått resten av livet. Grå sjel, grå himmel, grå mars-jord, grått kloster. (side 17)

Men i det grå klosteret, der så mange jobber for at Marie ikke skal lykkes, der de forsøker å knekke henne med sult og kulde, lite søvn, lange bønner og hardt arbeid, og der den lyse og skjønne Eleonora satser på at den klossete og klumpete jentungen, som er resultatet av ei voldtekt, skal møte sin sikre død, der finner priorinne Marie fotfeste. Først motvillig, og i stadig håp om at hun en dag tross alt skal reddes - den vakre Eleonora skal komme tilbake for å hente henne! Seinere fordi hun ser hva som kan forbedres og skjønner hvordan hun slik - ved å jobbe så godt at hun kommer til å snu hele klosteret, fra død til liv - da, ja da kan ikke Eleonora, som utstråler et nydelig lys, som er et lys, unngå å legge merke til henne, og hun kan ikke la være å komme!

Det er rart hva som motiverer en. Hva som får oss til å jobbe, holde ut, holde motet oppe, drive videre, stadig videre, stadig framover. Sjøl om vi har gnagsår og neglesprett, kuldesjokk og hodepine, sjøl om det verker og smerter i kroppen, sjøl om hendene er valne og sprukne, sjøl om knærne er svarte av størkna blod og sulten gnager - fortsatt hever vi hodet, overvinner smertene, retter blikket mot målet og går på. Som om vi glemmer alt når vi står på, eller ikke kjenner at det gjør vondt. Eller holder ut, fordi målet er så mye viktigere enn veien vi må tilbakelegge for å komme dit. Eller fordi vi er overbevist om at når vi endelig kommer dit, da endres alt. Psyken er rar sånn. Og disse mekanismene gjør at vi overlever. Det gjorde i alle fall Marie. Hun både motiverte seg sjøl, jobba, overvant og overlevde, sjøl om alt var mot henne.

Det er den amerikanske forfatteren Lauren Groff (f. 1978) som har skrevet om Marie. Boka, som utkom på engelsk i 2021, heter Matrix både på originalspråket og på norsk, og er oversatt til norsk av Inger Gjelsvik (f. 1952). Og den Marie det er snakk om, er Marie de France, Marie fra Frankrike, en historisk person som levde på 1100-tallet, men der verken fødselsår eller dødsår er helt sikre. Store norske leksikon skriver 1130-1200, mens engelsk Wikipedia skriver 1160-1215. Uansett årstall, veit vi lite om Marie de France, og vi kjenner henne best via tekstene hennes, og da særlig de poetiske diktene hun skreiv, kalt lais (sanger, hymner). Sangene er fortellinger på vers, gjerne sunget eller framført med musikk. Marie får æra for å introdusere sjangeren i den franske litteraturen. Sangene skreiv hun til kong Henrik II (1133-1189), men i boka leikes det med at kanskje fortellingene blei skrevet til dronninga, Eleonora (1122-1204), for å vekke hennes interesse. Men det forblir spekulasjoner. I tillegg til å skrive egne verker, der hun blant annet gjenforteller sagaen om Tristan og Isolde, dreiv Marie også med utstrakt oversettervirksomhet. 

I Matrix gir Groff Marie et rikt bakteppe, og hun dikter fram ei ydmyk jente som så gjerne vil bli sett og elska, ei hardtarbeidende priorinne som ikke gir seg og som tenker langsiktig, ei lesekyndig kvinne som skriver, reflekterer, formulerer, rådgir og drøfter, ei drivende dyktig dame som balanserer risiko og sjølberging opp mot økonomiske investeringer, en strategisk tenker som evner å se klosteret og klosterlivet fra flere sider, et modig menneske som tar sjanser og et klokt hode som ikke nøler med å gå på mot mannfolk, soldater, dronninga, Gud eller egne nonner. For det er mye som må til for å til en hver tid holde orden i egne rekker, og det koster mye å skulle lede stødig innad og sjefe like stødig utad, eller for å si det med moderne terminologi, være toppleder med både økonomisk ansvar og personalansvar, samtidig som en svarer til egne ledere i forhold til blant annet rapportering og budsjett. Det gjorde Marie - men samtidig gjorde hun så mye mer. Så kan da også tittelen, Matrix, blant annet bety mor. 

Slike moderne ord bruker heldigvis aldri Groff. Nei, hun lar alt ligge på 1100-tallet, og godt er det. Det er vadmel og ull, søle og stank, det er urter i kjøkkenhagen, omslag og spjelking, balanse og ubalanse i kroppsvæskene, det er grøt, baking av brød og kjerning av smør. Det er omsorg for husdyr og bygging av ei demning. Og ikke minst er det bønnetidene gjennom hele døgnet, klemting i klokker, tekstene, skriftemålene, de fromme formuleringene og visjonene, og hele tida, de iskalde steingolvene. Marie tenker, diskuterer, legger planer, organiserer, motiverer, utfører. Og hun driver nonnene opp av søla, vekk fra sjukdommen og inn i ei sanselig, kreativ, harmonisk og god tid, der alle får jobbe og bidra, det alle får nok mat og mer hvile, i nært samarbeid med menneskene rundt klosteret. 

Boka er inndelt i tre hoveddeler, som igjen er inndelt i flere kapitler av ulik lengde. Groff skriver om Marie i tredjeperson, men vi som lesere er svært tett på hele tida. Vi blir kjent med Maries tanker og følelser, ofte i korte, konkrete og usentimentale setninger, nærmest som objektive observasjoner. Det usentimentale kjennetegner egentlig hele teksten. Groff skildrer gode tider, deilig vær, bugnende avlinger, nye noviser, uvær, ulykker, sjukdom og død på samme måte. Og det som gjør det så solid, er at det framstår som om det er Maries ord vi leser, hele tida. Språket er godt, rikt og presist. Groff har rom for både viktige detaljer og større sveip. Hun skriver for eksempel et sted "Tiden komprimeres, gjør et hopp." Slik unngår hun effektivt lange transportetapper eller perioder der det ikke skjer noe relevant med Marie.

Maries liv og makt måles hele tida opp mot Eleonoras liv og makt. Det er Marie som vil det slik, som gjør det. Hun sammenligner, noen ganger i sorg, noen ganger i glede, atter andre i sinne. Hun godter seg når Eleonora er fengsla, for da er det endelig som om situasjonene deres har snudd. Nå er det hun, Marie, som er den frie, som kan gjøre hva hun vil! Denne sammenligninga, misunnelsen, lengtinga, er både et behov og en besettelse, og det skaper en dynamikk i teksten. De to kvinnene er begge mektige, på hvert sitt vis, og de tar mål av hverandre, håner hverandre og truer hverandre, gjennom ulike former for tekst, handling, gaver, penger og fysiske besøk. Eleonora skildres ikke så nyansert som Marie, uten at det trekker nevneverdig ned. Men dialogene deres er svært interessante og mangetydige, og fornærmelsene ligger lagvis, spente som buestrenger. 

Matrix er ei fortelling om hvordan det går an å jobbe seg opp, med knallsterk vilje, god fysikk og fremragende evner. Det er ei historie om makt, og om hvordan kvinner i middelalderen kunne både skaffe seg og utøve makt om de bare var snarrådige nok. Det er ei skildring av kvinneliv og kvinnelist, der både mannlige og kvinnelige idealer møtes i en og samme skikkelse. Og det er bratte læringskurver og vanskelig lærdom, som for eksempel at det skjønne ikke alltid også er det gode. Videre er det ei fortelling om mestring, utvikling og kjærlighet til arbeidet, og om ulykkelig og uoppnåelig romantisk kjærlighet. For det er ikke lett å oppnå kjærlighet fra en som synes du er heslig, eller som anser deg som en vanskelig motstander som bare må overvinnes, for enhver pris. Så var da også denne kjærligheten det vanskeligste for Marie. Vel har hun nonnene sine, og arbeidet, og skrivinga, men hun higer stadig etter noe mer. Det kan også de virkelige tekstene hennes fortelle.

Matrix er en ekstremt vellykka historisk roman, som lar oss som lesere komme innafor klosterveggene og ta del i den krevende klosterhverdagen. Det eneste jeg har å utsette, er at det religiøse får så liten plass. Lærdommen, troa, salmene og Bibelen var sannsynligvis svært velkjent kunnskap for Marie, som delvis vokste opp ved hoffet og på alle måter var godt utdanna. Det veit vi, i og med at den virkelige Marie skreiv og oversatte mellom latin, engelsk og gammelfransk, om ikke mer, og bruker kristne referanser, metaforer og symboler tett i tett i egne verker. Groff kunne derfor lagt inn litt flere referanser og litt mer intertekstualitet i boka, slik at vi hele veien husker på at vi er i dette fuktige steinbygget, ikke på hotell, vi er på 1100-tallet, ikke i et eventyr, og vi forholder oss konsekvent og konstant til Gud, ikke til mobiltelefonen. Mot slutten utfordrer Marie noen vesentlige rituelle handlinger som fører til et brudd blant de nærmeste nonnene hennes. Dette bruddet hadde vært enda viktigere og sterkere dersom det religiøse hadde vært et tydeligere aspekt. 

Marie de France skildres som en særegen skikkelse, noe jeg også tror hun var. Hun må ha vært svært begava, sterk og sta. Slik framstår hun i alle fall gjennom boka, og det er morsomt å oppleve at hun nesten stiger opp av boksidene, ridende i vill fart gjennom den tette skogen rundt klosteret, nærmest i ett med hesten, med øya lukka og bare så sanselig til stede her og nå, i denne dagen, dette lyset, dette livet. Så stanser hun brått og åpner øya. Hekken rett foran henne er tjukk som en mur, og det er bare hun og nonnene som veit hvilken vei som er riktig nå. For hun passer på dem, som ei mor som passer på sine barn, og hun har gjort klosteret ugjennomtrengelig for alle tenkelige fiender. Dette er nemlig hennes rike. Marie smiler, trekker i tøylene, styrer hesten mot høyre og forsvinner inn i det tette krattet.

Wicked!

Bildekilde: Folketeateret.no

Det er ikke så ofte store musikaler blir satt opp i Norge, men i år er det en! Og med det tenker jeg sjølsagt på musikalen Wicked, som for første gang har blitt satt opp på norsk, etter mer enn tjue år på musikalscener ute i verden. Wicked blei visstnok satt opp i rekordfart, med aktuelle skuespillere på plass i oktober og november, og manus ut før jul. Stykket hadde premiere på Folketeateret 06. mars, og jeg så det 08. mars, før alt styret med den dårlige anmeldelsen i Aftenposten virkelig tok av, og Folketeateret begikk en graverende publikumsfrieritabbe. Jeg har altså betalt min egen billett, som seg hør og bør. Men nok om det.

Wicked har et nokså interessant bakteppe, og er et godt eksempel på både adaptasjoner og intertekstualitet. Og historia er lang. For først ut er faktisk Trollmannen fra Oz, ei barnebok fra 1900, skrevet av den amerikanske forfatteren Lyman Frank Baum (1856-1919). Det er sannsynligvis en tittel svært mange kjenner, uavhengig av om de har lest den eller ikke. Og grunnen til det, er jo at den i 1939 blei en musikal- og eventyrfilm med Judy Garland (1922-1969) i hovedrolla. Filmen var ikke egentlig en suksess helt umiddelbart, men musikken blei veldig populær, og Garlands stjernenummer "Over the Rainbow" mottok Oscar for beste originalsang. Wikipedia skriver at filmen blei vist årlig på tv i USA mellom 1959 og 1991, noe som førte til svært stor utbredelse og ikke minst grunnleggende kjennskap til filmen som populærkulturell referanse over flere generasjoner. I Norge blei en musikalversjon satt opp allerede i 1965, da med Wenche Myhre (f. 1947) i hovedrolla som ungjenta Dorothy.

Og det kunne vært det, hadde det ikke vært for at den amerikanske forfatteren Gregory Maguire (f. 1954) seinere lot seg inspirere av nettopp Trollmannen fra Oz. I 1995 utga han sin første bok for voksne, med tittelen Wicked: The Life and Times of the Wicked Witch of the West. Romanen følger heksa, som her er gitt navnet Elphaba og som framholdes som skurken i Trollmannen fra Oz, fra hun blir født til hun dør. Teksten nyanserer Elphaba, leserne blir kjent med hennes historie og gis forståelse for hvorfor hun tar de valgene hun tar. Slik blir ikke Elphaba bare en skurk, men et helt menneske, med gode og dårlige sider. 

I 2003 blei dette arbeidet tatt nok et steg videre, gjennom bearbeiding for scenen av Winnie Holzman (f. 1954) og deretter med musikk av Stephen Schwartz (f. 1948). Tittelen blei Wicked: The Untold Story of the Witches of Oz, som regel forkorta til Wicked. Denne versjonen er igjen løst basert på romanen fra 1995. Musikalen kombinerer perspektivene til de to hovedpersonene, heksene Elphaba og Glinda, som har hver sin versjon av hendelsene før og etter Dorothys inntreden. Det viser seg at alt henger nøye sammen, og det som bærer det hele, er det uventa vennskapet mellom de to heksene. Likevel er ikke vennskapet aleine sterkt nok, for kontrastene er store - ytterliggjort gjennom tilnavnene til heksene, The Wicked Witch of the West og Glinda the Good - intrigene er mange og dramatikken er til å ta og føle på. På mange måter kan det ikke gå godt. Men musikalen gjorde det svært godt, og blei blant anna belønna med tre Tony-priser.

Og i tillegg til dette, fins det altså også en nyere filmversjon, som kom i november 2024. Den er den første av til sammen to filmer, der andre del ryktes å komme i november i år. På manussida er igjen Holzman med, mens sangene naturligvis er de samme som i musikalen. Og det er disse sangene som nå har blitt oversatt til norsk, og som utgjør hoveddelen av musikalen som også på norsk heter Wicked.

Spilletida er to og en halv time, og det synges nesten hele tida, og av og til danses det også, enten i små numre der enkeltpersoner er på scenen aleine, eller i store ensemblenumre, der svært mange eller alle er på scenen. Vekslingene mellom disse sceneuttrykkene er både god og nødvendig, da mye av scenen ellers er ganske statisk. Det er få kulisser, og de få som er konstante på høyre og venstre side, utnyttes til det fulle. Midt på scenen gjøres det nytte av et sceneteppe, som både fungerer som bakgrunn og som skjuler det som foregår bak. Det blir også benytta lerret i noen digitale sekvenser. 

Stykket bæres fullstendig av de to kvinnelige hovedrolleinnehaverne. Sangeren Alexandra Rotan (f. 1996) spiller rolla som den gode heksa Glinda, som må tåle at det stilles spørsmål ved om hun egentlig er god? Hun står igjen som en slags seierherre og regent allerede ved stykkets åpning, og beboerne i byen spør om hva som egentlig skjedde med Elphaba. Slik rulles fortellinga fram, og vi som ser på, blir med. Rotan synger svært godt - bedre enn jeg trodde - og får virkelig vist fram spennet i stemmen og mange ulike teknikker. Hun har ikke noe særlig erfaring med skuespill, og det ser en til en viss grad, men hun bidrar med mye komikk, sjøl om det er overspilt. Av og til blir hun for "glatt", og jeg opplever at inderligheten mangler. Og den må være på plass her. Men heldigvis henter hun seg raskt inn igjen.

Artist Sanne Kvitnes (f. 1995) spiller rolla som Elphaba, den grønne jenta som hele livet er annerledes og utafor. Gjennom vennskapet med Glinda vekkes andre følelser i Elphaba, og hun kjenner på både forståelse og inkludering, sjøl om hun aldri kan bli lys og vakker som Glinda er. Men hun jobber knallhardt, og har talent, og endelig vil trollmannen møte henne. Hun får med seg Glinda inn til Oz, bare for å oppleve at evnene hennes blir misbrukt - og at ingen ser problemet med det. Reaksjonen hennes er å kjempe imot, mens Glinda vil, ja, gli med. Slik går de to heksene hver sin vei. Kvitnes har en utrolig god stemme med et flott register og mye kraft. Hun er ikke fullt så teknisk variert som Rotan, men det gjør ingenting, for Kvitnes har intensitet så det holder, og det var utrolig sterkt å sitte i salen å oppleve at hun synger ut all sin desperasjon og fortvilelse.

Ensemblenumrene er jevnt over gode, kun med noe rot i dansinga, men det faller dessverre litt sammen når de mannlige skuespillerne skal til pers. Verken Thomas Brasel som Fiyero eller Frode Winther som trollmannen er særlig overbevisende. Winther fordi han ikke synger særlig godt, Brasel fordi han ikke hadde noe særlig trøkk å hente i stemmen, og hørtes helt lik ut i alle replikker, fra flørting til dødskamp. Jeg håper det var en dårlig dag, men frykter det er slik det er. Derfor står og faller det på at Rotan og Kvitnes har dagen, gjentatte kvelder framover. Og disse to aleine, og den flotte og overraskende aktuelle historia de synger seg igjennom, som for meg hadde mange tydelige paralleller både til identitetskavet en kjenner på i tenåra og stormaktspolitikken i dag, og ikke minst er en demonstrasjon av begrepet integritet, som det er forsvinnende lite av i dagens samfunn, er egentlig grunn nok til å få med seg Wicked. Og det er fordi dette er gøy, stilig, underholdende, gjennomført og rørende, og fordi det oppleves som viktig utover spilletida. I tillegg hjelper det med fengende musikk, stilige arrangementer og fantastiske musikere, så det blir en helhetlig musikalopplevelse. 

Jeg understreker igjen at jeg har betalt min egen billett. Til informasjon har jeg verken sett den nyeste Wicked-filmen eller Trollmannen fra Oz, og jeg har ikke lest noen av bøkene musikalen er basert på. Ikke har jeg sett musikalen tidligere heller. Derfor har jeg ikke sammenligna ytterligere. Av samme årsak har jeg heller ikke vurdert oversettelsen.

Den store Gatsby

Bildekilde: Bokelskere

Det er få bøker som har så ikonisk status som Den store Gatsby fra 1925 (på norsk for første gang i 1927) - det måtte i så fall være Redderen i rugen fra 1951. Men den tittelen klinger ikke like godt, i alle fall ikke på norsk. Gatsby er derimot en tittel og en referanse som de aller fleste tar. Og det er ikke uten grunn. 

Før jeg leste boka, var mine assosiasjoner til uttrykket "Gatsby" først og fremst knytta til de glade tjueåra, med bekymringsfri og overlegen amerikansk sosietet svinsende og svansende rundt på et enormt, nybona dansegolv i sjakkrutemønster. Legg til fjær i håret, rysjer og dusker, smoking, pomade og jazz, sigaretter, ymse cocktailer, digre hager og svømmebasseng til nattbading, og kulissene er satt. Og denne svinsinga er naturligvis en viktig del av bakteppet i romanen. Men desto viktigere er tankene om og enda mer kravene til "Den amerikanske drømmen", og idealet om en "self-made man". Når en så legger til det som er både en rein tragedie og en tragisk kjærlighetshistorie, blir historia om Jay Gatsby mye mørkere enn jeg forventa.

Vi begynner i 1922, men blir i løpet av boka tatt med tilbake til hendelser fra før vår fortelling tar til. Disse hendelsene er egentlig ganske ordinære - en ung soldat og ei ung jente forelsker seg i hverandre, men får ikke gifte seg. Han, som elsker henne mer enn noe annet, er henne ikke verdig. Hun kommer fra en langt rikere familie enn han, og derfor er ekteskap og samliv utelukka. Kjærligheten får bare ha det så godt. Slik var det nok for mange på den tida, slik det har vært for mange til alle tider, og her kunne historia endt. Men det gjør den ikke. For forfatteren trekker fortida med inn i nåtida gjennom at hun og han møtes igjen noen år etterpå. Han, det er ingen ringere enn Jay Gatsby. Og hun, det er hans ungdomskjæreste og livs kjærlighet, Daisy, som på romanens nåtidsplan er gift og har ett barn med den rike Tom Buchanan. Det sier seg sjøl at forviklingene ikke er langt unna.

Hva disse forviklingene går ut på, ønsker jeg ikke å avsløre her. Men det er viktig å presisere at dette ikke er "vanlige" amerikanske forviklinger av typen rask, lettbeint, romantisk og underholdende, som en gjerne kjenner fra oversatt litteratur, filmer og tv-serier. Dette er djupt alvorlige og tragiske forviklinger, som endrer livene til alle de involverte, og som får ringvirkninger langt utover romanens sider. Samtidig peker romanen på utfordringene og problemene med en slik type livsstil som skildres, en livsstil forfatteren etter hvert kjente svært godt. 

Den store Gatsby, her oversatt av Kari (1932-2021) og Kjell Risvik (1941-2021), er den tredje av totalt fire romaner skrevet av forfatter Francis Scott Key Fitzgerald (1896-1940), mest kjent som F. Scott Fitzgerald. Fitzgerald skreiv i tillegg til romanene, over 160 noveller og utga flere novellesamlinger. Fitzgerald opplevde å bli populær i sin samtid, men fikk ikke anerkjennelse som forfatter før etter sin død. Videre er han kjent for å ha levd stort - langt over evne og hva han burde - og mange menter at det til slutt kosta han livet. Noe jeg ikke visste, var at mye av det han skreiv, tok utgangspunkt i hans eget liv, enten det gjaldt spesifikke hendelser, kvinneskikkelser, konflikter eller utfordringer. Det gjelder også for Den store Gatsby. Fitzgerald fikk for eksempel ikke gifte seg med sin store kjærlighet fordi han var for fattig, en sårhet han bar med seg hele livet. Kanskje hans fascinasjon for rikdom og behovet for å være verdig stammer derfra? Det er i alle fall et viktig element i romanen.

Når en så kombinerer dette med ei interesse for særegne personligheter, og en evne til å skildre disse nokså nøytralt, begynner vi å nærme oss hovedtrekkene i Den store Gatsby. Videre er det på nåtidsplan ei lineær historie med forholdsvis enkel handling. Det legges opp til et dramatisk høydepunkt når det er som varmest og støvet er som verst, men dette blir et annet enn forventa. Deretter følger et etterspill som gjør at det vi tror og håper i løpet av bokas innledning, når vi blir kjent med myten om Gatsby og Gatsby sjøl, kommer ennå lengre unna. Ingen av de involverte har hele sannheten, mens leseren får vite (nesten) alt.

Men det som gjør at romanen om Gatsby blir litt mer interessant, er fokaliseringsinstansen. For det er ikke Gatsby sjøl som forteller historia si til oss. Han, hans rykte, hans vesen, hans bakgrunn og hans person, blir betrakta, vurdert, analysert, avslørt og gradvis avkledd av den fattige naboen Nick Carraway, som forsøker å gjøre det stort på børsen i New York. Han, som alle andre, har en drøm om å bli rik. Og da er det naturligvis svært spennende med en nabo som er så rik at det knapt fins ord for det. Han holder selskap etter selskap, det er overdådig og luksuriøst og det mangler ikke på noe, og det skildres i boka hvordan tjenerskapet knapt er ferdige med å rydde opp etter en begivenhet før leverandørene kommer med utstyr, mat og drikke til den neste. Gatsby sjøl holder seg utafor selskapelighetenes sentrum, som om det som foregår i huset hans, ikke interesserer han. Og når han først dukker opp, er det bare for korte perioder, før han må besvare en telefon fra en annen side av verden. Slik bevarer han mystikken rundt egen identitet.

Det med identitet opplever jeg som ganske sentralt i romanen, sjøl om det på mange måter ikke direkte er en viktig bestanddel i hovedintriga. Likevel henger alt sammen, fordi Gatsby ikke ville blitt den han er om det ikke hadde vært for hans bakgrunn. Gatsby lar myter, rykter og sladder jobbe for seg, og opprettholder en fasade for en hver pris - et stilig, men svært ensomt liv. Avstanden, pengene og ryktebørsen gjør at alle som er noe i sosieteten i New York og dens forsteder, er nysgjerrige og lengter etter å komme inn og ta del i begivenhetenes sentrum. Fokuset på en overdådig livsstil er i begynnelsen noe vi nesten lures inn i, for Carraway er også fascinert. Men etter hvert er det som om noen tar hull på ballongen, og den siger sammen i takt med at fasaden til Gatsby raser. Bit for bit får vi se det usunne, det grelle, og den alltid tilstedeværende sannheten: At kjærlighet, lykke og et godt liv ikke kan kjøpes for penger. 

Og det er det egentlig viktigere enn noen gang å huske på, i våre dager med en vrimmel av glatte fasadebilder overalt på sosiale medier, et evig jag i hamsterhjulet etter mer, mer, mer, forventninger om økt forbruk og stadig oppgraderte klær, telefoner, pc-er, biler, hus og kroppsdeler, det er helikopterforeldre, barn som tror de kan bli hva som helst og som blir knust og havner på NAV når ikke de heller blir popstjerner, og det er påvirkere som lever av hele dette falske fasadespillet og som tjener penger på å holde løgnene gående. Men du trenger ikke nødvendigvis verken å følge påvirkerne eller å lese boka for å reflektere rundt nettopp det (men om du er i tvil, velg boka). De aller fleste finner greit ut av det ved å legge vekk skjermene og ta seg en tur ut i naturen. På en gressflekk i sola er det lett å finne både mening og ro.

Kort & godt: Svart vann

Bildekilde: Bokelskere

Den amerikanske ungjenta Kelly Kelleher befinner seg i en bil med en eldre mann, en karismatisk og velstående senator. Mannen kjører litt for fort. Bilen krenger litt for mye. Og Kelly er litt for naiv. Men når leseren tenker det, at jammen burde Kelly kanskje gå et annet sted, komme seg vekk, ikke bli med, så er hun allerede der, i bilen, og dørene er lukka, og støvet virvles opp bak dekkene, og trærne forsvinner så fort at det bare er grønt, og asfalten buldrer under dem langs hovedveien før mannen tar av på en smalere grusvei, en snarvei, i samme tempo for å nå ei ferge. Forfatter Joyce Carol Oates (f. 1938) har sperra hovedpersonen sin inne i en bil, og det er så alt for tydelig at det ikke går godt. 

Det er ei svært god kryssklipping mellom avsnittene i bilen, den uvørne kjøringa, luktene, farta, den humpete veien, vannet der borte som stadig kommer nærmere og nærmere, og alt som skjedde forut for dette, før bilen treffer rekkverket, treffer buskaset, treffer vannflata: Kvelden, maten, praten, drinkene, blikkene, kysset, vissheten om hva som kommer til å skje. Men det var ikke dette de så for seg, noen av dem. Hun: Ivrig, barnlig, spent, med en tenårings skråsikre visshet om framtida. Han: Alt for sjølsikker og rutinert, kalkulerende, og litt for full. Og svakest når det gjelder.

Men det er også skildra hvem Kelly Kelleher var før alt dette, hvordan hun var, hvordan mennesker har forma henne, prega henne, vi får et innblikk i alt hun kunne bli, denne unge kvinna som aldri skal komme lenger enn til innsida av en bil. Der, innestengt, aleine, forlatt av mannen hun viste tillit og ga seg sjøl til, kun omgitt av det stadig svartere og mer grumsete vannet, skal hennes liv komme til sin ende.

For det kan jo ikke gå godt når romanen heter Svart vann (utgitt i 1992, på norsk i 2019), når framsida er mørk, nesten urovekkende mørk, når dedikasjonen er - til alle Kellyer, og når det allerede i første kapittel i første del spørres Kommer jeg til å dø? - sånn?. Vi veit før vi begynner å lese at dette ikke er ei bok som ender lykkelig. Og likevel fortsetter vi å lese. For Joyce Carol Oates gjør det interessant. Hun lar oss være med på hele reisa, sjøl om vi også egentlig er fanga i bilen, hun lar oss bli kjent med Kelly, vi tar del i fascinasjonen hennes, håpene, ønskene og drømmene, og vi forstår hvorfor hun akkurat denne kvelden velger å gå inn i bilen. Og derfor kjenner vi mudderet mot huden vi også, lukta av metall og bensin og jord, det kalde, tunge, tette vannet, og derfor sprenger det så innmari i lungene våre også når Kelly går tom for luft. Tenk at tilfeldigheter skal ha så mye å si.

I Svart vann er det realistisk, tett og nært, med fokus på den unge kvinna i bilen, alt hun var og er og kunne blitt. Og det blir så forferdelig brutalt det som skjer, når hun sitter fast der, og han bare redder seg sjøl. Det kan jammen vekke et (feministisk) raseri hos mange, da dette er ei historie som har gjentatt seg mange ganger. Ikke alltid i en bil, kanskje, men likevel: Disse unge kvinnene som er som gjenstander for visse eldre menn. Blir de brukt? Lar de seg bruke? Bruker de mennene tilbake? 

En interessant kontekst for mange lesere er at Svart vann ofte forbindes med det som kalles Chappaquiddick-ulykka. Det var ei tragisk ulykke i Massachusetts i 1969, og da var det senator Edward Kennedy som kjørte utfor ei bru, stakk av og etterlot ei ung kvinne for å dø. Parallellene er sjølsagt tydelige, men om denne boka er ment som et stikk mot Kennedy, er en måte å skrive ofrenes historie på, eller kanskje begge deler, er det bare forfatter Joyce Carol Oates som veit. Jeg tror nok at dette er de tause ofrenes historie - det står tross alt til alle Kellyer. Fint oversatt til norsk av Tone Formo (f. 1947).

Sommeren uten menn

Bildekilde: Bokklubben

Helt ut av det blå kommer Mias ektemann gjennom tretti år og erklærer at han ønsker ei pause. Ei pause fra samliv og liv, fra Mia og alt som de har bygd opp og verna om sammen. Mia forstår ikke. Hun forsøker å forstå, men hun klarer ikke å fatte hva som har skjedd. Hva har hun gjort? Så finner hun ut at det ikke er henne, men Boris. Han har rett og slett forelska seg i ei anna kvinne, en ung kvinnelig kollega. Og nå ønsker han å være med henne. Mia får et mentalt sammenbrudd av slik grad at hun legges inn. Etter hvert som sorgen og raseriet kommer litt på avstand, får hun mulighet til å hente seg inn igjen, puste, bli seg sjøl. Men hvem er hun egentlig, uten ektemannen Boris og deres felles liv?

Det er sommer, og Mia skrives ut. Hun bestemmer seg for å reise hjem til hjembyen sin, der hun vokste opp og der den aldrende mora fortsatt bor. Og det er nå vi kommer inn i fortellinga. Mia leier seg et hus, får seg en sommerjobb som lærer på et lyrikkurs, og går i gang med å rette opp livet. Livet, hennes liv, som er blitt aldeles skakkjørt på grunn av en annens manglende evne til å holde snabelen på plass i underbuksa. Mia er både bitter, sint og trist, men også galgenhumoristisk, fandenivoldsk og herlig krass. Hun, som allerede har vært gal, kan ikke komme lenger ned. Og hun skal ikke la seg knekke. 

Mia holder seg opptatt, hun leser, skriver og underviser. Hun er lyriker av yrke, er stadig tenkende og reflekterende - litteratur, kultur, filosofi. Men hun vender hele tida tilbake til Boris. Boris, som hun fortsatt elsker, sjøl om hun ikke kan forstå. De hadde jo et helt liv sammen! Hvordan kan han forlate det, dem, felles bolig, felles barn? Når hun tenker seg om, er det jo hun som hele tida har jobba for forholdet og hjemmet. Hun har ofra seg, hun har handla og laga mat og vaska og oppdratt, mens han har vært viktigper og jobba og slengt skittentøy over hele huset og fått være i ro. Hvordan våger han å gå fra henne? Og hvordan kunne forholdet deres komme så skeivt ut?

Sommeren går sin gang, og Mia blir en del av hjembyen igjen. Hun er ofte i dialog med Boris på e-post, men han blir en stadig mindre del av hverdagen hennes. Hun har elever å tenke på, unge jenter som vil skrive dikt. Hun har mora si, som er gammel og bekymra, og hun har naboene, de to små barna, den unge mora, og den aggressive faren. Mias liv er fullverdig, komplett og meningsfylt, helt uten Boris. Men det betyr ikke at hun ikke savner han. Og heller ikke at hun ønsker å leve uten.

Sommeren uten menn (2011, oversatt til norsk ved Bodil Engen (f. 1950) samme år) av Siri Hustvedt (f. 1955) er en enkel og tilgjengelig roman om et viktig og alt for vanlig tema. Hustvedt språkliggjør kvinnelige erfaringer på en fin måte, hun nedvurderer ikke, hun snakker opp, sier: Dette er viktig! Jeg opplever at Mia framstår som troverdig og sannsynlig både emosjonelt, psykisk og fysisk. Hun setter ord på vanskelighetene ved et samlivsbrudd, skildrer følelsen av urettferdighet, og den intense opplevelsen av sjokk, raseri og sorg og den påfølgende identitetskrisa. Det at hun er lyriker og stadig siterer, resiterer eller tenker på litteratur, gir romanen en helhetlig overbygning den ikke kunne klart seg uten. For boka er nokså tynn, utviklinga er liten og forutsigbar og bortsett fra Mia og ett anna hederlig unntak er det øvrige persongalleriet helt uten interessante personer. 

Jeg brukte litt tid på å komme inn i romanen, og likte den ikke særlig godt ved begynnelsen. Den var litt springende - sikkert for å reflektere Mias sinnsstilstand - og jeg opplevde at den var svært dramatisk: Å bli innlagt etter et samlivsbrudd? At livet rakner fullstendig på grunn av en mann? Jeg blei sittende å grunne på dette, og lurte på hvordan jeg ville takla noe lignende sjøl. Ville jeg blitt sint? Absolutt. Sjokkert? Sikkert! Trist? Utrøstelig i en periode, vil jeg tro. Men gal? Midlertidig sprø? Helt ute av meg, ute av stand til å ta vare på meg sjøl og barna? Det punktet butter det på. Men jeg fant ut at jeg gikk med på premisset for å kunne lese videre.

Og Mia vokste med meg etter hvert som jeg leste. Jeg likte henne - jeg liker henne virkelig. Hun er sympatisk, nærværende, varm, empatisk, rasjonell og klok. Det er uforståelig at hun blir bedratt og forlatt. Like fullt veit jo alle at slikt skjer. Over sommeren lærer hun seg til å leve uten Boris. Hun blir kjent med seg sjøl igjen og hun opplever at hun kan stole på seg sjøl: Hun er ikke gal. Hun er Mia, med hele seg. Kvinne, lyriker, mor, datter og venn. Og det er nok. Slik ytrer romanen et viktig budskap til alle kvinner: Vi er ikke avhengige av en mann eller et ekteskap for å eksistere. Vi kan leve, identifisere oss, realisere oss, mestre, erfare, oppleve og være lykkelige på egen hånd, eller ved hjelp av de vi sjøl velger å ha i livet. Aksept fra andre, respekt og kjærlighet er viktig. Men egenaksept, sjølrespekt og egenkjærlighet er vesentlig.

Sommeren uten menn er ingen djup affære da alt ligger opp i dagen, og teksten krever svært lite av leseren. Men den kan kanskje være ei trøst for ei kvinne som står i eller nylig har gått igjennom et samlivsbrudd sjøl. For boka gir håp, og den åpne slutten gjør at leseren sjøl kan avgjøre hva det håpes på. Romanen vil være fin sommerlektyre for mange lesere, men er slettes ingen favoritt hos meg. Likevel er jeg glad boka fins, for jeg tror den kan nå ut til mange som i ei pressa stund trenger et slikt perspektiv på tilværelsen.

Bildekilde: Aschehoug

Til slutt en kritikk av Bokklubbens forside (se bilde over), som viser ei stupende, blond dame i gul badedrakt: Her går tankene fort mot gamle dagers pin-up-modeller, eller boksen med salte pastiller fra barndommen, noe som virkelig ikke tangerer innholdet. I tillegg stuper kvinna, hun foretar altså en nedadgående bevegelse. Hun smiler, men er helt flat i fjes og uttrykk. På den originale norske forsida, som er utgitt på Aschehoug (se bilde til venstre), ser vi ei mørkhåra kvinne i hvit kjole som kaster seg ut fra noe, hun hopper kanskje, hendene hennes er strukket over hodet, hun smiler av lykke, som om hun skal til å fly, hun er fri. Jeg skjemmes over redaksjonen i Bokklubben som har misforstått boka og Hustvedts prosjekt: Hustvedt legger aldri skjul på at Mia er feminist. Å skulle nedvurdere dette til "stupedama" er rett og slett pinlig.

The Virgin Suicides - Jomfrudød

Bildekilde: Bokelskere

Debutromanen The Virgin Suicides av den amerikanske forfatteren Jeffrey Eugenides (f. 1960) blei allerede få år etter utgivelsen i 1993 stempla som en moderne klassiker. Men som så ofte når noe får klassikerstatus og framholdes som noe eksepsjonelt bra, blir fallhøyden stor. 

Kort fortalt er det slik at alle de fem Lisbonsøstrene - Cecilia på 13, Lux på 14, Bonnie på 15, Mary på 16 og Therese på 17 - i løpet av ett år på 1970-tallet ender opp døde. De tar sitt eget liv, alle sammen, og denne handlinga er omdreiingspunktet i romanen. Sjølmordene er noe som avsløres tidlig i boka, om en da ikke allerede er kjent med det fra for eksempel bokomtaler eller filmversjonen til Sofia Coppola (f. 1971) fra 1999. Vi følger søstrene Lisbon gjennom dette ene året, fra første forsøk, gjort av yngstejenta Cecilia, til den siste levende søsteren også fullfører og klarer å ta sitt eget liv. På grunn av denne vissheten, er spenninga i teksten ikke knytta opp mot hva som skjer, men hvem som tar sitt eget liv, hvordan det gjøres og hvorfor det gjøres.

Synsvinkelen og narrativet ligger hos et vi - altså førsteperson flertall - noe som ikke er en veldig vanlig fokaliseringsinstans. Og boka bærer også veldig preg av dette. Vi har ikke én person som vi ser verden igjennom og som vi føler med, og vi har ingen allvitende forteller som kan fortelle oss det som fokaliseringsinstansen ikke veit. Vi har ingen forklarende instans, ingen hjelp. Vi som leser veit like lite som vi-et som forteller. Og i grunn veit vi ikke så mye om vi-et heller, annet enn at det er tenåringsguttene som bor i samme gate som Lisbonjentene. De betrakter jentene, mora, faren, huset, bilen og hagen helt utafra, uten kjennskap til hva som sies, gjøres og føles innafor husets fire vegger, på jenterommene og i de fem jentekroppene. De ser bare skyggene -. I tillegg må vi legge på avstand i tid og rom og minnets mange forvrengninger: De tidligere tenåringsguttene gjenforteller det hele til oss som middelaldrende, etablerte menn, slik at teksten framstår som et gammelt polaroidbilde. Du ser hvem det er, men det er nokså grumsete og brungult.

Slik, grumsete og brungult, altså, møter vi søstrene Lisbon. Til og med for guttene som betrakter dem kan de være vanskelige å skille fra hverandre. De er som ett, en masse av runde rumper og bein og armer og langt jentehår og lys hud. Det er som om de er innhylla i et gyllent skjær, og de er så nydelige, alle fem, noe som er rart når en ser foreldrene. Men etter hvert som guttene observerer og diskuterer, blir vi også kjent med, på god avstand og med en solid dose sladder involvert, jentenes egenskaper og særtrekk. Cecilia er den som alltid går i brudekjole og har tarotkort under hodeputa. Lux er den utagerende og nærhetssøkende som nesten alltid har radioen på. Therese er nerden, som er særlig interessert i kjemi og går i noe som ser ut som en laboratoriefrakk og beholder beksyttelsesbrillene på i friminuttene. Bonnie er den høyeste og har ei skarp nese og går i et telt av en kjole. Mary er den med mørkest hår som synger.

Synsvinkelen er interessant, men også problematisk. For vi som leser holdes hele tida på en armlengdes avstand, eller vi befinner oss enda lenger unna, sammen med guttene. Vi kaster et blikk på huset når vi rusler forbi om dagen, vi kikker skrått bort i hagen når vi raker løv en høstdag, vi kjører forbi i bilen en kveld, liksom tilfeldig og veldig langsomt for å se om det er noe bevegelse bak gardinene, vi står i vårt eget vindu og myser ut i mørket, eller vi stirrer på jentene fra loftet, vi glaner over gjerdet eller ned fra plankehytta i treet, vi skygger for øya med henda, skjuler oss bak busken eller den parkerte bilen eller bruker kikkert. Leseren inntar ufrivillig en kikkerposisjon sammen med guttene, og det er ikke til å komme bort ifra at denne posisjonen, der tenåringsgutter betrakter jevnaldrende jenter, er seksuelt lada. Guttenes opptatthet av jentene er naturligvis hjemla i pubertetens mange hormoner og den mystikken som omhyller Lisbonjentene i sin helhet. De spionerer åpenlyst, det nærmer seg nesten en kollektiv besettelse. Men motivet er at de "forsøker å forstå hva de føler og hvem de er" (side 66).

Like fullt er jentene objekter. De blir begjært, de blir drømt og fantasert om. Guttene er ikke egentlig så opptatt av hvem disse jentene er, hva de tenker eller hva de liker, de vil bare være sammen med dem. Og jentene blir enda mer attraktive fordi ingen egentlig kjenner dem. Ingen har vært hjemme hos dem, bortsett fra kanskje en skrythals, og den gangen da de alle var der i selskapet den kvelden da Cecilia gjorde forsøk nummer to, og lyktes. En dag ei stund etter dette, når dagene er blitt hverdag igjen etter Cecilias død, er det en gutt som tar motet til seg og går opp innkjørselen, opp trappa og banker på. På omstendelig vis klarer han å få til en avtale med herr Lisbon: Han og tre kompiser skal få lov til å ta med seg de fire jentene på skoleballet. Premissene er strenge og absolutte og herr Lisbon skal sjøl være til stede. Men det bygges likevel opp til et handligsmessig høydepunkt. For etterpå blir ingenting det samme.

Etterpå kommer konsekvensene. All kontakt mellom jentene og guttene, eller jentene og omverdenen i det hele tatt, kuttes brått. Lisbonjentene forsvinner fra lokalsamfunnet, alle aktivitetene, skolen, kirka og hagen, til de er isolert og innelåst i sitt eget hus. Faren får permisjon fra lærerjobben. Bilen står i garasjen. De får dagligvarer levert på døra og setter ut søpla på natta. Det er en stadig økende grad av ytre og indre forfall, både når vi snakker om huset og menneskene. Familien Lisbon befinner seg i en desperat, nedadgående sirkel som snurrer raskere og raskere. Veit de om det, eller ikke? Kunne de føle det? De snurrer helt til jentene ikke kan komme lenger ned, helt til det bare er ei løsning som gjenstår.

På norsk har boka fått tittelen Jomfrudød og blei oversatt av Dag Heyerdahl Larsen (1955-2012) i 1994. Utgava mi er fra 2012. Ei langsom og litt traurig grunnstemning gjennomsyrer hele boka, der en får følelsen av at nettopp denne tida, dette året, står fiksert i tankene til vi-et som forteller. Det er som om guttene aldri har kommet seg videre, aldri har forstått hva som skjedde og forsont seg med det. Ikke før mot slutten av boka, når sjølmordene er en realitet, begynner de å virkelig tenke etter. Kunne de ha gjort noe, noe anna enn å glo i kikkert og spille musikk over telefonen? Kunne de hjulpet? Og hvorfor var det egentlig ingen som tok kontakt med familien? For det er det som er ekkelt her, at hele lokalsamfunnet er vitne til det som skjer, men ingen griper inn. Kunne da disse livene vært spart? Kunne jentene fått leve?

Språket er presist, men omstendelig, og i overkant detaljert. Samtidig er det noe fint ved det detaljerte og dvelende, sjøl om det tapper teksten for spenning og gjør at de tettpakka sidene og alt for lange kapitlene (fem i tallet) oppleves som treige. Men kanskje det gjenspeiler tida? For meg var det ikke tydelig hvilket tiår vi befant oss i, eller hvor vi var. De stedlige og populærkulturelle referansene som var i teksten ga meg lite, rett og slett fordi de var fremmede (et utydelig gate- og bybilde, fabrikkpiper i det fjerne) og lenge før min tid (biler, klær, poplåter fra 1970-tallet). Det gjorde at jeg stadig leita etter holdepunkter i teksten, etter noe gjenkjennelig og nært. Men jeg fant det ikke. 

Likevel var det nok synsvinkelen som var verst for meg. Det at jeg ikke visste noe særlig om det fokaliserende vi-et, gjorde det vanskelig for meg å plassere lojaliteten min. På sett og vis måtte jeg lese mest mulig objektivt og trekke egne slutninger utifra det. Men det er vanskelig når så lite om fokaliseringsinstansen og deres besettelser er kjent, og så masse er usikkert. Samtidig er det sprik mellom hvor mye disse mannfolka gir seg ut for å vite om jentene, til og med av personlig art, og hvor mye de faktisk kan vite. I tillegg må jeg også innrømme at jeg ikke er veldig glad i tekster som er gjennomsyra av et mannlig blikk på det kvinnelige, et blikk som stadig vurderer, måler, dømmer, spekulerer og objektifiserer. Jentene sjøl slipper jo aldri til med egne ord, egne tanker og egne følelser. Hvordan kan guttene eller mannfolka uttale seg på deres vegne? Hvordan våger de å ta seg til rette i andres liv og ettermæle på den måten? Kunne ikke jentene vært betrakta som mennesker?

Et fint etterord av den norske forfatteren Johan Harstad (f. 1979) nyanserer teksten litt og åpner for flere innganger. Og det opplevde jeg som bra. Jeg har også forståelse for at boka hadde stor gjennomslagskraft da den kom, og at den traff den amerikanske samtida og nære fortida svært godt. Men med enda mer avstand i tid, et norsk blikk framfor et amerikansk, en kvinnelig leser framfor en mannlig og nokså høye forventninger, blei det rett og slett for mye avstand, for liten nærhet og lite innfrielse. Resultatet er en moderne klassiker som ikke har tålt tidas tann så godt som den kanskje burde.

Olive Kitteridge

Bildekilde: Bokelskere

Vi er i småbyen Crosby i Maine i USA i vår egen samtid. Crosby er en typisk småby på alle måter. Utdanningsnivået er lavt, det er rift om de få jobbene som fins, mange har lite med penger og områder forfaller. Livet har stagnert og mange er vel ikke direkte lykkelige, sjøl om de kanskje ikke er ulykkelige heller. Men de kan ikke la være å kjenne på at livet ikke er blitt slik de trodde det skulle bli. Sladderen går raskt fra munn til munn, men mye vesentlig forblir usagt, slik at spekulasjonene går høyt og lavt. For eksempel er det han som over lang tid har en affære som ingen veit om, alle hemmelighetene pianisten sitter inne med og hvordan folk snakker om avdøde og familien - i sjølve begravelsen.

Vi møter byens apoteker, Henry Kitteridge, kollegaene hans, kundene, den distanserte sønnen og ikke minst kona hans, Olive. Gjennom tretten sammenvevde fortellinger der de samme menneskene dukker opp flere ganger i ulike situasjoner, får vi se stadig flere sider av henne, og hun trer etter hvert fram som bokas hovedperson. Olive Kitteridge er ei brysk dame - som tidligere mattelærer måtte hun kanskje være det for å få orden på alle elevene sine. Men elevene syns faktisk ikke alltid hun at er så brysk. De føler blikket hennes, kjenner vissheten om at hun ser dem og følger med. Det skaper trygghet i skakkjørte, unge og usikre liv. De som kanskje såres aller mest av denne bryskheten er Olives egen familie. Og det er hun smertelig klar over. Men det er ikke før Henry får slag at hun skulle ønske mye av det ugjort og usagt.

Perspektiv og fokaliseringsinstans varierer fra tekst til tekst, og det er like ofte en annen småbyboer som forteller som Olive sjøl. Noen ganger er Olive bare en skikkelse i periferien, for eksempel som restaurantgjest. I en annen tekst kommer hun på besøk og forsøker å hjelpe en sjuk tenåring. I en tredje tekst har hun en samtale med en tidligere elev i bilen hans. Hun er ikke framtredende eller dominerende i noen av disse eksemplene, men hun er der. Til stede. Så er det de tekstene der Olive fungerer som fokaliseringsinstans. Der kommer vi ofte tettere på tanker og følelser, og vi blir bedre kjent med den virkelige Olive, mennesket bak det bryske oppsynet. For eksempel forstår vi hvor sårt det er for henne at det eneste barnet hennes velger å flytte bort. Og hun går inn i en langvarig depresjon når Henry får slag, da hun ikke kan gjøre annet enn å se at han visner, dag for dag. Maktesløsheten hennes er vond å lese om.

Forfatter Elizabeth Strout (f. 1956) skriver konsekvent i tredjeperson i alle fortellingene. Hun glir lett ut og inn av de ulike personene, veklser mellom dem eller beveger seg over landskap, bygninger og hjemmet til Olive. Et slikt grep er her med på å gi leseren et helhetlig perspektiv på byen, menneskene og situasjonene de gjennomlever. Jeg tror det er lurt, da det verken låser forfatter eller lesere til gitte instanser, men gir oss en slags illusjon om at alt glir fritt sjøl om bindeleddet alltid er Olive.

Olive reflekterer over mye, særlig når hun kjører bil. Hun husker episoder, personer og situasjoner. For eksempel var det en familie som for mange år tilbake hadde det vanskelig. Nå har hun fått et kort derfra. Det ender med at hun kjører dit, kanskje for å føle seg bedre? Men hun får noe helt anna enn det hun forventer, og ender opp med å dra, mest skremt, av sted. Det fikk henne ikke til å føle seg bedre, på noe vis. Men kanskje likevel takknemlig for at det i alle fall ikke er så galt ad med henne. Etter hvert forstår Olive at hun må gjøre noe, ta tak i livet sitt igjen, og ikke bare ligge sammenkrølla, sove, høre på radio og besøke Henry, som verken har gjenkjennelse i blikket eller språk til å uttrykke seg med. Men hvordan kan en begynne på nytt som pensjonist? Er det i det hele tatt lov? Og hvor skal en begynne, når det egentlig var nå hennes og Henrys liv skulle begynne?

Før jeg leste boka, leste jeg mye om den, noe jeg ikke pleier å gjøre. Strout kunne innkassere Pulitzerprisen for boka, og den har høsta gode anmeldelser i flere land. Den hylles som en moderne klassiker, og flere har sikkert også kjennskap til HBOs filmatisering - jeg ikke har sett den. Resultatet av denne forhåndslesinga er naturligvis at forventningene bygges opp. Dessverre blei de ikke helt innfridd. Jeg opplever at dette direkte kvinneportrettet ikke er så unikt som en skal ha det til - i alle fall ikke i en nordisk sammenheng, der litteraturen lenge har hatt en sjølbiografisk og sjølgranskende retning, der det som skrives er "liv", "sant" og "virkelig" framfor fiksjon og fantasi. Usminka skildringer, direkte formuleringer, et skittent og rotete hverdagsliv, dårlig samvittighet, kjipe egenskaper, vonde minner og tæl til å stå i et skrantende ekteskap er derfor ikke noe nytt. Uten at jeg veit for mye om akkurat amerikansk samtidslitteratur, så er kanskje ikke det tilfellet der? Kan hende bryter Elizabeth Strout med amerikansk litterær tradisjon når det kommer til kvinneskildringer, slik at portrettet av Olive får en ganske annen effekt der enn her?

Olive er klartenkt, skarpsynt og munnrapp. Hun har en direkte og bardus oppførsel som kan skremme bort mange og fornærme andre. Men plutselig kan hun også begynne å gråte, når hun opplever at hun, som er høy, stor og har digre hender, kommer til kort. Følelsen av hjelpeløshet og utilstrekkelighet ligger i teksten uten at det sies rett ut. Olives relasjon til sønnen var det interessant å lese om, og særlig de seinere fortellingene kaster lys over en annen Olive enn den hun lar oss se. Det viser seg at sønnen i lang tid har strevd med forholdet til mora og at han har gått i terapi for å forsones og bearbeide vonde minner. Disse vonde minnene nekter Olive å erkjenne. Hun henger seg opp i nåtida - at hun har issøl på blusen og at ingen sa ifra er jo en fornærmelse - og hun kan ikke forstå sønnens livsvalg, å bo midt i byen med ei kvinne som har barn fra før. Misforståelser og manglende vilje til å erkjenne egne feil forhindrer derfor at relasjonen kan fortsette på en god måte.

Språket i boka er lett og tilgjengelig, skildringene av menneskene og nærmiljøet deres fine og de mange bipersonene virker naturlige og oppriktige, enten de jobber i jernvarehandelen eller på kafeen, om de går, kjører bil, stikker av fra et traurig familieliv eller skyter med hagle. Noen sekvenser kan være litt oppstylta reint språklig, men det er uvisst om dette skyldes Strout eller oversetter Hilde Rød-Larsen (f. 1974). Uansett er det til å leve med. Boka framstår som lavmælt, men formidler viktige historier. Og særlig er det Olive som skaper trykk og kraft i teksten. Uten henne hadde dette vært en skikkelig platt samling av halvkleine fortellinger.

Olive er en interessant karakter, blant anna fordi forfatteren ikke er redd for å skildre henne som utradisjonell, usympatisk og med karakterbrister. Gjennom andre fortellerstemmer får vi mange små hint om fortida - hvordan hun oppfører seg dårlig når hun og Henry har middagsgjester, at hun gikk av sted når sønnen, bare spedbarnet, skulle sove, relasjonen til en kollega, oppførselen i sønnens bryllup og så videre. Noe av dette er bare tragisk og trist, andre episoder er humoristiske, mot det fandenivoldske. Jevnt over er Olive en beskere person enn det en vanligvis kan forvente, og hun er både innbitt og sur og tverr flere ganger. Men ved bokas slutt gir det jo mening, alt sammen, og en blir litt takknemlig for at slike Oliver fins, også i litteraturen. For de er jo der i aller høyeste grad i virkeligheten, med rynker i ansiktet, grått og visna hår, veska på skrå over brystet og klær med feil snitt. Likevel vil jeg ikke være med på den unisone hyllinga av bok og forfatter, for enestående er dette ikke. Men viktig.

Alfabetlesing: Lang dags ferd mot natt

Bildekilde: Bokelskere

Vi er i den irskætta familien Tyrones sommerhus en augustmorgen i 1912. Klokka er rundt halv ni, sola skinner og familien er akkurat ferdige med å spise frokost. Mora, Mary Tyrone, er 54 år gammel og fortsatt pen og nett. Men hendene hennes er aldri rolige. Far i huset, James Tyrone, er 65 år gammel og har fortsatt en stram militær holdning. Når teppet går opp, fører han henne forsiktig fra frokostbordet og inn på stua. De er godmodige med hverandre, de erter, smiler og ler. En får inntrykk av harmoni og balanse. Men inntrykket forskyves allerede etter bare ei side.

I huset er også parets to sønner. Jamie er 33 år, ligner mest på faren, men er ikke så stram og flott. Han viser allerede tegn på begynnende forfall. Han er lurvete og ganske kynisk, men likevel tiltrekkende. Han legger ikke skjul på at han gjerne tar seg en dram. Edmund er 23 år og ligner på mora. Han er høy og tynn, med lange fingre. Også disse fingrene er nervøse. Edmund er åpenbart ikke frisk, og er blant anna innsunken i kinna og tørr og gusten i huden. Men dette er noe verken han eller de andre tar fullstendig på alvor. Det klarer de bare ikke -.

Edmund skal til legen seinere samme dag. Mora er urolig for han og for helsa hans, for beskjeden han skal få, for det som kan komme til å skje, for hva det kan komme til å feile han og for hva som da vil skje med dem alle, med henne, med familien. Hun vil ikke klare det om det feiler han noe ille! Ikke han også -. For å berolige henne, mener alle at han sikkert bare får en harmløs beskjed fra legen, i verste fall er det den hersens malariaen som er tilbake. Men disse beroligelsene er ikke nok for mor. Hun må ovenpå.

Og uten å ville noe vondt, lar de henne gå opp, og de lar henne være i fred. Av uvit, av godhet, av sløvhet? Med tiltro og kjærlighet, tillit og forståelse; mor er urolig, mor må hvile. Men de trenger kun å kaste ett blikk på henne når hun endelig kommer ned igjen for å skjønne hva som er hendt. Hun har misbrukt tilliten deres. Igjen. Og da trenger vel ikke de andre å holde igjen noe som helst lenger heller? Da kan alt fare, alt det de har jobba for og trodd på -.

Og herfra går det bare ned, ned, ned med hele familien. Fasaden er allerede tilintetgjort, som om av et dirrende, buldrende jordskjelv. Og resten følger etter. Familien smuldrer opp mens vi leser og alle gode forsetter, ømme blikk og varme kommentarer, blir til ingenting. Det som var en lystig morgen, er en ganske annen kveld mange timer seinere. Når dagen blir natt, har til og med håpet forlatt sommerhuset. Resignerte legger vi boka sammen og grunner på det vi akkurat har vært vitne til.

Amerikanske Eugene Gladstone O'Neill (1888-1953) har skrevet et mesterlig stykke om en aldeles sønderrevet familie som i sin fortvilelse over tingenes tilstand kontinuerlig tar ut frustrasjon, sinne, anger og desperasjon på hverandre. De anklager seg sjøl og de andre uopphørlig, de kjefter, banner, protesterer og benekter, de innrømmer sine feil og fadeser, og de blir sinte og såra når de blir trådt for nære. For om de ikke knuger hardt, hardt på sin egen versjon av livet, ville de vil mest ikke klare å leve -.

Og med det er vi inne på begrepet livsløgn og dens dramatiske far, Henrik Ibsen (1828-1906). Det er tydelig at nettopp Ibsen er en av O'Neills inspirasjonskilder. Dramaet er som skapt over en ibsensk lest: Stykket er enhetlig i handling, tid og rom. Vi kikker inn i et hus, der interiøret angis nøyaktig. Det er detaljer om bøker, stoler, lys, dører, vinduer, utsikt og så videre, slik at alt er visuelt, også for oss som "bare" leser. Videre har stykket få personer, kun familien samt ei tjenestejente, det utspiller seg over en dag og makter å forene fortid og nåtid på en uhyre balansert og kompleks måte. For mens fortidas grimme hemmeligheter rulles opp, og før vi virkelig har forstått omfanget av dem, har nåtidssituasjonen på scenen blitt enda verre.

Jeg skal ikke legge skjul på at stykket er tragisk, til og med av den destruktive sorten. Og det er sårt å lese om hvordan personene gjentatte ganger skuffer hverandre, til det ikke er flere skuffelser å få, bare døden. Og da forstår en hvorfor det ender som det gjør også, sjøl om en kanskje ikke vil forstå.

Handlinga er nokså enkel å følge, sjøl om den foregår på flere tidsplan og i flere steder av huset. Menneskene framstår som normale og i utgangspunktet sympatiske. Det er liksom ikke deres feil at de er blitt ramma så hardt av ulike ulykker og at de som følge av disse har det så vanskelig. Men etter hvert som vi leser, forstår vi at de ikke er uten skyld, men at deres felles ansvarsfraskrivelse virkelig ikke hjelper på problemet. Særlig mora surrer seg vekk i ei vond virkelighetsflukt, og hun er kanskje den som aller mest må ta tak i eget liv for å få til ei endring. Men hun er så skjør og engstelig og nervøs og klarer ikke, og i sin enorme skuffelse over henne, nok en gang, makter ikke de andre heller. Den dårlige sirkelen er komplett.

De dramatiske grepene til O'Neill er enkle, men veldig effektive. For eksempel speiler han stemninga og situasjonen inni huset med været utafor. Det åpner lyst, lett og sommerlig rett etter frokost - planene er klare, hagearbeid skal gjøres, en bytur skal unnagjøres. Så kommer tåka sivende opp fra havna, mer og mer og mørkere og mørkere etter hvert som det går mot kveld. Når det er natt, er det blitt tett og kaotisk. Så går tåkeluren, faresignalet som ingen vil høre på. Den forteller dem bare at de ikke får sove i natt heller -.

Stykket har en flott balanse mellom personene, deres scenetid og det de forteller. Alt framstår som viktig, relevant og sant. Men med så mye tung tematikk og alvorlige skjebner, er det vesentlig at forfatteren er seg sine replikker bevisst. Og disse utnytter O'Neill til det fulle. Her er det overraskende mye humor, sjøl om den er mørk, fandenivoldsk og vond, men det glimter også til, slik at vi får se hvordan disse menneskene kunne ha hatt det, om skjebnen hadde utspilt seg annerledes. På denne måten blir faktisk realiteten i stykket enda verre.

Lang dags ferd mot natt er er stykke med mange skiftninger. Personene, stemmene deres, historiene, fokuset - alt endres flerfoldige ganger slik at alle får fortelle sitt. Men de hyppigste skifta er det stemningene og det følelsesmessige som står for. Fra det lette og lyse til det anklagende, kranglete, beske, sinte, forsonende, forsvarende, såre, ømme, ertende, rå, brutale, triste, arrogante, fornærma, tilgitte, glade, avmektige og så videre. Vi får inntrykk av at menneskene har levd oppå hverandre med uendelig mye usagt i forferdelig mange år. Men nå klarer de ikke å holde igjen lenger. Nå som mor har sprukket, sprekker resten. Og det er nesten ikke til å holde ut, hadde det ikke vært for at teksten har driv, trykk, retning og kraft. Vi skal ned, enten vi vil det eller ikke. Og når teppet faller, er alt svart.

Solid oversatt av Bjørn Alex Herrman (f. 1959), som på norsk har klart å gjenfinne O'Neills balanse mellom poesi og grim virkelighet, humor og alvor.

Nattfilm

Bildekilde: Bokelskere

Den unge og vakre Ashley Cordova, datter av den legendariske og kronisk mediesky skrekkfilmregissøren Stanislas Cordova, blir plutselig funnet død i en tom lagerbygning i Chinatown, New York. Politiet avgjør raskt at det er et sjølmord, men gravejournalist Scott McGrath aner ugler i mosen og bestemmer seg for å undersøke åstedet og dødsfallet på egenhånd. Og det viser seg raskt at det er mye som ikke stemmer. For eksempel er ikke likskuerapporten til Ashley Cordova komplett, flere bilder av liket mangler. Og før hun døde, var hun innlagt på en psykiatrisk institusjon som hun rømte fra, men det er blitt holdt hemmelig. Til og med i lagerbygninga der hun døde, er ikke alt som det skal være. En annen person lusker rundt samtidig med Scott. Etter et blodig sammenstøt mellom de to, finner de ut at de egentlig vil det samme, nemlig å finne ut hva som er hendt, hva som er sannheten bak Ashleys død. Med ei ungjente på laget er trioen komplett, og sammen forsøker de å avdekke Ashleys siste uker, hennes bakgrunn og ikke minst den dramatiske, traumatiske og muligens også kriminelle historia til familien Cordova som Scott, mot bedre vitende, bare ikke kan la ligge.

Første kapittel sitter som et skudd. Vi kastes rett inn i handlinga når Scott befinner seg på en av sine nattlige joggeturer i parken. Han har helt nedpå litt, denne kvelden også, og stoler derfor ikke helt på sine egne sanser når han oppdager at han ikke er aleine. Det er noen andre rett i nærheten, ei kvinne i rød kåpe. Hun går rundt og rundt løypa som han jogger. Han hører skrittene hennes, gjør han ikke? Skremt av hennes underlige oppførsel - hvis hun fins - og sine egne fantasier og skrekkscenarier, styrter Scott ut av parken i full fart. Han halser noen kvartaler, snubler ned trappene til undergrunnsbanen, slenger seg inn på den første banen som kommer og deiser ned på et sete. Idet banen går, løfter han blikket letta mot stasjonen og forventer å se alt flimre forbi. Men der kommer hun. Den samme røde kåpa. Hun fins.

Etter et slikt anslag, forventer en jo gull og grønne skoger! Men det sier seg kanskje sjøl at en slik intensitet ikke kan vare evig. Klokelig hopper derfor forfatter Marisha Pessl (f. 1977) videre i handlinga og tar seg tid til å gjøre oss kjent med familien Cordova og deretter etablere hovedpersonen Scott McGrath, som forteller alt til oss i førsteperson. Scott er en mislykka mann - en fiasko noen år tidligere kosta han jobben, ekteskapet, penger og edrueligheten. Han surmuler, betrakter verden på en tverr og ganske humoristisk måte, og kommenterer både seg sjøl og de rundt seg, gjerne midt i dialoger. Disse kommentarene, som av og til er kursiverte, var i begynnelsen et interessant grep fra forfatterens side, deretter blei det for mye av det, og til slutt blei jeg lei og forsøkte bare å overse hele greia. Slik var det dessverre med flere elementer underveis.

Fokaliseringsinstansen Scott gir seg ut for å være en utrivelig fyr, men sannheten er at han ikke er så ille. Det eneste er dette alvorlige opphenget hans: Stanislas Cordova. Scott er sikker på at den mannen har flere hemmeligheter enn en amerikansk president, og at han har gjort mye vondt mot mange, trolig også mot sin egen familie. Det var han Scott hadde bestemt seg for å ta rotta på da alt gikk skeis - feilen var at han sa det på tv slik at Cordova fikk vite det. Så blei Scott lurt, helt sikkert av Cordovas menn, og resten er historie. Når Ashley så dør, må Scott benytte sjansen. Kanskje kan han endelig få reinvaska sitt eget navn, og dratt Cordova ned i skiten, en gang for alle?

Scott må, må, MÅ etterforske saken slik bare en amerikansk gravejournalist kan. Han juger, lurer, narrer, bedrar, bestikker, vrir, vender, presser, snuser, spiller, overspiller, gir seg ut for, gjør seg dum, kjører hit og dit og fram og tilbake, ringer, tekster, ringer igjen, loggfører, betrakter saken fra ei anna side og angriper på ny. De to unge bipersonene, Nora og Hopper, som ofte følger med på lasset, er noen ganger til hjelp, men mest til bry. I alle fall i følge Scott. Men det endrer ikke det vesentlige: Alt står på spill. Ashleys død er mest et dekke for det endelige oppgjøret, mann mot mann: Scott mot Stanislas.

Bildekilde: Boktanker

Nattfilm er en spennende, gjennomarbeida og godt uttenkt underholdningsroman med flere lag, mange historier, et vell av bipersoner, lange konfliktlinjer, dramatiske mellomspill, massevis med avstikkere, mange spenningstopper og en litt for enkel løsning til slutt. Språket flyter stort sett friksjonsfritt, sjøl om det er sprekkfullt av ymse populærkulturreferanser. Boka er også veldig lett og rask å lese, trass i omfanget, som er på litt over seks hundre sider inkludert smått og stort. Oversettelsen, gjort av Vibeke Saugestad (f.1976), er for det meste solid, sjøl om den har en del helt unødvendige slurvefeil.

I begynnelsen fant jeg plotet interessant, men Pessls stramme grep blei etter hvert løsere og løsere. Når vi kommer dithen at Scott undersøker en viss eiendom på egenhånd, går det over alle støvleskafter og jeg blei sittende og riste på huet underveis. Jeg forstår godt at forfatteren ønsker å skape ei kaotisk, jagende, skremmende og desperat skrekkfilmstemning, der hun hele tida sår tvil om hva som er ekte og hva som er fantasi og der både Scott og leseren skal føle seg innelåst i sitt eget verste mareritt, men det hadde nok fungert mye bedre med knapphet, presisjon og få detaljer framfor mange titalls sider med panikk og kaos, løping, fomling, innesperringer, skriking og rulling i vann og gress og søppel og jeg veit ikke hva. Det blir alt for mye.

Mange av bokas transportetapper var også direkte unødvendige, og mange passasjer blei prega av kaos heller enn at de fokuserte på det som skulle være det vesentlige. Og jo lenger uti boka vi kommer, jo verre blir det. Mistanker, doble betydninger, gåter, trolldom, forbudte nettsider og ulovlige filmer, et voldsomt hemmelighetskremmeri, behov for kontroll og behov for frislipp - alt kolliderer og leseren, om hun klarer å henge med, sitter igjen med en følelse av å ha blitt overkjørt av et usedvanlig suggererende og spennende vogntog. For boka er spennende, det skal jeg ikke nekte for.

Men sjøl om boka er lang, er den ikke så teksttung som en kanskje tror. Pessl har gjort en kjempejobb med å skape en plausibel virkelighet innafor bokas rammer, og "sakser" nyheter, artikler, journaler og rapporter fra kjente nettsteder, aviser og magasiner inn i boka, slik at leseren er med på hvert eneste ledd av oppklaringa. Pessl har hele veien gitt disse kildene et autentisk utseende gjennom lån av blant annet logoer og nettadresser. Det er et litt uvanlig grep, men det fungerer bra. Romanen er videre svært filmatisk, og det skulle ikke forundre meg om det blir film av Nattfilm en dag! Pessl skildrer alt og alle, lik et filmkamera som har fugleperspektiv over et landskap. Ingenting forbli usett bare bildet står lenge nok. Og det er oppslukende der og da, men det blir dessverre fort glemt etterpå. For sjøl om Pessl har gjort en kjempeinnsats med å iscenesette en hel families hemmeligheter og deretter avsløre dem, blir det for mye av alt.

Boka er lest sammen med Birthe.

Frokost på Tiffany

Bildekilde: Bokelskere

Jeg kjøpte boka med tittelen Frokost på Tiffany (min utgave 2016) utvitende om at den i norsk utgave ikke var en roman, men ei samling med fire noveller, hvorav tittelnovella er svært lang og utgjør mer enn halvparten av boka. Og ja, jeg kjøpte også boka fordi jeg har sett filmen. Fordi Audrey Hepburn var på framsida, det vanlige svart-hvittstillbildet fra filmen, og fordi jeg aldri helt fikk taket på hva som egentlig skjedde med rollefiguren hennes, den unge kvinna Holly Golightly, som alltid hadde det så travelt, som alltid snakka så fort, og som glei lett videre fra sted til sted, mann til mann. For å være ærlig husker jeg best sangen som Hepburn synger i branntrappa. Uansett, plutselig stod jeg der med boka i handa, disse tankene suste gjennom huet, jeg nynna litt på "Moon River" og tenkte, kanskje jeg skal lese denne? Og så gjorde jeg det.

Fellestrekket ved disse fire femtitallstekstene, "Frokost på Tiffany", "Et hus av blomster", "Diamantgitaren" og "En julefortelling", er unge, såre og vanskelige menneskeskjebner. Holly er den første og mest kjente - jenta som vil og vil, men som ikke helt får det til. Deretter følger ei novelle om ei ung prosituert jente som gifter seg med en mann hun nesten ikke kjenner og blir offer for sin svigermors mange styggheter. Heldigvis veit hun å ta igjen, og dette gjør teksten ganske morsom. I novelle nummer tre befinner vi oss i en arbeidsleir der leseren plutselig blir sittende å lengte ut til friheten, akkurat som hovedpersonen. Når en ny fange ankommer, åpnes muligheter som hovedpersonen før ikke har turt å kjenne på. Men er det egentlig bedre på andre sia? Og er det mulig å flykte? I den siste teksten er vi med når et umake par skal lage sin berømte fruktkake rett før jul. Vi får vite hva det betyr når det er fruktkakevær og vi får føle viktigheten av å ha slike tradisjoner.

Et annet kjennetegn ved alle fire tekster, er melankolien som omhyller både personene og setningene. Tristheten er aldri langt unna, men samtidig er den ikke dominerende, slik at det fint går an å le av for eksempel den fæle svigermora som prøver å skremme bort den pene svigerdattera. Likevel får en følelsen av at livet er skjørt og at vi alle er så uendelig sårbare, så følsomme for endringer og skjebnens brå kast, være seg om vi er i en arbeidsleir, om vi lager fruktkake eller om vi sitter i branntrappa og drømmer om alt det livet kan være, men ikke er. I slike øyeblikk blir det virkelig tydelig hvor små og fattige vi er.

Fattigdom er også et trekk som går igjen. Forfatteren, amerikanske Truman Capote (født som Truman Streckfus Persons, 1924-1984), har skrelt av alt dilldall, mas og fjas, og lar oss sitte igjen med reine, rå sannheter om menneskene helt nederst i samfunnet: innsatte, gamle og uføre, prostituerte, de som ikke er noe. Holly er den eneste som trakter etter penger og berømmelse, og som vil leve den amerikanske drømmen. De andre vil bare noe mer enn å overleve. Slik har menneskene Capote skriver om, ingenting å tape. De er overlatt til sine omgivelser, men kan samtidig forsøke å forme sitt eget liv innafor stramme rammer. Det er tross alt bedre å gifte seg med en mann en nesten ikke kjenner enn å være en hyppig besøkt prostituert. 

Jeg blei imponert over presisjonsnivået i Capotes tilsynelatende enkle prosa, over fine setninger og gode formuleringer, over kraftfullheten i det rå og lette. Tekstene, som er fra 1950, 1951, 1956 og 1958, har på mange måter stått seg bra, sjøl om jeg aldri har vært nødt til å spare hele året for å lage fruktkaker. Overraskende nok er det teksten om Holly som fortsatt er mest fremmed for meg. Hun svinser seg gjennom et landskap som står fjernt fra min trauste, norske hverdag, og teksten preges av populærkulturelle referanser som dessverre er litt gammeldagse nå. Likevel ser jeg hvorfor hun framheves som et ikon - kvinna som ikke vil eies - hvordan hun er blitt en egen referanse, og hvordan det sorgmuntre, det tvungent optimistiske men likevel så tragiske forbindes med hennes skjebne, der hun er dømt til å stå utafor Tiffany og kikke inn. 

Fint oversatt av Johan Fredrik Grøgaard (f. 1934).

Feelgood x 4

Bildekilde: Boktanker

Av mangel på et bedre norsk begrep, blei det altså "feelgood" allerede i overskrifta. Men kanskje er underholdningslitteratur vel så dekkende? Bare mye lenger og ganske mye mer klumpete. Vel, feelgood er det begrepet det svenske forlaget Novellix bruker for å beskrive disse fire små bøkene med ei novelle i hver bok. De er skrevet av henholdsvis Jojo Moyes (f. 1969), David Nicholls (f. 1966), Sophie Kinsella (f. 1969) og Nora Ephron (1941-2012), som alle er velkjente navn i den litterære delen av underholdningsindustrien.

Altså, dette er og skal være lette og forholdsvis friksjonsfrie tekster, der målet er at leseren skal føle seg bra når teksten er ferdiglest. Likevel var det ganske store variasjoner i dette utvalget. Etter rekkefølgen på forfatterne over er tekstene Tretton dagar med John C fra 2017, Samma tid nästa vecka? fra 2011, Göra om fra 2001 og Att gå vidare fra 2007. Det som slår meg først, allerde før jeg begynner å lese, er naturligvis kjønnsfordelinga (tre kvinner, en mann, som virker å være typisk for sjangeren), forfatterens opphavsland (tre briter, en amerikaner) og aldersfordelinga (Ephron er en del eldre enn de andre, og dessverre også død). Men kanskje dette er irrelevant?

Britiske Jojo Moyes, som er svært kjent her til lands gjennom sine bestselgerromaner som jeg ikke har lest, har skrevet en lett og gjenkjennelig tekst med utgangspunkt i et helt vanlig ekteskap og mobiltelefoner på avveie. For når en plutselig får en flørt i fanget, kan det jo være vanskelig å stå i mot? Det er i alle fall det som skjer her, når den fremmede John C. stadig tekster Miranda, sjøl om både hun og vi veit at det ikke egentlig er til henne. Hva skjer så når de møtes? Tematikken er relevant for de fleste, relasjonene er tatt på kornet - for eksempel den litt slappe, fotballelskende ektemannen til Miranda - og spenningsoppbygginga i teksten er fin. Moyes har også fått til en litt overraskende vending mot slutten, og det var gledelig. Selve slutten er ikke overraskende, men ganske bittersøt, og veldig forståelig. En ganske god tekst med bevisst kompoisjon og friksjonsfritt språk som holder det sjanger og forlag lover. 

Britiske David Nicholls har hittil skrevet fem romaner, og En dag (2009) er kanskje den han er mest kjent for. Den har jeg også lest tidligere, og jeg likte den godt under middels, tatt i betraktning at jeg ikke er noe særlig begeistra for lettbeint underholdningslitteratur. Nicholls skriver flytende og ofte småmorsomt, men temaet i denne novella er et annet enn det en kanskje skulle forvente av sjangeren. Her handler det om en talentløs gutt som insisterer på å lære seg å spille piano hos ei nabodame, til alles fortvilelse.

Synsvinkelen er nokså gjennomført fra et barns ståsted, men teksten er egentlig trist. Også spenningspunktet heller mot det triste framfor det spennende, og vi får ikke egentlig en løsning eller et svar på det som er hendt. Og derfor følte jeg meg ikke noe særlig bra etterpå. Teksten er uten tvil den svakeste i utvalget, og forblir ikke særlig lenge i leserens bevissthet. Men det som er fint, er at Nicholls bringer inn et annet perspektiv i sjangeren, slik at det ikke bare er frustrerte damer som jakter på drømmemannen.

Sophie Kinsella, også brite, står for utvalgets desidert beste tekst, ei novelle jeg blei både positivt overraska over og fascinert av. For her var det god dramaturgi, en hovedperson en kunne identifisere seg med, og ikke minst: Forfatteren tok seg tid til å etablere personer, situasjoner og konflikter. Det at hun bruker denne tida, og utnytter den til det fulle, gjør at hennes hovedperson Emma framstår som hakket djupere enn de vi møter hos Moyes, Nicholls og Ephron. Kinsella hadde også et noe bedre språk, troverdige situasjoner, solid spenningsoppbygging og hint om en lykkelig slutt. I tillegg har Novellix valgt en svært god tittel på teksten, som minst har dobbel klangbunn. Tematikken hos Kinsella er mer tradisjonell for sjangeren - her møter vi Emma som konfronteres med fortida si, og som sjølsagt tråkker rett inn i det hun aller helst ikke vil håndtere. Men måten Kinsella løser dette på, er ganske særegen.

Amerikanske Nora Ephron er nok ikke mest kjent som skjønnlitterær forfatter, som de tre øvrige, men som filmregissør, produsent og manusforfatter. Hun blei nominert til Oscar tre ganger for beste originalmanus, så at hun er skrivefør, er det ingen tvil om. Teksten i dette utvalget er litt underlig, og jeg stusser over at den er inkludert. Men det er en kritikk retta mot forlaget, ikke mot Ephron. For slik jeg leser teksten hennes, så er den slettes ingen novelle, heller et essay, der tematikken er hennes eget forhold til en leilighet i en bestemt bygning i New York der hun bodde i mange år. Ganske annerledes enn for eksempel Kinsellas tekst.

Teksten er svært personlig og veldig kontekstavhengig. Her er massevis av referanser til datidas New York; bygninger, gater, gjenstander, populærkultur og ikke minst mennesker. Det betyr minimalt for en leser i Norge så mange år etterpå, og jeg strevde litt med å komme inn i teksten. Den er mye flatere og tørrere enn de andre novellene, eller kanskje riktig ord er saklig, for også denne er morsom. Ephron makter å si mye om hvordan vi forholder oss til ideen om et hjem, hvordan vi skaper et hjem, hva vi er villige til å gjøre for hjemmet vårt og hvordan det er å skulle flytte til et annet sted. For det er unektelig en del av livet, det å gå videre.

Hva med kjønnsfordeling, nasjonalitet og aldersfordeling, da? De to første hadde lite å si, men for meg var det tydelig at Ephron tilhørte en eldre garde, med et annet syn på for eksempel det å kjøpe eller leie en leilighet. Men hadde teksten hennes vært skjønnlitterær, hadde det muligens vært annerledes. Likvel var det ett trekk ved alle fire tekster som binder dem sammen i samme sjanger (men da strekker jeg begrepet langt for å få med Nicholls), og det er kjærlighet. Kjærlighet til spenning, musikk, en mann, et hjem. Og kjærlighet føles jo godt, så da er kanskje ikke sjangernavnet så dumt allikevel?

Alfabetlesing: Huckleberry Finns opplevelser

Bildekilde: Bokklubben

Det begynner å bli ei stund sia jeg leste denne boka - i følge notatene mine blei den ferdiglest allerede 03. oktober. Sånn går det når en er travel! Men nå er det altså endelig på tide med en omtale. Mange kjenner nok til figuren Huck Finn fra før. Det er nemlig slik at romanen Huckleberry Finns opplevelser fra 1884 er nummer to i rekka om unge gutter og det de opplever langs Mississippi mellom 1845 og 1850. Første bok, Tom Sawyer, kom i 1876. Her opptrådte Huck som en bifigur, en som er med på mange av Toms sprell og som til slutt ender opp med både gull, heder og ære. Det er ikke barebare til å være en fattiggutt!

Her møter vi Huck igjen, ei kort stund etter de greiene med Tom. Fortellinga er lagt rett i munnen på Huck, som snakker direkte og usjenert om det meste, med rå dialekt, mangelfull tegnsetting og rettskriving på skrå. I det hele tatt gir teksten inntrykk av å være svært talemålsnær, og det er en kul stil som kler innholdet. Også hovedpersonen virker å være kul - i alle fall på overflata. For egentlig er det jo ei djupt tragisk og trist historie som ligger under.

Tom kommer fra en av de bedre familiene i byen, og han kan gjøre sine sprell og komme unna med det. Men slik er det ikke for tolvåringen Huck. Han er og blir en fattiggutt og har vokst opp i gater og smug mest som en landstryker. Etter de greiene med Tom, som det refereres til i åpninga av romanen, er Huck blitt tatt hånd om av enkefru Douglas, ei kristen dame som har adoptert Huck og satt seg fore å gjøre folk av gutten. Det betyr at han må gå med skjorte og sko, vaske seg, spise pent, gå på skolen, lese i Bibelen og sove innomhus. Det er hårde bud for en som bare vil løpe rundt ute og være fri!

Men Huck viser en enorm tilpasningsdyktighet. Han trives på skolen og liker å lære. Det er ikke så ille å lese heller, når han bare får litt dreisen på det. Og dessuten sniker han seg ut av vinduet akkurat når han vil, og kan fint sove ute noen netter innimellom, uten at enkefrua får vite om det. Huck trives med litt tilsyn og omsorg, i alle fall så lenge det ikke blir for mye Bibeljabbing. Men en dag dukker faren til Huck opp. Han er en dranker som banker Huck så ofte han kan. Og nå er han sint - rasende - fordi sønnen har det mye bedre enn han, og fordi Huck har penger. De pengene skal vel faren hans ha! Han nekter Huck å gå på skolen, og erter, skremmer, mobber, truer og plager og passer på å trøkke sønnen godt ned både fysisk og psykisk. Huck holder ut. Men det er ikke nok for faren å pine sønnen slik på avstand. Og ikke får han gullet til Huck heller. Derfor kidnapper han like gjerne Huck og ror han et godt stykke oppetter elva, til ei falleferdig rønne langt uti skauen. Der blir Huck sperra inne.

Derfra er det kort vei tilbake til det stusselige landstrykerlivet Huck kjenner så godt. Både Bibel og skjorte, håndvask og manerer er lite aktuelle. I rønna er det dårlig med mat, men rikelig med sprit. Faren til Huck drikker og slår. Han låser døra når han drar for å hente forsyninger, altså stjæle mat og sprit, og lar Huck være igjen aleine. Det kan gå flere dager før han kommer tilbake. Etter hvert får Huck slippe ut litt innimellom, mest for å hjelpe faren med ulike gjøremål. En dag kommer det en båt duvende nedover elva. Den er tom! Faren til Huck ser den ikke, og Huck klarer å gjemme den et stykke unna rønna. Ved en tilfeldighet oppdager han også at litt av veggen i hytta er løs. En plan tar form. Neste gang faren er borte, begynner Huck arbeidet. Han iscenesetter sin egen død, rapper alt faren har i hytta og stikker.

Han ferdes om nettene og sover om dagen. Ganske raskt kommer han seg i land på ei øy midt uti elva, og herfra kan han følge litt med på det som skjer i småbyene ved elvebredden. Kort tid etter flukten hører han at folk snakker om det som er skjedd ved rønna i skogen. Og det blir sokna etter liket hans i Mississippi. Det er like før Huck oppdages også, men han klarer å gjemme seg. Etter hvert viser det seg at han ikke er aleine på øya. Der er det også en rømt slave, Jim. Han pleide å jobbe for enkefru Douglas, men blei redd og stakk av da han hørte snakk om at de kanskje skulle selge en slave. Huck liker Jim godt, så de slår seg like godt i hop: En hvit guttunge og en svart mann, begge på flukt fra et vondt liv, begge på vei mot et bedre. Men reisa deres blir langt ifra problemfri. 

Huckleberry Finns opplevelser av amerikanske Mark Twain, født som Samuel Langhorne Clemens (1835-1910), er ei sprudlende, fantasirik, kontrastfylt og kompleks bok. Ordtilfanget er stort, replikkene er morsomme og menneskene som Huck og Jim møter underveis nedover Mississippi er noen skikkelige originaler. Huck og Jim blandes inn i det ene etter det andre, familiefeider og landsbyproblemer, gjengopprør og arvetvister, de møter svindlere og skarpe kvinner, de juger og ler, ror, løper, er ute i uvær, drukner nesten og må redde hverandre gang på gang. Dette er med andre ord en skikkelig røverroman! Men den har også både innhold og budskap.

Når en begynner å lese, blir en først rysta over den grimme skjebnen til Huck. At han har en udugelig far er det ingen tvil om. Huck er offer for både vanskjøtsel og omsorgssvikt, og det er utrolig at han er blitt såpass stor uten at noen har grepet inn og fratatt faren alle rettigheter. Men, og det er et viktig men, sjøl om Huck har hatt det så elendig, har det ikke kua han helt. Huck har en unik evne til å gjøre det beste ut av alt, og sjøl om han er redd og sier det også, viker han ikke. Han er god, og han tror godt om folk. Og dette viser seg å bli vesentlig etter hvert som en leser videre. 

Med våre lesebriller er det fort dette med rasisme som trekkes fram som den viktigste delen av romanens tematikk. Og det er uten tvil slik at rasismen er en stor del av tidskoloritten som forklarer datidas ideologi. Den voksne negeren Jim er en slave, og det betyr at han er mindre verdt enn guttungen Huck. Huck er og blir Jims herre, sjøl om Jim fint kunne vært faren til Huck. For oss i dag blir dette et paradoks. Men det virkelig kloke Twain gjør her, er at han lager det til et paradoks allerede i romanen. For sjøl om Huck er herren og Jim er slaven, er det Jim som tar vare på Huck, helt uten å bli bedt om det. Han tar på seg ei farsrolle og lar gutten få mest søvn, mest hvile, mest mat. Enkelte av disse passasjene er det rørende å lese, sjøl om Huck forteller direkte og liketil. En voksen leser ser omsorgen som ligger bak handlingene til Jim og glemmer ikke at en voksen arbeidskar lett kunne gjort kål på en guttunge om han ville.

Og dette bevisste grepet om tematikken og personene, gjør at tematikken vokser seg for stor til å dekkes av et begrep som rasisme. Dette handler til sjuende og sist om etikk: Ikke bare hvordan vi vurderer rase, kjønn eller hudfarge, og handler etter lover, regler og sedvane i forhold til dette, men hvordan vi er mot alle mennesker vi har rundt oss, og hva vi gjør for våre medmennesker. For Huck blir dette svært konkret i møte med Jim. Det er nemlig slik at rømte slaver er lukurative å tyste på - det er dusør å få. Men Huck får seg ikke til å tyste på Jim, sjøl om han bare er en "nigger". Huck veit at Jims høyeste ønske er å bli fri, slik at han kan dra tilbake etter familien sin. 

I løpet av romanen har Huck mange enkle refleksjoner omkring Jim og hudfargen hans, og han kan ikke få det til å stemme at en så fin fyr som Jim, som hjelper han med så mye, skal være mindre verdt enn han sjøl. I følge kristne dygder skal en ikke gjøre vondt mot andre. Å tyste på Jim bryter derfor med disse dygdene. Men å ikke tyste bryter andre lover - ei plikt samfunnet pålegger hvite mennesker mot de svarte menneskene. Hva er verst, å forråde en venn eller å la være å si ifra om en rømt neger? Hva teller mest, hudfarge eller karakter, rase eller faktiske handlinger, kristendom eller en indre følelse av rett og galt? At Jim inntar ei farsolle, gjør dilemmaet enda verre for Huck, og her har dagens lesere også litt å lære. Men på et punkt lar Huck alt gå fanden i vold, og tenker for seg sjøl at han kommer vel ikke til himmelen uansett -. Når så Jim plutselig er borte og satt i fangenskap, kan ikke Huck gjøre annet enn å legge tidenes plan.

Huck, Jim og Tom gjør mange krumspring i boka, kanskje litt for mange? For min del blei i alle fall slutten noe oppstylta, og den Huck jeg hadde blitt kjent med og blitt glad i, forsvant i alt styret. Spirrevippen Tom brauter i vei og tar plass, men han interesserer meg overhodet ikke, flat som han er. Da er dynamikken mellom Huck og Jim mye mer spennende. Det tok litt tid å komme inn i boka reint språklig, for det var uvant med så mye direkte tale og mangel på tegnsetting. Men etter noen sider gikk det unna som bare det, og det muntlige tilførte teksten masse kraft, friskhet og karakter. Et stilig og modig valg av oversetter Bjørn Alex Herrmann (f. 1959) å holde på det! 

Ellers har jeg en annen innvending til oversetteren. Jeg ser at det er et solid og dyktig arbeid som er lagt ned i romanen, og det fortjener den virkelig. Men leserne fortjener ikke at deler av et godt og informativt forord blir gjenbrukt som etterord - det er litt for slapt. Og når det kommer til forord, må jeg bare igjen komme med et generelt hjertesukk: Hvorfor må nesten hele hovedhandlinga avsløres i forordet? Jeg forstår at forordet mange ganger skrives som en introduksjon til boka, men kan ikke dette gjøres litt mer taktfullt? Flertallet av de som leser forordet, har jo ikke lest hovedteksten! 

I denne boka får en i tillegg til forord og etterord også et noteapparat - dog helt uten noter, så det er veldig hemmelig. En finner det bakerst i boka som punkter og innspill til enkelte formuleringer i den løpende teksten. Her hadde jeg satt pris på et fullstendig noteapparat, men jeg har også forståelse for at redaktøren har valgt å "skåne" leseren for avbrytelser underveis i teksten. Det som verre er, er at notene kommer med slurv. Her vises det nemlig til illustrasjoner som boka ikke har, og dette får Bokklubben, som står bak min utgave, ta på sin kappe.

Huckleberry Finns opplevelser viste seg å være ei stilig bok som fortsatt er relevant. Den ga meg en fin leseropplevelse med massevis av morsomme situasjoner, halsbrekkende eventyr, aktuelle etiske problemstillinger, replikker med snert og personer med akkurat passe masse kjærlighet for hverandre.