Reisen til livsvannet

Bildekilde: Bokelskere

Tenk å få lov til å være sivilisasjonens spydspiss! En representant som reiser, uredd og kompromissløs, inn der ingen før har vært, være seg i de djupeste daler eller langs de krasseste klippekanter, der ingen veit hvilken breddegrad og lengdegrad en er på, for det er bare grått, bare grått hav og grå skodde og grå luft så tjukk som ull, tenk å være der ingen har målt eller tegna, vurdert eller rapportert, der det er helt hvitt og tomt på kartene. Hva fins egentlig der? Tenk å få lov til å reise dit! Som den første! Og tenk å få lov å reise dit i embeds medfør, som den eneste som veit hva som skal gjøres med de verdifulle måleinstrumentene, en kongelig utsending med et offisielt oppdrag i de ytterste avkroker: Å måle opp Island.

Samtidig skal det også arbeides på et annet vis. På reisa gjennom de mest rurale og stusselige strøk på jordas fattighus, der menneskene verken har reine eller hele plagg, der de er så tynne at en ser knoklene gjennom klesfillene, der de er så gustne og grå av slit og sult at de har glemt hvordan de skal smile, der handel med fremmede skuter lasta med livsviktige matvarer som korn er forbudt, og der menneskene bare må se på skutene som seiler forbi mens sulten gnager i kroppen, der vulkanutbruddene ingen ende vil ta og lava og aske legger seg som et lokk over den fruktbare jorda, der avlinga slår feil, år etter år, husdyra dør, og menneskene dør, der! Der skal en også undersøke om folket kan flyttes på. For om den friskeste delen av den uvirksomme bermen bare kunne blitt tvangsflytta til København og satt i arbeid der, ville alt blitt så mye bedre. De ville fått jobb, hardt fysisk arbeid i fabrikkene. De ville fått luselønn, kanskje. De ville bodd trangt og tett og dårlig. De ville vært aleine, uten hele slekta rett i nærheten på en eller annen breitømra tregård. De måtte blitt tvunget inn i det danske språket - ingen forstår vel den islandske tungegymnastikken. Nei, de ville ikke fått så gode vilkår, egentlig, men de ville hatt noe å gjøre og de ville hatt det bedre enn nå. Og, de ville i alle fall ikke vært en sånn ekstrem og unødvendig kostnad for den danske krona. Tenke seg, bo der, på Island, helt frivillig! Hvem vil vel det?

Ja, inn i dette trer vi som lesere. Året er 1784, det er opplysningstid og vitenskapen står sterkt. Vi følger hovedpersonen, den danske vitenskapsmannen Magnús Árelíus, som nettopp er blitt sendt ut på dette oppdraget. Han er svært prega av sin tids ideologi som dannet og utdannet overklasse, som i sin tur legitimerer tanken om at han og hans stand er en slags overmennesker sett i forhold til den gemene hop. Det igjen legitimerer standens bortimot naturlige imperialistiske tendenser overfor Island og det islandske folk, som sammenligna med det danske og dannede er nærmest tilbakestående. Magnús ankommer Island med pudret parykk, silketørkle, hvite strømper, jakke med slag og bluse med blonder, helt etter hovedstadens nyeste mote. Til hest skal han forsere og deretter måle opp dette dystre landet i utkanten av sivilisasjonen. Han skal reise dit ingen før han har reist, nordover, helt nord til Strandir, skal han, og endelig skal han få satt lengdegrader og breddegrader på det umulige området som nesten bare består av fjellknauser, klippekanter, holmer, steinhauger, trange fjordarmer og stupbratte skråninger.

Umoden, verdensvant, eplekjekk og nedlatende begynner Magnús sin ferd sammen med et par islandske lokalkjente følgesvenner, som helst ikke vil være med på et sånt prosjekt, men som ikke har noe valg: Det er jo ikke akkurat flust av muligheter for å tjene penger på Island. Og penger trenger de alle. Landet er utarma, i krise, og det er så vidt det går rundt sjøl for storkårsfolk. Så da kan en jo like greit gå rundt og leie noen hester for en jålebukk og tjene godt med penger på det. Men motvilligheten gjør at det stadig er gnisninger mellom Magnús og kompanjongene hans - gnisninger Magnús ikke helt forstår årsaken til eller ikke helt bryr seg om årsaken til, men som leseren ser omfanget av og venter på skal bli helt avgjørende. Og slik går det jo. Om det ikke er uenigheter om hvilken gård som ligger hvor og hva den heter, og om det ikke er islendingene som biter i seg snertne kommentarer og rein gapskratt når noen beinrester i sanda vurderes helt feil, så er det noe annet. Stadig noe, stadig lenger nord, stadig verre.

Underveis møter Magnús mange islendinger. Alle dømmer han kjekt og greit fra hesteryggen. Noen inngår han avtaler med. Noen ligger han med, uten å tenke over konsekvensene for sin egen del, og uten å i det hele tatt reflektere over om det kan ha konsekvenser for den magre enka han ligger med. Hva om hun, som allerede er i en såpass pressa situasjon at hun selger seg sjøl for litt kaffe og noen matvarer, også får et barn ni måneder seinere? Hva skjer da med det barnet? Det er ikke hans tanker i det hele tatt. Det går heller slik: Tenk å være så ussel at du tigger! Tenk å be fremmede om medisin! Tenk å sende barna sine rundt slik, uten sko! Tenk at de tar på han med så møkkete hender! Likevel er det noe ved dem, som gjør at han ikke helt klarer å kvitte seg med ansiktene deres og skjebnene deres. Det er som om de fortsetter å gå ved siden av han mens han rir gjennom alt dette grå, det grå havet, den grå skodda, de grå klippekantene. Og i alt dette grå, blander fantasi og virkelighet seg sammen til Magnús ikke lenger veit hva som er hva.

Den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson (f. 1971) har i romanen Reisen til livsvannet fra 2018 (norsk utgave ved Oskar Vistdal (f. 1953) i 2020) kasta lys over det som for meg var en nokså ukjent del av islandsk historie. Jeg visste at Island først lå under den norske (fra 1262) og siden den danske (fra 1397) krona, med hardere kår under det danske eneveldet på 1600-tallet, og med en økende sjølstendighetsbevegelse utover 1800-tallet. Men at det faktisk gikk så langt at de danske myndighetene vurderte å tvangsflytte store deler av den islandske befolkninga, kjente jeg ikke til. Det gir fortellinga en nesten ekkel ideologisk overbygning som, i kombinasjon med de realistiske menneskemøtene og Magnús' egen skjebne, blir en grusom kontrast til bokas kjærlighetshistorie. Kjærlighetshistoria er også realistisk og på mange måter både fæl og sår, men den blir ei lise i alt dette rå og vonde. For endelig, etter et liv uten ømhet og varme og omsorg, er det nettopp det Magnús opplever. Og det er så sterkt at det endrer hele han, og med det hele hans liv. Kanskje er det ikke slik at vitenskapen og oppmålingsoppdraget fra myndighetene er det viktigste i verden likevel? 

Fortellinga om Magnús og det islandske landet drives framover av et helt unikt språk, et språk der blant annet latin, dansk, fransk og engelsk blandes sammen med det islandske og varierende norske oversettelser - fra de bondske dialektene til den forfinede dagligtalen. Det er et kjempespenn i ordtilfang, og det er spennende og morsomt å lese de talemålsnære utropene, også fra Magnús sjøl. Noen ord og begreper kan kanskje virke fremmede, men som regel kan en forstå dem utifra konteksten. Stilen er lett og muntlig, vi er tett på Magnús, av og til også inni Magnús, sjøl om han konsekvent skildres i tredjeperson. Men det fungerer at vi kommer tett på. Det er virkelig da spriket melloms Magnús' virkelighet og det han har blitt sendt for å gjøre på den ene sida, og det islandske folkets grimme tilværelse på den andre sida, blir tydelig. Og med det ikke bare tragedien, men også komedien.

For dette er ei veldig morsom bok! Misforstå meg rett, dette er ikke en roman der en brøler av latter underveis, men det er ei bok der forfatteren bruker tid på å skildre og sette scenene, slik at en virkelig kan se det for seg: Magnús og gjengen møter mange på sin ferd, blant annet en galning, kalt dåren i boka. Spradebassen Magnús, i sine fortsatt halvveis hvite strømper og noe stusselige parykk med fuktige og halvmugne pudderklumper mellom de slappe krøllene, forsøker å få mannen i tale på høfligste vis. Men dåren hører ikke, han vekselvis synger og skriker i vei om beinbruddsgjel og alle våre strømper på bossdyngen og det som verre er, så hele følget blir forskrekka. Det er lett å se det komiske i slike scener, samtidig som det ikke er lett å se bort ifra det tragiske.

Reisen til livsvannet er tittelen, og nå har jeg skrevet mye om boka uten å komme inn på nettopp dette livsvannet. Men det tenker jeg er greit, for slik er det i romanen også: Det tar tid før livsvannet kommer på bane, vi må først ri gjennom halve Island, virker det som, over samtlige knauser og ut på de tynneste nes, møte eventyrutfordringer på vår vei gjør vi også, og deretter tar det enda lenger tid før vi forstår hva livsvannet er. Men avgjørende, det blir det. Og underveis er det både spennende, interessant, underholdende, stilig og sårt - og alle valører fanges nydelig av oversetter Vistdal.

Reisen til livsvannet er ei kraftfull bok med masse overskudd, humor og vidd. Samtidig er den ei beretning om en svært mørk periode i islandsk historie. Det er ikke gitt at denne overraskende kombinasjonen fungerer, og det kunne nok gått skeis mange ganger underveis, hadde det ikke vært for at Bergsveinn Birgisson er en usedvanlig god forteller. Han har enorm kontroll på prosjektet reint teknisk, og byr på dynamiske vekslinger mellom brevs form og lineær historie, og skildrer troverdig (!) en umoden vitenskapsmann som fanges mellom framskrittstro og bakstreversk overtro, det forutinntatte og det åpne, mellom Gud og fornuft. Og størst av alt er altså kjærligheten, her kanskje først og fremst for Island. 

Lest i 2021

Det er ikke til å legge skjul på at det har vært noen særdeles dårlige leseår for meg. Men sånn er det tydeligvis når en skal yte maksimalt på hjemmebane og på jobb samtidig over lengre tid, og i tillegg har flere barn enn normalt og en krevende og til tider altoppslukende jobb. Det har vært dårlig med lesing, dårlig med skriving og dårlig med egentid, sånn i det hele tatt. Og det tror jeg alle rundt meg har merka. Men nå gjør jeg et nytt forsøk på å ta dette opp igjen, og da først gjennom oppsummeringer, slik at jeg ikke kjenner på at jeg skal ta igjen et etterslep. Derfor kommer det her ei kjempesein oppsummering av leseåret 2021 - aller mest for min egen del.

I 2021 leste jeg kun ni bøker. Jeg begynte på flere, tro meg, men tida strakk ikke til, og jeg fikk det ikke helt til grunnet manglende ro og dårlig konsentrasjonsevne. Etter jobb var jeg rett og slett så sliten at jeg måtte velge andre måter å koble av på, for å i det hele tatt få kobla av. Så da, etter mange mislykka forsøk, lot jeg det bare ligge, i håp om at jeg ville finne tilbake til lesinga etter hvert. I tillegg til disse åtte ikke alt for imponerende bøkene, har jeg lest ekstremt mye fag, som artikler, veiledninger, dokumenter, instrukser, lover, strategier, målsettinger, planer og så videre - alt sånt som hører med når en bytter jobb og må lese seg opp. Men det teller naturligvis ikke her, og det er helt greit. Derfor er leselista kort og oversiktlig for leseåret 2021.

Gileads døtre av Margaret Atwood

Den første boka jeg leste i 2021, var Gileads døtre av favorittforfatter Margaret Atwood. Denne dystopiske romanen er en oppfølger til Tjenerinnens beretning fra 1985, og den er neste like god som sin forgjenger. Atwood er en ekstremt dyktig forfatter, som kombinerer viktig tematikk, psykologisk dybde, skarp samfunnskritikk og spennende handling. 

Hunden av Kerstin Ekman

Svensk litteraturs førstedame lar en liten hund og naturen den blir borte i og deretter vokser opp i komme til orde i denne korte romanen. Den er full av flotte skildringer, har et godt språk, vekselvis rørende og brutale passasjer og passer godt enten om du liker ei stor historie i lite format eller er veldig glad i dyr. 

Livet og korleis leve det av Anne Gunn Halvorsen

Livet og korleis leve det er ei humoristisk selvhjelpsbok for deg som plutselig har blitt voksen og ikke helt forstår hvordan det har gått til. Den er lett å lese, har gode tips og triks, og blander forskning og synsing på en tilgjengelig og lite belærende måte. En fin utgivelse, sjøl om den ikke helt traff meg.

Drapet på Margaret Thatcher og andre historier av Hilary Mantel

Ei noe ujamn novellesamling fra en forfatter jeg alltid har store forhåpninger til. Mantel byr på sosialrealisme og reelle problemstillinger, men er springende i tematikken, tid og sted, noe som til tider gjør det litt for krevende for leseren å følge med. Noen svært vellykka tekster, noen som kunne vært redigert litt mer, flere med mange interessante skildringer og poenger.

Berserk av Øystein Runde

Når en først skal lese en norsk tegneserie, kan en like greit ta den helt ut og lese ei nynorsk tegneserie med vikingtematikk i svart-hvitt. Det gjorde i alle fall jeg, og sjøl om dette var uvanlig brutalt for denne leseren, var det både interessant, spennende og underholdende. Boka er en oppfølger til utgivelsen Soga om Olav Sleggja, som er i samme stil.

Frida og jakten på nesehårene av Frode Øverli

Svært tynn historie om Pondus' yngste barn, Frida, som har en tendens til å hamle opp med diverse monstre til alle døgnets tider, men særlig om kvelden og på natta. Her får hun kjørt seg i en fullstendig usannsynlig fortelling som dessverre heller ikke er noe særlig morsom. 

Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson

Ei utrolig rørende bok av en av norsk litteraturs mest spennende forfattere. Her møter vi sauebonden Bjarne, som etter et langt liv og mange forspilte sjanser endelig svarer på brevet han en gang fikk fra Helga. Dette er ei sår, vond og vakker bok som kan leses igjen og igjen.

Winter i verdens rikeste land - Janne S. Drangsholt

Leseåret var på vei inn for landing med denne romanen, ei morsom, håpløs og sjarmerende bok, om den like morsomme, håpløse og sjarmerende Ingrid Winter, som alltid klarer å surre til sitt eget liv slik at det går fra ille til verre ganske mange ganger før det til slutt blir litt bedre. Ei bok å kose seg med på late dager, eller når en trenger litt oppmuntring.

Onkel Arne og månen av Aina Villanger

Årets siste bok blei det prosalyriske verket Onkel Arne og månen, som utkom i 2021. Her bruker Villanger samme teknikk som i Baugeids bok, ved å kombinere kronologiske tekststykker med mange andre typer tekster. Grepet er vellykka, og teksten er god, men først og fremst sår og trist.

Og det var det for 2021. Neste oppsummering blir om 2022, så starter jeg på ny frisk!

Svar på brev frå Helga

Bilete: Bokelskere

Eg likar å tru at eg, nett som hovudpersonen Bjarne i denne boka, ved slutten av livet vil ha tid og høve til å gjere opp ein type status med meg sjølve. Vedgå, erkjenne, mest skrifte. Me veit jo ikkje kva som hender etterpå. Kan hende det er lurt å skrifta, så ein kan byrje med blanke ark. Ein kan spørje seg: Kva har eg eigentleg gjort i dette livet? Kva val var lette å ta? Kven har eg elska? Og, kva gjekk gale? Kva sjansar let eg fare frå meg? Kva ville eg gjort opp att? Angrar eg? Eller kan eg døy med lett hjarta?

Å vedgå eit liv er lett når ein har nokon kring seg som kan seie: No må du hugse det som gjekk bra. Det som kjendest rett. Kva du lærte av feila. Kor det bar derifrå. Kva sjansar du tok. At kvart skår i hjarta gjorde noko bra med deg også. At du vart sterk av kampane, at du lærte av sorga, at du var heldig som fekk kjenna på kjærleik. Og: Låtten. Alle dei gongane då me lo og lo. Den rare mannen på toget med nylonstrømpebukse. Den gongen du kolliderte med døra med hovudet fyrst. Den eine vonde kaka, spagettien i vasken, verdas beste gåve. Ho som tråkka ned frå trampolina og spratt opp att, like blid. Dei løynde vitsane. Menneske du har møtt. Då, då er det lett å vera takksam og audmjuk.

Men når du er åleine? Så veldig, veldig åleine? 

Då er det mest som om ein har stein rundt hjarta. Som om augene er tunge og ikkje vil lyfte seg mot den blå himmelkvelven. Som om kroppen ikkje vil gå ut meir. Og ein hugsar berre det som vert så inderleg feil. Ein hugsar det så tydeleg at ein kan sjå det for seg i hovudet. Ein sit fast der, i hovudet, i fortida, i det ein ikkje gjorde. Vegen ein ikkje tok. Valet ein ikkje våga å ta. Brevet ein ikkje skreiv eit svar på. 

Svar på brev frå Helga (Svar vid bréfi Helgu, på islandsk i 2010, på norsk i 2014) er eit slikt skrifte. Eit skrifte der den gamle sauebonden Bjarne endeleg, etter alt for mange år og alt for seint, svarar på brevet han ein gong fekk frå Helga, kvinna han verkeleg elska. Endeleg svarar han, på alt som er hendt, på alt som er gjort, tankar som er tenkt, moglegheitene som er tapte og kjensler som framleis brenn. Men som han no ikkje kan gjere noko med. Han sit att, åleine, med vissa om at livet kunne vore heilt annleis om han hadde tatt det eine valet. Det vonde ved livet, vedgår Bjarne mot slutten av boka, var ikkje dei kvasse oddane som såra og stakk ein, men snarare det mjuke kallet frå kjærleiken som ein ikkje ansa på. Å vera for sein til sitt eige liv -. Det er ei bør ein alltid må bera.

Svar på brev frå Helga er ei nydeleg lita perle av ei bok. Ho må verte lesen om att og om att av mange, mange menneske. Historia i seg sjølve er vond og trist, mest brutal i all si stille. Refleksjonane til Bjarne er fylte med anger og varme, og slutten er sår og sterk. Men boka gjev lesaren så mykje godt. Ho gjev von og smil og lått, trøyst og nærleik. Språket er heilt herleg, med mykje variasjon og spennande ord, det boblar og susar, er morosamt og kvikt og vert ein god kontrast til hendingane og sorga som ligg i teksta. Skildringane er så presise at eg er heilt med ute på garden på Island, eg kjenner lukta av sauane, eg høyrer traktorduren, eg ser henne, eg med. Og eg ser at ho går.

Eg trur at me alle har slike kva viss-augneblink, stunder me tenkjer attende på og undrar oss over kva som ville hendt om me ikkje sa det me sa, gjorde det me gjorde eller tok ein sjanse, sjølv om me ikkje veit kva som hender vidare. Forfattar Bergsveinn Birgisson (f. 1971) dyrkar dette i denne vesle boka, og får oss til å forstå kor viktige dei er, sjølv dei minste hendingar. Og korleis val ein ikkje tek også er val, og at det ein ikkje seier også er svar. Og kva med lagnaden, finst den? Tyder det då at me ikkje skal prøve lukka? Lagnad eller ikkje lagnad, nei, tenkjer eg. Eg trur vi berre må freiste meir, våge å leva, no, så me ikkje ender opp som Bjarne, åleine, sår og trist, fylt med lengt og sakn etter eit liv som ikkje vert levd. Og då han endeleg maktar å verte klar over korleis det er fatt, då han endeleg maktar å seie det høgt - det er så trist at ein ikkje kan la vere å gråta.

Nydeleg omsett av Johannes Gjerdåker (1936-2020).

Vinterlesing, del II

Kjære alle sammen, riktig godt nytt år! Håper dere har hatt ei fredelig og god jule- og nyttårsfeiring og at du nå, med magen full av deilig mat, hjemmet utstyrt med nye skatter og hjertet med mye glede, er klar for nye utfordringer. Det nye året er her allerede, muligheten for en ny start ligger foran oss, så det er bare å hive seg rundt og ta tak i livet, kjærligheten og bøkene.

Alexander L. Kielland

Denne karen kunne like greit gått under kodenavnet Ventepetter eller noe i den duren. Heldigvis maser han ikke, han venter lydløst i en høy stabel og er nok den mest tålmodige av dem alle sammen. Det er en dyd, har jeg hørt. Det får være hans trøst. Målet er fortsatt å få lest hans samlede verker, men jeg aner ikke hvor lang tid det vil ta. Jeg må nok belage meg på å ha han med på leselistene hele året.

Flatøybok

Jeg leste noen tåtter i månedsskiftet november-desember, men så kom jula med alt den har å by på av stress og styr, så jeg måtte pent legge boka ned igjen. Nytt år, nye muligheter?

Jens Bjørneboe

Jeg har en samleutgivelse fra Aschehoug med tre verker av denne karen. Jeg har bare lest Drømmen og hjulet, men ønsker å lese de to andre også, henholdsvis Jonas og Den onde hyrde. Kanskje januar er måneden?

Per Olov Enquist

Enquist blei ikke lest i romjula slik som planen var, da var vi opptatte med å bygge lego, snørre, hoste og å være mette. Jeg trekker han med meg inn i 2017 og håper biografisirkelen til Ingalill kommer med et godt påskudd for Enquistlesing - i alle fall en eller annen gang i løpet av året.

Elisabeth Aasen

Kvinners spor i skrift - ei mektig og solid fagbok for alle litterære damer, deriblant Birthe og meg. Les og lik! Innlegg finner du her. Lesekryss til oss begge!

Jennifer Egan

Midt i julekaoset leste jeg Bølle på døra, og var storfornøyd med det. Det var et avbrekk jeg både trengte og likte. Innlegget er her, og Egans navn er behørig notert for framtida. Lesekryss!

Doris Lessing

Det blei sluttspurt på damene i 2016, og endelig kom jeg i mål med Doris Lessing også. Boka heter Bestemødrene og innlegget kom ut etter mye om og men. Et seigt lesekryss.

Bergsveinn Birgisson

Årets siste runde av biografisirkelen til Ingalill stod i Geirmund Heljarskinns tegn - i alle fall for min del. Den svarte vikingen er ei formidabel bok om et organisatorisk stortalent med hauger av teft, mot og vilje. Takk til mamma for super bokgave! Og enda et lesekryss er herved innkassert.

Sigrid Undset

Opprinnelig var planen å komme i gang med bøkene om Olav Audunssøn før jul, men det skjedde ikke. Jeg håper at januar blir en måned i Sigrid Undsets tegn, og ser fram til lesing av mektige middelalderverk sammen med Birthe.

Amalie Skram

I årets siste runde av Bokhyllelesing 2016 var temaet julebøker, og jeg leste Julehelg av Amalie Skram, ei bok som i grunnen hadde pent lite med jul å gjøre, annet enn i tittelen. Ei vemodig, sterk bok. Oppsummering og innlegg kommer.

Bokhyllelesing

Bokhyllelesing 2017 er fortsatt under planlegging, men vil snart foreligge i sin helhet i eget innlegg og med egen fane. Det jeg kan si foreløpig er at første kategori er å lese ei bok med omslag i en bestemt farge. Mer kommer snart!

Biografi

Jeg har ikke oversikt over biografisirkelen enda, men jeg regner med at det kommer. I alle tilfelle er jeg klar for å lese både det ene og det andre, om den ene og den andre, så lenge jeg har det i hyllene.

Sigmund Løvåsen

Jeg hadde tenkt til å lese Undset som første kvinne ut i det nye året, men handa tok fram Løvåsen i stedet. Og vips er jeg snart ferdig med en underlig liten roman, ei skrøne av et kriminalmysterium, eller omvendt, og jeg er både imponert og underholdt. Hvorfor skriver ikke denne mannen flere bøker?! 

Faglitteratur

I desember leste jeg Den svarte vikingen, en sjangersprengende biografi som greit kan tilhøre samlesekken sakprosa. Og ei slik bok av gangen holder, kjenner jeg. Men nå som Geirmund er ferdiglest, kan jeg så smått begynne å kikke rundt etter neste bok...

Ønsker dere alle et fantastisk leseår!

Biografi: Den svarte vikingen

Bildekilde: Spartacus

Årets siste runde av biografisirkelen 2016 gikk av stabelen nå i desember. Temaet var is og snø, jo kaldere, jo bedre, og derfor henta jeg fram ei bok av Bergsveinn Birgisson (f. 1971) fra 2013: Den svarte vikingen. Helt umiddelbart er det kan hende ikke et logisk valg, men hvis jeg også legger til at hovedpersonen i boka har mongolske aner og mest sannsynlig tilbragte flere år i Bjarmeland, nord i Sibir, for å lære et urfolks fangstteknikker på særlig hvalross, kan en lett forstå at det ikke var mye soling på plakaten. Vikingtidas Bjarmelandsområde lå så langt nord at det ikke kunne dyrkes korn der, og husdyr hadde de heller ikke. For å overleve måtte urfolkenes kosthold bestå av mye rått kjøtt og varmt sjøpattedyrblod. Seinere gikk ferden til Island, heller ikke akkurat kjent for sitt varme klima.

Men nå foregriper jeg begivenhetenes gang. Det hele begynner for omtrent tjue år sida, når forfatter og islending Bergsveinn Birgisson begynner å tenke mer systematisk omkring sin stamfar, kjent som den største landnåmsmannen på Island, nemlig Geirmund Heljarskinn Hjørsønn. Han levde på siste halvdel av 800-tallet, og tretti generasjoner seinere er det altså Birgisson som lever - ættetavla er til og med inkludert i boka. Det fins ikke mange spor etter nordmannen Geirmund, men noen er det, og en del kan en lese og tolke seg fram til, hvis en opparbeider seg denne ferdigheten. Fragmentene blir til sammen et puslespill, og når det legges, begynner Geirmunds historie gradvis å stige fram.

Birgisson er oppvokst med en arkaisk islandsk fortellerkultur og veit godt at kjente sagn, talemåter og stedsnavn henger sammen med for eksempel gravplasser, gamle hustufter, handelsveier, bestemte geografiske områder, kjente hendelser på bestemte steder, og ikke minst: Historiske personer. Han veit også mye om sagalitteraturen, hva som skrives og minst like viktig - hva som ikke skrives. Han kjenner det islandske språket og dets gamle former. Han argumenterer godt for hvorfor disse kildene fortsatt er gyldige, og viser til det konkrete sannhetsgehaltet. Her kan en velge å gå med på resonnementet eller ikke, men jo mer forfatteren finner, jo mer plausibelt virker det at han er i nærheten av noe. Kanskje det ikke foregikk akkurat slik, kanskje ikke akkurat på den måten. Men lell -.

Ved hjelp av forskning og fri fantasi og undersøkelser av alt i mellom, det vil si ættetavler, gamle stedsnavn, sagaer, navn, dna-analyser, arkeologi, og ikke minst tekst - derunder nærlesing, dekonstruksjon, motivanalyser og studier av skaldekunst, videre generell kulturkomparasjon, tanker om økonomi og historie, vidløftige undersøkelser og vindfulle konklusjoner, skriver Bergsveinn Birgisson sin glemte stamfar opp fra Hels djup og inn i nåtida. Han viser fram hvordan det kunne vært og mest sannsynlig hadde seg at Geirmund Heljarskinn var den største landnåmsmannen på Island og deretter ingenting.

Geirmund Heljarskinn blir født på Avaldsnes i Norge, sønn av kong Hjør og dronning Ljufvina. Sistenevnte er ei høvdingdatter fra Bjarmeland, og ekteskapet mellom henne og Hjør er ei forsegling av handelsavtalen mellom folket på Avaldsnes og samojedfolket eller en lignende urbefolkning nord i Sibir. Handelen går i all hovedsak ut på å sikre seg den livsnødvendige ressursen hvalross. Fra disse mektige sjøpattedyra på opptil 800 kilo per stykk, kunne en, i tillegg til blod og kjøtt, brenne olje, få varme, vannavstøtende skinn eller dyret kunne rundflås og skinnet flettes til reip, ett av de sterkeste naturreipa som fins, og som rosinen i pølsa har vi hvalrosstennene - svært ettertrakta blant konger og rikinger. En rekke undersøkelser viser hvorfor disse varene er viktige for vikinger.

Når Geirmund og tvillingbroren Håmund blir født tidlig på 840-tallet, er det inn i en slik familie med et rikt og mektig nettverk. Norge er enda ikke samla, kongen på Avaldsnes er en vesentlig maktfaktor og tar toll fra alle skip som ror og seiler inn og ut av Karmsundet. Hjør holder slik overoppsyn med all skipstrafikk til og fra kyst-Norge. Sjøl sender han kanskje så ofte som hver vår et par skip nordover, som passerer Stad, Hålogaland og Nordkapp, videre forbi Vardø og langs hele Kolahalvøya til det russiske fastlandet. I området fra Kvitsjøen til Novaya Zemlja bor fangstfolket. Trolig har Hjørs folk med seg varer fangstfolket har lite av, som korn og husdyr. De kommer hjem igjen med skipene fulle av hvalrossprodukter.

Tanken til Birgisson er at Håmund blir Hjørs arving til Avaldsnes, mens Geirmund skal sikre handelsavtalen for neste generasjon også. Han skipes til Bjarmeland og giftes med ei ung høvdingdatter, Ilturka. Kildene forteller at de også fikk ei datter sammen, Yri. På grunn av manglende kilder om Geirmund i disse åra, konkluderer Birgisson med at han mest sannsynlig tilbringer flere år i oppe i Bjarmeland, og at han der lærer fangstteknikk og hvalrossforedling.

Deretter dukker Geirmund opp i Irland. Vi er i omtrent år 867, vikingene har for lengst begynt sine herjinger og nordmenn overvintrer i sine langfort flere steder på øya. I Norge er det en hårfager konge som seirer, og Avaldsnes er ikke lenger kongssete for Hjørs ætt. Harald tar raskt kontrollen over handelsveiene og Hjør slipper ikke usett til nordover. Behovet for hvalrossprodukter er stort. Men et nytt fangststed må finnes. Løsninga blir Island, der sjøpattedyra yngler i stort monn. Nordvest på øya er det et digert område som bærer Geirmunds navn, og Birgisson finner videre både fangstområder, handelsveier, hustufter, gravplasser, hellegroper, pilspisser og hvalrosstenner. Geirmunds prosjekt begynner å tre fram.

Hvorfor er så den største landnåmsmannen på Island, hvis familie er alliert med alle andre viktige landnåmsmenn, som Ulv Skjalge, Steinolv Låge og Trond Mjåbein, fortrengt? Det er en hemmelighet jeg ikke vil dele - dere får rett og slett lese boka sjøl. Men jeg syns jeg ser dem på skipene, den svarte vikingen, den norske mongolen, som går for å være stygg og fæl og like svart i huden som Hel, dødsgudinnen, den skjeløyde fosterbroren Ulv, den lave Steinolv og Trond, med krigsskade i beinet fra Hafrsfjord, der de stemner inn mot land. Sammen bygger de opp Island og baserer veldet sitt på en omfattende, internasjonal økonomi. Med seg har de folk som Torolv Fasthalde, Hogne Kvite, Gils Skeidarnev, Torbjørg Knarrebringe, Kjetil Ilbred og Hergils Knapprass. De er etter tilnavna å dømme en fargerik og fysisk gjeng.

Den svarte vikingen er ei sakprosabok i grenseland, en grensesprengende biografi, en sjangerhybrid av de sjeldne, som kombinerer romanstoff med forskning, historiefortelling og faktiske biografiske forhold. Det morsomme er at det hele fungerer så godt som det gjør. Birgisson forteller engasjert, han argumenterer overbevisende, sjøl om han også spekulerer og legger godsida i overkant mye til. Men det er vanskelig å ikke gå med på helheten. Det er nok både fordi forfatteren er sympatisk, og fordi det hele virker troverdig. På hvilken annen måte kan for eksempel dna-et hos dagens islendinger forklares? Hvordan skulle Geirmund ellers klare å realisere prosjektet sitt, om det ikke var slik som Birgisson skisserer?

Boka er ispedd en rekke kart, som er nødvendige for å henge med på lesinga underveis. For min del kunne det gjerne vært enda flere. Birgisson supplerer også med bilder fra Island og relevante historiske gjenstander, med slektstrær, oversikt over de ulike alliansene og hierarkiet i Geirmundveldet. Videre oppgir han drøye tretti sider med kilder, samt at boka er utstyrt med et omfattende noteapparat på hele 582 sluttnoter, som fyller mer enn femti sider i slutten av boka. Her er det med andre ord mer enn nok å ta av for kritiske røster og det er overhodet ingen tvil om at Birgisson har gjort et grundig arbeid, sjøl om en og annen kan være uenig i enkeltslutninger underveis eller hovedkonklusjonen mot slutten.

Periodevis kan boka virke noe tung og repetitiv. Dette er nok fordi Birgisson ofte ramser opp hele argumentasjonsrekka for hver gang han framlegger noe nytt, slik at prosjektet hans skal framstå som mest mulig vanntett. Det er ikke noe galt i det, men når en leser boka i ett, blir det mye av det samme. I tillegg er det naturligvis forskjell på ulike lesere. Ved lesing av denne boka trenger en nødvendigvis ikke noen særskilte bakgrunnskunnskaper, for det aller meste blir grundig forklart. For en som da har bakgrunnskunnskaper, blir boka noe mindre fengende. Teksten bærer også noe preg av at Birgisson ikke har norsk som morsmål. Enkelte setninger er svært oppstylta og hakkete, og noen avsnitt er omstendelige, kanskje til og med unødvendige. Men for all del, boka er interessant og spennende, og det er imponerende at forfatteren har klart å samle sammen all denne informasjonen, pusle fram en mann fra fortida og skrive fram essensen av tid og mennesker. Det er ingen enkel jobb, og jeg har stor respekt for håndverket og ferdighetene til Birgisson.

Jeg skulle likevel ønske at forskeren Birgisson hadde en hakket mer fremtredende rolle, slik at forfatter Birgisson, som skriver inn seg sjøl i verket på en uelegant måte - med ereksjon og det hele - blei luka ut. Vel er dette Birgissons prosjekt og Geirmund er hans stamfar, men noen slike personlige betrakninger er nokså irrelevante for sagaen om Geirmund. Relevant er det derimot at Birgisson har forsøkt seg med oljeproduksjon i hellegroper, og derfor kan fortelle mye om hvordan en slik prosess foregår. Hva måtte til for å sette dette i system og utvinne olje fra sjøpattedyr i stor skala? Hvorfor var dette viktig?

En kan rette mang en kritisk kommentar til boka, og en kan være uenig i noe eller mye. Men det endrer ikke det faktum at boka er forfriskende og solid, at Birgisson skildrer levende, at leseropplevelsen er god og at Geirmund Heljarskinn endelig ytes rettferdighet. Som den største landnåmsmannen på Island skal han ha sin saga. Den er nå skrevet, og sjøl om Birgisson ikke kan skrive om hvordan han lo eller gråt eller hvordan han tedde seg, så har han likevel ytt sin stamfar rettferdighet: Han har gitt han et navn.

Vinterlesing

Det er udiskutabelt vinter her hos meg, og julemåneden har på sitt sedvanlig insisterende vis gjort oss bevisste på den nært forestående kjøpefesten. På holke skal jeg manøvrere meg fram, med ribbemage og riskrem på haka, for å skaffe meg alle gavene, helst før styremøtet, men etter jobb, før middag, men etter foreldresamtalen. Så gjenstår det bare baking, sju slag og mer til skal og må skvisjes inn mellom omsorg for snørrete barn, teaterforestillinger, julebesøk, gaveinnpakking, leiting etter broddene, juleavslutninger, julekortskriving, julepynting, juleverksted, gaveutvekslinger, mer leiting etter broddene, telefoner fra elektrikeren, kurskvelder, Luciafeiring, nissefest og, til slutt, sjølve julehelga. Om jeg får lest noe særlig, er svært uvisst. Om jeg kommer i mål med alt dette andre, er en helt annen sak. Det er jo jul. Alt skal være på stell når det er jul!

Alexander L. Kielland

...er nå først i køen! Og det bør bety at han snart blir lest. Snart. 

Flatøybok

Jeg bladde i denne perla av ei utgivelse seinest i går, og kjenner på stemninga: Vintertid er sagatid. Jeg er bare nødt til å fullføre det jeg holder på med nå, så skal jeg vende blikk og fokus bakover nok en gang, til middelalder og vikingtid og tøffe tak, til steile kvinner og barske mannfolk, til religionskonflikter og maktkamper, til holmgang og æresdrap. Jeg gleder meg!

Brit Bildøen

Boka om Jon Utskott og Adam Hiorth er ferdiglest og omtalt! Adam Hiorths veg var ei fornøyelig affære, og jeg koste meg masse med lesinga. Anbefales!

Jens Bjørneboe

På den andre sida sitter Jens Bjørneboe, det store alvorets mann. En intens motvekt til Bildøens humørfylte miljøkaving. Jeg sparer han til en grå dag, da humør og vær passer overens med det dystre, mørke som han skriver fram. Ingen blir spart, verken samfunn eller mennesker - og heller ikke leseren.

Liv Køltzow

Etter lang tids lesing og mye fundering, kom det endelig et langt innlegg om Liv Køltzows bok om Amalie Skram, lest i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill. Verdt hver time! Amalie Skram er en fascinerende og kompleks person, og Køltzow makter å gjøre henne levende. En får også et godt innblikk i hvorfor Amalie Skram skreiv så godt, og hvorfor det hun skreiv fortsatt gjør så massivt inntrykk. Ei imponerende bok, intet mindre. Lesekryss!

Per Olov Enquist

Før den siste juletallerkenen er rydda bort og nyttårskalkunen kommer på bordet, har jeg et mål om å i alle fall begynne på Per Olov Enquists sjølbiografi Et annet liv. Kan hende jeg må realitetsorientere lesemålet mitt etter hvert, men ambisjonene er det i alle fall ingenting å si på.

Elisabeth Aasen

Jeg har brukt store deler av november på å lese Kvinners spor i skrift av Elisabeth Aasen sammen med Birthe. Boka er god, men kan hende litt tung, og jeg må innrømme at jeg har slitt litt med konsentrasjonen når det har butta i mot. Men nå er jeg i mål, og innlegg kommer snart. 

Jennifer Egan

Bølle på døra, står det på ei bokrygg i ulestreolen min, og jeg tenker på da jeg var lita og gikk julebukk og gamle rosiner og bløte mandariner var alt vi fikk. Vi var nok ikke så veldig bøllete, men dårlig snop gikk vi fort lei av, gitt. Det blei en del ringe-på-og-stikke-av på nyåret. Men av en eller annen grunn tror jeg ikke at Egans roman handler om akkurat det.

Tracy Chevalier

Englefall sneik seg inn og blei lest mellom den virkelige verdens kvinnesakskvinner som skildres hos Elisabeth Aasen og damer med skikkelig tæl, skildra av Doris Lessing. Englefall er bleikere enn det meste, men passerer vel til nød. Lesekryss.

Doris Lessing

Jeg henger etter med mye, men særlig har det dratt ut med Lessing-boka, som skulle ha vært lest for snart en måned sia til åttende runde av Bokhyllelesing 2016. Jeg kan ikke skylde på annet enn dårlig tidspunkt, for boka er god. Og dessuten er jeg snart i mål, så et innlegg er innen rekkevidde.

Biografi

I midten av desember er det tid for årets siste runde av biografisirkelen, og temaet er is og snø eller noe deromkring. Jeg er litt usikker på hvordan jeg skal tolke emnet, og har som kjent ikke enormt mye å velge i mellom. Men om jeg får tid til å lese, kan det hende at jeg går for boka om Den svarte vikingen. Om jeg har skjønt rett, gifter han seg med ei dame fra Bjarmeland, og der er det rikelig med både is og snø. 

Sigrid Undset

Jeg og Birthe samleser jevnt og trutt, og nå lurer vi på å sette i gang med Undsets andre romanserie fra middelalderen, nemlig de to omfangsrike bøkene om Olav Audunssøn. De er helt nye for meg, så jeg gleder meg veldig! Tidspunkt er enda litt uklart. Om du vil være med, er det bare å lese.

Amalie Skram

I jula er det desidert siste runde av Bokhyllelesing 2016, der vi bare skal kose oss og lese kalenderbøker, julebøker eller julegavebøker. Jeg skal lese Julehelg av Amalie Skram, ei bok med jul i tittelen som jeg attpåtil fikk til jul i 2013. 

Faglitteratur

Kvinners spor i skrift - supplement til norsk litteraturhistorie faller greit innafor kategorien faglitteratur. Her er det rett på sak med mange fakta, biografiske riss, saklig diskusjon, litterær produksjon, påvirkning i samtida, ignorering i framtida, samt heftig argumentasjon over hvorfor den og den er viktige - både som kvinner, forfattere og tradisjonsbærere. Et strålende verk! 

Med ønske om ei fin adventstid for dere alle!

Bokhyllelesing: Flatøybok

Illustrasjon fra Flatøybok.
Bildekilde: Wikipedia

Islendingenes mektige storverk, Flateyjarbók, som nå er under norsk oversettelse for første gang, blir kalt den siste store sagaskatten. Og det er den virkelig. Middelalderverket, som blei skrevet ned fra omtrent 1387 og fullført utpå 1390-tallet, følger den islandske og norske historia fra landnåmstida på 800-tallet og framover, og skildrer islandske stormenn, norske konger, vikingferder, veitsler, trosforestillinger, lovverk, kriger, samfunn og sedvaner. Jeg har i de siste ukene kost meg med andre bind, der særlig Olav Tryggvason (963-1000) og hans hird blir portrettert, og der hovedfokuset er overgangen fra hedendom til kristendom i norske og islandske områder. Det er en turbulent ferd for flere islendinger, som plutselig befinner seg midt mellom ulike makthierarkier, og mange hedninger går under i sin kamp for å bevare de gamle tregudene.

Jeg fikk bind to av Flatøybok tilsendt av forlaget SagaBok, som lurte på om jeg kunne være interessert i et leseeksemplar. Vanligvis svarer jeg nei på slike forespørsler, men akkurat i dette tilfellet kunne jeg ikke dy meg. Praktverket har skinninnbinding med utskjæringer, et gyllent lesebånd og nylaga illustrasjoner av Anders Kvåle Rue (f. 1965), det er nydelig satt med god font og har fine introduksjoner til hver tekst, samt et informativt forord. Det er gull for en middelaldernerd!

Planen er, såvidt jeg har forstått, at den norske utgaven av Flatøybok skal bestå av sju bind, som er på om lag fem hundre sider hver. Det sier noe om det islandske håndskriftets omfang (noe en interessert kan se nærmere på dette bildet, der redaktør Torgrim Titlestad holder originalverket). Det første bindet, som forelå høsten 2014, er allerede i tredje opplag. I 2015 kom andre bind, som jeg altså har lest store deler av nå. Jeg håper at tredje bind er klart om noen måneder!

Sjøl om jeg som ivrig leser skulle ønske at oversettelsen av hele verket kunne foreligge sporenstreks, så er det en trygghet i det at det tar tid. Det viser at innsatsen er stor, at stoffet blir behandla seriøst og at en ikke går inn i et så viktig oversettelsesarbeid med hastverk. Hvis oversettelsen av Flatøybok skal holde seg gjennom flerfoldige generasjoner, slik Snorres kongesagaer har gjort, må det gjøres ordentlig. Ingenting tyder på at det her er gjort slurvete arbeid - forlaget har henta inn språklig eksperthjelp fra forfatterne Edvard Hoem (f. 1949) og Gunnar Staalesen (f. 1947). Selve oversettelsen er det forfatter Edvard Eikill (f. 1930) som står for, med solid hjelp fra redaksjonsmedlem og islending Bergsveinn Birgisson (f. 1971 - ja, det er han som er i slekt med den svarte vikingen, og som har skrevet boka med samme navn). I redaksjonen er også Elizabeth Ashman Rowe, samt Titlestad.

Det er islendingene som er hovedpersonene i Flatøybok - ved sida av gjennomgangsfiguren Olav Tryggvason. Tåttene, det vil si korte fortellinger i sagastil, har navn etter sin islandske følgesvenn, og skildrer gjerne hans ferd fra Island og til kongshirden. Den røde tråden som binder alle tåttene sammen, er som sagt den norske kongen. Gjennom fortellinger om skalder, modige hærmenn, hirdfolk, sjøfolk og storbønder, får vi veldig mye informasjon om kongen, hans vei til makta, kristninga og kongsgjerninga. Det er et spennende stoff, som går fra kongens relasjon med den enkelte islending til store slag. Vi møter en konge som er satt, litt tung og verdig, men samtidig fremst i svømming, fysisk sterk og myndig. Foruten å være konge, er det religionen som er viktigst for han. Han har satt seg som mål å kristne så mange som mulig, og vil ikke ha hirdfolk hos seg lenge dersom de ikke har den rette tro.

Kongen får både være mild, tilgivende, overtalende, refsende, truende og uforsonlig i møte med hedningene. Vi får skildra mange ulike overtalelsesstrategier, der flertallet fungerer. Men av og til møter kongen en skikkelig vriompeis som til slutt må hogges ned, om ikke annet så fordi han håner den rette Gud. Mange islendinger kommer i konflikt med seg sjøl i møte med den norske kongen. For hva er rett? Å følge gammel tro, skikk og sed, ættas krav, egen æresfølelse og fedrenes kloke ord? Eller å satse på dette nye, som formidles av en konge de ikke kjenner? Skal de brått legge all barnelærdom bak seg, glemme vesentlige deler av sin identitet, bare fordi de blir øst vann på og signa av kongen? Forbausende mange tar sjansen på å gå over til kristendommen, uten å vite så mye om hva den innebærer.

Gjennom alle disse fortellingene får vi et solid innblikk i hva trosomveltinga kunne bety for "folk flest" i de norrøne områdene i middelalderen. Den hyppige litterære tematiseringa av ulike utfordringer og problemstillinger knytta til trosskiftet viser det, og her er det ikke bare Flatøybok å ta av. Like fullt viser tåttene at nedskriverne betrakter den hedenske tida ut ifra sitt kristne verdensbilde, noe som sjølsagt inkluderer misforståelser og svartmaling, i verste fall anakronismer, men også viktige nyanseringer, forsøk på forståelse og mye tålmodighet. Nå er det kanskje noen som tenker at dette etter hvert blir ensformig lesing, i og med at budskapet hele tida er det samme, men det stemmer ikke. Forfatterne viser stor oppfinnsomhet i hvordan de lar hovedpersonene forholde seg til hedendommen, før de prøver dem på mange ulike måter og til slutt lar dem vende seg til kristendommen.

Per nå har jeg lest omtrent halvparten av verket, og jeg har vært med Torstein Oksefot i hans kamp mot troll, jeg har lest om Hallfred Vandrådeskald, som ikke akkurat er en å rådslå med, derav navnet, om den staute Kjartan Olavsson og ikke minst om Ogmund Dytt, som får tilnavnet sitt fordi han blei dytta overende med en øksehammer. Det viste seg å ikke være så lurt - Ogmund tar hevn så det suser. Dessuten har jeg lest om Norna-Gjest, denne mytiske skikkelsen som har levd i to hundre år, og som lever helt til hans lys brenner ned. Flatøybok inneholder mange spennende fortellinger med interessante personer, og det er lett å kjenne igjen elementer fra både mytologi, religion og folkediktning. Symbolene er mange, men ikke så tunge som en kanskje tror - det gjelder å kjenne sagaskrivernes grep, sjangeren og dens virkemidler.

Jeg er utrolig glad for at hele Flatøybok endelig kommer på norsk, og over at prosjektet blir møtt med alvor og interesse fra både fagfolk, lesere og presse. Det er så mye å lære her, og det er mange avsnitt som angår norsk historie direkte. Samtidig er det også spennende at Snorre utfordres, underbygges og utfylles. Det hadde vært uhyre interessant å foreta en komparativ lesning der, men det må jeg nok overlate til noen andre. Enn så lenge ser jeg fram til å fullføre bind to, skaffe meg bind en og ivrig vente på bind tre!

Flatøybok var mitt bokvalg til tredje runde av Bokhyllelesing 2016, der middelaldertekster stod på planen. Og da Flatøybok både har henta handling fra middelalderen, handler om middelalderen og er skrevet i middelalderen, er den godt innafor.