Sommeren uten menn

Bildekilde: Bokklubben

Helt ut av det blå kommer Mias ektemann gjennom tretti år og erklærer at han ønsker ei pause. Ei pause fra samliv og liv, fra Mia og alt som de har bygd opp og verna om sammen. Mia forstår ikke. Hun forsøker å forstå, men hun klarer ikke å fatte hva som har skjedd. Hva har hun gjort? Så finner hun ut at det ikke er henne, men Boris. Han har rett og slett forelska seg i ei anna kvinne, en ung kvinnelig kollega. Og nå ønsker han å være med henne. Mia får et mentalt sammenbrudd av slik grad at hun legges inn. Etter hvert som sorgen og raseriet kommer litt på avstand, får hun mulighet til å hente seg inn igjen, puste, bli seg sjøl. Men hvem er hun egentlig, uten ektemannen Boris og deres felles liv?

Det er sommer, og Mia skrives ut. Hun bestemmer seg for å reise hjem til hjembyen sin, der hun vokste opp og der den aldrende mora fortsatt bor. Og det er nå vi kommer inn i fortellinga. Mia leier seg et hus, får seg en sommerjobb som lærer på et lyrikkurs, og går i gang med å rette opp livet. Livet, hennes liv, som er blitt aldeles skakkjørt på grunn av en annens manglende evne til å holde snabelen på plass i underbuksa. Mia er både bitter, sint og trist, men også galgenhumoristisk, fandenivoldsk og herlig krass. Hun, som allerede har vært gal, kan ikke komme lenger ned. Og hun skal ikke la seg knekke. 

Mia holder seg opptatt, hun leser, skriver og underviser. Hun er lyriker av yrke, er stadig tenkende og reflekterende - litteratur, kultur, filosofi. Men hun vender hele tida tilbake til Boris. Boris, som hun fortsatt elsker, sjøl om hun ikke kan forstå. De hadde jo et helt liv sammen! Hvordan kan han forlate det, dem, felles bolig, felles barn? Når hun tenker seg om, er det jo hun som hele tida har jobba for forholdet og hjemmet. Hun har ofra seg, hun har handla og laga mat og vaska og oppdratt, mens han har vært viktigper og jobba og slengt skittentøy over hele huset og fått være i ro. Hvordan våger han å gå fra henne? Og hvordan kunne forholdet deres komme så skeivt ut?

Sommeren går sin gang, og Mia blir en del av hjembyen igjen. Hun er ofte i dialog med Boris på e-post, men han blir en stadig mindre del av hverdagen hennes. Hun har elever å tenke på, unge jenter som vil skrive dikt. Hun har mora si, som er gammel og bekymra, og hun har naboene, de to små barna, den unge mora, og den aggressive faren. Mias liv er fullverdig, komplett og meningsfylt, helt uten Boris. Men det betyr ikke at hun ikke savner han. Og heller ikke at hun ønsker å leve uten.

Sommeren uten menn (2011, oversatt til norsk ved Bodil Engen (f. 1950) samme år) av Siri Hustvedt (f. 1955) er en enkel og tilgjengelig roman om et viktig og alt for vanlig tema. Hustvedt språkliggjør kvinnelige erfaringer på en fin måte, hun nedvurderer ikke, hun snakker opp, sier: Dette er viktig! Jeg opplever at Mia framstår som troverdig og sannsynlig både emosjonelt, psykisk og fysisk. Hun setter ord på vanskelighetene ved et samlivsbrudd, skildrer følelsen av urettferdighet, og den intense opplevelsen av sjokk, raseri og sorg og den påfølgende identitetskrisa. Det at hun er lyriker og stadig siterer, resiterer eller tenker på litteratur, gir romanen en helhetlig overbygning den ikke kunne klart seg uten. For boka er nokså tynn, utviklinga er liten og forutsigbar og bortsett fra Mia og ett anna hederlig unntak er det øvrige persongalleriet helt uten interessante personer. 

Jeg brukte litt tid på å komme inn i romanen, og likte den ikke særlig godt ved begynnelsen. Den var litt springende - sikkert for å reflektere Mias sinnsstilstand - og jeg opplevde at den var svært dramatisk: Å bli innlagt etter et samlivsbrudd? At livet rakner fullstendig på grunn av en mann? Jeg blei sittende å grunne på dette, og lurte på hvordan jeg ville takla noe lignende sjøl. Ville jeg blitt sint? Absolutt. Sjokkert? Sikkert! Trist? Utrøstelig i en periode, vil jeg tro. Men gal? Midlertidig sprø? Helt ute av meg, ute av stand til å ta vare på meg sjøl og barna? Det punktet butter det på. Men jeg fant ut at jeg gikk med på premisset for å kunne lese videre.

Og Mia vokste med meg etter hvert som jeg leste. Jeg likte henne - jeg liker henne virkelig. Hun er sympatisk, nærværende, varm, empatisk, rasjonell og klok. Det er uforståelig at hun blir bedratt og forlatt. Like fullt veit jo alle at slikt skjer. Over sommeren lærer hun seg til å leve uten Boris. Hun blir kjent med seg sjøl igjen og hun opplever at hun kan stole på seg sjøl: Hun er ikke gal. Hun er Mia, med hele seg. Kvinne, lyriker, mor, datter og venn. Og det er nok. Slik ytrer romanen et viktig budskap til alle kvinner: Vi er ikke avhengige av en mann eller et ekteskap for å eksistere. Vi kan leve, identifisere oss, realisere oss, mestre, erfare, oppleve og være lykkelige på egen hånd, eller ved hjelp av de vi sjøl velger å ha i livet. Aksept fra andre, respekt og kjærlighet er viktig. Men egenaksept, sjølrespekt og egenkjærlighet er vesentlig.

Sommeren uten menn er ingen djup affære da alt ligger opp i dagen, og teksten krever svært lite av leseren. Men den kan kanskje være ei trøst for ei kvinne som står i eller nylig har gått igjennom et samlivsbrudd sjøl. For boka gir håp, og den åpne slutten gjør at leseren sjøl kan avgjøre hva det håpes på. Romanen vil være fin sommerlektyre for mange lesere, men er slettes ingen favoritt hos meg. Likevel er jeg glad boka fins, for jeg tror den kan nå ut til mange som i ei pressa stund trenger et slikt perspektiv på tilværelsen.

Bildekilde: Aschehoug

Til slutt en kritikk av Bokklubbens forside (se bilde over), som viser ei stupende, blond dame i gul badedrakt: Her går tankene fort mot gamle dagers pin-up-modeller, eller boksen med salte pastiller fra barndommen, noe som virkelig ikke tangerer innholdet. I tillegg stuper kvinna, hun foretar altså en nedadgående bevegelse. Hun smiler, men er helt flat i fjes og uttrykk. På den originale norske forsida, som er utgitt på Aschehoug (se bilde til venstre), ser vi ei mørkhåra kvinne i hvit kjole som kaster seg ut fra noe, hun hopper kanskje, hendene hennes er strukket over hodet, hun smiler av lykke, som om hun skal til å fly, hun er fri. Jeg skjemmes over redaksjonen i Bokklubben som har misforstått boka og Hustvedts prosjekt: Hustvedt legger aldri skjul på at Mia er feminist. Å skulle nedvurdere dette til "stupedama" er rett og slett pinlig.

Biografi: Per Olov Enquist

Bildekilde: Bokelskere

En mann på noen og søtti år ved navn Per Olov Enquist ser tilbake på sitt liv. Så mye er bra! Han har sett, opplevd, reist, møtt, erfart, bodd i ulike land, vært gift, fått barn, jobba, skrevet, lest, tenkt, reflektert, kosa seg, fått venner, krangla, blitt berømt, kritikerrost, ettertrakta. Men så mye er dårlig også. Kanskje er det mest dårlig? Men når begynte det egentlig å gå nedover? Og hvor kommer det fra, dette behovet for å skrive? Og dette dårlige, denne dragninga mot rus, denne ødeleggende avhengigheten? Kan det forklares, i det hele tatt? Er det noe eller noens skyld, eller må han bære hele børa aleine? Kan skyld fordeles? Kunne det vært et annet liv?

PO, som han oftest omtaler seg sjøl som i boka, blir født i 1934 i Västerbotten i Sverige. Han er enebarn, men barn nummer to: Den første gutten døde under fødselen, som gikk over flere dager. Han kom ikke ut, satt fast, fikk ikke leve. Dette skaper store problemer for PO i barndommen. Hvem er han egentlig? Den døde gutten, men versjon nummer to? Eller den samme? Eller seg sjøl? Navnelikheten hjelper heller ikke på saken. Når PO er rundt et halvt år gammel, rammes familien av en ny tragedie. Faren dør. I det lille grønne huset i skogen, i Sjön i Skellefteå, er det bare PO og mor. Ei mor som er lærerinne og så religiøs at sønnen må finne på synder til den ukentlige bekjennelsestimen. For han er så ordentlig, denne gutten. Ordentlig og ydmyk og ganske så aleine. Ingen kunne ane hvilken framtid han skulle få. Og hvor aleine han skulle føle seg, så mange år seinere. Hvordan gikk det slik?

Fra sitt ståsted som forfatteren av sjølbiografien Et annet liv (2008), er det mye Per Olov Enquist veit. Alt, faktisk. Men han holder igjen likevel, i kjent stil, for at vi som leser skal få oppleve det han opplevde. For at vi skal kjenne på identitetskaoset han følte som barn. At vi skal føle lengselen etter en død far, forvirringa over ei streng og kysk mor som krever at han bekjenner sine synder hver uke, eller så juger han jo, for alle gjør noe galt, hele tida, og det er jammen ikke greit å vite hva som er verst, juging eller å bryte et anna bud. En gang forsøker han å bruke fantasien, og sier at han har stjålet noe han faktisk ikke har tatt - katastrofen er komplett når mora unnskylder på sønnens vegne og barnet i etterkant må tilstå løgnen også.

Og videre: Han blir trukket mellom idretten og menigheten. Mellom ønsket om å være god, best, og moras svært nøkterne og sjeldne ros. Veien mot bøkene og studiene og egne tekster, stadig med den døde faren med på lasset, under navnet Reisekameraten. Kvinner. Arbeidet. Stadig idretten. Stadig bøkene. Reiser, av og til farlige. Han befinner seg midt i historia, skriver han, men uten å vite det sjøl. Som under Berlinmurens fall. Han er der, men han er der ikke. Etter hvert: Ikke mer idrett. Mer skriving, men det er en kamp. Mer og mer alkohol. Det er kun i morgentimene, kjølige, grå, når han er edru, at han kan skrive. Kortere og kortere. Han makter ikke mer. Han forsvinner bare. Vekk fra Sverige, Berlin, København, hvor enn han er. Han blir bare borte.

Hvordan skal en finne igjen seg sjøl i et sånt rot? Hvor er PO, egentlig, og hvem er han, hva vil han? Vil han bare duve i denne mjuke rusen, i søvn, i ro, nedsløva, apatisk, lei? Vil han la livet forsvinne, uten kontroll, uten makt, uten en gang å ha lyst til å leve, skrive, elske, puste? Da kan han vel like greit ikke være -.

Per Olov Enquist skriver nøkternt, sårbart og ærlig om sitt eget liv. Han skildrer alt, godt og dårlig, også elementer som andre kanskje ville redigert bort, som utroskap og personlige fadeser, samt det problematiske forholdet han har til sine egne barn. Han trekker fram morsomme vandrehistorier, små anekdoter, har med innskutte fortellinger om andre familiemedlemmer, eller om kranglete bygdeoriginaler, mens vi hele veien følger hans livsløp. Det er et på mange måter dramatisk liv, men det kjennes ikke dramatisk, fordi PO er usentimental og uredd i sin framstilling. Han verken svartmaler eller glorifiserer, og jeg opplever at det jeg leser er sant. I tillegg til å være åpen om seg sjøl, har han med masse tidskoloritt, slik at verket gir presise tidsbilder der han velger å ha sine nedslagsfelt. Her griper alt inn i hverandre, litteratur, politikk, debatt, dramatikk og økonomi, og det svært interessant å lese, også for en som ikke har peiling på svensk politikk på 1970-tallet. 

Mye av boka handler om Per Olovs kamp mot alkoholismen. Om de mørkeste timene i depresjonene, der alt er en tåkete, grå masse som døyver sansene, der ingenting betyr noe, sjøl ikke kona og barna. Om de tøffeste tørnene med avrusning og antabus, om de verste løgnene og den grusomme sannheten. Om ensomheten. Om alkoholens makt til å døyve smerte, om behovet for å tre ut av verden og være smertefri, å slippe å måtte bære på alt sammen. Om å duve nedover mot et absolutt nullpunkt. Om å slåss for retten til sitt eget liv, egen kropp, egne tanker, egenverdi. Om å kjempe seg tilbake til et meningsfullt liv, uten den harde, trykkende skammen og angsten for å se noen i øya. Mange kapitler er brutale og vonde å lese.

Men først og fremst opplever jeg at han gjennom denne boka forklarer hvorfor nettopp han blei forfatter. Hvordan alle historiene levde med han og i han fra han var liten, disse mytene og fortellingene som var og er en del av hans person og hans historie. Hvordan han dikta opp kart og historier som guttunge, behovet hans for å skrive ut skjebnene til de rundt seg og ikke holde dem inne. Deretter handler boka mye om hvordan han opererer som forfatter. Han peker på ulike elementer han henger seg opp i, og forteller om hvordan han angriper stoffet slik at det kan virkeliggjøres. Han skriver og kasserer, intervjuer, driver med feltarbeid, leiter i arkiver, reiser med mer. Alt for å finne ut hvordan han kan benytte det virkelige i fiksjonen.

I kombinasjon med de mange, varierte og sjangeroverskridende verkene hans, som ofte er inspirert av egen familiehistorie (på hvilken måte avslører han i sjølbiografien), får vi gjennom Et annet liv (på norsk ved Bodil Engen, f. 1950) et mye breiere bilde av Per Olov Enquist, som ikke bare er forfatter av skjønnlitterære verker og dokumentarromaner, men også idrettsmann, journalist, dramatiker, regissør, essayist og samfunnsdebattant. Og: Alkoholiker.  

Et annet liv er ei nydelig og mektig bok, full av hardt tilegna livsvisdom, modige skildringer, såre bekjennelser, vonde erindringer og insisterende håp. Ja, for PO nekter å gi opp. Og godt er det. For i takt med at han synker lenger og lenger ned i fortvilelsen, går det lenger og lenger mellom bøkene. Han strever med å skrive, og det er vondt å ikke få til, å føle seg utilstrekkelig. Hvorfor? Hvorfor får han det ikke til? Han søker desperat etter svar, etter hjelp. Besøker lege etter lege. Får medisiner, piller. Det trekker han bare lenger ned -. Etterpå, etter alt sammen: Bøkene kommer på løpende bånd.  

Biografier skal alltid "avsløre" litt, og kanskje særlig gjelder dette sjølbiografier. Eller sagt på en annen måte: Jeg tror det er få som leser en sjølbiografi og ikke forventer å bli overraska et par ganger underveis. Her var det mye jeg ikke visste, til min store glede! Jeg visste for eksempel ikke at Enquist er nesten to meter høy. Jeg ante ikke at han hadde kjempesuksess som dramatiker på 1970- og 1980-tallet og at han blei spilt over store deler av den vestlige verden, inkludert på Broadway. Jeg visste ikke at han var så bereist, at han hadde levd lenge i utlandet, at han hadde vært så døddrukken, at alkoholen kosta han så mye. Og jeg ante ikke at den første romanen jeg leste av Per Olov Enquist, nemlig Styrtet engel (1985), hadde vært så vond å skrive.

Jeg leste Et annet liv i forbindelse med Ingalills biografisirkel. Kategorien var Gretne gamle gubber, og den hadde jeg fått lov til å bestemme. Jeg er riktignok solid på etterskudd med lesing og innlegg, men bedre seint enn aldri! Men er Per Olov Enquist en gretten gammel gubbe? Tja. Les Et annet liv og bedøm sjøl.

Favorittbøker: L

På bokstaven L hadde jeg bare fem titler fra bokhyllene å velge i mellom. Derfor var valget svært enkelt, og det blei ei bok fra den svenske mesteren Per Olov Enquist (f. 1934), nemlig Livlegens besøk fra 1999 (på norsk ved Bodil Engen i 2001).

Bildekilde: Bokelskere

Livlegens besøk

Det er midt på 1760-tallet, og den unge dansknorske kongen Christian VII (1749-1808) viser store tegn på å være alvorlig sjuk - han er mildt sagt mentalt forstyrra. Likevel er han eneveldig konge, en oppgave han verken ønsker eller klarer. Dronning Caroline Mathilde (1751-1775), hans søskenbarn og tidligere prinsesse av Wales, er ensom og aleine i et fremmed land. Hun skjønner at noe, kan hende mye, er galt med ektemannen, men veit ikke hva hun skal gjøre. De snakker jo ikke så mye sammen. Og andre menn virker å ha kontroll over han, de bruker han slik de sjøl vil. Som Ove Høegh-Guldberg (1731-1808). Hun vil ikke bli offer for det samme. Hun må dessuten også verne om den lille i magen. Etter barnets fødsel i 1768, det blei en gutt, legger kongen ut på en lengre reise i Europa. Med på lasset følger en tysk lege, Johann Friedrich Struensee (1737-1772). Han får raskt en god tone med kongen, og blir med tilbake til Danmark etter endt reise. Og når han inntar slottet i København, tar det ikke lang tid før alt vakler: ekteskapet mellom de to unge, maktbalansen mellom kongen og det sterke kabinettstyret, rivaliseringa mellom dronning og enkedronning. I tillegg ønska Struensee å reformere lovene i tvillingrikene, og etter å ha arbeida seg opp i en slik maktposisjon der han i praksis var kongens stedfortreder, endra han på vesentlige deler av lovverket i ekspressfart. Nesten på dagen fire år etter at han blei ansatt, blir Struensee henretta. Hva skjedde egentlig i disse fire åra?

Med utgangspunkt i disse historiske hendelsene, har Enquist skrevet en svært spennende, interessant og kompleks roman, som beveger seg i skjæringspunktet mellom sannhet og fiksjon. Han dikter seg inn i samtlige sinn, i kongens fortvilelse og Guldbergs maktbegjær, i dronningas forelskelse og livlegens nesten maniske arbeid. Han belyser hendelsene fra alles ståsted, samt at han går både forover og bakover i tid. Han skildrer de brutale barneåra til den lille prinsen, og viser hvordan fysisk avstraffelse og angst fikk han til å vende stadig mer inn i seg sjøl, overbevist om at alt på utsida bare var et spill, et teater der han sjøl hadde ei rolle han ikke ville ha. Om han bare lærte seg replikkene sine, fikk han raskt gå -. Han blir konge, gift og far i rask rekkefølge, alt uten å egentlig være i stand til noe av det.

Stort bedre er det ikke for dronninga. Caroline Mathilde blir kasta inn i en verden der ingenting er som hjemme. Hun går omkring på det kalde, store slottet, kongen skriker til henne, enkedronninga ler av sønnens ondskapsfulle replikker, og kabinettstyret overser henne fullstendig. Den første som ser henne, virkelig ser henne, er den tyske legen. Og når hun skal ha barn nummer to, er det ingen som med sikkerhet kan si hvem som er faren: den gale ektemannen, eller den tyske livlegen. Bare hun veit. Og hun sa ingenting.

Taus var også Struensee - i alle fall om akkurat det. Han hadde mer enn nok å gjøre med å løse opp stavnsbånd, åpne for trykkefrihet, redusere straffene for tjuveri, skape bedre vilkår for enslige mødre og lignende. Han visste antageligvis at hans tilmålte tid som utøvende konge var kort, og jobba derfor som et olja lyn. Så kommer kuppet. Og alt går fryktelig fort, alt for fort. Og etterpå er det ingenting igjen av disse tre. Kongen forsvinner helt inn i sinnssykdommen. Struensee henrettes. Dronninga forvises og får aldri mer se sine barn. Men maktbalansen gjenopprettes. Trykkefriheten blir til streng sensur. Tvillingrikene er i sikkerhet.

Og dette kunne vært en helt vanlig historisk roman om ei avgjørende tid i dansknorsk historie, men er det ikke. Per Olov Enquist har en unik måte å skrive på, som gjør enhver fortelling til en enestående leseropplevelse. Han åpner med å si rett ut hva som skjer: Legen henrettes. Det er altså ikke så mye spenning på handlingsplanet, for vi veit hvor vi skal. Men hvordan kommer vi dit? Jo, via mange omveier. Og det er spenning overalt - mellom menneskene, mellom avsnittene, mellom orda. Enquist begynner på nytt i hvert avsnitt, han snur historia, skildrer noe anna, forteller det samme, men med en ny vri. Han bygger opp stemning og og trykk til det sitrer i leseren, han lader hver omvei med mening, han fokuserer på detaljer, på pauser, luft og stillhet. Med få ord kan det skje uhyggelig mye, noe han perfeksjonerte som ingen annen i Styrtet engel (1985). I et linjeskift kan et menneske dø.

Hva er din favorittbok på L?

Andre titler jeg hadde i hyllene, omfatta blant anna det antikke verket Lysistrata og Ian McEwans roman Lørdag. Begge er gode, på hvert sitt vis, men de når likevel ikke helt opp til Livlegens besøk. Det er nok fordi Enquist er så opptatt av å bryte historia ned til så få elementer som mulig, og deretter av hvilken effekt elementene får i ulike kombinasjoner. Det er et fascinerende puslespill som ligger til grunn i alle hans tekster, om en bare ser etter. En kan lære vanvittig mye! Samtidig skriver han om situasjoner og personer som berører, og han skildrer helt nydelig. Direkte, men vart, usentimentalt, men varmt. Livlegens besøk anbefales. 

Magnetisørens femte vinter

Bildekilde: Bokelskere

Den svenske mesterforfatteren Per Olov Enquist (f. 1934) skriver aldri dårlig. Men i Magnetisørens femte vinter (utgitt i 1964, på norsk i 2011 ved oversetter Bodil Engen, f. 1950), er det tydelig at forfatteren er helt i startgropa av sin skrivende karrière. Boka er hans tredje og han er litteraturstudent i Uppsala på siste året, men teksten mangler noe av det som seinere utgjør forfatterens karakteristiske stil og stemme. Likevel er alt å finne her òg, bare mindre fullendt, mindre perfeksjonert. Kimen til den spesielle sjangeren han seinere utvikler, med virkelighet og fiksjon innvevd i hverandre, er her også. Kanskje det er derfor boka blei hans svenske gjennombrudd? Både bok og forfatter gjør nemlig inntrykk, denne gangen også.

Fortalt i episoder, som delvis er forankra i virkeligheten, skrives det fram ei mørk historie som er lagt til begynnelsen av 1790-tallet. Den er uhyggelig forskjellig fra Jane Austens Emma, som ikke er langt unna samme periode. Men her er vi ikke lenger hos den britiske landsbysosieteten, og formålet med boka er ikke å få flest mulig gift. Ei heller finner vi lun humor og herlige personer på hver side. Dette er slettes ikke ei bok en blir glad i, en blir heller fascinert, både fordi en vil forstå og fordi en prøver å forstå, fordi forfatteren trekker oss med inn i et sinn som er langt ifra vårt eget, og skildrer et liv som er en så stor kontrast til vårt komfortable sofasliterliv at det nesten er som en kalddusj. Sånn kunne det også være, tenker jeg, men det var ikke mange som hadde det slik. Det er denne ene, disse få. Og nå har de fått sin historie.

Vi kommer inn i handlinga når hovedpersonen, som skildres i tredjeperson preteritum, ligger inni ei hule i fjellet. Han er på flukt, har vært det i flere dager, og er utmatta av sult og tørst. Omstendighetene for flukten er i begynnelsen ganske uklare. Etterhvert kommer det fram hva han har gjort, og ordet bedrager eller skurk synes å passe godt uten å avsløre for mye. Samtidig er hovedpersonen, Meisner, ikke villig til å akseptere noen slik term. Han har en gave, en kraft, han behersker et talent og kan revolusjonere legevitenskapen. Han er magnetisør. Bare synd de seks mannfolka som er på vei opp mot huleåpninga ikke er enige i Meisners versjon. For dem handler det om store pengesummer, døde husdyr og ei voldtatt ungjente. De har våpen. De kommer for å ta han.

Ved hjelp av et ganske annerledes utseende, med utstikkende kinnbein og svarte øyne, tilfeldigheter, flaks, kløkt, tiltrekkende karisma og reine hersketeknikker, kommer Meisner seg unna de seks landsbymennene. Han går i mange dager sammen med Veveren, som i noen timer ei natt var Meisners fangevokter, før han lot seg overtale til et annet liv. De streifer gjennom mørke, kalde skoger og må stjele eller true til seg mat for å overleve. På veien møter de ei middelaldrende kvinne og hennes halvvoksne, kopparrede datter som er på flukt fra pesten. Disse fire utgjør et usannsynlig selskap i den tid de holder sammen, før Meisner tar med seg Veveren fra vertshuset og stikker av med hest og vogn. De ankommer så byen Seefond, Tyskland.

I Seefond varieres fokaliseringsinstansen, og mye blir sansa gjennom en av byens ni leger, den middelaldrende Claus Selinger. Han betrakter den ukjente Meisner med stor skepsis, men samtidig med sterk beundring. Sjøl er han verken karismatisk, særlig suksessrik eller mektig, mens Meisner er det første og gir løfter om de to siste. Også denne magnetiseringa finner Selinger spennende. Det er nytt og annerledes at noen, uten remedier, igler, varme eller kalde bad, men ved hjelp av en glasstav, en såkalt magnetisk søvn, bestrykninger og ved å bringe kroppens fluidum i balanse, kan kurere de uhelbredelig sjuke. Selinger kan ikke la være å finne ut mer, som lege er han svært interessert i disse nye metodene som kan komme så mange mennesker til gode. Så sier Meisner at han trenger et tilfelle, en suksess, for å komme i gang. Han kan jo kurere datteren til Selinger, Maria, som er blind? Han sier han kan gi henne synet tilbake ved hjelp av magnetiseringer. Og fristelsen blir for stor. Plutselig befinner Selinger seg midt i sirkuset rundt Meisner.

Problemet er bare at Meisner er en svært sammensatt, men ikke særlig sympatisk person. Han behandler kvinnene i skogen elendig og slår Veveren ved flere anledninger. Også noen av pasientene får gjennomgå. Bakgrunnen hans, som vi lesere veit litt om, og som vi stadig pusler på til et mer helhetlig bilde, er Claus Selinger lykkelig uvitende om. Derfor kan han fantasere og la seg begeistre. Men den svarte kappa, det svarte håret og de svarte øya blir stadig svartere for oss lesere. Det er noe der, et maktbegjær, en egoisme, et behov for å hevde seg, som ikke kan presses ned og bort. I takt med folkets begeistring, vokser det. Meisner benytter de anledningene han får, og får han ingen, skaper han dem -. Heldigvis er Selinger ingen lettlurt mann. Han lar seg fascinere, til en viss grad, men makter også å beholde rolla som en ganske nøytral observatør, en fagmann, som stiller spørsmål ved det han ser. Og det er blant annet disse observasjonene vi kan lese, i dagboks form, i romanen.

Blandinga av fokaliseringsinstans, perspektiver og ulike sjangre virker i begynnelsen litt fremmed, men fungerer veldig fint i praksis. Det gir oss muligheten til å se Meisner fra flere sider, sjøl om vi aldri kommer helt innpå. Men det er en del av mystikken som skal omgi han, tror jeg, og ei førstepersonsfortelling ville ødelagt mange scener helt. Her får han framstå som en plaga skurk i fjellhula, en følsom, mislykka magnetisør i dialogene med Maria, en mann med mye tro og sjøltillit i partiene med Selinger og han skildres som mektig og kontrollerende under sine seanser. Pendelen, som er Selinger og folks oppfatning, svinger mellom Meisner som en slags frelser og Meisner som en bedrager. Hva er sant?

Ingenting, vil du kanskje si, for dette er jo en roman, det er fiksjon. Og romanpersonen Meisner er ikke virkelig. Han har derimot et virkelig utgangspunkt i den tyske legen Franz Anton Mesmer (1734-1815), som oppdaga noe han kalte animalsk magnetisme. Og det blei faktisk forløperen til hypnose som behandlingsmetode, utvikla i 1842. Mange av Mesmers tanker er også viktige innafor dagens new age-bevegelse. Det skrekkelige tilfellet med pasienten Keiser bygger dessuten på virkelige hendelser, og Enquist har her brukt en sykejournal fra 1821 som kilde. Denne anvendelsen av medisinalhistorie gjør at teksten får mer autoritet enn en vanlig, skjønnlitterær tekst.

Språklig er det som vanlig ingenting å usette på Enquist. Det er mange flotte skildringer i boka, og fin variasjon mellom indre monologer, dialoger, skildringer og handlingsreferater. Men jeg merker at han ikke stempler teksten inn i leseren, slik han gjør i seinere verker. Detaljfokuset hans er der, men på en annen måte enn i for eksempel Styrtet engel, som også i så måte er helt særegen. Spenninga og spenningsoppbygginga, som Enquist seinere langt på vei går helt bort ifra gjennom verker som Styrtet engel og Livlegens besøk (som foregår i samme tidsperiode og også har en lege som hovedperson), får her følge en mer tradisjonell utvikling. Sånn sett er kanskje denne boka teknisk mer tilgjengelig enn de seinere, men tematisk krever han allerede en våken og oppegående leser som er i stand til å lese mellom linjene og sette sammen fragmenter i forskjellige rekkefølger. I tillegg er det en fordel med litt kunnskap om de historiske personene, stedene og hendelsene som nevnes i boka, men dette kan en eventuelt supplere med underveis for å gjøre leseropplevelsen mer helhetlig.

Magnetisørens femte vinter handler isolert sett om denne ene vinteren i Seefond, hvor Meisner atter en gang forsøker å skape seg et suksessrikt liv som magnetisør og helbreder. Livet hans har så langt gått i bølgedaler. Det har vært voldsomme oppturer hvor han har blitt berømt og har tjent massevis med penger, og skjebnesvangre nedturer der han så vidt har sluppet fra det med livet. Mye kommer an på menneskene, om de vil tro på han, sette lit til det han sier og det han gjør, og om han virkelig lykkes med tilfellene han velger ut. Men boka handler også om mennesker i et større perspektiv, om hva vi tror på og hvorfor, om vi tviler eller ikke, og om hva vi er villige til å ofre for noen vi er glad i.

Med livet mellom permene

P. O. Enquist

Det var forsatt vinter da jeg leste Livlegens besøk (Livläkarens besök 1999, norsk utgave 2001) av en av mine store litterære helter, svensken Per Olov Enquist (f. 1934). I tillegg til den fine, utrolig fine, romanen Livlegens besøk, oversatt til norsk av Bodil Engen (f. 1950), har han perler som den styggvakre Styrtet engel (1985) og den fascinerende romanen Boken om Blanche og Marie (2004) på samvittigheta - samt mange, mange flere. Nå er det for lengst sommer, men boka har ikke forlatt meg. Er ikke det ett av kjennetegna på ei virkelig god bok? At alt fortsatt er i deg, lenge etterpå, er tydelige kolorerte bilder, nesten fotografier, så klare som om de var av deg, ditt eget liv?

Jeg kan sitte her på arbeidsrommet mitt og se ut av vinduet i tredje etasje og brått huske noen setninger, et avsnitt; det er fra begynnelsen av boka - vi er i teateret, livlegen Johann Friedrich Struensee (1737-1772) er død og kongen er gal, sprø som en kjeks, splitter pine, det er Guldbergs tid nå. Ove Høegh-Guldberg (1731-1808), med det skarpe, spisse blikket, Guldberg som aldri blunker, som ser absolutt alt. Og videre, hvordan historien rulles opp, tilbake til da kongen, Christian den sjuende (1749-1808), var ung, hvordan han blei prylt og slått av sin lærer, hvordan han helt oppriktig trodde at kongerolla var ei rolle, akkurat som i et teater, hvordan han pugga setninger og fraser han skulle si, hvordan han mista fotfestet, forsvant inn i sin egen verden og virkelig tok skrittet inn i historiebøkene. En forsvarsmekanisme? Det eneste mulige for et skjørt barn? Eller var galskapen der, helt fra begynnelsen? 

Og den kommende dronninga Caroline Mathildes (1751-1775) ankomst, fra det suverene England til det perifere Danmark-Norge, fra trygge, kjente, vante omgivelser til en ny del av verden. En grå verden. Et fremmed språk, et fremmed folk. Ingen vennlige ansikter og en rabiat, gal konge som ikke veit hvem han er, hva han skal, hvorfor han skal det - han leiker bare med negerpasjen sin og oppsøker sitt livs kjærlighet, den prostituerte Støvlett-Cathrine (1745-1805). Det er så utrolig bra, alt sammen. Det er det gode språket, det er den elegante tilnærminga til stoffet, måten avsnitta er lenka sammen på, sjøl om det kan være tre eller hundre sider i mellom. Det er komposisjonen - hvordan de nærmer seg hverandre, Christian og Caroline Mathilde, forsiktig. Og glir fra hverandre -. Hvordan Johann Friedrich Struensee kommer til slottet, inn i hoffet, inn i sirkelen rundt kongen, dronninga. Og hvordan hans arbeid påvirker kongen, dronninga, hoffet, hele landet og Guldberg, som ser det fra avstand, med vidåpne øyne som aldri blunker, Guldberg som ser sin mulighet, og tar den -.

Når en begynner å lese Livlegens besøk, ligger hele historia der. Vi veit hva som skal skje, eller vi kan lese oss til det i historiebøkene. Spenninga ligger ikke nødvendigvis der, på det ytre planet, men språket, i detaljene, i samtalene mellom Caroline Mathilde og Struensee og de følsomme observasjonene til kong Christian VII. I tilfeldighetenes gang. I det nøye uttenkte hendelsesforløpet som Per Olov Enquist skriver fram, i de scenene han velger, i rekonstruksjonene han skaper, skildrer, blåser liv i. Som i et teaterstykke, et drama. Alle veit hva et drama ender med, men det er veien dit som er interessant. Det er veien dit som får oss til å forstå, som berører oss, som atter en gang peker på at vi alle er menneskelige.

Kong Christian den sjuende var bare et menneske, et følsomt menneske som blei tvunget eller var nødt til å flykte inn i seg sjøl. Makta, ansvaret, pliktene, fasaden - det blei alt for mye. Dronninga var mye sterkere, modigere, fastere i sin person, men uten reell makt. Kongens godhet og deres gjensidige vennlighet og forståelse gjør at hun likevel kan velge sitt liv. Fatale valg, skal det vise seg. Hun dør, kun 24 år gammel. Da har hun blitt fratatt sine egne barn og er utstøtt av hele det danske samfunnet. Struensee hadde tvil og angst hele veien, men gjennomføringskraft. Når makta hans øker, øker også gjøremåla. Han blendes av dronninga og blindes for sine fiender. Brått er de der, han tas og alt er over. Den svenske mesteren Per Olov Enquist har blikket, det bestemte, stødige blikket, og de varsomme, vemodige orda som viser at han også er litt Christian, litt Caroline Mathilde og litt Struensee. Akkurat som jeg.