Vårlesing

Det er vår! Og da blir jo alt så mye lettere, ikke sant? Det stemmer i allefall her hos meg. Væromslaget er på plass, sola skinner, og varmer til og med! Snøen smelter så vannet renner i små bekker nedover gata, det drypper fra hustakene og hele gårsplassen er en eneste diger pytt til glede for alle under halvannen meter, som nå ikke lenger trenger ekstra tjukk ullgenser og tjukk dress for å leike ute. Nei, nå kan de slippe unna med halvtjukk genser og regntøy! Vi har måkt verandaene og kan endelig henge klesvaska ut til tørk igjen, og jammen var det stas å leike i sandkassa også, nå som sanda ikke er bånntæla. Halvveis skjult under snøen ligger pjuske gresstuster, brune og glisne akkurat nå, men vissheten om at det blir grønnere, mildere, varmere, lysere og lettere, gleder noe så innmari. For det er jo vår!

Dante Alighieri

Jeg og Anita er kommet i gang med Dante-prosjektet vårt, sjøl om det for min del går nokså langsomt. Skal en lese Dante, må en ha med seg huet, og huet mitt har vært mye rundt omkring den siste tida. Men kanskje litt sol og litt vår gjør susen?

Elsa Morante

Nå har denne dama vært på leselistene med Historien såpass lenge at det begynner å bli litt pinlig. Men det er ikke første gang her i gården, neida. Så både hun og jeg klarer litt til, og boka leses når tida er inne.

Kerstin Ekman

Jeg henger etter med skrivinga, så noe innlegg om Ekmanboka Hunden har det ikke blitt så langt. Men det kommer! Og inntil videre er Mordets praktik fortsatt med på leselista.

Knut Hamsun

Pan er lest, og innlegg finner du her. Jeg er helt ærlig litt ambivalent til boka, og syns det er vanskelig å bli enig med meg sjøl om jeg liker den eller egentlig ikke liker den. Den er absolutt lesverdig, men samtidig litt snurrig, den er poetisk, men stiv, den er inderlig, men distansert. Det er ei underlig bok som klinger i leseren, men samtidig oppleves som forelda. Jeg tror jeg må lese mer av Hamsun for å finne ut av om dette gjelder ett verk spesielt eller forfatteren generelt. Men det blir ikke akkurat nå.

Gunnar Gunnarsson

Innlegg er på plass om Advent også, ei nydelig lita bok! Den er både lada og stemningsfull, langt mer direkte enn Hamsuns bok, mer enhetlig og samla, men gir samtidig så veldig mye mer til leseren. For her skal ingenting være mystisk eller hemmelig, her er kampen konkret og farlig. Et utfordrende, men behagelig univers å være i. Perfekt gavebok. Anbefales!

Fjodor Dostojevskij

Det står jammen meg på stedet hvil her også, så vi får gjøre et nytt forsøk denne måneden. På et eller annet tidspunkt må det jo begynne å gå framover...

Margaret Atwood

Den dystopiske romanen Gileads døtre er endelig lest og innlegg er rett rundt hjørnet! I kjent Atwoodstil er dette ei skremmende god bok som har alt, for eksempel et feiende godt språk, suveren komposisjon, detaljerte skildringer, spenning på flere nivåer, dialoger med snert, interessante observasjoner, maktkamper, psykologisk spill og nådeløse portretter. Jeg gleder meg til neste Atwoodbok jeg skal lese sammen med Birthe!

Charlotte Brontë

Jeg og Birthe skal kose oss med Professorn i vår, og jeg ser fram til å komme skikkelig i gang med boka. Å lese Brontë er alltid en glede, og jeg ser fram til å la fortellinga ta den plassen den fortjener mens jeg leser. Det betyr vekk med alt anna, ro i huet og fullt fokus.

F. Scott Fitzgerald

Klassikeren Den store Gatsby skal også leses snart, men når det blir, er jeg ikke helt sikker på. Den befinner seg like fullt i lesebunken og bæres med rundt i huset til frustrasjon for alle andre enn meg.

Anne Gunn Halvorsen

Blå bok var temaet for årets første leseutfordring i Bokhyllelesing 2021. Jeg trodde det skulle bli en grei sak å finne blå bøker i egne ulesthyller, men den gang ei. Men plutselig fant jeg sjølhjelpsboka Livet og korleis leve det i en pose, og den var jo ganske blå, så da blei det den. Innlegg kommer.

Hilary Mantel

Den siste måneden har jeg brukt mye tid på å lese novellesamlinga Drapet på Margaret Thatcher og andre historier av Bookerprisvinner Hilary Mantel. Dessverre var det ikke full klaff mellom bok og leser denne gangen, så det blei til tider litt strevsomt. Med unntak av et par svært skarpe og sterke tekster, var ikke dette en innertier for meg. Innlegg kommer.

Barne- og ungdomslitteratur

Barnebøker går det fortsatt mye av! Nå er det småbøker som Ellen og Ole, Tassen og Ludde som er mest populære for minsten, så er det Løveunge-bøker for mellomsten, som staver seg framover, side for side, mens eldste har akkurat kasta seg over Pax-serien, oppdaga David Walliams for alvor og koser seg innmari med å lese Harry Potter-bøkene på nytt. I det hele tatt blir det mye lesing!

Alfabetlesing

Her blir Prosessen bytta ut med Professorn, slik at det skal være mulig å komme framover i opplegget og ikke bare stagnere helt. Før eller seinere kommer jeg jo tilbake til P, og da kan Prosessen endelig leses! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2021

I januar var temaet blå bøker, i februar bøker som blei skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. I mars åpner vi kategorien helt og skal lese bøker av forfattere vi aldri har lest før. Det blir utrolig spennende! Hva skal du lese?

God lesemåned!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Stabelen med nattbordbøker bare vokser! Og det kan jo i seg sjøl være litt frustrerende. Det er jo så mange andre tidstjuver der ute at det ikke er hver dag det går framover! Men se på denne fine bunken her, da. Så mange gode tekster å se fram til, spredt over ulike sjangre, til og med på ulike språk (norsk og svensk), og med god spredning i både utgivelsesår og forfatternes kjønn og nasjonalitet. 

Nå er jeg straks klar for å gyve løs på Professorn av Charlotte Brontë, ei bok jeg gleder meg veldig til! Den skal jeg lese sammen med Birthe, samtidig som jeg også holder på med Dantes storverk sammen med Anita. Men der er lesetempoet nokså langsomt hittil. Innimellom blir det russere - de fire små bøkene er noveller av henholdsvis Fjodor Dostojevskij, Michail Bulgakov, Anton Tsjekhov og Nikolaj Gogol. Jeg gleder meg!

Hva leser du akkurat nå?

Vinterlesing, del III

Februar er jammen en bra måned! En har stort sett henta seg inn etter julekaoset, og stresset med alle nyttårsforsettene har lagt seg. Livet er bortimot normalt igjen, de fleste er på plass i hverdagstralten med barnehage, skole, jobb, middag og aktiviteter, samtidig som det ikke er så lenge til det er vinterferie. Da finner en seg i både mange minusgrader og sur vind, for det er jo snart vår! Og fram til våren virkelig er et faktum, kan en alltids lese.

Dante Alighieri

1. februar gikk startskuddet: Jeg og Anita fra Artemisias verden skal lese det omfattende verket Den guddommelege komedie! Helt ærlig har jeg ikke turt å åpne boka ennå, men jeg skal straks gå i gang. Leseprosjektet kommer trolig til å vare ei stund, så jeg er veldig glad for å lese sammen med noen. Jeg ser nemlig for meg at det kan bli noen tunge partier her... Eget innlegg om Dante kommer snart.

Elsa Morante

Historien ligger fortsatt på vent og tas med inn i en ny måned. Jeg håper jeg snart får lest den!

Kerstin Ekman

Her skjedde det noe rart. I stedet for å lese Mordets praktik, som jeg har hatt på leselista i vinter og votter og mer til, leste jeg plutselig Hunden av samme forfatter. Omtale kommer.

Knut Hamsun

Jeg har fortsatt ikke fått surra meg til å skrive om Pan, men det dukker nok opp en omtale om ikke så alt for lenge. Når jeg bare får somla meg til å ta ei lesepause!

Gunnar Gunnarsson

Advent har jeg heller ikke skrevet om - her er det både leseiver og skrivekø, og da går det veldig trått med sistenevnte. Men det kommer.

Fjodor Dostojevskij

Godeste Fjodor får henge med litt til, sjøl om jeg ikke helt har trua riktig ennå - i alle fall ikke på ei så omfangsrik bok som det Idioten er. Jeg er ikke helt i mursteinsmodus om dagen, men klager ikke, for jeg leser jo mye anna. Men leselistene mine kan kanskje bli en smule ensidige etter hvert, for Fjodor risikerer å bli hengende etter... 

Margaret Atwood

Å, som jeg har kost meg med Gileads døtre! Altså, misforstå meg rett, det er virkelig ikke ei kosebok. Tematikken er fæl, hendelsene er grusomme, og det er så ille at jeg ikke tør å leve meg inn i alt sammen. Men for en lesersvir denne romanen er! Alt stemmer jo, fra skildringer av appelsiner og egg ved statuen og klamme samtaler med fører Judd, til Agnes' desperasjon og Perlepikenes overflateglatte kjolestoff. Dette er fenomenalt! Takk til Birthe for nok ei fin samlesing. Omtale kommer.

Charlotte Brontë

Professorn står for tur i løpet av våren, kanskje snart? Jeg gleder meg til å lese Brontë igjen, og til å lese sammen med Birthe!

F. Scott Fitzgerald

Den amerikanske klassikeren Den store Gatsby skal også leses om ikke så lenge, og om jeg har flaks, er Birthe med her også.

Anne Gunn Halvorsen

Ut av det blå kom Anne Gunn Halvorsens Livet og korleis leve det opp i lesebunken. Jeg er snart i mål med min første sjølhjelpsbok noensinne, og kan trygt si at det blir lenge til neste gang, uten at det er Halvorsens skyld. Dette er rett og slett ikke noe for meg.

Hilary Mantel

Da har jeg mer tro på novellene fra Mantels hånd, som jeg gleder meg veldig til å ta for meg! Samlinga Drapet på Margaret Thatcher ligger klar, jeg har bare smuglest litt, men ikke begynt ordentlig. Jeg er spent på om jeg blir like begeistra nå som da jeg leste Ulvetid. 

Barne- og ungdomslitteratur

Nå er vi tilbake på Harry Potter-kjøret her i huset, samt at det leses Sigge og Teddy og andre hestebøker over en lav sko. Mummitrollet er populært hos småtten, sammen med bøkene om Nora og Julia og ikke minst Minsten og Ingrid. Ellers er vi også kommet godt i gang med lesetrening, og en foreløpig favoritt er Lunda på rideskole. Der er det masse humor i både tekst og bilde!

Alfabetlesing

Prosessen ligger fortsatt klar, men jeg må innrømmet at det frister veldig å bytte den ut med Professorn... Tida vil vise hva jeg gjør! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2021

I første runde var det blå bøker som skulle leses. Jeg hadde egentlig tenkt til at Hunden skulle være mitt bidrag, men det er ikke blå som er hovedfargen på omslaget, for å si det sånn. Men Livet og korleis leve det er ganske så knallblå, så det spørs om det ikke blir den! I februar skal vi lese ei bok som er skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. Jeg skal leite godt i hyllene før jeg foretar et endelig valg. Hva skal du lese? 

Ha en super februarmåned!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Fra kun ei bok på nattbordet til en skikkelig fin stabel! Dette er bøkene jeg koser meg med akkurat nå, og ser fram til å kose meg med i tida framover. Jeg er snart ferdig med den korte romanen Hunden fra 1986 - den opprinnelige Ekmanboka jeg skulle lese, Mordets praktik, blei plutselig forbigått av en annen av samme forfatter... Jeg har akkurat begynt på Livet og korleis leve det, ei sjølhjelpsbok på nynorsk, og er spent på hvordan den tar i vei. Ellers gleder jeg meg noe innmari til de øvrige titlene! For eksempel Mantel, som jo er en helt suveren romanforfatter. Vil hun mestre novellesjangeren like godt? Jeg er i alle fall spent på tekstene jeg skal lese i Drapet på Margaret Thatcher. Den store Gatsby er med på lista over årets ønskebøker, og jeg håper å lese boka om ikke så lenge. Den har vært i ulesthylla ei stund, og er jo en solid klassiker. Og Brontë, hva kan jeg si anna enn at jeg gleder meg så veldig, veldig, veldig? Professorn har jeg hørt veldig lite om, så det blir spennende å dykke ned i Charlotte Brontës univers nok en gang.

Hva leser du akkurat nå?

Vinterlesing, del II

Det er den andre dagen i det nye året. Jeg vil tro at mange der ute gjør seg noen tanker om året som er gått og året som kommer. Det er jo ei spesiell tid vi er inne i, og en kan ikke unngå å bli berørt av anbefalinger og tiltak, rutiner og regler, påbud og hensyn, testing og avstand. Det har vært så mye styr at året har gått sin gang, avlyst som det har vært, nesten uten at vi har tenkt over alt annet som også angår oss mennesker. Et par kilo for mye har liksom ikke så mye å si sett opp mot en pandemi, og ugreie uenigheter på jobben forsvinner jo plutselig med hjemmekontor. Men nå er tenketida her. Og kanskje er det til og med noen nyttårsforsetter på gang? Vel, ikke i dette huset. Her er det full fart med tre barn som alle skal ha sitt, og vi voksne, som er i mindretall, må fordele oppmerksomhet og tid og fokus mellom de små så lenge de er våkne, som seg hør og bør. Når det da først er ro, som regel utpå kvelden en gang, er det ikke nyttårsforsetter, med mindre de er bokrelaterte, som kommer først for min del. Nei, da skal jeg endelig ha egentida mi og lese akkurat det jeg vil! For eksempel noe av dette. 

Dante Alighieri

Det nye langlesingsprosjektet mitt er Dante Alighieris Den guddommelege komedie, ei bok jeg forventer å drasse rundt på gjennom store deler av 2021. Jeg har ikke planlagt når jeg skal begynne, men boka ligger klar.

Elsa Morante

Før Alighieri må turen endelig komme til Morante, som bare har venta gjennom hele fjoråret - i alle fall kjennes det sånn ut (og det er ei ganske tjukk og tung bok, så jeg kjenner godt at jeg drasser den med meg). Historien er ei bok jeg gleder meg til å lese.

Jon Fosse

Kveldsvævd er lest og omtalt her, og den er jammen ei utrolig nydelig bok! Og for en trilogi Fosse har skrevet, med disse tre fortellingene om Asle og Alida. Jeg ser fram til neste Fosse-bok, men det er nok ei stund til.

Kerstin Ekman

Dessverre fikk jeg ikke lest bok nummer to om Dr. Glas i fjor - så da må den vel leses i år! Ekman er derfor med videre inn i det nye året med Mordets praktik. 

Knut Hamsun

Pan er lest og omtale kommer etter hvert. Men nå for tida har jeg mer lyst til å lese enn til å skrive, så da blir det slik.

Gunnar Gunnarsson

Ei julebok måtte med, og for et par år sida fikk jeg Advent. Den har jeg kost meg med i dagene før jul, og blei mest lei for at den slutta så brått. Omtale kommer.

Fjodor Dostojevskij

I fjorårets Bokhyllelesing var det tolv runder, men jeg fullførte bare elleve. Den russiske boka i mai klarte jeg ikke! Den blei rett og slett litt for mye midt oppi alle coronagreiene, og fordi vi ikke fikk barnehageplass, måtte vi ha hjemmebarnehage. Det gikk stygt utover Fjodor, gitt. Men kanskje jeg får til å lese boka i år?

Margaret Atwood

Gileads døtre blir siste bok i 2020 og første bok i 2021 samtidig - for det er nemlig den boka jeg leser akkurat nå. Og den er så god at jeg bare koser meg, sjøl om det er helt grusomt, alt sammen! For et mesterstykke! Jeg leser sammen med Birthe. 

Charlotte Brontë

Etter at jeg og Birthe har lest Atwood, står Brontë for tur, sannsynligvis en eller annen gang i løpet av våren - med mindre det kommer ei snikebok. Da skal vi ta for oss Charlottes roman Professorn, som jeg har på svensk. Jeg gleder meg!

Barne- og ungdomslitteratur

Vi har lest massevis av julebøker, en god del pekebøker og bildebøker, litt høytlesningsbøker og litt i magasiner som Barnas juleroser og lignende i måneden som har gått. Det har vært mange dager hjemme, så det har faktisk blitt en del lesing. Det er veldig kos! Og i tillegg har jeg lest den siste boka om Anton av Gudrun Skretting og Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik, bare for min egen del.

Alfabetlesing

Her har jeg ikke kommet videre, men Prosessen ligger klar. Om jeg gleder meg til lesinga, er jeg ikke helt sikker på, men før eller seinere må jeg gå i gang. Men fordi jeg også er med på et tredje leseprosjekt på jobben, som ikke omtales her, så går hovedfokuset dit i alle fall nå i starten av året. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Jeg har allerede røpa at jeg ikke fullførte femte runde av årets leseutfordring, men hvordan det gikk ellers skal det komme mer om i et eget innlegg. Og jeg kan også avsløre at det blir ei ny runde med Bokhyllelesing for 2021, så følg med!

Riktig godt nytt år til dere alle sammen!

Vinterlesing

Plutselig var det jammen meg adventstid! Jeg må innrømme at jeg har venta litt på den første desemberdagen, for denne høsten har vært så lang og prega av sjukdom, og jeg tror helt ærlig ikke at vinteren blir så mye bedre. Da blir juleforberedelsene og julekosen ekstra viktig! På grunn av en viss virussituasjon er vi allerede ferdige med årets julegaver, og kan derfor gå inn i desember med senka skuldre. Vi skal bare være hjemme og kose oss, henge opp lys rundt garasjen, lage snøfigurer og snølykter, pynte inne og ute, vaske og bake, se på julekalender på tv med barna og nyte tente lys, fyr på peisen, kakao og litt julegodter. Ja, og bøker!

Homer

Etter å ha drassa med meg Homer på leseplaner og leselister i lange tider, er jeg nå både glad og letta og stolt over å kunne si at jeg har lest begge de homeriske verkene - fra perm til perm. Og jeg likte definitivt Odysseen best. Mer om hvorfor jeg likte eposet kan du lese her. 

Dante Alighieri

Fordi jeg har lest ferdig Homer, er det tid for neste langlesingsprosjekt. Men jeg har ikke Aeneiden eller særlig mange andre antikke verker med unntak av noen skuespill, og derfor hopper jeg rett inn i middelalderen med Dantes Den guddommelege komedie. Jeg gleder meg!

Elsa Morante

Historien har jeg dessverre ikke fått begynt på, og kjenner jeg meg sjøl rett, får jeg heller ikke gått i gang på denne sida av nyttår. Derfor får Morante bli med inn i det nye året - men da skal hun leses!

Jon Fosse

Kveldsvævd blei plutselig lest en stille kveld, da lesehumør og vær og stemning og følelser bare stemte, og det blei en kjempefin leseropplevelse. Mer kommer i eget innlegg. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Ettersom jeg likte den snurrige debutboka hennes, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, var det ganske skuffende at Barnet absolutt ikke falt i smak. Stilmessig er den klin lik - ingen fornyelse å skue der, hun kan kanskje ikke skrive annerledes heller - men innholdsmessig er den helt flat. Og attpåtil klarer hun å bryte samtlige etiske prinsipper. Absolutt ugreit, og det frister ikke til gjentakelse. Om du likevel vil lese mer om boka, kan du gjøre det her.

André Bjerke

Kriminalromanen Døde menn går i land blei opprinnelig utgitt under pseudonymet Berhard Borge, og utkom for første gang i 1947. En skulle kanskje tro at ei bok som er mer enn søtti år gammel ikke er så lett å leve seg inn i, eller at skrivestil og kriminalintrige er noe utdatert. Men det stemmer ikke! Jeg var helt med, og kosa meg fra start til slutt. Ypperlig bok for mørke kvelder! 

Marian Keyes

Innimellom alle seriøse leseplaner dukka det plutselig opp ei tjukk bok som jeg brått satt med. Jeg hadde behov for noe lett og morsomt der alt går bra til slutt, og det fikk jeg, men i tillegg hadde boka en flott struktur og overraskende gode skildringer. Det blei altså gøy på flere måter med Rachels ferie.

Kerstin Ekman

Ekman er med videre inn i vintermørket, og jeg håper at jeg snart kan gå i gang med Mordets praktik, som jeg har venta så lenge med å lese.

Knut Hamsun

Da jeg studerte, gikk jeg ei stund sammen med ei jente som sa hun alltid leste Hamsun om sommeren. Den gangen skjønte jeg ikke hvorfor, for jeg hadde bare lest Victoria og Sult, den første høyst motvillig og den andre med mye større interesse, men den er da vitterlig ingen sommerbok. Men nå leser jeg Pan, og forstår inderlig godt hva hun mener. Men snøføyk og minusgrader kommer ikke i veien for leseropplevelsen!

Fjodor Dostojevskij

Jeg må bite i det sure eplet - eventuelt den vonde julekaka - for det blir ikke Dostojevskij på meg i år. Såpass har jeg også skjønt. Men heldigvis er det noe som heter nyttårsforsetter og sånt, og da tenker jeg å kjøre på! Han må derfor bli med inn i 2021.

Margaret Atwood

Da Margaret Atwood kom med oppfølgeren til Tjenerinnens beretning var det ingen tvil: Den boka måtte jeg ha! Om den kommer ti, tjue eller førti år etterpå har ingenting å si, Atwood er fenomenal uansett! Og nå skal den kanskje leses også, sammen med Birthe. Om vi begynner nå i desember eller om vi venter til utpå nyåret, er jeg ikke helt sikker på. Men jeg gleder meg!

Charlotte Brontë

Søstrene Brontë har jeg vært fascinert av sia jeg var i tenåra, og da jeg kom over flere av søstrenes verker i nye utgaver på svensk, kjøpte jeg dem. Blant anna Professorn av Charlotte Brontë, som jeg ikke har lest. Kan hende blir det den boka jeg og Birthe leser først?

 

Barne- og ungdomslitteratur

Nå går det i julebøker for alle sammen! Det er Donald og kompani som feirer med vekslende hell, det er Snekker Andersen og julenissen og Den vesle bygda som glømte at det var jul, det er julehefter fra mange år tilbake, ei faktabok om nissen, Se, Marikken, det snør!, den nyeste LasseMaja-boka, Operasjon Rød sløyfe og ymse julefortellinger, både i bokform og som lydbøker. Og som vi koser oss!

Alfabetlesing

Nå som jeg er i mål med Odysseen, er det Prosessen av Franz Kafka som er neste bok ut. Jeg har ikke en gang lest et utdrag derfra, så jeg aner ikke hva det går i. Men om romanen er som Kafkas noveller, kjenner jeg litt til landskapet likevel. Det blir uansett spennende! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Nå er det klart for den aller siste leseutfordringa i Bokhyllelesing 2020: Å lese ei julebok. Det kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller ei bok du har fått til jul... Jeg henger bittelitt etter og må gjøre ferdig novemberboka først; å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Derav Hamsun, altså. Men etter den venter ei bittelita bok som heter Advent. Den må vel passe bra nå? Hva skal du lese? Og er det noen som har noen tanker eller innspill rundt leseutfordringas levedyktighet for neste år? Skal vi ta ei runde til? Og hvilke kategorier kunne dere i så fall tenke dere?

Med ønske om ei god adventstid til dere alle!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Nå nærmer det seg årets siste måned med stormskritt, og vi er allerede godt i gang med juleforberedelsene her hos oss. Flere kakeslag er på plass i sine respektive kakebokser, og i morra, første søndag i advent, skal vi begynne pyntinga, med lys på garasjen og smånisser inne. Og så skal vi lage marsipan og kransekake og kanskje sjokoladeboller! Juletemaet avspeiles nok også til en viss grad i bunken med bøker som jeg drasser med meg hvor enn jeg går - og da tenker jeg sjølsagt på den vesle boka Advent, som jeg gleder meg sånn til å lese. Ellers er det ikke mye jul over bøkene ennå. Jeg har to litt tjukkere bøker av to favoritter, naturligvis Atwood og Brontë. Planen er å lese disse sammen med Birthe, men hvilken bok som skal leses først, har vi ikke landa på ennå. Uansett blir det bra, og jeg ser fram til å gyve løs med Birthe igjen, gjerne med en kopp kakao og ei nylaga julekake til.

Hva leser du akkurat nå?

Larmen og vreden

Bildekilde: Bokelskere

Sammen med medblogger Birthe har jeg opp igjennom åra etter hvert lest mange bøker. Og ofte liker vi også det samme! For eksempel har vi begge en forkjærlighet for de tre søstrene Brontë, Jane Austen og Margaret Atwood - sterke og viktige damer som skriver fenomentalt gode romaner. Men hvordan ville William Faulkner (1897-1962) slå an?

Boka vi valgte oss, heter Larmen og vreden og utkom i 1929. Den blir ofte beskrevet som en av Faulkners største romaner, og har for lengst blitt en moderne klassiker. Men den blir også sagt å være ei svært vanskelig, kanskje umulig, bok. Dette er fordi Faulkner bryter med den tradisjonelle romanformen, gir stemme til fire ulike personer og i tillegg forsøker å oppheve tidsaspektet. Det siste kan ses på som en forlengelse av de noenlunde samtidige prosjektene til henholdsvis Virginia Woolf (1882-1941) og James Joyce (1882-1941), der målet er å skrive på en slags bevissthetsstrøm, for eksempel for å fange opp alt av inntrykk og tanker som suser igjennom hodet til en bestemt person på ett bestemt tidspunkt. 

Men umulig er romanen ikke. Det er sant at den er utilgjengelig for mange, som vil bli forvirra av de ulike tidsplanene i samme avsnitt og som kanskje ikke har tålmodighet til å sortere dette sjøl underveis i lesinga. Og romanen vil absolutt være besværlig for noen - jeg tenker at mange lesere ramler av underveis og vurderer boka som kjedelig eller utdatert, vrien eller teit. Dem om det. Den er nemlig svært god for de som fortsetter å lese!

Ytre sett er komposisjonen enkel og grei, og om en tar for seg hver del for seg, blir det heller ikke for komplekst. Romanen er delt inn i fire hoveddeler, der fokaliseringsinstansen veksler fra del til del. Teknikkene veksler også, samt hvilken dato vi beskuer hendelsene fra. I første del følger vi Benjy, og datoen er 07. april 1928. I andre del ser vi det hele fra Quentin sin side, 02. juni 1910. I tredje del er vi i hodet til Jason den 06. april 1928, mens vi i fjerde del innvies i perspektivet til Dilsey, men her i tredjeperson, ikke i førsteperson, som hos de øvrige, den 08. april 1928. De tre første er medlemmer av samme familie, familien Compson. Far i huset er død, mora er sjukelig, dattera er borte, den ene sønnen er tilbakestående, den andre har tatt sitt eget liv, den tredje er en psykopat som snyter familien for penger og et barnebarn vokser opp oppi alt sammen. De eneste som er riktig navla, både reint praktisk, fysisk, psykisk, emosjonelt og ikke minst etisk, er tjenestefolket, negrene, med niggerkokka Dilsey i spissen.

Romanen er kanskje først og fremst en demonstrasjon av hvordan en familie ikke skal ha det framfor hvordan de skal ha det. Sørstatsfamilien Compson er i ferd med å gå under, de spiser opp seg sjøl innenfra, og Faulkner skildrer i detalj hvordan dette skjer - i appendikset kan vi se at det har pågått i generasjoner. For eksempel er det Benjy, som er tilbakestående, og dermed en stor skuffelse. I hans beretning rotes det meste sammen, før og nå er ett, han har et svært begrensa språk, husker løsrevne sekvenser fra noe uvanlig i dager som er det samme inn og ut. Likevel er det i dette kaoset vi finner løsninga til hva som egentlig har hendt. Benjy gjetes rundt av små negergutter, står og uler ved det høye gjerdet langs den tidligere flotte eiendommen og ser på rikfolk som spiller golf. De øvrige i familien strides om han skal på institusjon eller ikke, da ulinga hans skjemmer dem ut.

Quentin er sjukelig besatt av tid, av uret til faren, som han har fått, som han ødelegger slik at det stopper og som derfor må repareres, av alle forventningene som knyttes til hans person og alle pengene som er satsa på at han skal bli noe stort. Fordi Benjy ikke kan nå opp, hviler det dobbelt på Quentin. Han er en dagdrømmer med lite gjennomføringskraft, og han føler mer på kravene enn sin egen vilje. Presset gjør at han presterer dårligere og dårligere på skolen, som fører han inn i en nedadgående spiral. Nedtrykt rusler han en lang tur, slik unngår han å ta tak i tilværelsen. Men tilfeldigheter fører til at han blandes inn i noe han kanskje ikke kan komme seg ut av.

Jason har svært usympatiske trekk og er nærmest som en psykopat å regne. Han snakker høyt, nesten roper fra boksidene, er direkte, rå og frekk. Han manipulerer, truer, herser, hersker og plager de som er igjen av familien. Han har en jobb, men kommer og går som han vil, da han alltid setter egne behov først. Han har et enormt kontrollbehov, er aggressiv, og snakker alle etter munnen, mens han i realiteten tar for seg. Men noe av dette sinnet, vreden, kommer fra at han føler seg urettferdig behandla - Quentin fikk all utdannelsen og hva var det godt for - resten kommer fra at han har mye å skjule.

Til slutt er det altså Dilsey, niggerkokka. Ordene nigger og neger brukes hyppig i boka - husk at den er fra 1929 - de er gjengitt i oversettelsen og det er derfor jeg bruker dem her. Hun betrakter hele familien fra et mye mer nøkternt og objektivt ståsted, hun erindrer presist og med henne får vi det store bildet. Dilsey er ikke redd - kanskje bare for Jason, som ikke nøler med å slå - men hun beskytter både husfrua, barnebarnet og ikke minst Benjy, som er et lettvint offer for en vred storebror. I tillegg har hun ansvar for alle gjøremål i huset, hun passer Benjy og lager mat, dekker bord, henter ved og vasker opp. Men gjøremålene hennes er i grunnen irrelevante, det er hennes indre som er viktig. For sjøl om hun er neger, og slik sett, med datidas ideologi, skulle vært et annenrangs menneske, er hun mye mer samla og ordentlig enn familien Compson. Og sjøl om hun bor med en familie som degenererer, så påvirkes ikke Dilsey av det. Hun veit hva som er rett og galt, og lar seg ikke presse, true, kue eller manipulere til å endre mening. 

Men i tillegg til disse fire hovedpersonene, som alle slipper til med sitt, er det også andre mennesker i boka som er viktige. Og den viktigste av alle er nok hun som ikke er der. En del av lesinga er derfor å nøste i hennes skjebne, hvem var hun, og hva skjedde? Boka skildrer, fra fire synsvinkler, hennes liv i små, nøye utvalgte bruddstykker, som vi må pusle sammen. Bare mot slutten av romanen får vi litt mer innsikt i situasjonen. Også barnebarnet, som aldri slipper til med egne ord, er vesentlig.

Romanen er tidvis noe anstrengende å lese, blant annet på grunn av dette med navnebruk. Navn, gjenbruk av navn og oppkallinger, kallenavn og økenavn, blandes sammen. Heldigvis gjøres dette rede for på en god måte i det ellers uferdige forordet av Abdel Rahman Munif (1933-2004), som døde før han fikk skrevet ferdig om boka. Om ikke jeg hadde fått disse opplysningene på forhånd, ville det vært som å lese en islandsk ættesaga eller en russisk 1800-tallsroman uten å kjenne navneskikkene. Det blir fort utrolig rotete, og det forstyrrer naturligvis leseropplevelsen. Bortsett fra dette, opplevde jeg, igjen, at forordet egentlig ikke trengs. Det er fort gjort å avsløre mer handling enn det som godt er.

Jeg opplevde at første del er den mest utfordrende å lese, men også den fineste. Faulkner anstrenger seg for å gi et språk til Benjy, som ikke har replikker ellers i boka, og jeg opplever at han kommer svært nær fokaliseringsinstansen. Vi er med, og vi forstår hvorfor bruddene i tid og handling gir mening, vi forstår hva som driver Benjy og ikke minst hva han venter på, der han står ved porten og sikler. Det var en utrolig spesiell start på boka, og den var både sår og vond. For det skinner jo igjennom nokså ofte at Benjy er ulykkelig, at han vil godt, men at han ikke blir forstått. 

Larmen og vreden er nesten uhyggelig velkomponert. Om en bare ser på det tekniske, er romanen uhyre interessant og mang en forfatter har mye å lære her. Forsøket på å oppheve tidsaspektet er veldig bra, og det fragmentariske som legges i munnen på Quentin framkaller en følelse av desperasjon og nederlag hos leseren. En må kanskje holde tunga rett i munnen når en leser, og en må i perioder lese sakte, men alt henger sammen og gir mening. Mesterlig! Faulkner skriver så solid, og han er så bevisst i valgene han tar, som gjelder synsvinkel, tidshopp, språk, ordtilfang og stil. Han makter ikke bare å gi ord til personene sine, han gir dem også plass, han lar dem stå fram så tydelige og levende at de presser seg inn i leseren, og blir der. 

I seg sjøl er også historia spennende, sjøl om kanskje det eksperimentelle ved boka har fått mest oppmerksomhet. Det at historia ikke fortelles kronologisk og av en person, gjør at leseren må følge tråder på kryss og tvers av boka, vi må tolke, huske og lese mellom linjene. Det er en svært levende og kompleks fortelling, som stadig fortelles på nytt. Men til slutt trer alt sammen fram, og det er et grelt lys familien Compson stilles i. Den en gang så flotte og rike sørstatsfamilien er nå - ja, er egentlig en av dem mer verdt enn en vanlig neger?

Larmen og vreden er ei interessant og uvanlig bok å bryne seg på, og den gir masse til den som kommer igjennom. Romanen er særdeles godt oversatt av Hans H. Skei (f. 1945), som har mangeårige Faulknerstudier bak seg, og som også har skrevet et fint etterord til boka. Anbefales!

Novellesommer

Ei herlig sommerpakke!
Bilde: Boktanker

Tidligere i år leste jeg det vesle fragmentet Emma av Charlotte Brontë (1816-1855), en tekst som jeg har bestemt meg for å ikke skrive om. Den er så lita og knapp, kun to kapitler lang, at bare noen linjer ville ødelegge den fine opptakta til en uferdig roman og spolere gleden for andre Brontë-elskere, som med nettopp disse to kapitlene kan drømme seg rett inn i et univers der hva som helst kan skje - nådeløst, kompromissløst, elegant, med snert og brodd og masse alvor. Derfor forblir den ubeskrevet.

Men hvordan i alle dager kom jeg over en slik tekst? Jeg fikk den i gave, naturligvis, som mange andre bokskatter - de kommer susende ad tilfeldige veier og omveier. Denne kom fra mamma. Det var tilbake i 2016, men som alle veit, lesekøen er lang. Og derfor blei den ikke lest før på vårparten i år, etter Villette, men før Systrarna Brontës värld. Mamma hadde funnet den i en bokhandel, ei bittelita, nydelig bok med en bitteliten nydelig tekst inni.

Det tok litt tid før jeg våga å undersøke boka ordentlig. Jeg leste den nøye, grundig, faktisk to ganger rett etter hverandre. Og jeg merka meg forlaget, kalt Novellix. Etter å ha grubla i to minutter, søkte jeg det opp. Og jeg fant en helt ny verden. I Sverige er det altså et forlag, Novellix, som kun utgir noveller. All slags noveller! Krimnoveller, historiske noveller, fantastiske noveller, lette og morsomme feelgoodnoveller, triste noveller, scifinoveller, moderne noveller, klassiske noveller, lengre fortellinger, korte stubber - de er svenske, japanske, norske, britiske, amerikanske, franske, russiske, finske, danske, canadiske og så videre, det er nobelprisvinnere og kritikerroste noveller og helt ferske noveller om hverandre. Altså ALT! 

Og som om ikke det var nok, lager Novellix de peneste bøker. Det er gammelt og nytt om hverandre, med design som står til, laga av svenske kunstnere, grafikere og designere, ofte fire og fire sammen i ett tema, som for eksempel storbynoveller, svenske klassikere, feelgood, kvinnelige samtidsforfattere, skrekk, kjærlighet, amerikanske klassikere, Astrid Lindgren, franske klassikere med mer. Og disse temabøkene kan en kjøpe med en spesiell eske til. Du kan også fylle dine egne esker med akkurat det du vil. Bedre gave skal en leite lenge etter!

Jeg kikka raskt gjennom alt innholdet deres, og blei rett og slett så begeistra at jeg bestilte den største bokpakka jeg kunne finne med en gang. Og, som du kan se av bildet over, er den nå kommet i hus. Inni pappesken, under bølgepappen, bak bobleplasten, inni papirposen, lå det 125 bittesmå nydelige bøker. Av hittil omtrent 160 titler, så det er klart at her må det suppleres.

Husk at du ikke betaler moms eller toll når du kjøper bøker! Men dersom du også kjøper noe anna fint fra Novellix, som bokstøtter eller handlenett eller postkort eller notatbøker, må du ut med litt ekstra penger. Eller så kan du legge turen innom hvis du likevel er i Stockholm. Og om du ikke er så innmari glad i å lese fysiske bittesmå nydelige bøker, kan du alltids kjøpe en av Novellix' mange utgivelser som e-bok eller lydbok. Herlig!

Og nei, innlegget er ikke sponsa. Jeg er bare veldig, veldig begeistra! God novellesommer!

Sommerlesing, del II

Juli er kommet, og de fleste av oss er eller går snart ut i en etterlengta sommerferie. Nå skal batteriene lades! Jeg, derimot, som er hjemme med barna hver dag, har ikke et fnugg av ferie i år, og får derfor heller ikke lada nevnte batterier, men det betyr ikke at jeg ikke skal kose meg! Det er jo nå vi kan nyte tida sammen, hele familien, ute og inne, i vann og på land, med små og store prosjekter, ballspill og puslespill, trampoline og lego, sandslott og bøker. Perfekt!

Alexander L. Kielland

I juni leste jeg romanen Jacob (1891) - Kiellands aller siste - og har begynt på et samleinnlegg om de tre siste verkene hans. Jeg er litt usikker på når jeg kommer i mål, da det avhenger av når jeg blir ferdig med den siste tittelen i siste bok av samlede verker, nemlig Mennesker og dyr (1891), som er ei essaysamling. Jeg planlegger å lese den nå i juli.

Johan Falkberget

Halvparten av juni gikk med til å lese bind to av tre i trilogien Christianus Sextus, som jeg enda ikke har fått skrevet om. Det er mektig lesing! Fortellingene, replikkene, skjebnene og menneskene tusler ennå rundt oppi hodet mitt, noen ganger tar de også turen ut og går omkring meg på kontoret, de ser på meg med blodskutte, feberhete øyne, grimete fjes, noen mangler et bein eller en arm, klærne er bare filler og laser, og de tar på meg med beksvarte hender, fulle av sprekker og sår... Ja, jeg lever meg litt inn i det jeg leser. Forhåpentligvis får jeg skrevet om bind to og lest bind tre nå i juli.

Ingvild H. Rishøi

Vinternoveller er lest og endelig også skrevet om. Nå har jeg ikke noe mer ulest på lur fra denne dama, ikke at det fins noe mer heller. Enkelte forfattere har så lav produksjon at en rekker å somle i flere år med lesinga og forsatt ligge i forkant... Uansett, lesekryss!

Charlotte Brontë

Villette, Villette, Villette! Ferdig lest, men ikke ferdig med! Denne kommer til å være med meg lenge, lenge, og det er jeg glad for. Slike bøker trengs. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å lese den flere ganger i løpet av livet. Tenk at ei så gammel bok fortsatt er så gyldig, så sann og oppleves så nær! Det totale teknologiske fraværet har absolutt ingenting å si - her er det indre verdier og eksistensielle spørsmål som rår. Nydelig!

Ann Dinsdale

Brontëfeberen herjer for fullt i meg, og etter å ha lest den omfangsrike og fullstendig nydelige romanen Villette slukte jeg fragmentet Emma, deretter denne praktboka, Systrarna Brontës värld. Uunnværlig for alle Brontëelskere! Nå er jeg litt usikker på hvordan jeg skal følge opp videre, for jeg vil jo lese mer.

William Faulkner

Ulest kar som blir med videre inn i juli. Larmen og vreden skal leses sammen med Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg ser fram til å komme i gang med boka, den skal visstnok både være original og spennende.

Helle Helle

Helle sneik i køen med den vesle boka Hvis du vil og blei lest på kort tid, men innlegget har ikke kommet. Det dukker nok opp snart.

Morten A. Strøksnes

Havboka! Sjølsagt leser jeg Havboka! Denne sakprosaboka er underholdende, interessant, spennende og tankevekkende. Ikke rart forfatteren kunne motta Brageprisen! Ja, det er noen år sida nå. Men det gjør ingenting, god litteratur holder seg! Boka er dessuten ferdiglest, men ikke omtalt. Innlegg kommer her også.

Frida Nilsson

Som et barn sparer jeg denne skatten, eller dette godteriet, så lenge som mulig. Jeg grugleder meg til å lese, for jeg veit at det blir trist og fælt og fantastisk fint. Kanskje i juli.

Ian McEwan

Nøtteskall ligger klar som neste bok i køen, og jeg gleder meg til å lese! 

Thorvald Steen

Jeg har ikke helt hatt sansen for denne forfatteren tidligere, men jeg har veldig sansen for de historiske epokene han gang på gang skriver om, og personene han skildrer. Denne gangen er det Det usynlige biblioteket som står for tur.

Pia Juul

Nok et nytt navn for meg, men like fullt et forfatterskap jeg er nysgjerrig på. Danske Pia Juul har hatt stor suksess, sjøl om hun ikke er like kjent som sin kollega Helle Helle her til lands. Romanen Mordet på Halland mottok en av dansk litteraturs viktigste priser da den kom ut, så jeg kunne ikke la være å kjøpe den på Mammutsalget i fjor.

Alfabetlesing

Vi begynner med ei rask oppsummering denne gangen også: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein), og nå i juni kunne jeg føye til E også - En beretning om blindhet er lest, men ikke omtalt. I går kom jeg også i gang med boka som har en tittel som begynner på F, nemlig Fornuft og følelse. Med andre ord ligger jeg greit an for å klare G i juli også, men hvilken bok det blir, aner jeg ikke. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I runde seks og sju av Bokhyllelesing 2019 er det tjukke bøker som står for tur, og jeg tror nok jeg skal lese ferdig Falkberget - i alle fall før jeg leser noe anna!

Fortsatt god lesesommer!

Brontë, Brontë, Brontë

Bildekilde: Adlibris.com
Mer informasjon her.

Ja, for de var tre: Anne Brontë (1820-1849), Emily Jane Brontë (1818-1848) og Charlotte Brontë (1816-1855). Egentlig var det tre søsken til i den etter hvert verdensberømte søskenflokken, nemlig de to eldste jentene Maria (1814-1825) og Elizabeth (1815-1825), samt en gutt, Patrick Branwell (1817-1848). Men de to eldste døde av tuberkulose etter å ha oppholdt seg på en særdeles dårlig kostskole (de to neste slapp såvidt unna), og Branwell, som han blei kalt av familien for å ikke forveksles med far Patrick (1777-1861), var en alkoholisert portrettmaler som, når hans tid kom, også smitta to av sine gjenlevende søstre med tuberkulose. Alas, for noen korte, tragiske liv! Men like fullt: Så fulle av fantasi, skapelse, kunst, kreativitet og litteratur.

Britiske Ann Dinsdale har skrevet boka The Brontës at Haworth (2006), oversatt til svensk som Systrarna Brontës värld (2015) av Anna-Karin Malmström Ehrling (f. 1940) og Per Ove Ehrling (f. 1948). Boka blei utgitt av Bokförlaget Angria. Dinsdale er særdeles godt kvalifisert til å skrive ei slik innføringsbok om søstrene Brontë, da hun er øverste sjef for samlingene på Brontë Parsonage Museum i Haworth - verdens største samling av Brontëgjenstander - og har årelange Brontëstudier bak seg, med støtte i historie og litteratur. Så er også boka en velskrevet liten sak, med flotte, stemningsfulle bilder av Simon Warner.

Jeg har i mange år undra meg stort over den såkalte coffee table books-trenden - altså at folk som drikker kaffe skal ha noe å kikke i mens de sitter der og venter og blåser og smaker og svelger. På godt norsk kan disse storformats litt ubrukelige bøkene (litterært sett) kanskje kalles pyntebøker. De er laga for å ligge framme på stuebordet for å pynte og dekorere i seg sjøl, med trendy farger og store, smakfulle bilder av geiter i Tyrkia, interiørdetaljer som et stolbein, ei nyvaska, men rustikk krydderhylle med omtrent førti ulike krydder, flytende roseblader i en usedvanlig stor glasskål, åpne ildsteder med perfekte flammer og null sot, mil på mil med enstavs eikeparkett, svarte, matte vegger og minimalistisk innredning (seriøst, hvor mange barnefamilier har én stol i stua??). Jeg tror bøkene ekstisterer bare fordi noen mener at gjestene skal ha litt underholdning mens du fikser det siste på middagsbordet (i tilfelle praten går trått før vinen kommer i glasset), men i virkeligheten er de jo bare en forskjønning av legekontorets skrinne utvalg av gamle ukeblader - du blar, glaner og glemmer.

Til nå. Til denne. Systrarna Brontës värld er et eksempel på en slags coffee table book med innhold (den kan også kalles ei innføringsbok eller ei sakprosabok, eller en kort biografi - men formatet og bildene får meg til å plassere den i nevnte kategori). Slike pyntebøker vil jeg gjerne ha! Her er det massevis av nydelige fotografier, av landskapet i Haworth, detaljer, malerier, interiør (riktignok ikke så moderne, men pytt), svart-hvitt-tegninger gjort av Emily, skisser av Branwell, miniatyrer av Charlotte med mer. Alle søsknene malte, dikta, skreiv, tegna og fantaserte. Bildene følges av presise, velformulerte og korte opplysninger om familien Brontë, om det som er avbilda og om situasjonen kunsten trolig oppstod i. Denne boka kan jeg gjerne kikke i mens jeg venter på hva det måtte være, og selskapet rundt meg kan være hvem som helst.

Boka har fire hoveddeler som handler om henholdsvis familien Brontë, søsknene Brontës kunst, miljøet rundt familien og arven etter søstrene Brontë. Dinsdale går kronologisk til verks, har ei fyldig tidslinje i starten, og begynner så med Brontësøstrenes foreldre. Deretter kommer søsknene i riktig rekkefølge og til slutt tjenestefolket på prestegården. Alle får sine biografiske riss, med noen sitater, eller utdrag fra brev og dagbøker, kanskje ett portrett. Sjukdommer og dødsårsaker oppgis, likeså personlige særpreg og kunstnerlige preferanser.

For eksempel døde mora, Maria Branwell (1783-1821), etter seks kjappe svangerskap og et smertefullt sjukeleie av noe som trolig var livmorkreft. Hun har derfor ikke stor plass i boka, men hun dukker opp i barnas diktning eller har påvirka diktninga nettopp med sitt fravær. Emily var veldig glad i å tegne - hun var også veldig begava - og hun likte spesielt godt å tegne familiens til en hver tid store ansamling av diverse husdyr, særlig hunder. Hun var også ekstremt hjemmekjær. Anne, derimot, var den som oppholdt seg mest utafor hjemmet, gjennom mange år som guvernante. Charlotte balanserte på midten, blant annet med opphold i Brussel, og mange forsøk på å delta i Haworths selskapsliv, noe Emily ikke så poenget med. Dinsdale holder seg for god til å spekulere, og nevner kun kort at Charlotte trolig var i et tidlig stadium av graviditet da hun døde, mens Wikipedia på sin side vil ha det til at hun bortimot døde under fødselen. Her er jeg ikke i tvil om hvem jeg holder med.  

Deretter følger den kanskje mest interessante delen, nemlig de sidene som omhandler kunsten. Dinsdale tar med alt, fra søsknenes tidlige interesse for kunst, utdanninga de fikk hjemme i farens bibliotek og av moras søster, som bodde sammen med dem og tok seg av hus og barn fram til hun døde, fantasi og fabulering i ungdomsåra (ja, Angria (som forlaget som har utgitt boka) er ett av søsknene Brontës fantasiland!), lyrikk og romaner. Naturligvis nevner hun også pseudonymene - Acton, Currer og Ellis Bell - og årsaken til at søstrene valgte disse navnene. Korrespondansen med forlaget får litt plass, samt hvordan de ulike bøkene blei mottatt i samtida. Dinsdale har sitert en rekke anmeldelser, og kritikerne er nokså nådeløse mot disse seinere kanoniserte verkene. Blant anna får Annes roman gjennomgå, sannsynligvis fordi Agnes Grey (1847) blei utgitt sammen med Stormfulle høyder (1847), noe som ikke var et smart trekk. Opp mot Emilys roman blir Agnes Grey nokså flat. Men Emily får også kritikk, for Stormfulle høyder er jo alt for dramatisk! Og dessuten også voldelig og seksuell og svært mørk og ukristelig. Charlottes første roman, Professoren, blei ikke utgitt før etter hennes død, mens Jane Eyre hadde suksess. Men det hadde ikke Villette -.

Delen som handler om miljøet rundt familien var kanskje den delen som var mest lærerik. Her går Dinsdale systematisk til verks i ulike historiske kilder for å beskrive hvordan det var å bo på prestegården i Haworth. Hun diskuterer hygieniske forhold, mangelen på toaletter, få vannkilder, usannsynlig trangbodde leiligheter, prestegården inne og ute, ombygginger og utbygginger, kirka og kirkegården og så videre, slik at leseren sitter igjen med et helhetlig, stemningsfullt inntrykk. Livet på den forblåste heden var ikke enkelt.

I siste del forsøker Dinsdale å ta livet av en del Brontëmyter, skapt etter Charlottes død av hennes venninne og første biograf, den partiske forfatteren Elizabeth Cleghorn Gaskell (f. Stevenson, 1810-1865). Hun kom med en rekke påstander, hvorav få var velbegrunna (for eksempel mente hun at far Brontë var en eksentriker), slik at moderne Brontëforskere har hatt store problemer med å skille klinten fra hveten. Hva var reelt, og hva var oppspinn? Gaskell overdreiv på mange områder, men på enkelte punkter hadde hun jo rett. Livet i Haworth var i perioder ganske ensomt. Det var få mennesker der som søstrene kunne samtale med og omgås med, som hadde samme sosiale stand og samme interesser som dem. Charlottes beste venner bodde langt unna, og de så hverandre sjelden. Verken Emily eller Anne var særlig sosiale av seg, og etter at forsøket med å starte skole ikke gikk, satsa de på skrivinga. Søstrene var derfor avhengige av hverandre, hverandres tilbakemeldinger, stimulering og tanker, og det er så lett å se dem for seg, gående ute på heden i all slags vær i lange skjørter, sittende i hver sin stol, skrivende, Emily gjerne på kjøkkenet mens hun tok del i matlaginga, deretter rundt middagsbordet om kveldene, lesende, diskuterende, med panna lett rynka fra alle tankene som farer igjennom hodet.

Coffee table book eller ikke, bruksområdene er mange, innholdet er det samme - dette er ei kjempeflott bokgave til alle som er glade i britisk 1800-tallslitteratur, og særlig søstrene Brontë. Her er det både noe å lære, noe å berøres av og kanskje noe å overraskes av også. 

Villette

Bildekilde: Adlibris.com

Hvordan skal jeg klare å skrive om ei bok som Villette? En roman så kompleks, mangslungen, innholdsrik, variert og imponerende, så troverdig, så skildrende, rørende og smertefull, ei tekst med masse dybde og uro, men også kloke betraktninger og vittige kommentarer. Hvordan skal jeg i det hele tatt begynne, og hvor?

Kanskje nettopp med denne respekten og ærefrykta. Villette, ei bok jeg ikke en gang hadde hørt om før omtrent for to år sida, er skrevet av ingen ringere enn Charlotte Brontë (1816-1855). Ja, den Brontë. Hun med alle søskna som døde før henne, hun med de to forfattersøstrene Anne (1820-1849) og Emily Jane (1818-1848), der debatten har gått varm i mange tiår om hvilken søster som skreiv best og var klokest og nærmest som et geni å regne. Og det er fortsatt ikke avgjort. Til sammen har søstrene gitt oss flere av de viktigste verkene i britisk litteraturhistorie, og damene på heden har også skrevet seg inn i de fleste vestlige litterære kanoner med den største selvfølgelighet. For de var skriveføre, disse prestedøtrene, og bøkene deres holder høy kvalitet. Villette er intet unntak.

Først trodde jeg at Villette ikke bare var tittelen, men også et navn, i likhet med Jane Eyre, Emma, Shirley, Agnes Grey, Lady Susan, Mary Barton, Ruth med mange, mange flere - det var kort sagt svært vanlig med slike titler på 1800-tallet (og ikke bare kvinnenavn, i tilfelle noen legger merke til det, jeg kan også sånn i farta nevne mellom andre Oliver Twist, David Copperfield, Nicholas Nickleby, Faust, Peer Gynt, John Gabriel Borkman, Sjur Gabriel og Jacob). Men slik var det ikke. Villette var ikke en person, men et sted, snarere en by. Og hovedpersonen i romanen reiser dit.

Hun heter Lucy Snowe. Bakgrunnen hennes får vi formidla i bruddstykker. Hun har få gjenlevende slektninger og vokser derfor opp her og der, har jeg inntrykk av, og vi kommer inn i historia når hun som fjortenåring har et lengre opphold hos sin gudmor, Mrs. Bretton, i byen Bretton. Der er også hennes sønn, Graham, som er rundt seksten år, og den vesle jenta Polly, som blir forlatt av sin far etter sin mors død. Lucy betrakter alt som skjer rundt henne med stor ro. Hun er sympatisk, og skildrer de menneskene hun liker svært varmt. Men hun er uhyre slapp, nesten tiltaksløs, og mer bare driver rundt (men hun svimer ikke) enn å leve - hun gjør det som forventes av henne, men ikke stort mer. Hennes egen sanne karakter, som beskyttes av slapphet og ro, forblir derfor skjult til vi kommer et godt stykke uti historia.

Tilfeldigheter vil ha det til at den passive Lucy etter et ansettelsesforhold som slutta noe brått, omtrent ni år seinere befinner seg på et britisk passasjerskip som tar henne til det oppdikta kongeriket Labassecour. Der snakker de fransk, noe Lucy ikke kan, men hun satser på at noen som kan engelsk kan hjelpe henne et stykke på vei. Og hun har flaks, både på båten og når hun går i land, sjøl om det over noen sider virker svært mørkt og Lucys redsel er så sterk at også leseren kjenner den. Men hun finner veien til Villette og byens pikeskole, drevet av den lave, driftige og litt vel nysgjerrige Madame Beck. Først begynner Lucy som barnepike for de tre barna til Madame Beck, deretter blir hun etter hvert ansatt som engelsklærer ved pikeskolen.

Brontë skildrer aldeles fremragende hvordan Lucy vokser og utvikler seg, på sitt nøkterne, stille vis. Hun iakkttar og observerer for eksempel elevene, og bruker det hun ser til egen nytte. Hun er bare litt eldre enn dem, og forstår at hun må være autoritær og nådeløs for å holde på disiplin og respekt, sjøl om det er langt ifra hennes personlighet og egentlige væremåte. Jentene ved skolen kommer og går, Lucy forsøker å gi dem kunnskaper og ferdigheter. Med varierende hell. Det er ikke enkelt når jentene av og til er dumme, for det meste uinteresserte og noen ganger overlegne og slemme - men det bryr hun seg ikke om. Igjen - hun gjør det som forventes av henne, men ikke stort mer. I tillegg er Lucy protestant i et katolsk område, noe som ekskluderer henne fra en del aktiviteter. Men Lucy finner det like greit, hun orker ikke den katolske kirka.

Lucy lærer, men skryter ikke, hun mestrer, og kjenner på sin egen glede. Hun er ikke opptatt av tant og fjas som mange av elevene, som lever for klær og pynt og smykker. Lucy regner med at hun aldri kommer til å gifte seg. Dette gir henne en helt annen innstilling til livet og eget formål. Hun vil arbeide, hun vil tjene egne penger, hun vil være sjølstendig. Ja, hun kan være litt emosjonelt umoden, men hun er intellektuelt langt over nivået til de fleste hun har rundt seg. Kun noen få utfordrer henne, som doktor John, pikeskolens britiske doktor og Madame Becks fortrolige (dog han er helt uinteressert) og Monsieur Paul Emanuel, også lærer ved skolen (og i tillegg en slektning av Madame Beck). Begge to gir henne utfordringer, men av helt ulik art. Og begge gir Lucy nødvendige erfaringer og ytterligere sjølinnsikt.

Lucy er rolig og intelligent, men verken pen eller sjarmerende, står det i boka. Ikke har hun særlig behov for slik oppmerksomhet heller, hun har det helt perfekt i eget selskap. Hun går turer langt utpå landsbygda og blir kjent med stadig nye områder. Hun lærer seg Villette å kjenne på kryss og tvers av gater og torg og parker. Hun rusler i den romslige hagen bak skolen, pusler med blomster, leser, lærer språk, tenker, grubler. Og går seg nesten vill i egne følelser, som hun strever med å skille fra hverandre. Her fins noen av de såreste, vondeste og fineste følelsesskildringene jeg noensinne har lest.

Men hva disse skildringene består i, vil jeg ikke si noe om. Da må du lese sjøl - og boka er vel verdt tida, uansett om du velger å kjøpe en nyere svensk eller engelsk utgave, eller om du tyr til en eldre norsk oversettelse. Denne romanen har alt! Og det er så mye som kan sies og skrives om Lucy og Villette - jeg kommer kanskje inn på fem prosent. Brontë tangerer så uhyre mye, og det er så elegant, så dyktig, så gjennomtenkt og gjennomarbeida.

Villette er en skikkelig dannelsesroman, der hovedpersonen til stadighet dannes og utdannes og omdannes sammen med leseren. Vi er med på den oppadstigende kurven, vi mestrer også et nytt språk og et helt nytt arbeid. Likeså er vi med ned i feberdalens dype mørke og kjenner på ensomhetens fortvilelse. Den ytre historia er livet til Lucy Snowe. Den indre er hennes personlige utvikling. Det overordna temaet er kvinnas stilling i samfunnet. Og herunder finner vi skildringer av ulike kvinnetyper, ulike forventninger, ulike faser i kvinners liv med mer. Og det er her Lucy gjør seg sine kanskje viktigste erfaringer, når hun endelig tør å ikke flyte, ikke vente, ikke stole på skjebnen, men å ta livet, sitt eget liv, i egne hender.

Videre er det massevis av politisk innhold her, og Brontë fyrer virkelig opp under mang en religiøs debatt. Jeg kan forestille meg at samtidas anmeldere var både forbausa og sjokkerte over at ei dame kunne skrive slikt - både modig og reflektert (og ytterst frekt og freidig, dersom en tilhører katolisismen). Det er også innslag av gotisk skrekk - noe som både er underholdende og et moment for ytre spenning. Kanskje er nettopp det også nødvendig, for i ei slik bok, som er så indre drevet, kan det bli langt mellom ytre spenningstopper. Jeg oppfatta det riktignok ikke slik, for jeg likte de dvelende skildringene av alle nyansene i Lucy, og hennes utfordringer rundt egne følelser.

Villette sies å være inspirert av Charlotte Brontës eget liv og særlig av to lengre opphold i utlandet, nærmere bestemt i Brussel. Dette var i så fall noe jeg ikke kjente igjen, da jeg aldri har vært i byen (eller landet), og i alle fall ikke på 1800-tallet! Romanen er lagt til Brontës egen samtid eller nære fortid, og oppfattes som troverdig med tanke på skildringer av klær, væremåter, yrker, sosiale forhold og så videre. Videre er det mange som mener at bestemte personer i romanen har sine opphav i virkeligheten. Dette interesserer meg ikke i det hele tatt, og jeg ser på det som helt irrelevant for leseropplevelsen. I alle tilfeller har det uansett ikke noe å si for oss i dag, som verken kjente Brontë eller de hun visstnok lot seg inspirere av. 

Noe av det som er mest slående med Villette for min del, er komposisjonen. Den er så fullendt, det er bare å bøye seg i støvet og ta lærdom! Brontë lar leseren duve med Lucy på godt og vondt, men akkurat når vi har kommet på plass i Villette eller fått dreisen på lærerjobben eller funnet ut av de kaotiske følelsene, kommer et skifte i fokus eller et brudd. Bruddene kommer omtrent med søtti-åtti siders mellomrom, og ei slik inndeling gjør at vi kan si at boka har sju hoveddeler, som igjen har sine kapitler (totalt er det XXXXII), der noe bestemt skildres eller utforskes nærmere. Det kan være Lucys fascinasjon for kunst eller teater eller litteratur, eller det kan være ei nattlig vandring, en frokost på landet, forholdet mellom Lucy og en elev, ei gransking av Madame Beck (som igjen spionerer på andre) eller lange gåturer i hagen. 

  

Jeg har lest Villette på svensk, i den nye oversettelsen fra 2015 (utgitt på Modernista i 2018), gjort av Anna-Karin Malmström Ehrling (f. 1940) og Per Ove Ehrling (f. 1948). Romanen blei lest sammen med Birthe fra bokbloggen JegLeser og Ina fra I bokhylla, og jeg er veldig spent på hva de tenker! Verket, som til sammen er på omtrent seks hundre tettskrevne sider, kan trygt anbefales til alle som liker klassiske romaner med masse innhold. Villette kommer desidert til å bli stående som ei av de absolutt beste bøkene jeg har lest i 2019.

På galleri

Jeg klarer ikke å la være, og må dele følgende avsnitt med dere i dag:

En dag befann jag mig tidigt på morgonen nästan ensam på ett galleri, där en pompöst stor målning hängts på galleriets bästa plats. En skyddande avspärrning fanns framför den, liksom en stoppad bänk. Där kunde kanske dyrkande finsmakare, som stirrat sig yra, fullborda sin tillbejdan sittande. För mig tycktes verkligen den här målningen anse sig vara utställningens drottning.

     Den föreställde en kvinna, som jag tyckte föreföll vara betydligt större än i verkligheten. Jag räknade ut att om man fick upp den här damen på en tillräckligt stor våg, lämpad för invägning av stora mängder råvaror, skulle den säkert visa på 90-110 kilo. Hon var verkligen synnerligen välgödd. Hon måste ha satt i sig mängder av kött, för att inte tala om bröd, grönsaker ock dryck, för att bli så bred ock lång och få en sådan rikedom av muskler och ett sådant överflöd av fläsk. Hon låg halvt tillbakalutad på en soffa. Varför hon gjorde det var svårt att säga. Fullt dagsljus strålande runt omkring henne. Hon föreföll vara vid god hälsa och stark nog för att göra två ordinära kockars arbete. Hon kunde inte åberopa en svag rygg, så hon borde ha stått upp eller åtminstone ha suttit kapprak. Hon hade ingen anledning att ligga och dra sig mitt på dagen i en soffa. Hon borde också ha haft på sig anständiga kläder, till exempel en klänning som täckte henne ordentligt, vilket inte var fallet. Trots ett överflöd av material, cirka tjugosju meter tyg skulle jag tro, hade hon inte fått till något som skylde henne hjälpligt. Sedan fanns det inga ursäkter för den eländiga röra som omgav henne. Krukor och kastruller - jag borde kanske kalla dem vaser och pokaler - drällde omkring här och där i förgrunden tillsammans med en massa skräpiga blommor. Osannolikt långa och oordnade gardiner täckte soffan och belamrade golvet. När jag tittade efter i katalogen fann jag att detta anmärkningsvärda verk bar namnet "Cleopatra".

Sitert fra romanen Villette, side 239-240.
Skrevet av Charlotte Brontë, 1853.
Til svensk ved Anna-Karin Malmström Ehrling og Per Ove Ehrling.
Modernista forlag, 2018.

Sommerlesing

Endelig er det sommer! Vel, nesten. Det er fortsatt litt kjølig ute, og at det regner titt og ofte er ikke til å komme bort ifra. Og vinden er fortsatt litt for sur til at jeg gir etter for ungenes mas om trøye og truse og ikke noe mer. Men vi er i gang med årets uteprosjekter, og det gir sommerfølelse! Det samme gir gjøken som ustanselig galer koko, grønt gress, knirkinga fra trampolina, bruk av spreder (særlig på andre, da kommer det mange sommerlyder!) og ikke minst lunsj på verandaen med masse frukt. Og uansett er det tid for min planlegging av årets sommerlesing, og barnas deltakelse på årets Sommerleskampanje! 

Alexander L. Kielland

I mai skreiv jeg om Sankt Hans fest og leste teaterstykket Professoren, så nå gjenstår kun to verker før alt er lest. Jeg er litt usikker på om disse siste verkene får egne innlegg eller om jeg samler opp i ett større - uansett skal de siste leses nå i løpet av juni eller juli.

Johan Falkberget

Falkberget skulle egentlig være årets sommerlesing, men jeg tjuvstarta, og godt er det, for dette er bøker som krever tid - både underveis og etterpå. Pauser må jeg også ha. Men deler av trebindsverket Christianus Sextus blir sommerlesing. Jeg er nå godt inne i bok nummer to, som er enda verre å lese enn den første... Hvor ille skal disse folka ha det?!

Carol Shields

Nå har også innlegg kommet på plass om Dagbøker i stein, ei helt unik bok jeg kommer til å huske lenge! Og jeg vil definitivt lese mer av Shields i framtida.

Ingvild H. Rishøi

Produksjonen av innlegg går litt treigt om dagen - jeg har leseiver og skrivesperre på samme tid - men det plager meg ikke. Jeg får jo lest! Og det er så kos! Jeg er nesten i mål med teksten om Vinternoveller, og ellers kommer det andre sånn litt etter hvert. 

Charlotte Brontë

En gang i løpet av april begynte jeg på den sekshundre sider tjukke romanen Villette, og før mai var halvveis omme, hadde jeg lest både den og fragmentet Emma på tjueåtte sider, som jo var den boka jeg egentlig skulle lese. Og med det fikk jeg blod på tann...

Ann Dinsdale

...og så leste jeg like greit praktboka Systrarna Brontës värld, ei innføringsbok om søstrene Brontë, bøkene de skreiv, tankene de tenkte, utfordringene de hadde og tida de levde i, med masse flotte fargefotografier, stemninger og skildringer, slik at jeg plutselig gikk rundt på heden, jeg også. Innlegg kommer, opptil flere!

William Faulkner

Larmen og vreden ligger klar til årets sommerlesing, og med meg på laget har jeg Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg gleder meg!

Helle Helle

Men denne danske dama blei lest på kort tid - boka var lita, enkel, morsom og lett å lese, så da blei den det. Hvis du vil er tittelen, og innlegg kommer, her også.

Morten A. Strøksnes

Lenge etter at alle leste og hylla Havboka, er det nå min tur. Jeg begynte i går og er allerede godt inne i skildringene av Morten og Hugo på jakt etter håkjerring, og jeg koser meg sånn! Jeg leste artiklene i Dag og Tid da de kom, og dette er så langt en fin, litt mer utbrodert versjon. Men jeg savner det nynorske, da. 

Frida Nilsson

Jeg er blant dem som ikke fikk nok av Ishavspirater, og nå har jeg sikra meg den neste boka til Nilsson, spådd å være minst like god, nemlig Det tynne sverdet. Mor leser først, i ro og fred, så får vi se om boka blir en del av Sommerles etter hvert.

Ian McEwan

Det er ikke et ordentlig bokår om jeg ikke leser ei bok av Ian McEwan! Og i sommer er det Nøtteskall som står for tur. Jeg har forsøkt å ikke lese for mye om den, men jeg veit at fokaliseringsinstansen er en smule original...

Alfabetlesing

Så langt er alt vel: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Romanen som begynner på bokstaven E ligger klar (En beretning om blindhet), men jeg har ikke kommet i gang, mye på grunn av den tidligere nevnte Villette. Nå håper jeg at jeg klarer både E og F i løpet av juni, men hvilken bok jeg skal ta for meg på F, er jeg jammen ikke helt sikker på. Plutselig var det en del å velge mellom i ulesthylla, fra Faust til Falkejakt. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Her henger jeg også etter (Villette har igjen skylda), og må først fullføre oppfølgerutfordringa (del to av Falkberget for min del). Så følger fremmed forfatter, deretter kan jeg gyve løs på årets sommermurstein. Om det bare blir Falkberget (siste bok) eller om jeg kommer i gang med ei anna bok, gjenstår å se. Jeg prioriterer nok å lese ferdig det jeg allerede er i gang med.

Riktig god lesesommer til dere alle!

Vårlesing, del III

Det er ingen tvil, det er vår! Og i de varme solstrålene, den milde vinden og den herlige følelsen av frihet og fritid, ligger også sommeren og lurer. Her i huset gleder vi oss masse, over sykler og sparkesykler og kosta gater, over joggesko og sandaler og tørt gress - mest brunt inntil videre, men lell - over huskestativet på leikeplassen og klatretreet midt i hagen, over sandkassa og trampolina - alt kommer fram igjen etter en lang vinter, alt må betraktes, prøves og undersøkes som for første gang. Og hva passer vel bedre enn å etterpå sitte litt på trappa i solsteika, og bare se seg rundt, lukte på våren og spise en is? Jo, det måtte være å ta med ei bok ut, det da.

Alexander L. Kielland

I april kom jeg ikke videre i lesinga, men jeg har publisert et innlegg om lystspillet Bettys formynder, og jeg har begynt på et innlegg om romanen Sankt Hans fest. Og av fjerde og siste bind gjenstår det bare tre verker, før jeg er helt i mål! Om jeg ikke får lest og skrevet om alt i mai, er det i alle fall gjort i løpet av sommeren.

Johan Falkberget

De første geseller, den første boka i trilogien Christianus Sextus, som handler om 1700-tallssamfunnet rundt gruva med samme navn, er lest, likt og omtalt. Oppfølgeren, som heter I hammerens tegn, skulle leses som en del av fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 nå i april, men er blitt litt utsatt på grunn av ei anna bok som bare må leses ferdig først. Men leses, det skal den!

Carol Shields

Dagbøker i stein blei plutselig påbegynt og plutselig utlest! Og det var ei nokså unik bok, som jeg har tenkt mye på i ettertid, og som jeg koste meg masse med underveis. Innlegg kommer.

Ingvild H. Rishøi

Mens snøen smelta i hagen og det klukka og rant fra alle takrenner og nedløp, leste jeg Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi. Men jeg henger etter med skrivinga, så innlegg har ikke kommet her heller.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma på 28 sider har jeg tatt med meg både hit og dit, med et djupt ønske om å lese den så snart som mulig. Og rett som det var, var jeg i gang med Charlotte Brontë, men det var ikke Emma! Nei, sammen med to andre bokbloggere, Birthe fra JegLeser og Ina fra I bokhylla, leser jeg romanen Villette på omtrent seks hundre sider! På svensk! Og jammen er jeg ikke snart ferdig også!

Juan Rulfo

Juan Rulfo var en helt fremmed forfatter for meg, men jeg fant altså romanen Pedro Páramo i bokhylla likevel. Jeg leste den så i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Og etter litt att og fram fikk jeg skrevet om den også, og innlegget finner du her. 

A. S. Byatt

Innlegg om A. S. Byatts bok Biografens beretning har det også blitt, og det kan du lese her. Biografens beretning leste jeg som en del av prosjektet Alfabetlesing. 

William Faulkner

Faulkner er den nye ventegutten på lista, og blir med videre inn mot sommer og varme. Kanskje mai er måneden for Larmen og vreden?

Helle Helle

Helle Helle er også blant de uleste i april, men jeg tar henne med meg inn i mai måned og prøver igjen. Innimellom bursdager og nasjonaldag og kakespising og flaggveiving og ballongblåsing blir det kanskje tid til å lese en liten, dansk roman.

Alfabetlesing

Først ei lett oppsummering av det som er lest så langt: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Og nå er det tid for å fortsette på bokstaven E. Planen er å lese romanen En beretning om blindhet av José Saramago. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I mai skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Det er alltid spennende, og det er mye å velge i mellom her! Derfor er jeg ikke helt sikker på hvem jeg skal ta for meg, men det er William Heinesen som står oppført på leselista. I tillegg skal jeg ta igjen forrige rundes lesing.

Hipp hurra for festglade maidager, og god les!

Vårlesing, del II

Det er ikke så lett å konsentrere seg om å lese nå som sola endelig begynner å varme - jeg vil jo bare ut! Ut til vår og bare veier, joggesko og hestehov, lette jakker, lette tanker. Men lesinga, da? Nei, det er et skikkelig luksusproblem, så jeg tar det med ei klype salt og gjør akkurat det jeg har lyst til. Bøkene ligger jo der og venter på meg når jeg kommer inn igjen - så får det bare bli litt mindre lesing, akkurat nå.

Alexander L. Kielland

Det går fortsatt framover med leseprosjektet! Jeg har akkurat lest ut Sankt Hans fest (1887), en frittstående oppfølger til Gift (1883) og Fortuna (1884) og skal snart i gang med lystspillet Professoren. Når stykket er lest, gjenstår det kun to verker før jeg har lest alt i hop av denne mannen. Det er gøy å se enden på slike prosjekter - jeg gleder meg! Og innlegg blir det også, etter hvert.

Johan Falkberget

Jeg er kommet godt i gang med trilogien Christianus Sextus (1927, 1931, 1935). Første bind, De første geseller, blei lest nå i mars som en del av Alfabetlesing (bokstaven C, for trilogiens felles navn), og jeg tenker at det er naturlig å fortsette med I hammerens tegn nå i april, da temaet i Bokhyllelesing 2019 er å lese oppfølgere. Egentlig skulle jeg her ta for meg Sankt Hans fest, men sia den boka allerede er lest, er det bare å kjøre på med noe nytt!

Carol Shields

Helt tilfeldig var det, egentlig, for jeg skulle jo bare kikke litt på boka, og lese ei anna ei først, men så blei kikking til lesing og plutselig hadde jeg slukt førtitre sider, så, ja, nå er jeg i gang med Dagbøker i stein.

Ingvild H. Rishøi

Det var jo denne dama jeg egentlig skulle lese først. Nå har jeg hatt Vinternoveller på leselista hele vinteren, det er klart at den må leses mens det fortsatt er noe snø igjen ute! Men det føles jo litt snålt å sitte med denne samtidig som eldstebarnet tar fram sykkelen. På den andre sia: Det ligger snø i hagen, og sånn sett er det litt vinter fortsatt, jeg får bare satse på at snøen ligger noen dager til, så jeg blir ferdig med boka.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma ligger klar på nattbordet, men må nok vente litt til. Mon tro om april blir måneden?

Juan Rulfo

Innimellom marsmånedens forkjølelser, feberrier, timer med nattevåk og alt mulig anna styr som hører småbarnslivet til, fikk jeg lest Pedro Páramo av Juan Rulfo i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Innlegg kommer.

A. S. Byatt

Biografens beretning er lest ferdig og jeg er i gang med innlegget, men det kan enda ta litt tid før det kommer. I valget mellom å lese og å skrive har jeg i det siste valgt å lese...

William Faulkner

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Larmen og vreden, og har nylig plukka den ned (igjen) fra ulesthylla. Kanskje jeg får sett nærmere på den nå i april?

Helle Helle

Hvis du vil har stått i hylla mi i noen år nå, og jeg må innrømme at jeg er nysgjerrig på både bok og forfatter, som jeg har hørt mye om (mest bra), men som jeg sjøl ikke kjenner. Om det blir tid, er dette ei bok jeg vil hente fram.

Alfabetlesing

Nå har jeg lest meg igjennom både A (Arkitekt), B (Biografens beretning) og C (Christianus Sextus. De første geseller) på tilsvarende antall måneder, og syns dette er lesing som funker bra. Jeg fortsetter derfor med D, og boka er jo da Dagbøker i stein, som jeg er i gang med. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I april er temaet oppfølgere, og jeg lurer da på om jeg rett og slett skal fortsette med trilogien til Johan Falkberget, eller om jeg skal plukke fram noe anna. Det er jo litt av hvert i disse hyllene - også på oppfølgerfronten.

Riktig god vårlesing til dere alle!