Fra Shakespeare til Knausgård - 66 klassikere du naturligvis har lest

Bildekilde: Bokelskere

Denne knallrøde, glade boka kjøpte jeg nesten umiddelbart da den kom i 2020, og har siden det gleda meg til å lese den. Jeg er svært glad i ulike former for litterære oversikter, være seg lister, innføringer, gjennomganger, forsøk på kanonisering eller noe annet. Slik har det vært i omtrent tjue år, sida jeg for alvor begynte å interessere meg for litteratur. 

Jeg har brukt hver eneste oversikt til å rydde i det enorme feltet som er litteratur, til å sammenligne og sammenstille, utdype og belyse. Ved å velge noe, velger en alltid bort noe annet, og det sier mye om både den som velger og tida vi lever i. Det er også interessant, og det er spennende å se ulike gjennomganger opp mot hverandre med dette i mente. Kvinner velger for eksempel nesten uten unntak flere kvinnelige forfattere enn menn, som av og til helt glemmer bort at dette med kjønn er noe en bør tenke på. 

I tillegg til solid faglig interesse, har jeg også sansen for Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) generelt. Hun er ei kunnskapsrik og vittig dame som skriver poengtert, morsomt og til tider skarpt. Jeg har både lest og hørt henne før, og synes at vi trenger flere litteraturformidlere som henne, som er opptatt av at bøker og litteratur ikke skal gjøres unødig pompøs og utilgjengelig, og at ikke alt trenger å bli tatt så fryktelig seriøst hele tida. Jeg foretrekker helt klart hennes egen stemme over bøkene om den kaotiske Ingrid Winter, som hun nå har skrevet bok nummer fire om (Ingrid Winters makeløse mismot er fra 2015, Winter i verdens rikeste land er fra 2016, Winterkrigen er fra 2018 og Winterferie er årets roman).

Derfor blei dette dessverre et skikkelig magaplask for meg. Med høye forventninger og et tydelig ønske om å kunne bruke lista til noe konkret, var dette en utgivelse som overhodet ikke innfridde. Jeg opplevde at baksideteksten og den sleivete og ikke særlig morsomme innledninga til Drangsholt lovte mye mer enn det jeg faktisk fikk. Men noe av det må jeg kanskje ta skylda for sjøl, i og med at jeg leser mye, er utdanna innafor litteratur, jobber med litteratur og har lest svært mange av bøkene Drangsholt valgte å presentere i utgivelsen. Det var kanskje ikke en leser som meg boka var mynta på i utgangspunktet? Og undertittelen - 66 klassikere du naturligvis har lest - med tilhørende formål - at denne boka skal lære deg å juge om hva du har lest på en overbevisende måte og dermed lykkes i selskapslivet - er heller ikke noe jeg ville gjort. Det er da ingen skam å ikke ha lest Knausgård?! Men på grunn av denne mulige misforståelsen, savner jeg ei tydelig formulert målgruppe fra forfatteren og forlagets side utover at en med dette kan lykkes i selskapslivet. Det kommer jo veldig an på selskapet, tenker jeg...

Gjennomgangene av bøkene er dessverre ikke så morsomme som jeg forventa, men mange av oppsummeringene er gode og presise. Noen av dem er jeg uenig i, og det er helt greit - jeg har ingen illusjon om å være fullstendig samstemt med forfatteren. Av og til er det rotete, som når hun skriver om Store forventninger av Charles Dickens. Andre ganger er det fint gjort. Atter andre ganger opplever jeg at det er harselerende på en respektløs måte, og det liker jeg ikke. Jeg blir både flau og utilpass på forfatterens vegne, og tenker at slikt kan voksne folk la være å skrive.

Drangsholt har heldigvis huska på kjønnsaspektet, kvinne som hun er, og hun har valgt ut flere sterke kvinnelige forfattere som har fått plass i gjennomgangen (men ingen av dem får plass i tittelen). Totalt er det 66 bøker som gjennomgås, 49 er skrevet av menn og 16 er skrevet av kvinner, samt ei bok fra Bibelen med ukjent forfatter (mest sannsynlig en mann). Men noen - mange! - er sjølsagt også utelatt. Hvor er for eksempel Amalie Skram og Ragnhild Jølsen? Er ikke de mer relevante enn Gertrude Stein i en norsk sammenheng? Og om en skal tenke på vestens litterære arv, hvor er da Sapfo? Norrøne kilder mangler fullstendig, mens Bibelen er med. Det forstår jeg ikke helt - norrøne kilder er vel så viktige med tanke på vår litterære arv.

Drangsholt varierer hvordan hun nærmer seg temaene i bøkene - fra handlingsreferater og tematiske utgreiinger til kortfatta poenger om forfatteren eller utgivelsen. Men det var få poenger jeg sjøl kunne tenke meg å bruke. Og hvorfor skal det sparkes ufint hit og dit, som for eksempel gjentatte ganger til nynorsken? Sånt bør en vel holde seg for god for til å skrive rett ut, av respekt for alle forfattere som skriver på nynorsk, og for alle mennesker som bruker og liker nynorsk? 

Et sted Drangsholt kunne utvist mer skjønn, vært mer fantasifull, eventuelt bidratt med færre fordommer, er når hun skriver avsnittet "Hvem imponerer du?" under hver bok. Snakk om uoriginal stigmatisering - sant eller ikke sant! Kun unntaksvis var det noe morsomt her. Jeg ønsker å understreke at jeg ikke blei støtt eller krenka, verken på egne eller andres vegne, jeg synes rett og slett det er litt usmakelig å fyre opp under fordommer på den måten. Men jeg ser naturligvis humoren i det også. Ellers var det dessverre mange pinligheter her, og billige poenger, og oppfordringer til mye underlig adferd og snåle replikker. Jeg foretrekker helt klart ordentlige litterære diskusjoner - også med en som ikke leser så mye. 

Illustrasjonene i boka er ved Therese G. Eide (f. 1978), og de er forfriskende. Og det er gøy at de har fått såpass stor plass: En portrettillustrasjon av hver forfatter før omtalen av boka kommer, deretter to eller flere illustrasjoner per forfatter, der Drangsholts tekst strekker seg over to-tre sider. Slik får utgivelsen et kjapt og humoristisk tegneserieinntrykk som fungerer overraskende bra også med tørre, tunge og triste temaer. Men hva er greia med variasjonen i mønstrene rundt portrettene? Der fant jeg ingen systematikk, og slikt frustrerer meg veldig. Og når en er inne på manglende systematikk: Etter hvilke hemmelige prinsipper er tekstene i denne boka ordna? Det er verken alfabetisk orden eller kronologisk orden, og tekstene er ikke sortert etter tittel, kjønn, historisk epoke eller sjanger. Jeg ser heller ikke gode tematiske overganger. Knut Hamsun står for eksempel mellom Robert Louis Stevenson og Mary Shelley, mens Emily Brontë har havna mellom Sofokles og Dante Alighieri. Det gir null mening.

Med andre ord: Her er det rom for forbedringer. Jeg håper noen påtar seg oppdraget, så skal jeg mer enn gjerne lese.

Middlemarch

Bildekilde: Bokelskere

I lange tider har jeg gått og lurt på hvordan jeg skal klare å skrive om ei bok som Middlemarch. Det er en roman så rik og kompleks at det er vanskelig å yte den rettferdighet. Her fins et digert persongalleri, vekslende fokaliseringsinstanser, lange og kompliserte konfliktlinjer, mye historie, psykologisering og karakterutvikling, masse humor, presise skildringer av både mennesker og landskap, detaljrikt interiør, samfunnskritikk, politiske redegjørelser, fornuftsekteskap, kjærlighetsekteskap og ikke minst hemmeligheter. Og alt går for seg mellom åra 1829-1832. Men jeg skal i alle fall gi omtalen et forsøk, sjøl om jeg kjenner allerede nå at den blir litt annerledes enn den pleier.

Omdreiingspunktet i romanen, som finner sted i den fiktive småbyen med samme navn som boka, er den unge kvinna Dorothea. Ved bokas begynnelse er hun kun nitten år gammel, foreldreløs, en from kristen og en glødende idealist. Hun vil lese, lære, studere, arbeide, misjonere og gjøre godt! Og hun vil mer enn gjerne gå sin framtidige ektemann til hånde, slik at hun kan ta del i hans meningsfylte arbeide.

Dorothea beiles til av den unge adelsmannen James. Hun er lynende intelligent og svært kunnskapsrik, men ser ikke sjøl at han er interessert i henne, rett og slett fordi hun ikke fins interessert i en mann som han. James følger hennes nykker og lytter mye, han deler hennes oppfatning om sosialt arbeid og bedring av bøndenes kår, blant annet gjennom å bygge nye boliger til dem, som Dorothea har tegna. Slike store prosjekter tar han på seg, han finansierer og følger opp, mens Dorothea til stadighet spørres til råds. Han tenker hele tida at hun en dag, snart, etter hans mange hint, vil se han på en annerledes måte og forstå hva han vil. Ikke rart han blir overraska når han plutselig finner ut at Dorothea er forlova med en helt annen mann.

Dorothea vil nemlig ikke gifte seg av kjærlighet, men av plikt. Hun vil være altoppofrende og i nesegrus beundring for sin langt overlegne mann. Hun vil lykkes med ekteskapet gjennom sine dygder - kjærlighet vil være et hyggelig pluss. Hun tror hun har funnet en slik mulighet i mr. Causabon. Han er klok og lærd, prest som han er, og hun finner han svært spennende. Bare tanken på hans intellekt! Hun ser ikke den gustne huden, flekkene i ansiktet, den forutinntatte holdninga, legger ikke merke til blikkene han sender henne, hvordan han ordlegger seg eller snur seg bort. Arbeidet hans, tenker hun, vil det være en glede å ta del i, og det vil berike oss begge!

Mr. Causabon derimot, er langt mer nøktern. Han har funnet ut at han, ved å ta seg ei ung kone, kan få litt pludring og stell og selskap på sine eldre dager. Og kanskje kan han slippe utgifter til sekretær - men aldri skal hun, ei kvinne! innvies i arbeidet om verdens religioner. Til det er arbeidet alt for viktig, han har jo tross alt holdt på med det i mange år og studert mye, ved sida av å være prest. Og hun, hun er bare ei kvinne. Men dette, akk, dette forstår ikke Dorothea før det er alt for seint. Da er hun allerede mrs. Causabon.

Bildekilde: Boktanker

Og slik er vi allerede langt inne i romanen, en roman som er så sammenfletta og velkomponert at det er vanskelig å bare følge én person eller ei handling. Alt veves sammen, slik at liv og konfliktlinjer krysses, noen bare én gang, andre gang på gang. For eksempel er det slik at Dorothea treffer unge mr. Ladislaw når hun er på bryllupsreise i Roma. Ladislaw blir umiddelbart fascinert, men kan jo ikke si noe som helst, da han er en slektning av mr. Causabon, som også er hans velgjører. Hjemme i England har James gjenopptatt sine besøk hos mr. Brooke, Dorotheas onkel, men nå er det ikke lenger Dorothea han er ute etter å snakke med, men søstera hennes, Celia. Hva tenker Dorothea om det når ekteparet Causabon kommer hjem igjen?

En annen som kommer til Middlemarch, er den unge legen Tertius Lydgate. Vil han klare å holde på pasienter, han som ikke gjør ting slik folk i Middlemarch er vant til? Han blir raskt husvarm hjemme hos ordførerfamilien Vincy, der sønnen i huset, surrehuet Fred, bare er opptatt av hva barndomsvennen Mary synes. Mary på sin side, er ikke så veldig opptatt av hva Fred tenker, hun er nemlig ansatt på Stone Court og har mer enn nok å gjøre. Freds søster, Rosamond, er skikkelig imponert over dr. Lydgate, noe hennes onkel, mr. Bulstrode, lukter ikke er bra. Men legen finner at mrs. Causabon er en langt mer interessant karakter enn Rosamond. Han må nemlig på sjukebesøk både hos Causabons og på Stone Court, der alle venter på at den gamle Peter Featherstone skal dø, og han er forøvrig Freds onkel.

Og mer enn dette vil jeg egentlig ikke fortelle, annet enn å gjenta at dette er gnistrende, glimrende og glitrende prosa! Teksten er utrolig god, og overraskende humoristisk. Jeg blei også imponert over hvor moderne boka er i både stil og tone - langt fra for eksempel stilen til Jane Austen (1775-1817) og Charles Dickens (1812-1870). En jeg-forteller skildrer alt i tredjeperson og kommer med leserhenvendelser og noen kommentarer underveis, men helt uten at det oppleves som påtrengende. Grunnstemninga i verket er sympatisk og varm, sjøl om forfatteren favner vidt tematisk, drøfter komplekse problemstillinger og skildrer vanskelige situasjoner. Middlemarch er en planlagt og godt strukturert roman, og den er en fryd å lese. Her tas alt på kornet, fra fyllerør og hestekjøp som ikke går som det skal, til beiling og fastlåste situasjoner. Forfatteren, britiske Mary Anne Evans (1819-1880), bedre kjent som George Eliot, har begått et mesterverk, intet mindre.

Bildekilde: Boktanker

Så har romanen med rette klassikerstatus i sitt hjemland, og er en roman som uten problem kan leses og nytes til det fulle også i dag, hundre og femti år etter at den kom ut. For Eliot gjør som Undset, og som så mange andre skarpe intellekter: Hun skildrer det menneskelige, vår natur, våre instinkter og vår biologi, vårt behov for å beskytte, elske, hjelpe, skjule, glemme. Alle disse små og store tingene som gjør oss til den vi er, fra varme til smålighet, latter og fortvilelse. Eliot lar oss føle det brå kastet med hodet og tolke det åpne blikket, med fornøyelig vidd og stor klokskap. Det er aldeles praktfullt utført. 

Eliot lar tanker og følelser få masse plass i teksten, uten at det romantiseres. For sjøl om det er snakk om giftermål i romanen, er dette langt ifra ei romantisk bok. Eliot plukker fra hverandre idyllen som vi kjenner så godt fra sosiale medier, og hun tar oss med inn bak fasaden, der skammen er så sterk at tårene står i øya når banken kommer for å vurdere verdiene i innboet. Hun skildrer panikken og angsten som følger når en forstår at livet ikke blir slik en tror. Hun makter å fryse øyeblikket og fange alle de forvirrende sanseinntrykka. Og scenene fra det ekteskapelige livet er grusomme, der leseren sammen med forfatteren forstår omfanget av kommunikasjonssvikten, men der personene står for langt inne i seg sjøl til å kunne tre ut. Nøktert males det fram hvordan den skjødesløse Fred nesten slår hele familien Garth konkurs. Og hvem kjenner vel ikke en type som den håpløse onkel Brooke? På dødsleiet til den gamle og utrivelige Featherstone står det mer enn en gribb som mener at han har krav på både gods og gull og litt til. Og hvor langt er en egentlig villig til å gå for å skjule sine mørkeste hemmeligheter? Her er det massevis av minneverdige personer, og det at romanen er såpass lang, gjør at en lærer dem å kjenne, for deretter å bli glad i dem og savne dem noe helt enormt når boka er ferdig. 

Middlemarch er ei helt suveren bok som rommer alt, og jeg kan ikke skjønne annet enn at den må være minst like suverent oversatt av Mona Lyche Ramberg (f. 1939). I frykt for å skrive hele boka i hjel, skal jeg avslutte med ei oppfordring: Les Middlemarch! Den er vel verdt tida og tankene og alt som vil følge, og vil for meg bli stående som en av de bøkene som endra meg, og som jeg derfor ikke kan leve uten. 

Bokhyllelesing: Kazuo Ishiguro

Bildekilde: Bokelskere

Månedene går fort, og med dem følger leseutfordringene. Og for ei som har hengt litt etter med fjorårets Bokhyllelesing, blei det plutselig veldig mange utfordringer å holde styr på! Men nå er jeg endelig à jour, mangfoldige lesekryss er innkassert, innlegg er publisert og bøkene er flytta over til reolene for leste bøker og jeg har attpåtil fullført månedens leseutfordring - i rett måned. Puh!

Og denne gangen var det adaptasjoner som stod på menyen, eller sagt med andre ord: Les boka bak filmen. Alt annet var åpent! Og det må jo ha vært en nokså grei kategori å finne bok til - det var det i alle fall for meg. Valgene er mange - veldig mange gode romaner er jo blitt filmatisert opp igjennom åra, fra Jane Austen og Charles Dickens via Sigrid Undset og Knut Hamsun til Karin Fossum og Gunnar Staalesen. Jeg var lenge usikker på hva jeg skulle velge, rett og slett fordi det var så mange flotte alternativer også i mine ulesthyller. Men valget falt til slutt på romanen Gå aldri fra meg (2005, på norsk i 2006) av den for meg ukjente forfatteren Kazuo Ishiguro (f. 1954), som mottok Nobelprisen i litteratur i fjor. Og det var det hovedsakelig to årsaker til: Jeg ønska å lese ei bok jeg ikke hadde sett filmatiseringa av, da jeg, så langt jeg kan, ønsker å gjøre det i "riktig" rekkefølge (men det er slettes ikke alltid det går). Og: Jeg har lenge hørt snakk om både bok og film, og ville gjerne lese boka rett og slett fordi jeg var nysgjerrig.

Over til romanen: Mange kjenner til den, og mange kjenner til filmen. Og dessverre er det også slik at bokas hovedpoeng og omdreiingspunkt, det underliggjørende elementet som skal skille boka fra vrimmelen av andre bøker og utgjøre en forskjell, er allment kjent - også for denne leseren. Det gjør at romanen slettes ikke er så spennende som den kunne ha vært, fordi en veit hva som kommer. Så om noen vurderer å lese boka og ikke veit hva det går i, så anbefaler jeg å ikke lese noe om boka på forhånd, bare gå rett til romanen. Og nei, jeg skal ikke røpe noe ytterligere her.

Gå aldri fra meg er lagt til vår nære fortid (slutten av 1990-tallet). Stedet er landsbygda i England, og vi følger noen kostskoleelever gjennom utvalgte episoder fra noen av deres skoleår, særlig fra alderen ti til seksten, videre deres liv rett etter kostskolen og deretter deres yrkesliv. Det blir ganske tidlig klart at det er noe helt spesielt med disse elevene vil leser om, men hva det er, avdekkes gradvis. Det er Kathy H. som er bokas hovedperson. Hun forteller alt til oss i førsteperson, og er fokaliseringsinstansen hele veien. Det er jevnt, solid og elegant gjennomført fra forfatterens side. Kathy, ofte kalt Kath, befinner seg nå, når vi kommer inn i historia, på et seinere punkt i livet enn det hun forteller om. Hun er 31 år og har vært det de kaller omsorgsperson i elleve år. Nylige hendelser tvinger henne til å se tilbake på sitt eget liv, da særlig i relasjon til venninna Ruth og kompisen Tommy, som begge også har gått på kostskolen Hailsham.    

For hva slags skole var det, egentlig? Og hva lærte de der? Hvordan blei de forberedt på voksenlivet, hvordan blei de ikke forberedt? Hva kunne vært gjort annerledes? Og når begynte de egentlig å forstå? På sett og vis har de kanskje alltid visst om det, tenker Kathy, men de har ikke forstått, for å vite og å forstå er så absolutt ikke det samme. Men som voksen ser Kathy så mye mer, og hun skjønner mer av skolegangen, undervisninga, lærerne, reglene og visse episoder som har satt seg i minnet. Noen av disse episodene kan virke svært gåtefulle for oss i starten av lesinga, men mange av dem forklares mot slutten, slik at også vi får en helhet og en avslutning, sjøl om Kathy ikke får det.

Fordi romanen ikke var så spennende som først antatt (jeg trodde det var noe mer her, noe mer enn det jeg allerede visste), blei ikke leseropplevelsen helt som forventa. Men det jeg fikk, var en solid og godt skrevet fortelling som fikk meg til å gruble over dagens samfunn, og da særlig med vekt på etikk, moral og menneskelige verdier. Er det riktig at alt skal kunne kjøpes, eies, forsikres, utnyttes, brukes - uten at vi tenker over omkostningene? Videre tematiserer boka blant annet utdanning og utdanningskvalitet, samt viktigheten av bevisstgjøring, informasjon og kunnskap. I tillegg skildrer Ishiguro den helt spesielle formen for samhold og kjærlighet som oppstår mellom hovedpersonen Kathy og de to viktigste bipersonene i boka. De har ikke så mye mer enn hverandre, og må ta til takke med den ømheten de får, sjøl om de overhodet ikke er opplært til ømhet. Det er skummelt å se hvor upersonlige de er, hvor instrumentelt de på mange måter behandler hverandre, og det er sårt å lese om ulike typer mellommenneskelige relasjoner som går i grus over misforståelser, særlig når det er så skjørt i utgangspunktet.

Romanen har god struktur og fine tidshopp, ingen unødvendige transportetapper og heller ingen synsvinkelproblemer - noe som tyder på en grunnleggende høy grad av profesjonalitet tvers igjennom. Det er alltid snadder for en fagidiot, som setter pris på det gjennomtenkte og gjennomarbeida! Språket i boka har god flyt, det er subtilt, usentimentalt, knapt og litt kjølig, eller kanskje heller noe distansert og avmålt - men det er velfungerende. Dessverre hemmes teksten noe av oversettelsen til Kari (f. 1932) og Kjell Risvik (f. 1941). Det virker som om de har gjort en del slurvefeil som sjølsagt er irriterende for leseren, og som også er aldeles unødvendige. Her burde forlaget stramma opp noe før utgivelse, slik at en unngår upresisheter som feilstavinger, feil endelser og manglende endelser. 

Etter endt lesing var det mest av alt melankolien i teksten som blei sittende igjen i meg. Boka innehar veldig få lyspunkter, og fordi vi såpass tidlig skjønner at det ikke kommer til å gå bra med alle Hailsham-barna, blir det fort en sørgelig stemning. Dette blei brutt bare mot slutten for min del, når Kathy og Tommy følger Ruths råd. For første gang rår optimisme og håp -.

Gå aldri fra meg anbefales til lesere som ønsker ei stille og samtidig urolig bok, med mange moralske tankekors og melankolsk og ettertenksom stemning.

Sommerens lesevaner

Ei rask spørrerunde om sommerens lesevaner følger under, ei liste som jeg plukka opp hos Astrid Terese på bloggen Betraktninger. Spørsmåla, her i en lett omskrevet versjon, og ikke minst det å lese andres og å tenke på egne svar, ga meg skikkelig sommerstemning! Og det er jo ikke så dumt akkurat nå.

1. Pleier du å lese mer, mindre eller som vanlig om sommeren?

Før jeg fikk barn: Mer! Etter jeg fikk barn, med sommerstengt barnehage: Mindre! Det er ikke så greit å lese når en stadig må plastre knær, tørke opp saft, hente is, skjære melon, fylle på vannpistoler, hoppe tau, tegne med kritt, vanne blomster, henge opp tøy, fjerne sand fra tær og ører og truser, og for å ikke snakke om umuligheten av å lese mens vi er på biltur, sykkeltur eller badetur.

2. Leser du samme type bøker på sommeren som resten av året, eller leser du noe spesielt når det er sommer?

Jeg er vel som mange andre, som ønsker noe litt lettere om sommeren innimellom grilling og bading og myggestikk. Men så irriterer jeg meg grønn over alle upresishetene og slurvet i disse lettere bøkene at det bare blir styr, så det er vel greit å lese det samme om sommeren som ellers om året lell. Når det er sagt, forsøker jeg alltid å plukke ut sommerlektyren med omhu.

3. Beskriv den ultimate sommerleseplassen.

Aller helst har jeg en behagelig (men ikke for behagelig, da er det fort gjort å sovne) liggestol i skyggen, for eksempel under et tre. Sola skinner, men ikke så skarpt at jeg må myse hele tida. Tett inntil liggestolen står det lite bord, der jeg har forfriskninger, penn og notatbok og andre ting jeg måtte trenge. Og det viktigste av alt: Barna leiker et lite stykke unna og passes av noen andre!

4. Hvilken bok er perfekt for en sløv dag på stranda?

Da ville jeg nok velge ei bok som tilsynelatende ikke krever at jeg investerer så mye i fortellinga helt umiddelbart, ei bok jeg veit jeg vil kose meg masse med, eller ei bok jeg har lest tidligere og har et inderlig forhold til og derfor vil lese igjen. Bøkene bør dessuten ikke akkurat være praktutgaver. Eksempler blir derfor noe lettere skrevet av forfattere som Anna Gavalda, Alexandre Dumas, Marisha Pessl, Raymond Chandler, P. G. Wodehouse eller Agnes Ravatn, en klassiker av Jane Austen eller Charles Dickens, eller Narnia-bøkene. Men så drar ikke jeg på stranda for å lese, heller. Det går mest i bøtte og spade, og sand, sand, sand.

5. Fortell om ei god bok som utspiller seg på sommeren.

De fleste gode bøkene jeg har lest, foregår ikke på en bestemt årstid. Unntaket er naturligvis Sommerboken av Tove Jansson, som mange andre også trekker fram her. Andre bøker med mye positiv sommer i seg er Den afrikanske farm av Karen Blixen, Besettelse av A.S. Byatt, Bestemødrene av Doris Lessing, og de mer ufordrende Mrs. Dalloway og Til fyret av Virginia Woolf. 

Det var meg, hva med deg?

Bokhyllelesing 8: 1800-tallet

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått litt mer enn to uker ekstra på å komme i mål med årets åttende runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en oppsummering. Temaet denne gangen var kort og godt å lese ei bok fra 1800-tallet henta fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med bøkene fra 1800-tallet:

- Silje leste Dr. Jekyll and Mr. Hyde av Robert Louis Stevenson

- Elida leste Hard Times av Charles Dickens

- Hedda leste Novelletter og Garman & Worse av Alexander L. Kielland

- Trudelutt leste Fred av Arne Garborg

- Elisabeth leste Agnes Grey av Anne Brontë

- Beathe leste Mansfield Park av Jane Austen

Før runden begynte, var vi ti påmeldte, men verken Gro eller Signe hadde valgt seg ei bok, derfor var vi åtte klare lesere. I løpet av leseuka heiv både Elisabeth, S. Rolfsønn og Beathe seg på. Silje og Elida bytta bok, mens både jeg og Trudelutt var litt forsinka. Øvrige lesere har jeg ikke hørt noe ifra. Men som dere kan se av lista over, er det seks deltakere som har lest og skrevet om sine utvalgte titler så langt; sju kjente, klassiske verk fra 1800-tallet, både norske og britiske, fordelt på seks romaner og ei samling fortellinger. Og som jeg nevnte sist, ei slik sjangermessig skeivdeling er virkelig ikke rart, da 1800-tallet stod i romanens tegn.

Jeg savner dermed tilbakemelding fra Gro, Signe, Birthe, Bjørg, Astrid Terese, Monika og S. Rolfsønn. Gro og Signe hadde som sagt ikke valgt seg ei bok, men dere andre skulle lese Fjodor Dostojevskij, Stendhal, Charles Dickens, Herman Melville og Knut Hamsun. Har lesemåla blåst helt bort i høstværet, eller er dere bare forsinka? Glemte dere klassikerne, eller var det kan hende ikke riktig bok å dykke ned i likevel? Skriv gjerne noen ord om dere har sniki ut et innlegg i all hemmelighet.

Også denne runden var jeg forsinka - sånn går det når en tydeligvis er litt for ambisiøs på egne vegne og skal gape over to verker, ikke bare ett, og har litt lite lesetid. Eller når en lider av absolutt kronologisjuke og ikke for alt i verden kan hoppe over debutverket for å vende tilbake til det ved en seinere anledning. I dette tilfellet er det fordi jeg har som lesemål å lese hele det samla forfatterskapet til Alexander L. Kielland, og tror at jeg vil få et mye større utbytte dersom jeg pløyer igjennom bøkene i rett rekkefølge eller noe i den dur. Nuvel. Nå er uansett både Novelletter og Garman & Worse lest, og jeg kosa meg veldig, særlig med sistenevnte. For et blinkskudd av en roman! Den anbefales lett til de fleste, og kunne helt fint vært et obligatorisk pensum i skolen. Uten å si et stygt ord om Knut Hamsun, så er nok denne romanen mer passende for ungdomsskoleelever enn Victoria, som jeg måtte lese.

Som forrige gang så var også denne månedens runde veldig åpen - kun tidsavgrensinga satte rammene for hva en kunne plukke ned fra ulesthylla. Deretter kunne alle deltakere fritt velge i mellom forfattere og nasjonaliteter, ulike litterære epoker eller strømninger innafor 1800-tallet, sjangre, språk, tematikk og så videre. Og de leste bøkene viser at vi har tatt til oss denne friheten og funnet mye spennende. Hovedtyngden ligger på det britiske, og, igjen, det er ikke så rart. Britiske romaner var nokså toneangivende, dominerende og populære på 1800-tallet, med fransk, tysk og russisk romankunst like i nærheten - her er det smaken som avgjør hva en liker best.

Neste runde i Bokhyllelesing 2015, niende og siste runde i år, er i uke 50, fra 07. til 13. desember. Og da er det nobelbøker som gjelder - vi skal rett og slett lese bøker av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Sjøl er jeg ikke sikker på hva jeg skal hente fram, men må innrømme at jeg skuler litt mot Doris Lessing der hun står i hylla. Men her er det svært, svært mange gode alternativer å velge i mellom, med om lag seksti uleste titler fra Bokklubbens Verdensbibliotek på lur. Det er nesten for mye av det gode. Men sjøl om du kanskje ikke er serieidiot som jeg, vil anta at du også har noe å velge i.

I og med at årets siste runde i leseutfordringa Bokhyllelesing 2015 snart er her, vil jeg minne om at du i ei tid framover fortsatt kan påvirke neste års kategorier ved å komme med innspill. Oppsettet for neste år vil komme etter at niende runde er avslutta, men allerede nå kan jeg avsløre at startskuddet for første kategori går 18. januar 2016. Merk deg datoen! Så, hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt. Kanskje blir du den heldige vinneren?

Vårlesing, del II

Værmaktene blander årstidene heftig sammen og skaper et rør uten like her på Østlandet. Da vi endelig hadde vendt oss til tanken på vår og kjent vinterbøra gli av skuldrene sammen med de tjukke vinterklærne, hakka bort isen fra plattinga, henta fram utemøblene, sett krokusen stikke opp av bedet til bestefar, lagt snømåka, vinterstøvlene og vinterdressen på loftet, sett kostebilen i full aksjon, luka i beda, kjøpt påskeliljer og stemorsblomster og spist lunsj ute for første gang, med solbriller og joggesko, da kom naturligvis det største snøfallet. Nesten tretti centimeter med våt, tung, hvit snø på omtrent ei natt. Bra vi bare hadde prata om å legge om på bilen! Men ei drøy uke seinere er vi nesten tilbake der vi var. Og igjen letter det kalde vinterspøkelset fra kropp og sjel. Det er herlig med vår! Her er forresten leseoppsummeringa for mars og leseplanene for april.

Ragnhild Jølsen

Fingern er nå offisielt ute og Jølsen - begge de gjenstående verkene hennes - er ferdiglest. Det er nesten så jeg skulle satt kryss i taket, men jeg har en vippende kontorstol med hjul og ganske glatt golv, så det får bli med tanken. Grunnen til at jeg endelig kom i mål med disse bøkene, er tredje runde av Bokhyllelesing 2015, der vi denne uka leser og skriver om ulike europeiske novelle- eller diktsamlinger fra 1900-tallet. Jeg begynte tidlig for å være sikker på å komme i mål, og omtalen av Brukshistorier fra 1907 finner du her. Efterlatte arbeider fra 1908 skal jeg skrive om i løpet av uka. Lesekryss!

Sturlason & Henriksen

Nå nærmer det seg slutten for disse to traverne også, som har holdt meg med selskap i lange tider. Årsaken er naturligvis at jeg nærmer meg innleveringsfrista for masteroppgava med stormskritt - ei frist jeg har tenkt til å overholde og vel så det. Deretter smetter nok disse to på plass i hylla igjen, og der skal de stå til jeg igjen kan kose meg med sagaene, helt uten å tenke på handlingsskjema, dekonstruksjon, analyse og tolking.

Selma Lagerlöf

Når en først har begynt på en romansyklus av Selma Lagerlöf, er det ganske vanskelig å stoppe midt i. Første bok, Löwenskölds ring, leste jeg i februar. Andre bok, Charlotte Löwensköld, blei lest nå i mars. Og for april har jeg naturligvis planer om å lese den siste boka i trilogien, Anna Svärd. Andre lesere har bare kost seg med Gösta Berlings saga, som var 1001-boka i februar. De får ett 1001-kryss, men jeg får tre lesekryss og mye ekstra kos!

Tarjei Vesaas

Jeg er i skrivende stund akkurat blitt ferdig med Isslottet, ei fæl og fin bok som virkelig fortjener de prisene den fikk da den kom, og som fortsatt fortjener både lesere, omtaler og oppmerksomhet. Vesaas skriver så fint, så fint, og boka har i all sin enkelhet mange lag, mye symbolikk og mye klokt å fortelle om oss mennesker. Jeg gleder meg til å skrive om den.

Charles Dickens

Mars måneds 1001-bok, denne gangen vil det si reinspikka underholdningsroman, er det Charles Dickens som står for. Den falt dessverre ikke helt i smak her. Charles Dickens kan bedre enn Oliver Twist, det veit jeg! Men omtale blei det lell, og lesekryss også.

Biografi

I midten av måneden braker det løs med ei ny runde av Ingalills biografilesesirkel, og denne gangen er temaet forbrytelse og straff. En kan altså hive seg over alt som kan krype og gå av kjeltringpakk og røvere, fra Jack the Ripper til de mindre intelligente Nokasgutta, eller gjøre som meg og tenke litt annerledes. Lenge vurderte jeg faktisk å lese en biografi om den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij, mannen bak den virkelige romanen Forbrytelse og straff. Det ville passa ypperlig ellers også, direkte erfaring med begge deler hadde han jo, som den spillegale tukthusfangen han var. Men Geir Kjetsaas biografi blei dessverre for omfattende akkurat nå, i masterinnspurt og alt. Derfor skal jeg lese om kriminallitteraturen som sjanger i stedet. Og der finner en jo rimelig mye av både forbrytelser og straff! Verket er det Hans H. Skei som står for. Om det godtas som "biografi" er en annen sak...

Nathaniel Hawthorne

Månedens 1001-bok hos Line er det Nathaniel Hawthorne som har skrevet, og det er sikkert en finfin utgivelse. Men den godeste Hawthorne skal hos meg bytte ut stokk og bart med hatt og frakk og bli en helt annen. Akkurat hvem han transformerer seg til, har jeg ikke helt styring på enda, men det blir nok en annen 1001-fysak fra ulesthylla. En aldri så liten overraskelse der, altså.

Faglitteratur

I mars blei det ikke lest noe særlig ny faglitteratur her hos meg, men det er helt i orden, for jeg har mer enn nok med å jobbe med de verkene jeg allerede har lest. Og de fire meterhøye stablene som lenge har okkupert golvplassen på arbeidsrommet, har nå krympa én enkelt stabel på tolv titler, der kun tre er uleste. Hurra! Det er god grunn til å juble, for det betyr at jeg er i rute, at det går strykende, fykende og at jeg snart er i mål med masteroppgave og mastergrad.

Leselista for april er nok en del kortere enn disse listene pleier å være, men jeg har jo ei oppgave å ferdigstille og en del andre prosjekter å se i land også. Nå gjelder det å koste på med alt jeg har, bihulebetennelse eller ikke, koselese kan jeg gjøre etterpå! Og om jeg kommer igjennom de oppsatte titlene for april, er det mye fint å ta av i bokhyllene - som vanlig. Fortsatt god påske til dere alle sammen, og riktig god vårlesing!

Oliver Twist

Bildekilde: Bokelskere

Månedens 1001-bok hos Line er den velkjente romanen Oliver Twist (1838) av den britiske forfatteren Charles John Huffam Dickens (1812-1870). Jeg har lest ei norsk, knallrød utgave fra 1968 (ikke den på bildet), utgitt av Dreyer, trolig i forbindelse med filmen fra samme år, med hemmelig oversetter, men inkludert originalillustrasjonene av en viss George Cruikshank (1792-1878). Boka består av 53 kapitler av varierende lengde, og åpner med at en jeg-person, fortelleren eller forfatteren (eller begge deler), lager ei ramme rundt verket. Deretter åpnes sjølve historia med fødselen av en liten gutt, fortalt i retrospektiv (det gjelder forøvrig hele romanen). Det er så vidt han overlever, for behandlinga på fattighusets fødestue er skjødesløs, med en svært uinteressert lege og en full pleierske. Etter at mora hans har holdt han i noen sekunder, dør hun. Og med det er gutten helt aleine og navnløs, ingen veit en gang hvor mora kom fra eller hva hun het. Han får et navn som fattigforstanderen finner på, Oliver Twist, og overlates så til sin skjebne.

Og det er litt av en skjebne Charles Dickens har kokt i hop for lille Oliver. Her skorter det virkelig ikke på noe, av fattigdom og armod og nød og ulykkelighet, riktignok. Oliver står helt nederst i samfunnet. Han er et foreldreløst fattiglem, og en tror at mora hans var en av disse som trekker på gata. Det er ingen som er glad i han, og det er ingen som har interesse av at han vokser opp. På fattighuset, der alt veies og måles i kroner og øre (eller guineas, pund, shilling og pence), går de faktisk bevisst inn for det motsatte. Porsjonene med mat er så små og semre som mulig, klærne er dårlige og fillete, bygningene er kalde og trekkfulle, behandlinga grusom og straffene enda verre. Det vrimler av sjukdom og møkk, lopper og lus, og barna er tynne, bleike, sultne, sjuke og triste. Det er et under at noen i det hele tatt lever opp.

Men lille Oliver, som er ni år når vi kommer inn i historia, er så rein og pur i sitt hjerte at han aldri anklager noen, sjøl når han blir beskyldt for noe han ikke har gjort, og han verken sutrer eller trasser, sjøl om han blir både slått og sparka. Han håper stadig på noe bedre og lengter ordløst etter omsorg og kjærlighet, og klynger seg til dem der han kan få noe, sjøl om det bare varer i noen sekunder. Han er snill og sjøloppofrende, naiv og godtroende, full av respekt for andre, men også engstelig og redd. Men det blir en jo når en er helt aleine i verden, og voksne mennesker slår og kjefter uten grunn. Sjøl om det er alt en kjenner.

Fart på historia blir det når Oliver begynner i lære hos en kistesnekker. Det skal vise seg å være et nokså makabert yrke og et nokså makabert sted han kommer til, men han gjør sitt beste og følger med på alt den rolige mesteren beordrer, mottar slag og spark fra husets øvrige beboere og spiser vonde matrester. Etter en dramatisk og voldelig episode med en viss Claypole, et eldre barnehjemsbarn som også jobber hos snekkeren, stikker Oliver av. Han går i mer enn ei uke, stadig aleine og stadig i retning London, for der har han hørt at fremmelige unge gutter har så mange muligheter. Helt på randen av sult og utmattelse plukkes han opp av en gutt i tenåra ved navn Jack Dawkins, med tilnavnet Luringen. De kommer seg inn til London i ly av mørket, og Oliver tas med til Jacks venner, deriblant en eldre jøde ved navn Fagin. Og her skjønner leseren, lenge før Oliver, at Fagin og guttene hans har alt anna enn reint mel i posen.

En slags opplæring innen kjeltringyrket begynner, og ei karrière som lommetjuv ligger åpen for Oliver. Bortsett fra at han ikke forstår at det er det han er med på. Et uhell fører så til at Oliver kommer bort fra "vennene" sine. Men det skal vise seg å være ganske heldig likevel, for da møter Oliver for første gang noen som bryr seg om han, noen som vil ta seg av han, som lar tvilen komme han tilgode og som ikke truer, slår eller denger løs bare han svarer feil. Og han blir så utrolig lykkelig, og vil ikke noe annet i verden enn å gjøre dem glade. Mr. Brownlow er også ganske glad for å ha en munter gutt i huset, så sorgen er stor når Oliver en kveld forsvinner. Men det er ikke av fri vilje - Oliver blir faktisk kidnappa av Fagin og den usle banden hans. Og dermed er spillet om Oliver Twist og hans framtid i gang.

Oliver Twist er ei bok som inneholder mye, og som det kan sies mye om. Den er fortalt i tredjeperson, og forfatteren hopper lett mellom mennesker, steder og i tid. Av og til kan det kanskje bli litt forvirrende, særlig med den uryddige kronologien og alle de skitne tjuvene, men stort sett går det greit å henge med. Tempoet er høyt og det skjer viktige ting i nesten hvert eneste kapittel, fra kidnapping til innbrudd, noe som naturligvis har sammenheng med den opprinnelige publiseringsformen, som månedlige bolker (vanligvis to eller tre kapitler sammen) trykt i et magasin mellom februar 1837 og april 1839. Dette fokuset på ytre spenning, raske karakteristikker og skisseaktige skildringer, gjør teksten svært effektiv og kompakt, men også ganske overfladisk. Relativt kjapt blir det tydelig at vi her har med rein underholdningslitteratur å gjøre, men det er samtidig ganske god underholdning.

Og i underholdningssegmentet er det som regel også to andre, ofte sammenhengende elementer, som gjør seg gjeldende. Det første er forutsigbarhet, noe som i aller høyeste grad innfris i denne fortellinga, sjøl om den egentlig er ganske utroverdig og sånn sett ikke burde vært forutsigbar. Videre er det mange frampek og hint i teksten, og det er vanskelig å ikke se for seg utfallet nokså tidlig. At det skal gå godt, avsløres allerede i forfatterens tone og stil. Bevegelsene og perspektivet i boka gjør at leseren hele tida ligger godt foran de litterære personene med tanke på kunnskap om det som skjer (litt på samme måte som at seeren hele tida er "smartere" enn hovedpersonene i amerikanske situasjonskomedier, og derfor kan se ned på dem og le av dem). I perioder kan en derfor oppleve at de en leser om er sjokkerte, vantro og overraska, mens en sjøl syns det går litt trått. Det er kan hende ikke den beste kombinasjonen, sjøl om det kanskje var det spennende grep på 1830-tallet. De medfølgende illustrasjonene er dessverre med på å understreke det hele, da de ofte på uheldig vis foregriper begivenhetens gang, i likhet med kapitteloverskriftene. For å holde på et visst minimum av spenning, ville jeg kanskje ikke gjort det akkurat slik.

Det andre elementet har med karakterene å gjøre. I stedet for at de er sprell levende og fulle av nyanser, er de flate som pannekaker hele gjengen. Deres litterære liv er begrensa til én funksjon, og den fyller de til fulle, men ikke noe mer. Oliver Twist, med all sin blåøyde forbauselse over tingenes tilstand, er like trasig å lese om som mesterskurken Sikes, som drekker, brøler og denger løs både seint og tidlig. Og han på sin side er like sjarmerende som Grimwig, som hele tida skal ete huet sitt. Og bipersonen Grimwig har like mye å spille på som en av de viktigste personene, nemlig Fagin. Den eneste som viser tegn til et indre liv, er den ulykkelige Nancy. Ellers er alle de andre i samme, flate pram, noe slutten også viser. 

For at distinksjonen skal bli tydeligere, vil jeg referere til hjernen bak det hele. I samme tiår som Dickens dør, blir en annen britisk forfatter født, nemlig Edward Morgan Forster (1879-1970). Og han introduserer et svært nyttig skille mellom flate og runde skjønnlitterære karakterer. Flate karakterer, skriver Forster, er begrensa til én funksjon, ei rolle, ei flate eller lignende. Og der, utapå, foregår alt. Runde karakterer har mange flater og mange funksjoner, og noe blir kanskje holdt skjult for leseren. Da jeg først leste Forsters meninger om Dickens, og hans påstand om at de fleste dickenske romanpersoner er flate, var jeg helt uenig. Men så hadde jeg jo da bare lest Et julekvad (1843) og Store forventninger (1860-61), der innholdet er av djupere karakter og hvor vi møter sosialrealisten og psykologen Dickens, ikke den elleville satirikeren, som blomstrer som en gal i Oliver Twist. Denne forskjellen kan naturligvis også ha sammenheng med at Oliver Twist er et av Dickens' tidligste arbeider, mens han med tida modnes som forfatter. Like fullt blei jeg litt overraska da jeg måtte si meg enig med Forster. 

Det blei altså for flatt for meg denne gangen. Noen er kanskje uenige i dette, og tenker da på at det i den virkningsfulle satiren også er mange samfunnskommentarer. Og det er jeg helt enig i at det er. Men persontegning og miljøskildring er på to ulike nivåer i denne boka - det første er flatt, mens det andre faktisk har kulør og odør. Og det er mange sleivspark å finne i karakteristikkene, særlig er det fattigforstandere, bestyrerinner, rettsvesen og politi som får så hatten passer. Kjeltringene går naturligvis ikke fri, de heller. Dickens skriver aldri at disse menneskene er udugelige, men han driter dem ut, en etter en. At Dickens heller ikke har noe særlig til overs for de "sosiale ordningene" i sitt samtidige England kommer tydelig fram. Og det er en modig holdning å innta som tidligere barnearbeider.   

Men sjøl om mye er fornøyelig, sjøl om historia er godt kokt i hop og sjøl om det er flere minneverdige passasjer og artige replikker i boka, fikk jeg ikke så lyst til å lese mer Dickens akkurat nå. Forfatterens sterke trang til å gjøre narr, gjorde at jeg gikk lei. Det blir noe påtrengende med slike artigheter når de er mer eller mindre konstante, og det er slitsomt å kontinuerlig være på kikk etter noe mer eller noe anna, noe med substans. En mer seriøs Dickens derimot, kan jeg gjerne lese. Men det må bli en annen gang.

Vårlesing

Det er første mars, i teorien den første vårdagen, og snøen vrimler utafor vinduene, kun avbrutt av piskende regn. Begge deler leveres i noenlunde vannrett retning før det kleber seg fast til det første det treffer. Hår og bart får altså gjennomgå, og vinterklærne er etter få minutter spraglete av væte. Det svært varierende underlaget (nysnø, is, slaps, søle, digre pytter, små bekker, rein asfalt, strødd, ikke strødd, hålke og utflytende hundebæsj) får oss voksne til å ønske oss lune og platåsålte cherroxer, muligens med en liten, passe spiss brøyteplog montert foran, heftige pigger under og deretter et par gåstaver, knuga fast i regnvottbekledde hender, for balansens skyld. Det var med andre ord veldig godt å komme inn! Lunt plassert i sofaen var det også lettere å tenke på gjennomføringa av den korte lesemåneden februar og planlegge lesinga for mars - sjøl om jeg samtidig måtte lirke ut en hard, sammenrulla papirbit fra det ørlille neseboret til småtten.

Ragnhild Jølsen

Jølsen må leses i mars, og sånn er det bare. Hun er min utvalgte forfatter til tredje runde av Bokhyllelesing 2015, og skal derfor være ferdiglest til starten av april. Temaet er å lese ei europeisk novelle- eller diktsamling fra 1900-tallet, og sånn sett er Jølsen absolutt innafor. Ikke er det vanskelig å finne andre titler heller - bare ta en titt i bokhylla di! I mitt tilfelle er det to verker og drøye tre hundre sider som skal gjennomgås. Men mange samlinger er både korte og greie, så her kan de som vil få et lettjent lesekryss. I mitt tilfelle gjelder det bare å få ut fingern...

Sturlason & Henriksen

Etter å ha vært norrøn i huet i flere måneder, og vært mer opptatt av sagalitteraturen enn av samtidslitteraturen, og mer fokusert på sagamenneskene enn de virkelige menneskene (sånn kjennes det i alle fall av og til, det tror jeg de rundt meg syns også), begynner jeg nå å se fram til å pakke bort alt sammen, inkludert disse to. Og enden er ikke så ekstremt langt unna, hvis jeg skal dømme etter antall bibliotekbøker på arbeidsrommet (nå er jeg nede i to små stabler, hver på omtrent tjuefem centimeter, i stedet for fem meterhøye stabler). Den gjenstående leselista er også kort. Med andre ord lover det bra!

Henrik Ibsen

Ingen lydbok i februar, bare biografi, derfor bør det vel egentlig stå Hans Heiberg her også, han som faktisk skreiv biografien (for sjøl om Ibsen ville og forsøkte, fikk han aldri til å skrive sine memoarer eller en mer utfyllende sjølbiografi - det blei med mer sporadiske og svært korte notater). Biografien var forøvrig et bidrag til Ingalills biografisirkel, og du kan lese mer om Ibsen her. Lesekryss til meg!

Per Olov Enquist

Sist var jeg halvveis, nå er jeg for lengst ferdig med romanen Magnetisørens femte vinter fra 1964. Det var ei spesiell bok, men sjøl om den ikke var Enquists beste, koser jeg meg med å lese meg gjennom forfatterskapet hans. Det er interessant å se hvordan han stadig blir mer bevisst de ulike tekniske virkemidlene han kan benytte - og hvor profesjonelt han etter hvert anvender dem. Neste bok ut fra hans hånd må nok bli Et annet liv, men slike tjukke og krevende saker må vente til etter masteroppgava er levert.

John Meade Falkner

I februar var det denne karen som sneik seg med (det er gjerne en liten boksnik hver måned), riktignok i lydbokversjon. Hørespillet Moonfleet - Diamantens forbannelse blei tidsfordriv i bilen, og var helt akseptabelt i så måte. Men målgruppa hadde nok hatt enda større glede av produksjonen enn det jeg hadde. Forøvrig er det veldig lærerikt å sette seg litt inn i hvordan et hørespill fungerer. 

Selma Lagerlöf

Månedens forfatter i februar i lesesirkel 1001 bøker var ingen ringere enn Selma Lagerlöf. Men da Gösta Berlings saga blei lest for omtrent ti år sida, vendte jeg denne gangen blikket mot andre uleste Lagerlöfbøker jeg hadde stående i hylla. Og så fant jeg ut at tida endelig var moden for en av trilogiene hennes - denne gangen om familien Löwensköld. Disse bøkene er riktignok ikke 1001-utgivelser, men pytt! Lagerlöf er herlig, og jeg koser meg uansett. Del en av tre er allerede ferdiglest, og omtale kommer. Jeg håper å lese i alle fall ei bok til i mars.

Euripides

Antikk dramatikk stod på plakaten i årets andre bokhyllelesing. Jeg valgte meg Medeia av tragediedikteren Euripides, et stykke som snart er 2500 år gammelt. Det er stilig, og utrolig imponerende at det har holdt seg så lenge! Mer om Bokhyllelesinga kan du lese her. Og om du også har lest noe til denne runden, kan du gjerne legge igjen ei lenke under. 

Tarjei Vesaas

Den eneste planlagte boka jeg ikke rakk å lese i februar, var Isslottet av Tarjei Vesaas. Og det var ikke fordi jeg ikke forsøkte, for det gjorde jeg virkelig. Men de gangene jeg lirka fram boka fra hylla, opplevde jeg at humør, stemning, modus, tid eller noe anna kolliderte med teksten. Jeg var glad og lett, Vesaas sin romanåpning sterk, lada og symbolrik. Slikt må en være i stand til å ta innover seg. Boka skyves derfor inn i mars, og jeg håper jeg får lest Vesaas før snøen blir helt borte.

Charles Dickens

I mars er det Oliver Twist av Charles Dickens som står for tur i lesesirkel 1001 bøker. Jeg har raska med meg boka fra biblioteket, en gammel rød utgave på norsk, men i tilfelle det blir for semmert, har jeg også praktutgaven liggende på engelsk. Uansett ser jeg fram til å lese Dickens igjen. 

Faglitteratur

I februar leste jeg også en del faglitteratur. Blant anna kom jeg igjennom det omfattende og imponerende verket til professor og sagaforsker Preben Meulengracht Sørensen, Fortælling og ære. Studier i islændingesagaerne, og den litteraturteoretiske innføringsboka til Rolf Gaasland, Fortellerens hemmeligheter, hvor han stadig vender tilbake til ei novelle som eksempel. Det er nok ikke så dumt. Videre bladde jeg igjennom Norrøn litteraturhistorie av Jón Helgason, finleste masteroppgava Å fostre, eller ikke å fostre. Fostringsinstitusjoner i Europa før og etter kristningen av Guro Nilie Dahlberg og skumma til slutt Else Mundals Sagadebatt. Jeg har også et par titler liggende som jeg tenker å lese i mars, i tillegg til de tolv sagaene jeg jobber aktivt med.

Innimellom slaga har jeg tenkt at det kan være lurt å ha litt lettere litteratur tilgjengelig. Jeg kjenner meg ofte tung i huet etter å ha lest og skrevet hele dagen, og da er det ikke så greit å skulle kaste seg over en russer, et flerbindsverk eller ei bok på over en kilo eller mer enn fire hundre sider. Da er det mer fristende å gå seg en tur, noe jeg ofte gjør. Men til de kveldene det virkelig ikke er fristende å gå ut heller, har jeg funnet fram noen små og korte bøker som kanskje kan passe. Vi får se om mars blir måneden da disse kupper totalt, eller om jeg klarer å holde meg til planen... I alle tilfelle ønsker jeg deg en riktig fin marsmåned, og god vårlesing!

Bokhyllelesing: Jules Verne

Bildekilde: J.M. Stenersen

Det har nylig vært andre runde i Bjørgs lesesirkel, og fordi jeg henger litt etter med det meste for tida, har jeg verken fått lest noe eller skrevet om boka før nå. Temaet denne gangen var ei bok fra Afrika. Men det førte fort til litt uventa problemer for meg. Etter å ha leita igjennom bokhyllene flere ganger, kom jeg fram til at jeg egentlig ikke har noe særlig bøker fra Afrika, i alle fall ikke som jeg er klar over per nå. Det hele begrenser seg til to klassikere: Den afrikanske farm
fra 1937 av danske Karen Blixen (1885-1962) og britiske Doris Lessings (1919-2013) Det synger i gresset fra 1950. Og de har jeg jo lest. Da tenkte jeg at jeg kanskje kunne lese en Afrikaforfatter, og fant raskt ei bok av Lessing, som bodde i Afrika i mange år. Men den blei bare helt feil for meg akkurat nå. Jeg leste førstesida flere ganger uten å egentlig ha lest, og fant ut at jeg måtte legge den fra meg. Det nærmeste jeg da kom Afrika var Jules-Gabriel Vernes (1828-1905) eventyrlige reisebok, Jorden rundt på 80 dager (på fransk i 1872-73, første gang på norsk i 1899), hvor hovedpersonen, den britiske sosietetsmannen Phileas Fogg, og hans nyansatte franske tjener Passepartout, blant anna reiser med dampskip gjennom Suezkanalen og har et par Afrika-stopp på veien.

Ikke at det blei så innmari mye Afrikastemning på meg. Det ligger liksom så nært Europa, og var i 1872 for det meste en del av den kjente, koloniserte verden, som allerede da var skildra mer eller mindre pålitelig i både bøker og aviser. Og Verne hopper over det meste som er kjent for europeere flest. Faktisk fyker han helt ned til Aden og sjøveien over til India før han roer ned det hektiske reisetempoet en smule. Størstedelen av boka foregår på dampskip og med jernbane, med noen omkringliggende forviklinger av ymse slag, mens vi samtidig prøver å bevege oss stadig videre over store hav og gjennom store land, som India, Kina, Japan, Stillehavet, Amerika og Atlanterhavet.

Det er det eksentriske vanedyret Phileas Fogg står i sentrum for det hele. På et av sine daglige besøk i den snobbete London Reform Club, viser han til en artikkel i The Morning Chronicle og påstår at nå, som teknologien har kommet så langt, er det mulig å reise rundt hele jorda på bare 80 dager. Det er det ingen av de lojale whistmedspillerne som tror på, og det blir da opp til Fogg å bevise at det faktisk er mulig. For moro skyld, eller for å gjøre det hele mer alvorlig og interessant, inngås det et veddemål, hvor 20 000 pund (omtrent 2 millioner pund i dag) er summen Fogg får om han når fram i tide, nøyaktig åtti dager etter avreise. Kommer han for seint, går den samme summen ut fra Foggs lommebok.

Og med det bærer det av sted, til stor skuffelse for den tidligere akrobaten, nå tjeneren, Jean Passepartout, som synes han har reist nok i livet og bare vil ha fred og ro, stabilitet, vaner og forutsigbare dager. Men den gang ei! Med reiseveska trygt plassert under armen, stappa med reisepledd, ekstra ulltrøyer, reine sokker, tjue tusen pund i kontanter og noen andre småting, låses døra i Saville Row 7, og Passepartout løper etter Phileas Fogg og inn i en hestedrosje som frakter dem direkte til togstasjonen. Eventyret, som denne gangen er illustrert av Annine Qvale (f. 1963), er i gang.

Og det går fort. Verne har delt opp boka i 37 kapitler av nokså jevn lengde, alle leses raskt og greit, for her er ingen tekstlig motstand, kun noen digresjoner og et par mer detaljerte teknologiske beskrivelser. Det er i det store og det hele nokså lite dødtid, men bare av og til blir det spennende for en belest leser. Og i og med at boka egentlig er en eneste lang transportetappe, er forfatteren etterhvert nokså dreven på den. Det er lite som nøkker, overgangene er fine, og det er bra at forfatteren veksler mellom ulike intensiteter og hastigheter. Verne skriver konsekvent i tredjeperson, og hopper lett og ledig fra Fogg til Passepartout til politibetjent Fix og så videre. Men dessverre blir det hele gjennomført uten noe særlig innlevelse og karakterisering. Det gjør at det blir mye overflate og lite dybde, vi blir egentlig ikke kjent med noen av personene, for vi veit bare det lille som fortelles innafor ramma av de åtti dagene og de få temaene en kommer inn på som ikke omhandler reise, forsinkelser, alternativ transport, penger eller lignende. Hvem Fogg egentlig er, er det visstnok ingen som veit (ikke en gang Verne, tror jeg). Hva han jobber med, hvor formuen kommer fra, hvor han er fra og så videre, er ikke-temaer i boka. Og det er synd, for da kunne leseren kanskje forstått mer av mannen med det kjølige ytre, som alltid er så uberørt, og da ville det hele blitt mer troverdig.

Men vi moderne lesere må huske på at fortellinga er lagt til 1872, og blant den britiske sosieteten var du mer eller mindre dine vaner og dine høflighetsfraser, og mer enn noe annet: en mann av ditt ord. Å ikke være korrekt eller pålitelig var en skandale, så det gjaldt å te seg fra topp til tå. Og det gjør Phileas Fogg til fingerspissene og med matematisk presisjon, som det står i boka. Men der andre, som også skriver på 1800-tallet, makter å gå bak den kalde og jålete fasaden, kommer Verne i dette tilfellet til kort. For eksempel i forhold til britiske Jane Austen (1775-1817). Vi blir nokså godt kjent med Mr. Darcy både utafra og "innafra". Det er ikke rart for oss lesere når han og Elizabeth Bennet ender opp sammen, for vi har vært med på hele reisa. Hos Verne er vi med på hele den fysiske reisa, men ikke den psykiske. Vi stenges ute, og det blir egentlig ikke skildra hvordan ei slik reise endrer sjøl det mest distingverte menneske.

Det er tydelig at Jorden rundt på 80 dager, som jeg innledningsvis karakteriserte som ei eventyrlig reisebok, er skrevet med to formål for øyet: opplysning og underholdning. Med skildringer av ulike former for transport, raske innføringer i andre lands historier og påfølgende kulturkollisjoner når våre europeiske venner vandrer rundt på egen hånd, bidrar Verne til utdanning av de store massene. Å lese om land en knapt veit eksisterer må ha vært voldsomt opplysende og spennende. Her er det nemlig mye som i 1872 ikke var kjent stoff. Når en legger til passasjer med rullende bølger og voldsomt hav, eksotiske dyr som elefanter og ulver, rare religioner, underlige skikker, et kraftig tidspress og en ytterst plagsom politibetjent, blir det både spennende og morsomt. Men mellom linjene kan en også plukke opp flere elementer, for eksempel at Verne er en teknologioptimist, med stor sans for framtida. Her er det ikke mye angst å spore, Verne ser først og fremst de mange mulighetene ny teknologi gir. Det er boka et bevis på i seg sjøl. Men jeg oppfatter også at Verne er kritisk, svært forsiktig, riktignok, til den dominerende britiske koloniseringa, og noen skildringer kan være ganske avslørende. Samtidig er franskmannen svært prega av vestlig tankegang, noe episodene i India er et eksempel på. Her bryter våre kompanjonger rett inn i andres (u)skikker, rett og slett fordi de har klare etiske overbevisninger. Et tankekors er at slikt i dag ville blitt dokumentarfilm eller lagt ut på Youtube.

Jorden rundt på 80 dager blei først publisert som føljetong i 1872, et format også Charles Dickens (1812-1870) var velkjent med. Mange av bøkene som er klassikere i dag har først fått prøve seg i datidas tidsskrifter eller aviser, og med den sjangerens behov for å holde på spenning og lesere, er det ikke noe rart at tekstene får større preg av oppsummeringer, raske kapittelavslutninger, tilbakeblikk og underholdende elementer. I tillegg er jo mye av det som presenteres hos Verne i dag kjent stoff, i alle fall for voksne, og det er grunnen til at jeg mener boka vil gjøre seg godt for ungdommer. Boka er svært lite brutal, men har enkeltscener som kan virke litt opprørende, dog ikke så ille som Verneboka Fem uker i ballong (1863). Videre er boka lett å lese, men er på ingen måte tom eller intetsigende. Boka setter veldig godt vår egen tid i perspektiv, nå da vi har en enda mer galopperende teknologisk utvikling og mulighet til å reise rundt hele jorda på kun en brøkdel av tida Fogg bruker.

Men bør vi egentlig gjøre det som Phileas Fogg gjør? Reise for å bevise et poeng, ikke reise for å reise, eller reise for å leve? Fogg stenger ute alt verden kan gi han av opplevelser og sansninger; han tilbringer stort sett tida i lugarene, kupeene eller ved whistbordet og bryr seg ikke en gang om å se ut av vinduet. Parallellen til våre stillesittende, skjermbaserte liv er påfallende. Men gang på gang trekkes Fogg ut av lugarene og kupeene og vekk fra de mange whistborda. For det er ikke der livet er. Livet skjer utafor stålkonstruksjonene, utafor den planlagte reisa. Moralen er ikke så tydelig, men fullt mulig å hente ut, slik at boka også kan vris mot å være et slags dannelsesprosjekt - men mest for leseren. Som i alle underholdningsromaner har hovedpersonen også her en viss dose flaks. Verne har i alle fall tildelt Fogg mer enn hans del, og Fogg opplever at alle biter faller på plass når han endelig vender hjem til Saville Row 7. Men for oss, som lever i det virkelige livet, er det jo ikke slik. Vi må komme oss ut, ikke satse på at livet på noe vis har tenkt til å komme til oss. Og vi må følge med, bruke sansene og lære av de erfaringene vi gjør oss, ikke regne med et medskrevet hell. For livet er ikke skrevet. Og hvis ikke vi tar livet på alvor, blir vi bare blindpassasjerer i våre egne liv.

Et julekvad (A Christmas Carol)

Bildekilde:
Vigmostad & Bjørke

Mens de fleste andre allerede har begynt å pakke ned engler, hjerter, røde lys, nisseservietter og reinsdyr med bjeller på, stue vekk juletreet, julekuler og norske flagg eller hva en nå har hengende på treet og i kriker og kroker rundt forbi ute og i heimen, lader jeg snarere opp til jul (igjen) gjennom å få en god porsjon julestemning fra Charles Dickens (1812-1870) lille julefortelling Et julekvad (A Christmas Carol, 1843). Det er kanskje litt bakvendt, i og med at jula akkurat er over, men jeg bryr meg ikke noe særlig om det. Her i heimen varer jula i enda noen dager til, i alle fall til aller siste rest av marsipan, julebrus og pepperkaker er forsvunnet.

Planen var å lese denne vesle boka av Charles Dickens rett etter at jeg var ferdig med eksamen, i ett, på sofaen i stua. Sånn blei det ikke. Med tusen gjøremål på fire små, korte dager, fikk jeg ikke begynt på boka før etter at hovedfeiringa var over. Et julekvad, eller En julefortelling, som den også er utgitt som på norsk, har derfor vært mer ei nyttårsbok for meg. Ikke at lesetidspunktet egentlig betyr så mye i denne sammenhengen, det viktigste er at en tar til seg innholdet i boka, moralen som Dickens så tydelig formidler gjennom reisa han sender sin skruppelløse hovedperson Ebeneser Knug (Ebenezer Scrooge i originalen) ut på.

Det er altså herr Knug som er hovedperson i denne julefortellinga, og han er "en karrig, knegen, nidsk, grisk, glupsk, grådig gammel synder", som Dickens skriver, her i Torstein Bugge Høverstads oversettelse. Han er altså en knakende fin fyr. Og været, juleværet, som er "kaldt, rått og bitende", med tjukk, tett tåke, passer perfekt overens med denne ugjestmilde mannen, som ikke bare tvinger kontoristen til å jobbe på julaften, men som også gjør narr av sin egen nevø når han kommer innom og ønsker gledelig jul (Humbug! svarer Knug), og som sender alle andre mennesker rett på dør, uten å egentlig høre på hva de vil. At en skal være god og snill med sine medmennesker i jula er noe Knug ikke tenker på, faktisk tenker han aldri på det. For det beste er å ha det mørkt, kaldt og skittent, da bruker en nemlig ikke penger på lys, fyring eller vasking, som både er dyrt og unødvendig og tullete. Pengene har det best om de hoper seg opp, og da har Knug det fint også.

Eller har han virkelig det? Dickens skildrer et liv som er så tappa for varme, engasjement, medfølelse og interesse for andre at en lurer på om det i det hele tatt går an, et liv som er sjelelig (eller åndelig) og emosjonelt tomt. Skallet Knug har seg sjøl i sentrum, og ingen andre. Knug bor aleine, hans kompanjong Barflint er død for lenge sida, og hans nærmeste er kontoristen, som han virkelig driter i, og nevøen, som han avviser hver jul. Penger er det beste i verden, penger, framgang og suksess, og en kan gjerne være kjip og grell så lenge en får mer penger og makt.

Men dette skal sjølsagt endre seg. Dickens sender Knug ut på ei reise utenom det vanlige i denne fortellinga, som begynner med at dørhammeren på Knugs inngangsdør endrer form til Barflints ansikt. Dette viser seg å bli den første i rekka av uvanlige opplevelser, som presser Knug til å ta et oppgjør med både fortida, nåtida og framtida - den han har vært, den han er, og den han vil bli. Med kontrasterende virkemidler som lys og mørke, tale (skremme) og å vise fram, vandrer Knug gjennom sitt eget liv. Hans egoistiske levevis har allerede kosta han svært mye. Skal ha risikere enda mer? Riktignok har han hatt stor suksess, mye framgang og sitter på en diger haug med penger, men er alt dette verdt noe om en ikke kan dele det med noen?

Det er vanskelig å skrive mer om dette vesle verket som rommer så mye uten å avsløre hovedinnholdet for dem som fortsatt ikke er kjent med stoffet. Derfor vil jeg forsøke å gjøre det kort. Dickens rører, som vanlig, ved det eksistensielle, og oppfordrer oss alle til å gå i oss sjøl. Kanskje det er en god tradisjon å gjøre det til jul hvert år. Eller oftere. Vi trenger å tenke etter, kjenne etter, nå mer enn før, i denne tida som går fortere enn sjøl Dickens kunne fantasere seg fram til. Det viktig å ta seg tid til å prioritere. Samtidig som Dickens formidler dette til leserne, får han gjennom sine ytterliggående typer sagt mye om både enkeltmennesker og samfunnet. Her er det mye humor og varme, men også kritikk. Likevel tar ikke kritikken overhånd, for dette dreier seg jo egentlig bare om Knug og hans dannelsesreise, men det har også stor overføringsverdi til mennesker utafor det litterære universet. Og det at fortellinga fortsatt har mye å si oss, viser at vi kanskje ikke er kommet så langt som vi burde likevel, til tross for all teknologi.

Et julekvad har vært gjenfortalt drøssevis av ganger, og fins i mange ulike filmatiseringer, som tegnefilm og Disneyversjon, på scenen, som musikal, opera og mye mer. Verket har også vært inspirasjonskilde for mange andre forfattere og filmskapere opp igjennom tida, og rammefortellinga fins i flerfoldige verk. Isteden for å kaste bort tid på noen av disse andre, mer eller mindre vellykka versjonene, vil jeg råde alle til å lese boka. Den er kort, bare 133 sider, men rommer så veldig mye. Språket er godt, flyter lett, og er rikt. Det er lite motstand å hente, og det er også ganske spennende å følge med på turen, sjøl om det av og til kan bli litt forutsigbart. Likevel hindrer ikke det for at det gjør veldig vondt å lese den fjerde av de fem strofene, når Knug endelig innser hva som er i ferd med å skje med hvem.

Et julekvad er plassert i en mjuk, men bestemt overbygning, hvor forfatteren leder oss mot de idealene som han synes er viktige, peker på hvilke verdier vi bør holde høyt og diskuterer hva jula handler om. Det er gjort på en sympatisk og myndig måte, med sjarm og varme. Og oppfordringa til tenking rundt egen oppførsel kommer alltid godt med. Ettertanke og sjølrefleksjon har sjelden skada noen - snarere tvert i mot!

Dersom du også vil ha ditt eget eksemplar av Et julekvad, eller fikk lyst til å kjøpe den som gave til noen, kan jeg tipse om at den akkurat nå er å få for femti kroner hos Bokklubben. Fin gave til alle! Og med denne rørende julefortellinga i bakhodet er jeg endelig klar for det nye året.

Vinterlesing

Og vips var det desember. Det verken kjennes eller ser sånn ut, og dømt på mengden pensumlesestoff som nå burde vært konsumert og vel så det, så bør det heller ikke være det. Men kalenderen hører ikke på meg, det er omtrent ei uke igjen til første eksamen, og her er det, for å si det mildt, tida av veien. Og alt anna også, for den saks skyld.

Men uansett hvor skralt det står til både værmessig (hvor i heite er snøen?) og på pensumfronten, så er jeg rett og slett avhengig av å lese noe sjølvalgt for å få hverdagene og hjernen til å gå rundt. I november skulle jeg komme igjennom tre flotte damer: Undset, Nedreaas og Wassmo. Jeg begynte bakerst og fullførte Hundre år, har kommet lenger i novellene til Nedreaas, men er enda ikke ferdig, og er per skrivende stund er jeg fortsatt midt oppi Husfrue. Litt etter skjema, med andre ord. Pensumet, som av og til er dørgende kjedelig, og de mange distraksjonene jeg utsettes for på daglig basis, får dele skylda. Det stopper meg uansett ikke fra å lage en ambisiøs leseliste for den første vintermåneden, desember.

Sigrid Undset
Mål nummer én er naturligvis å komme i mål med Husfrue. Per nå er Erlend på vei hjem etter å ha vært borte i to år, og jeg er svært spent på Kristins reaksjon. Og vil de fem små guttene kjenne igjen pappaen sin? Og denne Sunniva, som ikke lover godt, klarer han å holde seg unna henne, sjøl om hun, iført bare serken, mister fingergullet i senga og trenger hjelp til å leite? Mange ubesvarte spørsmål her, altså. Jeg regner med å sprenglese de nærmeste dagene for å bli ferdig før eksamen.

Torborg Nedreaas
Å lese ferdig Nedreaas skyves også videre inn i desember, og jeg håper at jeg endelig kan komme i mål før måneden er omme. Boka er med over alt, uten at det hjelper, novellene blir rett og slett nedprioriterte. Kanskje dels på grunn av sjangeren - når hver tekst avrundes, avsluttes spenningene også. Boka trekker ikke i meg på samme måte som Husfrue. Men likevel er verket så viktig at jeg ønsker å lese ferdig, og føler meg sløv fordi jeg ikke har gjort det tidligere. Kanskje jeg må lage en regel om at det ikke er lov til å begynne på en ny roman før novellesamlinga er lest?

Arto Paasilinna
Jeg kjører en del tog. Og da har jeg med meg egne bøker som er egna til slikt. De skal være tynne, lette og i slafsete innbinding. Denne periodens togbok er Kollektivt selvmord av den finske galgenhumoristen Arto Paasilinna. Men dessverre er ikke boka så frisk og artig som forventa, og jeg lurer på hvor mye tog jeg egentlig må kjøre for å komme i mål...

Per Olov Enquist
Hurra, Per Olov-tid! Jeg gleder meg veldig til å komme i gang med Enquists sjølbiografi Et annet liv fra 2008 (2009 på norsk). Den har jeg spart på i mange år, og nå er tida endelig inne! Jeg skal lese den i forbindelse med Ingalills biografilesesirkel, som denne gangen har teaterfolk, filmfolk, regissører, skuespillere osv. som tema, og der passer jo Per Olov inn. Ja, for fyren har både filmmanus, librettoer og dramatikk på samvittigheten. Bloggdatoen er satt til 15. desember, men jeg regner med forsinkelser av ymse art, da jeg har eksamen også den 19. Julestria blir et fremmedord i år, tror jeg.

Charles Dickens
Når eksamen endelig er over, skal jeg ligge på sofaen og lese Charles Dickens' A Christmas Carol (på norsk Et julekvad) i ett. Og det skal jeg nyte til det fulle. Etterpå skal jeg kanskje bake kaker eller pynte litt, vaske eller stelle med julekort og innpakking, hvis ikke det allerede er blitt gjort i rein eksamensdesperasjon eller av andre flittige folk her i heimen. Forhåpentligvis er jeg innen da også ferdig med innkjøp av alle gaver, sånn at julefreden og julekosen umiddelbart kan senke seg.

Jostein Gaarder
Julestemning skal jeg ha i år, uansett om det kommer snø eller ikke, og jeg skal forsøke å lese Gaarders kalenderbok Julemysteriet gjennom adventstida. Men jeg tror ikke egentlig at det lar seg gjøre med min timeplan, med mindre den blir med i kofferten som hotellbok. Jeg satser derfor på å lese om Joakim og hans mystiske lapper (velkjent Gaardergrep) på tampen av adventstida og i romjula. Aldri så seint at det ikke er godt for noe.

Nicole Krauss
29. desember er det tid for årets siste lesesirkelbok i regi av Line. Jeg har lyst til å delta, som vanlig, men innser at jeg denne gangen mest sannsynlig må bite i det sure eplet og stå over hele runden. Men i tilfelle lesebasillen biter seg skikkelig fast i løpet av fridagene, ligger Kjærlighetens historie allerede klar i den høye stabelen ved sida av skrivebordet.

Toni Morrison
Ja, nå som tida suser avsted og det nye året er like om hjørnet, er det kanskje like greit å la være å begynne med ei ny bok? Elskede har lenge liggi på lur, denne måneden er heller intet unntak. Får jeg et pusterom, det vi si, er det et juleselskap som blir avlyst, blir det Morrison på meg. Tror jeg.

P.D. James
Med mindre P.D. James plutselig hopper over Morrison i lesekøen! Jeg har alltid med meg en haug bøker når jeg sover på hotell, sjøl om jeg bare er der for ei natt. Jeg vil så gjerne lese noe når jeg først er helt i ro og fred, og behovet for ikke-pensum er veldig sterkt. Også må jeg jo treffe med humøret! James og Døden kommer til Pemberley ligger godt an i lesekøen på mange måter, så om den blir med i løpet av eksamensturene, blir det nok ikke noe Morrison på meg i 2013 heller.

Ragnhild Jølsen
Etter at jeg er i mål med eksamenene mine og har lest Dickens, skal jeg begynne med Jølsens kortere arbeider. Men jeg har veldig lyst til å fullføre Nedreaas først, slik at jeg ikke har flere novellesamlinger og lignende liggende. Ser for meg at det kan bli seigt å komme i mål da. Derfor må nok Jølsen skyves til like over nyåret.

Det ser rimelig hektisk ut, dette. For i praksis har jeg tolv dager (fra 19. desember til 31. desember, når alle skal dra på besøk og ha besøk) på å lese en drøss med bøker. Jeg veit jo at dette ikke kommer til å være plankekjøring, så jeg opererer med store feilmarginer. Det blir spennende å se lista i januar! For tenk om jeg får mange interessante julegavebøker... Hva er din leseliste?

God adventstid!

Favorittforfattere: D

Aldri hadde jeg trodd at jeg ville møte på store problemer allerede på bokstaven D i min ferd gjennom alfabetet og mine favorittforfattere. Men det har jeg altså gjort. Hittil har jeg brukt nesten to dager på å komme fram til mulige favoritter, bare for å gruse dem i neste øyeblikk av ymse grunner. Hvorfor har ikke flere forfattere fornavn på D? Og hvorfor i alle dager har ikke jeg lest flere av dem? Ja, for det er kanskje der det egentlige problemet ligger: jeg har ikke lest nok. Og dette skal være ei favorittforfatterkåring, ikke ei eviglang liste med mulige favoritter, dvs. et arkiv over nesten alle som noen sinne har skrevet ei bok. Nei. Jeg skal ha lest vedkommende. Helst flere ganger.

Jammen, tenker du kanskje, det er jo så mange med fornavn på D! (Men det er det ikke. Jeg kan bare opplyse at det ikke er en eneste nobelprisvinner i litteratur med fornavn på D før 1997 og Dario Fo. Ikke at det hjelper. Jeg har ikke lest han.) Men hva med Doris Lessing? (Også nobelprisvinner, forøvrig i 2007.) Hun har jeg dessverre ikke fått lest enda. Moroklumpen Douglas Adams kjenner du vel til? Ja, men jeg har ikke lest noe av han. Den store Dante Alighieri er vel velkjent? Jo, forsåvidt, men jeg har bare lest utdrag, og synes ikke det teller. D. H. Lawrence, da. Nei. Dan Brown? Nekter faktisk å ta i noe av han. Da har vi alltids norske Dag Solstad! Å, skrekk. Det skal være favoritter, det her. Men det er ganske mange kvinnelige forfattere med navn på D som jeg veit du har lest, det står jo om dem her på bloggen: Donna Tartt, Daphne du Maurier, Diane Setterfield... (Det er som å dunke huet i veggen, dette.) Stikkordet er altså favoritter. Disse snubler i sine egne kommaer og når aldri opp.

Jeg må med andre ord fire på krava. For å få kåra noen favoritter denne gangen må jeg gjøre om spillereglene en smule. Jeg våger å si at jeg tror det aldri skal skje igjen, jeg har i alle fall dårlig samvittighet allerede for å bryte mine egne regler. Så: på bokstaven D blir det etternavnet som gjelder. Og da er det brått vanskelig å komme fram til de to aller, aller beste igjen. Etternavn på D er det nemlig mange som har. Og jammen er forfatterne ikke bare dyktige, men knallgode!

Charles Dickens (1812 - 1870)
Den britiske forfatteren Charles Dickens er en av de mest geniale jeg noensinne har vært borti. Bøkene hans er en solid oppvisning i stilistikk og komposisjon, ingenting er overflødig, alt og alle har sin plass, han er effektiv, humoristisk, stemningsfull, uforutsigbar og elegant. En kan sjølsagt komme med innvendinger også, som at han er litt overfladisk, av og til litt rask på labben, og at karakterene kan være endimensjonale eller bare uklare (for meg er det godt eksempel på det siste Estella fra Store forventninger). Og det er jo forsåvidt sant, alt sammen. Men Dickens treffer likevel, ofte på kornet, så som forfatter må han ha hatt solid kunnskap om menneskers psyke, han skildrer godt og presist, viser varme for hovedpersonene sine og makter å skape sympati for de mest forsoffne mennesker hos leseren gjennom perspektivet han velger, sine nøye uttenkte kommentarer og replikker.

Dickens var et arbeidsjern uten like, han jobba blant annet som journalist, utga sitt eget magasin, publiserte mange av romanene sine som føljetonger (hvilket forklarer den enestående spenningsoppbygginga og et par unødige repetisjoner hist og her), bevega seg over flere sjangre og var, gjennom sitt forfatterskap, også politisk engasjert. Han glemte aldri hvor han kom fra, og talte støtt de fattiges og svakes sak, og kan sånn sett forsiktig sammenlignes med vår egen og mye seinere Jens Bjørneboe (1920 - 1976). En annen måte å si det på, er at han, dessverre, som mange andre forfattere (bl.a. den samtidige Balzac), brant sitt lys i begge ender og jobba seg ihjel. Er det de kreatives last?

Jeg har lest mange utdrag av Dickens, både på norsk og engelsk, korte historier og romaner. Favoritten så langt er romanen Store forventninger, ei bok som er så god at jeg definitivt kommer til å lese den igjen. Jeg har naturligvis også blitt kjent med Dickens' mange univers gjennom ulike filmatiseringer, og på topp har jeg fortsatt Little Dorrit fra 2008, som jeg også ser fram til å lese. Jeg opplever at jeg såvidt har kommet i gang med dette unike forfatterskapet, og gleder meg til bøkene jeg har i vente.

                                                      
Marguerite Duras (1914 - 1996)
Denne er kanskje litt overraskende, både for meg og dere som leser. Franske Duras? Hun rare, sære? Hun postmodernistiske? Favoritt? Tja. Hun er ikke egentlig en favoritt på samme måte som Dickens, jeg koser meg ikke med forfatterskapet hennes, med fokuset hennes og de mange små finurlighetene. Hun er ingen kommersiell forfatter med blekk på fingertuppene og et varmt smil om munnen, slik jeg ser for meg Dickens, der han går tur i parken, setter seg ned på en benk, betrakter hvordan noen barn leiker med hverandre, og forter seg å ta fram notatblokk og blyant for å skrive ned det han ser og tenker. Verkene til Duras er heller prega av uro og støy, av kolliderende stemninger, av oppbrudd, av tragiske skjebner, av mennesker som ikke kan kommunisere eller som fungerer dårlig sammen. Mye av det hun har skrevet er sentrert rundt tematikken som er velkjent fra romanen Elskeren fra 1984, hvor hun sjøl agerer som hovedperson. Så krafta hennes er virkelig ikke den samme som hos Dickens, den ligger et helt annet sted: i orda, i språket. I konsentrasjonen hennes, der hun maner fram heten som står opp fra jorda, tørrheten i munnen, tørken som gjør alt og alle skjøre, den varme grusen, hvordan en er så avhengig av det basale, mat og klær og tak over hodet.
I utvalget av ord, så få, i den stramme skildringa av viktige situasjoner.

Hun er imponerende fordi hun er konsentrert, fordi hun planlegger, fordi hun skriver bevisst og veit hva hun vil med historia. Hun er modig fordi hun ikke er redd for å bruke sin egen historie, fordi hun er kvinne og tør å skrive om det sensuelle og erotiske, fra et kvinnelig perspektiv. Hun er viktig fordi hun er nyskapende, særlig innafor dramatikken, og hun blir en av mine favoritter fordi hun alltid var tøff, alltid var tilstede, alltid var kunstner først, og ikke kvinne.

Hvem er dine favorittforfattere på D?
Som sagt var det veldig vanskelig å velge denne gangen, og da jeg lot meg sjøl fokusere på etternavn og ikke de umulige fornavna, blei det mange om beinet. Alexandre Dumas den eldre, Dostojevskij, Arthur Conan Doyle, Olav Duun og Roald Dahl med mange flere er alle gode kandidater. Men jeg er altså mest glad i Charles Dickens. Og jeg mener det også er viktig å takke for de litterære utfordringene vi får servert, her representert ved Marguerite Duras. Men du ville kanskje valgt noe helt annet?

God leseuke!