Sjakknovelle og Leporella

Bildekilde: Bokelskere

Den østerrikske forfatteren Stefan Zweig (1881-1942) er en anerkjent forfatter jeg lenge har hatt lyst til å lese, men så var det denne tida, da. Men endelig, på en studietur i høst, måtte jeg ha med ei lita bok som passa i veska. Og da var Sjakknovelle den første jeg fikk tak i - lett og lita og helt perfekt for veska. Min utgave inneholder også novella Leporella, som jeg kommer tilbake til under.

Sjakknovelle er, på det konkrete plan, ei novelle om akkurat det: spillet sjakk. Men det som gjør teksten så god, er hvordan Zweig bruker sjakkspillet og situasjonen på dampskipet til å vise fram så veldig mye mer. Det gir teksten flere lag og åpner for mange tolkningsmuligheter, særlig om en bruker sjakken som metafor. En kan for eksempel lese novella ikke bare som ei skildring av de to sjakkspillerne, men også av den pågående situasjonen i Europa, som i løpet av 1930-tallet går fra ille til verre.

Og derfor blir kontekst her veldig viktig. Ikke bare med tanke på andre verdenskrig, men også Zweigs egne erfaringer med første verdenskrig og seinere erfaringer som jødisk i ei ekstremt krevende og farlig tid. Zweig flykta til Storbritannia i 1934, og blei britisk statsborger i 1940, i følge Store norske leksikon. Fortvila over situasjonen i Europa, emigrerte han videre til Brasil i 1941. Sjakknovelle blei trolig skrevet i 1941 - jeg ser for meg at Zweig fikk ideen til teksten og tok notater mens han sjøl reiste sjøveien nedover, men det er ikke sikkert det stemmer. Sjakknovelle, som blir kalt både en kort roman og ei lang novelle, blei utgitt posthumt i 1943. Da hadde fortvilelsen tatt fullstendig overhånd, og Zweig og hans unge kone Lotte hadde tatt sine egne liv. I Sjakknovelle er denne fortvilelsen tydelig og sår, og vi får se hvordan det fullstendig kan styre og ødelegge et helt menneske. Kan hende var det nettopp det som skjedde med Zweig også.

Rammefortellinga i Sjakknovelle er enkel: Den nåværende verdensmesteren i sjakk, Mirko Czentovik, befinner seg, sammen med mange andre, på en luksusdamper på vei fra New York til Buenos Aires. Flere av de reisende veit hvem sjakkmesteren er, og forsøker å friste han til å ta et parti hist og her. Slik går det til at Czentovik etter hvert spiller sjakk mot betaling mens han allikevel er på damperen. En dag skal han spille mot dr. B., hvis identitet er ukjent. Og der alle andre har vært enkle å knuse for sjakkgeniet, får han her en reell motstander. Vi observerer alt gjennom en mannlig jeg-person, som verken kjenner Mirko eller dr. B. særlig godt, men som lar oss komme tett på begge. Og der vi får gjenfortalt Mirkos biografi i korte trekk i begynnelsen av teksten, tar dr. B. sjøl etter hvert til orde for å fortelle sin. Det er grelle kontraster, som også kaster lys over hvorfor det går som det går på sjakkbrettet.

Og det som er fascinerende, er jo at det ikke er det konkrete sjakkpartiet etter det andre som er det interessante. Men når de utspilles, sitter en der som leser og holder pusten i påvente av neste trekk, sammen med de andre på damperen, jeg lukter sigarene og det salte havet, og litt lenger unna lukta av varm mat, jeg kjenner det duve under beina på meg, og i glassene til mennene rundt sjakkbordet forplanter bølgene seg mjukt. En av dem skyver skyggelua bakover og tørker seg i panna. Lufta står nesten stille. Ingen sier noe, vi stirrer alle på de svarte og hvite rutene og venter. Og jeg vil jo så gjerne at den jeg heier på, den jeg har sympati med, skal gå seirende ut av kampen på trebrettet. Men det er egentlig uviktig. Det virkelig viktige er dr. B. og hans historie, som er svært knytta opp til sjakk.

Og den skal ikke jeg avsløre her. Det jeg derimot vil skrive, er at Sjakknovelle er ei historie som passer svært godt til mange ulike typer lesere. Menn og kvinner, unge og eldre - mange vil finne noe i teksten som de kan gjenkjenne og gruble over. Og det at den er delt mellom et konkret, et abstrakt og et symbolsk nivå, gjør at leseren finner det hun er i stand til å finne. Sjøl om teksten tar utgangspunkt i et maskulint miljø, skriver ikke Zweig spesielt maskulint. Han er presis i skildringene, bruker mange adjektiver, og er veldig hjemla i egen samtid. Stilen og tonen i boka fikk meg til å tenke på både Cora Sandels (1880-1974) bøker om Alberte og Franz Kafkas (1883-1924) univers i Prosessen. Så er de da også født omtrent samtidig, og bærer på de samme erfaringene i forhold til første verdenskrig og ei skummel mellomkrigstid.

Den andre teksten i boka, er Leporella. Den er ganske mye kortere enn Sjakknovelle, og er også ei mer klassisk novelle enn det Sjakknovelle er. Her befinner vi oss i et typisk bymiljø, hos en privilegert overklasse som får inn en ny tjener. Hun heter Crescenz, men husets herre kaller henne fra tid til annen Leporella. Crescenz er ikke noe særlig å se til, men hun er et arbeidsjern uten like. Og når hun snapper opp at det er ugreie mellom ekteparet hun jobber for, tar hun straks ektemannens parti. Zweig glir enkelt fra den ene til den andre ved bruk av en tredjepersonsforteller. 

I Leporella finner vi igjen motiver som er mye behandla i skjønnlitteraturen. Teksten skildrer kjærlighetens mange varianter, det er utroskap, dårlig kommunikasjon og misforståelser, kolliderende drømmer og ikke minst håp - håpet en i det lengste klynger seg til før en til slutt slipper. Og vi møter noen forsmådde kvinner, som blant annet Shakespeare advarer mot. Det er det mer enn en grunn til. Under handlinga dirrer eksistensielle spørsmål, sprik i etiske standarder og allmenne, menneskelige behov. Kan disse forenes? Også Leporella gjør bruk av hovedpersonens bakgrunnshistorie, slik Mirkos og dr. B.s gjenfortelles i Sjakknovelle. 

Tekstene til Zweig skiller seg ut fra nåværende tekster ved å insistere på et lavt tempo. Språket er godt og glir lett, sjøl om det også er litt gammelmodig. Jeg for min del finner det sjarmerende, og opplever at det gir koloritt til tekstene, som igjen gjør at jeg tror mer på det jeg leser. Zweig skildrer i en jevn strøm og vektlegger få detaljer, som for eksempel skritt over golvet. Skritt er viktig både i Sjakknovelle og Leporella, men på helt ulikt vis. Og et så enkelt element, som at noen går over golvet, klarer Zwig å gjøre ekstremt mye ut av. Det er elegant og imponerende. Videre er begge tekstene, lest med dagens blikk, nokså forutsigbare, i den forstand at avslutningene ikke er overraskende. Men det gjør ingenting. Det er ikke den ytre spenninga som er poenget, det er det indre livet som skildres gjennom handlingene, og som vi slik får se en flik av. Begge tekstene er gode å være i, sjøl om ingen av dem går godt. 

Og med det har jeg stifta bekjentskap med Stefan Zweig, en produktiv og spennende forfatter jeg gjerne vil lese mer av. Både Sjakknovelle og Leporella er her oversatt av Ursula Monsen (1914-2003).

Ungdomstid

Bildekilde: Bokelskere

Tilbake i 2014 var det en franskmann ved navn Jean Patrick Modiano (f. 1945) som mottok Nobelprisen i litteratur. Prisen, ifølge De Aderton, blei blant annet gitt "for erindringskunsten han har brukt til å fremkalle de mest ubegripelige menneskeskjebner og avdekket okkupasjonens livsvilkår". Modiano føyer seg dermed inn i ei ganske lang rekke med franske nobelprismottakere. Jeg var blant mange som i tida etterpå sikra meg ei bok av forfatteren, da han inntil offentliggjøringa var helt fremmed for meg. Boka jeg kjøpte, heter Ungdomstid, og nå, etter mange år på ulesthylla, er den endelig lest.

Ungdomstid (Une Jeunesse, 1981, oversatt til norsk ved Kjell Olaf Jensen (1946-2016) i 2014) er ei lita bok på kun 159 sider. Den har ei halv rammefortelling, altså kun ei åpning, som er lagt til romanens nåtid, mens resten av boka fortelles i retrospektiv. Når vi kommer inn i historia, er det rett før Odiles 35-årsdag. Ektemannen Louis, som er fokaliseringsinstans i store deler av boka, er jevngammel med henne. Når han kjører en besøkende til toget etter bursdagsselskapet, settes det i gang ei erindring. Han tenker tilbake til da han og Odile var unge, femten år tidligere, da han var ferdig i militæret og hun forsøkte å slå igjennom som sanger. 

Vi er i Paris på begynnelsen av 1960-tallet, krigen er fortsatt et åpent sår i Europa, og Odile og Louis møtes ved en tilfeldighet. Begge er aleine og sliter med å finne retning og å tjene nok til å forsørge seg sjøl. Naivitet, dumhet, tilfeldighet og rein nød tvinger dem inn i situasjoner de seinere strever med å komme seg ut av. De settes i takknemlighetsgjeld og faktisk gjeld og veves inn i et nett av maktkamper, manipulasjon, bestikkelser, politikk, svindel og bedrag, og de veit ikke hvem de skal stole på. Etter flere måneder på andres nåde byr det seg plutselig en mulighet for å komme seg ut. Og den tar de.

Og slik slutter boka.  

Det er ikke egentlig så mye mer å si heller. Dette er ei lita bok, og ei lita fortelling. De mest interessante passasjene omhandler Odile, og disse dveles det ikke ved. Alt surret med Louis får derimot stor plass. Modiano holder seg hele tida på avstand i tredjeperson, slik at vi aldri er med, vi bare betrakter de to som strever fra et sted langt unna. Av og til håper vi at de ikke gjør det de er i ferd med å gjøre, men de gjør det likevel, uten at det framkaller noe særlig større engasjement hos leseren. Det er ikke kjølig eller ufølsomt, bare ekstremt distansert og faktisk helt følelsesløst i den forstand at det knapt settes ord på en eneste sinnsbevegelse. Og de gangene det settes ord på, virker det påklistra. Det gjør at alvoret kanskje ikke synker helt inn hos leseren, fordi hovedpersonene virker så uaffiserte. De lar seg bare føre hit og dit, som om de er noen andres eiendom eller leiketøy. 

Språket er godt, prega av luft og tre prikker etter hverandre ... som indikerer at det tenkes eller reflekteres, med det resultat at mange setninger faller litt. Kan de ikke tenkes ferdig? Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om det grepet, da det på mange måter virker som om teksten er uferdig. Fokaliseringsinstansen ga meg også litt hodebry. Vi følger stort sett Louis ganske tett, men plutselig kan Modiano være tett på Odile. Odile utsettes for ekstreme prøvelser, men gis ekstremt liten plass i boka. Betyr det at hun er mindre viktig? Hvordan kan det verste i boka få minst plass?

Navnelikheten mellom flere av de mannlige bipersonene på B gjorde det litt vanskelig å holde dem fra hverandre. Modiano karakteriserer heller ikke noe særlig i replikkene, slik at alt i teksten har samme tone, fra Odile til Louis, andre bipersoner og disse mennene. Kanskje det er litt av poenget, at vi er inne i en jevn erindringsstrøm. Men det kan også oppfattes som flatt. Etter hvert opplevde jeg at handlinga gikk fra å være nokså enkel og grei å følge, til å bli mer kaotisk. Det er penger, tog, smug, gatenavn, gamle bygg, biler og disse mannfolka med ulik bakgrunn. Kanskje det er ment som et slags høydepunkt, jeg veit ikke. Jeg synes ikke det var spennende, bare plagsomt. Så tar Louis og Odile den utveien de plutselig har foran seg. Og det er det, og jeg som leser er rimelig upåvirka. 

Ungdomstid var dessverre ikke helt min type bok, og fordi den slutter så plutselig, og uten at vi kommer oss tilbake til utgangspunktet i åpninga, virker den også uferdig. Jeg forstår derfor ikke helt hvorfor nettopp Modiano mottok Nobelprisen i 2014 - det fins da så utrolig mange fantastiske forfattere der ute! Og skulle en ha lyst til å lese ei bok med skildringer fra Paris, der hovedpersonens prøvelser er virkelige, og der leseren er med, og der det er så intenst at en nesten ikke orker å lese, da er Cora Sandels bøker om Alberte hundre reiser bedre enn dette, bare så det er sagt.

Bokhyllelesing 4: Skandinavisk bok

Tema for Bokhyllelesing 2017 for april, var å lese skandinaviske bøker utgitt mellom 1945 og 1990. Vi kunne med andre ord velge mellom et utall forfattere fra flere nasjoner og en svært stor mengde utgivelser fra alle sjangre over en tidsperiode på førtifem år. Med så mange interessante, spennende og helt ukjente alternativer skal det godt gjøres å ikke finne noe lesverdig! Og uansett om du gikk i norsk, svensk eller dansk retning, om du leste noveller eller essays eller den tjukkeste romanen du kunne finne som du kanskje ikke er ferdig med enda, så er det nå på tide med ei oppsummering.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de skandinaviske bøkene:

BokBloggBerit leste Trollsteinen og Pilegrimsferd av Vera Henriksen

Ida leste Sommerboken av Tove Jansson

Åslaug leste Novemberlys av Mette Winge

Hedda leste Den onde hyrde av Jens Bjørneboe

Gro leste Alberte og Jakob av Cora Sandel

Per publiseringstidspunkt er det altså fem stykker som har lest og skrevet om sine bøker, og som vi ser av lista over, dominerer både sjangeren roman og de kvinnelige forfatterne. Men nasjonalitetene er ulike, og i utvalget har vi både norske Vera Henriksen, finlandssvenske Tove Jansson, danske Mette Winge og norske Cora Sandel, som på sett og vis gjorde svenske av seg slik Amalie Skram gjorde seg dansk. Det vil jeg kalle god spredning. Av undersjangre har vi historiske romaner fra Henriksen, en episodisk og poetisk kortroman fra Jansson, krim fra Winge, samtidsroman fra Bjørneboe og vår nære historie fra Sandel. Det er også en ganske fin variasjon. Vel gjennomført, alle sammen!

I mairunden av Bokhyllelesing 2017 skal vi være mer sjangerbestemte enn tidligere, og vi skal velge oss enten et skuespill eller ei diktsamling som vi deretter skal lese. Forfatter og publiseringstidspunkt er ikke viktig, og ei heller tematikken. Med andre ord står en ganske fritt også her, og en kan velge og vrake i det beste fra antikken, ta for seg et stykke fra britenes store sønn William Shakespeare, fokusere på vår hjemlige helt Henrik Ibsen eller den mer moderne Jon Fosse, eller hvorfor ikke svenskenes stolthet, August Strindberg? Og orker en ikke henge med mannfolka, kan en alltids kose seg med Sarah Kane, dog det ikke blir mye kos. Da vil jeg heller lese Cecilie Løveid eller Marguerite Duras dramatikk, eller få en god latter med Tom Stoppard. 

Innlegg publiseres når som helst i løpet av måneden bare du er ferdig med lesinga, og husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Kvinners spor i skrift

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av november leste jeg nok ei bok sammen med Birthe, og denne gangen fokuserte vi på ei fagbok fra 1986: Kvinners spor i skrift. Supplement til norsk litteraturhistorie av Elisabeth Kjørsvik Aasen (f. 1935). De som har fulgt sida mi ei stund, veit at dette er langt ifra første gangen jeg har lest noe av Aasen. Fra før står både Driftige damer (1993/2009), Det skjønnes hage (1996), Barokke damer (2005), Opplysningstidens kvinner (2010) og 1800-tallets kvinner (2013) trygt plassert i hylla for historie og kultur.

Aasens overordna prosjekt både for denne utgivelsen og de øvrige, er å løfte fram de glemte kvinnene i kulturhistoria, og da særlig i litteraturhistoria. At de til gagns er blitt glemt, oversett, ignorert, ringeaktet, vurdert som dårlige, trampa på, ikke en gang tenkt på - kun i kraft av sitt kjønn - er et faktum. Men Aasen veit at de er der, og hun leiter dem systematisk fram, og hun gir både europeiske og norske kvinner en solid skriftlig tradisjon å stå i. Og der står de støtt.

Kvinners spor i skrift konsentrerer seg, som undertittelen sier, om norske forhold. Aasen begynner med den norrøne diktinga og viser til at det er stor sjanse for at disse diktene blei framført av kvinner, overlevert fra kvinne til kvinne og kanskje til og med skapt av kvinner. Derfra går hun kronologisk og systematisk framover, epoke for epoke, sjanger for sjanger, helt til hun avslutter med et utsyn over tida etter 1945. Det er en ryddig og grei inndeling.

Oppbygginga av boka er slik sett veldig logisk, og Aasen støtter seg til stadighet på tidligere avsnitt og resonnementer, så det lønner seg på alle måter å lese fra perm til perm. Da får en også dette sveipet jeg tror Aasen er ute etter å gi, det historiske oversynet kombinert med saklige dybdekunnskaper om utvalgte skrivende kvinner og deres forfatterskap. Ikke for å konkurrere med andre litteraturhistorier, men for å tette igjen svarte hull. For, som Aasen skriver innledningsvis, norskpensumet i skolen har som regel bare med tre-fire kvinnelige forfattere. Disse er ofte Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel. Som det ikke er flere. Som om alt begynner og slutter med disse fire. Som om de bare spratt opp, skreiv og falt ned igjen, og etterpå var det som om ingenting hadde skjedd. Det var liksom bare en tilfeldighet at de var kvinner, og at de skreiv.

Men det var ikke tilfeldig. Ikke i det hele tatt. Og det har jo skjedd en hel del. Både før disse fire, underveis og etterpå. Det bør ei enhver skrivende kvinne i Norge i dag være klar over. Om det ikke hadde vært for Camilla Collett -! Hun åpna karrieremuligheten for alvor. Men Aasen peker på at også Collett hadde skuldre å stå på, og ikke minst tilgang til litteratur skrevet av kvinner, i tillegg til utdannelse, evner og talent. Det er fort gjort å tenke at Collett stod i en særstilling, i kraft av sin familie og sin oppvekst. Broren var multitalentet Henrik Wergeland, og faren, Nikolai Wergeland, var opplysningsmann på sin hals. Men Aasen viser at hun slettes ikke er så unik. Samtidig med Collett lever det også ei rekke andre kvinner, hovedsaklig embetsstandskvinner, som skriver. De skildrer sine liv gjennom dagbøker, brev og memoarer, og de gir tidsbilder, skisser og inntrykk fra svunne tider. Like fullt: De skriver.

Det som gjør Camilla Collett helt unik, er at hun lever av sin penn og bare den, at hun får sitt store gjennombrudd med Norges første tendensroman, Amtmandens Døttre, i 1854-55, og at hun er en celebritet i sin levetid. Hun er, udiskutabelt, forfatter. Aasen finner også mange flere av disse modige damene, som lever av egne ord, enten det er via journalistikk, faglitteratur, lettbeinte historier, folkeopplysningsarbeid, erindringer, romaner, skuespill, dikt, essayistikk, biografier, memoarer, fortellinger, skisser, blader, interiører, brev eller oversettelser. Og Aasen skiller mellom de kvinnene som hadde skrivinga som et bigeskjeft, noe de koste seg med foran peisen om kvelden etter at morgendagens middagsfugl var ribba og duken var ferdig brodert, og de kvinnene som setter skrivinga over alt annet. Igjen, Camilla Collett. Men også Hanna Winsnes, svenske Fredrika Bremer, Magdalene Thoresen, Marie Colban, Antoinette Meyn, Bolette Gjør, Christiane Koren. Og fortsatt har vi ikke begynt å snuse på å 1900-tallet.

Aasen plasserer de skrivende kvinnene lett og tydelig i sin historiske kontekst. Hun trekker fram viktigheter som lovgivning, økonomi, juridiske rettigheter, sosial stand, utdanning, arv, ekteskap, familieforpliktelser og andre yrkesmuligheter, som alle er premisser for den skrivende kvinnas mulighet for suksess. Videre setter Aasen kvinnene opp mot hverandre, hun sammenligner dem og verkene og vurderer form, språk og tematikk, diskuterer sjangergrenser, kvalitet, måter å måle kvalitet på, ulike kvaliteter. Slik blir boka en rik utgivelse, der leseren til stadighet kan trekke veksler på resten av verket og den store mengden kilder Aasen har brukt.

I tillegg ser en den skrivende kvinnas historiske utvikling, diakront. Synet på kvinners skriving svinger fra harmløst til livsfarlig gjentatte ganger, avhengig av tid og sted. Tydeligst er det kanskje på tampen av opplysningstida: Vel skal de opplyses, kvinnene også, men bare til en viss grad, og å skrive er ikke en passelig geskjeft for ei frue. Embetsstanden kuer kreative kvinner, og igjen er det Rousseau og hans idealer vi kan takke. Men så kommer motreaksjonene. Og det går fra bortgjemte, tårevåte dikt til dundrende gjennombrudd og sterke skildringer med seksuelt innhold som blåser skjeggstubbene av samtlige mannfolk. Men veien er lang og hard. Camilla Collett legger ned grunnsteinene med sitt arbeid. Kvinnesakskvinner er blant dem som tar over etter henne.

Men det er også noen elementer som trekker ned. For eksempel blei jeg målforvirra ut av en annen verden under lesinga av boka. Hvorfor er noen deler på bokmål og andre på nynorsk? Jeg ser det er en viss systematikk i opplegget, men det var likevel frustrerende. Hver gang Aasen veksla målform, fant jeg flere grove feil, muligens på grunn av tidspress, slik at visse avsnitt virka skikkelig uprofesjonelle. Det er også tydelig at dette er tidlig i Aasens karrière: Fagstoffet er tyngre enn til vanlig og mangler det lille ekstra som hun er blitt så god på å legge inn i sine seinere bøker. For å si det rett ut, så er det tørt. Og det var kanskje derfor lesinga tok så tid. Misforstå meg rett, boka er god, og ikke minst viktig, men den er også litt krevende og omstendelig. Men så skal jo faglitteratur opplyse, ikke underholde. Så det er kanskje jeg som er blitt bortskjemt med fortreffelige sakprosautgivelser fra Aasens hand.

Boka er illustrert med et tidsriktig bildemateriale, med mange fine portretter av de skrivende kvinner. Naturligvis ville det vært bedre om alt var i farger, slik som i hennes seinere bøker, men på en annen side er det en viss sjarm i det svart-hvite. Boka har breie marger med plass til godt med notater, og det rimelige papiret fungerer aldeles utmerket til å streke under gode sitater og spesielt interessante betraktninger. Og dem er det mange av.

Elisabeth Aasen henter de glemte kvinnene opp fra glemselen. Hun gjør det vanskelige og kaotiske bakgrunnsarbeidet som krever et vell av kilder og en uslåelig ordenssans. Hun hedrer kvinnene ved å framstille dem i et saklig lys i ei saklig bok, sier: Her er de! Disse må også med! Men mer gjør hun ikke i denne omgangen. Derfor er det opp til andre å vurdere hvilke kvinner som skal ta plass ved siden av Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel i pensum og litteraturhistorier. Det er andre som må lese Berte Kanutte Aarflot, Ragna Nielsen, Dikken Zwilgmeyer, Barbra Ring og Ingeborg Møller, vurdere dem, se dem opp mot sine samtidige - både menn og kvinner. Så kan en ny, norsk kanon lages. En kanon som er representativ i forhold til både kjønn, epoker og sjangere.

De fire store (4)

Seint i høst skreiv jeg et innlegg her på bloggen som forsøkte å problematisere bruken av begrepet "de fire store" i norsk litteraturhistorie. Begrepet stammer fra ei svært vellykka markedsføringskampanje skapt av forlegger Grieg på 1920-tallet, og forfatterne det dreier seg om er "gullalderforfatterne" Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander L. Kielland og Jonas Lie, som alle var på sitt mest produktive de tre siste tiåra av 1800-tallet. Men det kunne fort vært noen andre, skriver jeg, og trekker fram blant annet Arne Garborg og Knut Hamsun. Men hvem er disse mannfolkas kvinnelige motstykker? I dette innlegget kom jeg fram til at det måtte bli Camilla Collett, Amalie Skram, Magdalene Thoresen og Hulda Garborg. Igjen holder vi oss på riktig side av århundreskiftet, og det er realismen som er den dominerende sjanger for alle fire, uansett formidlingsform.

Men så blir det 1900. Og i løpet av få år er mange av disse store, markante forfatterne gått bort. Collett i 1895, Skram ti år seinere, Thoresen i 1903. Ibsen og Kielland i 1906, Lie i 1908, Bjørnson i 1910. Garborg lever enda lenge, men det er ikke til å unngå å legge merke til: Det foregår ei utskifting i norsk litteratur. Men hvem er det egentlig som tar over? Hvilke forfattere dominerer i tiåra som kommer, og hvilke er sin tids "fire store"? I to innlegg vil jeg forsøke å komme fram til åtte svar, fire menn og fire kvinner som hver på sitt vis er arvtakere etter forrige generasjon. Med en generasjon menes omlag tretti år, så vi skal bevege oss fra århundreskiftet og fram til 1930-tallet.

Til slutt landa jeg på at det måtte bli Knut Hamsun (1859-1952), Gabriel Scott (1874-1958), Olav Duun (1876-1939) og Johan Falkberget (1879-1967) som med sine verker var med på å prege de tre første tiåra av 1900-tallet sterkest. Hver på sitt vis utfordrer og viderefører de arven etter det originale kobbelet Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie. Når vi kommer inn på 1900-tallet, er det moderne gjennombrudd ikke lenger et skjellsord eller en rein agenda - det skrives problemlitteratur over en lav sko. Realismen og romantikken, som dominerte før Brandes' forelesninger, er fremdeles to litterære strømninger som inspirerer og frustrerer, kamuflert med epokebetegnelsene nyromantikk og nyrealisme. Og både Hamsun, Scott, Duun og Falkberget makter å forene realisme og romantikk i sine bøker. Men hvem er deres kvinnelige motstykker?

På 1800-tallet er det som skrevet over Camilla Collett (1813-1895), Magdalene Thoresen (1819-1903), Amalie Skram (1846-1905) og Hulda Garborg (1832-1934) som leder an blant de virkelig store, kvinnelige forfatterne i Norge. De står for den første tendensromanen i nordisk litteraturhistorie, breie folkelivsskildringer, djupe psykologiske portretter og tematisering av seksualmoral - blant annet. Hvilke fire damer følger i disse fotspora og er arvtakere og videreførere?

Ei som ofte glemmes når det skal kanoniseres her til lands, er den produktive og allsidige Nicoline Magdalene Roll (1873-1942). Hun debuterte allerede i 1898 under pseudonymet Jo Nein, og fikk sitt litterære gjennombrudd under eget navn i 1909 med dagbokromanen Benedicte Stendal. Også Det svake kjøn (1915) ga forfatteren mye publisitet. Hovedtyngden av forfatterskapet hennes, som rommer nesten tretti titler, utkom på 1920- og 1930-tallet. Nini Roll Anker var av borgerlig familie, men hun var politisk på arbeidernes side, noe som er svært tydelig i litteraturen hun skreiv. For eksempel er et av hennes mest kjente verk, Den som henger i en tråd (1935), ei bok om de vanskelige livene til de fattige syerskene på en konfeksjonsfabrikk. På grunn av denne kombinasjonen av privilegier og penger på den ene sida og feminisme og sosialisme på den andre, fikk Roll Anker i samtida tilnavnet "kongelig norsk hoffkommunist". Roll Anker var ei av de mest markante nyrealistiske forfatterne i mellomkrigstida, og som forfatter og kvinnesakskvinne går hun i fotspora til Camilla Collett.

Ei som ofte var å se sammen med nettopp Nini Roll Anker, for eksempel på Den Norske Forfatterforenings medlems- og styremøter, var Sigrid Undset (1882-1949). Hennes plass i enhver norsk kanon burde være sjølsagt, og hun trenger vel strengt tatt ingen nærmere introduksjon som tredje og hittil siste norske forfatter til å motta Nobelprisen i litteratur (1928). Hun debuterer i det viktige året 1907 og er sammen med blant annet Duun og Falkberget med på å bane veien for den nye, store romanen i norsk litteratur. Sentrale verk i forfatterskapet er debutboka Fru Marta Oulie, gjennombruddsromanen Jenny (1911), det mektige trebindsverket om Kristin Lavransdatter, lagt til 1300-tallet (1920, 1921, 1922), tobindsverket om Olav Audunssøn og barna hans, som foregår på 1200-tallet (1925, 1927), samt den sjølbiografiske romanen Elleve aar (1934). Undset konverterte til katolisismen i voksen alder, og denne endringa og intensiveringa i tro er bakgrunn i flere av bøkene hennes, for eksempel Gymnadenia (1929) og Den brændende busk (1930). Hun skreiv også en mengde essays og artikler, særlig under og like etter krigen. Fordi hun tidlig tok sterk avstand fra Hitlers regime, måtte hun flykte og tilbringe okkupasjonsåra i USA. Da hun vendte hjem, var det som om både skrivekraft og livskraft var litt forsvunnet.

Ei som ikke lar seg stoppe av krigen, er Sara Cecilia Görvell Fabricius (1880-1974), bedre kjent under forfatternavnet Cora Sandel. Men så har hun heller ikke den samme politiske agendaen som Undset. Sandel debuterte som 46-åring i 1926 med romanen Alberte og Jakob. Det skulle vise seg at boka blei første bind i en svært viktig og dels sjølbiografisk romantrilogi, med oppfølgerne Bare Alberte (1931) og Alberte og friheten (1939). Verkene handler om hvordan den kua og forstumma ungjenta Alberte Selmer i løpet av omtrent femten lange modningsår i Paris endelig tør å ta sjansen på eget talent som forfatter. Kvinneperspektivet er nådeløst, kvinnerolla utfordres og diskuteres. Sandel skildrer fattigdommen og kunstnermiljøet i Paris med stor innsikt, og hun makter å portrettere den komplekse Alberte, som kjemper mot seg sjøl, i seg sjøl, på en troverdig og sterk måte. Andre viktige verker fra Sandels hånd er novellesamlingene Mange takk, doktor (1935) og Dyr jeg har kjent (1946), samt romanen Kranes konditori (1945). Sandel levde et svært privat og tilbaketrukket liv, men oppnådde stor anerkjennelse i sin samtid.

Den siste forfatteren jeg ønsker å inkludere her, er ei som ofte blir forbigått og glemt i dag. Kanskje fordi hun skreiv mest for barn og ungdom, kanskje fordi mange mener at verkene hennes holder lavere kvalitet enn for eksempel Roll Ankers, Undsets og Sandels (noe som kanskje igjen er avhengig av sjanger - dårlig sirkel, det der). Men Barbra Mathilde Ring (1870-1955) var umåtelig populær og viktig i sin samtid, og blei oversatt til mange språk. Mellom debuten med Babbens dagbok i 1904 til hennes siste utgivelse, Mellom venner og fiender i 1947, ga hun ut omtrent femti bøker. De fleste kom ut før andre verdenskrig. Slik var hun med på å prege de aktuelle tiåra jeg ser etter her. Ring skreiv for barn, ungdom og voksne, og utga både romaner, fortellinger, eventyrspill, biografier og artikler, samt at hun gjendikta og oversatte flere verker. Mest kjent er kan hende bøkene om Peik (1910, 1911) og samlinga Fjeldmus og andre fortællinger (1918). Ved sida av å være forfatter, virka hun også som kritiker, og hun var aktiv i Den norske forfatterforening.

Jeg har forsøkt å finne forfattere som på ulik måte er viktige i sin samtid. Det springer fra Nobelprisvinner Undset til den lette Ring. Men også her, mellom det storslagne og det smålåtne, finner jeg, kan hende litt overraskende, en del fellestrekk. Igjen er det realisme som er et stikkord, det er romaner, helst av det samtidige slaget, det er kvinnesak og arbeidersak, det er kunstnerrolle og morsrolle - alt skildres under presset fra et før og et nå, ei vanskelig brytningstid mellom nytt og gammelt. På den ene sida står det tradisjonelle samfunnet med sine kristne kjerneverdier og sterke bondekoner. På den andre kommer industrialiseringa for fullt, med kvinner som arbeider i fabrikker og bor i byene. Undset tilhørte disse byboerne, og hun jobba som kontordame i ti år før hun for alvor kunne satse på forfatterskapet og dro til Roma. Cora Sandel levde ut kunstnerdrømmene - kan hende også marerittene - i Paris. Begge gifter seg med menn ved navn Anders - en maler og en skulptør - de får barn, de skiller seg og gifter seg ikke igjen. Det var Roll Anker modig nok til å gjøre - med ektemannens fetter. Også Ring skilte seg og satsa på et gjengifte.

Hva har så sivil status med kanonisering av litteratur å gjøre? Det var jo ikke relevant da jeg fant fram til fire menn? Nei, fordi menn kan kjøre på med sine kunstnerprosjekter i fred og ro mens husfrua ordner hus og barn. Talentfulle kvinner settes fast i husarbeid og dør i barsel. Derfor har det mye å si, for det viser at dette er modige, uredde kvinner. De tør, de satser. De gjør noe som blir sett på som ugreit, som i visse kretser er tabu, skandaløst, som det blir sladra om: De setter seg sjøl først! Ikke som mor eller kvinne, men som menneske! Kanskje vinner kunstnerplikten over morsplikten. Kanskje ofrer de kjærlighet og familieliv for å tematisere det i kunsten. Det er vanskelige, tunge kamper. At det har vært kamper, vises i litteraturen de skreiv. Den handler om oppvekst og tilhørighet, om å modnes som menneske og kunstner, om å tørre, enten det er å konvertere, skrive, støtte en vanskelig sak, velge sin egen kjæreste. Det handler om retten til å velge sitt eget liv, om å være fri og likeverdig.

Sjølsagt kan andre forfattere trekkes fram her også. Jeg ville gjerne få med Ragnhild Jølsen, men fordi hun debuterer i 1903 og dør i 1908, nesten uten å ha blitt oppdaga, er det svært begrensa hvordan hun fikk påvirka tiåra etter seg. Flere lyrikere var også aktuelle, men fordi de debuterer på 1920-tallet og holder på til langt etter krigen, er jeg usikker på om tyngdepunktet i karrièrene deres ligger allerede i begynnelsen. En blir ofte enda bedre med åra, for skriving er en blanding av foredling av talent og kyndig teknisk opplæring. Og her skal jeg trekke fram de viktigste, de beste, de som blei lest og diskutert, som påvirka andre og som fortsatt leses. Og det blei Roll Anker, Undset, Sandel og Ring. Fire flotte damer med mot og kraft til å gjøre - og skrive.

De fire store (2)

Ja, for hvor blir det av kvinnene? De er totalt utelatt fra "de fire store" og hentes sjeldent opp og fram i andre sammenhenger der store mengder gammel litteratur skal komprimeres for et moderne publikum. Det er det lett å se på denne Wikipediasida, der fem ulike kanoner for norsk litteratur sammenstilles. Jeg vil her forholde meg til den siste utgaven (2007), der kun tre kvinner er representert: Camilla Collett (1813-1895), Sigrid Undset (1882-1949) og Cora Sandel (1880-1974). I følge NRK er også Gunvor Hofmo (1921-1995) en del av kanonen fra 2007, men dette har de glemt å få med på Wikipedia. Uansett er det snakk om at fire av tjuefem kanoniserte forfattere er kvinner, over ei tidsperiode på omtrent tusen år, fra Voluspå (hvis tilblivelse og datering er usikker) til Solaris korrigert (2004) av Øyvind Rimbereid (f. 1966). Sjøl om jeg er veldig klar over at det å være forfatter lenge var en svært mannsdominert beskjeftigelse her til lands, og at kanonkonkurransen er hard, er det for lite med fire kvinner på tusen år. Rett og slett fordi vi veit det er flere. Og jeg vil her hente dem opp og fram, ikke fordi de er kvinner, men fordi de er minst like gode som sine mannlige forfatterkolleger, og derfor bør huskes og leses på lik linje som disse.

Her er derfor et nytt alternativ til de fire store. For det første må vi utvide tidsperioden litt, slik at vi kan få med den forfatteren som faktisk er aller viktigst når det kommer til den realistiske litteraturen i Norge, nemlig Jacobine Camilla Wergeland (1813-1895), seinere kjent som Camilla Collett. Og hvorfor er hun egentlig viktig? Jo, fordi hun innleder hele den realistiske epoken med sitt enestående verk Amtmandens Døttre fra 1854-55. Amtmandens Døttre er Norges første tendensroman, og dermed tar Collett, som leste mye og var inspirert av utenlandsk litteratur, innersvingen på Georg Brandes (1842-1927), som har fått æra for å innlede tendensromanens epoke i Skandinavia gjennom sine forelesninger om at den nye, realistiske litteraturen skal "sætte problemer under debat". Nettopp dette gjør altså Collett om lag femten år før Brandes holder sine forelesninger, og dermed baner hun veien for sine etterkommere - inkludert Brandes.

Men det betyr ikke at det litteraturhistoriske skiftet fra romantikk til realisme ikke hadde kommet uten Collett. Hun var nemlig ikke aleine om å problematisere sin egen samtid - her kan vi igjen trekke fram de fire (seks) store, som jeg presenterte her. At så mange forfattere, og flere med dem, slutter opp om realismen sier mye om sjangeren, dens viktighet og tida forfatterne levde i. Det var rett og slett behov for en annen type litteratur, en litteratur som ikke formidla glansbildeversjoner av det som for mange var en grim virkelighet. Og ei som virkelig ikke la fingra i mellom og som har en av de mest maskuline skrivestilene jeg har vært borti, hvis en ser bort ifra sagalitteraturen, er Berthe Amalie Alver (1846-1905), bedre kjent som Amalie Skram.

Og Amalie Skram, som på mange måter er Camilla Colletts naturlige arvtaker, er realist og naturalist og opphavskvinna bak et av de mektigste verka i norsk litteraturhistorie, nemlig romansyklusen som kalles Hellemyrsfolket (1887-1898). Men hun er hårreisende nok ikke inkludert i 2007-kanonen. Hvorfor vites ikke, sjøl om både verk og forfatter står i særklasse i norsk sammenheng, og Skram er blant de viktigste innafor "det moderne gjennombrudd" ved sida av Kielland og Lie. Skram har et imponerende forfatterskap med solid tematisk dybde og bredde, hun psykologiserer mesterlig og utforsker relasjoner mellom mennesker på en uhyggelig nøyaktig måte. Så fikk også Litteraturfestivalen på Lillehammer stor kritikk for sin uforståelige utestengelse.

Mellom Collett og Skram fins det også en forfatter som bør inkluderes: Anna Magdalene Kragh (1819-1903). Hun blei født i Danmark, men bodde og skreiv i flere perioder i Norge. Litteraturhistorisk sett er hun viktig av flere grunner, for det første på grunn av sin mangfoldige produksjon av skuespill, dikt og fortellinger, som blei svært populære, for det andre for sin nærhet til Henrik Ibsen. Han debuterte i 1850, hun i 1852, og fra 1856 vanka de mer eller mindre i samme krets. Det er nærliggende å tro at de har påvirka hverandre. Magdalene Thoresen hadde også en venn i Bjørnstjerne Bjørnson. Videre hadde hun en solid lærerutdannelse, arbeida som kritiker og opplevde at verkene hennes blei oversatt til flere språk. Hun fikk størst suksess med folkelivsskildringene Signes Historie (1864) og Billeder fra Midnatsolens Land I og II (1884 og 1886).

Om vi nå skal holde oss innafor realismen, må neste storhet være Karen Hulda Bergersen (1862-1934). Hulda Garborg er kanskje mest kjent for et solid kulturengasjement, men hennes skjønnlitterære forfatterskap er ikke til å kimse av, og det er faktisk også ganske omfattende: Fra debuten i 1892 og fram mot 1930-tallet, kommer det ut nesten førti titler. Garborg vakte stor oppsikt med verkene sine i samtida, særlig når hun fritt og åpent tematiserte og diskuterte kjønnsroller, ekteskap og seksualmoral. Det var sterk kost for borgerskapet, og enda verre blei det av at Garborg lot de fiktive kvinnene sine være sterke og frie. At Garborg i likhet med Thoresen ofte utelates i litteraturhistoriske kanoner, er et eksempel på hvordan ettertida vurderer deres roller: De er først og fremst engasjerte teater- og kvinnesakskvinner med sans for folkelighet, deretter forfattere. Sjøl tror jeg de opplevde at det var motsatt. Arne Garborg og Alexander Kielland hadde blitt ofre for tilsvarende nedvurderinger om de ganske enkelt var blitt henvist til som målmann og fylkesmann.

Ved sida av Camilla Collett, Magdalene Thoresen, Amalie Skram og Hulda Garborg er det naturligvis mange flere forfattere som med fordel kan hentes opp og fram. Men det er disse fire jeg lander på nå, som alle er representative for 1800-tallsrealismen, og som i noen grad virker innafor samme tidsepoke (siste halvdel av 1800-tallet, igjen med vekt på de siste tiåra fram mot århundreskiftet). Tematisk sett glir forfatterskapene over i hverandre, og med en sterk kvinnepolitisk agenda som fundament baner de veien for neste generasjon forfattere og kvinnesakskvinner.

Og nå har jeg forsøkt å problematisere begrepet kanon og kanoniseringsprosessen en smule. Men uansett hvordan en snur og vender på det, blir det litt feil. Noen, ofte mange, må utelates. Med vilje, av vanvare, av glemsel, mot bedre vitende. Alle kan ikke være med i en kanon. Det blir et utvalg, ofte er det subjektivt, men jeg mener vi med fordel må strebe mot å gjøre utvalget mest mulig objektivt og korrekt med tanke på hvordan det faktisk var i samtida den gangen. Hvilke kulturpersonligheter prega den litterære debatten? Hvem agerte i den litterære offentligheten, og hvem gjorde det ikke? Hvilke bøker skapte furore? Hvilke forfattere fikk gode kritikker, stipend, oversettelser, utmerkelser og priser? Og ikke minst: Hvor finner vi litterær kvalitet? Gir disse spørsmåla et enhetlig svar, er det å lage en kanon litt mindre problemfritt. Men når det kommer til norsk litteraturhistorie, kan en diskutere seg gul og blå, det er jeg sikker på. Og det er vel verdt å ta runden med jevne mellomrom.

(Og om det er noen som lurer på om jeg rett og slett har glemt vesentlige storheter som for eksempel Sigrid Undset, dikterdronningen, så kan jeg avkrefte: Det har jeg ikke. Men her var det 1800-tallet som var i fokus. Undset er riktig nok født i 1882, men hun debuterer ikke før i 1907, og tilhører således neste generasjon. Og hvem er da "de fire store"...?)

Om lesing og lesevaner

Den siste tida har både Silje og Ellikken, og sikkert mange andre også, svart på en rekke spørsmål om lesing og lesevaner som Ina har pønska ut. Jeg hiver meg på, jeg også, nå som sommervarmen gjør det bortimot umulig å konsentrere seg om lengre, sammenhengende tekster.

Var det noen som inspirerte deg til å lese, eller kom det bare av seg sjøl?

Både-og, tror jeg. Jeg var visst opptatt av bokstaver ganske tidlig, og kan huske at jeg titta i Donaldblader og stirra som besatt på disse små, svarte greiene inni snakkeboblene og lurte på hva det var for noe, hvilken mening som lå der som ikke allerede lå i bildet. Noe av det første jeg klarte å pusle sammen, var det som var skrevet med blokkbokstaver, for eksempel at Donald-dinosaurene brøler ROAR. Hvorfor de ropte på Roar, var derimot en helt annen sak, som voldte mye hodebry for et førskolebarn.

Men det var ikke bare Donaldblader som sirkulerte hjemme. Jeg er vokst opp med mye bøker - og veldig gode bøker - rundt meg, og blei tidlig gjort bevisst på det magiske ved god litteratur. Sånn sett er det foreldrene mine, og særlig mamma, som har vært inspiratorer. Noen av de fineste barnebokminnene mine står Kari Bøge og Marit Kaldhol for, med henholdsvis I Trylleskogen og Farvel, Rune. Bøkene om Narnia og Brødrene Løvehjerte er andre viktige verk som har gjort varige inntrykk. Det å kikke i bøker var å gå inn i andre verdener, og det å lese, og å lese sjøl, var egentlig bare en forlengelse av dette. Egenlesinga økte nærheten til fortellinga, som dermed igjen styrka opplevelsen av dette magiske. Og sida har jeg vel egentlig bare vært på jakt etter den magien som er så sterk i et barnesinn og så sjelden hos oss voksne - noe som også langt på vei gjenspeiles i litteraturen for barn og litteraturen for voksne.

Hadde du lesetime på skolen, hvor dere lånte ei bok på biblioteket eller hadde med ei bok hjemmefra som dere leste i? Skulle du ønske det var mer av det da du gikk på skolen?

Vi hadde veldig sjelden lesetimer - skolen prioriterte ei ukentlig time i "skjønnskrift" (med sløydlæreren) og tegnetimer (gjerne med gymlæreren). Ypperlig skole - tatt i betraktning at tegnetimene ofte egentlig var KRL-timer... Men vi var faktisk på skolebiblioteket av og til, et lite rom med få hyller og et snevert utvalg bøker. Det mest spennende der inne var egentlig datamaskina, som vi sneik oss til å bruke uten lov, blant anna til å skrive ut alle Alle barna-vitsene (jeg hadde jo lest det meste uansett). Heldigvis for meg hadde jeg god leselyst og fikk solid stimuli hjemmefra til å lese, og vi var en del på folkebiblioteket i sentrum. Andre i klassen sleit med både lesing og skriving. Så ja, jeg skulle ønske det var flere lesetimer, for lesing er den viktigste basisferdigheten vi mennesker erverver oss foruten det muntlige språket, og lesing er helt obligatorisk for å fungere som et oppegående individ i samfunnet. Til dere som nå mener at for eksempel matematikk er viktigere: om du ikke kan lese, kan du faktisk ikke lese (og løse) matteoppgava heller. Stein på stein, folkens. Bibliotekaren vår var forresten ei kjempesøt, utgammel dame, som hadde nådd pensjonsalder og vel så det da jeg var omtrent åtte. Hun lever fortsatt, ser klin lik ut og hilser på meg når vi ser hverandre i byen (hun henger mye på bakeriet).

Hvis du skulle overtale en person som ikke liker bøker til å lese noe, hvordan hadde du løst det?

Det går vel ikke an å ikke like bøker, vel! Det er som å si at en ikke liker mennesker, og med det putte absolutt alle i samme bås. Om det nå er slik, at noen få er sånn med bøker eller mennesker, så kan ikke resonnementet være noe anna enn helt tullete (jeg leser ikke og liker ikke bøker, eller omvendt, hvordan kan en vite det hvis en ikke leser?) Uansett, jeg hadde forsøkt å finne ei god bok med spenning på ytre og indre plan, gjenkjennelige personer og situasjoner samt en dæsj humor, som er solid komponert, velskrevet og som kan gi noe ekstra til den som leiter. Kvalitet er viktig, slik at ikke eventuelle (billig)boklige fordommer blir bekrefta. Jeg hadde mest sannsynlig plukka fram en klassiker, og tilpassa det endelige valget etter hvordan personen er og hva jeg tror han eller hun vil like.

Har bøker alltid vært en del av livet ditt, eller kom de inn i bildet på et seinere tidspunkt?

De konkrete bøkene har alltid vært en del av livet mitt. Litteraturen, som begrep og med tilhørende teorier, har jeg mata inn gjennom mange år med samtaler, bevisstgjøring og høyere utdanning. Til sammen har de skapt et fyldig bibliotek, en brukbar oversikt over verdenslitteraturen og mange, mange herlige lesetimer.  

Hva ser du etter når du leiter etter ei ny bok å lese i?

Det svinger veldig, fra vakre klassikere (som Edda) til nye sensasjoner (som Mantel). Og innimellom er jeg innom både antikken, sagalitteraturen, middelalderens versromaner, 1800-tallets sterke realisme, det moderne og det postmoderne - i hjemlig samtidslitteratur og i verdenslitteraturen. Jeg er opptatt av kvalitet, av viktige kontaktpunkter mellom verk og leser, av berøring, den gode leseropplevelsen, et fnugg av magi. Det er mange forfattere som ikke innfrir, for å si det sånn. Men jeg slutter ikke å leite av den grunn.

Hvilke bøker syns du er oppskrytt og hvorfor?

Bøker blir kanskje litt fort oppskrytt, og da er jeg kan hende litt for rask til å unngå dem som pesten. Jeg leser ikke bøker bare fordi de er populære, de må ha noe mer ved seg, en faktisk kvalitet og ikke bare ytre "hype". Derfor unngår jeg nesten konsekvent alt som befinner seg på bestselgerlistene, bøker som skriker formellitteratur eller er rein underholdning, 99,9% av all krim, størstedelen av ny, oversatt litteratur og så videre. Jeg er heller ikke så glad i det mest eksperimentelle, grensesprengende og utleverende og leser ikke bøker som gjør meg fysisk uvel. For å gi en liten pekepinn, kan jeg trekke fram to norske forfattere jeg ikke har lest noe særlig av: Anne B. Ragde og Karl Ove Knausgård. Her tar sosialpornografien totalt overhånd (i det lille jeg har lest). Men jeg kan gjerne lese ei populær bok dersom jeg finner solide anmeldelser som på et mer objektivt grunnlag trekker fram styrker ved verket - noe som for eksempel var tilfelle med Hilary Mantel.

Er det noen karakterer i bøker du forbinder deg med og hvem?

Akkurat dette er utrolig viktig, for om jeg ikke kan leve meg inn i de viktigste personene, blir det vanskelig å komme ordentlig inn i verket. En ting er at personene er gjenkjennelige (brunt hår og blå øyne) eller står midt i noe som jeg kan relatere meg til (er student, har barn o.l.), noe annet er å føle at en lever med dem og faktisk gjør det. Slik sett står Cora Sandels Alberte og Sigrid Undsets Jenny og Kristin i en særstilling for meg. Disse tre sterke kvinnene må inngå smertefulle kompromisser med seg sjøl og omverdenen over lengre tid, men det indre sprenger seg fram og seirer til slutt.   

Ser du alltid filmatiseringer av ei bok, eller styrer du unna?

Det blir mest av det siste, gitt. Men jeg har så klart sett noe, for eksempel Ringenes herre. Men jeg passer på å lese boka først, slik at ikke en eventuell lusen filmopplevelse ødelegger for leseropplevelsen (det store unntaket her er Harry Potter, der jeg så fem filmer før jeg begynte å lese). Om jeg ser filmen først, er det som oftest fordi jeg ikke vil lese boka (som for eksempel The Notebook). 

Spiser du noe mens du leser, eller er det forbudt?

Ingenting er forbudt, men mye er upraktisk. Så om jeg på død og liv skal lese, blir det enkle måltider, som frukt eller yoghurt og lignende. Ikke noe treretters med dryppende saus og brennheit mat hvor en må bruke kniv og gaffel ustanselig i tillegg til å drikke to ganger i minuttet. Og jeg sitter aldri med nesa i ei bok når familien spiser middag (det er faktisk forbudt).

Hvilken bok har skuffa deg aller mest og hvorfor?

Dette spørsmålet er det utrolig vanskelig å svare på, for det er jo ulike måter å bli skuffa på etter hva slags leserforventninger en har. Og leserforventningene varierer. Men det er lite som kan måle seg med John Irving-fadesen. Jeg hadde fått han varmt anbefalt av flere, og begynte deretter på Den fjerde hånden. For å si som Mikkel Rev: Det er det største sludder jeg har hørt (lest). Bare tullball, usammenhengende og utroverdig, svært uinteressant og dessuten ikke ferdiglest. Klarte ikke mer. Orka ikke mer. Det var en gedigen skuffelse - og snart ti år sida. Jeg har ikke turt å nærme meg John Irving igjen.

Hva ser du på TV nå for tida?

Ikke så mye, og heller ikke så bevisst eller systematisk. Tar opp en film i ny og ne og kikker innom nyhetene en sjelden gang. Ellers blir det en og annen serie når jeg skal slappe av og kose meg, som for eksempel Third Watch. 

Og dett var dett! Svar gjerne, du også, dersom du har lyst. God helg!

Krimfri påskelektyre

Det er snart påske, og folk og fe velter seg i kriminallitteratur fra inn- og utland, som om det egentlig er det mest logiske å drive med i disse helligdagene. Jeg for min del foretrekker rolige frokoster mens morgensola titter inn av kjøkkenvinduet, hyggelige formiddagsturer ute i godværet, familietreff på ettermiddagen, den obligatoriske og alltid like morsomme påskeeggjakta, ivrig marsipanspising (sånne kolibriegg er utrolig gode) og store mengder koselesing. Men det blir ikke noe særlig krim på meg. Det mest dramatiske jeg er vitne til i påska, pleier å være de begredelige tegneseriemysteriene på melkekartongene, dersom jeg ikke slumper til å få med meg noe på tv. Men som regel er det sånn at når alle andre benker seg foran skjermen for å kose seg med noe brutalt og voldelig som en fin avslutning på dagen, leser jeg. Og dersom du også har lyst til å lese noe bra, men ikke vil meske deg med avkappa kroppsdeler, alkoholiserte etterforskere med tredagersskjegg og psykopatiske seriemordere, kan jeg anbefale følgende bøker:

Ian McEwan - Om forlatelse

En aldeles nydelig og prisvinnende roman fra 2001 (på norsk i 2002) som fortjener et stort publikum og mange gjenlesinger. Jeg har nylig sett filmen som er basert på boka (fra 2007), og sjøl om den også var fin, er boka enda bedre. Jeg fikk veldig lyst til å lese den igjen, og virkelig leve meg inn i det som skjer med de tre personene boka kretser rundt, Cecilia, Robbie og Cecilias yngre søster Briony. Boka åpner en varm sommerdag på trettitallet, og den fantasifulle 13-åringen Briony er vitne til noen opptrinn mellom Cecilia og Robbie som hun misforstår helt og tolker på sin egen måte. Dette får så fatale konsekvenser da Briony hevder at Robbie har gjort noe han ikke har gjort. Men hans protester blir ikke hørt, og snart bryter Cecilia all kontakt med familien. Så kommer krigen. Et av bokas hovedtemaer er hvordan vi skaper og omskaper omgivelsene rundt oss etter ulike versjoner av sannhet, hvordan dette påvirker oss og hvordan vi handler deretter. Og på et metanivå handler boka også om å skrive, retten til å skape. Men på bekostning av hva?

Cora Sandel - Albertebøkene

I denne mektige trilogien er det veldig vanskelig å velge ut bare ei bok, derfor er de med, alle tre. Trilogien består av Alberte og Jakob (1926), Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939). Ingen av bøkene er spesielt lange, men de rommer svært mye i tematikk og undertekst, slik at utbyttet fort blir stort. En konsekvens kan da være at lesinga går litt langsomt, men det er bare fint! Sandel byr nemlig på mange utsøkte detaljer, nydelige skildringer og et variert, malende språk. Romanene om ungjenta Alberte, som gjennom harde kår, press og slit, fattigdom, sult, tvil, utmattelse og mange modningsår, klarer å finne sin egen vei, er et imponerende utviklings- og dannelsesverk, der leseren inviteres med fra start til slutt, og kan bivåne den store kampen som foregår i og utafor Alberte på nært hold. Sandel utfordrer både kvinnerolla og mannsrolla, kritiserer samtida i krasse vendinger og tematiserer kunstnerkvinna versus mora på en ypperlig og fremdeles aktuell måte. Nyt!

Margaret Atwood - Flommens år

Atwood skriver ikke kriminalromaner, men mange av utgivelsene hennes er heller ikke langt unna i intensitets- og spenningsnivå. Flommens år (2009, på norsk i 2011) er bok to i den dystopiske science fiction-trilogien hennes, som åpner med Oryx og Crake (2003) og avsluttes med MaddAddam (2013, på norsk i år). Her kommer vi inn i et helt annet og nokså skremmende univers, der en epidemi har tatt livet av nesten alle jordas mennesker. Kun noen er tilbake, og de består både av genspleisa, menneskelignende vesener, kalt crakerne, og tilfeldige overlevende. Vi følger flere personer tett, og deres kamp for å overleve er både brutal, spennende og engasjerende. I tillegg til at det er vanskelig å finne mat, trues de overlevende også av ville, genspleisa dyr og av andre mennesker. Og ikke alle ønsker det beste... 

Émile Ajar - Med livet foran seg

De av dere som deltar i lesesirkel 1001 bøker, er denne måneden opptatte med å lese Oliver Twist av Charles Dickens. Men sjøl om den boka kan by på mange fornøyelige partier, vil jeg mye heller anbefale dere å lese Med livet foran seg (1975, på norsk i 1976) av den franske forfatteren Émile Ajar (pseudonym for Romain Gary). Det er en slags moderne Oliver Twist-fortelling, der vi følger en liten gutt, Momo, hvis opphav er ukjent. I likhet med lille Oliver, befinner han seg helt nederst på samfunnsstigen. Han bor hos den pensjonerte prostituerte Madame Rosa sammen med mange andre barn, og når han ikke er hjemme for å passe på og sminke henne, driver han langs gatene i Paris på jakt etter mat, penger eller noe å fordrive tida med. Boka er helt gjennomført skrevet og sett fra Momos synsvinkel, noe som skaper et særegent språk. Romanen er ikke rik på ytre spenning, men er til gjengjeld veldig rørende.

Henrik Ibsen - "Terje Vigen"

Alle som har fulgt med i norsktimene opp igjennom åra, veit at "Terje Vigen" (1861) verken er en roman eller et skuespill, men et dramatisk dikt. Sånn sett passer det perfekt inn en hektisk påskedag, hvor du kanskje både skal blåse egg og tilberede påskelammet før kaka skal slenges sammen og gjestene skal mottas med åpne armer. Men fortvil ikke! Alt du trenger er faktisk bare tretti minutter. Med dette episke diktet på lydbok, kan du gå rett inn i de harde nødsåra under napoleonskrigene uten å forlate heimen. Mens du pisker fløten, framfører Bjarte Hjelmeland Terje Vigens sørgelige skjebne med stor innlevelse. Og her er visselig alt - spenning, dramatikk og sårhet. Lytteopplevelsen er sterk, og kan gi deg nettopp det påskealvoret du trenger når mørket senker seg på langfredag. Jeg anbefaler naturligvis den skriftlige utgaven også.

Ragnhild Jølsen - Rikka Gan

For deg som har påskeferie og kan ligge rett ut på sofaen og bare lese, og som gjerne vil lese noe annerledes enn den sedvanlige bestselgerromaen, vil jeg anbefale Rikka Gan (1904) av Ragnhild Jølsen. Her fins gotikk, mørke og mystikk nok for en ihuga Mary Shelley-fan, og Jølsen skriver fletta av de fleste andre som prøver seg på de samme ingrediensene. Rikka kommer fra gården Gan, en gammel slektsgård som har fulgt kvinneleddene i generasjoner. Men nå er det blitt så vanskelig å drive alt, å klare alt. Gården blir derfor kjøpt av den rike Mattias Aga, og mot et vederlag får Rikka og familien bli boende. Men så dukker det opp et lik i brønnen. Og skjebnen får frie tøyler. Romanen er sterk og sår, ispedd både ytre og indre spenning og har en rik, fascinerende symbolikk. Det er også mye intertekstualitet å hente for en oppegående leser.

Disse seks titlene er mine krimfrie påsketips for i år. Jeg vil tro de fleste kan finne noe de vil like her, noe som kan leses mens en drikker kakao og spiser marsipan og drømmer seg litt bort, og det helt uten en nervepirrende klappjakt eller falske bevis og løse tråder og andre slitsomme ingredienser. Da jeg allerede har lest disse, må jeg naturligvis finne meg noe anna å sette øya i. Jeg er ikke helt sikker på hva det blir enda, men etter å ha fullført Vesaas, som jeg enda ikke har begynt på, spørs det om ikke Selma Lagerlöf ligger nokså høyt opp på leselista med siste bind i Löwensköldtrilogien. Eller så får jeg gå på oppdagelsesferd i ulesthyllene. Krimfritt blir det i alle tilfelle, i verste fall blir det kan hende om krim! Men det er jo noe ganske anna.

Hva blir din lektyre for årets påskeferie? Blir det krim eller ikke-krim, eller bryr du deg ikke nevneverdig? Uansett håper jeg du koser deg masse. Riktig god påske!

Vinterlesing, del II

Lite visste jeg at det skulle være plussgrader og solskinn i januar, for da hadde jeg kanskje ikke satt opp så mange titler på leselista for januar seint i desember, da det faktisk var noen dager med mellom ti og femten minusgrader og som alle vintervante nordmenn, trodde jeg det kom til å holde seg. Den gang ei, mildværet er tilbake og vi kan være ute omtrent hele tida uten å kjenne at det er vinter. Mesteparten av snøen er til og med borte, og noen litt ivrige fugler kvitrer lurt inni hekken til naboen. Og med det går lystlesinga rett åt skogen - for hvem kan være inne i slikt vær? Men leselister er og blir leselister. I alle fall om en også legger til ambisjoner og et par tvangsmessige lesetanker. Så her kommer ei oversikt over hvordan det gikk med den siste lesemåneden i 2014, og hva som er planlagt for den første måneden i 2015.

Ragnhild Jølsen

...skal leses i vinter, og sånn er det med den saken. Om ikke før, så skal hun i alle fall til pers i tredje runde av bokhyllelesinga, som går av stabelen i slutten av mars og begynnelsen av april. Men fordi hun er en smule omfattende, må jeg nok belage meg på å begynne lesinga allerede i starten av februar. Hvis det er mulig, da. Les mer om bokhyllelesinga her.

Sturlason & Henriksen

Jeg kommer fortsatt til å holde på med disse to ei stund, muligens til uti mai en gang, da masteroppgava etter planen skal være levert og vel så det. Etter det blir det bare for kosens skyld, men kjenner jeg meg sjøl rett, havner bøkene i hylla så fort oppgava er ferdig. Da trenger jeg ei pause fra all middelalderlitteratur. Inntil videre er det bare å holde ut, og kose seg!

Siri Hustvedt

Min første Hustvedtbok blir faktisk lest akkurat nå, sammen med Silje. Jeg håper å komme i mål med lesinga i løpet av noen dager, slik at jeg kan skrive et innlegg nå i helga, men det er mulig det blir noen små forsinkelser på grunn av studiene. Uansett dukker nok forfatteren og boka Når du ser meg opp her på bloggen i løpet av nærmeste framtid, og jeg kommer til å innkassere mitt første lesekryss for 2015.

Cora Sandel

Siste bok i trilogien om Alberte blei lest i romjula sammen med Birthe. Det var vemodig å avslutte bokserien, men samtidig litt styrkende. For uansett hvor mye som gikk Alberte i mot i løpet av de tre bindene, så fant hun løsninger. Sterk og tøff dame! Trilogien består av Alberte og Jakob, Alberte og friheten og Bare Alberte. Anbefales til alle. Lesekryss!

Salman Rushdie

Denne karen utgikk så totalt i desember, uten at jeg har det minste dårlig samvittighet for det. Jula har vært fylt med sjukdom og arbeid, og da må en lese det en har lyst til når en først har tid og mulighet, synes jeg. Alberte trakk det lengste strået, mens Midnattsbarn blei satt tilbake i hylla i påvente av bedre tider.

Toni Morrison

Men denne dama fikk jeg endelig lest, mange år etter at jeg gikk til anskaffelse av boka. 1001-bok var det også, så det blei dobbelt lesekryss på meg for den prisvinnende romanen Elskede. Sjøl om leseropplevelsen var sterk, vil jeg nok ikke lese mer av Morrison med det første. Den afroamerikanske historia er kanskje litt langt unna meg, som er veldig forankra i en nordisk (og eventuelt norrøn) virkelighet.

Knut Hamsun

Månedens mest langdryge bok var Mysterier av Knut Hamsun, som blei lest i forbindelse med siste runde i Bjørgs leseutfordring for 2014. Det varte og det rakk før jeg kom i mål med romanen, som er på like over tre hundre sider og sånn sett burde være overkommelig. Men etter å ha grubla lenge, har jeg nå kommet fram til at det kanskje var grunnholdninga og grunnstemninga i boka som gjorde at det hele virka så fremmed. Likevel var det et solid og godt portrett av en ung mann. Og lesekryss blei det.

Henrik Ibsen

Ved forrige oppsummering hadde jeg bare hørt Radioteatrets versjon av, men ikke skrevet om Hærmennene på Helgeland, et stykke som passer meg helt ypperlig med tanke på tematikken i masteroppgava (men som naturligvis ikke kan brukes som kilde). Nå som det igjen er tid for studiestart, og jeg atter må ta noen tog- eller bilturer på mer jevnlig basis, forventer jeg at Ibsen blir hørt rett som det er. For eksempel har jeg Catilina på lur.

Biografi

Det blei ingen biografi om verken Ibsen eller Undset i desember. Til det hadde jeg alt for lite tid. Jeg satser på at neste runde i biografilesesirkelen til Ingalill gir bedre uttelling, for i februar skal det nemlig leses om herrer med bart. Og hvem hadde vel ikke det, før i tida?

Per Olov Enquist

Enquist og hans roman Magnetisørens femte vinter blei også forbigått i måneden som gikk, og skyves derfor videre inn i januar. Planen er å skvisje den inn mot midten av måneden. Om det blir noe av, er en annen sak... 

Amalie Skram

Amalie Skrams lille roman Julehelg, som jeg hadde så lyst til å lese før jul, har jeg nå enkelt og greit utsatt til neste jul. Sånn blir det når en har litt lite tid og litt mange gjøremål. 

Jane Austen

Månedens 1001-bok hos Line er Overtalelse av Jane Austen. Men den har jeg lest to ganger allerede, så jeg bytter den ut med den uleste Emma av samme forfatter og håper jeg klarer å komme igjennom den nesten seks hundre sider lange, lille boka innimellom alt annet. Forøvrig er det en del av 1001-bøkene på årets liste som jeg allerede har lest, og jeg kommer derfor til å bytte ut titler etter hva ulesthyllene mine tilbyr, slik som i denne runden.

Chrétien de Troyes

Første runde av Bokhyllelesinga for 2015 åpner på førstkommende mandag, og da skal jeg lese Erec og Enide, ei bok som er nesten helt grønn på omslaget, som kriteriene sier. Hva skal du lese?

Og er det tid til mer, noe jeg tviler på at det er, så frister bokhyllene med både Carl Frode Tiller og Aina Basso, Doris Lessing og Rudyard Kipling. Velging og vraking, altså. Men først: Arbeid. God januarlesing, alle sammen!

Bare Alberte

Bildekilde: Bokelskere

Det er både vemodig og litt vanskelig å endelig skulle skrive om siste bindet i en av de beste trilogiene på norsk noensinne. For meg ruver denne bokserien høyt, høyt der oppe, sammen med for eksempel de tre bøkene om den stolte Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset (1882-1949), Herdisbøkene til Torborg Nedreaas (1906-1987) og Toratrilogien til Herbjørg Wassmo (f. 1942). De to siste er også reint tematisk på mange måter beslekta med verket jeg nå har fullført. Jeg sikter sjølsagt til Albertebøkene til Cora Sandel (født Sara Cecilie Margareta Gørvell Fabricius, svensk mor og norsk far, 1880-1974).

De tre titlene i trilogien er Alberte og Jakob (1926), som jeg leste i våres, Alberte og friheten (1931) som jeg leste seint i høst og til sist Bare Alberte (1939). Alle bøkene er lest sammen med Birthe. Det er sistenevnte jeg har lest nå i førjulstida, en roman så sterk, kompleks og enhetlig at den nesten er vond å skulle ta tak i. For sjelden har vel en roman vært så metta med kamp og kraft, nøling og tvil, stahet og styrke - en styrke som kommer innenfra, en kamp som må tas, en skaperkraft som krever, ganske enkelt bare ved å være til, et press en umulig kan holde ut, en offervilje en sjeldent hører om og langt mindre kunne tenke seg å yte sjøl. Det er full kollisjon i Alberte Selmer, en støyende, krevende og altoppslukende kollisjon, mellom den oppofrende morsrolla og den utmattende kunsterrolla - eller var det omvendt? Og kan ei kvinne være begge deler, både kunster og mor på samme tid, ett hundre prosent til stede i kunsten og for barna, samtidig, være skapende, være mor, være seg sjøl?

Men det begynner jo ikke slik, å nei. I begynnelsen er vi ved den franske kysten i Bretagne et sted. Tre par, hovedsaklig bestående av kunstnere, og deres to barn, har gått sammen om å leie et gammelt feriehus for noen måneder. Pierre er forfatter, en god en også, men etter deltakelsen ved fronten under første verdenskrig har han ikke vært helt seg sjøl. Han er skada både psykisk og fysisk. Husmora og kona Jeanne gjør alt hun kan, inkludert det at hun maser Pierre helt fra sans og samling for å få han til å prestere litterært. Sammen har Pierre og Jeanne dattera Marthe på sju år. Så er det svenske Eliel, som fremdeles er skulptør. Sia sist har han fått en viss suksess, noe som har ført til utfordringer i forholdet til Liesel, som fortsatt forsøker seg som maler, men som aldri får det helt til. Den kronisk hostende Liesel ønsker seg desperat barn, Eliel ikke. Alt mellom dem er steilt og nærmest uforsonlig. Norske Sivert, derimot, får det til. Nye eksklusive vaner, dyre presanger og endringer i hjemmet vipper forholdet hans til Alberte, som gjerne vil skrive, en smule ut av balanse. Men kanskje det egentlig trengs, de har gått seg helt fast, de to. Alberte og Sivert, som også er foreldre til Brede på fem år, sjøl om ingen av dem synes å huske helt hvordan det gikk til.

I slutten av forrige bok blei det nemlig bare sånn. Alberte blei gravid. Barnet var uten tvil Siverts. Hun klarte ikke tanken på å ta abort, og han stilte opp og gjorde alt rett. Nå sitter de der, begge to, i et stivna forhold, og Alberte erkjenner at hun har fått barn med feil mann. Det er noe av det verste hun kunne gjort, skjønner hun. For hun er redd Sivert, redd hans ulmende temperament og hans ustadighet, hans mange luner og svingende fokus. Redd hans nye ideer om oppdragelse, kvinner, mannsrolla og psykologi, redd for hvordan han håndterer gutten, om han husker på alt sammen, som bør og skal gjøres -. Og ikke minst er Alberte redd for framtida. Deres framtid, sammen. For når det blir tydelig at Sivert er utro, føler Alberte mer enn noensinne at hun må trå til. Hun må tjene penger, egne penger, hun må kunne forsørge seg sjøl og Småen i tilfelle han går fra dem. Hun må. Men hun får det ikke til.

Åtte mennesker under samme tak byr naturligvis på friksjoner av ymse slag. Brått blir det tydelig at Alberte og Pierre har forelska seg i hverandre, og selskapet brytes opp. Alle vender tilbake til Paris med toget, samme veien som de kom, tilbake til sine normale, krevende kunstnerliv, eller i Albertes tilfelle, til søm som hun aldri får dreisen på, det blir bare stygt og skakt alt sammen, til kjedelige turer i parken, intetsigende dager fylt med innkjøp og matlaging, bekymringer for Småen, gnisninger med Sivert og netter som ikke er til å holde ut. Da kverner tankene og hun får mangt å skrive ned -. Men det er bare håpløst, alt sammen. Alberte tar sovepulver og forsvinner inn i en drømmeløs tomhet.

Jeg vil ikke røpe mer om hva som skjer i boka, hvordan det foregår eller hvorfor det utspiller seg slik. Det som er viktig her, er at den kampen som Alberte alltid har kjent på, alltid har visst må komme, her endelig kulminerer. Gjennom tre utviklingsromaner, som på mange måter kan ses som én, har hun funnet ut hva hun ikke vil, deretter hva hun vil, hva som er mulig og deretter hva som ikke er mulig, hvem hun vil ha og så hvem hun absolutt ikke vil ha. Fortsatt sliter hun med hvem hun er, men nå, som hun har fått tildelt rollene som mor og kone, har også identiteten begynt å feste seg. Men fremdeles er det en åpen plass, og den plassen kan bare fylles av ei rolle. Alberte må bli kunstner. Hun må ta steget ut, hun må tørre og våge, ønske og håpe, skrive og stryke, mestre og klare, å bli forfatter.

Men det er så vanvittig skummelt. Ikke bare fordi det er usikkert om Alberte i det hele tatt får det til, men også fordi det er så usikkert økonomisk. Hvordan kan hun, med hodet og hjertet på rett plass, ta sjansen på noe som kanskje ikke gir henne ei fast inntekt? Hvordan kan det legitimeres overfor sønnen, som trenger mat, et sted å bo, klær, skolegang? Alberte og Sivert fikk Brede rett før krigen, og har allerede vært igjennom mange lange år hvor ingenting var å få tak i, og hvor de var både sultne og kalde. Har ikke Småen lidd nok? Hele hans person bærer preg av kulde, en kulde Alberte kjenner så alt for godt igjen. Han er liten og tynn, bleik, litt gusten, han blir verken riktig brun eller ser særlig sunn ut. Mot Marthe, som både svømmer og løper og er om seg, er Brede et matt og sutrete barn som gjør krav på sin mor stadig vekk. Du duller, sier Sivert, og føyser henne vekk. Nå skal Småen bli Brede, bli en mann. Og han skrubber Småen så hardt at hele guttekroppen dirrer under håndkleet.

Hvordan kan noe, eller noen, konkurrere med styrken, plikten, omsorgen, bekymringene og kjærligheten i morshjertet? Instinktene som ligger så djupt nedfelt i en, at alt annet ikke betyr noe, så lenge barnet har det bra? Ingenting kan vel det. Alt annet skyves til side, og Alberte søker tilbake til den håpløse sømmen. Klær må han jo ha, Småen -. Men hva hvis en så får visshet, ser det, føler det? At barnet trives, vokser, utvikler seg, tilpasser seg? Bare det å leike med tanken, er farlig. Kan en slutte å være mor når en først er blitt det? Kan en ta pauser, skru av instinktene, glemme omsorgen og bekymringene? Er det greit å forlate et barn, en familie, for å så vende tilbake? Hva gjør så i tilfelle det med barnet, med en sjøl? Har en egentlig et valg?

Alberte famler, som i mørke. Ikke kan hun rette seg etter Småen, som bare krever henne og aldri tenker på at hun også er og har behov, ikke etter familien, som ikke lenger eksisterer, eller vennegjengen, som sakte oppløses. Religionen har hun avskrevet for lengst. Jakob sender brev, denne gangen fra Australia. Hun er helt aleine. Og Siverts ord er så harde. Han gjør narr av skriveriene hennes, holder det for ingenting. Det er ingenting, tenker Alberte også og vil gi opp alt sammen. Men så kommer denne drømmen. Du må slå deg igjennom, sier stemmen. Veggen er der, hard, glatt, kun med et lite hull i. Hun kan stikke handa igjennom. Noen er der, på andre sida, men for at hun skal kunne se, må resten av veggen slås ned. Alberte våkner av sine egne skrik.

Trilogien om Alberte begynner mest som i villelse. Alberte har få faste holdepunkter her i verden, og kjemper for å beholde dem hun har erverva seg. Når kampene ingen ende vil ta, tenker hun at løsninga er å komme seg vekk. Men det blir enda verre. Først må hun kjempe for å overleve. Penger blir vanskelig å få tak i, og Alberte strever seg gjennom bind to. I bind tre får hun en ny fiende: Sivert. Han ler, er utålelig og samtidig god, og hun unnskylder seg, tar ikke tak, gjemmer seg bak husarbeid og morsplikter, for takknemlig må hun da være. Og til slutt erkjenner hun at den største fienden av dem alle er, og har alltid vært, hun sjøl.

Som de to foregående bøkene er også Bare Alberte ei språklig overlegen bok. Sandel skildrer så uhyre presist. For meg utspiller romanene seg i en verden fylt med mjuke gråtoner og duse farger, der bevisst utvalgte detaljer får glitre, sterkt og klart. Det kan være solskinnet som faller inn av de høye vinduene, løvkronene i parken mot den blå himmelen, ansiktet til Pierre, putene i sjeselongen, havet som er som melk. Det er nydelige sansninger av lukter og landskap i små drypp, aldri for mye, alltid svært stemningsskapende. Som skildringa av Alberte når hun for første gang på mer enn tolv år hører lyden av havet. Scenen er visuell og sår, men bikker ikke over i det sentimentale. Sandel holder oss litt på avstand, som om vi stod og så på et maleri. Likevel dunker det i oss, som om vi var Alberte.

Bøkene om Alberte er svært vakre og stemningsfulle samtidig som de er engasjerende og viktige både fra et litterært og politisk synspunkt. Sandels skildringer er så sterke at det er vanskelig å se for seg at de ikke har et virkelig forelegg, nemlig forfatterens egne erfaringer som ung kvinne med drømmer i kunstnerbyen Paris. Om det er en reell sammenheng mellom virkeligheten og fiksjonen, kan vi bare spekulere i. Men Sandel klarte det. Kanskje Alberte også?

Siste bok i trilogien preges også av en litt mer effektiv og ytre dramaturgi enn de tidligere bøkene, sjøl om kampen og spenninga nesten hele veien er på et indre plan. Den første boka er den stilleste, dramatikken foregår i utkanten av Alberte og angår henne liksom ikke. Hun lar seg rive med et par ganger, men begraver alt i sitt indre, er avstengt, mutt. Det er langt mellom punktene der Alberte hiver etter pusten og leseren setter opp tempoet. Alt er skildra i samme langsomme tempo, Sandel har all tid i verden til å la leseren komme inn i miljøet. Deretter kommer vi nærmere Alberte i bok to. Handlingene som utspiller seg angår henne mer direkte, og hun klarer ikke helt skjule følelser eller reaksjoner. Her tenker jeg for eksempel på det som har med Nils Veigård å gjøre. Han er den som for alvor klarer å bryte gjennom den tause muren Alberte har reist omkring seg. I siste bok er handlinga kommet helt nær. Alberte kan ikke gjemme seg lenger, kan ikke stenge av, for hun er i dramatikken og dramatikken er i henne.

Hver bok byr med andre ord på brudd og kontinuitet, konkret og abstrakt. Kontinuiteten består selvfølgelig i at det er samme person vi lesere følger hele veien, hun ser verden på en bestemt måte og skildrer for oss slik bare hun kan. Alt belyses av Alberte, det hun veit, kan, tenker og kommer på underveis. Hun hopper bakover i tid for å fortelle, og vender så tilbake til nået. Bruddene består i mye og kunne fylt et eget innlegg aleine, her vil jeg framheve at Alberte i første bok bryter opp og vekk - psykisk og fysisk. I andre bok brytes stengslene hennes ned utenfra, hun må slippe noen inn på seg, hun må tørre å åpne seg. Det må gjøres av andre og av Alberte sjøl. I siste bok må hun brytes ned innenfra. Og den kampen er kun hennes egen. Denne bevegelsen må til for at Alberte skal finne fram til det som er Bare Alberte.

Vinterlesing

Og plutselig var det blitt første søndag i advent, og like etter gikk det nesten umerkelig fra november til desember, fra ordinær mørketid til trivelig ventetid. Helga har blitt delt ganske jevnt mellom obligatorisk hus- og studiearbeid og frivillig kos. Vi har begynt på julevasken av huset, og tok kjøkkenet på lørdag og vinduene i går. Så var det å hente ned tre digre pappesker fra loftet, fulle av dekorasjoner, pynt, adventsstake, lilla lys, julestjerner, pepperkakeformer, kakebokser, nisseluer, forklær, servietter, kjevler, syngende elger og mye mer. Dessuten har vi klipt og limt kort og pakkelapper, laga dorullnisser med filtdrakt, krepplue, pappbein og bomullsskjegg, piperensernisser, snøkrystaller til vinduene og mer til. To brett med pepperkaker inn i ovnen like før middag var også en suksess, og hvem liker vel ikke lukta av nyskrelt mandarin og vedfyring på stua?  

Også var det denne lesinga da. I november gikk litt langsomt med skjønnlitteraturen, og for desember planlegger jeg følgende:

Ragnhild Jølsen

Det er vel ikke en overraskelse at jeg fortsatt ikke er i gang med Jølsen. De som følger med her, eller har en mastergrad sjøl, veit hvor intenst slikt arbeid kan bli og hvor lite annet det i perioder er tid til. Det som er bra, er at jeg fortsatt vil lese Jølsen! Men nå ser jeg for meg at det blir i romjula, eller når vi har nådd et snødekt, iskaldt januar.

Sturlason & Henriksen

Disse to arbeider jeg fortsatt med, og koser meg med det. Jeg kommer nok ikke i mål med Snorre med det første, så etter at jeg er ferdig med oppgava, havner han nok i hylla ei stund. Henriksen, derimot, tenker jeg å lese ferdig i løpet av vinteren.

Siri Hustvedt

Jeg har fortsatt en plan om å lese romanen Når du ser meg sammen med Silje. Med mindre jeg plutselig ikke kan vente lenger, og kaster meg over boka. Den venter veldig, der den står i hylla, og er samtidig en av de eldste, uleste bøkene jeg har. Den ligger med andre ord tynt an i lesesirkler framover.

Cora Sandel

Å, disse nydelige bøkene om Alberte! Hvorfor leser ikke alle dem, minst en gang i tiåret? Hvorfor er de ikke pensumtekster? Hvorfor holdes de ikke fram som noe av det beste norsk litteratur har å by på? Cora Sandel er mesterlig, og jeg har ledd, grått, vært fortvila, kald, sjuk, fattig og trist, og strevd noe voldsomt sammen med Alberte i bok to i trilogien, Alberte og friheten. Jeg leser bøkene sammen med Birthe, og mot midten av desember er det klart for bok nummer tre. To av tre lesekryss der, altså (omtale av Alberte og Jakob finner du her).

Merethe Lindstrøm

Å lese ei bok fra 2000-tallet i sjuende runde av Bjørgs bokhylleutfordring blei plutselig til Merethe Lindstrøms Barnejegeren fra 2005 (runden var i oktober, jeg fikk ikke lest før i november). Romanen var et overraskende fint valg på kalde novemberdager, for den korte boka er full av stemninger og kulde, på flere nivåer. Lindstrøm er en sterk stilist, har et kontrollert språk og et bevisst forhold til komposisjon. Anbefales.

Salman Rushdie

Godeste Salman Rushdie var månedens 1001-bokforfatter hos Line forrige måned. Men fordi boka hans er så omfattende - godt over fem hundre sider i min versjon - har jeg her tatt en spansk en: Jeg bytter novemberboka med desemberboka. Det er vel lov?

Toni Morrison

...ja, bortsett fra at jeg allerede har lest Margaret Atwoods Alias Grace, da, som skal leses nå i desember i nevnte lesesirkel. Men akkurat nå passer det ikke å lese den på nytt, sjøl om jeg gjerne vil det ved en annen anledning. Atwood er derfor bytta ut med amerikanske Toni Morrison og hennes prisvinnende roman Elskede, som jeg lenge har lovt å lese (og som også er ei 1001-bok). Og Morrison og Rushdie har altså bytta plass, for å få den korteste boka først og den lengste etterpå (som om det egentlig har noe å si...). Derfor: Elskede på meg i dette månedsskiftet (snart i mål), og Midnattsbarn inn mot 2015. Tror jeg. Jeg kvier meg for å gå i gang med lange bøker nå!

Knut Hamsun

Bjørgs siste leseutfordring i leseåret 2014 er å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Mange godbiter å velge i, med andre ord. Jeg falt til slutt ned på Knut Hamsun og romanen Mysterier. Jeg gleder meg til å lese boka, sjøl om jeg har et ambivalent forhold til forfatteren. Jeg opplevde Sult som veldig fæl da jeg leste den, men i følge baksideteksten er dette noe helt anna. Jeg skal prøve å lese og skrive om boka i løpet av uka.

Henrik Ibsen
Denne karen har sniki seg med to ganger i høst, riktignok i lydbokversjon, men lell. Jeg koser meg veldig med Ibsen, uansett format, og synes han er en fantastisk dramatiker. I høst har jeg hørt Kongsemnene og Hærmennene på Helgeland, og gleder meg til å lytte meg videre gjennom produksjonen hans. To kryss!

Biografi

Hos Ingalill skal det i desember leses forfatterbiografier. Det som er så moro! Men jeg er usikker på om jeg rekker å delta denne gangen, eller om masterarbeidet kommer til å ta for stor plass. Jeg er også usikker på hvilken storhet jeg skal lese om, Undset eller Ibsen. Potet, pottit?

Per Olov Enquist

Nå er det så lenge sia jeg har lest noe av mestersvensken at jeg rett og slett bare må. Det er også noe jeg har veldig lyst til, nå som det nærmer seg jul og jeg forhåpentligvis kan ta noen rolige kosetimer innimellom (men jeg frykter det blir mye arbeid). Romanen det gjelder, er Magnetisørens femte vinter. Jeg gleder meg!

Amalie Skram

Hvert år prøver jeg å lese noen julebøker, og sjøl om Amalie Skram da kanskje ikke er den første en forbinder med lys og varme (hvem kan vel glemme novella "Karens jul"?), har hun faktisk skrevet en roman som heter Julehelg. Om den er noe særlig julete av seg, vites ikke, men det er lov å håpe.

Og med det tør jeg ikke planlegge mer, rett og slett fordi jeg da veit at jeg vil drasse rundt på titlene til langt uti 2015, noe som ikke er særlig moro. Jeg får heller forsøke å komme i mål med dette, og helt overraskende få tid til ei bok eller to ekstra, innimellom julegrøt, pakker og nyttårsraketter (men det er lite trolig). Ja, også var det denne, masteroppgava, da. Det må sprengjobbes! 

Jeg ønsker dere alle ei fredelig adventstid, og håper dere koser dere med store og små juleforberedelser innimellom bøkene dere har valgt. God les!