Den viktige innlevelsen

Det er veldig mye spennende å lese i for eksempel historie, og i vår har jeg lest eldre norgeshistorie. Mye er kjent stoff fra tidligere, men det tilfredsstiller nysgjerrigheten å kunne gå i dybden av flere emner, samtidig som akkurat det motsatte fortsatt gjør meg frustrert. Og når jeg opplever at et element jeg kan en del om ikke vektes i det hele tatt, begynner jeg jo å lure på hvorfor jeg kan det jeg kan og hva som er årsaken til nettopp det. Hvilke historiske hendelser, kriger, oppfinnelser, personer, årstall og så videre, som velges ut, hva som vektes, hva som virkelig blir historie og ikke, det er en spennende og ofte også en urettferdig prosess. Men, som en smarting en gang observerte og sa, det er de som overlever som skriver historia. Så jeg må vel bare innfinne meg med det.

En stor del av vårens pensum har vært de tre første bøkene i Samlagets historieserie. I tillegg har jeg lest den flotte boka til Claus Krag, og den utrolig spennende og interessante middelalder-mentalitetshistoria til Sverre Bagge, som begge tidligere er omtalt på bloggen. Samlagets bøker er pene å se på, behagelig satt, flott illustrert og enkelt formidla. For min del kunne bøkene gjerne vært mer omfangsrike, romma flere detaljer, enkeltskjebner, mer faglig diskusjon, gått litt utafor de satte rammene. Det hadde heller ikke gjort noe om det språklige nivået var høyere, at det var rom for flere digresjoner, sammenligninger og trekking av tråder fra norrøn tid til våre dager. Jeg tror at slike konkretiseringer i mange tilfeller gjør den faktiske historia enklere å forstå. Men til de fire forfatternes forsvar - det er begrensa hva en får til på 250 - 300 sider. Stoffet må komprimeres, mye må kuttes. Det er ikke til å komme bort ifra at enkeltheter må utelates og de fleste kun nevnes kort og overfladisk. Mer er det ikke plass til.

Men får en da virkelig et grep om historia? Forstår en menneskene og handlingene deres? Tankene? Kan en se for seg samfunnet, leve seg inn i hvordan det var å være hirdmann under kong Sverre eller en prest som var enig med Olav Engelbrektsson, men som ikke torde å gi han sin fulle støtte, å oppleve å miste råderetten over egen skog som bøndene gjør på 1600-tallet, å se det ustabile utenriks handelsnettverket svikte når hungersnøden er stor, å ikke ha lov til å uttale seg offentlig? Kan en kjenne på kroppen hvordan det er når alt avhenger av dagens fiskelykke - som slår feil?

Jeg tror ikke det. Jeg tror at en, for å forstå historia, må få muligheten til å gå i dybden. Og ikke bare på ett element eller i en manns liv, og heller ikke bare innafor en type historie, som for eksempel krigshistorie. Å vite hvem som kriger mot hvem betyr ingenting, så lenge en ikke forstår hvorfor. Jeg tror at et mangfold er viktig. For akkurat som at vi lærer å lese eller skrive på ulike måter, knekker koden på forskjellig tidspunkt, tror jeg også dette med empati og innlevelse arter seg litt ulikt. Hvordan vi skjønner det som har hendt før, hvilke knagger vi henger det på, hvordan vi relaterer det til oss sjøl - det er en prosess som foregår innad den enkelte. Og til det synes jeg at Samlagets historieserie på mange måter er fin for eksempel gjennom de flotte illustrasjonene, tabellene og statistikken som forfatterne presenterer. Men det kunne så gjerne vært mer. Av alt.

Derfor er det flott at fagbøkene blir supplert av andre kilder. Av høvisk litteratur fra høy- og seinmiddelalderen. Av lovbøker, diplomer og brev. Av ballader og folkeviser, av eventyr og sagn, av utdrag fra Johan Falkberget og Per Olov Enquist. Disse litterære kildene er med på å levendegjøre stoffet på en måte som lærebok-forfatterne ikke har klart eller ikke har hatt mulighet til å gjøre innafor de snevre rammene. Helheten trer tydeligere fram. Menneskene blir mer enn statistikk. Historia blir virkelig.

Med i tankesmia

Etter at jeg begynte å studere historie, har jeg fått et ganske annet syn på fag-bøker (til det bedre for både meg og bøkene, tror jeg). I steden for at fagbøker er de tjukke, kjedelige og livløse bøkene, med tynne og falmede boksider, skrevet av knusktørre, nedstøva, skjeggete, bebrillede petimeternøyaktige urgamle forfattere som alltid blir stabla vekk i en krok i bokhandelen, gjemt på lageret eller solgt til sterkt redusert pris (bøkene altså, ikke forfatterne), er det blitt en høyst levende og svært spennende sjanger for meg. Og forfatterne? Vekk med skjegg og støv og briller, dette er flotte karer i sin beste alder!

Særlig nå i disse to kalde vintermånedene har det vært fint å lese den ene eminente pensumboka etter den andre. Norsk middel-alder er ei interessant tid! Jeg er imponert over hvor mange fascinerende kilder forfatterne trekker fram, og hva de tenker om de samme problemstillingene som f.eks. vurderinga av Snorre som ei reell kilde. Det er en glede å få innblikk i ulike tankemønstre og se hvordan det leder fram til konklusjoner med store variasjoner. Det er som å være litt med i prosessen, sitte på arbeidsrommet til den enkelte forfatter og være vitne til hvordan han jobber med stoffet, tenker, leser og skriver. Herlig! Hittil har jeg lest tre bøker som dekker mye av det samme:

Norges historie fram til 1319 av Claus Krag

Norsk historie 800 - 1300 av Jon Vidar Sigurdsson

Mennesket i middelalderens Norge av Sverre Bagge

Claus Krags bok er lettlest og spennende, han skriver godt og er tydelig. Han gjennomgår først historia, og går deretter inn på enkelte perioder, konflikter eller emner. I tillegg følger det diskusjonskapitler bak i boka, hvor han problematiserer og diskuterer grundig. Det er et gjennomgående solid håndverk, levert på en profesjonell måte. Mer om Krags bok kan du lese her, hvor jeg stort sett bare applauderer og er begeistra.

Sigurdsson er ikke fullt så ryddig og heller ikke så elegant i formuleringene. Det kommer tydelig fram at denne forfatteren først og fremst er historiker fordi en litterær gnist uteblir. Boka mangler også litt av den suvereniteten og soliditeten en finner hos Krag. Sigurdsson understreker viktigheten av gården, æra, gavene og vennskapet i viking- og middelaldersamfunnet, gir en grundig innføring i både hedendom og kristendom, høvdingmakt og kirkemakt. I tillegg er han veldig god på ordforklaringer og -definisjoner, hvilket jeg finner interessant.

Bagges bok er mer flytende og har ikke så tydelige grenser som en finner hos Krag og Sigurdsson. Og til denne boka, som dreier seg om det mentalitetshistoriske, er det helt riktig. En kan ikke sette en bestemt dato og si: etter denne dagen var alle i Norge kristne. Bagge får fram samtidas strømninger på en glimrende måte og viser hvordan det hele henger sammen; økonomi, politikk, kultur, teknologi, samfunn, religion, klima - og mentaliteter. Det er utrolig spennende å lese, og han tråkler elegant sammen de forskjellige fagområdene. Men: det er lurt å ha lest ei grunnbok først, sånn at ikke alle årstalla og kongenavna lager unødvendig krøll.

Med andre ord: les ei fagbok om vikingtid og middelalder! Det er lærerikt og spennende og gir stort utbytte. For deg som liker historiske romaner gir det mye god kunnskap om alt ifra redskaper til samfunnsorganisering på høyt og lavt nivå. Og hvis du har lyst til å skrive sjøl er det kjempeviktig med korrekt tidskoloritt. Det kan du lære masse om i disse bøkene. Nå har jeg aller mest lyst til å lese Kristin Lavransdatter, men må fortsette med pensum. Og det er ikke så verst det heller; det er nemlig Arne Garborg.

Norges historie fram til 1319

Som nyfrelst historiestudent gikk jeg løs på vårens pensumliste med liv og lyst allerede i romjula. Noen av bøkene har jeg enda ikke kommet meg igjennom, andre gikk unna som en drøm. En av disse var ei fagbok av professor Claus Krag, Norges historie fram til 1319. Før jeg gir meg i kast med dette innlegget for alvor, vil jeg bare presisere at jeg fortsatt er fersk innafor faget, og at jeg derfor ikke ser meg kvalifisert nok til å vurdere det faglige innholdet i boka i særlig stor grad. Jeg kan nemlig ikke gå forfatteren i sømmene og påpeke feil eller uriktigheter. Men når det kommer til å lese, og å vurdere tekst, har jeg lang erfaring.

Det første jeg vil nevne, er at dette er ei veldig god innføringsbok i historie. Den er enkel og lettfattelig uten å være banal, den er diskuterende uten å være forvirrende, den er konkret og tydelig, men ikke bastant eller overtydelig. Den er rett og slett tilgjengelig, informativ og godt komponert (og det hjelper sjølsagt om en som student og leser også er over gjennomsnittet interessert, sånn som meg). Boka bærer preg av å være gjennomarbeida - så er også mye av stoffet henta fra Aschehougs Norgeshistorie fra 1995, hvor Claus Krag skreiv bind 2 om nettopp samme periode. Det at han har gått igjennom og revidert stoffet mange ganger gjør boka solid. Progresjonen mellom avsnitt og kapitler er logisk og aldri for brå, han gjentar viktige poenger, men aldri i det kjedsommelige. Norges historie er i det hele tatt profesjonelt håndtert.

Noe av det fineste for meg, var at forfatteren har tatt seg tid til å diskutere smått og stort. Han er kritisk til kilder og begrunner hvorfor, henviser til andre historikere, arkeologiske utgravninger, sagaene, teorier og metoder. Han viser at det er mye vi veit med sikkerhet, men at det er mange måter å tolke på. Og det får sjølsagt utslag i hvordan vi ser på fortida. Hvert hovedkapittel har egne diskusjonskapitler bak i boka hvor han problematiserer og peker på hvorfor historikere før og nå er eller har vært uenige. Dette kan, og bør, leses parallellt. Det hadde i alle fall jeg stort utbytte av å gjøre. Gjennom nettopp diskusjon tror jeg forfatteren oppnår noe av det viktigste ved historiefaget: han oppfordrer og oppmuntrer til egen refleksjon og setter i gang en empirisk tankegang. I tillegg er boka utstyrt med kart og figurer, kongerekka og slektstavler, tidslinje, kildeliste og et godt register med oppslag både på navn, forfatter og sak. Veldig ryddig og systematisk. Og i tillegg synes jeg forsida er flott!

Boka har en naturlig og kronologisk oppbygning. Krag samler trådene etter den siste istida, og går raskt igjennom steinalder, bronsealder og jernalder før han konsentrerer seg om vikingtid og rikssamling. Det er ikke til å unngå at det blir litt kongerot når de bruker de samme navna om igjen og om igjen, men stort sett går det greit å holde styring på dem. Krag er flink til å bruke kongenes tilnavn og regjeringsår eller lignende. I tillegg opplever jeg at forfatteren ikke ligger langt framme hele tida og kommenterer begivenhetenes gang, han er tilbaketrukket, nærmest nøytral, sjøl om det av og til skinner igjennom hva som er forfatterens mening og hva som er den gjengse oppfatning.

Krag er verken arrogant eller overlegen, og later heller ikke som om leseren er fryktelig dum. Han vedlikeholder en hårfin balanse gjennom hele boka. Stoffet er godt tenkt og godt skrevet, og det virker svært profesjonelt i utførelse og gjennomføring. Sjøl om jeg til enkelte tider blei såpass revet med at jeg kanskje glemte å se etter det, kunne jeg heller ikke finne særlig mange skrivefeil eller andre ortografiske eller visuelle bommerter. Så: hatten av for Claus Krag fordi han har skrevet ei god historiebok, og kudos til Universitetsforlaget som har vaska og korrekturlest bra nok - denne gangen.