Vårlesing

Jeg er så klar for vår! Men det hjelper jo ingenting når februar oppfører seg som april og byr på lurevår med prikkende varme i de spede solstrålene den ene dagen før jeg puster frostrøyk på trappa og hutrer i den stive, kalde vinden den andre. Så, altså, snø. Igjen. Over de vasne, brune gresstustene fra i fjor ligger tjukke, hvite filler. Fillene dekker trær og busker, isen på gårdsplassen, søpla i grøftekantene, grusen som noen få steder allerede var blitt kosta opp av en ivrig vårsjel. Brøytebilene går varme på ny, og med fyr på peisen blir det godt og varmt hos oss også. Og da er det bare å lese i vei.

Margaret Atwood

Atwood er og blir en favoritt! Hun mestrer ulike sjangre og formater, skriver med kløkt og kraft og er så utrolig dyktig, klok og stilig. Jeg håper jeg blir en slik åttiåring! Men jeg er ikke en gang halvveis verken aldersmessig eller intellektuelt, og må derfor kose meg med bøkene hennes i mange tiår til. The Handmaid's Tale: The Graphic Novel med illstrasjoner av Renée Nault er lest, og fjorårets suksess, Gileads døtre, skal kanskje leses snart, den også.

Hjalmar Soderberg

Fire noveller av svenske Söderberg er lest, likt og omtalt. Og sia jeg likte det så godt, kommer det nok noe mer fra denne karen etter hvert.

Truman Capote

Innlegg om den vesle boka Frokost på Tiffany, som overraskende nok var ei novellesamling, er endelig på plass. En sorgmunter utgivelse, der Capote demonstrerer sitt presise blikk for svært ulike og nokså komplekse menneskeskjebner. Et fint bekjentskap.

Amalie Skram

Jeg vender stadig tilbake til Amalie Skram, og finner hele tida noe nytt å begeistres eller undres over i hennes forfatterskap. Nå har jeg lest Mennesker og håper å skrive om den snart.

Tarjei Vesaas

Jeg er ikke fullt så bevandra i Vesaas' forfatterskap som i Skrams, men det har blitt noen bøker her også etter hvert. Kimen ligger nå øverst i skrivekøen, så der kommer det nok et innlegg om ikke så lenge.

Marisha Pessl

Den tjukke spenningsromanen Nattfilm gikk unna som bare rakkern, og innlegg har det også blitt. Uten å avsløre for mye, kan jeg vel si at dette ikke var en rein innertier for meg - jeg setter nok mer pris på mer ektefølt litteratur, altså mindre staffasje og kav. Men det er like fullt ei solid bok.

Sofi Oksanen

Forfatter og dramatiker Sofi Oksanen må jo være en av Finlands mest originale og kraftfulle litterære stemmer! Romanen Norma var nokså annerledes enn det jeg forventa, og ikke nødvendigvis en favoritt, men jeg slutter ikke å følge forfatterskapet av den grunn! Innlegg kommer.

Homer

Denne karen blir nok ikke borte fra leselista med det første. Jeg har lest Iliaden, som jeg også snart skal skrive om, men jeg skal jammen komme meg gjennom Odysseen også! Det kan ta litt tid, for nå er jeg akkurat ferdig med bokbingoen og skal kaste meg over et par forsømte lesesirkelbøker. Men lese, det skal jeg.

Elsa Morante

Morante er fortsatt ulest, men beholdes på leselista litt til. Jeg har tross alt veldig lyst til å lese Historien, men jeg klarer ikke helt å holde på med to veldig tjukke bøker samtidig. Alt til sin tid, tenker jeg, og stresser ikke.

Eugene O'Neill

Det er alltid spennende å lese forfattere en ikke har lest før! Jeg kjente kun O'Neill av omtale og var vel litt redd for at han skulle være for destruktiv - skrekkeksempelet i dramatisk sammenheng er alltid Sarah Kane. Men jeg blei positivt overraska over Lang dags ferd mot natt og hadde en veldig fin leseropplevelse, sjøl om familien Tyrone ikke hadde det noe særlig fint.

Gabriel Scott

Jeg lo godt av tante Pose, underlig som hun er! Og stemninga i romanen minte meg faktisk om Jane Austen, der det også alltid er en Kirsten Giftekniv og en sabotør til stede. Det blir fort underholdende intriger av slikt! Men der stopper sammenligninga mellom det norske juleeventyret og flere britiske romanklassikere. Innlegg finner du her. 

Elizabeth Strout

Jeg har blitt kjent med ei dame ved navn Olive Kitteridge, hvis egenskaper og interesse for tilfeldig småprat er enda verre enn broderns. Et godt kvinneportrett, fin formidling av livssituasjonen hennes og interessante perspektiver på familiekonflikter er noe av det jeg kan trekke fram. Mer kan du lese her.

Agatha Christie

Siste bok ut i 2019 var Guds kvern maler langsomt, en klassisk Agatha Christie-krim med like klassisk intrige, plot og løsning. Det er godt jeg ikke leser slikt hver dag, for da hadde jeg blitt lei! Men innimellom har det så absolutt sin sjarm.

Emma Healey

Som jeg tidligere har nevnt, har jeg vært med på bokbingo i vinter. Og det er moro! Men plutselig satt jeg der og var på jakt etter ei bok om demens. Det er jo ikkeeksisterende i mine egne ulesthyller. Jeg måtte derfor ty til biblioteket, og valget falt på Elizabeth er borte av Emma Healey. Innlegg kommer.

Bjørn Godøy

Litt sakprosa har også klemt seg inn i februar, denne gangen Bjørn Godøys Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske fra 2014. Den blei kjøpt på Mammutsalget for noen år tilbake, og viste seg å være ei svært interessant bok som jeg ser fram til å skrive om. 

Ida Simons

Men det er ikke bare på Mammutsalget det kjøpes bøker. Bokklubben har også sine salg, og innimellom havner det derfor ei pakke eller sju i postkassa. Denne gangen tok jeg fram Timen før midnatt av Ida Simons - ei bok som fikk god omtale, men som dessverre ikke var noe særlig likevel. Mer kommer i eget innlegg.

Valmiki

Ramayana er lest ferdig, og med det har jeg lært ganske mye om forfatter Valmiki og indisk skriftkultur, tidlige litteratur og trosforestillinger. Interessant! Innlegg dukker nok opp her også, med tid og stunder.

Jeffrey Eugenides

The Virgin Suicides - på norsk Jomfrudød - gikk som en farsott da den kom, og på nytt noen år seinere da den blei filmatisert av Sofia Coppola. Jeg har lenge vært nysgjerrig på romanen, og er nå godt i gang med lesinga.

Simone de Beauvoir

Sammen med Birthe skal jeg i løpet av kort tid gyve løs på mesterverket til selveste Simone de Beauvoir - Det annet kjønn! Jeg grugleder meg, for boka er tjukk som bare rakkern, og om jeg ikke finner flyt, vil det bli en pine å komme seg igjennom. Naturligvis håper jeg at den både er interessant, spennende og morsom, slik at jeg kan danse meg igjennom tanker, eksempler og teorier. Den som leser, får vite...

Maja Lunde

Jeg forsøker å lese både i bredden og dybden, hvilket vil si ulike sjangre og vidt forskjellige temaer, gjerne god spredning innafor en og samme måned. Med tre små i hus hører også barnelitteraturen med - heldigvis! Der er det veldig mye bra, og akkurat nå ser jeg fram til å lese Over grensen av Maja Lunde.

Alfabetlesing

Neste bok ut i Alfabetlesing er Odysseen, forhåpentligvis tett fulgt av Prosessen. På Q har jeg ikke ei eneste bok, hvilket betyr at jeg med god samvittighet kan vende nesa mot bokstaven R. Der har jeg derimot mange titler, så det blir spennende å velge. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget!

Bokhyllelesing 2020

De grønne bøkene blei lest i januar, og i februar var det gamle bøker som stod på tapetet. Boka skulle helst være utgitt mellom 1850-1950, eller være en historisk roman fra samme periode. For de av dere som er i mål med disse to kategoriene, er det bare å gyve løs på kategori nummer tre: Bøker med veldig korte titler. Knut Nærums Å og Arne Torps R er de korteste jeg veit om - noen bedre? 

Jeg ønsker alle sammen en flott marsmåned!

Olive Kitteridge

Bildekilde: Bokelskere

Vi er i småbyen Crosby i Maine i USA i vår egen samtid. Crosby er en typisk småby på alle måter. Utdanningsnivået er lavt, det er rift om de få jobbene som fins, mange har lite med penger og områder forfaller. Livet har stagnert og mange er vel ikke direkte lykkelige, sjøl om de kanskje ikke er ulykkelige heller. Men de kan ikke la være å kjenne på at livet ikke er blitt slik de trodde det skulle bli. Sladderen går raskt fra munn til munn, men mye vesentlig forblir usagt, slik at spekulasjonene går høyt og lavt. For eksempel er det han som over lang tid har en affære som ingen veit om, alle hemmelighetene pianisten sitter inne med og hvordan folk snakker om avdøde og familien - i sjølve begravelsen.

Vi møter byens apoteker, Henry Kitteridge, kollegaene hans, kundene, den distanserte sønnen og ikke minst kona hans, Olive. Gjennom tretten sammenvevde fortellinger der de samme menneskene dukker opp flere ganger i ulike situasjoner, får vi se stadig flere sider av henne, og hun trer etter hvert fram som bokas hovedperson. Olive Kitteridge er ei brysk dame - som tidligere mattelærer måtte hun kanskje være det for å få orden på alle elevene sine. Men elevene syns faktisk ikke alltid hun at er så brysk. De føler blikket hennes, kjenner vissheten om at hun ser dem og følger med. Det skaper trygghet i skakkjørte, unge og usikre liv. De som kanskje såres aller mest av denne bryskheten er Olives egen familie. Og det er hun smertelig klar over. Men det er ikke før Henry får slag at hun skulle ønske mye av det ugjort og usagt.

Perspektiv og fokaliseringsinstans varierer fra tekst til tekst, og det er like ofte en annen småbyboer som forteller som Olive sjøl. Noen ganger er Olive bare en skikkelse i periferien, for eksempel som restaurantgjest. I en annen tekst kommer hun på besøk og forsøker å hjelpe en sjuk tenåring. I en tredje tekst har hun en samtale med en tidligere elev i bilen hans. Hun er ikke framtredende eller dominerende i noen av disse eksemplene, men hun er der. Til stede. Så er det de tekstene der Olive fungerer som fokaliseringsinstans. Der kommer vi ofte tettere på tanker og følelser, og vi blir bedre kjent med den virkelige Olive, mennesket bak det bryske oppsynet. For eksempel forstår vi hvor sårt det er for henne at det eneste barnet hennes velger å flytte bort. Og hun går inn i en langvarig depresjon når Henry får slag, da hun ikke kan gjøre annet enn å se at han visner, dag for dag. Maktesløsheten hennes er vond å lese om.

Forfatter Elizabeth Strout (f. 1956) skriver konsekvent i tredjeperson i alle fortellingene. Hun glir lett ut og inn av de ulike personene, veklser mellom dem eller beveger seg over landskap, bygninger og hjemmet til Olive. Et slikt grep er her med på å gi leseren et helhetlig perspektiv på byen, menneskene og situasjonene de gjennomlever. Jeg tror det er lurt, da det verken låser forfatter eller lesere til gitte instanser, men gir oss en slags illusjon om at alt glir fritt sjøl om bindeleddet alltid er Olive.

Olive reflekterer over mye, særlig når hun kjører bil. Hun husker episoder, personer og situasjoner. For eksempel var det en familie som for mange år tilbake hadde det vanskelig. Nå har hun fått et kort derfra. Det ender med at hun kjører dit, kanskje for å føle seg bedre? Men hun får noe helt anna enn det hun forventer, og ender opp med å dra, mest skremt, av sted. Det fikk henne ikke til å føle seg bedre, på noe vis. Men kanskje likevel takknemlig for at det i alle fall ikke er så galt ad med henne. Etter hvert forstår Olive at hun må gjøre noe, ta tak i livet sitt igjen, og ikke bare ligge sammenkrølla, sove, høre på radio og besøke Henry, som verken har gjenkjennelse i blikket eller språk til å uttrykke seg med. Men hvordan kan en begynne på nytt som pensjonist? Er det i det hele tatt lov? Og hvor skal en begynne, når det egentlig var nå hennes og Henrys liv skulle begynne?

Før jeg leste boka, leste jeg mye om den, noe jeg ikke pleier å gjøre. Strout kunne innkassere Pulitzerprisen for boka, og den har høsta gode anmeldelser i flere land. Den hylles som en moderne klassiker, og flere har sikkert også kjennskap til HBOs filmatisering - jeg ikke har sett den. Resultatet av denne forhåndslesinga er naturligvis at forventningene bygges opp. Dessverre blei de ikke helt innfridd. Jeg opplever at dette direkte kvinneportrettet ikke er så unikt som en skal ha det til - i alle fall ikke i en nordisk sammenheng, der litteraturen lenge har hatt en sjølbiografisk og sjølgranskende retning, der det som skrives er "liv", "sant" og "virkelig" framfor fiksjon og fantasi. Usminka skildringer, direkte formuleringer, et skittent og rotete hverdagsliv, dårlig samvittighet, kjipe egenskaper, vonde minner og tæl til å stå i et skrantende ekteskap er derfor ikke noe nytt. Uten at jeg veit for mye om akkurat amerikansk samtidslitteratur, så er kanskje ikke det tilfellet der? Kan hende bryter Elizabeth Strout med amerikansk litterær tradisjon når det kommer til kvinneskildringer, slik at portrettet av Olive får en ganske annen effekt der enn her?

Olive er klartenkt, skarpsynt og munnrapp. Hun har en direkte og bardus oppførsel som kan skremme bort mange og fornærme andre. Men plutselig kan hun også begynne å gråte, når hun opplever at hun, som er høy, stor og har digre hender, kommer til kort. Følelsen av hjelpeløshet og utilstrekkelighet ligger i teksten uten at det sies rett ut. Olives relasjon til sønnen var det interessant å lese om, og særlig de seinere fortellingene kaster lys over en annen Olive enn den hun lar oss se. Det viser seg at sønnen i lang tid har strevd med forholdet til mora og at han har gått i terapi for å forsones og bearbeide vonde minner. Disse vonde minnene nekter Olive å erkjenne. Hun henger seg opp i nåtida - at hun har issøl på blusen og at ingen sa ifra er jo en fornærmelse - og hun kan ikke forstå sønnens livsvalg, å bo midt i byen med ei kvinne som har barn fra før. Misforståelser og manglende vilje til å erkjenne egne feil forhindrer derfor at relasjonen kan fortsette på en god måte.

Språket i boka er lett og tilgjengelig, skildringene av menneskene og nærmiljøet deres fine og de mange bipersonene virker naturlige og oppriktige, enten de jobber i jernvarehandelen eller på kafeen, om de går, kjører bil, stikker av fra et traurig familieliv eller skyter med hagle. Noen sekvenser kan være litt oppstylta reint språklig, men det er uvisst om dette skyldes Strout eller oversetter Hilde Rød-Larsen (f. 1974). Uansett er det til å leve med. Boka framstår som lavmælt, men formidler viktige historier. Og særlig er det Olive som skaper trykk og kraft i teksten. Uten henne hadde dette vært en skikkelig platt samling av halvkleine fortellinger.

Olive er en interessant karakter, blant anna fordi forfatteren ikke er redd for å skildre henne som utradisjonell, usympatisk og med karakterbrister. Gjennom andre fortellerstemmer får vi mange små hint om fortida - hvordan hun oppfører seg dårlig når hun og Henry har middagsgjester, at hun gikk av sted når sønnen, bare spedbarnet, skulle sove, relasjonen til en kollega, oppførselen i sønnens bryllup og så videre. Noe av dette er bare tragisk og trist, andre episoder er humoristiske, mot det fandenivoldske. Jevnt over er Olive en beskere person enn det en vanligvis kan forvente, og hun er både innbitt og sur og tverr flere ganger. Men ved bokas slutt gir det jo mening, alt sammen, og en blir litt takknemlig for at slike Oliver fins, også i litteraturen. For de er jo der i aller høyeste grad i virkeligheten, med rynker i ansiktet, grått og visna hår, veska på skrå over brystet og klær med feil snitt. Likevel vil jeg ikke være med på den unisone hyllinga av bok og forfatter, for enestående er dette ikke. Men viktig.