Fem for fjortisen

I disse hjemmekontortider har det blitt en god del barne- og ungdomslitteratur på meg, og her kommer et samleinnlegg om fem bøker som passer best for barn og unge mellom tolv og seksten år, med hovedtyngde på fjortenåringen i midten. Naturligvis er aldersinndeling av litteratur for barn ikke bare avhengig av boka sjøl, og elementer som språk, konfliktlinjer og tematikk, men også det lesende barnet og dets modenhetsnivå. For eksempel er det ofte slik at mange jenter blir intellektuelt modne tidligere enn jevnaldrende gutter og derfor kan avansere også litterært, mens mange gutter har behov for bøker med ytre spenning ganske lenge. Aldersanbefalinga må derfor ses på som veiledende.

Bildekilde: Bokelskere

Anton og andre uhell

Den første boka jeg vil trekke fram, er Anton og andre uhell av Gudrun Skretting (f. 1971). Det har hittil kommet ut tre bøker om Anton, og den første blei tildelt både Kulturdepartementets debutantpris og NBU-prisen Trollkrittet. Vi kommer inn i livet til Anton når han får vite av pappa at han er resultatet av en rift i gummien. Det utløser ei aldri så lita eksistensiell krise hos Anton. Han er et uhell, skapt på slump! Det var ikke meninga at han skulle finnes! Hvordan kan det rettes opp, hvordan kan han bli meninga? For en som er lavest i sjuendeklasse, har størst ører på skolen og en pappa som selger hyttedasser, brenner pizzaen og er litt sløv på å vaske klær, blir fort det meste komplisert. Jammen bra han har Ine.

Det er svært sjelden at jeg ler høyt av det jeg leser, men det gjorde jeg her. Jeg lo så jeg grein av flere passasjer og kapitler underveis, og jeg er utrolig imponert over fokaliseringsinstansen som Skretting har fått til. Jeg-fortelleren Anton er sympatisk, varm, rolig og troverdig - og nøktern i sine beskrivelser. Det blir fort morsomt, men uten å drite ut eller gjøre andre vondt. Vi er med på absolutt alt, med ei herlig veksling av indre monolog, små kommentarer og Antons eksterne, tørre og poengterte sjølobservering. Resultatet er helt suverent, dette er en svært god ungdomsroman som tar menneskene, tankene, følelsene og pubertetskaoset på kornet. For alle som snart blir, er eller har vært tenåring!

Bildekilde: Adlibris

Heartstopper vol. I

Ei anna bok som virkelig tar ungdommene på kornet - og på alvor - er den grafiske romanen Heartstopper av Alice Oseman (f. 1994). Den begynte som en tegneserie på nett, men har nå kommet ut som grafiske romaner på engelsk, hittil tre i tallet. Vi følger Charlie på fjorten år. Han er en sympatisk, klok og homofil gutt som går på gutteskole i England. Legninga hans har ført til mye mobbing, både psykisk og fysisk. Men nå anser mobberne han som gammelt nytt, og han har en slags kjip kjæreste som han treffer i skjul. Men alt endrer seg når Charlie møter Nick. Nick er alt Charlie ikke er, en atletisk, utadvendt og bråkete rugbyspiller - kort og godt en stereotypisk "jock", sportsidiot. Likevel får Charlie sommerfugler i magen. Men Nick er vel hetero, er han ikke?

Historia om Charlie og Nick er først og fremst utrolig søt. Den utspiller seg i et rolig tempo, er ufarlig, men så utrolig presis. Oseman setter ord på fordommer og redsler, og hun tør å la guttene utfordre inngrodde perspektiver. Tegningene er enkle, i svart-hvitt og uten for mange forstyrrende detaljer. Fokuset ligger på ansiktene, blikka, henda og kroppsspråket. Oseman har en god balanse mellom ord og bilde, og stort sett utfyller disse hverandre på en nydelig måte. Boka er særlig fin for unge homofile - boka gir trøst og håp - men den er også velegna for alle andre, foreldre inkludert, som trenger å minnes på hvor uskyldig og rørende, altoppslukende og vond den første kjærligheten kan være, helt uavhengig av kjønn. Boka skaper forståelse og gir leseren innsikt, og burde derfor være vesentlig i alt arbeid mot kjønns- og legningsbaserte fordommer.

Bildekilde: Bokelskere

Det du ikke vet om Vilde

Nicolai Houm (f. 1974) har med Det du ikke vet om Vilde begått ei veldig fin barnebok. Som vi forstår av tittelen, er det Vilde som er hovedpersonen. Hun er snart tretten år, og forteller sin historie til oss i førsteperson. Vilde og mammaen hennes har akkurat flytta. De hadde behov for en ny start etter ei turbulent tid der de bodde før. De er enige om at de skal si at pappa bor et annet sted dersom noen spør. Men Vildes fantasi er ikke helt enig, og derfor forteller hun den nye klassen at pappa jobber med dyr i Afrika. Og at hun får passe tigerungene når hun kommer på besøk. Problemet er naturligvis at det ikke fins tigere i Afrika. Og at Vildes pappa slettes ikke jobber der. Men ingen må få vite hvor han egentlig er!

Boka skildrer Vildes problemer med stort alvor. Og i Vilde møter vi et barn som febrilsk, og hele tida, forsøker å gjøre opp for foreldrenes problemer og utfordringer og dekke over det hun opplever som ei voldsom skam. Den eneste ventilen hennes er skrivinga. Der, på papiret, kan hun skrive akkurat hvordan hun har det. Men det som skjer med denne skrivinga, går jeg ikke helt med på. Språket i boka er variert og fint, bare litt stivt (sier tenåringer ord som pysjamasbukser?), inkonsekvent (fra sjæl til novellesamlingen) og tidvis påtatt umorsomt (med intensjon om å være morsomt, naturligvis). Det er også uklart om boka vi leser er Vildes dagbok eller om den er en "vanlig" barneroman. For boka er dagbokaktig - av og til er det tydelig at Vilde skriver til oss. Videre brukes leserhenvendelser aktivt, og hovedpersonen holder bevisst tilbake informasjon slik at det er sprik mellom leser og hovedperson hele veien. Men slike synsvinkelproblemer tror jeg ikke at barna lar seg stoppe av. Og Houm har fått fram et godt, psykologisk portrett. På grunn av tematikken og utfordringene Vilde har, mener jeg at boka egner seg best for barn fra tolv år og oppover. Den er også aktuell for foreldre.

Bildekilde: Bokelskere

Blyanthjerte

Blyanthjerte er skrevet av Elin Hansson (f. 1985). I denne boka møter vi Liv på tolv år. Sommerferien mellom barneskolen og ungdomsskolen blir ikke som den skulle. For farmor, Livs aller beste venn, dør. Og Liv blir sittende igjen aleine med fyrstekaka og yatzyterningene og lengte etter pensjonisttilværelsen. Da er det kanskje like greit at Frans kommer susende på rullebrettet sitt, med verdens grønneste øyne og knekk på nesa. Mer skal ikke til før Liv forstår at hun kanskje må være mindre sammen med de gamle vennene til farmor og mer sammen med jevnaldrende. Og når mamma misforstår og melder henne på et skatekurs, må Liv bare trå til.

Blyanthjerte er en enkel, lettbeint, romantisk komedie for unge jenter som handler om den første store forelskelsen. Min første innsigelse er at slike bøker trenger vi kanskje ikke? Det fins jo allerede så mange! Men samtidig er det fint å lese noe som er helt norsk, som er hjemla i en norsk hverdag og norske omgivelser, framfor den oversatte boka med vimsejenter og tradisjonelle kjønnsroller. Handlinga i Blyanthjerte er troverdig og lett å følge. Liv har det ikke bra i starten av boka, og det er absolutt ikke lett å lære å skate! Men mestringa kommer, og godfølelsen også. Kurven er fint framstilt. Likevel reagerer jeg på et par punkter til. Det andre er språket. Fra et voksent ståsted er det friskt og ispedd originale bilder. Men det er ikke noe særlig tilpassa målgruppa. Et eksempel er "Og hjertet mitt danser som en våryr narkis på glatta." fra side 148. Er det noe en niåring vil forstå? I tillegg brukes en del stygge ord, helt umotivert. Slikt er unødvendig. Det tredje er det Liv gjør. Og her blander forfatteren korta, slik at budskapet som kommer fram er at jenter må endre seg for å tekkes gutter - Liv lærer seg å skate for å være sammen med Frans. Jeg protesterer så innmari mot det! At ikke vi, som kjente på hvor urettferdig slike oppfatninger var da vi vokste opp, skal vite bedre enn å videreføre sånt drit til våre egne døtre?! Naturligvis vil forfatteren vise fram kombinasjonen av Livs personlige utvikling, mestring, sorgarbeid og forelskelse, men dette kunne hun løst uten at det inkluderte av Liv falt i jentefella.

Bildekilde: Bokelskere

Elven

Elven er en grafisk roman skrevet av forfatter og illustratør Anna Fiske (f. 1964). Hovedpersonen Helena, en tenåring uten gitt alder, føler at hun bare "renner avsted, som vannet under isen i elven hun ser hver dag på vei til skolen". Hjemme er det ikke så greit, for pappa er deprimert, og det er liksom ikke helt plass til Helena. Hun sykler til skolen med venninna Turid, som aldri kommer når hun skal, som ofte må hentes hjemme, og som etterpå sykler fra henne. Men det går mot vår, og isen på elva sprekker opp og danner ei råk. Og en dag ser Helena at en mann, som tar snarveien over elva, ramler uti.

Bokas bærende element, som bekreftes av tittelen, det lille spenningspunktet, det handlingsmessige vendepunktet og de mange oppslagene der elva er med, er en litt for åpenbar metafor som ikke helt fungerer. Og heller ikke handlinga henger helt på greip. Helena er derimot en troverdig person, der hun manøvrerer mellom skravlete søsken, deprimert far og ei sjefete venninne. Hun har et ønske om endring, om å bli sett, hørt, kyssa. Det bygges opp ei bittelita spenning som deretter krøstes helt flat og renner ut i, ja, elva. Det er nemlig slik at Helena må redde mannen som faller uti. Og hun gjør alt hun kan. Men det er to gutter som tar æra for det, og det er liksom greit. Det er ikke greit! Igjen, hva i alle dager er det vi lærer barna våre - både jentene og guttene?! Hvilke kjønnsrollemønstre er det slike bøker avspeiler og repeterer? Det er i alle fall ikke noe jeg ønsker å fremme. Og dette får Brageprisen? Det skjønner jeg bare ikke. Dette er uferdig, ufokusert og uordentlig. Men tegningene er i alle fall fine.

Med andre ord: Les om Anton for å få en god latter og en heltstøpt, ordentlig ungdomsroman, les om Charlie og Nick for å bli berørt og engasjert, les om Vilde for å få psykologisk innsikt i en krevende situasjon som trenger å bli behandla litterært, les om Liv for å få skildra lettbeint romantikk, og kikk i boka om Helena hvis du vil lære å lage illustrasjoner.

Karantenetips

Nå i disse coronatider, der folk hamstrer mat og medisiner som om det var om å gjøre å bruke opp lønna fortest mulig, der vi roper til hverandre tvers over salatbaren framfor å småprate tett i en krok, skyr håndtrykk og klemmer og har blitt helt rå på å vinke, der vi til stadighet sitter limt til siste nytt på telefonen for å få med oss hvor mange smittetilfeller vi er oppe i nå og unngår store folkemengder definert som alle klynger med tre eller flere, ikke hilser når vi er ute på gåtur, bare nikker stivt og heller tråkker i gjørme og hundebæsj i veikanten enn å få litt pust i fjeset, der vi boikotter favorittspisestedet og alle andre spisesteder, for den saks skyld, bruker hansker i butikken, vasker badet hver kveld, koker tannbørstene og har avlyst alle selskaper for mange uker framover, inkludert bursdagen til småtten, tenker jeg å slå et slag for litteraturen.

Det har seg nemlig slik at det å lese ei bok hjelper deg å roe ned, koble av og få fokuset over på noe anna. I tillegg er det god trim for hjernecellene, nyttig for konsentrasjonsevnen, vesentlig for fantasien, stimulerende for vokabularet og det kan dessuten være fint for magemusklene også. Så, hvis du sitter, frivillig eller ufrivillig, i kort eller lang karantene grunna egen eller andres dumhet, eventuelt uhell, har sjølpålagt avspasering, tvungen bortvisning, lovbestemt hjemmekontor, plutselig permittering eller tar noen forebyggende feriedager: Her er noen boktips.

Dekameronen

Lyst til å lese om noen som har det mye verre enn oss? Vi kan tross alt være hjemme og glane ukritisk på strømmekanalene, underholde oss dagen lang med hjernedød tv, popkorn og seigmenn og ikke en gang ha dårlig samvittighet fordi vi ikke kommer oss avgårde på treningssenteret - der er det jo stengt. Da kan kanskje Dekameronen være en grei avveksling. Her må gjengen rømmen byen på grunn av pest, og for å få tida til å gå mens de sitter i karantene, forteller de hverandre historier. For øvrig er dette historier som ikke holder noe tilbake av verken erotisk eller grotesk art, så vær forberedt på å sette litt popkorn i halsen.

En beretning om blindhet

Fra hissig virus til pandemi og epidemi - hva med en sjukdom som gjør deg blind? Her er det blindhet som sprer seg som ild i tørt gras og til slutt omfatter absolutt alle, bortsett fra én. Dette er et grusomt skrekkscenario der parallellene til vår samtid ikke skal trekkes, men det er like fullt interessant å lese om. Hvordan løser myndighetene et slikt fælt tilfelle? Hvilke problemer oppstår underveis? Og hvilken rolle får den som ser? Her får vi kanskje først og fremst tips på hvordan det ikke skal gjøres, men så gjelder det jo noe så vesentlig som synet i romanen, og ikke "bare" corona.

Soga om Olav Sleggja

Om du ikke føler for å velte deg i ulykke som minner om vår egen, kan du velte deg i en helt annen type ulykke, nemlig Olav Sleggjas. Som trellesønn har han ikke mange valg her i livet, han må rett og slett kjempe seg oppover. Og det gjør han til gagns - det er ikke uten grunn at han får kallenavnet Sleggja! Med kraftfulle og brutale svarthvittillustrasjoner fra Øystein Runde blir dette en stilig og moderne variant av en gammel saga - en grafisk roman med minst like mye vold som i de gamle tekstene. Ypperlig for tøffinger av begge kjønn og ungdom som må røskes vekk fra skjermene sine for den daglige desinfiseringsrunden.

Middlemarch

Ikke alle sjeler syns det er kult med sjukdom, vold og død, og har mer enn noe annet behov for avstand til sånt, særlig i disse dager. Da kan det kanskje være koselig å trekke fram ei bok som for eksempel Middlemarch. Den er lang og omfattende, men for ei bok! Her kan du dykke ned i et ufarlig, britisk landskap og bare være med på alt som skjer. Vi glir fra person til person i rolig tempo, blir kjent med et rikt persongalleri, gråter en skvett, er vitne til et plumpt frieri, diskuterer religion, observerer politisk turbulens, henger med på en sosial degradering eller to, er flua på veggen når hemmeligheter avsløres og kan trekke et lettelsens sukk når det til slutt går godt for flere av personene i romanen. En lesersvir for viderekomne.

Saman er ein mindre aleine

Det er flere år sia denne romanen gikk sin seiersgang over Europa, og folk flest oppdaga at det faktisk verken var farlig eller vanskelig å lese nynorsk. Hva med å hente den fram igjen nå? Den er helt ufarlig, veldig søt, lett å lese, lett å komme inn i, lett å forstå. Og om jeg husker rett, byr den på latter og tårer også. Her er et innlegg om filmen.  

Havboka

Ønske om noe helt anna? Prøv Havboka, da vel! Eller Havboka, eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider som den egentlig heter. Her får du solid norsk sakprosa, formidla godt og stødig, med stor variasjon i perspektiver, lærerike kapitler, spennende detaljer, underholdende anekdoter og en sympatisk forfatter som deler akkurat passe fra eget liv. Ei fin bok for deg som ikke er så glad i romaner.

Barn i hus? 

Kos dere med Tonje Glimmerdal, da vel! Hun er tross alt Glimmerdalens tøffeste og eneste unge, og lar seg verken stoppe av den sure eieren av campingplassen, gamle naboer eller bratte bakker. Nei, Tonje hun roper bare Fart og sjølvtillit! og suser av gårde. Jeg innbiller meg at hun ville takla et coronavirus på samme måte. Med denne boka gir du både deg og sjøl og barna god, gammeldags kvalitetstid, og det er ikke å kimse av. Det er jo nå vi har litt ekstra tid, hvorfor ikke investere i hverandre? Her er dere i alle fall garantert latter, hjertevarme og en alle tiders leseropplevelse. God les!

Skolebarn hjemme? 

Bøkene om Detektivbyrå nr. 2 eller LasseMajas detektivbyrå er sjelden feil. Men hva med å bruke dagene på ei lita utfordring? Enten dere går for klassikere som Brødrene Løvehjerte eller Ronja Røverdatter eller går for nyere titler som Alice Andersen og Blyanthjerte, bruk dagene til å prøve noe nytt. Kanskje dere finner en ny favoritt? Husk at du kan bestille bøker med klikk&hent i mange norske bokhandelkjeder, og at stadig flere titler blir digitalisert via apper som BookBites. Det kan jo være brukbare alternativer nå i karantenetida.

Og du?

Sjøl om det kan være kjedelig (og krevende) å bare være hjemme, og bare sammen med hverandre (sjøl om vi er glade i hverandre, går vi hverandre fort litt på nervene også), husk at når vi står sammen og tar vare på hverandre på avstand, så redder vi liv. Det er verdt så mye mer enn all verdens kjedsomhet og tynnslitt tålmodighet.