Fem for fjortisen

I disse hjemmekontortider har det blitt en god del barne- og ungdomslitteratur på meg, og her kommer et samleinnlegg om fem bøker som passer best for barn og unge mellom tolv og seksten år, med hovedtyngde på fjortenåringen i midten. Naturligvis er aldersinndeling av litteratur for barn ikke bare avhengig av boka sjøl, og elementer som språk, konfliktlinjer og tematikk, men også det lesende barnet og dets modenhetsnivå. For eksempel er det ofte slik at mange jenter blir intellektuelt modne tidligere enn jevnaldrende gutter og derfor kan avansere også litterært, mens mange gutter har behov for bøker med ytre spenning ganske lenge. Aldersanbefalinga må derfor ses på som veiledende.

Bildekilde: Bokelskere

Anton og andre uhell

Den første boka jeg vil trekke fram, er Anton og andre uhell av Gudrun Skretting (f. 1971). Det har hittil kommet ut tre bøker om Anton, og den første blei tildelt både Kulturdepartementets debutantpris og NBU-prisen Trollkrittet. Vi kommer inn i livet til Anton når han får vite av pappa at han er resultatet av en rift i gummien. Det utløser ei aldri så lita eksistensiell krise hos Anton. Han er et uhell, skapt på slump! Det var ikke meninga at han skulle finnes! Hvordan kan det rettes opp, hvordan kan han bli meninga? For en som er lavest i sjuendeklasse, har størst ører på skolen og en pappa som selger hyttedasser, brenner pizzaen og er litt sløv på å vaske klær, blir fort det meste komplisert. Jammen bra han har Ine.

Det er svært sjelden at jeg ler høyt av det jeg leser, men det gjorde jeg her. Jeg lo så jeg grein av flere passasjer og kapitler underveis, og jeg er utrolig imponert over fokaliseringsinstansen som Skretting har fått til. Jeg-fortelleren Anton er sympatisk, varm, rolig og troverdig - og nøktern i sine beskrivelser. Det blir fort morsomt, men uten å drite ut eller gjøre andre vondt. Vi er med på absolutt alt, med ei herlig veksling av indre monolog, små kommentarer og Antons eksterne, tørre og poengterte sjølobservering. Resultatet er helt suverent, dette er en svært god ungdomsroman som tar menneskene, tankene, følelsene og pubertetskaoset på kornet. For alle som snart blir, er eller har vært tenåring!

Bildekilde: Adlibris

Heartstopper vol. I

Ei anna bok som virkelig tar ungdommene på kornet - og på alvor - er den grafiske romanen Heartstopper av Alice Oseman (f. 1994). Den begynte som en tegneserie på nett, men har nå kommet ut som grafiske romaner på engelsk, hittil tre i tallet. Vi følger Charlie på fjorten år. Han er en sympatisk, klok og homofil gutt som går på gutteskole i England. Legninga hans har ført til mye mobbing, både psykisk og fysisk. Men nå anser mobberne han som gammelt nytt, og han har en slags kjip kjæreste som han treffer i skjul. Men alt endrer seg når Charlie møter Nick. Nick er alt Charlie ikke er, en atletisk, utadvendt og bråkete rugbyspiller - kort og godt en stereotypisk "jock", sportsidiot. Likevel får Charlie sommerfugler i magen. Men Nick er vel hetero, er han ikke?

Historia om Charlie og Nick er først og fremst utrolig søt. Den utspiller seg i et rolig tempo, er ufarlig, men så utrolig presis. Oseman setter ord på fordommer og redsler, og hun tør å la guttene utfordre inngrodde perspektiver. Tegningene er enkle, i svart-hvitt og uten for mange forstyrrende detaljer. Fokuset ligger på ansiktene, blikka, henda og kroppsspråket. Oseman har en god balanse mellom ord og bilde, og stort sett utfyller disse hverandre på en nydelig måte. Boka er særlig fin for unge homofile - boka gir trøst og håp - men den er også velegna for alle andre, foreldre inkludert, som trenger å minnes på hvor uskyldig og rørende, altoppslukende og vond den første kjærligheten kan være, helt uavhengig av kjønn. Boka skaper forståelse og gir leseren innsikt, og burde derfor være vesentlig i alt arbeid mot kjønns- og legningsbaserte fordommer.

Bildekilde: Bokelskere

Det du ikke vet om Vilde

Nicolai Houm (f. 1974) har med Det du ikke vet om Vilde begått ei veldig fin barnebok. Som vi forstår av tittelen, er det Vilde som er hovedpersonen. Hun er snart tretten år, og forteller sin historie til oss i førsteperson. Vilde og mammaen hennes har akkurat flytta. De hadde behov for en ny start etter ei turbulent tid der de bodde før. De er enige om at de skal si at pappa bor et annet sted dersom noen spør. Men Vildes fantasi er ikke helt enig, og derfor forteller hun den nye klassen at pappa jobber med dyr i Afrika. Og at hun får passe tigerungene når hun kommer på besøk. Problemet er naturligvis at det ikke fins tigere i Afrika. Og at Vildes pappa slettes ikke jobber der. Men ingen må få vite hvor han egentlig er!

Boka skildrer Vildes problemer med stort alvor. Og i Vilde møter vi et barn som febrilsk, og hele tida, forsøker å gjøre opp for foreldrenes problemer og utfordringer og dekke over det hun opplever som ei voldsom skam. Den eneste ventilen hennes er skrivinga. Der, på papiret, kan hun skrive akkurat hvordan hun har det. Men det som skjer med denne skrivinga, går jeg ikke helt med på. Språket i boka er variert og fint, bare litt stivt (sier tenåringer ord som pysjamasbukser?), inkonsekvent (fra sjæl til novellesamlingen) og tidvis påtatt umorsomt (med intensjon om å være morsomt, naturligvis). Det er også uklart om boka vi leser er Vildes dagbok eller om den er en "vanlig" barneroman. For boka er dagbokaktig - av og til er det tydelig at Vilde skriver til oss. Videre brukes leserhenvendelser aktivt, og hovedpersonen holder bevisst tilbake informasjon slik at det er sprik mellom leser og hovedperson hele veien. Men slike synsvinkelproblemer tror jeg ikke at barna lar seg stoppe av. Og Houm har fått fram et godt, psykologisk portrett. På grunn av tematikken og utfordringene Vilde har, mener jeg at boka egner seg best for barn fra tolv år og oppover. Den er også aktuell for foreldre.

Bildekilde: Bokelskere

Blyanthjerte

Blyanthjerte er skrevet av Elin Hansson (f. 1985). I denne boka møter vi Liv på tolv år. Sommerferien mellom barneskolen og ungdomsskolen blir ikke som den skulle. For farmor, Livs aller beste venn, dør. Og Liv blir sittende igjen aleine med fyrstekaka og yatzyterningene og lengte etter pensjonisttilværelsen. Da er det kanskje like greit at Frans kommer susende på rullebrettet sitt, med verdens grønneste øyne og knekk på nesa. Mer skal ikke til før Liv forstår at hun kanskje må være mindre sammen med de gamle vennene til farmor og mer sammen med jevnaldrende. Og når mamma misforstår og melder henne på et skatekurs, må Liv bare trå til.

Blyanthjerte er en enkel, lettbeint, romantisk komedie for unge jenter som handler om den første store forelskelsen. Min første innsigelse er at slike bøker trenger vi kanskje ikke? Det fins jo allerede så mange! Men samtidig er det fint å lese noe som er helt norsk, som er hjemla i en norsk hverdag og norske omgivelser, framfor den oversatte boka med vimsejenter og tradisjonelle kjønnsroller. Handlinga i Blyanthjerte er troverdig og lett å følge. Liv har det ikke bra i starten av boka, og det er absolutt ikke lett å lære å skate! Men mestringa kommer, og godfølelsen også. Kurven er fint framstilt. Likevel reagerer jeg på et par punkter til. Det andre er språket. Fra et voksent ståsted er det friskt og ispedd originale bilder. Men det er ikke noe særlig tilpassa målgruppa. Et eksempel er "Og hjertet mitt danser som en våryr narkis på glatta." fra side 148. Er det noe en niåring vil forstå? I tillegg brukes en del stygge ord, helt umotivert. Slikt er unødvendig. Det tredje er det Liv gjør. Og her blander forfatteren korta, slik at budskapet som kommer fram er at jenter må endre seg for å tekkes gutter - Liv lærer seg å skate for å være sammen med Frans. Jeg protesterer så innmari mot det! At ikke vi, som kjente på hvor urettferdig slike oppfatninger var da vi vokste opp, skal vite bedre enn å videreføre sånt drit til våre egne døtre?! Naturligvis vil forfatteren vise fram kombinasjonen av Livs personlige utvikling, mestring, sorgarbeid og forelskelse, men dette kunne hun løst uten at det inkluderte av Liv falt i jentefella.

Bildekilde: Bokelskere

Elven

Elven er en grafisk roman skrevet av forfatter og illustratør Anna Fiske (f. 1964). Hovedpersonen Helena, en tenåring uten gitt alder, føler at hun bare "renner avsted, som vannet under isen i elven hun ser hver dag på vei til skolen". Hjemme er det ikke så greit, for pappa er deprimert, og det er liksom ikke helt plass til Helena. Hun sykler til skolen med venninna Turid, som aldri kommer når hun skal, som ofte må hentes hjemme, og som etterpå sykler fra henne. Men det går mot vår, og isen på elva sprekker opp og danner ei råk. Og en dag ser Helena at en mann, som tar snarveien over elva, ramler uti.

Bokas bærende element, som bekreftes av tittelen, det lille spenningspunktet, det handlingsmessige vendepunktet og de mange oppslagene der elva er med, er en litt for åpenbar metafor som ikke helt fungerer. Og heller ikke handlinga henger helt på greip. Helena er derimot en troverdig person, der hun manøvrerer mellom skravlete søsken, deprimert far og ei sjefete venninne. Hun har et ønske om endring, om å bli sett, hørt, kyssa. Det bygges opp ei bittelita spenning som deretter krøstes helt flat og renner ut i, ja, elva. Det er nemlig slik at Helena må redde mannen som faller uti. Og hun gjør alt hun kan. Men det er to gutter som tar æra for det, og det er liksom greit. Det er ikke greit! Igjen, hva i alle dager er det vi lærer barna våre - både jentene og guttene?! Hvilke kjønnsrollemønstre er det slike bøker avspeiler og repeterer? Det er i alle fall ikke noe jeg ønsker å fremme. Og dette får Brageprisen? Det skjønner jeg bare ikke. Dette er uferdig, ufokusert og uordentlig. Men tegningene er i alle fall fine.

Med andre ord: Les om Anton for å få en god latter og en heltstøpt, ordentlig ungdomsroman, les om Charlie og Nick for å bli berørt og engasjert, les om Vilde for å få psykologisk innsikt i en krevende situasjon som trenger å bli behandla litterært, les om Liv for å få skildra lettbeint romantikk, og kikk i boka om Helena hvis du vil lære å lage illustrasjoner.

The Handmaid's Tale: The Graphic Novel

Bildekilde: Tanum

Jeg blir aldri lei av Margaret Atwood! Men jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk da jeg fikk en helt ny variant av ett av hennes verk i fanget, basert på den unike, dystopiske og svært gode romanen fra 1985, Tjenerinnens beretning. Men i takt med at boka blei en suksessrik tv-serie - som jeg ikke har sett - og at Atwood begynte å jobbe med en oppfølger til det som allerede har blitt en moderne klassiker, var tida inne for en annen type adaptasjon også, nemlig over til det lange tegneserieformatet, kjent som grafiske romaner. Det er den canadiske kunstneren og illustratøren Renée Nault som står for bearbeiding, tilpassing og kunst, og jeg må bare si at hele opplegget er usedvanlig vellykka.

Først kort om Tjenerinnens beretning, til dere som fortsatt ikke har lest den (les den!). Vi befinner oss i ei nær framtid i en stat som kalles Gilead. Det vi i dag kjenner som USA, har utvikla seg, via blant anna statskupp, til å bli et ekstremt konservativt, totalitært regime der kvinner er fratatt alle rettigheter. Menneskene er inndelt i adskilte klasser fra topp til bunn der hver har sine funksjoner og farger. Bokas hovedperson, Offred, er en tjenerinne. Hun er alltid kledt i rødt. Hun er redusert til sin funksjon: Å føde barn. Gjennom månedlige, rituelle voldtekter, der husets frue holder Offred fast og husets herre forgriper seg på henne, forsøker de å unnfange et barn. Et barn som kan bekrefte Offreds verdi og funksjon, et barn som gir håp til alle om at ei framtid fins, et barn som blir fratatt mora rett etter fødselen.

Det er grusomme livsvilkår. Det er så fælt at en nesten ikke klarer å ta det innover seg. At det kan gå så fullstendig galt! At vår verden skal komme dit! At mennesker kan gjøre slikt mot hverandre! Det er helt ubegripelig, og, skremmende nok, dessverre heller ikke så usannsynlig. Bakgrunnen for det fundamentalistiske statskuppet er komplekst og avsløres i Offreds mange tilbakeblikk gjennom boka. Enkelte elementer, som økonomiske nedgangstider, er ikke så ukjente for oss. I kombinasjon med for eksempel stråleskader fra kjernekraftverk som forårsaker infertilitet, økende antall aborter og dalende fødselstall, blir den fruktbare kvinna verdifull. Hun må derfor kontrolleres.

I The Handmaid's Tale: The Graphic Novel (2019) blir situasjonen nesten enda verre. Det en før kunne tenke seg til sjøl, gruble over og se for seg - fint avgrensa av egen fantasi - blir her tegna fram med nådeløse streker. Offred blir levendegjort, og hun ser rett på deg med øyne som er tomme og matte, eller oppsperra og desperate, eller i sjokk. Likeledes blir omgivelsene hennes krassere også. Slik som frua i huset, som er direkte grusom. Eller det som skjer med Moira, og hva som hendte med Offred før hun blei Offred. Offred står nemlig i en unik posisjon som førstegenerasjons tjenerinne. Hun husker derfor tida før, verden før Gilead, sitt eget liv før Gilead. Dette er det ekstra sårt å lese om, og erindringene om, lengselen etter og uvissheten om de hun hadde kjær i kombinasjon med sterk indoktrinering og total mangel på en reell samtalepartner, gjør at Offred nesten blir gal. Leseren også.

Bildekilde: Renée Nault

Nault er svært tro mot romanen, og balanserer Atwoods opprinnelige fortellerveksling: På natta følger vi Offred og kun Offred, og det som skjer ellers, er ei breiere skildring av livet i Gilead, med tjenerinnene i fokus. Vi er med på handleturer, der tjenerinnene må gå forbi veggen der statslederne henretter republikkens motstandere og lar likene henge til skrekk og advarsel, helt til neste gruppe med abortleger, vantro, homofile eller tystere skal tas livet av. Men likene er blitt helt dagligdagse -. Propaganda og væpna vakter skimtes stadig i bakgrunnen, og tjenerinnene må gjennom flere kontrollposter. Vi er med på en fødsel, der både den gravide tjenerinna og den ofte infertile frua i huset sitter i en dobbel fødestol og har henholdsvis veer og "veer", og der de øvrige tjenerinnene er med og messer, som et gresk kor. Og vi er med i kirka og på en offentlig, kollektiv avstraffelse. I alt dette er Nault svært bevisst sine fargevalg, og holder seg til de strenge fargekodene som inndeler menneskene i Gilead, akkurat som reglene for bekledning fra middelalderen. Resultatet gir sterkt inntrykk.

I retrospektiv får vi fortalt Offreds historie, og der bruker Nault en annen fargepalett og en mjukere strek. Disse kontrasterer hennes nåværende liv, der tilværelsen er dominert av rødt, tjennerinnefargen, og den ufrie, ensomme stillheten hun har på rommet, som ikke er hennes og som ikke kan låses, og der hennes forgjenger hang seg. Hun orka ikke mer, og Offred har ikke samme mulighet -. Vi blir godt kjent med Offred, den hun var og den hun er, fortsatt er, og gjennom henne ser vi hvilke prosesser samfunnet har gått igjennom på veien mot å bli et grusomt totalitært regime: Uroa i landet, kuppet, militær tilstedeværelse i gatene, stenging av grensene, begrensning av ytringsfriheten, nedlegging av arbeidsplasser, propagandaen, lovendringene som fører til at kvinner mister rett til arbeid, eiendom og penger.

Bakgrunnen til Offred gjør at enkelte passasjer i nåtidshistoria blir fæle å forholde seg til. Det er nesten så en ikke forstår hvordan hun klarer å være ei tjenerinne. Men det er sjølsagt fordi det ikke fins noe alternativ i det hele tatt, annet enn å bli ei Ukvinne, sendt til koloniene, med en skjebne som er verre en den hun allerede har. Og med Naults strek oppå det hele, som går i dialog med, utforsker, forsterker og bygger opp under Atwoods historie, forteller parallelt i ord og bilde og opererer med flere tidsplan, så blir leseropplevelsen kjempesterk. En vil ikke lese videre, men en må -.

The Handmaid's Tale: The Graphic Novel er ikke ei bok for sarte sjeler. Men det er ei viktig bok, som her blir tilgjengeliggjort på en helt annen måte enn tidligere. Jeg antar at Nault når et mye større publikum enn det Atwood opprinnelig gjorde i 1985. Og det er bra! For større leserskare betyr større bevissthet rundt flere av temaene i boka, som for eksempel kvinnas posisjon i samfunnet, maktmisbruk og utnyttelse. Og det er, dessverre, temaer vi alltid må ha et bevisst etisk forhold til, aldri slutte å diskutere og aldri slutte å prøve å forbedre. The Handmaid's Tale: The Graphic Novel blir slik nok et eksempel på hvorfor Margaret Atwood fortsatt er aktuell, og hvordan hun nok en gang har befesta sin suverene posisjon som en av verdens beste forfattere og ledende intellektuelle.