Vi leser Dante!

Bildekilde: Bokelskere

Ett av årets viktigste lesemål er å komme igjennom det episke storverket Den guddommelege komedie av Durante di Alighiero degli Alighieri (1265-1321), bedre kjent som Dante Alighieri, som skreiv hovedverket sitt mellom 1308 og 1321. Verket består av tre deler, henholdsvis "Helvete", "Skjærsilden" og "Paradiset". Til sammen har verket akkurat hundre sanger (trettitre i hver del, samt en innledningssang) og alle følger versmønsteret terza rima med tre linjer i hver strofe etter rimmønsteret ABA BCB CDC. Reint teknisk og komposisjonsmessig skal dette altså være gull for en boknerd!

Men jeg håper resten av teksten også vil få god uttelling hos en tålmodig og samtidig ivrig leser. Handlinga i verket tar sted i påskeukas siste tre dager i år 1300. Dante skriver seg sjøl inn som hovedperson og skildrer alt han opplever i førsteperson. Han foretar altså ei reise til nevnte tre deler av verket, og med seg som ledsager har han den romerske dikteren Vergil (70-19 f.v.t.). Sammen med Vergil reiser han ned i Helvete, og etter å ha passert Helvetes forgård, går de nedover gjennom de ni sirklene som fins der, med stadig verre forbrytere og avskum som selskap underveis. 

Etter å ha forlatt fanden sjøl, hengende opp ned og fryst fast i inneste sirkel, går ferden videre til Skjærsilden. Her begynner Dante og Vergil å klatre opppover Skjærsildsberget i takt med de sju dødssyndene hovmod, misunnelse, vrede, dovenskap, griskhet, glupskhet og utukt. Deretter er det Beatrice, Dantes store kjærlighet, som fører han videre gjennom Paradisets ni sfærer, hvorav den første er månen og den siste er englene, før Dante endelig kan stige opp i den siste sfæren og møte Gud.

Utgava mi er på nynorsk og er oversatt av Magnus Ulleland (1929-2016). Den er på omtrent 660 tettskrevne sider kun oppstykka av hyppige fotnoter. Boka er uten tvil det lengste episke diktet jeg leser i år, og kanskje også det mest krevende verket jeg skal ta for meg i 2021. Og det er på tide, for boka har vært med meg i mer enn ett tiår og har sett både studenthybler og blokkleilighet og mang en pappeske. Men nå skal den altså leses. Heldigvis leser jeg ikke aleine; Anita fra Artemisias verden er også med. Og om du vil lese med oss, ja, da er det bare å sette på seg lesebrillene og bli med! Vi har allerede begynt vår ferd nedover... 

Alfabetlesing: Odysseen

Bildekilde: Bokelskere

I vinter leste jeg Iliaden, ett av to episke verker som begge tilskrives den greske forfatteren Homer, hvis faktiske rolle og funksjon i forhold til disse da muntlige sangene er hyppig debattert i de lærde sirkler. Verket var interessant, men omfattende, og jeg opplevde at mange av de lange oppramsingene, som for eksempel skipskatalogen og de mange drapene utafor Troja, var ganske utfordrende å komme igjennom. Persongalleriet er så enormt at det er vanskelig å skille alle mannfolka fra hverandre, og når de i tillegg omtales som "den hjelmbusksvingende helt" på annahver linje, er det ikke så enkelt. All ære til oversetter Peter Østbye (1855-1943)!

Med nettopp slike erfaringer i bakhodet tenkte jeg at det kanskje var lurt å vente ei stund, i alle fall ett år eller to, før jeg tok for meg det som på mange måter er en oppfølger, nemlig Odysseen, som også er oversatt av nevnte Østbye. Men så feil kan en ta, og plutselig var jeg i gang med neste episke storverk som antas å være skrevet ned omtrent 700 år før vår tid begynner (og eposenes muntlige tradisjon er sannsynligvis mye eldre). Her er det en ny hovedperson og nye konflikt- og handlingslinjer, og verket kan derfor leses uavhengig av Iliaden. Men Odysseen bygger på forgjengeren med tanke på at Odyssevs, helten i Odysseen, er en av krigerne som legger ut fra Itaka i sin stavnkrumme snekke for å hjelpe kong Menelaos av Sparta med å få tilbake kona si, Helena, som den frekke prins Paris har rappa og tatt med seg hjem til Troja. Slik starter altså den trojanske krigen - ei ti år lang beleiring med mange trefninger og flere brutale kamper mot slutten - og Odyssevs er en av mange som kjemper og overlever. Ikke bare det, han er usedvanlig rådsnar, modig og oppfinnsom, og er faktisk hjernen bak "Den trojanske hest" som er med på å vippe krigen i Menelaos' favør (men dette omtales ikke i Iliaden). Uansett ender det altså med Trojas fall, slik Odyssevs forteller i Odysseen, og alle kan endelig dra hjem.

Odyssevs også. Han seiler av sted i sin stavnkrumme snekke sammen med alle sine menn. Men på vei hjem til Itaka, kona Penelopeia og sønnen Telemakos, må de ha flere stopp. For eksempel har de behov for drikkevann, vin og påfyll av mat, helst i form av kjøtt som de griller og møre lårstykker som de ofrer, for det tar sin tid å seile over Middelhavet og det er greit å sikre seg slik at gudene gir dem god bør. Men på ei øy har de skikkelig uflaks. De blir tatt til fange av en kyklop som like greit begynner å spise dem, mann for mann. Da er det kjekt å være rådsnar før en blir for få! Odyssevs blinder kyklopen Polyfemos slik at alle skal komme seg unna. Det er bare ett problem: Den nå blinde Polyfemos er sønn av havguden Poseidon. Og Poseidon blir rasende. Ikke tale om at Odyssevs ikke skal bøte for dette! Nei, han skal lide alle sorger, utsettes for uvær og grusomme farer, miste alle sine menn, slås halvt til døde av havets veldige raseri, tas til fange av Kalypso og holdes der for alltid.

Og det kunne gjerne hendt, om ikke gudene hadde gått i forbønn for Odyssevs. Og det er egentlig her hele verket begynner (det ovennevnte fortelles lenger ut i historia), med at Odyssevs er fanga hos Kalypso, Atene taler hans sak for Zevs og mener han nå, etter tjue år, bør få komme hjem. Poseidon, som da er i Etiopia, får ikke med seg møtet på Olympen og kan ikke kverulere, og slik settes handlinga i sving. Med gudenes støtte og hjelp åpner det seg endelig en hjemreisemulighet. Men utfordringene er ikke over! Mens Odyssevs må streve for å komme seg hjemover, reiser Atene for å snakke med Telemakos. Han har det ikke så greit hjemme: Mor Penelopeia er utmatta av sorg og lengt etter ektemaken sin, mens stort sett alle andre tar det for gitt at Odyssevs er død, og det for lenge sia. Derfor frir en mengde menn ustanselig til Penelopeia og ønsker at hun skal foreta et gjengifte, slik at alle de rikdommene som Odyssevs og Penelopeia har, kan komme andre til gode. Og om hun ikke vil, har frierne i alle fall en plan om å øde landområder, gods, budskap og ressursser helt, slik at det ikke er noe igjen som den teite ynglingen Telemakos kan arve.

Men det går jo ikke helt slik som frierne vil. For Penelopeia holder ut og holder ut, og sier aldri ja, sjøl ikke til den beste av dem. Hun vil vente, og heller se at alt blir ødelagt enn å være sin mann utro. Og Telemakos, som nå er voksen og ikke lenger bare irriterende, men en faktisk fysisk trussel også, reiser av sted i hemmelighet for å høre nytt om faren sin - en siste krampetrekning før han føler seg tvunget til å presse mora inn i et ufrivillig ekteskap. Og far Odyssevs har endelig vendt nesa hjemover og planlegger tidenes hjemkomst med god hjelp fra Pallas Atene, som stadig tar form av kjente og ukjente skikkelser og skyver handlinga i "riktig" retning: Her skal det rette seire, og med på kjøpet får vi se datidas æreskodeks og moralske rettesnorer utfolde seg i rikt monn, samt at vi er med på blant anna rådslagning, utførelse av planer og to storslåtte gjenkjennelsesscener.

Reint umiddelbart må jeg bare si at Odysseen er veldig mye lettere å lese enn Iliaden. Språket har samme gammelmodige og elegante stil, noe som kler innholdet. Setningene er av og til helt omsnudde, men så rytmiske og herlig meningsbærende på samme tid. Det er rett og slett genialt, og jeg har kost meg mye mer med det språklige denne gangen. Språklig sett er det også mange formler underveis, som disse "stavnkrumme skipene" og "den rådsnare helten". Her opplevde jeg at dette var mer naturlig enn i Iliaden, og formlene ga hvileskjær også for meg som leste. Formen, med tjuefire sanger av litt ulik lengde som veksler mellom daktyler og spondeer i heksametervers, er også noenlunde lik som den vi finner i Iliaden. Men tonen er annerledes, og Odysseen er kortere, med sine 12109 linjer mot Iliadens 15693. 

I Odysseen driver også handlinga lettere, og historia er mye greiere å komme inn i. Kanskje fordi verket har en slik pangstart, in medias res? Vi slipper lange gudemøter der alle krangler, og vi slipper lange oppramsinger av alle tilstedeværende utafor Trojas bymurer. Det er mer enhetlig, derfor mindre kaos, og veldig prega av at Odyssevs bare vil hjem - han er ikke en sint peleide som vil ha hevn, slik Akillevs er. Tematikken - den lange hjemreisa med alle utfordringene av ulik art - kan i seg sjøl leses som en metafor på livet. Samtidig har Odyssevs' mange prøvelser flere likhetstrekk med eventyra. Dette gjør at teksten kjennes mer hjemlig og mindre fremmed enn krigføringer med og uten guder, nedslaktinger og brutale lemlestinger. Vi får vold her også, men i mye mindre format og uten alle de groteske detaljene som vi kan meske oss med i Iliaden. Dessuten er volden også hele tida rettferdiggjort utifra Odyssevs' ståsted, det er ingen utmattende stillingskrig som koster alt for mange menneskeliv, men en enkel og nødvendig hevn. Og for at alt ikke skal eskalere ytterligere og bli en skikkelig ættefeide, kommer gudene kjapt på banen etterpå og avlyser videre hevntokter for alltid.

Fortellerteknikken i Odysseen er helt suveren og forbilledlig gjennomført. Som skrevet over begynner vi midt i handlingsforløpet, og vi får gjenfortalt relevante deler av det som tidligere har skjedd der det er rom for det. Alt som er uvesentlig er utelatt. Historia begynner med Pallas Atene og Telemakos - vi må faktisk vente til femte sang før hovedpersonen sjøl får ytre seg. Og da er alt så etablert at vi nærmest bare gleder oss til å få høre fra helten! Han forteller da om egne opplevelser, og det er både sår og spennende lesing. Det kommer tydelig fram at Odyssevs er trofast mot mennene sine, og at det smerter han at han nå er helt aleine igjen. Særlig skjønner vi det når han får snakke med de døde sjelene, og ser en av sine menn der, en unggutt som døde ved et uhell. 

Når Odyssevs så kommer seg til Itaka, kan han endelig ta tak i eget liv igjen. Han blir dermed en katalysator for oppgjøret som må komme. Slik er teksten avhengig av alle tre; Atene, Telemakos og Odyssevs, sjøl om mange forskere mener at 1.-4. samt 24. sang er lagt til eposet i ettertid. Uavhengig av hva en mener om det, er en slik balanse mellom ulike tidsplan spenningsskapende i teksten, i tillegg til at det knytter seg konkret ytre spenning til hvordan Odyssevs skal komme seg hjem og på hvilken måte han skal ta hevn over frierne og avsløre seg for familien sin. Og oppbygginga til gjenforeninga mellom mann og kone er så sår! Penelopeia tror nesten ikke sine egne øyne - kan det være...? Hun må teste han, og når han skildrer hvordan han har bygd huset, soverommet og senga deres, er det ingen tvil. Etter tjue år er Odyssevs vendt hjem.

Odysseen er så solid komponert, godt skrevet, fantastisk oversatt og engasjerende formidla at jeg flere ganger tok meg i å bli nervøs, fortvila, trist og glad på både Odyssevs, Penelopeias og Telemakos' vegne. Dette er rett og slett et storslagent epos i nydelig innpakning, og jeg forstår nå mer enn før hvorfor mennesker har vært begreistra for denne historia gjennom flere tusen år. Her finner vi alt! Og verket passa perfekt å lese denne høsten, hvor en tidvis også kan leve seg inn i Odyssevs' eksilfortvilelse. Til slutt må jeg også rette en takk til professor Øivind Andersen (f. 1944), som skriver knallgode, informative og spennende forord som åpner verket for en moderne leser. Det krever enorme kunnskaper, og jeg er så glad for at han villig deler. Om du ikke tror du kommer igjennom hele dette antikke mesterverket på egenhånd, få derfor i alle fall med deg Andersens tekst. Da er du godt rusta for en eventuell diskusjon rundt middagsbordet. God les!

Endelig i gang!

Bildekilde: Boktanker

Som dere kan se av bildet, er jeg endelig i gang med det andre av to homeriske verker, nemlig Odysseen. Det er ei bok jeg har snust på mangfoldige ganger og lest flere utdrag fra over en periode på femten år, men jeg har aldri tatt meg tid til å lese hele det episke diktet i ett strekk. Men det skal jeg gjøre nå! Jeg innleda med Iliaden tidligere i år, og syns det er fint å lese "oppfølgeren" før rytme, klang, sansninger og stemninger fra den antikke litterære sfære forsvinner helt ut av huet. Og det passer vel perfekt med et fortellende dikt nå som kveldene begynner å bli mørke, og det straks er høst? Høstforkjølelsene har i alle fall kommet. Her er en liten smakebit for deg som er nysgjerrig, fra den aller første av tjuefire sanger. Gjendiktning er ved Peter Østbye (1855-1943).

FØRSTE SANG

Gudenes forsamling

Atene formaner Telemakos

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide, 

da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja.

Mangen en by fikk han se og merket seg folkenes lynde.

Mangen en sjelekval døyet han titt på sjø, når han fristet

selv å berge sitt liv og frelse seg hjem med sitt mannskap.

Dog, sine kampfeller frelste han ei, så gjerne han ville;

ti de fikk døden som lønn for sin dårskap og gudløse frekkhet,

såsom de slaktet og åt den strålende himmelguds okser,

solgudens fe, og hjemkomstens dag tok han fra dem for alltid.

Meld også oss, du datter av Zevs, et frasagn om dette.

- Nu var da alle de andre som frelstes fra døden den bratte,

hjemme i ro og berget forlengst fra krig og fra havsnød.

Bare Odyssevs, som lengtet så sårt efter hjemland og hustru,

holdt hun tilbake, hin nymfe så skjønn, gudinnen Kalypso,

hist i den hvelvede grotte og ønsket seg helten til husbond.

Men da så året var kommet i tidenes rullende kretsløp,

da han til Itaka hjem skulle nu efter gudenes vilje,

da ble han enn ikke der, mellom elskede frender og venner,

spart for møye og kamp; men gudene ynket ham alle

uten Poseidon, som raste i harm mot helten Odyssevs,

gudenes like i kløkt, før han nådde omsider sitt hjemland.

***

Og dette er i grunn en svært kort versjon av hele verket. Så nå er det bare å lese de resterende fire hundre sidene.

Bokhyllelesing: Aasmund Olavsson Vinje

Kan ein diktsyklus frå 1866 vere forvitneleg for lesarar i dag? Svaret er utan tvil ja. Men då må lesaren vere budd på å gjere seg umak. 

Noko av det eg likar best med leseutfordringar som til dømes Bokhyllelesing og Alfabetlesing, er at ein vert tvinga til å lese heilt vilkårlege bøker frå eigne hyller med ulesne bøker. Nokre gongar har ein hatt boka i hylla i fleire år, om ikkje tiår! Med ei leseutfordring får ein treig lesar, som meg sjølv, eit spark bak for å kome i gang med bøker som har vorte litt gløymt, eller gøymt. Denne gongen er det Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) si imponerande, episke diktsamling frå 1866, Storegut, som eg har lese. Mi utgåve er frå år 2000.

Bilete: nb.no

For å forstå og få eit utbyte av tekstene til Vinje, som er særs bundne til omgjevnadane, vert ein nøydd til å setja seg inn i kva føresetnadar dikta er skrive ut ifrå. Difor er føreordet til Åsulv Edland (f. 1944) heilt vesentleg, innleiinga til Aasmund Olavsson Vinje sjølv med. Der får lesaren forklåra kva menneske me skal lese om, og korleis lagnadene deira hengjer saman. Til dømes skriv Vinje at desse sogene er røynlege. Like fullt veit både me som les og han som skriv at noko også er røynsler, draumar og tankar me ikkje kan vite noko om. Men nett denne innlevinga gjer dikta nære og verkelege. 

Vinje er inspirert av hendingar i nær fortid, og fortelijngar om desse hendingane som var høgst levande i Telemarksbygdene medan Vinje levde. Då Vinje var ung, gjekk det gjetord i bygda om Storegut, kjempekaren som ingen kunne sigra over. Han heitte eigentleg Olav Olavsson Edland og vart fødd på Nordigard på Edland i 1764. Han var storvaksen, høg og sterk - og god. Og nett dette, at han tek parti med dei små og svake, skal seinare vere med på å felle den store guten. 

Men forteljinga - og dikta - tek til før dette. Alt byrjar med far til Storegut, blodtapparen Olav. Av di båe heiter Olav, opner Vinje syklusen med 

Og Olav het son, og Olav het far.

     Det Olav på Olav var,

so lenge som det var spurt til mann

     som eigar av Nordigard.

Og då er me allereie i gong med handlinga. Vinje skriv fram livet deira, ikkje berre til far og son, men heile familien. Alle ungane som kjem, tolv i talet, og dei harde vilkåra deira. Det er ikkje lett å leva frå hand til munn i ei lita bygd, der fut og fogd og prest styrer med hard hand på vegne av monarken i København. Men gamle Olav kjenner seg rik, med borna, med kjærleiken. Og han skildrar ei djup lukke, sjølv om me som les ikkje kan la vere å sjå armodet. 

Kvart dikt har eit emne og si eiga form. Mønster for rim og rytme vekslar også, men eit særtrekk ved dikta i Storegut, er at mange av dei er skrive på nystevmetrum og at dei er sangbare, med rimmønster aabb eller abab. Vinje skildrar sårt og klårt kva som hender. Gamle Olav fortel til oss frå andre dikt i andre del. Han skildrar leseopplæring, krigsteneste og kjærleiken. Så kjem borna, og med dei Storegut. Og det er gamle Olav som held fram med å fortelje om korleis sonen veks til, om barndom og lærdom, korleis han vrir kjeft og brukar vald. Etter kvart står Storegut framom oss som eit levande menneske med tresko, litt stutte bukser, slitt ullvest, digre never og eit endå større hjarte. 

(...)

Han måtte varna åkrens bard

med all den makt han åtte.

Um tora slog, som rædd han var, 

til skogs han endå måtte.

Når ku til skogs fyr kleggen flaug

og sprengde grindarfalsen,

han sprang som i eit sveitte-laug,

og blodet brann i halsen.

Bilete: Bokelskere

Urettane vert fleire og fleire for familen på Nordigarden. Ein lokal mann tek seg til rette og utbyter folket kringom. Det vert dårleg stemning, og det er spennande å lese om korleis konflika utspelar seg. Storegut vert så med til København for å snakke med kongen om saka (noko som truleg ikkje hende i røynda). Men resultatet er ikkje bra: Far og son vert fredlyst.  

So ikring med foten sår

ifrå gard til gard me rømde,

beiske drykken ut me tømde

til den siste dogg og tår. (...)

Men det skal verte verre. Storegut vert dinest send i krigen saman med dei seks brørne sine. Storegut er den einaste som kjem att.  

(...)

Ja, våre søner med dei var

i dette fæle slag.

Det gløymer aldri arme far

i all sin livedag.

Dei hadde døytt dei andre tri;

og tri fell denne dag.

Berr' Storegut var livet i.

Det var eit sonar-slag. (...)

Etter kvart er Storegut ordentleg vaksen, ferdig med krigsteneste og klar for å setje bu for seg sjølve, med eigen familie. Eit av dei mest kjende dikta til Vinje er frå den sommaren då Storegut er i fjellet. Frå ein stad langt unna høyrer han song, "gjente-ljod". Kan det vere ho? Heime på sætra fell han i tankar. 

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer;

for um eg søver, eg um deg drøymer. 

Um nott og dag er du lika nær,

og best eg ser deg når myrkt det er. (...)

Det skal visa seg at Storegut aldri vert gift. Sommaren 1791 er han på gjeting i Borddalen, men han kjem aldri heim att. Vinje diktar fram ein lagnad som mange meiner er den einaste forklåringa på kva som eigentleg hende. Så vert det funne ein kropp -. Attende står far, gamle Olav. Heilt åleine no, og på legd. Og han avslutter soga om liva deira slik

(...)

Eg syng fyr folk i haug og horg,

at gut fyr gjenta gjekk i borg

og fridd' a ut.

Eg syng fyr dei um elsk og sorg

og Storegut.

(...)

Det bakken upp fyr alle ber,

og vegen er fyr alle her

so smal og trong.

I livet er slik sorg at der

er nok fyr song.

Vinje & Aasen. Teikning av Olav Rusti
frå 1904. Tilhøyrer Aasen-tunet.

Dinest i boka er ei ordliste over omgrep som Vinje har nytta i dikta. Etter desse kjem folkemusikar Rikard Berge (1881-1969) sine kommentarar til Storegut, som mest er ei attforteljing og forklåring av Storegut-soga. Men heile soga er skrive på Berge sin dialekt, så det tek tid å lesa! Heldigvis finst der ordtydingar til dette med. Og heilt attarst finst det "ættavlur" for den som ønskjer å sjå på dei.

Soga om Storegut er ei historie om bygde-Noreg på 1700-talet og ei forteljing om den norske bonden som ikkje lèt seg kue. Storegut vert eit opphøgd ideal me må hugse, samstundes som lagnaden er ein tragedie. Slik kan både menneskeskildringar og naturskildringar glide inn i ein epoke som nasjonalromantikken. Like fullt må ikkje den brutale realismen verte glømyt. Storegut er kloke, klangfulle og såre dikt om liv - kan hende noko av det vakraste som er skrive på norsk. Om lukka som er så stor, sjølv om den berre kjem i små, små glimt. Om dei harde, vonde tidene, der ein berre saknar og vonar medan føtene er låke og ein må sova ute i sjølv dei kaldaste nettene. Om tap og sorg. Og om kjærleik og død og lagnad, som ein aldri kan verna seg mot. 

Ramayana

Bildekilde: Bokklubben

For å komme igjennom alle kategoriene i vinterens bokbingo, måtte jeg leite høyt og lavt i ulesthyllene etter bøker som kunne passe. For eksempel til en kategori der formuleringa var noe slikt som å lese ei bok fra en annen kultur. Da passa det ypperlig med Ramayana! For særlig lenger unna i tid, sted og kulturelt uttrykk skal en vanskelig komme.

Ramayana er ett av to episke dikt kjent fra gammelindisk litteratur - det andre er Mahabharata. Det er overlevert på sanskrit og en mann ved navn Valmiki oppgis å være forfatteren. Men det er flere forfattere eller nedskrivere som står bak den noe seinere og endelige versjonen av Ramayana. Ramayana har, slik mange andre gamle episke verker, levd lenge på folkemunne før skriftfestinga. Derfor eksisterer det gjerne mange ulike versjoner som overlapper hverandre. Eposet blei trolig skrevet ned i sin helhet over en lengre periode rundt vår tids år null - fra to hundre før til to hundre år etter. Verket er fortsatt et av de mest populære skriftene for hinduene.

Valmiki regnes som grunnleggeren av indisk litteratur og var den aller første poeten som skreiv på sanskrit. Han levde nord i India for omtrent 2400 år sia. Noen mener at Valmiki levde samtidig med helten i eposet han skreiv ned, prins Rama. Valmiki har også skrevet seg sjøl inn i eposet, og opptrer som hjelper og lærer for henholdsvis Ramas kone og Ramas barn. Dette mener enkelte beviser at de var samtidige, men i mine øyne er det heller svevende. Valmikis kulturelle, litterære og religiøse påvirkningskraft var så stor at han fikk egne templer oppkalt etter seg. Ett av dem står fortsatt, og antas å være minst 1300 år gammelt.

Formen i eposet var ved første øyekast noe fremmed. Jeg er mer vant til lange fortellende dikt som for eksempel Iliaden, der teksten er tett og kompakt og både kan leses med rytme, som et dikt, eller uten, som prosa. Og det var kanskje det jeg forventa denne gangen også, men her insisteres det på en lyrisk form. Ramayana består av totalt sju bøker, eller cantos. De er videre inndelt i sanger, og til sammen har disse 24 000 vers. Versefoten kalles shloka og er grunnstammen i indisk episk diktning - det sies at Valmiki var den som skapte og brukte versefoten for første gang. Rimmønsteret er aa, bb, cc og så videre, og versene står to og to med blankelinje før og etter. Slik blir teksten luftig og lett å lese. Opprinnelig består fire kvartvers av åtte stavelser, eller så har to halvvers seksten stavelser. Men hvorvidt dette er prioritert eller ivaretatt i min utgave, og hva oversetter Signe Cohen (f. 1968) har tenkt rundt dette, er jeg ikke helt sikker på.

Her er et utdrag fra side 12-13 i første bok, der et vesen stiger ut fra ilden for å samtale med kong Dasharatha:

"Se, denne vellingen som du nå får,

vil gi deg sønner, gull og gode år. (...)

Og kongen bukket dypt for ildens ånd

og mottok vellingfatet fra hans hånd. (...)

Med ett lå dronningsalen hyllet inn

i lys så skjært og skjønt som måneskinn.

Til Kausalya gikk kongen først av alle.

- Spis kjære, sa han, og hun fikk det halve.

Og halve resten fikk Sumitra smake,

Kaikeyi halve det som var tilbake. (...)"

Tittelen Ramayana går rett til kjerna av handlinga: Den betyr Ramas reise eller Ramas hærtog. Kort fortalt er det slik at den unge prins Rama på alle måter er en kjekk kar. Faktisk er han minst dobbelt så kul som alle brødrene sine, noe pappaen syns er flott, for Rama er hans favoritt, men alle de andre konene hans liker dårlig Ramas posisjon. Det er jo da en fare for at han blir konge, og ikke deres egen sønn -. Når Rama så vinner seg en vakker hustru i en konkurranse, legges alt til rette for at de kan ta over kongeriket. Men den ene kona ser seg nødt til å innkassere en tjeneste hos kongen, og slik sendes Rama i eksil. Og prinser i eksil kan ikke være konger! Ramas dydige og trofaste hustru Sita følger med. Ute i skogen blir hun bortført av en demon ved navn Ravana. Og resten av eposet handler stort sett om Ramas kamp for å få Sita tilbake. Det viser seg at han må ha hjelp av Hanuman og en hel apehær for å få det til!

Men, og her kommer den litt uventa vridninga, når han så endelig har oppnådd sitt høyeste ønske, nemlig at han har funnet og redda Sita og bekjempa Ravana og hele demonhæren, så sender han Sita fra seg. Han kan nemlig ikke være viss på at hun har vært han helt trofast gjennom adskillelsen - hun kan ha gått med på å ligge med kidnapperen sin, for eksempel. Men Sita nekter for at noe har skjedd og går svært langt for å bevise sin uskyld; hun kaster seg på bålet i desperasjon og kommer uskadd ut fordi hun har æra i behold. Ekteparet får da en fin periode sammen, men når Sita går gravid, tynges Rama igjen av tanker om utroskap, og Sita forvises. Det er her, når hun er i skogen og har født tvillingsønnene sine, at Valmiki personlig dukker opp. Når Rama da nok en gang krever hennes vitnesbyrd før de kan leve sammen som rette ektefolk, mange år seinere, slukes hun av jorda.

Uten at jeg skal trekke for mange paralleller mellom denne teksten og nåtidas India - for det er jeg overhodet ikke skolert til å kunne gjøre - vil jeg bare si at det er påfallende hvor mange krav som pålegges kvinna her. Hun har et enormt regelverk å forholde seg til, og det er sannelig ikke lett å manøvrere i det! Sita er et ideal, det vil si et fullkomment mønsterbilde, noe opphøyd. Hun er figuren "den trofaste hustru" som følger sin mann i ett og alt og legger sin vilje, sine tanker og sitt liv under hans. Og i følge en indisk spørreundersøkelse som siteres i det innledende essayet, var det Sita som fortsatt på 1970-tallet - med overveldende flertall - blei framholdt som den ideelle rollefigur for kvinner. Hvilke lenker legger en da ikke på seg sjøl? Det er mildt sagt sjokkerende at folk kan ønske å leve i et slikt stramt nett, men det forklarer også mye av problematikken India strever med i dag, og da tenker jeg sjølsagt på hvordan kvinner behandles. Å endre holdningene i et så digert og mangefasettert land er ille nok om en ikke skal kjempe mot flere tusen år gamle ideer i tillegg - ideer som ikke bare bekreftes i litteraturen, men som også manifesteres helt systematisk i religionen.

Tilbake til teksten. Den versjonen jeg har lest, er en nokså forkorta utgave, der leseren kun sitter igjen med essensen av Ramayana. Av de sju bøkene er seks representert, alle med kortere eller lengre utdrag. Det er den siste boka som er utelatt, men den sies også å være et seinere tillegg, skriver Cohen. Alle vers er nummererte, slik at det er enkelt å finne fram i teksten, og leseren ser hele tida hvor mye som mangler av konteksten. Det er med andre ord lagt ned en solid innsats for å komprimere et stort verk, oversette det til norsk og deretter gjøre det leservennlig. Men naturligvis lurer jeg på alt det som er blitt utelatt, og hvilken kunnskap vi som leser denne varianten går glipp av. Dette er tross alt et monumentalt verk, ett av de viktigste i hinduismen, som leses av flere millioner mennesker over hele Asia hvert år, og som har egne versjoner i mange land. Men hovedpersonene er alltid de samme.

Som de fleste andre gamle epos er også Ramayana insisterende og krevende: Leseren må gå fullstendig med på tekstens premisser. Skal en sitte bister og surmaga og si at apekatter ikke kan snakke, langt mindre fly, og i alle fall ikke kjempe mot demoner, som heller ikke fins, ja, da har en et grunnleggende problem i møte med Ramayana. Den allvitende fortelleren, som altså er Valmiki, har ikke som oppgave å gjøre dette troverdig. Han skriver ned ei historie som bygger bro mellom den konkrete verden og ideene, folket og gudene. For Rama er egentlig en inkarnasjon guden Vishnu - med andre ord griper gudene direkte inn i handlinga her også. Slik blir det lett å trekke paralleller til både Odysseen og Iliaden, Gilgamesh, Bibelen og ikke minst deler av den norrøne diktninga, uten at jeg skal gå videre inn på det nå.

Jeg syns det er spennende å lese gammel litteratur. Den har ei egen kraft, og det er nesten så det runger bare en åpner boka. Det er interessant å se hvilket tankegods tekstene stiger fram fra og hvordan en kan gjenfinne de samme tankene i dagens samfunn. Når en sitter med nettopp disse tekstene, ser en hvor mye eller hvor lite menneskene har forandra seg - jamfør eksempelet med India over. Videre er det moro gjenkjenne ulike motiver, være seg religiøse eller litterære, se forskjellige problemstillinger og deres løsninger og ikke minst hvor lett teksten og menneskene glir inn i en sameksistens med guder og myter, tusser og troll, eller snakkende dyr og demoner, slik som her. Jeg opplever at disse tekstene ofte snakker direkte til leseren, og at leserens utbytte er svært konkret. I Ramayana skildres idealmenneskene, gudeprinsen og hans kone, slik at alle hinduer for evig tid skal ha ei høyverdig moralsk, religiøs, ekteskapelig og kjønnsbasert rettesnor å strekke seg etter. Om en velger å ta til seg det teksten formidler, er en helt annen sak.

Alfabetlesing: Iliaden

Bildekilde: Bokelskere

Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,
svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger.

Slik åpner et av verdens eldste og mest kjente epos. Iliaden er en tekst som nesten utelukkende dreier seg om krig, men som også, midt oppi all brutaliteten, rommer uttrykk for djup kjærlighet, hengivenhet og lengsel. For det er kjærlighet som på mange måter setter det hele i gang, ja, hvis en kan kalle den trojanske prins Paris' arroganse for kjærlighet? Han er nemlig kun ute etter skjønnhet, og verdens vakreste kvinne, det er Helena. Det får ikke hjelpe at hun er gift med kong Menelaos av Sparta fra før. Ha henne, det må han bare, og han kidnapper henne midt under et gjestebud i Sparta og seiler av sted. Hva Helena syns om hele greia, er ikke så viktig.

Svært kort og enkelt fortalt, er dette altså bakteppet for Iliaden. Iliaden betyr fortellingen, eller eposet, eller sangen, om byen Ilion - og dens påfølgende uunngåelige undergang. Teksten omhandler det som skjer når Helenas mann Menelaos tar med seg broren sin, kong Agamemnon av Mykene, og alle beilerne til Helena og øvrige soldater og reiser etter Paris for å få Helena tilbake. I ti år beleirer hæren Troja (et anna navn på byen Ilion), men eposet skildrer kun noen av disse skjebnesvangre dagene, i krigens avgjørende sluttfase. Det går hardt for seg både innafor og utafor bymurene, gudene blander seg inn i menneskenes gjøringer flerfoldige ganger, det diskuteres høylytt, ofres til gudene, det kriges, gråtes, ropes og sørges. De gamle grekerne er ganske melodramatiske av seg, men med rette. Jeg ville også blitt nokså grinete om en eller annen gud til stadighet skulle blanda seg inn i mine saker!

Peleiden Akillevs nevnes allerede i første strofe, og trer fram som en slags hovedperson i verket. Det er i alle fall han det handler en del om, om ikke direkte, så indirekte. Akillevs er en helt - den sterkeste, modigste og høyest skatta krigeren i hele Iliaden. Han lever etter en æreskodeks som vi kan sammenligne med den som eksisterte i den tidlige vikingtidas krigerkultur. Og krigeridealet står svært sentralt i verket, sjøl om det også er en følsom kriger som skildres. For Akillevs blir fornærma på det djupeste når han fratas ett av de gjeveste krigsbyttene sine: Den unge kvinna Briseis, som i praksis er frilla hans. (Igjen har vi ei kvinne uten egen vilje, hun gis hit og dit nettopp som et bytte, eller en premie.) Og når Agamemnon bestemmer at han skal ha henne, fordi han har blitt fratatt sin egen frille, blir det bråk. Det kan såvidt sammenlignes med hvordan vi ville følt det om sjefene våre kom hjem til oss og krevde å få tilbake lønna vi har jobba for og fortjent, bare fordi de i kraft av å være sjefer kan gjøre sånt. Klart vi ville protestert! Så litt furting er vel tillatt. Men Akillevs strekker det såpass langt og blir så vred at konsekvensene blir uoverskuelige. Og når han endelig får ut fingern, er det for seint.

Ytre sett består verket av tjuefire sanger av svært varierende lengde. Og det er ikke norske folkeviser og andre småtraller det er snakk om her, sangene er omfattende, kompliserte og prega av en veksling mellom fortellende handlingsreferat eller lange dialoger og monologer. Et epos er et lengre, fortellende dikt der rytme og antall stavelser per verselinje er svært viktig. Til sammen er det omtrent 16 000 verslinjer i eposet, av typen heksameter. Rytmen er prega av daktyler. Enkelte sanger rommer litt under fem hundre verslinjer, andre godt over åtte hundre. Felles er at sangene er knytta opp mot et overordna tema eller avgrensa handlingsrom - ei scene eller en episode - som har sin naturlige plass i verkets kronologiske handlingsforløp. Og med så mange sanger, så mye tekst og et så rikt persongalleri som det vi finner her, er det ikke til å komme utenom at versene inneholder en del formler for å lette framføringsprosessen for sangeren - rett og slett gammeldagse mnemoteknikker. Eksempler på det er at Akillevs til stadighet blir omtalt som den fotrappe helt. Andre blir omtalt som den hjelmbusksvaiende helt eller den mektige drott eller den krigerske helt. For et arbeid som er nedlagt i dette - i alle ledd!

Det er Homer som får æra for å ha sørga for at eposet om Troja blei nedskrevet. Det sies at han var blind, så skrive kunne han naturligvis ikke gjøre sjøl. Men jeg innbiller meg at han sang eller proklamerte hele eposet, del for del, mens noen andre, med både syn og hørsel og skriveferdighet i behold, tok diktat. Det må ha vært magisk å høre på! Og anstrengende, for eposet er som sagt både langt og krevende.

Det antas at Homer levde rundt sju hundre år før vår tidsregnings begynnelse. Det betyr at eposet er minst 2700 år gammelt. Men det som er spennende å tenke på, er hvor lenge eposet kan ha overlevd i muntlig tradisjon før nedskrivingstidspunktet. Her kan vi sammenligne med for eksempel middelalderens ballader, der noen er svært lange og helt tydelig har hedensk opphav. En tror at sangen om Ilion kan ha gått på folkemunne i flere hundre år før nedskrivinga fant sted, og at hendelsene det refereres til, trolig foregikk på 1100-tallet f.v.t. Og ikke bare det; det har eksistert mange ulike sanger eller epos om nettopp denne perioden i gresk historie. Noen tar for seg opptakta til konflikten, andre vektlegger ulike faser av krigen. Ei av de mest kjente scenene - som omhandler en viss diger trehest - er ikke en gang med i den homeriske versjonen av Iliaden! Atter andre epos tok for seg konfliktens etterspill og hvordan det gikk med de ulike krigerne og heltene. Her kommer det andre homeriske eposet inn, nemlig Odysseen. 

Bildekilde: Boktanker

Iliaden er en djupt tragisk tekst, i motsetning til komisk, hvilket vil si at det ikke ender godt overhodet. Og tragedien er et faktum når mann etter mann, helt etter helt, unge og gamle, inkludert den fotrappe Akillevs (etter eposets slutt), slaktes ned og dør. Men er det noe sannhetsgehalt å spore her? Så utrolig det enn høres, så er svaret ja! Sjøl om vi i dag ikke kan bevise eller motbevise stort utifra det tekstkorpuset som fins, i og med at det som skjedde foregikk for mer enn 3000 år sia, er det funnet ruiner etter en by i Lilleasia i dagens Tyrkia der sangene forteller at Troja ligger. Det tyder på at sangene beretter om til en viss grad virkelige hendelser, for eksempel et kvinnerov og en påfølgende langvarig krig, og at en slik tematisering i sang og framførelse kan være en nødvendig kollektiv bearbeidelse av det som er hendt. Det må jo være traumatisk for mange når en hel by jevnes med jorda. Det at noe her har skjedd i virkeligheten, forklarer også hvorfor det fins så mange ulike versjoner av diktet. Sjøl om de døde var mange, var de overlevende flere, og de fortalte naturligvis sin versjon videre. Slik blei kanskje ulike fortellertradisjoner etablert.

Jeg nevnte såvidt den furtne Akillevs innledningsvis. Han blir altså så sur og sint på kong Agamemnon, som har krenka hans ære ved å frata han Briseis, at han legger fra seg sverdet, glir inn i en melankolsk sinnsstemning og truer med å dra hjem. Dette fører til en enorm krise for den digre hæren til kongsbrødrene. Krigen er utmattende, for alle, og de har snart ikke ressurser til å holde på lenger. Soldatene er såra, utslitte og prega av hjemlengsel og stemninga blir ikke akkurat bedre av at den beste krigeren og dyktigste hærføreren vender ryggen til og skuer ut mot havet, der det blåser opp til uvær. Det ulmer mellom mennene og Agamemnon må telle på knappene. Skal han risikere alt, tape krigen og la broren reise hjem uten verken kone eller ære? Eller skal han svelge stoltheten, ydmyke seg sjøl og la Akillevs beholde sin suverenitet? Hvem har rangen; Kongen eller krigeren?

For Akillevs er problemet av en helt annen art. Han veit at han når som helst kan dra hjem til Ftia og leve et godt og langt liv der. Det er forlokkende etter ti år med beleiring og teltliv! Men da vil han ikke bli huska for ettertida. Et ettermæle lever som kjent lenger enn det faktiske mennesket, og særlig om ettermælet er særs fordelaktig. Igjen kan vi ty til norrøne eksempler, der de samme tankene formuleres for eksempel i vers 76 og 77 av Håvamål. Om Akillevs derimot velger krigen, veit han at han kommer til å dø. Han skal drepe - flest mulig - og deretter sjøl bli drept. Valget er vanskelig, men samtidig har han ikke et reelt valg. Heder og ære er det som betyr mest, mer enn livet sjøl. Men alt kompliseres ytterligere av at Akillevs' næreste venn og beste soldat, Patroklos, blir drept av den trojanske helten Hektor. Nå må Akillevs hevne drapet, om det så blir det siste han gjør.

I det hele tatt er det mange drap i eposet. Og de skildres ganske utførlig, så dette er ikke ei bok for pyser! Menn dør av stikk og hugg og slag med spyd, sverd, kniver, piler, skjold og steiner, de kjøres på av vogner, kastes av hestene, tråkkes på av nevnte dyr og så videre. Blodet spruter, hjernemasse velter ut, innvoller blir utvoller, det kvestes fra hodet og ned, livet og opp, tvers over og på skrå, halser er uten hode, lemmer uten kropp, det er lukt og lyd og blod og dødsguden har det generelt jævlig travelt. Det spares ikke på noe, og jeg tok meg sjøl i å savne en mer nøktern sagastil, for dette blei svært ordrikt og utflytende, på mer enn én måte.

Og så er det dette med gudene. I gresk tradisjon og ikke minst i det enorme mytologiske tankefellesskapet som grekerne levde i og med på Homers tid, henger alt nøye sammen. Alt er forutbestemt, men gudene, som gis menneskelige egenskaper i eposet, prøver til stadighet å påvirke konflikten i "sin" retning. De lurer, juger, ønsker og håper, griper inn direkte eller i det skjulte, manipulerer og presser, viser seg i andres skikkelser, heier på helten og villeder andre og diskuterer konflikten hyppig og ivrig oppe på Olympen. Og det til tross for at utfallet er klart! For soldatene nede på jorda får det underlige og uforklarlige utfall som at en helt plutselig blir borte fra kampens hete, som ved et trylleslag eller i ei trylletåke, andre får kjempekrefter eller blir så øre at de ikke kan gjøre rede for seg. Menneskene styres altså eksternt - men er de da også fratatt skyld? 

For denne leseren blei all den guddommelige inngripen litt problematisk - det var rett og slett litt slitsomt med de til stadighet kranglende gudene. Jeg tok meg derfor i å ønske at det forelå ei utgave der dette var fjerna, slik at en satt igjen med ei reinere historie. Det hadde vært interessant å lese den opp mot originalen, rett og slett for å se hvor vesentlig dette med gudene er. Jeg forstår at de var en helt naturlig del av ideer og hverdagsliv for 3000 år sia, og at Iliaden slik sett speiler noe sant. Men det er fjernt for oss i dag. Bortsett fra det, glei det overraskende lett å lese Iliaden. Jeg valgte å lese teksten som om det skulle vært prosa, ikke vers med rytme, for å få kontinuitet og sammenheng i fortellinga. Men her er det naturligvis ens egne preferanser som styrer. 

Iliaden er et så rikt verk at dette innlegget kun berører en bitteliten brøkdel av det. Det skorter ikke på innfallsvinkler og lesemåter - verket kan tolkes i alle retninger, det kan fokuseres på det aller meste, og en vil komme fram til noe som er meningsfylt okke som. Øivind Andersen (f. 1944), som har skrevet forordet, gir mange fine innganger til og perspektiver på teksten. Ordtilfanget er enormt, og jeg må bare understreke at oversetter Peter Østbye (1855-1943) har gjort en helt suveren innsats, som jeg ikke tror at vanlige lesere som deg og meg begriper rekkevidda på og omfanget av. Østbye har, ved hjelp av kreativ bruk av språket, arkaiske skrivemåter, dialekt, noe dansk, bruk av flertallsformer og så videre, imponerende nok klart å holde på heksameterverset. Det er en enestående oppvisning i språkarbeid! Og oversettelsen og språket er fortsatt syngende i dag, hundre år etter at boka først kom ut i 1920.  

Roseromanen

Bildekilde: Bokelskere

Rundt år 1230 til 1235 skreiv den unge franske forfatteren Guillaume de Lorris (ca. 1205-1240) sitt livs største diktverk, nemlig det allegoriske eposet Roseromanen. Og sida den gang er verket blitt lest, studert, analysert, pelt fra hverandre og satt sammen igjen, dikta videre på, blitt benytta som inspirasjon, skrevet av, oversatt, gjendikta og gjengitt. Eposet er særlig interessant i litteraturhistorisk sammenheng. Roseromanen er nemlig det eneste store allegoriske middelalderverket som er skrevet på fransk og ikke latin.

I diktet møter vi en jeg-person, Dikteren. Han åpner med å fortelle om at han en gang da han var nitten år falt i en djup drøm. Og drømmen er hele den videre handlinga i Roseromanen. Dikteren er ute på vandring og kommer raskt til en stor og høy mur. Utapå muren ser han underlig nok portretter. Det er kvinner han ser, men deres navn er ulike følelser, ideer eller abstrakte egenskaper, og kvinnene lever i høyeste grad opp til navnene sine. Han går rundt muren mens han betrakter Hat, Svik, Ondskap, Begjær, Gjerrighet, Misunnelse, Sorg, Alderdom, Hykleri og Fattigdom. De er skildra uhyre presist.

Deretter begynner han å spekulere i hvordan han kan komme seg inn på baksida av muren, for Dikteren er en nysgjerrig mann. Når han så blir sluppet inn gjennom en port av kvinna som kalles Lediggang, er det ikke måte på hvor nydelig det er i hagen der inne. Særlig er rosebuskene velduftende og nydelige, men også alle menneskene er vakre og behagelige der de til stadighet samles til fest. Her treffer Dikteren på murportrettenes bedre sider, slik som Glede, Lystighet, Skjønnhet, Rikdom, Gavmildhet, Åpenhet, Høviskhet og Ungdom. Guden Amor dukker også opp, med sine gode og onde piler.

Og slik kommer kjærligheten på banen som hovedfokus både handlingsmessig og tematisk sett. Naturligvis blir Dikteren ramma av pilene til Amor, den ene verre enn den andre, slik at han til slutt ikke evner annet enn å finne den fineste, peneste, nydeligste rose blant alle de deilige rosene på alle de skjønne rosebuskene. Og han finner henne, og han tilber henne. Hun er akkurat på vei til å blomstre, og hun er aldeles betagelig. Alt han vil er å se henne, trekke inn duften av henne og røre ved henne. Aller helst vil han helst plukke henne også, men det forstår han at han ikke kan. For det er noen i hagen som vokter rosene med sitt liv.

Det er jo ikke faktiske roser det er snakk om her. Alt er allegorisk, kanskje særlig akkurat denne blomsten, og Dikteren sikter naturligvis til kvinner. Slik blir Dikterens drøm en fortelling om hvordan det er å forelske seg. En møter så mange mennesker, og en ser bare deres negative sider. Kanskje fordi en sjøl er umoden og lite klar for alt som venter? En kommer inn i den mest fortryllende hage, og møter igjen mange mennesker, men ser nå nesten udelt deres positive fortrinn. Og den gode, glade stemning letter og modner, det er ungdommens tid. Rosene er kvinner, den ene lekrere enn den andre, og aller yndigst er den purunge. Dikteren vil kun en ting, eie henne, men hennes familie setter en stopper for ungdommens overivrige kåtskap. Slik svinger han flere ganger mellom stor lykke og glødende forelskelse på den ene sida og djup fortvilelse og et deprimerende mørke på den andre. 

Ved å kombinere den ytre, konkrete handlinga (Dikteren i hagen) og den indre spenninga (dekodinga av allegoriene, Dikterens dilemma) fyller Guillaume de Lorris ettertrykkelig samtidas krav til litteraturen: Den skulle være didaktisk og oppbyggelig, og da naturligvis med de rette kristne seder og skikker som mal, og deretter skulle den være underholdende. Her kommer forfatterens mange spisse formuleringer inn. Han må ha vært en svært god menneskekjenner, som med sine velvalgte ord skildrer både kvinner og menn slik at det fortsatt er treffende og gjenkjennelig. I tillegg må allegoriene både ha vært kunstferdige og underholdende, ikke for tildekte slik at forfatterens mening blir så tilsløret at den ikke syns, men ikke så opp i dagen at det blir kjedelig. 

Å lese Roseromanen går nokså radig, for sidene er små og få. Men teksten er tett og delvis tung, prega av symbolikken, verseføttene, tematikken og en noe oppstykka syntaks (som igjen skyldes nettopp verseføttene). Som med så mange andre litterære verker, står utbyttet i stadig relasjon til tida en investerer i teksten. Med middelaldertekster, der mye kan være fjernt for oss i dag, blir dette veldig tydelig. En må jobbe seg inn i teksten. I dette tilfellet gikk det veldig bra, og jeg hadde en fin leseropplevelse med denne vesle boka med den nydelige tittelen, på fransk La Roman de la Rose.

Roseromanen er oversatt til norsk av Helge Nordahl (f. 1927). Han har også skrevet forordet, ei god innledning og har lagt ved et informativt noteapparat. Det eneste som trekker noe ned er at disse står til slutt, uten referanse i teksten, slik at det blir litt plunder med å hoppe fram og tilbake. Samtidig forstår jeg en slik avgjørelse - et ønske om å holde leseren fokusert og leseropplevelsen rein. Per Nykrog (1925-2014) har skrevet et klokt og ettertenksomt etterord. Utgivelsen forelo for første gang i Thorleif Dahls Kulturbibliotek i 1987.

Biografi: Roland og Karl

Bildekilde: Bokelskere

Nytt av året i biografilesesirkelen til Ingalill, er at vi som er faste deltakere bestemmer kategoriene. Gro var først ut nå i februar, og hun avgjorde at kategori nummer én var sport. Det vi si at vi som deltar må lese om ymse idrettsutøvere, etter fritt valg, naturligvis. Men her hos meg blir det ikke så fritt, da jeg helst skal lese ut fra ulesthyllene mine. Etter mye fram og tilbake, og heller spede forsøk på å få de mest hardbarka forfattere til å framstå som sportslige begavelser, landa jeg, kan hende uforståelig nok, på middelaldereposet Rolandsangen, også kjent som Rolandskvadet.

I Rolandsangen møter vi naturligvis ingen fotballspillere eller kulekjørere, det er dårlig med svømmere (faktisk, for de drukner) og det fins ikke en eneste håndballspiller. Slalåm er ikke finni på enda, bordtennis er det bare å glemme, det samme gjelder golf. Tenke seg til, stå sånn og veive! Men hvordan i alle dager kan boka da være relevant? Det er ikke bare fordi de spiller sjakk og terningspill, altså. Dette er nemlig noen skikkelige råtasser av noen karer. De er keisere, konger, emirer, hertuger, fyrster, grever, høvdinger, riddere, soldater - de er stort sett så topptrente som det går an, sett med middelalderøyne og med full forståelse for en konges silketelt og behov for å trekke seg tilbake midt i kampens hete. Året er 778 og de kristne, representert av Karl den store (742-814, konge fra 771), som ikke enda er den store, har tatt på seg et umulig oppdrag: Å jage hedningene, det vil si muslimene, ut av Spania. Disse karfolka marsjerer fra Frankrike til Spania ene alene for å krige, og du kan tenke deg at de har tidenes oppakning. Alt og alle skal med, børa er tung, særlig for muldyret, men om en ikke er av i overkant edel byrd, så må en trekke sin del av lasset.

Først litt ytterligere legitimering av valg av bok: Ridderne, som vi primært følger, er de viktigste, dyktigste og edleste i følget, nest etter kongen. De må soleklart være svært gode til hest, sida de rir store deler av veien og har både pakkhest, ridehest og krigshest. I fredstid kunne de øve seg på framtidige bragder i ridderturneringer rundt om på kontinentet. Turneringene, som var en forlystelse for høy og lav (brød og sirkus), sørga for å holde mannfolka i form. Det var viktig når en kunne bli sendt i krig der en måtte bære klær og utstyr som kunne veie opp mot førti kilo. Ridderne måtte altså være godt trente, dyktige ryttere og fysisk sterke. Videre måtte de kunne bruke lanser, spyd, pil og bue, øks og kniv, samt sverd, skjold og never - både til hest og til fots. Det er riktignok ikke sport, dette her, men det er ikke så langt unna heller.

Av alle de frankiske ridderne som befinner seg i maurernes rike sammen med kong Karl, er Roland den fremste. Han er offisielt nevø av Karl, men et stygt rykte kan fortelle at det er mulig at han er avla i et blodskamforhold mellom Karl og kongens egen søster. Om ryktet er sant, vites ikke. Men fakta er at Karl er glad i Roland, og Roland er glad i Karl, og de gjør det de kan for å beskytte hverandre, Roland som kongens fremste jevning, kongen som hans beskytter. Roland er den flotteste ridderen du kan tenke deg, og han har kjempa for kongen i mange, mange år, og erobra mye land for han. Dette veit kongen å verdsette både i ord og gester. Den som derimot ikke er så fornøyd med ståa, er svogeren til Karl, Rolands stefar, Ganelon. Han er drittlei av at drittungen får oppmerksomhet og ros, for Ganelon syns Roland er en overmodig, blærete skrythals som burde bli satt på plass en gang for alle. Og det beste av alt hadde vel vært om han blei rydda av veien også.

Og med det er verkets rammer skissa opp. Alt som skjer, skjer i forlengelsen av dette mannlige trekantdramaet der sjalusi, aggresjon og kjærlighet er de sterkeste drivkreftene. Og som i mange andre middelalderverker, som for eksempel sagaene, er den utløsende faktoren ganske enkelt en fornærmelse - det vil si, én fornærmelse for mye. På Rolands råd sender kong Karl Ganelon som et høyst ufrivillig sendebud til maurerkongen Marsili. Kong Karl krever at Marsili tar til kristendommen og gir han Spania i len. Først da kan frankerne, som har hærtatt og herja i Spania i sju år, begynne å tenke på retretten. Kravet er frekt og Ganelon drar med livet som innsats, vel vitende om at han lett kan bli ett hode kortere om han ordlegger seg feil hos hedningene. Sint som han er, vekter han sine ord svært nøye, og i møte med muslimene finner han en slu forbundsfelle. De koker i hop en blodig plan som inkluderer Rolands endelikt og kong Karls endelige nederlag.

Vel fornøyd med dette rir Ganelon tilbake til frankerne, og formidler at avtalen om underkastelse er i orden. Kongen kan reise hjem, alle kan reise hjem, nå skal de endelig få se igjen Frankrike, det fagre! Men Roland må lede baktroppen, som skal bestå av en liten gjeng på tjue tusen mann. Både Roland og kongen stusser, skal ikke den beste ridder ride foran? Men de gir etter for Ganelons splitt og hersk. Og slik begynner den farefulle ferden gjennom Pyreneene, grensefjella mellom Frankrike og Spania. Kongen rir uvitende i front, mens Ganelon godter seg: Han veit at nå, nå som kongen trygt er på fransk jord, vil den lille baktroppen bli omringa, angrepet og jevna med jorda. Roland er kan hende død allerede -.

Og det går slik som Ganelon har planlagt. Den lille baktroppen blir ofre for et massivt bakholdsangrep, og kong Karls tolv jevninger faller én etter én, men ingen uten å vise mot og styrke. Slagordet for frankerne er å selge seg dyrt, mens de vilt slår rundt seg og brøler kongens kamprop "Munjoie". Til slutt er det bare seksti av dem igjen, og Roland har ingen andre valg enn å blåse i olifanten, hornet. Han blåser så hardt at tinningen brister, det gjaller gjennom fjellandskapet og kongen snur umiddelbart. Men når han fram i tide?

Rolandsangens eller Rolandskvadets nedskrivingstidspunkt er datert til en gang rundt 1075 i følge Nordahl - trolig med muntlige tradisjoner etter det faktiske slaget som bakgrunn, kanskje med røtter så langt tilbake som til 778. Forfatteren het muligens Turoldus, men dette er svært usikkert. Det fins mange versjoner av eposet, og slik kan det naturligvis også ha flere ulike forfattere og/eller nedskrivere. Dette gammelfranske eposet er det fremste eksempelet på "chansons de geste", heltekvad, en litterær sjanger som var uhyre populær i høy- og seinmiddelalderen over hele Europa. Verket består av 291 laisses, sanger, og er på hele 4002 verselinjer. Det originale eposet er svært stramt i formen, og holder seg strengt til versemål, verseføtter og rimmønster. Oversettelsen til Helge Nordahl (f. 1927) er noe løsere. Men tidvis er også oversettelsen full av rytme, assonans og allitterasjon. Det er utrolig imponerende!

Karl den store er en velkjent historisk skikkelse for de fleste, men også Roland antas å være en faktisk historisk person. Han nevnes nemlig i Einhards (775-840) biografi om keiseren, der slaget i Roncevaux, Tornedalen, blir omtalt. Det er forøvrig et slag som er varte i mindre enn én dag og som er helt uviktig for både Frankrike og Spania, hvis en ser bort ifra de noe overraskende kultur- og litteraturhistoriske ettervirkningene. Men som så ofte med slike hendelser, så har det nok "balla på seg" en del opp igjennom åra. Riktignok nevner Einhard at mange dør, men at det er tusenvis, skal en være forsiktig med å påstå. Videre utkjempes det i Rolandsangen en bitter kamp mellom kristne og muslimer, mens det i virkeligheten var baskiske folk som lå på lur i fjella. Nordahl poengterer også flere ganger i de fyldige sluttnotene og det fantastisk kunnskapsrike etterordet at overdrivelser hører sjangeren til, særlig etter bestemte tall, ofte med bibelsk betydning. 

Og henvisningene til Bibelen, Gud og kristendommen er svært mange. Vi får dem servert direkte, for eksempel når Roland snakker og uttrykker hvordan en ekte ridder skal oppføre seg, i bønn til Gud eller til keiseren, eller mer indirekte, som når Roland legger seg lagelig til når han skal dø - av med hansken, og armen opp mot himmelen med åpen hånd, slik at han kan bli trukket opp, med ansiktet mot det uerobra landet. Stedet han har valgt seg er heller ikke ubetydelig, med marmorblokker og et furutre. Videre fins det mange symbolske paralleller, som at slaget står i Tornedalen, at Rolands tinning brister, det er blomster, relikviene i Rolands hellige sverd Dyrendal og så videre. Og Gud griper visstnok inn også, etter bønn fra kongen: For at han skal kunne ta sin hevn over de fromme og edle ridderne, stanser Gud sola i sin bane og forlenger dagen. Det er ingen tvil om hvilket verdensbilde som formidles.

Men til den som tror at jeg nå har lest 291 kristne dikt om et lite slag i fjella: Du kunne ikke tatt mer feil. For når ridder Roland og de elleve andre jevningene svinger sverdet, er det svært lite som minner om kristendom i skildringene. Hedningene meies ned av full kraft, og Turoldus, eller hvem det nå var som skreiv, sparer ikke på detaljene. Drapene er minst like brutale som i en islendingesaga, men der hopper de som regel over tytende hjernemasse og slikt. Det får vi derimot her, og vi får skildra hvordan kroppen nærmest bretter seg til hver sin side når Dyrendal kvesser sitt skarpe blad mot en hednings hjelmbekledte hode... Sverdet skjærer så diamanter og juveler spruter, gjennom hodeskallen og videre helt ned, helt ned, slik at hesten også blir partert. Og når de kristne har gått på med sitt, får de sitt tilsvar fra muslimene. Også her spruter blodet bra, og på begge sider kommenterer de hverandres drap. Det som da var uttrykk for en oppriktig og alvorlig kollektiv mening, en slags lagmoral, en oppmuntring når en veit at nederlaget bare er minutter unna, blir med dagens øyne fort galgenhumoristisk.

Det er først ved lesinga av et verk som Rolandsangen at en skjønner hvor arkaiske mange språklige vendinger er. Dette ville naturligvis vært enda tydeligere om jeg leste fransk, men sjøl i en oversettelse er det mye som har en ordtakaktig eller aforismelignende ordlyd. Noen eksempler er ved mitt skjegg, klok manns tale, lytt ikke til en overmodigs ord, dingle på et gammelt øk, den taper ikke, som står fast i kampen, ussel ridder vinner intet slag, det sømmer seg for menn å dø i kamp og så videre. Her får en oppegående leser servert ganske mange stikkord for datidas krav til god oppførsel, god moral og hva som er de rette dygder. 

Og slik kommer vi inn på tematikken i verket. For handler Rolandsangen egentlig om dette lille slaget, om de kristne som hevner sine nedslakta brødre, om tro og vantro? Ytre sett, ja. Men mange mener, og jeg med dem, at det snarere er de indre verdiene som er tema. Både Ganelon og Roland har feil og gjør feil. En er sjalu og ærgjerrig, en er overmodig og ærekjær. Ganelon vil heller forråde sin konge enn å leve i skyggen av sin stesønns bragder. Det er det samme som å signere sin egen dødsdom. Roland vil heller ta livet av sine tjue tusen soldater enn å blåse i olifanten, hornet, og få hjelp. Å blåse i olifanten er å innrømme nederlaget, innrømme egen utilstrekkelighet som ridder, kriger og mann. Begge straffes, og det koster dem dyrt. Roland må se sine nærmeste venner bli drept, og han bærer dem opp til den døende erkebiskop Turpin slik at de skal få absolusjon. Ganelon slites mellom fire hester. Det som gjør verket så elegant, er at dette, som er tema, også er drivkreftene i teksten. Det er følelsene som hele veien trekker oss videre. 

Også nedskriveren, Turoldus eller hvem det nå var, kommer til orde i verket gjennom små stikk, kommentarer og allmenne betraktninger. Etter en nøyaktig skildring av en hedning, skriver han for eksempel: Gud, for en ridder, om han var en kristen! Dette viser at sjøl om forfatteren kan tilstrebe noe som minner om en slags objektivitet i skildringa av disse edle mannfolka som braker sammen, så skal det heidundremeg ikke være noen tvil om hvilken side han holder med. Ikke skal leseren være i tvil om hvor sympatien skal ligge, heller. Og det er vanskelig å ikke bli berørt, sjøl av et så testosteronfylt verk, når ridderne gråter og sørger over sine døde, når kongen gråter over sitt tap av Roland. Og etter at Roland er død, er det Karl som tar over som en slags hovedperson. Slik blir Rolandsangen et verk om dem begge. 

Bokhyllelesing: Geoffrey Chaucer

Bildekilde: Bokelskere

I uka som gikk var lesinga mi via årets første pensumtekster og den utvalgte boka til første runde av Bokhyllelesing 2016: Troilus og Criseyde. Denne episke versromanen på 8239 verselinjer, alle på rim (!), som blei skrevet mellom 1385 og 1390, kan en si så mangt om, forfatter Geoffrey Chaucer (1343-1400) likeså. Jeg vil forsøke å fatte meg i korthet, sjøl om beundringa er stor og momentene er mange.

Først litt om opphavsmannen, middelaldermennesket som er en unik begavelse; forfatter, filosof, oversetter, byråkrat og diplomat Geoffrey Chaucer. Det er under en av hans mange reiser som statstjenestemann i Italia at han virkelig blir inspirert. Det er tidlig på 1370-tallet, og de tre store florentinerne Dante Alighieri (1265-1321), Francesco Petrarca (1304-1374) og Giovanni Boccaccio (1313-1375) er totalt dominerende på italiensk. Chaucer lærer seg derfor språket og leser i vei. Av dette erfarer han hovedsaklig tre ting:

• At italienerne hadde skapt en ny sjanger med sine lange, fortellende dikt, som med fordel kunne gjenbrukes. 
• At det å skrive på sitt eget språk skaper en helt annen nærhet til personene i teksten for både forfatteren og leserne/tilhørerne. 
• At kombinasjonen av sjanger og folkespråk gir større muligheter for djupere karaktertegning og psykologisering. 

Og dette skulle vise seg å være meget verdifull lærdom, som Chaucer anvender etter beste evne (og evnen er god, hvis det skulle være noen tvil). En antar dessuten at han også møtte Petrarca og Boccaccio, men det er ikke bevist. Uansett blir resultatet at Chaucer for alvor setter i gang med pennespisser, blekk og store mengder pergament. Før dette hadde han skrevet noe, men på grunn av manglende kilder veit vi ikke hva og eventuelt hvor mye. Tradisjonelt blir en rekke dikt tilskrevet Chaucer, blant dem ett som sies å ha gitt han dikterlønn (4,5 liter vin - daglig) allerede i 1374, videre om lag ti lengre episke dikt, noen oversettelser og minst fem-seks tapte verk. Han er i dag mest kjent for det uferdige verket Canterburyfortellingene, som han skreiv på fra 1380-tallet til sin død, og det formfullendte og imponerende gjennomtenkte Troilus og Criseyde. Begge disse regnes i dag som opphavet til den moderne romanen - og Chaucers vide ordtilfang og rettskriving er samtidig den første standardiseringa av det engelske språket.

Så til verket, bokstavelig talt. Troilus og Criseyde er et episk dikt, inspirert av romanser og annen høvisk dikting, med handling lagt til de antikke grekernes beleiring av Troja. Chaucer sammenblander altså antikke idealer (til menn, kvinner, skikker, oppførsel, tro o.l.) med middelalderens. Men det er langt ifra en tilfeldig sammenblanding, her er det meste godt gjennomtenkt og dessuten belagt med kilder, fra Homer sjøl til Boccaccio, samt noen fiktive. Hovedpersonene i boka er som navnet tilsier, Troilus, en ung og vakker kongssønn som mer enn gjerne slakter ned grekere på slagmarka, og ei ung, rik og pen enke, Criseyde. Men i tillegg til disse to er det en til som er svært viktig, nemlig Criseydes onkel Pandarus.

Troilus er i begynnelsen nokså stolt og hovmodig, særlig mot de menn som gjør de teiteste krumspring i et anfall av kjærlighet. Så rammes han sjøl. Det er ikke mer enn ett blikk på Criseyde som skal til, så er han bundet til henne for alltid. Begjæret stiger raskt, det dunker i hele kroppen, og Troilus blir fortvila: han veit jo ikke en gang hvem hun er! Men at han må se henne, snakke med henne, være med henne, overvinne henne, på alle tenkelige måter, det må han. Ellers kommer han til å dø, det er han overbevist om, og sånn kjennes det også, for han visner innvendig, han forgår av sorg. Og det er her Pandarus blir så viktig, som tjener for sin herre, som bindeleddet mellom Troilus og hans dame.

Criseyde er på sin side ikke så altfor interessert i en ung elsker. Hennes far, Kalkhas, har forrådt Troja og gått til grekerne for å hjelpe dem med å vinne krigen. Men han lot datteren sin være igjen, og inntil hun får beskyttelse, er hun fritt vilt. Hun ligger med andre ord lavt, helt til kongen garanterer at hun ikke skal bli skada. Slik jeg tolker det, er hun også fortsatt i sørgetida etter at mannen hennes har gått bort, og må derfor være ekstra påpasselig og forsiktig med hva hun tar seg til. Hun har tross alt sin ære og sitt rykte å tenke på! Men en ridder, som kan beskytte henne? Det er kanskje ikke det dummeste. Men da må hun faktisk vite at han kommer til å stå henne bi, og at han ikke stikker av bare han har fått sin vilje med henne.

Slik er det altså for disse to før Pandarus setter i gang med å bearbeide henne og skape forhåpninger hos han, han går att og fram i bygatene både midt på natta og midt på dagen, han legger til rette, preker kjærlighet og moral, snakker dem etter munnen, lurer, juger, lover, sverger og slenger ut eder. Og det blir til slutt slik Pandarus vil, at de møtes hjemme hos han, og at Troilus får komme til Criseydes sovekammer gjennom en lønngang midt på natta. Criseyde presses inn i sin ridders armer og affæren er et faktum. Slik stiger lykken. Kjærligheten og skjebnen er på deres side, og de har det godt i all hemmelighet i om lag tre år. Så får Kalkhas overbevist grekerne om at Criseyde skal brukes som et slags krigsbytte i forhandlinger, hun skal utveksles mot grekeren Antenor. Da brister naturligvis alt.

Reint formelt er Troilus og Criseyde inndelt i fem bøker av ulik størrelse, som hver har sine temaer. I første bok forelsker Troilus seg og fortvilelsen rår. I andre bok er det tilnærminga mellom de to unge som står i fokus. I tredje bok er det pur lykke for de elskende. I fjerde bok er de rådville, sørgende og paniske, for de skal skilles ad. I femte bok er de adskilte, og fortvilelsen rår igjen. Det er hele tida en jevn veksling mellom hans og hennes synspunkter og replikker, dog med en liten overvekt på Troilus. Chaucer beretter til oss i tredjeperson via en ekstern forteller, som noen ganger (hele tida?) er overlappende med forfatteren sjøl. I originalutgaven går verket i sin helhet på rim, mens oversetter Jan W. Dietrichsom (f. 1927) har valgt en prosagjengivelse, med tradisjonelt romanoppsett. Det fungerer veldig fint.

Tematikken for boka er naturligvis kjærlighet. Men i motsetning til mange andre tekster fra middelalderen er ikke dette en glansbildeversjon der helt og heltinne faller i hverandres armer både i dette livet og det neste, fordi det skal være dem for evig. Det er heller ikke en ytterst tragisk historie. Faktisk ligger teksten nærmere realismen i skildringa av relasjonen mellom hovedpersonene. Forfatteren, fortelleren, Troilus, Criseyde og Pandarus er alle bevisste på, tenker over og snakker om at kjærlighet kan gjøre både godt og vondt. Lykken kommer og går, og for den som først har følt nederlaget, blir seieren ekstra søt. Men det kan raskt svinge og bli nederlag igjen. Slik minner verket oss på at vi må nyte de gode dagene og være takknemlig for dem, for plutselig blir det vanskelig. Denne vekslinga forklarer Chaucer med skjebnens lunefullhet, som også var en viktig virkende kraft i antikken. 

Skjebnen, skriver Chaucer, bestemmer uansett hva vi mennesker skulle ønske. Vil det da si at ethvert livsløp er forutbestemt, av skjebnegudinnene, av Gud? Er det da i det hele tatt noen vits i å forsøke noe som helst, å leve, hvis vi likevel skal mislykkes? Dette vender Chaucer tilbake til flere ganger, og han legger ord i munnen på både Troilus og Criseyde. Troilus har en lang monolog i verket, der han spør, uten å få svar. For hvem kan vel svare? Criseyde har mot slutten tro på gudene, og hun respekterer deres avgjørelse. Jeg syns det lukter litt resignasjon, men kjøper det likevel. Hennes holdning endrer ikke det faktum at det er et svært interessant filosofisk spørsmål.

Skjebnen har altså determinert forholdet mellom Troilus og Criseyde. Allerede før det tok til, var utfallet kjent. Kanskje visste de det også sjøl, at en slik romanse ikke kan vare. Det er fra et slikt noe moraliserende og etterpåklokt ståsted at verket skrives. Det skrives for at vi skal ta lærdom. Men Chaucer preker verken avholdenhet, ekteskap eller troskap. Han retter ingen fingre mot den tafatte Troilus eller den troløse Criseyde, han truer verken med gudenes vrede eller med middelalderkirkas krav om botsøvelser og avlat. Nei, Chaucer oppfordrer ganske enkelt alle unge om å vende sine hjerter opp til Gud.

Slik får et antikt inspirert middelalderverk en utrolig søt avrunding. Chaucer viser til diktet, sier; her er det lærdom å hente, og det er det virkelig. Chaucer byr på moral og innsikt, og utbyttet er stort både for en som leser for å kose seg, og for en som i tillegg er ute etter å lære noen gode fortellertekniske grep. Troilus og Criseyde er nemlig ikke en underholdende tekst, sjøl om det også fins humor og vittigheter her, sjøl om noen replikker kan være så svulstige at de nesten blir latterlige (f.eks. noe som "[Jeg er] ...født under en forbannet planetkonstellasjon", side 158), sjøl om det sverges eder over en lav sko og sjøl om Troilus nesten dør på annahver side. Ja, det blir litt for mye nestenkrepering, men samtidig er det jo nettopp sånn det er, når en er ny som voksen i verden, når følelsene er så sterke at en tror en ikke makter dem. Lærdommen for Troilus er naturligvis at jo, han makter, intensiteten daler, og han lever fortsatt. Med en slik tematikk, lange setninger, oppstylta og formell tiltaleform, svulstige formuleringer og veldig mange tunge ord, burde jo boka være nesten uoverkommelig. Men overraskende nok er den faktisk veldig lett å lese, det flyter godt og går raskt sjøl i de intense monologene, og det sier mye om det solide håndverket til Chaucer.

Det er så veldig mye mer jeg kunne trukket fram ved boka, som oppbygging og struktur, de ulike personene, krigshelten Troilus som er litt matt, enka Criseyde som faktisk er ganske tøff, den mystiske Pandarus, tida verket er skrevet i, tida det er lagt til, om forfatteren, det føyelige språket, ordtilfanget og så videre. Men jeg skal ikke gjøre det nå. I stedet skal jeg avslutningsvis igjen rette fokus mot kjærlighetstemaet. I mange andre middelalderverker er det den høviske kjærligheten som er idealet, ei jomfru skal tilbes fra avstand, jo større avstand, jo bedre. Jomfru Maria er naturligvis det fremste eksempelet, men også litterære skikkelser som jomfru Marion og dronning Guinevere er viktige her. Disse kvinnene kan gjerne ha en ektefelle, men det er ridderne som ofrer seg i hennes navn som er de edleste. Her snakker vi altså om en pur platonsk kjærlighet. Slik er Chaucers verk ganske sprekt, og en sterk kontrast til middelalderidealet i liv og kjærlighet. For her er det full rulle.

Og når vi snakker om full rulle - jammen er jeg glad for at onkelen min ikke opererer som min personlige hallik! For i praksis er det nettopp det Pandarus gjør, der han nærmest ubegrunna ivrer så voldsomt for å bringe disse to sammen. Det er faktisk så ille at han til og med må kommentere det sjøl underveis, noe jeg fant ganske morsomt. Og bare for å si noe om hvor sterkt Chaucer og verkene hans står utpå holmen og i det engelske språket: ordet "pander" betyr nettopp hallik, kan Dietrichson fortelle i etterordet. Og det er ingen tilfeldighet.

Geoffrey Chaucer er obligatorisk i grunnskolen i Storbritannia, og det skjønner jeg veldig godt. Det er så mye verdifull lærdom pakka inn i verkene hans, det er menneskekunnskap og klokskap, det er mennesker og situasjoner som er skarpt iakttatt og nøyaktig skildra. Han burde vært obligatorisk her også! I tillegg er verkene sprekkeferdige av spennende og interessante intertekstuelle referanser. Naturligvis er det en fordel med gode historie-, litteratur- og Bibelkunnskaper forut for lesinga, og en bør kjenne de antikke kildene i alle fall av omtale. Men også symbolikken, bildene og metaforene er imponerende, der de går i dialog med, peker til og bygger videre på andre. Og gjennom allegoriene blir Troilus og Criseyde et dualistisk verk, som taler til alle mennesker, til alle tider. 

Favorittbøker: P

Før jul glemte jeg meg helt bort, og denne spalta forsvant et sted mellom novembertåke og julegrøt og alt annet som det går an å være opptatt av. Men nå som det er blitt et nytt år, gir jeg den et nytt forsøk, så får vi se om jeg med tid og stunder kommer meg helt til Å. Men det tar nok sin tid det, altså. Nå er det P som skal i ilden, og før jeg faktisk så over bokhyllene, tenkte jeg at jeg nok bare hadde ei eller toppen et par bøker med en tittel som begynner på bokstaven P. Så feil kan man tydeligvis ta. Jeg fant ti titler, og mange av dem er også ganske gode! Likevel var det ingen tvil om at favorittbokstatusen kun kunne gå til denne.

Bildekilde:
cappelendamm.no

Penelopiaden

Det er lenge sia jeg leste boka, og det er enda lenger sia den kom ut på Cappelen i en serie som kanskje ikke fikk så stor suksess her til lands - jeg har i alle fall bare sett to andre titler i den såkalte Myteserien (Karen Armstrongs bok og Løvehonning av David Grossman), men nettsidene til forlaget viser at det faktisk blei elleve av dem totalt. Ingen av dem er i salg den dag i dag, omtrent ti år etter at serien blei starta, sjøl ikke min favoritt på P - Penelopiaden av Margaret Atwood (f. 1939).

Penelopiaden kom på Cappelen i 2005, samme år som den kom ut på engelsk. Boka er som et bestillingsverk å regne, der flere store forlag har gått sammen om å la velrenommerte forfattere skrive sine egne varianter av kjente myter for å så publisere bøkene på mange språk. Og da er det kanskje ikke så vanskelig å forstå hva og hvem Atwoods bok handler om: Vi skal sjølsagt tilbake til "sivilisasjonens vugge", til antikken, til Homers verker, til helteeposet om Odyssevs - og til Penelope. Hun er den ventende kona til den store krigshelten, og hun får ikke så alt for stor plass hos Homer, som er mest opptatt av brøleapens bedrifter. Her har Atwood leita opp andre versjoner av de homeriske fortellingene, og ved hjelp av en struktur som ligger nært antikkens verker, et imponerende språk, en solid innlevelsesevne og litt fantasi, skriver hun fram, og seinere oss inn i, Penelope. Her slipper hun til, med tanker, følelser, savn og lengt, sinne og sorg, med utfordringer og dagligliv.

Historia om den ventende Penelope på Ithaka er velkjent. Hun går for å være ei klok og vakker dame, attraktiv og bestemt, der hun holder ut, driver godset, all jorda og venter på sin ektemake. Men han er treig (som kjent er Odyssevs borte i om lag tjue år), så beilerne, og de er det mange av, mener hun forlengst må ha glemt han som sannsynligvis er død. De blir fort pågående og tar ikke nei for et gyldig svar. Det hjelper dessuten deres sak at Penelope sitter godt i det, hun er et attraktivt gifte, og fordi sønnen hennes er såpass liten, står hun også uten en mannlig verge. Hun er med andre ord fritt vilt, de kan i teorien gjøre hva de vil med henne, og det er bare Penelopes kløkt og vesen som holder dem fra å gjøre det. Hun er som vann, hun som er en najades datter.

Atwood gir oss et godt innblikk i disse problemstillingene. Penelope veit hvor lite som skal til for at en av beilerne får nok, hver dag og hver time kan være den siste som Odyssevs' trofast ventende hustru. Men åra går. Det er rasjonelt med et gjengifte, ikke bare fordi det er praktisk, økonomisk gunstig og sedvane, men også fordi disse beilerne faktisk beleirer Penelopes hjem, og hun må varte dem opp med mat og drikke hver eneste dag, og balansere indre avsky med høflige avvisninger, uten å noen sinne bli for krass. Da kan de krenke både hennes hjem og hennes ærbarhet -. Og språket blir grovere og grovere, handlingene likeså. Av og til er det nesten så Sarah Kane (1971-1999) lurer i kulissene.

Penelope biter det i seg, både glupske øyne, frekke kommentarer og vandrende hender, hun biter i seg overgrep på kammerpiker, fråtsing i mat og drikke, hersing med tjenerne, ønsker om å ta livet av sønnen, alle stygge ord de har å si om Odyssevs. Hun oppmuntrer frierne, men er utydelig og vag, hun sier at hun må være viss på at Odyssevs aldri kommer hjem igjen før hun gifter seg. Og dessuten vil hun først fullføre vevinga av likkledet til sin svigerfar Laertes. Etter det skal hun velge seg en ektemake. Det ser ut til å ta brodden av det verste maset.

Men den dagen må aldri komme! Så Penelope vever om dagen, og rekker det opp igjen om natta, slik at likkledet ikke blir ferdig. Tolv av kammerpikene innvies i hemmeligheten, og hjelper henne. Slik holder hun på med sin "penelopevev" i tre år, helt til hemmeligheten røpes og Penelope stilles til veggs. I mens har sønnen Telemakhos blitt voksen, og frierne forsøker å rydde han av veien. Odyssevs' hjemkomst er blitt spådd av orakelet i Delfi for lenge sida, men så langt uten at det har skjedd noe. Nå må skjebnen gripe inn for å redde Penelope, ellers må hun gifte seg med en av disse unge, ekle mennene, som snakker så stygt og som tar for seg av piker, vin og kjøtt.

Men boka handler ikke bare om den ventende Penelope, om de fæle frierne og Odyssevs' hjemkomst. Boka handler også om de tolv kammerpikene, jentene som jobber for Penelope, som er hennes nærmeste, og som Odyssevs dreper når han kommer tilbake. Først frierne, så dem -. Hvorfor, under Atwood, og skriver seg inn i kammerpikene, lar dem synge ut i korsang, i harde, sinte strofer, i hissige utbrudd, de roper og skriker ut sin skjebne, det urettmessige, det urettferdige:

Her har du oss

de som ble drept

de som du svek (...)

Resultatet er en mektig, rå, sår og moderne variant av ei gammal myte, der nye elementer trekkes inn og bidrar til at den tradisjonelle historia endres. Atwoods språk er formidabelt, og vinklinga hennes fungerer ypperlig: Bokas fokaliseringsinstans og jegperson er Penelope, og hun forteller sitt liv til oss som leser, fra begynnelsen, når hun kastes i havet av sin egen far, til slutten, der Atwood gjør Penelope og Odyssevs til udødelige.

Hva er din favorittbok på P?

Jeg hadde mye å velge i mellom denne gangen, hva med deg? Jeg tenker at PS: Jeg elsker deg! og Pinnsvinets eleganse er å finne i mang en bokelskers hyller, og kanskje er de noens favoritter også? Sjøl ville jeg nok heller valgt Professor Hieronimus eller Paa st. Jørgen av Amalie Skram om ikke jeg hadde hatt Atwood i hylla - nådeløse, grufulle skildringer basert på forfatterens egne erfaringer som innlagt på asyl. Ja, også har vi alltids boka om Peter Pan, da, sjarmerende og klok, eller den noe lettere Pike med perleøredobb, dog også med en egen sjarm. Eller hva med verdens første psykologiske roman, Prinsessen av Clèves? Og om du ikke har ei bok på P i hylla, så anbefaler jeg virkelig Penelopiaden. Den er imponerende, intet mindre.