Bokhyllelesing 2: Antikk dramatikk

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått ei uke ekstra på å komme i mål med årets andre runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet var å lese antikk dramatikk - et skuespill fra antikken - fra egne ulesthyller. Men også epos og seinere dramatikk er blitt godkjent denne gangen. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med den antikke dramatikken:

- Hedda leste Medeia av Euripides

- Signe leste Medeia av Euripides

- Astrid Terese leste Orestien av Aiskylos

- Trudelutt leste Antigone av Sofokles

- Marianne leste En midtsommernattsdrøm av William Shakespeare
- Silje leste Odysseen av Homer

Før runden begynte, var vi åtte påmeldte. Det kom ingen nye lesere til i løpet av leseuka denne gangen. Nå, litt mer enn ei uke etter at opprinnelig lesetid er avslutta, har fem av åtte fullført både bok og blogginnlegg. Det er veldig fint! Men jeg mangler tilbakemelding fra Birthe og Bjørg, som meldte seg på med henholdsvis Iliaden og Kong Oidipus. Hvordan har det gått med dere?

Deltakelsen har gått noe ned fra første til andre runde i Bokhyllelesing 2015. Jeg lurer på hvorfor. Er det kategorien som er vanskelig? Har ikke folk antikk dramatikk på lur, eller blei det et tiltak å lese en annen sjanger enn til vanlig? Var det verseføttene som ødela, eller det noe gammelmodige språket? Eller må jeg vifte med pekefingeren og si at dere bokelskere ikke tok dere nok sammen denne gangen, ja, dere tok faktisk ikke leseutfordringa på strak arm (eventuelt på strake øyne), slik dere burde? Hvorfor? Her kan det være mange årsaker! Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si gjerne ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Personlig synes jeg det er flott å gi rom for svært gamle tekster fra tid til annen. Disse gamle fragmentene, mytene, historiene, lyrikken, dramatikken og epikken har mye mer å si oss om de store spørsmåla enn for eksempel den norske samtidslitteraturen. Og sjøl om det er aldri så behagelig å være en overfladisk leser som ikke tenker på slikt, trenger vi å gå igjennom mer avanserte problemstillinger fra tid til annen. Det har noe med det å være menneske å gjøre. Og som leser og bokelsker har det noe med respekt for litteraturen å gjøre. Gjennom å lese gammel litteratur forstår en hvor uoppfinnsomme vi egentlig er i dag. Motiver, bilder og symboler brukes på nytt og på nytt, sjøl om konteksten gradvis forskyves og fornyes. Denne konteksten er naturligvis svært viktig kulturelt sett. Men vi må ikke glemme hvor det hele kommer fra.

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 går av stabelen i uke 14, det vil si fra 30. mars til 05. april. Det er midt i påskeferien for de fleste av oss, noe som betyr at alle i teorien har tid til å lese litt, så her er det svært få unnskyldninger for unnasluntring som godkjennes. Men kategorien er avgrensa på flere måter. Geografisk sett skal vi nemlig befinne oss i Europa, og tidsmessig skal vi kun forholde oss til 1900-tallet. Ikke en litterær epoke der, altså, men mange. Det bør ikke være så vanskelig, bare ta en kikk i ulesthylla. Men vi må ikke glemme sjanger! Denne gangen er kategorien også avgrensa her, til ei novelle- eller diktsamling. Det vil si at du står fritt når det kommer til språk, tematikk, tyngde og dybde. Hvem tar utfordringa denne gangen? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt.

Jeg ønsker dere alle fortsatt fine vårdager!

Vårlesing

Det er første mars, i teorien den første vårdagen, og snøen vrimler utafor vinduene, kun avbrutt av piskende regn. Begge deler leveres i noenlunde vannrett retning før det kleber seg fast til det første det treffer. Hår og bart får altså gjennomgå, og vinterklærne er etter få minutter spraglete av væte. Det svært varierende underlaget (nysnø, is, slaps, søle, digre pytter, små bekker, rein asfalt, strødd, ikke strødd, hålke og utflytende hundebæsj) får oss voksne til å ønske oss lune og platåsålte cherroxer, muligens med en liten, passe spiss brøyteplog montert foran, heftige pigger under og deretter et par gåstaver, knuga fast i regnvottbekledde hender, for balansens skyld. Det var med andre ord veldig godt å komme inn! Lunt plassert i sofaen var det også lettere å tenke på gjennomføringa av den korte lesemåneden februar og planlegge lesinga for mars - sjøl om jeg samtidig måtte lirke ut en hard, sammenrulla papirbit fra det ørlille neseboret til småtten.

Ragnhild Jølsen

Jølsen må leses i mars, og sånn er det bare. Hun er min utvalgte forfatter til tredje runde av Bokhyllelesing 2015, og skal derfor være ferdiglest til starten av april. Temaet er å lese ei europeisk novelle- eller diktsamling fra 1900-tallet, og sånn sett er Jølsen absolutt innafor. Ikke er det vanskelig å finne andre titler heller - bare ta en titt i bokhylla di! I mitt tilfelle er det to verker og drøye tre hundre sider som skal gjennomgås. Men mange samlinger er både korte og greie, så her kan de som vil få et lettjent lesekryss. I mitt tilfelle gjelder det bare å få ut fingern...

Sturlason & Henriksen

Etter å ha vært norrøn i huet i flere måneder, og vært mer opptatt av sagalitteraturen enn av samtidslitteraturen, og mer fokusert på sagamenneskene enn de virkelige menneskene (sånn kjennes det i alle fall av og til, det tror jeg de rundt meg syns også), begynner jeg nå å se fram til å pakke bort alt sammen, inkludert disse to. Og enden er ikke så ekstremt langt unna, hvis jeg skal dømme etter antall bibliotekbøker på arbeidsrommet (nå er jeg nede i to små stabler, hver på omtrent tjuefem centimeter, i stedet for fem meterhøye stabler). Den gjenstående leselista er også kort. Med andre ord lover det bra!

Henrik Ibsen

Ingen lydbok i februar, bare biografi, derfor bør det vel egentlig stå Hans Heiberg her også, han som faktisk skreiv biografien (for sjøl om Ibsen ville og forsøkte, fikk han aldri til å skrive sine memoarer eller en mer utfyllende sjølbiografi - det blei med mer sporadiske og svært korte notater). Biografien var forøvrig et bidrag til Ingalills biografisirkel, og du kan lese mer om Ibsen her. Lesekryss til meg!

Per Olov Enquist

Sist var jeg halvveis, nå er jeg for lengst ferdig med romanen Magnetisørens femte vinter fra 1964. Det var ei spesiell bok, men sjøl om den ikke var Enquists beste, koser jeg meg med å lese meg gjennom forfatterskapet hans. Det er interessant å se hvordan han stadig blir mer bevisst de ulike tekniske virkemidlene han kan benytte - og hvor profesjonelt han etter hvert anvender dem. Neste bok ut fra hans hånd må nok bli Et annet liv, men slike tjukke og krevende saker må vente til etter masteroppgava er levert.

John Meade Falkner

I februar var det denne karen som sneik seg med (det er gjerne en liten boksnik hver måned), riktignok i lydbokversjon. Hørespillet Moonfleet - Diamantens forbannelse blei tidsfordriv i bilen, og var helt akseptabelt i så måte. Men målgruppa hadde nok hatt enda større glede av produksjonen enn det jeg hadde. Forøvrig er det veldig lærerikt å sette seg litt inn i hvordan et hørespill fungerer. 

Selma Lagerlöf

Månedens forfatter i februar i lesesirkel 1001 bøker var ingen ringere enn Selma Lagerlöf. Men da Gösta Berlings saga blei lest for omtrent ti år sida, vendte jeg denne gangen blikket mot andre uleste Lagerlöfbøker jeg hadde stående i hylla. Og så fant jeg ut at tida endelig var moden for en av trilogiene hennes - denne gangen om familien Löwensköld. Disse bøkene er riktignok ikke 1001-utgivelser, men pytt! Lagerlöf er herlig, og jeg koser meg uansett. Del en av tre er allerede ferdiglest, og omtale kommer. Jeg håper å lese i alle fall ei bok til i mars.

Euripides

Antikk dramatikk stod på plakaten i årets andre bokhyllelesing. Jeg valgte meg Medeia av tragediedikteren Euripides, et stykke som snart er 2500 år gammelt. Det er stilig, og utrolig imponerende at det har holdt seg så lenge! Mer om Bokhyllelesinga kan du lese her. Og om du også har lest noe til denne runden, kan du gjerne legge igjen ei lenke under. 

Tarjei Vesaas

Den eneste planlagte boka jeg ikke rakk å lese i februar, var Isslottet av Tarjei Vesaas. Og det var ikke fordi jeg ikke forsøkte, for det gjorde jeg virkelig. Men de gangene jeg lirka fram boka fra hylla, opplevde jeg at humør, stemning, modus, tid eller noe anna kolliderte med teksten. Jeg var glad og lett, Vesaas sin romanåpning sterk, lada og symbolrik. Slikt må en være i stand til å ta innover seg. Boka skyves derfor inn i mars, og jeg håper jeg får lest Vesaas før snøen blir helt borte.

Charles Dickens

I mars er det Oliver Twist av Charles Dickens som står for tur i lesesirkel 1001 bøker. Jeg har raska med meg boka fra biblioteket, en gammel rød utgave på norsk, men i tilfelle det blir for semmert, har jeg også praktutgaven liggende på engelsk. Uansett ser jeg fram til å lese Dickens igjen. 

Faglitteratur

I februar leste jeg også en del faglitteratur. Blant anna kom jeg igjennom det omfattende og imponerende verket til professor og sagaforsker Preben Meulengracht Sørensen, Fortælling og ære. Studier i islændingesagaerne, og den litteraturteoretiske innføringsboka til Rolf Gaasland, Fortellerens hemmeligheter, hvor han stadig vender tilbake til ei novelle som eksempel. Det er nok ikke så dumt. Videre bladde jeg igjennom Norrøn litteraturhistorie av Jón Helgason, finleste masteroppgava Å fostre, eller ikke å fostre. Fostringsinstitusjoner i Europa før og etter kristningen av Guro Nilie Dahlberg og skumma til slutt Else Mundals Sagadebatt. Jeg har også et par titler liggende som jeg tenker å lese i mars, i tillegg til de tolv sagaene jeg jobber aktivt med.

Innimellom slaga har jeg tenkt at det kan være lurt å ha litt lettere litteratur tilgjengelig. Jeg kjenner meg ofte tung i huet etter å ha lest og skrevet hele dagen, og da er det ikke så greit å skulle kaste seg over en russer, et flerbindsverk eller ei bok på over en kilo eller mer enn fire hundre sider. Da er det mer fristende å gå seg en tur, noe jeg ofte gjør. Men til de kveldene det virkelig ikke er fristende å gå ut heller, har jeg funnet fram noen små og korte bøker som kanskje kan passe. Vi får se om mars blir måneden da disse kupper totalt, eller om jeg klarer å holde meg til planen... I alle tilfelle ønsker jeg deg en riktig fin marsmåned, og god vårlesing!

Bokhyllelesing: Euripides

Bildekilde: Bokklubben

Til andre runde av Bokhyllelesing 2015, da temaet var å lese et skuespill fra antikken, valgte jeg meg det sagnomsuste dramaet Medeia, her ført i pennen av den mesterlige Euripides/Evripides (om lag 480 f.v.t.-406 f.v.t.). Euripides er den yngste av Athens tre store tragedieforfattere (de to andre er Aiskhylos og Sofokles), og er dikteren som debuterer allerede i år 455 før vår tid og som vinner hele fem olympiske seire i diktekunst. Grekerne kjente til over nitti dramatiske arbeider fra mesterens hånd, der han vrir og vender på historie, myter, samfunnsspørsmål og kjærlighet, men dessverre er kun atten bevart for ettertida. Medeia (431 f.v.t.) er et av de mest kjente, og som myte kan vi følge den i alle fall så langt tilbake som 700 år før vår tidsregning begynner.

Jeg visste en god del om stykket forut for lesinga, ikke minst på grunn av det fine forordet til Jan Kjærstad (f. 1953) som er å finne i Verdensbibliotekets forseggjorte utgave av tragedien. Kjærstad diskuterer Medeia som person for å se om han kan komme noe nærmere å forstå hennes handlinger. Det er også en utrolig viktig kontekst å ha med seg for leseren, slik at ikke avstanden mellom da og nå blir fryktelig stor, og slik at en som "moderne leser" ikke blindes så av handlingene at en ikke ser poenget med dem. Og hvem er så Medeia? For ettertida vil hun alltid bli stående som det grusomme eksempelet på kvinna som dreper sine egne barn for å hevne seg på sin mann. I brutalitet er hun kun forbigått av Procne, som tar med seg barneliket inn på kjøkkenet, kokkelerer litt og serverer til mannen Tereus (ei anna gresk myte), og den mer hjemlige Gudrun Gjukesdotter fra Eddadiktene og Soga om volsungane, som gjør noe av det samme. Alle tre er fascinerende kvinneskikkelser som er overraskende komplekse, i alle fall hvis en makter å se bak handlingene.

Når vi kommer inn i stykket til Euripides, er Medeia blitt forlatt av ektemannen Jason. Her er det viktig med kunnskaper om deres felles mytehistorie - hun har hjulpet han, ofra seg for han og til og med drept sin egen halvbror for hans skyld - blindet av Eros, som de sier. De har gifta seg og fått to barn, guttene Mermeros og Pheres, men fordi de turer fram hvor enn de kommer og er ansvarlige for problemer og drap (særlig gjelder dette Medeia, som har mange evner - hennes bestefar er tross alt Helios, solguden, faren er kong Aietes og trollkvinna Kirke er tanta hennes), må de dra fra sted til sted. Når de så kommer til Korint, inntreffer det skjebnesvangre: Jason forlater Medeia til fordel kong Kreons datter Glauke. Dette fjerner Eros' pil, og Medeia ser den grimme sannheten i øya. Jason er svært kjip, og hun sjøl er ei bedratt hustru, en paria i fremmed land, ei kvinne uten verdi, krenka og brukt og attpåtil forvist av kong Kreon på grunn av sitt rykte, sin giftige tunge og onde tanker. Hun er på et absolutt nullpunkt og har ingenting å tape. Og stykket handler om den hevnen Medeia klekker ut og gjennomfører.

En kan gjerne spørre seg om hvorfor Medeia dreper sine egne barn. Er det ikke andre måter å krenke Jason på? Hun kunne nøyd seg med å klaske slapt til han, slik vi blir fortalt er rett oppførsel av filmene, skrevet stygt om han på ei leirtavle og håpa på stor spredning, eller hun kunne fornedra han offentlig på utspekulert vis. Men for Medeia er ikke dette nok, ikke varig nok. Hun gifta seg tross alt nedover. Hans svik er evig, hennes hevn må være likeså. Bare når han er like naken, aleine og desperat som henne, vil han kanskje kunne forstå hennes smerte. Dessuten er barna et reelt problem: om hun ikke dreper dem sjøl, vil de være en trussel for de framtidige barna til Jason og Glauke, som mulige tronpretendenter. Medeia synes det er bedre om hun, som har satt dem til livet med fødselssmerter, også skal ta dem ut av livet. Stolthet i et nøtteskall? 

Jeg skal ikke fortelle hva som skjer videre eller skildre hvordan det utspiller seg, annet enn å framheve et snedig grep fra Euripides' side: All brutaliteten foregår faktisk ikke på scenen, men av. Vi får ikke se noe som helst, vi får det bare gjenfortalt, ergo lager vi bilder i hodet (noe som kanskje av og til er verre enn realiteten). Og det er naturligvis fordi stykket ikke er fokusert rundt disse groteske handlingene, men Medeias indre. Det er tankene og sjelelivet hennes som Euripides forsøker å belyse fra ulike vinkler. Hun skal drepe, har kvaler, hun vil, hun vil ikke, hun må, hun angrer, hun bestemmer seg, hun trekker seg, hun prøver desperat å finne en annen utvei, men klarer ikke. Det er et grusomt dilemma, et umulig dilemma. Samtidig er det å gjøre Jason barnløs den verste krenkelsen Medeia kan komme på - og den mest varige. Å ta fra noen ens barn, er å ta fra en glede, kjærlighet og stolthet, i tillegg til framtidig forsørging og sikker alderdom. Men det er nettopp glede, kjærlighet og stolthet Medeia ønsker å frarøve Jason. Det er det han har tatt fra henne.

Medeia sjøl er seg meget bevisst hva som er rett og galt, men i stykket er det Koret som har rolla med å kontrastere, diskutere, be for at Medeia tar inn på en annen vei og så videre. På sett og vis oppfører Koret seg som Medeias samvittighet - eller en ytterliggjøring av hennes indre - slik at tilskuere og lesere får ta del i hva som virkelig foregår i tankene hennes. Det er et godt kompositorisk grep, særlig i et tett stykke som dette, der det ellers fort kunne blitt endimensjonalt, med de andre rollene som bare fordømmer Medeia. Og er det noe en slik tung tematikk trenger, så er det flerdimensjonalitet, forklaringer, sammenhenger, kontekst. Jeg forsøker ikke å si at bare en legitimerer barnedrap godt nok, så er det greit, men hvis en framstiller en slik situasjon riktig, ser vi hvordan det går fra å være et vilt innfall til å bli en godt rasjonalisert handling. Det er en uhyre spennende psykologisk prosess å følge med på - uavhengig om konklusjonen er rett eller gal moralsk sett.

Det er lett å se på Medeia og andre slike brutale saga- eller mytemennesker som paddeflate karakterer uten dybde. De er liksom bare sinte og hevngjerrige, og er uten andre følelser eller funksjoner, stivna i sitt raseri. Ved første øyekast er det som om personene bare er til for å vekke vår gru. Euripides' tragedie viser at dette ikke er tilfelle med Medeia i det hele tatt. Han skildrer henne helt fordomsfritt, som ei kvinne full av nyanser, fanga i sin egen historie, i sitt eget nett, i en avslutning hun aldri forespeila seg. Skuffelsen er enorm og knapt til å bære. Naturligvis kan en lese inn mye, men i ei oppsetning kommer det veldig an på hvordan hun blir spilt og om skuespilleren makter å gi henne tilstrekkelig dybde. Medeia er nemlig ei sterk, stolt kvinne av gudeætt. Hun har mange evner og er viden kjent for sin klokskap. Og dette er det verste hun noensinne gjør.

Medeia veit at hun ikke kan rømme fra skyldfølelse, savn, svik, anger eller desperasjon. Og hun kan ikke rømme fra handlingene sine heller, i alle fall ikke på samme måte som hun kan glemme bitre ord, skarpe skrik og sinte tårer. Men gjennom å rasjonalisere handlingene, gjøre dem logiske, kan hun leve med dem. Sjøl om det er et æreløst og ensomt liv, sjøl om hun er forlatt og forhatt, så kan hun i det minste fortsette å leve, overbevist om at hun valgte rett: hun fikk hevna seg, og hun kvitta seg med Jason, en gang for alle. Alle forbindelser er brutt. Kanskje hun kan klare å stable seg på beina etter hvert. Men, kan en si, er det ikke slik alle som gjør noe galt, tenker? Her i Norge hadde vi jo en grusom dag tilbake i juli 2011 - uten sammenligning forøvrig - der logikken og retorikken til den bakstreverske kronidioten av en tempelridder kan minne litt om dette. Derfor er det viktig at tilskueren eller leseren makter å gjennomskue det som det sløret det er og ser bak, til den rå tomheten. 

Tematikken er tung, i visse stadier av livet kanskje svært tung -  når en har sine egne små blir dette rett og slett ubegripelig. Men det er ikke tungt framstilt i det hele tatt, sjøl om setningene kan kjennes oppstylta slik de er satt opp. For meg funka det bedre å lese det som monolog eller dialog, som uttalte replikker i en samtale (med andre eller seg sjøl), og ikke ta hensyn til verseføtter, rytme eller linjedeling. Da kom jeg mye nærmere det virkelige innholdet i tragedien. Likevel tok det tid å lese, for det er et svært kompakt stoff med mye historie, mange assosiasjoner og mye intertekstualitet. Og det må jo understrekes at det slettes ikke er lystig, sjøl om Euripides er en sjelden kompositorisk begavelse. Tragedien er rett og slett fullendt. Her er den dessuten flott oversatt av Egil Kraggerud (f. 1939), som også byr på et fantastisk noteapparat og et fyldig etterord. 

Men er Medeia ei myte eller en virkelig historie? De lærde strides. Jeg tror at dette like gjerne kan ha et virkelig utgangspunkt som så mye annet - Morrison brukte ei virkelig historie som forelegg da hun skreiv om Sethe, og vi kjenner alle til de fæle historiene fra verdenskrigene. Det er ei rå gjennomføringskraft som hentes fram, en iskald avgjørelse kombinert med glovarme følelser. På ett eller annet nivå veit vi at det er mulig, mennesket er i stand til så forferdelig mye, men vi vil ikke, kan ikke egentlig forstå. Men har det noe å si, om dette er virkelig eller ei? Nei. For det enorme mytekorpuset om Medeia og Jason, hele deres historie, alle variasjonene og framstillinga Euripides gir, taler fortsatt rett til oss og lærer oss om menneskene, psyken og livet.

Vinterlesing, del III

Tenk at det allerede er første februar! Vinteren kom seint i år, og har ikke vart lenge. Nå er den altså snart over, i alle fall om en har forventninger om at også naturen følger syklusen vi mennesker har laga. Men det bør en jo ikke ha. Her har det vært fullt fokus på jobbing med masteroppgava hele januar, noe som har vært veldig fint. Nå ligger jeg greit an i forhold til planen. Mer overraskende er det at jeg også har fått lest en del skjønnlitteratur. Faktisk har jeg innfridd nesten alle de lesemåla jeg hadde satt meg opp, og det er ikke så ille. Nå håper jeg februar, kort som den er, blir like bra. Under følger en oppsummering av januar og mål for februar.

Ragnhild Jølsen

Denne dama må snart tas fram for alvor, for jeg skal være ferdig med hennes samla verker i løpet av mars måned, til det som er tredje runde av Bokhyllelesing 2015. Jeg gleder meg egentlig til å tre inn i universet hennes igjen, for nå er det lenge sida, men det som trekker ned er at jeg ikke er helt i stemning for noveller og historier. Men det kommer seg nok.

Sturlason & Henriksen

Jeg er fortsatt god venn med disse to også, sjøl om det akkurat nå går litt trått med lesinga. Jeg skriver så det spruter på masteroppgava, og så lenge det er sånn, er jeg lykkelig! Jeg får ta igjen resten etterpå, ved behov, så forfatterne forlater nok ikke leselista med det første. En nær slektning av disse to er forresten sagaen Den legendariske Olavssaga, oversatt av Kåre Flokenes, som jeg også har lest denne måneden.

Siri Hustvedt

Kryss for lesing kom på plass helt i starten av januar! Og da var jeg helt ærlig litt lei av det amerikanske, så en vending mot Ibsen passa helt perfekt. Jeg leste boka sammen med Silje, og innlegget mitt finner du her.

Henrik Ibsen

Her har jeg et pågående lydbokprosjekt, sånn at jeg skal komme meg fram og tilbake over heia i bil uten å falle i søvn i skumringa, og sånn at jeg faktisk ser litt fram til å reise (Ibsen er med andre ord en lokkebiff av de sjeldne - noen av verdens beste skuespill på høyttaleren OG aleinetid i bilen! Ikke verst). I januar har jeg vært igjennom Catilina og Terje Vigen. Men ett spørsmål grubler jeg fælt på: Får en egentlig lesekryss for lydbøker?

Henrik Ibsen, igjen

I tilfelle du lurer: jeg er ikke dement, og du har ikke lest feil. Henrik Ibsen dukker opp to ganger på rad nå, av den enkle grunn at han er min mann til Ingalills biografilesesirkel hvor temaet er herrer med bart. Ibsen hadde både bart og skjegg, så jeg regner det som innafor, og gleder meg veldig til å lære mer om en av verdens fremste dramatikere. Hans Heiberg er forresten forfatter av den biografien jeg har valgt meg, som jeg har hatt på lur i bokhylla i snart ti år.

Per Olov Enquist

I skrivende stund er jeg halvveis i romanen Magnetisørens femte vinter fra 1964, ei bok som ikke kom på norsk før i 2011. Jeg kom over den i ei restekasse i juni 2011, der et usedvanlig digert bokhandelmehe hadde plassert den til den nette sum av tjue kroner eller noe sånt. Jeg sa sjølsagt ingenting, men vedkommende burde hatt sparken og vel så det. Behandle nye bøker slik! Behandle Enquist slik!

John Meade Falkner

Men det er ikke bare Ibsen som går i cd-spilleren i bilen. Her en dag hadde jeg det så travelt at jeg ikke rakk å velge hvilket Ibsenstykke jeg ville høre på, jeg grafsa bare med meg det som lå øverst i bunken. Den blei ei lydbok ved navn Moonfleet - Diamantens forbannelse, basert på ei bok av den for meg helt ukjente forfatteren John Meade Falkner. Ikke Ibsen, med andre ord. Omtale kommer.

Jane Austen

Månedens 1001-bok hos Line var Overtalelse, men da jeg har lest denne to ganger, bytta jeg den ut med uleste Emma. Det var en riktig fornøyelig affære, og jeg koste meg veldig. Og dessuten vanker det både 1001-kryss og lesekryss for romanen. Hipp, hipp! Les mer her.

Chrétien de Troyes

Denne forfatteren er det kanskje ikke så mange som kjenner til, med mindre de har studert litteraturhistorie eller lignende. Men han er faktisk en av Frankrikes viktigste forfattere. I årets første bokhyllelesing skulle vi lese bøker med grønt omslag. Jeg valgte meg den helt grønne ridderromanen Erec og Enide, og var godt fornøyd med det.

Selma Lagerlöf

Denne underbara svenske dama skal leses igjen, og jeg gleder meg! Anledninga er egentlig at hun har månedens bok i lesesirkel 1001 bøker, men da jeg har lest om Gösta Berling tidligere, skal jeg nå lese om familien Löwensköld. Löwenskölds ring er den første boka i en trilogi, og jeg har alle bøkene liggede klare. Men jeg er en smule usikker på hvor mye jeg rekker på grunn av masterarbeidet. Derfor er målet kun å lese første bind, alt anna blir en bonus. Forøvrig er det ikke noe 1001-kryss å hente her, men jeg får da et lesekryss eller tre. Og det er godt nok for meg!

Euripides

Andre runde i Bokhyllelesing 2015 går ut på å lese et skuespill fra antikken. Medeia er mitt valg, og jeg ser fram til å gyve løs like etter at Ibsenbiografien er ferdiglest. Startskuddet går 16. februar, men du kan gjerne begynne tidligere, om du vil. Og du kan melde deg på under, dersom du også har lyst til å bli med.

Tarjei Vesaas

Nå har jeg plutselig nådd et punkt hvor det rett og slett er nok. All denne skravlinga om Vesaas og bruken av Isslottet i pensum- og undervisningssammenheng gjør at jeg bare må lese boka før jeg har fått levert ut hele greia i en fragmentert, fillete pdf-versjon. Dessuten forestiller jeg meg at boka må leses når det er vinter, så det er bare å komme i gang. Her smelter snøen fortere enn den kom.

Og har jeg ledige stunder innimellom dette og masteroppgavearbeidet, kan jeg alltids hive meg over Ragnhild Jølsen. Eller så er det også mye annet rart på lur i hyllene, som plutselig blir med i veska eller i sekken. Dere kjenner vel til dem, alle sammen, disse bittesmå, stille snikebøkene som har det med å kullseile ethvert lesemål. Vi får vokte oss vel. God les!