Det annet kjønn, del II

Bildekilde: Bokelskere

I april publiserte jeg og samleser Birthe hvert vårt innlegg om første bok av den filosofiske avhandlinga Det annet kjønn, hovedverket til den franske filosofen og forfatteren Simone de Beauvoir (1908-1986). Og nå, et halvt år seinere, er andre bok også ferdiglest. Det har vært en krevende, intens, interessant og spennende prosess, der jeg ikke bare har lest og nikka samtykkende, men også blitt overraska og utfordra. Forfatteren har hele veien insistert på sine ufravikelige prinsipper, og lagt fram bevis etter bevis for hvorfor det er eller bør være nettopp slik. Det krever at leseren hele tida er fokusert, lar seg provosere, villig følger med inn i resonnementer og ikke lar være å reflektere eller gå i seg sjøl.

Første bok har tittelen "Fakta og myter" og er en systematisk gjennomgang av kvinners vilkår gjennom historia, samla i tre deler under overskriftene Skjebne, Historie og Myter. Her viser de Beauvoir fram hvordan kvinna først får dårlige kår på grunn av biologiske forskjeller mellom kvinner og menn, deretter hvordan disse ulikhetene styrkes og legitimeres sosialt, religiøst, kulturelt og gjennom ekteskapet for å så lovfestes, og til slutt peker hun på hvilke mekanismer i samfunnet som rett og slett tjener på at kvinna forblir uopplyst og ufri. Ett enkelt og på samme tid komplekst eksempel er at gjennom å kontrollere kvinners kropp og seksualitet, det vil i de fleste tilfeller si hennes giftermål, kontrolleres også hennes avkom, og ikke minst hvem disse avles med. Det er helt vesentlig i patrilineære kulturer, der arv, titler, jordeiendommer og så videre, går fra fedre til sønner. Det er makt og undertrykking satt i system: Menn innehar og utøver rettigheter som overføres gjennom kvinner, og der kvinna sjøl ofte er helt uten rettigheter.

Andre bok har tittelen "Levd erfaring" og går direkte på hvordan det er å vokse opp, formes og oppdras som kvinne, for å derettes sendes ut i så mye en aldri har fått vite noe om, for eksempel puberteten, det hormonelle, seksualitet, bryllupsnatta, morsgjerningen - alt med lovverk, regler og normer hengende over en. De fire hoveddelene i andre bok samles under overskriftene Utvikling, Situasjon, Rettferdiggjøring og Mot firgjøringen. I hver hoveddel borer de Beauvoir djupt ned i kvinnas grunnvilkår og gjør rede for hvordan og hvorfor det går galt under hver hoveddel, og hvorfor det er slik at fullstendig oppegående kvinner, som hadde hele livet foran seg som unge jenter, sitter innelåst i sitt eget hjem som en evig husholderske og føler seg snytt og utelatt, utslitt og forsmådd.

Jo, skriver de Beauvoir, det er fordi disse kvinnene, alle kvinner (vi må huske på at dette blei skrevet på 1940-tallet), holdes for narr. Så mye vesentlig informasjon om oss og vår utvikling holdes tilbake av våre egne foreldre, vår egen mor, som skal være vår nærmeste, vår allierte, den vi alltid kan komme til. Det er et svik! Vi blir ikke opplyst om kroppens utvikling og seksualakten, noe som fører til at vi skammer oss over menstruasjonen og vår egen kropp, og skremmes så inderlig på bryllupsnatta at vi risikerer å bli helt frigide, om da ikke ektemannen er av et slikt kaliber at han voldtar oss jevnlig, i guds og lovens navn, for at det skal bli barn av det. Det er jo mildt sagt helt jævlig, og en vond og evigvarende spiral om den ikke brytes. Svartmaling, tenker du? Nei. Bare fordi så mange av oss her i Norge er så heldige, skal vi ikke lukke øya for at dette fortsatt er reelt for flertallet av verdens kvinner. Dette er deres hverdag. Og det er vårt felles ansvar å gjøre noe med det. Det skriver også de Beauvoir.

Med kunnskap skal kvinner frigjøres. Med likestilling og likeverd skal vi kvinner ta vår plass i familien, på skolen, på jobben, i ekteskapet, i samfunnet, i verden. Menn må anerkjenne kvinner som sin like, de må tre litt til side så alle kan jobbe sammen for felles mål. Vi er, biologisk sett, skapt ulike. Vi må innrømme våre ulikheter og berømme våre ulike funksjoner, for eksempel i forplantninga. Men om kvinner låses fast i hjemmene med barnefødsler og oppdrageranvar og aldri får lov til å utvikle seg, om hun aldri får finne seg sjøl og kjenne at hun også har evner, potensiale, gjennomføringskraft og muligheter, vil verden aldri gå framover. Og menn vil da også holde seg sjøl nede, i feilslåtte ekteskap inngått på totalt ulike premisser, ekteskap prega av forakt, dårlig kommunikasjon og maktmisbruk. Det må altså ei grunnleggende holdningsendring til før vi kan få denne samfunnsmessige endringa, der synet på kvinner, kvinners verdi, kvinners ferdigheter og kvinners muligheter, men alles velferd, er det mest sentrale.

Omtrent dette skriver altså de Beauvoir, og det samme skriver jeg. For jeg kunne ikke være mer enig! Det er ikke rart at dette bunnsolide, reflekterte og rasende intelligente hovedverket kalles feminismens bibel. Men boka burde vært absolutt alles bibel. Den gir ei grunnleggende opplæring i etikk og sosialdemokrati, er vanntett i argumentasjonsrekkene, forklarer så grundig ulike situasjoner kvinner må gjennomleve og hva det gjør med oss, psykisk og fysisk, de Beauvoir bruker konkrete eksempler fra medisin og psykologi, og slipper aldri sitt endelige mål av syne: Likeverd. 

Og det er så sjølsagt, så naturlig. Likevel motarbeides akkurat dette hver eneste dag over hele jorda, av folk som ikke vil ha likeverd - og dette er både menn og kvinner. Det er mennesker som vil se på kvinner som det annet kjønn. Som vil gjøre kvinner til den andre, som vil fremmedgjøre kvinner generelt for å slippe å anvende de etiske prinsippene som alltid gjelder. Som vil fortsette med utnytting og voldtekt, menneskehandel og slaveri, prostitusjon og barnedrap. Det er motbydelig at vi bor i en verden der noen faktisk gjør dette mot sine medmennesker med vilje, og ubeskrivelig trist at rettigheter, lovverk og statsledere ikke vinner fram over alt. Igjen har Simone de Beauvoir rett: Det er ei omfattende, grunnleggende holdningsendring som trengs. Og det er kunnskap som gir oss den.

Jeg merker nå, mens jeg skriver dette, at skillelinjene mellom et slags handlingsreferat fra verket og en mer objektiv omtale av verket i sin helhet utviskes. Det er fordi innholdet i teksten er så interessant og engasjerende og formidlinga er så kraftfull og poengtert at jeg nesten glemmer å lese med kritisk blikk. Men hva er det å kritisere? At de Beauvoir ikke har greie på det hun skriver om? Jo, det har hun faktisk. Hun vokste opp i et Frankrike der kvinner ikke hadde stemmerett og rettigheter på lik linje med menn, der ei hustrus lydighet til ektemannen var nedfelt i lovverket, der jenter systematisk blei sett ned på og ikke akkurat nekta utdanning, men det var liksom ikke noe de trengte, heller, utover litt husholdsstell og sånt. Så kommer de Beauvoir. Lynende intelligent og både den smarteste og klokeste i enhver sammenheng. Hun ikke bare ser de gjennomgående problemene i nesten alle kulturer til alle tider, hun evner å systematisere, rydde opp, finne feilene, sette ord på dem og formidle dem videre. Til og med med ei løsning! 

De Beauvoir peker fram mot sosialdemokratiet, eller kanskje helst mot kommunismen. For de Beauvoir støtter seg på Marx' ideologi og framhever det aller viktigste ved hans tankegang: Kameratskapet. Hun skriver helt mot slutten av verket: Det er innenfor den gitte verden at det er opp til mennesket å få friheten til å seire, og for å vinne denne ytterste seier, er det blant annet nødvendig at menn og kvinner, hinsides sine naturbestemte forskjeller, utvetydig hevder sitt kameratskap. Og kameratskap, ja, for å være ordentlige kamerater, anser en hverandre som likeverdige. De Beauvoir peker derfor fram mot likeverd. Mot et samfunn for alle, et lovverk for alle, utdanning for alle. At samfunnet i større grad tar seg av barna, så også mor kan arbeide og ha en karriere, så hun kan tenke, mestre, reflektere og utvikle seg og ikke låses fast. Rett og slett få muligheten til å være et fritt, sjølstendig, eget menneske. Det burde være en sjølsagt rettighet for alle, over hele verden! Det er så mye gjenkjennelig her, med tanke på norsk sosialdemokratisk ideologi, og det er godt å se hvor solid forankra alt hjemlig er og hvor naturlig det føyer seg inn i hverandre. Det gjør meg stolt og glad!

Begrepsbruken til de Beauvoir, med immanens og transcendens som det mest sentrale begrepsparet, forklares godt tidlig i verket og brukes helt systematisk som to motpoler, litt slik som kvinne og mann blir satt opp mot hverandre i starten av avhandlinga. Hun er tro mot begrepene og deres innhold helt til bokas siste side, og viser spriket, utfordringene, dobbeltheten og det formende i begge begreper. I tillegg bruker hun den andre som et bærende begrep, slik jeg eksemplifiserer over, helt fra tittelen og til siste kapittel. Og hun peker på hvorfor ei slik fremmedgjøring er problematisk - nærliggende paralleller er de hvite amerikanernes behandling av svarte slaver, eller fangevokternes behandling av fanger under andre verdenskrig. Med annetgjøring - altså fremmedgjøring - reduserer vi disse menneskene til noe annet slik at vi kan heve oss over dem og behandle dem annerledes. De Beauvoir avslører maktstrukturene og ideologiene rundt dette, og nekter å godta det. Utover at hun støtter seg på noen andre filosofer underveis og diskuterer ulike begreper og definisjoner, er verket overraskende tilgjengelig og lett å lese. Litt omstendelig vil kanskje noen si, men jeg er ikke blant dem. Jeg blei revet med, og opplevde avhandlinga nesten litt som ei åpenbaring: Her er det jeg har tenkt og følt og kjent på, men ikke helt klart å si!

Det annet kjønn forener - eller burde forene - kvinner, nei, alle mennesker! verden over til kamp mot tradisjonell kjønnsinndeling av familie, ekteskap, arbeidsliv, utdanning, åndsliv, oppdragelse og seksualliv, og til kamp for de gamle slagordene fra den franske revolusjon: Frihet, likhet og brorskap (altså kameratskap). De Beauvoir, som bevisst valgte å ikke få barn og å ikke gifte seg og som heller ikke lot seg sette i bås som heterofil eller bifil, nettopp for å kunne være fullstendig fri og bare sin egen, har skrevet selve frihetens kampskrift. Her ligger sitater til paroler og innhold til taler for alt fra Pridebevegelsen til Ottar, og mye, mye mer. Les verket og ta til deg lærdommen, bruk den aktivt eller bare kjenn på følelsen teksten gir, følelsen av samhold og mening og håp.

Det annet kjønn, del I

Bildekilde: Bokelskere

Jeg og Birthe fra bloggen Jeg leser har lest sammen i mange år. Og ei bok vi lenge har hatt et ønske om å lese, er Det annet kjønn av den franske filosofen og forfatteren Simone Lucie-Ernestine-Marie-Bertrand de Beauvoir (1908-1986), bedre kjent som kun Simone de Beauvoir. Og endelig kom vi i gang! Fordi verket, som består av to bøker med henholdsvis tre og fire hoveddeler hver og totalt 778 sider, er såpass omfattende og ei nokså intens filosofisk fagtekst, har vi valgt å omtale hver bok for seg. Det annet kjønn er oversatt til norsk av Bente Christensen (f. 1946). Min utgave er fra år 2000.

Verket innledes av et velskrevet og interessant essay av professor Toril Moi (f. 1953), der hun både gjør oss kjent med sin egen relasjon til og lesning av Simone de Beauvoir, og der hun gjør rede for hovedtrekkene i filosofens liv og ikke minst hennes omfattende tankegods. Det første gjør hun for å sette Simone de Beauvoir inn i en konkret historisk og aktuell kontekst, slik at dagens privilegerte kvinnelige lesere (altså kvinner med stemmerett og rett til f.eks. sjølbestemt abort, og alle kvinner som ikke har måttet kjempe for slike grunnleggende rettigheter, meg sjøl inkludert) skal forstå noe av virkeligheten filosofien sprang ut ifra, nødvendigheten av den og dens enorme ringvirkninger. Da verket kom ut i 1949, var det for eksempel bare fire år sia kvinner i Frankrike hadde fått stemmerett! For ei skolert og klok kvinne som de Beauvoir, som avla de høyeste eksamener med de beste karakterer som den yngste noensinne, må det ha vært enormt frustrerende at hun overalt blei begrensa og stengt av på grunn av sitt kjønn. Hun satt jo der, klokere og mer skarpsynt enn alle andre! Klart det måtte bli bok -.

Det andre gjør Moi for å vise leseren sammenhengen mellom Simone de Beauvoirs levesett og tankemønster. Og her er det sammenheng mellom liv og lære! Hun gifta seg aldri, fordi hun ikke ville tilhøre noen andre, føye seg, kues, være mindreverdig, være under en manns formynderi. Og hun fikk aldri barn, fordi hun ville være fri, fri til å tenke og skrive akkurat det hun sjøl ville, når hun sjøl ville. Og disse valgene, som kvinner over hele verden bør være takknemlige for at de Beauvoir tok på vegne av oss alle, førte blant anna fram til mesterverket Det annet kjønn.

Det annet kjønn er en systematisk og grundig redegjørelse som tar for seg kvinnas posisjon i samfunnet fra de tidligste tider og fram til de Beauvoirs egen samtid, og som del for del avdekker de ulike ideologiene, maktstrukturene, kulturene, samfunnskreftene, religionene, lovene og ikke minst den enorme vilja som ligger bak den systematiske undertrykkelsen, utnyttinga og utbyttinga av kvinna, etableringa som kvinna noe anna, den andre, som "det annet kjønn". I tur og orden høvler de Beauvoir ned mannlige perspektiver, argumenter, sammenblandinger, historier og handlingsmønstre, hun tilbakeviser enkeltpåstander og lange argumentasjonsrekker, går i dialog med noe og motbeviser det neste. Hun rydder i begreper, ordner i rekkefølger, påpeker hull i kunnskap og logiske brister i konklusjoner, gjør narr av inkonsekvenser og skjemmer ut alt fra døde tenkere og samtidige forfattere, helt uten å være slem, bare ved å være systematisk, konkret og saklig.

Prosjektet, altså systematiseringa av tankene og skrivinga av boka, er ment å gi ord og stemme til kvinners historie og de typiske kvinnelige erfaringene, erfaringer som menn ikke ser, hører eller gir plass til, fordi kvinner etter manges syn vurderes som mindreverdige, feminine, noe anna enn menn. Dette går ikke de Beauvoir med på. Grunnlaget i filosfien hennes er de etiske prinsippene, menneskesynet, at kvinner og menn er like. Uten dikkedarer forklarer de Beauvoir grundig og kronologisk hvordan kvinnas biologi gjør at hun havner bakpå i mange ulike kulturer i flere sammenhenger, fra primitive kulturtrinn til våre dager. Hun blir sårbar og et lett bytte når hun er kjønnsmoden, går gravid, ammer og tar seg av barn. Hun sitter igjen med konsekvensen av menns overgrep, sjølhevdelse, impuls eller kåtskap. Hun blir stengt inne i husarbeidets repetitive, kvelende grep, nektes handlingsrom og kan ikke krige eller jakte fordi hun stadig må ta seg av sine avkom. Ofte har hun også problemer med å forsvare seg fysisk og psykisk, nettopp fordi hun så hyppig er i sårbare perioder. Hvilke muligheter gis da kvinna til å utvikle seg?

Seinere, når vi kommer til antikken, ser vi at det mannsskapte lovverket går inn og regulerer hvem kvinna tilhører for igjen å kontrollere hvem hun får barn med. I kulturer der arven går patrilineært er dette grepet vesentlig. Og da det var en enkel måte å kontrollere kvinna på, økte det på med regler og lovverk i ulike varianter. Kvinna får ikke eie noe sjøl, ikke disponere eller kontrollere, bare føre videre fra mannlig overhode eller formynder som far eller bror via ekteskap til ektemann og via fødsel til neste generasjon med mannlige etterkommere. Og dette mønsteret satt seg skikkelig i store deler av den vestlige verden. Med katastrofale resultater. Kvinnas posisjon i samfunnet som det annet kjønn var omtrent absolutt.

Men etter mange hundre år med slike grusomme vilkår, der pater familias har all makt og all kontroll, og kan kue, denge, bruke og misbruke som han vil i mange nasjonale, regionale og lokale varianter verden over, begynner det litt etter litt å sprekke opp. Noen kvinnelige stemmer tar plass. De karrer seg fast, biter fra seg og blir hørt. Noen klarer seg sjøl om de har grusomme livsvilkår. Noen lar seg ikke kue, true, forstumme eller slås ned. Og med det er frøet sådd. Disse kvinnene henter de Beavouir fram såvidt det er i løpet av teksten, og skildrer for eksempel hvordan de blei behandla i sin levetid - så totalt forskjellig fra menn! Og videre, hvordan mangelen på kvinnelig samarbeid på tvers av stand eller klasse, religion eller rase, førte til at kvinna også holdt seg sjøl nede og til stadighet reproduserte det undertrykkende mønsteret og den mindreverdige tankegangen gjennom oppdragelse og livsførsel, og hvordan alt kvinnene gjorde i bunn og grunn var gjennomsyra av et mannlig blikk og diktert av menn: Til salongene, men ikke lenger -.

Og i denne lange tida, fra antikken og framover, oppstår det de Beauvoir kaller myter, eller ulike forestillinger og ideer om hva kvinna skulle være, som fortsatt lever i beste velgående i de Beauvoirs samtid - og i vår. Og her snakker vi flate og døde, ikkeeksisterende idealkvinner, ikke virkelighetens utslitte, svette nibarnsmamma som stopper sokker i mørket mens hun gråter fordi mannen har drukket opp lønna si igjen og hun derfor ikke har mat til barna. På sitt direkte vis går de Beauvoir til verks og analyserer grundig fem eksempler henta fra litteraturen. Mennene hun dissekerer er så forskjellige som Henry de Montherlant (1895-1972), D. H. Lawrence (1885-1930), Paul Claudel (1868-1955), André Breton (1896-1966) og Stendhal (1783-1842). Og det alle har til felles er at deres skakke kvinnesyn, utopiske idealer, usannsynlige forventninger, uetiske perspektiver, svette fantasier og klamme skildringer får så hatten passer og mer til av ei som ser tvers igjennom alle deres hersketeknikker, kleine retorikk, strategier, ønsker og behov. De blir kort og godt avslørt.

Og det er her, etter denne nedsablinga, at første bok ender. Og jeg må bare si at dette verket er så langt ei enormt stor bragd! Forfatteren er så strukturert og ryddig i sin håndtering av dette massive, nærmest uhåndterlige stoffet. Det er så tydelig hvordan hun har lest seg opp, tenkt grundig, systematisert kunnskapen og klart å finne den røde kvinnetråden blant alle de andre trådene, hvordan hun har granska alt fra lovverk til myter, verk om historie og kultur og gjennomskua hele sulamitten (intertekstuelt poeng med vilje her). Hun lar seg ikke avlede eller pille på nesa, hun er drevet av aggresjon og sterk rettferdighetssans, og ikke minst ser hun hvorfor ei slik samla framstilling av kvinnas historie trengs. Så hun skriver den. Og hun skriver den til gangs.

Jeg forstår godt at Det annet kjønn blir kalt feminismens bibel, sjøl om jeg kanskje ikke helt kan fatte den enorme innvirkninga boka og filosofien må ha hatt, og har, for kvinner over hele verden, også her i Norge. Sjøl for meg, som er feminist og lever i et likestilt forhold i et nokså likestilt land, er boka bevisstgjørende og krever at jeg som leser stadig reflekterer rundt elementer de Beauvoir trekker fram og drøfter. Lesinga tar derfor tid, fordi jeg blir sittende og gruble på eget liv, sjølopplevde situasjoner og hva jeg ville gjort i ulike sammenhenger. I neste ledd er boka derfor holdningsendrende, og det er det som faktisk er noe av det vesentligste. Det fører jo til handling! Kvinner, skriver de Beauvoir, må samarbeide for å oppnå det de ønsker. Historiske eksempler som prosessene rundt kvinners stemmerett i ulike land, viser dette. Enkeltkvinner var viktige, og gikk i bresjen, men mengdene av kvinner var i mange tilfeller vel så viktige.

Jeg er ekstremt imponert av Simone de Beauvoir så langt, og sjøl om lesinga tar tid, argumentasjonsrekkene er lange og drøftinga kompleks, har jeg kost meg noe enormt med første bok av Det annet kjønn. Jeg syns det er moro å få eksemplifisert ulike tilfeller av kvinnemyter - de Beauvoir er så poengtert! Jeg nyter tilbakevisninga av påstander og ler godt når hun får inn sylskarpe poeng. Samtidig er de Beauvoir en svært redelig opponent. Hun tilbakeviser ikke argumenter fordi de er kommer fra mannlige filosofer eller forfattere, men fordi de ikke er logiske eller har uklare premisser, fordi det er feil i kunnskapen eller konklusjonen. Slik lar hun være å senke seg sjøl ned på mennenes nivå, der hun, i sin samtid, ofte blei fortalt for eksempel at hun ikke hadde greie på slikt som økonomi og politikk og filosofi, fordi hun var kvinne. Det er imponerende gjort å holde på profesjonaliteten slik! Samtidig ser jeg at nettopp denne måten å argumentere på, er den måten som når lengst.

Simone de Beauvoir skriver svært, svært godt, slik at stoffet ikke framstår som tungt, men som interessant, engasjerende og viktig. Og det er det jo fremdeles også i dag. Mange av hennes eksempler er fremdeles høyst reelle, sjøl i Norge, slik at en kan begynne å lure på om det i det hele tatt går framover her i verden. På ei anna side ser en så absolutt at det har gått framover, heldigvis. Sjøl kjenner jeg hvordan jeg berikes etter hvert som jeg leser. De Beauvoir gir tankene og meningene mine tyngde og soliditet, hun bekrefter mine erfaringer som kvinne og påpeker viktigheten av dem, kroppslige så vel som psykiske. Hun presenterer et rikt monn med eksempler og sier: Alt dette er å være kvinne! Å være kvinne er ikke bare én ting, der en bare er dette andre kjønnet, låst til kjøkkenbenk og barnerom, ei tvangstrøye med få muligheter for utvikling. Nei, å være kvinne er like rikt, like riktig, like variert og like viktig som å være mann. Vi har de samme forutsetningene fra naturens side, men kvinner har ikke fått mulighet til å utvikle disse på samme måte - kvinner er blitt nekta utdanning, ulike yrker, frihet, rett til å bestemme over eget ekteskap, egen formue, egen kropp.

Simone de Beauvoir evner å appellere til leseren på flere plan underveis i teksten, og driver oss sammen framover i jakta på hva ei kvinne er, myter om kvinner, kvinners historie, kvinners erfaringer, kvinners faktiske levde liv. Som jeg gleder meg til å lese videre!