| Bildekilde: Bokelskere |
"De fire store" er et velkjent begrep i norsk litteraturhistorie, og gjennom over hundre år i skoleverket har tusenvis av elever fått det opplest og vedtatt at de fire største og viktigste i norskfaget er Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910), Henrik Ibsen (1828-1906) Alexander Kielland (1849-1906) og Jonas Lie (1833-1908). Vel, det er ikke noe jeg skal krangle på her og nå, sjøl om jeg sjølsagt er uenig. Her skal det handle om sistnevnte, Jonas Lauritz Idemil Lie, og hans roman fra 1883, Familien på Gilje.
Uenighet eller ei, jeg synes det er viktig å lese bredt, og naturligvis innebefatter det også at jeg er godt kjent med eldre litteratur. Vår moderne litteratur bygger tross alt på sine forgjengere, nålevende forfattere lar seg inspirere av eldre litteratur, reagerer på den, går i dialog med den, forkaster den. Stadig utvides den veven som er intertekstualitet, bevisst og ubevisst. Derfor er eldre litteratur både spennende og stadig relevant på nye måter. Særlig viktig er den i de tilfellene der litteraturen som kunst og politisk arena er med på å prege samtida til forfatteren, og der forfatterne tar sitt samfunnsoppdrag på alvor og våger å belyse samfunnsproblemer gjennom litteraturen de skriver. Det er jo slik "de fire store" på mange måter anses som viktige, og til en viss grad fortsatt er det.
Gjennom grunnskolen og videregående leste jeg korte utdrag fra hver av disse forfatterne. I videre studier var det Ibsen som blei lest, noe som da har gjort at jeg har måttet lese de tre andre stort sett på egenhånd. Alexander Kielland fikk jeg sansen for tidlig, og har derfor lest hele forfatterskapet. Bjørnstjerne Bjørnson har jeg lest innimellom, men ikke mye med tanke på hvor mye han skreiv. Litt langsommere har det gått med Jonas Lie, som jeg ikke har lest ei hel bok av før nå i høst.
Da falt valget på Familien på Gilje, en av Lies mest kjente og mest leste romaner. Den har undertittelen "Et interiør fra førtiårene" og har illustrasjoner av kunstneren Erik Werenskiold (1855-1938). Her trer vi inn i et embetsmannsmiljø på bygda. Kaptein Peter Jæger skildres som en rød, rund og fet mann i loslitt uniformsfrakk. Han er familiens patriark, en hissig gjerrigknark av en buldrebass med eget kontor og litt dårlig hjerte. Sammen med hun som omtales som Ma eller fruen har han fire barn - Kathinka, kalt Thinka, Thea, Inger-Johanna og Jørgen. Når vi kommer inn i fortellinga er jentene halvvoksne, og i løpet av boka skal de forlate redet, en etter en.
Den ytre handlinga i romanen, som nettopp er hvordan disse jentene på ulike måter plutselig blir voksne i den forstand at de reiser hjemmefra og etter hvert blir gift, er det som driver teksten videre. Men bokas virkelige styrke ligger i skildringene. Uten å si rett ut hva som er problemet, skildrer Lie hvordan Ma og Jæger har det. Hun må ydmykt spørre sin mann om de kan bruke hennes medgift på å gjøre jentene klare for ekteskapet, og for å få sønnen inn på videre studier. Jæger vil ikke, for alt er så dyrt. Han får hjerteklapp og blir andpusten når regninga kommer, og han raser mot Ma, som har satt i gang det ene etter det andre. Det er jo mye bedre å holde jentene hjemme! Samtidig har han ingen betenkeligheter med å ha opptil flere gjester på besøk, og byr på både vin og kalv og det beste tilbehøret, kaffe og konjakk og røyking av sigarer til langt på natt, mens familien da knapt har kjøtt i hus i ukene etter.
Videre er Jæger både en dårlig menneskekjenner og verdens verste hestehandler, og familien ender opp med de kleineste hester med stadig verre skavanker - den ene er for eksempel blind. Det fører til at familien aldri kan reise standsmessig noe sted. Riktignok har de med seg både hest og vogn når de blir bedt bort, men de må gå stort sett hele veien både til og fra, og kun sitte på når vogna ruller inn der de er bedt. Hadde det ikke vært for en trofast gjeng med tjenere, fornuftige unger og Mas kløkt, ville Jæger, som det ødelandet han er, vært slått konkurs for lengst. I stedet tilbringer han dagene inne på sitt eget kontor, der han, beskytta for lyd og forstyrrelser, ikke gjør stort. Nede i dagligstua arbeider Ma på spreng med å få gjort unna alt som må gjøres mens det fremdeles er dagslys -.
Det er en ganske uholdbar situasjon for dem alle. Og løsninga er sjølsagt å få døtrene gift så godt som mulig. For å få til det, må foreldrene godta at jentene brukes som brikker i intrikate spill i andre kretser og byer, og at de utstyres kostbart på fornemste vis, slik at beilerne lures til å tro at jenta kommer fra en mer velstående familie enn hun faktisk gjør. Dette spillet, og lureriet, er på godt og vondt. Det gir muligheter til et godt og velstående liv. Men Ma og Jæger mister råderett over barna og har ingen sjanse til å gripe inn om noe skulle skje. Og brått er det for seint. Men, når det så virkelig gjelder, er det Jæger som har hjertet på riktig sted. Han klarer ikke å tvinge den ene dattera inn i noe hun ikke sjøl vil, sjøl om det koster han både vennskap, penger, ry og anseelse. Slik blir romanen, med sine fire skildringer av fire ulike kvinneskjebner - Ma, Thea, Thinka og Inger-Johanna - også et viktig innlegg i kvinnesaken.
I disse fire belyser nemlig Lie vidt forskjellige måter å være kvinne på. Ma har innfunnet seg med sin skjebne og går sin mann til hånde så ofte hun kan. Det er hennes mål her i livet, å være til nytte for han. Hun er sjøloppofrende og på mange måter en mønsterhustru sett med datidas briller. Men 1840-tallet var ei brytningstid, og andre måter å leve på blei stadig mer vanlig - og dette var ikke mindre aktuelt på 1880-tallet! Den ene dattera inngår et arrangert ekteskap med en langt eldre mann, men skjønner for seint hva hun fanges inn i. Da har han allerede slutta å beile, hun er ikke så interessant lenger og det er forventa at hun bøyer sin vilje innunder hans. Ei anna datter er på vei inn i det samme, men stanser før det er for seint å snu. Hun insisterer på å gifte seg av kjærlighet. Slik minner romanen litt om den mye lengre boka Middlemarch av George Eliot, som også belyser mye av det samme. Kanskje det går an å anta at Lie, som i nesten tretti år bodde i utlandet, leste Eliots roman, og skreiv en norsk versjon? Middlemarch utkom tross alt i 1871-1872, og også Eliots bok er lagt tilbake i tid.
Jeg må innrømme at boka var litt seig å komme i gang med - den er uvant langsom når en kommer fra ei bok som Tre menn til Vilma. Lies språk er gammelmodig og noe tungt, men det er slik det skal være. Og etter noen sider har jeg justert ned lesetempoet slik at jeg ikke bare får med meg replikkene, men også skildringene av landskapet, de høye snøskavler og den tunge snø på trærne, den bitende kulde, klangen fra dombjellene, småfuglene ute i neket, latteren fra barna på vei opp bakken, trampinga fra Stor-Ola, hvesinga fra kjertelyset, røyken fra ildstedet. Og ned, farende ned trappene i sine tunge tresko, kommer Jæger, brummende og rød. Ma stopper og syr ved vinduet, det er Jørgens bukse som har revna bak. Der ute høres det rop, for nå kommer det besøk!
Og med det er handlinga i gang, og jeg trekkes inn i ei bredt anlagt fortelling med et stort persongalleri. Noen ganger gikk jeg kanskje litt i surr med alle disse middelaldrende embets- og militærfolka som til stadighet dukker opp, men bortsett fra det, gikk det greit å holde styr på alle sammen. Deler av handlinga gjenfortelles i brevs form, og der er språket enda mer gammelmodig. Disse passasjene er ikke kursiverte, noe som gjør at de glir godt sammen med resten av romanen.
Romanen består av fjorten kapitler av ujevn lengde, og det går en del tid mellom nesten hvert eneste kapittel. I tillegg kan det være tidshopp midt i kapitlene. Det gjør at romanen utspiller seg over lang tid, og at vi som leser blir godt kjent med de viktigste personene. Kapitlene blir slik ulike nedslagsfelt, der vi som lesere kommer inn for å betrakte hva som har hendt siden sist. Noen kapitler er fortellende, noen mer sceniske, andre er som tablåer. Og til sammen blir de altså fortellinga om denne ene familien på Gilje.