Juletradisjoner

Nå som det snart nærmer seg jul, er det mange tradisjoner som skal overholdes. De fleste pynter antageligvis litt i hjemmet med lysestaker og kanskje ei julestjerne, og flertallet begynner så smått å vri hjernen med tanke på årets julegaveinnkjøp, noen rasker med seg julehefter, nøtter og mandariner fra butikken, andre begynner å bake og å vaske, bytter gardiner, bestikk og servise. Uansett hvilke tradisjoner en har, er det mye som skal gjøres på kort tid. Det er lett å tenke at en har en måned på seg, men det er faktisk bare tjuefire dager. Og de går råfort.

Her i huset er det ikke de materielle tradisjonene som er sterkest, og antall slag, hva slags vaskemiddel og hvor mange blomster er ingen tvangstrøye. Kosen ligger i det som gir julestemning snarere enn der en forsøksvis kan kjøpe seg litt julestemning. Altså, vi kjøper gaver, vi også, men for meg blir det ikke helt jul uten noen bestemte skjønnlitterære tekster, som den når Teskjekjerringa skal feire jul, og visse filmer, som for eksempel dramakomedien The Family Stone og særlig de første filmene om Harry Potter.

Filmene om Harry Potter er jo ikke julefilmer (i alle fall ikke på samme måte som Hjemme Alene-filmene, som også er kjære gjengangere og tilfeldigvis regissert av samme familiefilmregissør, Chris Columbus), men fordi mange av dem har hatt premiere i løpet av juletida forbinder jeg Harry Potter på film med jul. Og nå har jeg sett den første, veldig søte og ganske uskyldige filmen Harry Potter og de vises stein (men den er likevel skummel nok med Voldemort som bor i bakhodet på en annen mann), og den andre, som er akkurat litt tøffere med edderkopper og slanger og forsteininger og en sterkere Voldemort.

Etter at jeg i løpet av denne våren leste alle sju bøkene, koser jeg meg med filmene på en helt annen måte enn før. Jeg synes også de er mer intense enn tidligere, kanskje fordi jeg aksepterer universet fullt og helt og ser sjarmen, veit de underliggende årsakene og kan trekke de lange linjene. Særlig er forholdet mellom Humlesnurr - Slur - Voldemort - Harry Potter viktigere for meg nå. Jeg ser lettere hva regissøren har tenkt, og jeg merker godt der jeg har hatt andre ideer og bilder enn filmskaperne. Det er også tydelig hva som mangler, hvilke boklige sidehistorier regissøren og manusforfatterne har skrelt vekk for å få en mer strømlinjeforma, rask enhet (ja, for bøkene er spennende, men drøye). Og jeg tar meg sjøl i tenke på dette med adaptasjoner som helhet, og er veldig glad for at det ikke er en jobb jeg har!

For eksempel med Harry Potter eller Ringenes Herre: alt er så innmari godt uttenkt! Og en må snu og vende hvert element for å finne ut om det er egna for film eller ikke, om det er viktig eller ikke, hva en mister ved å utelate det, hva en vinner ved å la det være med, eller kanskje endre på hele greia? Enkelte ganger er jo den litterære historia så kompleks at det ikke passer for det kjappe filmformatet i det hele tatt. Og noen ganger kan et visuelt bilde, som for eksempel et ansiktsuttrykk, si mer enn mange ord.

Framover mot julaften blir det hektisk her hjemme. Men små pusterom, som et avbrekk med Harry Potter, Teskjekjerringa eller Jussi Björling, er viktige. Både for å slappe av og for å komme i litt god, gammeldags julestemning. Hva er jul for deg?
God førjulstid, alle sammen!

Siste del av soga

Det nærmer seg dagen for Harry Potters 17-årsdag. Det er dagen han ifølge den magiske verdenen blir myndig, dagen han endelig kan bestemme over seg sjøl, dagen han lovlig kan immivere og eksivere (så fremt han har bestått den vanskelige transportprøva), dagen han lovlig kan bedrive magi utafor Galtvort! Dagen han endelig kan flytte fra de hersens Dumlingene i Hekkveien 4, huset med utelukkende dårlige minner. Det er også den dagen Lilly Potters beskyttelse opphører. Dagen Harry Potter blir fritt vilt for desperanter og dødsetere. Og Voldemort.

Ingenting er som det var. Ingenting er som det skulle vært. Harry Potter er enda mer aleine enn noen gang, og han har ingen han kan spørre om råd. Det er bare han, nå. Og bruddstykker av alt han er blitt lært og fortalt, om magi og svartekunster, om Voldemort og malacruxer. Heldigvis viser både Hermine og Ronny seg atter en gang som de aller beste vennene i hele verden. Men er det egentlig en trøst, at Harry risikerer deres liv også, mens han forsøker å finne svar, om både seg sjøl, Humlesnurr og Voldemort, samtidig som han må holde seg skjult for sistenevnte? Og det kompliserer virkelig alt sammen at skolen, Galtvort, ikke lenger er et trygt sted å være. Der hersker Slur, Misfallene og smygardingene, og Humlesnurrlegionen må gjennomgå mange store kamper. Men til hvilken pris? Og er det verdt det?

I den siste boka om Harry Potter, Harry Potter og dødstalismanene, er ingenting overlatt til tilfeldighetene, og det er kort mellom de mange spenningstoppene. Rowling driver boka framover mot den siste avgjørende kampen og sparer ikke på noe, verken når det kommer til forviklinger eller utfordringer. Her er magi og roping, mange avledningsmanøvre, flere nesten-katastrofer, vanskelige og så godt som umulige oppgaver og triste dødsfall. Likevel er det også mange rolige, nesten kjedelige partier, hvor handlinga blir stående og slurre i bakgrunnen mens Harry, Ronny og Hermine krangler og blir venner igjen, øver seg på ymse formler, surrer rundt i skauen og får hjelp fra svært uventa hold.

Dramatikken tenåringene i mellom er tona ned i denne boka i forhold til den forrige, hvilket er en fordel. Alle hvis-om-at-ene er bare en overfladisk, kompliserende byrde som ikke sier noe om personene. Og det blir ytterligere en klamp om foten når det er så lite ektefølt og troverdig som for eksempel Harrys forelskelse eller hans mystiske mentale forbindelse med du-veit-hvem. Likevel går det framover, også på det relasjonelle og emosjonelle stadium, midt oppi alt anna som skjer. Men for alle som har lest de seks foregående bøkene om Harry Potter er det ingenting som er særlig overraskende.

Når det kommer til forvirring og forviklinger, dramatikk og komplikasjoner, finnes det brått ingen grense for hvor langt Voldemorts innflytelse plutselig er det dominerende. Det blir veldig vanskelig å være Harry, Hermine og Ronny, men ved bruk av både gamle og nye triks og gamle og nye venner, overvinner og overlever de den ene utfordringa etter den andre. Magisamfunnet aner knapt hva som har truffet dem før ungdommene har eksivert langt vekk og gått løs på neste del av planen, fulgt av mengder av prikker, spørsmålstegn og utropstegn.

Uansett hvilken side du heier på (for meg finnes det egentlig ikke mer enn én side...), opprettholder Rowling en stadig tvil om hvordan det kommer til å gå (eller kanskje ikke hvordan, men heller på hvilken måte det hele skal avgjøres), som gjør at boka i rykk og napp er ganske spennende å lese. Forfatteren tilføyer hele tida nye, viktige opplysninger som er relevante for utfallet av kampen mellom godt og ondt. Harry spør stadig seg sjøl om det er nok med kjærlighet, som Humlesnurr mente var det aller viktigste i kampen mot Voldemort og tilhengerskaren hans. Men når han helt mot slutten av boka får innsikt i enda flere hemmeligheter, er han ikke lenger i stand til å nøle.

Harry Potter og dødstalismanene er den eneste boka jeg ikke har sett filmatisert. Det var herlig å endelig kunne lage egne bilder, sjøl om jeg aldri helt kommer vekk fra verken Hermine, Fred og Frank eller Gygrid (men derimot, enn så lenge, kan fantasere i vei når det kommer til Krynkel, det store bryllupet, Xenofilius Lunekjær og Skjellhuset). Det var også herlig å kjenne at leseropplevelsen var min egen! Rowling har skutt blink med Harry Potter på så mange ulike nivåer. Hun treffer både unge og uerfarne og voksne og godt trente lesere. Hun underholder, skaper undring og spenning, samtidig som det er forutsigbart og trygt. Det er mye humor, en del kjærlighet, massevis med trylling og rivalisering, rumpeldunk, husnisser og gode politiske parodier. Bøkene om Harry Potter er rein fantasi og skikkelig oppskriftsbasert underholdningslitteratur, men det er god underholdningslitteratur. Jeg har stort sett kost meg underveis, og er glad for at jeg endelig har lest alle sju bøkene. Men nå er det nok. Jeg håper forfatteren ikke gir etter for fristelsen og kommer med enda mer fra samme univers. Noen hemmeligheter må hun ha, hun også.

Humlesnurrs mange hemmeligheter

Nå er turen kommet til bok nummer seks i den hittil ganske langtekkelige, men likevel sjarmerende bokserien om trollmannsgutten Harry Potter og vennene hans. I Harry Potter og Halvblodsprinsen er det alle hemmelighetene som er det viktigste og mest spenningsskapende elementet. Og de har dem, hele gjengen; Harry, Ronny og Hermine, Humlesnurr, Voldemort og Slur. Det er så mange hemmeligheter og tråder å holde styr på at det nesten er så en går i surr, hadde det ikke vært for at forfatteren gjentar dem til det kjedsommelige og hele tida passer på at leseren har full oversikt over akkurat det Harry Potter veit, men ikke et fnugg mer.

I Harry Potter og Halvblodsprinsen strammes konfliktene rundt Harry ytterligere til. Det gjelder både på Galtvort, i den magiske verdenen og hos gompene - politisk og relasjonelt. Til forskjell fra forrige bok er Harry ikke så sur og grinete her, mer trist og tankefull og ikke fullt så handlekraftig som han har vært i de tidligere bøkene. De menneskene han er mest glad i blir borte, og det preger han. Den siste som blei slått ut i kamp var gudfaren hans, Sirius Svaart. Sirius kjente foreldrene til Harry, og var på den måten Harrys eneste bindeledd til ei fortid han så gjerne ville vite mer om. Men det er ikke lenger mulig. Lenge er Harry matt og apatisk. Ikke en gang Ronny og Hermine kan hjelpe. Men så begynner Humlesnurr å invitere Harry opp på kontoret sitt om kveldene.

Harry befinner seg et sted midt i mellom det å måtte snakke med og stole på noen og å ikke ville sette andre mennesker i fare. Jo mer Ronny og Hermine veit, jo verre blir det etterhvert som Voldemort, dødseterne og desperantene kommer nærmere. Hva kan skje hvis Voldemort får tak i en av dem? Hvor mye kan de få vite? Hva er trygt, for Harry og for vennene hans? Harry vil ikke være avhengig av andre, men innser at han ikke kan klare alt aleine. Sjøl Humlesnurr kan ikke det, forstår Harry, mens det sjette året ved Galtvort nærmer seg slutten og han stadig får vite mer om han som begynte som Tom Venster.

Harry Potter og Halvblodsprinsen er kortere og strammere enn sin forgjenger med "bare" 586 sider. Likevel mener jeg at Rowling med fordel kunne gjort boka mer effektiv og kutta ned littegrann, vi trenger nemlig ikke å få alle elementene repetert hele tida. Og ved hver eneste korsvei trenger kanskje ikke alle muligheter å oppsummeres? Rowling er og blir en mester i å hale ut, både tid, handlinger, hemmeligheter, skoleåret, relasjoner, konflikter og sjølve hovedhistoria med Harry og Voldemort i hovedrollene.

Det er sikkert fint for en ung og utrent leser at det er langsomt og detaljert, mens det for andre kan bli en smule irriterende. Det er heller ikke alltid til historias beste at alt er nitidig analysert og skildra. I denne boka var det også ett element som var svært irriterende, nemlig Rowlings overivrige bruk av ... og ... og ... .

Jeg forstår hvilken virkning hun er ute etter med alle prikkene sine, men når hun peprer ei side med flere prikker enn ord, blir det for mye.

Harry Potter og Halvblodsprinsen er ikke fullt så varierende i nivå som den forrige boka, her er det jevnere både med tanke på det innholdsmessige og det skrivetekniske. Språket er også litt bedre, synes jeg, det virker nemlig mer gjennomarbeida og presist. Leseropplevelsen blir dermed mer ordentlig og mer hel. Men det er ett kapittel som skiller seg ut også her, og det er det første. Her ser vi den magiske verdenen representert ved tidligere magiminister Bloeuf fra den britiske statsministerens side, og det er utrolig morsomt. Rowling tar seg god tid til å skildre både forvirring og misforståelser, og den stakkars gompen får virkelig en uvanlig avslutning på arbeidsdagen.

Men dessverre tar ikke Rowling med seg humoren, snerten eller stilen videre. Etter at Bloeuf har eksivert, bærer det tilbake til det vante med Harry, stritt hår, arr i panna og omstendelige formuleringer. Jeg skjønner ikke hvorfor forfatteren tror hun må skildre Harry, Dumlingene, Wiltersenfamilien og Hermine så detaljert i hver bok, det er da vel ikke så mange som er totalt ukjent med fenomenet Harry Potter nå? Langsomt går det, på grunn av denne introduksjonstrangen, men det går framover.

Utviklingsmessig er det ikke stort som skjer med Harry i denne boka heller. Han er dessverre den karakteren som Rowling holder sterkest avstand til. Alt som skjer, skjer bare på utsida, og alle reaksjoner Harry har virker kunstige. I grunn minner han mest om uferdig gelé. Derfor er det herlig når Hermine og Ronny krangler - i alle fall de tre første gangene. Da får teksten litt temperament, og vi som lesere blir ikke sittende å surre i Harrys monotone tanker.

Relasjonene mellom de tre klassekameratene er i endring. Men Harry har ikke så mye med det å gjøre, og han holder seg litt på sida av det som skjer med de to andre helt til også han blir ramma av "det grønne dyret" og brått kjenner aggresjonen stige. Dessverre er dette noen av de svakeste partiene i boka, og å være med i Harrys følelsesliv er pinlig og uengasjerende. Det er igjen tydelig at forfatteren er ei dame, hvorfor ellers ville hun gjort "forelskelsen" så matt og liksommaskulin? Harry er unaturlig, stiv og nærmest redd for å uttrykke seg, sjøl i de lange partiene med indre monolog, hvor han virkelig kan "slippe seg løs". Såpass flaut var det, at jeg leste de gjeldende avsnitta med et halvt øye.

Forfatteren forsøker fremdeles å tilfredsstille en brei leserskare. Det fungerer til en viss grad, men jeg skulle ønske at hun hadde valgt seg ut noen elementer og fokusert mer på dem, sånn at vi som lesere får en følelse av hva som er viktigst og hva som er sekundært. Her er nemlig rumpeldunk og husnisser, sniking i mørket og skumle lyder, usynlighetskapper og Wiltersens Wærste, onde Smygardinger og virrende lærere, magi og myter, krangling og forelskelse, samt mange tårer, samla på ett fat. Da er det lett for at de ulike kranglene og konfliktene overskygger hverandre.

En sjelden gang glimter Rowling til med en morsom kommentar, gjerne når Harry er i dialog med Humlesnurr. Men ellers er boka prega av det alvoret som Harry har ved bokas begynnelse, og som ved den triste slutten står enda sterkere. Det er ingen tvil om at det nå "virkelig" er fare på ferde, og at Voldemort er svært nær. Det er helt essensielt at Harry husker alt Humlesnurr har vist han, lært han og sagt. Men mye er fortsatt hemmelig.

Pottesur og politisk Potter

Harry Potter er 15 år, furten og fornærma. Alt er som det skal være i Hekkveien, og det er ingen nyheter fra Ronny, Hermine eller Sirius. Alt er bra, skriver de bare, når de en sjelden gang skriver, og Harry veit at de skjuler noe. Men hva? Og om hvem? Har det skjedd en utvikling i Voldemortsaken? Og hvorfor har han ikke hørt noe fra Humlesnurr, egentlig? På gompenyhetene er det ikke noe mistenkelig såvidt Harry kan se, og i Aftenprofeten står det bare tull. Harry ligger under hekken, lusker rundt i gatene og er på rommet sitt. Sommeren er lang, varm og dørgende kjedelig. Helt til to desperanter dukker opp og Harry må bruke magi - ulovlig - rett foran en livredd fetter Dudleif.

Rowling bruker sin sedvanlige uthalingstaktikk også i denne boka, Harry Potter og Føniksordenen, som er bok fem i serien om den bebrilla trollmannspira. Det tar lang tid før handlinga kommer skikkelig i gang, og Harry får mye tid til å være sur, sint, grinete, fornærma og overfølsom. I det hele tatt: en helt vanlig, ufyselig tenåring. Jeg får i alle fall ikke noe sympati med Harry, og synes de mange furtepassasjene hans både er langtekkelige og litt utroverdige (det finnes grenser, sjøl for fjortiser). På en annen side er det forståelig at han ønsker oppmerksomhet: han har jo sloss mot Voldemort! Han har redda liv! Han er Harry Potter!

Hva som skjer i boka skal ikke jeg avsløre her. Jeg vil bare fortelle at nettet atter en gang trekker seg sammen rundt Harry Potter, og jeg har på en følelse av at det blir enda trangere i neste bok (som et rom hvor veggene kommer nærmere og nærmere...). Det kan til tider føles tett og klamt, samtidig som det er kaotisk (ja, for hva skjer egentlig?). Det er mange mennesker å holde styr på, det er stadig nye lærere på Galtvort, og desperanter og dødsetere vimer formålsløst i kulissene. Rowling prøver jevnlig å lage spenningstopper, men det blir egentlig aldri særlig spennende. Boka er jo såpass lang at sjøl en uerfaren leser forstår at klimakset ikke kommer etter tjueto eller hundreogsju sider. Apropos klimakset, og da mener jeg det virkelige klimakset: her blei jeg skuffa. Tryllestaver, våder og forbannelser fløy i alle retninger, og hjerner, klokker, glasskuler og deler av statuer blei knust. Det var både lite oppklarende, lite spennende, langtekkelig og kaotisk.

Tittelen, Harry Potter og Føniksordenen, antyder at det er et nytt element som kommer på banen, et slags brorskap eller forening. Leseren veit ikke om det er noen som er for eller i mot Harry Potter, og dette kunne forfatteren utnytta for å skape spenning. Det gjør hun ikke. Det tar forferdelig lang tid før leserne faktisk får vite noe, i likhet med Harry, og det er ikke til historias beste. Harry blir sint, leseren utålmodig. Jeg forstår at Rowling vil ha alle de grunnleggende elementene på plass før hun introduserer det nye, men for meg blei det alt for mange sider med overflate og tull. Hvorfor kan hun ikke komme til poenget? Muligens veit både forfatter og forlag at et fall i effektiviteten ikke egentlig har så mye å si; millioner av lesere sto uansett klare for å kjøpe boka da den kom. Jeg mener likevel at boka kunne vært strammere og tettere, og bedre redigert.

Personene, deres utvikling og relasjoner, kunne også trengt en real oppstramming. Det er riktignok ikke så ille at det virker som om Ronny, Hermine og Harry deler hjerne i denne boka, men det er jammen ikke langt unna. De er så monotone, samkjørte og på stedet hvil som det kan gå an, og sjøl om Ronny og Hermine stadig glefser til hverandre, er det ingen progresjon i forholdet dem i mellom. Medelevene Gulla, Nilus og Lulla er også via en del oppmerksomhet her, uten at de egentlig har en tydelig funksjon før mot slutten. I løpet av ei så lang bok kunne gjerne forfatteren lagt inn litt mer, noe som gjør at leseren opplever at hun kjenner karakterene. Særlig Gulla synes jeg blir matt, og det er leit. Harry har stort sett bare aggresjon og sinne på følelsesregisteret, også mot slutten. Det gjør dessverre at heller ikke han utvikler seg, sjøl om han har alle mulige forutsetninger for det.

Språklig er dette fortsatt ikke helt det store. Rowling er helt sikkert bedre på originalspråket, i norsk oversettelse blir det mange tamme uttrykk og småsvette skildringer, men alt i alt har oversetter Torstein Bugge Høverstad gjort en ganske god innsats. Han formidler universet enkelt og greit, og med en del humor, og jeg tror ikke akkurat at oversettelsen hans kompliserer noe. Likevel er det mye her som jeg ville kutta eller omformulert (som for eksempel kvasipoetiske landskapsskildringer, bryr virkelig en sur femtenåring seg om vær og trær?, eller Harrys halvteite filosoferinger over jenta Cho, her er det svært tydelig at forfatteren er ei dame...). Flere steder nøkker det også litt i syntaksen, uten at jeg tror det er Høverstads skyld. Men det påvirker leserytmen min, gjør at jeg stopper opp, uten å få noe mer ut av teksten enn akkurat det som står. Ja, for undertekst er det pent lite av i denne underholdningsserien.

Vel, fra forrige bok, Harry Potter og ildbegeret, er dette uansett en aldri så liten opptur. Rowling tok seg ei pause før hun skreiv videre på historia si, og det var nok en fordel. Dette er mer fokusert enn sist, det er ikke fullt så springende eller kaotisk. Forfatteren har et godt grep om de viktigste personene, hun veit hva hun skal med dem, og hvorfor. Det er viktig. Men i forrige bok var det også avsnitt som skilte seg ut, for eksempel første kapittel, som var veldig mye bedre enn resten av boka. Der fantes en helt egen stemning, og perspektivet var mye mer voksent. En sånn høydare finnes ikke her. Boka er med andre ord jevnere, fortsatt lett og tilpassa målgruppa, men dessverre ganske forutsigbar, i alle fall for en erfaren leser.

Jeg må også nevne at jeg har sett filmen som er basert på denne boka, og skjønner nå hva de ivrigste tilhengerne snakka om da de sa at det var så mye som ikke var med. Men det sier seg jo nesten sjøl, ei bok på 875 sider blir en fryktelig lang film. En må velge bort mye. Derfor går husnisser og skoletimer, rumpeldunk og heksamen, Fred og Frank og alt styret uti skauen fort ut vinduet. Kjæresteriet er derimot med, i lange baner såvidt jeg husker, uten at det egentlig var akkurat sånn det foregikk i boka. Fordi boka var så lang, og mye ikke blei vist på lerretet, følte jeg at dette var en litt sterkere leseropplevelse enn sist. Jeg hadde tid (i bøtter og spann) til å lage egne bilder og spekulere fram egne teorier. Men Rowling legger i grunn ikke opp til at en skal gjøre det, så jeg er kanskje i mindretall? Likevel sitter mye fra filmene helt fast, både Gygrid, Malfang og Uffert er akkurat som på filmen når jeg leser om dem. Neste bok har jeg derimot ikke sett filmen til, så den ser jeg enda mer fram til å lese.

Harry Potter og Føniksordenen er som sagt bok fem i en serie på sju. Det nærmer seg slutten nå, og i denne boka er det mange viktige elementer som blir avslørt i forholdet mellom Harry og Voldemort. Boka er hittil den lengste; hele 875 sider med nokså utvanna intriger, samtaler og hendelser. Det er også den boka som så langt er overlegent mest politisk og sånn sett minst barnevennlig (men fornøyelig for mange voksne, Rowling tar byråkrati og sladderpresse på kornet), mange av sidehistoriene til mer eller mindre viktige bifigurer foregår for eksempel hos Magidepartementet og i skoleledelsen. Det er også en litt mer voksen stemning i boka; personer som Uffert bidrar til guff og gruff over nesten samtlige boksider og Rowling når med henne nye høyder i systematisk undertrykking og direkte ondskap. I forhold til Uffert blir trusselen om Voldemort kraftig redusert, nesten litt matt. Er det med vilje fra forfatterens side? Lader hun opp til neste bok? Den som leser, får vite.

Harry Potter på bomtur

Den fjerde Harry Potter-boka, Harry Potter og ildbegeret, er uten tvil den dårligste hittil. Det kan virke som om forfatteren har vært utsatt for et så massivt press at det ikke lenger har vært viktig hva hun skriver eller hvordan hun skriver, så lenge hun skriver. Sjølkritikken, og eventuell kritikk fra redaktører og forlag, kan ikke ha vært særlig dominerende i denne prosessen. Det er tydelig ikke bare gjennom språket, men også i konfliktene som skrives fram, personkarakteristikker, det helheltlige hendelsesforløpet og de få forsøkene på å gi et "indre" bilde av Harry. Det blir nemlig med forsøkene. Det som jeg likte godt i den første Harry Potter-boka, nemlig varmen, humoren og selvfølgeligheten ovenfor det magiske, er så godt som borte. Isteden er det erstatta av rumpeldunkmas og husnissetull, som egentlig ikke leder verken fram eller tilbake.

Først og fremst virker det som om Harry Potter og ildbegeret er resultatet av en ufokusert prosess, hvor forfatteren ikke har hatt kontroll på stoffet. Det spriker i alle retninger, og det tar ufattelig lang tid før året på Galtvort kommer i gang. Lesinga går greit, men treigt. Det skal skje noe hele tida, men vi som lesere får vite svært lite om bakenforliggende årsaker og blir derfor ikke engasjerte. Det eneste kapittelet som skiller seg ut, er det første: her er forfatter og personer nesten i et helt annet univers. Det er samla, fokusert og godt skildra, og det som skjer skaper både uro og nysgjerrighet. Kapittelet er egentlig alt for skummelt i forhold til hva som er Harry Potter-seriens egentlige målgruppe - det er grøss og gru etter voksen lest. I neste kapittel synker nivået drastisk. Her er Rowling langt nede i kiosklitteraturen; det er gjenfortelling og nitidig presentasjon av alt og alle. Ingenting er morsomt eller spennende, det er bare overflate hele veien. Og du verden hvor langsomt det går!

Boka omhandler Harry Potters fjerde år på Galtvort, og konfliktene mellom elevene og lærerne, samt elevene og lærerne i mellom, tilspisser seg. Ikke overraskende kommer det en ny lærer også i år - når en først har funnet en oppskrift, så... Voldemort er en stadig voksende fare som får lite plass på grunn av tretrollmannturneringa (nei, de tryller ikke med trær) - en uhyre utroverdig turnering som brått går av stabelen på Galtvort, og i en periode blir skolen invadert av andre elever. I bakgrunnen vimer både husnisser og byråkrater i hopetall, tilsynelatende helt tilfeldig. Ronny og Hermine befinner seg i ukjent farvann, Fredrik Djervell trer fram som en flat helt, Malfang når nye høyder i sin vilje etter å ta rotta på Potter, og det virker som om ingen kan tenke lenger enn sin egen nesetipp. Karakterenes "indre liv" er i denne boka totalt fraværende, og utviklingsmessig kommer alle omtrent like langt som sprengstjertskruttene til Gygrid.

Etter en innledning på om lag hundre sider, en drøy og sprikende midtdel hvor det krangles og kjeftes over en lav sko, og hvor Harry Potter surrer rundt med et gullegg og brått finner ut at han ikke er alldeles usynlig i usynlighetskappa si likevel, er det duka for en heseblesende slutt, som er vel så lang som innledninga, og dominert av de ondes voldsomme enetaler. (Og er det virkelig så sannsynlig; "Haha, Harry Potter! Nå skal jeg drepe deg! Men først skal jeg fortelle om alle skurkestrekene mine!") Når monologene går over flere sider, når ingen reflekterer over det som blir sagt, minst av alt Harry, og når skildringene er på nivået "det var grusomt", får jeg ikke lyst til å lese mer. Men jeg leste ut boka likevel, sjøl om jeg mer eller mindre måtte tvinge meg igjennom de siste femti sidene. Her er det bare oppramsing og forvirring, eventuelle spenningsskapende elementer hogges like brått vekk som en viss animagus, og tilslutt blir historia knytt sammen med noe som ikke er så langt unna "snipp, snapp, snute".

I Harry Potter og ildbegeret er det språket som kanskje mest vitner om en slurvete prosess. Gygrid har stadig billesvarte øyne, og Harry tenker at rektor Humlesnurr aldri har sett så gammel ut gjentatte ganger. De samme elementene gjentas, muligens av vane, muligens av uoppfinnsomhet. Tanketanken kunne vært utnytta på en mye bedre måte tidligere i boka, i likhet med samtalene med Humlesnurr. Og det burde slått forfatteren at det i bok fire ikke er så morsomt at Nilus alltid glemmer og kløner. Noe nytt er velkommen! Men ikke av den typen som hun faktisk kommer med; at Fred og Frank, som alltid byr på spillopper, i denne boka stort sett sitter gjemt i en krok og hvisker. Utviklinga til Harry, Hermine og Ronny, eller mangelen på sådan, er urovekkende. De er på ett nivå i huet hele tida, alle tre. De mistenker aldri en ny lærer, de går aldri til Gygrid med en gang for å få informasjon, de stiller aldri spørsmål ved det soleklare. Malfang ligger, skrekk og gru, på mange måter et hestehode foran.

Harry Potter og ildbegeret er nok ikke en "sann lesersvir" for andre enn de ihuga tilhengerne, som sluker alt - lykkelig ukritiske. For meg er det alt for mye som ikke stemmer til at det kan glemmes. Og jeg er virkelig ikke glad for at konflikter og hendelser lesses på hverandre i hopetall. Men det skal sies, til Rowlings forsvar, at det er vanskelig å skrive godt. Og jeg kan forestille meg at det ikke akkurat hjelper når hele verden ivrig sitter og venter og kun er interessert i den neste boka om Harry Potter, som skulle vært ferdig i går! Kanskje like greit at det er et lite opphold mellom denne boka og den neste?

Og sagaen ruller videre...

Det er et veletablert univers nå, i bok nummer tre, Harry Potter og fangen fra Azkaban (på engelsk i 1999, på norsk i 2000). Svært lite er problematisk, de fleste elementene henger sammen og det fungerer. Nye karakterer introduseres enkelt og fort, de er tydelige både av utseende og med tanke på funksjon ovenfor Harry, skolen og fortellinga som helhet. Få slurvefeil er det riktignok mulig å finne, men det er uvisst om de kommer fra forfatterens eller oversetterens hånd.

Den sagnomsuste hendelsen med Voldemort, som fører til at Harry Potter mister foreldrene sine som liten, får mer kjøtt på beina, i likhet med flere viktige episoder som ligger i fortida. Det sier seg sjøl at fortida er viktig for både nåtida og framtida, og at Harry gradvis formes av det han får vite. Harry går mer eller mindre opp ei løype som verken kjennes forutsigbar eller skummel (har sett filmen her også, må jeg innrømme), men likevel viktig og riktig. Han må liksom gjennom alt dette for å bli sterkere, for å kunne være med på den siste kampen mellom godt og ondt (som jeg ikke veit noe om, men ser fram til likevel).

Jeg setter også pris på at flere av de andre skikkelsene i boka kommer mer til syne her, som for eksempel Hermine, Gygrid, Humlesnurr og Slur. Det virker som om hele universet er utrolig gjennomtenkt og forfatteren gir meg følelsen av at alt henger sammen på en eller annen bisarr måte. Det gjør det spennende å lese videre. Fortsatt er stilen den samme, de skumle hendelsene er pakka inn i en lun, ufarlig atmosfære, med mye humor og mange snille medspillere både på rumpeldunklaget, i huset Griffing og blant lærerne. Det kan på sett og vis ikke gå dårlig, men så gjør det litt det, likevel.

For nå, mens jeg leste bok nummer tre av sju, blei jeg veldig bevisst på hva Rowling gjør: Hvordan hun "kaster" handlinga framover, hvordan hun bygger opp til små spenningstopper underveis, alltid strategisk plassert mot slutten av et kapittel. Hvordan effektive avsnitt og litt mer dvelende, skildrende passasjer følger hverandre, men aldri for mye av verken det ene eller det andre. Og at tidligere utfordringer og erfaringer alltid blir nyttige seinere, så det lønner seg å følge med i timene på skolen. Døra til den magiske verdenen er på gløtt, og den knirker mens den åpner seg og stadig åpenbarer mer av hva som skjuler seg bak den.

Men det er jo rein underholdning, dette. Sjøl om håndverket både er mer solid og mer sjarmerende hos for eksempel Stephenie Meyer, er det ikke til å komme utenom. Rowling har en formel. Delvis hennes egen, delvis tatt fra annen populærkultur som spenningsbøker og spenningsfilmer. Og det er den samme formelen hver gang. Originaliteten daler fra bok til bok, og om hun ikke gjør noe nytt i bok nummer fire, må jeg innrømme at jeg kommer til å bli litt skuffa. Hun har nemlig alt på sin side, og det er virkelig ikke mye som skal til for å vippe leseren litt av pinnen.

Sympatisk er det likevel (og det er fint gjort hvordan leseren alltid er på Harrys side). Og filmen har jeg bare sett én gang, da den kom. Jeg huska naturlig nok ikke alt fra den gangen (men nok til at jeg ser at regissøren har tatt seg noen friheter) - ergo blei det plass til enda flere av mine egne bilder her, noe som gir en fyldigere leseropplevelse. Det er alltid fint! Og det er litt stas å "bli en del av" historia. Men jeg koste meg mindre denne gangen. Utålmodig, kanskje, på at det skal bli litt "trøkk" i teksten? På at det skal lede fram til noe? På at det virkelig skal bety noe? Uthalingstaktikken til Rowling fungerer nemlig bare til en viss grad. Kanskje sju bøker er litt mye? Jeg veit ikke. Den som leser, får vite.

Ganske enkelt genialt

Det gikk jammen fort. På bare noen dager hadde jeg lånt bok nummer én, lest den ut, levert den på biblioteket, lånt bok nummer to og lest ut den også. Og nå sitter jeg her da, midlertidig med skjegget i postkassa, fordi alle eksemplarene av bok nummer tre er utlånt. Jeg er på venteliste. Men det hjelper jo ikke akkurat nå! Nå vil jeg gjerne bare vite hvordan det går med dem alle sammen. Eller, det er feil. Hvis jeg vil vite, kan jeg jo bare ta noen søk på internett. Jeg vil ikke egentlig vite, jeg vil lese. Jeg vil lese om Harry Potter.

Det er snålt det der, hvordan noe plutselig blir viktig. Enda det egentlig ikke er det. Men Rowling har virkelig fått det til. For det er spennende å være i hennes verden, det er magisk og morsomt og det hele går akkurat så langsomt og er akkurat så forutsigbart at det ikke blir kjedelig, forfatteren kommer stadig med ny informasjon og nye hint om hva som kan ha eller har skjedd, og det er jo det som først og fremst trekker leseren, eller meg, med videre. For hvorfor i alle dager er Voldemort ute etter en liten guttunge?

I Harry Potter og mysteriekammeret opplevde jeg at leser-opplevelsen blei litt mer min egen. Filmen, som jeg har sett for lenge sida, ligger tett opptil her også, men det var flere scener hvor jeg måtte bruke min egen fantasi for å se det for meg, og ikke det Warner Brothers allerede hadde laga. Det var veldig fint å få lov til å det, for da blir Harry Potter litt mer enn et fenomen og et allemannseie. Det blir litt mitt også, og det er akkurat det Rowling tjener penger på. Leseren føler seg inkludert. Leseren er oppdageren, det er leseren som vikler ut mysterium etter mysterium...

Også var det denne ventinga, da. Når det er noe en veldig gjerne vil, enten se, ha, spise, lese eller oppleve, eller noe anna, så er i alle fall jeg sånn at jeg tenker på det, jeg tenker mye mer på det enn dersom jeg hadde hatt gjenstanden tilgjengelig. Da hadde det jo ikke vært noe press eller stress. Nå bygges det opp en forventning. Og jeg blir utålmodig... Så en serie om Harry Potter er genialt (og veldig enkel psykologi). Rowling har leserne i sin hule hånd, som det så pent uttrykkes, noe som igjen resulterer i at pengene ruller inn. Og jeg, utålmodig som jeg er, vil bare kaste meg over den neste boka. Og i den iveren, fyker all kritikk ut. Det blir vanskelig å sette fingeren på "feil" når lesehastigheten skrus opp. Men kan forfatteren egentlig ha gjort noen feil når jeg, og en halv verden med meg, har store og gode leseropplevelser? Ja, hun kan det. Men det får jeg forsøke å se etter i neste bok...

Fra plattform ni og tre kvart

Den første boka J. K. Rowling skreiv om Harry Potter, Harry Potter og de vises stein, er ei bok som mange har lest. For lengst! Den kom på engelsk i 1997 og i norsk oversettelse (Torstein Bugge Høverstad) i 1999. Etter det gikk det ikke mange åra før Harry Potter blei en farsott, et litteratur- og mediefenomen, også her hjemme i lille Norge. "Alle" skulle lese Harry Potter, se filmene, kjøpe effektene og ha et eller annet forhold til den vesle trollmannspira og kompanjongene hans. Men jeg, utrendy som jeg er, har ikke lest boka før nå.

Fra før har jeg sett filmen flere ganger, en film jeg forøvrig liker godt. Og jeg merka raskt at det absolutt ikke var en fordel. Filmen ligger såpass tett oppi boka og forholder seg så godt til teksten at jeg ikke fikk noen egne bilder i det hele tatt. Hvem kan vel se for seg en annen Harry og en annen Gygrid? Ikke jeg. Derfor blei leseropplevelsen min nokså redusert. Isteden for min egen fantasi, fikk jeg prefabrikkerte bilder fra Warner Brothers med vindmaskiner midt i mot og animert bakgrunn. Og isteden for å lure på hvordan det kom til å gå med Harry og vennene, venta jeg nesten utålmodig på slutten, på nettopp det øyeblikket hvor Voldemort titter ut av en viss turban og Harry må stå i mot med alle krefter.

Men likevel, sjøl om leseropplevelsen blei amputert og spenninga omtrent var fraværende, koste jeg meg. Jeg liker miljøet. Jeg liker at vår vanlige verden og den magiske verdenen er så nær hverandre, men uten stor kjennskap til hverandre. Jeg liker at Rowling skriver om magien på en naturlig måte, det er så sjølsagt for henne, for Hermine og Ronny og alle de andre som hører til på Galtvort. Leseren kommer inn i det magiske via Harry, som ofte er enda mer forvirra og forbløffa enn leseren sjøl. Det er virkelig en verden hvor alt kan skje. Teksten er lett, replikk- og handlingsdrevet, og gir ikke motstand. Men Rowling legger stadig ut tilsynelatende løse tråder, så det er mye å lure på. Hva skjedde egentlig mellom Harry Potter og Voldemort? Hvor mye veit Humlesnurr? Og hva med Slur, hva veit han og hva vil han? Her er det svært lite som er opp til tilfeldighetene. Det er et gjennomtenkt og gjennomarbeida manus.

Sjøl om boka er lett å lese og sikter seg inn på et underholdningsdominert massemarked, får en likevel mer ut av Harry Potter og de vises stein enn for eksempel Twilight-bøkene. Den første boka om Harry Potter er kompleks i all sin enkelhet, det er flere lag og flere konfliktlinjer. Det er både noe for en relativt utrent leser og en god leser. I tillegg må det nevnes at Rowling skriver med humor og humør, mens det hos Meyer stort sett er dystert, smertefullt, lengtende eller farlig. Der Bella stadig trenger beskyttelse og ikke aner åssen hun har klart å rote seg oppi enda en skummel situasjon, ordner Harry, Hermine og Ronny opp.

Men det må jo sies, det er ikke spesielt høy kvalitet over det skrivetekniske i Harry Potter og de vises stein. En god venn sa til meg at Rowling er en mester i å hale ut, og det er jeg helt enig i. Ting tar virkelig tid i en magisk verden! Men mens hun haler ut tida, legger hun også ut andre spor og hint, nye problemer og utfordringer, samtidig som hun bevisst holder tilbake akkurat så mye informasjon at en knapt kan la være å lese videre. Boka ligger sånn sett både nær kriminalromanen og spenningsfilmen som andre sjangre. Det blir spennende å se om den neste boka er likedan.

Vampyrfeber

Vampyrer er brått innmari populære igjen etter flere tiår som heller dødt materiale. Uten tvil har dette mye med Twilight-forfatter Stephenie Meyer å gjøre, som virkeliggjør vampyrene på en heller ussel måte i bøkene sine. Og andre kjapper seg å smi mens jernet er varmt. Men vil de kommersielle aktørene merke når markedet er metta?

Akkurat nå er det to vampyrtv-serier som herjer med stor suksess over dammen; True Blood og Vampire Diaries. Sistenevnte har jeg ikke sett og vil derfor ikke uttale meg om, mens den første har jeg snappa opp på NRK3 (True Blood, kan i tillegg til vampyrer, friste med drap, bisarr sex og en heller veslevoksen hovedperson). En kan si at disse seriene er arvtakerne etter kultserier som Buffy og Angel som hadde sin storhetstid på slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-tallet. Men i mellomtida har det, så vidt jeg veit, vært helt stopp. Helt til Meyer en natt drømte om kjærlighet mellom dødelig og udødelig, og bestemte seg for å lage tenåringskliss ut av det hele.

Av filmer innafor sjangeren er det også en gedigen oppsving nå om dagen, og både zombier, demoner og varulver seiler på vampyrbølgen. I nær framtid kan vi ikke bare glede oss til det neste kapittelet i Twilight-sagaen, men også filmer som Zombieland, Jennifer's body, The Wolfman og Skrekkens sirkus: Vampyrens assistent. Og nylig har for eksempel Wolverine og hans kompanjonger gleda kinogjengere verden over. Generelt sett kan en si at fantasyfilmene stadig blir flere. Kanskje har de til og med kommet for å bli? I såfall må vi tilbake til Harry Potter, Narnia og Ringenes Herre for å finne et tidspunkt da folk knapt snakka om annet og sjangeren begynte å bli tatt på alvor. Og, mistenkelig nok, kom disse på kino med kun få års mellomrom, som om det var veloverveid og planlagt. Men det er en annen sak.

Alle disse historiene kommer fra et sted, og i mange tilfeller har filmen først vært ei bok. Og dette har i lang tid plaga meg: før, og da mener jeg før Harry Potter begynte å ta seg opp her i Norge, før år 2000, altså når fantasy var et litt ullent begrep og som regel noe jeg forbandt med langhåra, kvisete tenåringsgutter, svarte gensere med drager på og Robert Jordan, Haikerens guide til galaksen og ei lefsete utgave av To tårn. Før var fantasy nemlig en underkategori i barne- og ungdomslitteraturen, liksom litt for de sære (eller for de voksne som aldri blei voksne). Som regel stod disse bøkene sammen med de andre bøkene i bokhylla, men noen ganger var nederste hylle på reolen avsatt til nettopp dem, de lå som regel litt på skrå og det var ikke helt nøye med verken alfabetisering eller nummerering og forklaring av eventuelle rekkefølger.

Nå i dag tar fantasybøkene større plass enn de realistiske barne- og ungdomsbøkene i bokhandelen. De ligger i stabler på bord og benker, de frontes, har lapp på seg ved kassa, reklameplakater i vinduet og tilleggseffekter både på leiketøysbutikken og musikkbutikken i form av filmplakater, puslespill, kortstokker og cd-er. Og forlagsfolk og bokhandelbransjen snakker overlegent om fantasylitteraturen, som om det nå plutselig er greit, som om bøkene nå ikke lenger er utskjelte eller bortgjemte, som om det nå plutselig er virkelig litteratur det er snakk om, og ikke underholdning. Også er det bare underholdning likevel.

De gamle klassikerne er tross alt klassikere. Og da snakker jeg om Narnia og Ringenes Herre, bøker som blei skrevet på 1950-tallet. Det er en grunn til at de har blitt stående, som det fremste. Og det er fordi de har noe helt unikt å tilby leserne sine, nemlig et eget univers. Tolkien har til og med laga egne språk! Den eneste av nåtidas fantasybøker som kan yppe med disse hjørnesteinene, er historien om Harry Potter, som tar utgangspunkt i vår verden og derfra glir over til noe helt eget. Resten er bare bleik samlebåndslitteratur med såpass store og generelle mangler at det begynner å bli pinlig at utgivelsene bare fortsetter. Grådigheten til enkelte forleggere er det tydeligvis ingen som setter fingeren på, men jeg er overbevist om at det henger sammen med kunnskap (eller mangelen på sådan).

I tillegg er det voldsomme sprik innafor vampyrenes verden. I Twilight er de overmenneskelige, overnaturlige og glitrer i solskinnet. I True Blood tåler de ikke sølv, og hjørnetennene "skytes" kun ut ved behov. I Historikeren tåler Dracula fortsatt ikke sollys og lurker stort sett rundt i grotter.

Og forbrukerne kjøper det. Gang på gang, legende etter legende. Det er vel derfor bøkene ligger der, i stabler, og filmene blir laga og tv-seriene ruller i reprise etter reprise. Men nå er det på høy tid at folk begynner å bli friske, at de kommer til seg sjøl og ikke lar seg avspise med billig blod lenger, men at de begynner å ønske noe mer.

Hva er det med vampyrene?

Jeg har akkurat lest ut Historikeren av Elizabeth Kostova, ei bok som blant annet dreier seg om spørsmålene om Draculas liv, død og eventuelle liv etter døden, som vampyr. Og med Stephenie Meyers Twilight-saga ferskt i minne begynner jeg å lure på hva det er med disse vampyrene, hvorfor de fascinerer og hva som gjør at forfattere velger å inkludere dem i sine historier om vanlige mennesker akkurat nå. Det er ikke sikkert det er mulig å finne et svar, og i alle fall ikke i et blogginnlegg, men det er interessant å komme med noen momenter likevel.

Den historiske Dracula døde angivelig i 1477, men i Historikeren er han i live, som vampyr (hvordan det egentlig er mulig er fortsatt litt uvisst, men det er kanskje ikke viktig. Om det bare er det faktum at han er en vampyr som legges til grunn for evig liv, er det urovekkende kleint). Store deler av den lange boka er en opprulling av hans historie, i bruddstykker og ofte med hyppig gjentakelse - noe som gir meg en følelse av at forfatteren egentlig ikke veit så mye og må bruke det hun har. Hovedpersonene i boka jakter Dracula gjennom tid, myter og gamle skriftruller, fra Oxford og Istanbul til Romania og Bulgaria, for å tilslutt drepe han med den tradisjonelle sølvkula i hjertet helt sør i Frankrike, på grensa mot Spania. Kostova bruker nettopp dette tradisjonelle gjennom hele fortellinga, hun spiller på gammel overtro der hvitløksremser i vinduet, krusifiks om halsen, sølvkuler og påler gjennom brystet er viktige ingredienser.

Stephenie Meyer går på kryss og tvers av alt som vi har blitt lært opp til å tro om vampyrer gjennom tidene. Hun utfordrer oss, med andre ord. Men ikke nødvendigvis på en god eller fordelaktig måte. Hennes vampyrer deler kun to fellestrekk med den tradisjonelle Dracula: Sterkt sollys er ikke å anbefale - men av helt forskjellige grunner. Dracula tåler ikke sol, det er ille, da smuldrer han opp eller noe sånt, Cullen-vampyrene glitrer i sola og viser da sin overmenneskelige skjønnhet. Det andre er henrettelsesmetodene som må brukes for å få bukt med en vampyr. Hos Meyer kan også en stake gjennom hjertet duge, men for å være på den sikre sida bør liket rives fra hverandre og brennes. For Kostova holder det med staken og en normal begravelse, av en eller annen grunn. (Som om det er det første en tenker på etter et vampyrdrap.)

Et viktig spørsmål for meg er: Hvorfor måtte legenden om spidderen Vlad, Dracula, ende med døden? Da Dracula dukka opp i Historikeren som en litterær skikkelse hadde jeg ikke lyst til å lese resten. Å skrive om en som forlengst er død, historisk sett, gir ikke forfatteren mange muligheter. Men Kostova kunne spandert på oss en mer realistisk slutt, en måte å forklare historien på som ikke inkluderte en myte, en umulig myte. Eller i alle fall litt sammenheng. Eller en forklaring på eget skriveprosjekt, som støtt og stadig famler i blinde. Og i Meyers eviglange bokserie, da -. Jeg har kun lest to av bøkene, men jeg veit at Bella blir vampyr mot slutten. Og jeg får samme reaksjon - jeg ønsker ikke å lese resten. Ikke når den billigste, kjipeste utveien alltid er den som blir brukt.

Uten Edward Cullen og den teite varulvgjengen hadde Meyers bøker vært intetsigende og oversentimentale, mest sannsynlig ikke blitt film og muligens heller ikke blitt utgitt. For bortsett fra vampyrene og erkefiendene er det ingenting som skiller seg ut. Bella Swan er kjedelig, og Meyer ville vært enda en som skreiv tåredryppende high school-romanser om ekte kjærlighet, om å vente på den rette, om seksuell avholdenhet og de mange fristelser. Bibelen roper i bakgrunnen. Men samme gjelder faktisk også Kostovas roman. Uten Dracula hadde familien hun skriver om vært en vanlig familie, og pappa Paul hadde ikke trengt å fortelle datteren Eva om hvordan han og mamma Helen møttes, jakta på Dracula og kom fra hverandre. Hele boka ville vært ordinær, kan hende ytterst unødvendig.

Trenger vi vampyrene? Ja, vil noen si, for de er lokkende, tiltrekkende, og de innbyr til mørke drømmer og farlig begjær. Ja, vil andre si, det er ei populærkulturell greie som snart dabber av, akkurat som alt styret rundt Harry Potter, men som på sett og vis er vår tids eventyr og som slik sett har en viktig, kan hende uunnværlig, funksjon. Unge mennesker lever seg inn i disse fiktive konfliktene og vokser på det. De følger de litterære figurene over flere år, vokser med dem. Og kommer ut igjen på andre sida som hva da, spør jeg. Hva kan lett underholdningslitteratur bidra med, hva får en, hva kan en vokse på? Hvordan skal en utvikle seg med hjelp av motstandsløse vampyrer og kvinnelige hovedpersoner med tæl som en svamp?

Nei, er det ikke nok med våre vanlige konflikter og problemer? Hvorfor dras noen mot det overnaturlige, mot det okkulte, mot det usannsynlige, når vi har så mye realistisk, konkret og absolutt sannsynlig å streve med? Har vi et så stort behov for å tro at det er noen andre her, noen som ser på oss, sånn at det uforklarlige blir forklart, i steden for å la det ligge, kalle det magisk, mystisk, menneskelig (og ikke gå ut ifra at en sjøl er verdens navle til en hver tid)? Det var vel denne flukten da, fra alt velkjent og virkelig... 

Men hva med forfatterne? Som forkaster seriøs, ordentlig og realistisk litteratur til fordel for en virkelighetsflukt i legenden om de vandøde? Som baserer seg på død og grøss og følelser på overflata, aldri i dybden, aldri noe mer? Er ikke lesing en virkelighetsflukt i seg sjøl, og burde ikke det aleine være nok - å skrive boka, å få leseren til å tro på fortellinga? Burde ikke reisa ei bok tar deg med på oppnå forståelse, erkjennelse, befrielse, besettelse - i deg sjøl? Men da snakker vi altså om innovervendt, kan hende mer kontemplativ lesing, lesing som noe. Og ikke bare lesing som tidtrøyte, underholdning og virkelighetsflukt.