Mytene som skapte Norge

Bildekilde: Bokelskere

Det siste året har jeg bevisst forsøkt å lese flere fagbøker, noe som har resultert i at jeg endelig har fått lest ei bok jeg har hatt på lur sida 2019, nemlig Mytene som skapte Norge av professor i religionshistorie, Gro Steinsland (f. 1945). Boka utkom i 2012 og omhandler overgangen fra hedendom til kristendom, et skifte som tok lang tid når det kom til tanker, ideer, forestillinger og ikke minst holdninger. Her belyses skiftet ut ifra mytene, og mytene brukes som inngang til å forstå hvordan endringene påvirka mentaliteten til menneskene.

I boka går Steinsland gjennom de viktigste mytene - her i utvida forståelse av begrepet. Det er et utgangspunkt mange kjenner fra skolen, i komprimert form, men som Steinsland her utbroderer, forklarer, sammenligner og utfordrer. Hun gjør rede for vikingenes verdensbilde, et kosmos som skapes ut av urjotnen Yme, som er tvekjønna, og kua Audhumbla, for å seinere gå under. Både skapelsesmyten og myten om Ragnarok er fascinerende lesning. Steinsland får godt fram hvordan dette gir mening, trøst og støtte for vikingmennesket, og hvordan hele deres verden balanseres hårfint mellom de mørke, onde kaoskreftene (jotnene) og de lyse, gode gudekreftene. 

Men det som ved første øyekast kan virke stereotypisk og enkelt, er ikke det. For mange av gudene har også dårlige sider, og de bikker fort over i for eksempel hovmod og overmot, fråtseri og grådighet. Bare tenk på hvordan Frøya lyster etter Brisingamen! Og hvordan Tor alltid må prøve styrken sin! Og gudejotnen Loke er jo et kapittel for seg. Han velger å være vrang, med vilje, og utfordrer gudenes, og menneskenes, tro på det gode. Men kanskje må det vonde finnes, for at vi skal kunne velge godt? Gudene er rett og slett svært menneskelige, der de gir etter for fristelsen rett som det er. Og menneskene, det er de som lever på midten, i Midgard, og som må utjevne den stadige tvekampen mellom gudene og jotnene, en kamp som trengs for å holde hele verden og den skjøre likevekta jevnt fordelt. Men i møte med den nye troa er det mye som endres.

Samfunnsdannelse, hierarki, makt og riter er også en del av det som belyses i boka. I gamle sagatekster legitimeres gjerne makt og kongsnavn med lange ættetavler som ofte har gudene som opphav, eventuelt de tidlige kongene. Med trosskiftet skal dette utfordres. Lenge er det en kappestrid mellom kirke og konge, for hvem bestemmer egentlig mest? Hvem er nærmest gud, og hvem får sin makt av hvem? Etter hvert taper de gamle vikingsmåkongene terreng, og de mange norrøne gudene likeså - de må innfinne seg med å bli avspist som sagakonger og som feil tro, som hedendom. Fram trer én og én sterk hersker, nasjonens konsolidering er i gang, statsbygginga skyter fart og kongen bindes stadig tettere til én Gud.

Jesus, eller Kvite-Krist, får naturlig nok stor plass i boka. Han trer virkelig fram som et symbol på den rette tro, og med han kommer nytt lovverk, kalt kristenrettene, og en nokså streng monoteistisk religion. De gamle gudene går fra å være tro til å bli overtro. Men også Gud og Jesus endrer seg i tråd med hva menneskene har behov for. Det er videre via et eget kapittel til Maria, og kulten rundt henne, som er ekstremt omfattende på kontinentet. Det er også kapitler som omhandler dyrking av de mange helgenene som kommer, også i Norge, som for eksempel Sankta Sunniva (900-tallet) og den som etter hvert blir til Olav den hellige, nemlig Olav Haraldsson (995-1030). 

Parallelt med at kristendommen vokser fram og tar plass, er det overraskende mye som fortsetter å eksistere. Det norrøne forsvinner ikke. Mange viking- og middelaldermennesker lar seg døpe og bygger kirker, samtidig som de også vedlikeholder de gamle hovene, der de bloter. De markerer både midtvinter og passer på at helgendagene feires i kirka. Det latinske alfabetet innføres, men mange fortsetter å bruke runer, som risses i både pinner og stein og tilegnes spesielle funksjoner. Og sjøl om kristenrettene er et juridisk faktum, lever folk samtidig etter de gamle landskapslovene. Etter hvert kombineres disse og i løpet av 1000-tallet er det mye som sammenfattes. Det hele sluttføres så med Magnus Lagabøtes (1238-1280) landslov av 1274.

Trosomveltninga var massiv, og kan ikke undervurderes. Vi finner spor av overgangen overalt - i tekst, tanke og tone, i idealer og ideer, i oppfatninger om makt og myter, samt i mange ulike praksiser. Samfunnet beveger seg fra en rå æreskultur til en forfina høvisk kultur, en prosess som tar flere hundre år. Steinsland viser, gjennom sine nedslagspunkter, hvordan endringene bredte om seg, påvirka hverandre, framskynda andre prosesser og hang nøye sammen med ideer fra kontinentet. Likevel er det samtidig rom for det hun kaller mot-myter, noe som er ekstra spennende å lese om. For hvem reiste egentlig Dynna-steinen? Hvor viktig er Dovre? Og hvor kommer visjonsdiktet Draumkvedet fra?

Steinsland er uhyre kunnskapsrik. Boka preges av at forfatteren har tenkt, lest og jobba med materialet gjennom flere tiår. Hun er ryddig, velformulert og presis, går rett på sak og bruker gode eksempler. Boka er ikke nødvendigvis helt enkel å lese, da forfatteren forventer at en har noen forkunnskaper og klarer å rydde i materialet på egenhånd. Men det glir svært godt, det er spennende, strukturen er logisk og solid, og i tillegg er utgivelsen nydelig illustrert med fotografier, for eksempel av kirker og runesteiner, og med bilder av utsnitt fra bøker og veggtepper, altertavler og skulpturer, for å nevne noe. Helheten gir leseren en svært god leseropplevelse, der kunnskap, estetikk og tanketråder glir i hverandre og rundt hverandre, litt som når flere ulike praksiser, kulturer, religioner og myter sameksisterer i ett og samme samfunn. Det er mektig og flott. 

Sankt Brendans havseilas

Bildekilde: Bokelskere

Etter at jeg leste den historiske romanen Matrix tidligere i år, fikk jeg lyst til å lese mer middelalderlitteratur. Det er lenge sida sist, og det er noe jeg virkelig koser meg med! Jeg tok derfor fram Tundals visjon rett etterpå, og nå har jeg også lest en liten tekst som heter Sankt Brendans havseilas. Utgaven jeg har lest er oversatt av Helge Nordahl (1927-2018), og blei gitt ut som en del av Torleif Dahls Kulturbibliotek i 1980. Det er altså ei stund sida boka var ny, men det gjør ingenting, for det er rimelig lenge sida den opprinnelige historia var ny også!

Noe av det jeg liker så godt med utgivelsene i Thorleif Dahls Kulturbibliotek, er at de alltid har gode forord, der leseren får kunnskap og kontekst og blir i stand til å ta del i det som skal leses. Det gjelder også denne utgivelsen, som begynner med å gjøre rede for Brendan-skikkelsen. For det finnes en historisk Brendan, som levde i Irland fra omtrent år 485-578. Han var visstnok en begava gutt som fikk skolering av en biskop. Brendan skal som voksen ha grunnlagt en rekke klostre i Irland, Skottland, Wales og Bretagne, og han reiste til Orknøyene og Hebridene, og mest sannsynlig besøkte han også flere steder. Han var med andre ord en aktiv misjonær.

Originalteksten blei skrevet på latin på 900-tallet under tittelen Navigatio sancti Brendani. Teksten blei raskt populær, og blei derfor spredt og seinere oversatt til mange språk. Det er munken Broder Benedeit som er satt som forfatter på min utgave. Han oversatte teksten til gammelfransk på begynnelsen av 1100-tallet, og Nordahl skriver at han har fulgt Benedeits versjon så trofast som mulig. Men det er likevel en svært viktig forskjell mellom utgavene, og det er at Benedeit skreiv et dikt på metrisk bunden form, mens Nordahl har stått for en prosaoversettelse. En gjendiktning blei rett og slett for komplisert.

Og oversettelsen handler da om denne Brendan, og et havseilas han foretok. Det å skrive om sjøreiser er sjeldent, påpeker Nordahl, men han viser også til at Irland, som en sjønasjon, som Norge, hadde behov for å kunne reise med båt, og at dette førte til utviklinga av en egen litterær sjanger, kalt navigatio. Her er det et kristent perspektiv, kristne motiver og kristen symbolikk hele veien. Nordahl gir mange eksempler på dette i forordet, før leseren kan ta for seg selve seilaset.

Kort oppsummert møter vi den fromme abbed Brendan, som i sine bønner ber Gud om å få se paradis og helvete. Gud etterkommer ønsket, og Brendan velger ut fjorten munker som han vil reise sammen med. Deretter gjør de seg reiseferdige, og drar av sted med båt. De har med seg proviant for førti dager. På veien møter de mange prøvelser, som sult og tørste og dårlig vær, som alle tester deres tro. De blir også utfordra i forhold til middelalderens dødssynder, som er hovmod, grådighet, begjær, misunnelse, fråtseri, vrede og latskap. Brendan taler til munkene, setter mot i dem, holder moralen høy og ber. Men noen vakler, lar seg friste og faller fra underveis. Disse blir det gjort et eksempel av. Men Brendan vakler aldri, og holder seg derfor inne med både Gud og Guds sendebud, som sørger for at ferden er overkommelig.

Brendan og munkene kommer i land på fårenes øy, fuglenes paradis og Albeus' øy, for å nevne noe, de passerer ett år på reise, de finner en brusende kilde og markerer påske. Etter hvert blir de vitne til en kamp mellom sjøslanger, en griff i en kamp med en drage, og de ser skremmende sjøuhyrer. Seinere kommer et voldsomt uvær, som de forstår er fordi de nærmer seg helvetes stinkende pøl. Det gløder, vinden hyler, det stormer og det stinker. Glødende stein suser gjennom lufta, et fjell dukker opp, og en djevel med flammende øyne trer fram. Verst er likevel møtet med Judas, svikeren, som lever i evig pine. Men moralen er hele veien den rette og reine tro, og det står på side 53-54: Jo flere prøvelser en hellig mann må gjennom: sult, tørst, kulde, hete, angst, motløshet og dyp frykt, jo mere vokser han i gunst hos Gud. 

Til slutt kommer de sjøfarende til eneboeren Paulus. Han lever et fredelig liv viet til Gud og har blitt belønna med ei levetid på hundre og førti år. Her er eksempelet tydelig, og dygdene likeså: Visdom, mot, måtehold, rettferdighet, tro, håp og kjærlighet. Etter sju år på reise kommer Brendan og følget så fram til Paradis. De får gå i land og se seg om på denne øya av Guds godhet. Men de får ikke se alt før de kommer tilbake for godt. Og med det må de vende tilbake, med visshet om at de får vente et godt sted i påvente av dommens dag. Etter dette fortalte Brendan stadig om sitt seilas, og det blei igjen en lengre tekst, som til slutt blei Sankt Brendas havseilas.

Teksten er full av bibelske referanser (som Judas), symbolikk (livet som ei sjøreise, Styx), metaforer (alt ondt som må nedkjempes, indre og ytre konflikter), hellige tall (som tre, fire, sju, ti), repetisjoner (tilbake til samme øy, samme type utfordring, samme type løsning) og ikke minst intertekstuelle paralleller (Moses). Men det jeg likevel fant mest spennende, var det reelle aspektet. Skildringene av helvete er for eksempel svært tett på skildringer av en vulkan, eller ei vulkansk øy. Og Nordahl påpeker at det også er mulig å lese teksten nesten som ei reiseskildring, og følge etter i Brendans fotspor: Fårenes øy kan være Færøyene, en søyle i havet kan være et isfjell, helvete ei vulkansk øy nær Island, tåka rundt paradiset minner om tåka rundt Newfoundland-bankene og så videre. Britiske Tim Severin (1940-2020), forfatter, historiker og eventyrer, gjorde nettopp dette ved å bygge en båt slik det fortelles i teksten, og deretter seile samme rute. Og det fungerte! Slik beviste han ikke bare at ei slik lesing er mulig, men også at reisa fint kunne gjennomføres i det vi må kalle en nokså primitiv farkost. 

Nettopp dette beviser nok en gang for meg at gammel litteratur ikke bare kan avfeies som eventyr - i denne navigatioen, så vel som i mye sagalitteratur - er det ei kjerne av noe som er historisk riktig. Og det er utrolig interessant. Det gjør også at jeg lurer på hvilke flere skatter slike gamle verker skjuler? Å dykke ned i gamle tekster er alltid moro, men ekstra gøy blir det når Nordahl gir rom for ulike lesninger, og åpner verket med kunnskap og kontekst, slik at leseren kan drømme og dikte videre, med og uten Brendan. 

Hadrians memoarer

Bildekilde: Bokelskere

I bokserien Verdensbiblioteket, utgitt av De norske bokklubbene, fins hundre av verdens beste bøker. Jeg begynte å samle for mange år tilbake, men til min store frustrasjon blei serien lagt ned før jeg kom i mål med å kjøpe alle utgivelsene, og det er jeg fortsatt sur for. Jeg har vel omtrent halvparten, og jeg sparer både bøkene og leseropplevelsene så lenge jeg kan. Men jeg unner meg et par bøker i året, og nå har turen kommet til ei ny bok i serien.

Den aller siste boka på lista, i alle fall om en tar for seg disse hundre titlene sortert etter forfatternes etternavn, er romanen Hadrians memoarer av Marguerite Yourcenar (1903-1987). Fødenavnet hennes var intet mindre enn Marguerite Antoinette Jeanne Marie Ghislaine Cleenewerck de Crayencour. Forfatternavnet er et anagram av etternavnet hennes, som blei hennes lovlige navn i 1947. Yourcenar blei født i Belgia, fikk privatundervisning og vokste opp mer eller mindre på reise med faren, som var svært belest. Hun skreiv på fransk, men kunne også latin, gammelgresk, engelsk og italiensk, hun var veldig fascinert av antikken og særlig av gresk litteratur og filosofi. Hennes første dikt handla om Ikaros. Hun reiste mye til historiske steder, men bodde i USA omtrent halvparten av livet sammen med kjæresten Grace Frick (1903-1979). Yourcenar debuterte med lyrikk allerede i 1921 (betalt av pappa), og kom med sin første roman i 1929. Hun var professor i fransk litteraturhistorie i Maine fra 1945. Hun var også første kvinne som blei valgt inn i Académie française i 1980, som sier en del om hennes posisjon i det klasse- og kjønnsdelte Frankrike. 

Hadrians memoarer, som utkom for første gang i 1951 (på norsk ved Leo Strøm (1920-2018) allerede i 1953), er Yourcenars internasjonale gjennombrudd og den mest kjente boka hun har skrevet. Det er også den hun brukte lengst tid på å skrive. Hun fikk, skriver Christine Amadou (f. 1958) i innledningsessayet, ideen til boka svært tidlig, allerede i 1924. Men både Yourcenar og materialet hun ville skrive om, måtte modnes. Amadou siterer Yourcenar: "Noen bøker kan man ikke våge seg på før man er førti år". Og videre: "Det var rett og slett nødvendig med alle disse årene for å lære å beregne den nøyaktige avstanden mellom keiseren og meg selv".

Og det er forståelig at et slikt omfattende prosjekt tok tid. Ikke fordi boka er så innmari lang - misforstå meg rett - for det er den ikke. Jeg kaller stort sett bøker på under 250 sider for korte. Men Hadrians memoarer er ikke bare en historisk roman, slik vi tradisjonelt definerer historiske romaner. Boka er skrevet som en fiktiv sjølbiografi, altså at det er keiseren sjøl, Hadrian (76-138), som fører ordet i førsteperson. Fordelt over seks hoveddeler skriver han et brev, som kan være en slags bekjennelse, en form for instruks eller ei opplæring (her gikk tankene mine til både Augustins skrifter med samme navn, som Yourcenar definitivt hadde lest, samt Konungs skuggsjá fra 1200-tallet, som Yourcenar kanskje kjente til), som er fra han som aldrende keiser, til hans etterfølger (latin successor), det vil si den han har valgt ut som sin sønn, i dette tilfellet Marcus Aurelius (121-180). Dette blir tydelig gjennom at bokas første ord er Kjære Marcus.

Alle menneskene vi møter i boka, er reelle historiske personer. Alle steder som skildres, vises til og nevnes, er reelle steder. Alle bygg Hadrian beveger seg gjennom, byer han kjenner lukta av og hav han seiler over, er langt på vei bygg, byer og hav som fortsatt eksisterer. Til og med statuene han snakker om, fins! Dette gir boka et helt unikt historisk bakteppe, og er med på å utviske den enorme tidsforskjellen på, for meg som leser i dag, omtrent nittenhundre år.

I og med at boka er så kompleks i formen, kan en ikke forvente det samme her som fra en vanlig roman, et pinlig langt brev eller en ordinær sjølbiografi. Det er blant annet ingen dialoger i boka, alt ses og sies og vektes av Hadrian. Videre får vi ikke ei historie fra a til å, men utvalgte episoder, belyst av en eldre mann som ser tilbake på sitt eget liv med alt det har hatt av valg og muligheter. Hadrian begynner med sin skrivende nåtid - han nærmer seg slutten, og han veit det. Han er nettopp kommet tilbake fra et besøk hos legen. Han veit ikke hvor lenge han har igjen, men han hoster og har et dårlig hjerte, vattersottig, står det i boka. For å være på den sikre sida, går han i gang med sitt ettermæle, der han også gir biografiske riss over sin egen person, samt at han forklarer viktige, vanskelige og ikke minst strategiske valg. Og det siste er det svært viktig å huske på. For Hadrian er først og fremst soldat.

De seks hoveddelene av boka, som alle har titler på latin, representerer hver sin epoke i Hadrians liv. Den første er som sagt Hadrians nå. Deretter følger delen om Hadrians liv fram til han blir keiser, altså om familie, oppvekst, utdannelse og militær karriere. I del tre handler det om politikken som ligger til grunn for Hadrians keisergjerning, i del fire om Antinoos. I del fem handler det om livet etter Antinoos, og resten av livet som keiser. I del seks er vi tilbake til tida i del en, skrivetidspunktet, og Hadrian ser tilbake på særlig relasjonen til Antinoos mens han venter på å dø. 

Det er ikke bare formen som er kompleks, og måten Yourcenar lar Hadrian fortelle på. Språket er også særegent. Tonen er noe formell og gammelmodig, noen vil kanskje oppleve den som tung. Men teksten og keiseren kler virkelig en slik tone, og leseren trenger en slik tone, som tvinger en til å sette ned tempoet. For her er detaljene viktige, og det tar tid å lese. Jeg opplever at Yourcenar anstrenger seg for å være så presis som mulig. Det virker lett, men er det overhodet ikke. Skildringene er konkrete og knappe, men likevel er vi alltid til stede i teksten, og de nøye utvalgte adjektivene gjør at landskapet rundt oss framstår som levende. Sjøl om Hadrian erindrer fra sitt skrivende nå i teksten, er det som om også vi er med under telttaket. Videre har Yourcenar mange poetiske formuleringer som viser til Hadrians formelle utdannelse og ikke minst den indre striden mellom stoisisme og epikureisme. Hadrian er distansert og avklart på den ene sida, og intens og sanselig på den andre. Her fra side 122:

I skrivende stund vet jeg nøyaktig hva det er for stjerner som passerer over våre hoder her, i Tibur, over dette tak som er smykket med stukkverk og kostbare malerier, - og også et annet sted, over et gravmæle. Noen år senere skulle døden bli gjenstand for min stadige ettertanke, den skulle bli det begrep jeg viet alle de åndskrefter hos meg selv som ikke Staten la beslag på. Og når man nevner ordet døden, har man samtidig nevnt den mystiske verden som man kanskje får adgang til gjennom sin bortgang. Etter så mange refleksjoner og erfaringer, som til tider har vært fordømmelsesverdige, er jeg fremdeles uvitende om det som foregår bak dette svarte telttak.

Det er et voldsomt, krevende, intenst og svært ensomt liv keiseren lever. Hadrian skal være alt for alle, og han skal hedres, dyrkes, nærmest som en gud. Hvordan få til det, makte det, når en kjenner seg hul og aleine? Det er jo ingen andre som deler hans skjebne, hans verv. Han er aleine om å være Staten. I perioder plages han dypt av dette, og særlig mot slutten, etter å ha opplevd glede og lykke for å deretter miste det, mangler han en indre motor som gjør at han stadig driver Staten videre. Han gjør kun det som trengs, det han må. I andre stunder fylles han med kampvilje og virketrang, tenker langsiktig og komplekst, han tar tak i de bitreste konflikter for å finne løsninger, og strekker seg for å slå ned opprør og unngå utmattende kriger. 

Denne dobbeltheten bekreftes også av historiske kilder: Hadrian er i stor kontrast til sin forgjenger Trajan (53-117) opptatt av konsolidering og kontroll, ikke ekspansjon og krig. Som soldat ser Hadrian hvordan de stadige krigene utarmer både områder og folk og deretter fører til splid og opprør, og som Staten ser han at stadig lengre grenser umulig kan holdes da påkjenningene og utgiftene er for store. Derfor bremser han ned, og prioriterer samtidig å reise konstant rundt i riket, for å holde alle "på tå hev". Konsekvensen er at han sjøl ikke har et hjem. Slik er keiseren både strategisk og ydmyk i liv og gjerning, men også omflakkende og søkende, både fysisk og psykisk. 

Likevel er det ikke til å unngå at noen kamper må kjempes. Og noen kriger må gjennomføres for å hindre andre kriger. Blant annet sørger Hadrian for å sette i gang fredsforhandlinger mens Trajan fortsatt er i live, noe han virkelig ikke har mandat til å gjøre. Han sjanser på at Trajan, som har slitt med helsa ei stund og fortsatt ikke har valgt sin successor, kommer til å velge han. Og for å holde det som sannsynlig, må Hadrian alltid være mindre enn ett dagsritt fra Trajan, sjøl når Trajan er i felt i Mesopotamia. Deretter må Hadrian sørge for å være først til å få beskjeden om dødsleiet, og naturligvis rekke fram i tide. Det verserer en rekke ulike teorier i forhold til hvordan maktovertakelsen foregikk, men det vi veit, og det som Yourcenar skildrer, er at Hadrian påberoper seg å være sønnen til Trajan, noe som støttes av Trajans kone, Plotina. For å hindre stridigheter rundt keisertittelen, rydder Trajan raskt og effektivt samtlige reelle motstandere av veien gjennom snikmord før han i det hele tatt vender tilbake til Roma som keiser. Og dette hadde sin pris. Det hadde også relasjonen til Antinoos, som blir en sorg han aldri helt kommer over. 

Det er utrolig spennende å lese om Hadrian. For eksempel tida han levde i, med reelle historiske fakta Yourcenar benytter for å kunne sette Hadrian og keiservirket hans inn i en større kontekst med kriger, opprør, forløpere og etterfølgere. Det er mange interessante opplysninger i boka, som at Hadrian var den romerske keiseren som reiste mest, at han var veldig opptatt av gresk kultur, som Yourcenar, at han konstant lot reise ulike bygg, som templer, akvedukter, gravplasser og egne boliger, og også hele byer, at han forsøkte å skape en kult rundt Antinoos etter hans død for å udødeliggjøre han, og at det, i dag, fortsatt fins atten statuer av Antinoos. Det mest fascinerende er kanskje at Yourcenar, gjennom sin tekst, viser at sjøl de enkleste valg Hadrian tok, fikk enorme ringvirkninger som vi fortsatt ser, lever med og forholder oss til i dag, for eksempel Hadrians mur fra år 122, en rekke byggverk i Athen, revisjoner av lovverk, videreføring av idrettsleiker hvert fjerde år og nytt navn på Judea (Palestina).

Hadrians memoarer er ei kompleks bok det tar tid å lese. Den er detaljrik og filosofisk, annerledes i form og til dels også i innhold, den krever at en følger med og er interessert i både Hadrians ytre, harde skall og Hadrians mjukere indre. En må se forbi keiserhandlingene for å se mennesket, akkurat som en må godta både proformaekteskapet med Vibia Sabina og det som er hans virkelige store kjærlighet, den kompliserte relasjonen til Trajan og den overraskende gode relasjonen til Plotina. Det er for øvrig med henne han har de fineste stundene. Hun gir en følelse av ro og aksept, uten alt som tilhører keiserembetet, statusen og makta. Med henne er han bare Hadrian. Og det er han langt på vei gjennom denne boka også. 

Svik 1938

Bildekilde: Bokelskere

Matilda har nettopp gått et ærend for sin arbeidsgiver, advokat Claes Thune. Det er midt i mars, året er 1938, og i Helsingfors er det midt mellom sein, seig vinter og antydning til vår. Akkurat denne dagen, den 16. mars, er det tåke. Grå tåke. Frøken Matilda Wiik har handla inn litt mat og drikke til Onsdagsklubben - en sammenkomst Thune er med på hver måned. Da samles en gjeng litt høyerestående mannfolk, de drikker, spiser og skråler, og krangler. Denne måneden er det Thunes tur til å være vert, men husholdersken, fru Leimu, er blitt sjuk. Derfor må Matilda hjelpe til. Hun er på vei opp trappene til advokatkontoret, fullasta med drikkevarer og mat - ønskene var kraftig paté, vellagrede oster, britiske kjeks, italienske, grønne olivener uten kjerner og godt med brennevin - og det er her, midt i trappene, at hun hører den. Stemmen. Hun stivner til, stemmen gjør henne uvel, hun blir kald i hele kroppen og beina kjennes dirrende og svake. Det er ingen tvil om at det er han. Så samler hun seg, tar et fast grep om alt hun bærer, og går opp.

Slik starter romanen Svik 1938 av den finlandssvenske forfatteren Kjell Westö (f. 1961). Det er en historisk roman som lag for lag skildrer et Helsingfors under sterkt press: Kampene ute i Europa tilspisser seg, ideologiene er knallharde og kompromissløse, politikken er ekstremt krevende, det å velge side er farlig, og ikke minst blir Tyskland farligere og farligere. Tyskerne og det nazistiske tankesettet fosser fram som et godstog, rytmisk, dunkende, støyende, med sterk retorikk, mye patos, og skinnende glansbilder av en arisk rase og det tredje riket som en slags drømmeverden. Og dag for dag kommer en nærmere og nærmere det vi veit vil bli en realitet. En krig som skal ta livet av millioner av mennesker. Den kommer.

Dette er bakteppet, og parallelt med dette, blir vi kjent med den trettiseks år gamle frøken Matilda Wiik, sekretæren til Claes Thune. Hun er svært dyktig, hun kan finsk og svensk, er tilfredsstillende i tysk og brukbar i engelsk, hun har eksamen fra Handelsinstituttet, kan maskinskriving og stenografi. Med henne ved sin side blir Thune mer effektiv, ja, han ser hvordan han kan utvide firmaet. For så vidt blir vi kjent med Thune også, for romanen er skrevet i tredjeperson, og forfatteren lar leseren komme tett på begge to. De øvrige i romanen, som Matildas familie og venner og resten av Onsdagsklubben, holdes på en armlengdes avstand. Inkludert han. 

Samtidig med bokas nåtid, med den skremmende politikken og det brede persongalleriet, rulles det også fram flere historier fra fortida. Da skal vi ytterligere tjue år tilbake i tid, til den finske borgerkrigen, som utspilte seg fra januar til mai i 1918. Krigen stod mellom "de røde" (sosialistene) og "de hvite" (den borgerlige regjeringa), og henger sammen med Finlands løsrivelse fra Russland året i forveien. Borgerkrigen ramma flere av menneskene i boka svært hardt, og mange av dem har brukt år på å komme seg videre. De lever fortsatt med minner og traumer, og nå, når det politiske klimaet igjen hardner, kommer mange historier fram, bit for bit. Det er historier som skal vise seg å henge sammen, og som avslører vonde skjebner, fæle hendelser og tragiske situasjoner. Og ikke minst avdekkes det til slutt hvem han er, og hvordan hans liv er fletta sammen med Matildas. For en ting veit vi, når vi trekker pusten sammen med Matilda i begynnelsen av boka, rett før vi strammer grepet om handlekurven og varene, det er at han er en av dem. Et medlem av Onsdagsklubben.

Kjell Westö har skrevet en rik historisk roman, med spennende detaljer, flotte skildringer av Helsingfors, skarpe observasjoner av politiske endringer og hvordan de forårsaker og henger sammen med ørsmå forskyvninger av menneskers etikk og moral. Presist får han fram de sosiale forskjellene mellom for eksempel Thune, Gabi, Matilda og broren Konni, og deres respektive liv, han skildrer hvordan de lever, hvordan de har det hjemme, hva de har på seg og hvordan de ter seg. Han skildrer byen, der teknologien og moderniteten er kommet for å bli, der en aldri er aleine i menneskemengdene, men likevel kan kjenne seg fryktelig ensom. Særlig om ens kone har forlatt en for ens beste venn! Han skildrer forskjellene mellom bydelene, mellom store, tomme leiligheter og mange mørke, stille rom, og disse alltid våkne, alltid travle bygårdene med mange trange leiligheter, smug og uterom som lukter, men som puster og er.

Og det er nettopp dette, den godt balanserte blandinga av politikk, følelser, sted, nærvær og fortid, som gjør at dette blir en skikkelig god roman. Her får vi spenning, i perioder nesten jagende: Hva er det som egentlig har skjedd med Matilda? Westö lar oss kun få vite litt - så er vi tilbake til nåtida, til timene på advokatkontoret, til amerikanske og finske kinofilmer, til biting av negler, mørke portrom og kvelder nesten uten søvn. Så vender vi tilbake til borgerkrigstida og følger Matilda noen skritt videre, der hun fraktes fra en leir til den neste, der hun er på venterommet, der det er hennes tur til å komme inn på kontoret, der hun må undersøkes -. Her får vi dramatikk: Hva i all verden skjedde mellom Thune og Gabi? Vi får såre skildringer av Jary, som er inn og ut av behandling, og som får det verre og verre. Vi får politikken: Onsdagsklubben får stadig sterkere skillelinjer, og på det store sportsstevnet går det helt skeis når slektningen til Jary ikke får den pallplassen han skal ha. Alle så at han kom først, men ingen våger å overprøve dommeren. Og denne stadige kryssklippinga mellom før og nå, mellom det store og det lille, det allmenne og det spesifikke, er så elegant utført at en aldri blir stressa, aldri er i stuss og aldri blander sammen verken personer eller hendelser. Det er så godt utført at alt leseren trenger å gjøre, er å lese.

Westö har et uhyre solid grep om fortellinga og personene sine, og han skriver svært godt. Han har et stort vokabular og som tilpasses den han skildrer - Thune er opptatt av politikken, Matilda av filmene - han evner å komme tett på, men fortsatt beholde en viss avstand uten at det oppleves kjølig. Han varierer tempoet, makter å få med subtile hint og viktige detaljer - så er det opp til leseren om hun snapper dem opp! Westö skriver akkurat nok til at leseren forstår, men samtidig så lite at nysgjerrigheten fortsatt er der. Og det gjør at vi bare må lese videre, litt til, en setning, ei side, ett kapittel. Så mottok han også en velfortjent Nordisk råds litteraturpris for Svik 1938 i 2014. 

Nydelig oversatt av Erik Krogstad (f. 1949).

Bodvars saga

Bildekilde: Bokelskere

Jeg hadde først tenkt til at jeg ikke skulle skrive om denne trilogien, men så kan jeg ikke la være. Det er ei god stund sida jeg blei ferdig med bøkene, men de henger på en eller annen måte fortsatt litt i. Hver gang jeg går forbi det tjukke trebindsverket, kan jeg ikke la være å bla litt. Jeg leser et avsnitt her og en dialog der, jeg gjenleser og gjenopplever møtene med Bodvar, Torstein, Hallveig og ikke minst den gamle Egil. Menneskene er svært levende, og de er veldig fascinerende uansett om de rir, kjemper, krangler, grubler, skriver, diskuterer, ler eller faller til ro. 

Når vi kommer inn i historia, er Bodvar i sin fjortende sommer. Han er en høyvokst, stor gutt, allerede en mann på så mange måter, sett med datidas blikk. Men fordi han vokser opp i fattige kår sammen med besteforeldrene sine, er født utafor ekteskap og er frillesønn, har han ikke akkurat gode forutsetninger for å få et flott liv. Det er snarere slik at han må kjempe seg fram her i verden med alt han eier og har. Mye må han tåle, mye må han utholde, og mye må han late som han verken forstår eller hører. For ellers blir han så sint, Bodvar. Så fryktelig sint, det er som om det svartner helt og berserken raser gjennom kroppen.

Og slik er det. Helt fram til Bodvar en dag møter en fremmed mann. En fremmed, staselig og rik mann. På en eller annen måte skjønner Bodvar at det er noe med denne mannen. Og det viser seg jo at denne mannen er Torstein, Bodvars biologiske far. De ligner, sjøl om Torstein er lys og Bodvar er mørk som mora, Ravnhild. Torstein bestemmer seg brått for å ta til seg Bodvar, som esler til å bli en skikkelig kar, og henter han ut fra de trygge omgivelsene på besteforeldrenes fattige gård, til sin egen storgård, sin egen hustru og alle deres felles barn. Blant dem den jevnaldrende Skule, som stirrer så stygt, så stygt på Bodvar. Som om Bodvar noensinne har gjort han noe! Nei, det har han jo ikke. Men Skule forsvarer bare seg sjøl, sin rett og sin arv. Tenk om denne inntrengeren skal ta hans plass! De to ungguttene driver med idrett og våpenleik, stadig mer ivrige og ute etter å vise seg, Bodvar alltid litt sterkere, litt raskere, litt bedre. Det som begynner som munnhoggeri, glir fort over i reine slagsmål. Begge er sterke og strie. Begge vil hevde seg. Begge er Torsteins sønner.

Det ender med at Bodvar plutselig sendes fra Borg - frillesønnen må vike for den ektefødte - og plasseres på Mosfell, hos Torsteins søster Tordis. Det som han er sikker på skal bli hans undergang, blir nettopp ikke det: På Mosfell blir Bodvar kjent med bestefaren sin, Egil Skallagrimsson, som også bor der. Egil er svært gammel og skjør på mange måter, men fortsatt helt klar i toppen. Og han er veldig interessert i å bli kjent med barnebarnet sitt, som han forstår har ei kraft Torstein ikke har, men som Egil sjøl også innehar. De to tilbringer mange timer sammen, de holder hverandre med selskap, de snakker, de leser, og Egil lærer Bodvar alt han kan, om både sagaer, guder, skaldskap, historie og runer. Slik han i sin tid lærte sin egen sønn Bodvar alt han kunne -.

I løpet av de første søttifem sidene som jeg viser til her, bygger forfatter Vera Henriksen (1927-2016) opp hele Bodvars livshistorie - Bodvars saga. Trebindsverket består av titlene Odins ravner, Spydet og Ravn og due, som utkom i henholdsvis 1983, 1984 og 1989. Bodvar er en kompleks romanperson som fanges i spennet av hvem han var og hvem han blir, hvem andre tror han er og hvem han sjøl mener han er. Er han bare en frillesønn? Eller er han barnebarnet til selveste Egil Skallagrimsson? Går det an å være begge deler? Går det an å være sin egen, og ikke like det en stammer fra? Går det an å gjøre som opphavet, uten å være opphavet? Går det an å gå sin egen vei? Hovedtema nummer en, slik jeg ser det, er identitet.

Men identitet som hvem? Bodvar konfronteres ofte med egne meninger, tanker og handlinger gjennom hele verket. Og etter hvert som det strammes til på Island, blir det vanskeligere og vanskeligere å holde på et hedensk tankesett. Det er også noe med kristendommen som Bodvar ikke klarer å la fare. Samtidig er han en Odins mann, akkurat som Egil. Det sverger han troskap på. De er krigere. Skalder. De søker kunnskap. Men de er ikke alltid gode, og de tar ikke alltid gode valg. Det blir et lodd å bære for Bodvar. Bodvar er også på Alltinget når kristendommen innføres, og Henriksen skildrer nøyaktig det politiske bakteppet som gjorde denne endringa mulig. Omveltninga forut for og tida som følger etter innføringa er krevende for alle parter. Bodvar balanserer nytt og gammelt som døpt hedning, men lar seg stadig presse nærmere og nærmere en endelig avgjørelse. Hovedtema nummer to er tro, og er tett sammenvevd med identitetstematikken. Går det an å være kristen og tro mot Odin på samme tid? Går det an å ta imot en kristen Gud og samtidig drepe sine fiender etter norrøn skikk?

Hovedtema nummer tre er ære, igjen tett forbundet med ovennevnt tematikk. Det er nemlig slik at kristendommen og hedendommen har svært ulike æreskodekser, og det er vanskelig å forholde seg til to ulike kodekser på samme tid, særlig når de av og til gir motsatt svar på samme spørsmål. Men det var realiteten for Bodvar - og mange andre - og det må ha vært både forvirrende og krevende. I roman nummer to, Spydet, finner vi et godt eksempel. Bodvar er i viking. Han har lagt ut fra Island med barndomskompisen og blodsbroren Bjørn, og de eier skip sammen. På reisa møter de Donkad, en mann Bodvar har svært stor glede av å snakke med. De får et tett og godt vennskap, og de snakker mye om tro og andre kulturer og skikker. Bodvar er nysgjerrig, og Donkad forklarer. Bjørn blir etter hvert sjalu fordi Bodvar er så mye sammen med Donkad, og beskylder Bodvar og Donkad for å være ragr - homofile (kar som lar seg bruke som kjerring). For å forsvare sin ære, er Donkad etter førkristen tankegang nødt til å ta livet av Bjørn. Og Bodvar er, som Bjørns blodsbror, igjen etter førkristen tankegang, pliktig til å ta livet av Bjørns banemann. Donkad forstår Bodvars kvaler og gjør det enkelt for han: Han lar seg drepe. Men det gjør det egentlig bare verre for Bodvar. Fulgte han da æreskodeksen? Hvilken? Gjorde han rett eller galt? Kunne han redda ett liv, eller to? Kunne han ofra seg sjøl? Og hvordan forklare Donkads offer? Henger det sammen med tro eller ære? Slik flettes alt elegant sammen til ei helhetlig framstilling av en nokså moderne mann.

Den som kjenner sin historie, vil gjenkjenne navnene Egil Skallagrimsson og Bodvar Egilsson for å nevne to av de mest omtalte. Det er nemlig slik at disse to er reelle historiske personer i Henriksens skjønnlitterære fortelling. Det samme gjelder svært mange andre i teksten, som Helga (seinere blir hun kjent som Helga den fagre og har ei viktig rolle i Soga om Gunnlaug Ormstunge), jarlene, kongene, biskoper, prester, hirdmenn med mer. Henriksen er helt tydelig på hvem hun dikter fritt om - som vår Bodvar - og når hun forholder seg til de tilgjengelige kildene. Hun skriver også åpent om når hun har vært nødt til å justere noen upresisheter i kildematerialet for å få fortellinga om Bodvar til å gå opp med tanke på tidslinje og kronologi. Bakerst i bøkene finner en derfor både kilder (deriblant Snorre Sturlason, som Henriksen har laga en stilig intertekstuell forbindelse til), ordforklaringer, navneliste og kart. Kartene var definitivt noe av det jeg kikka mest på, for å følge hvordan Bodvar ferdes i ulike landskap.

Sjøl om jeg hittil har vært innom mye, både når det kommer til tematikk i romanene, persongalleriet og noe av den rike handlinga, er det bare en brøkdel av det som er Bodvars saga. Dette er rett og slett innholdsrike bøker med svært mye å lære for en interessert leser - og det helt uten at det går utover lesverdigheten. Henriksen klarer hele veien å holde teksten både interessant, spennende og tilgjengelig. Så, om du liker historiske romaner, om du liker komplekse personer og indre utvikling, om du liker grubling, tro og tvil, eller om du bare ønsker et godt univers å være i, da er dette bøkene for deg.

Berserk

Bilete: Gyldendal

Det finst mange rare utgjevingar her i landet. Bøker som spenner over fleire sjangrar, som er både dokumentar og roman, biografi og fiksjon, ei bok om handverk med forteljingar, eller for barn og vaksne på same tid. Bøker som skapar problem for alle bibliotekarar som sit med kat og klass og andre menneske med ei sterk forståing for - og trong til - orden og system. Og det finst kuriosa som til dømes denne utgjevinga - ein oppdikta, nynorsk saga i teikneserieformat. Eg hadde aldri trudd eg skulle kome over ei slik bok, endå mindre lesa ho. 

Fyrste bok, Soga om Olav Sleggja, kom i 2009. Boka er teikna og fortalt av Øystein Runde (f. 1979) og vart gitt ut av Samlaget. Det var ei heilt eineståande bok, med si unike kombinasjon av tekstleg sagastil og svart-kvite illustrasjonar. Og plutseleg såg eg at det kom ein oppfølgjar i 2018, kalla Berserk. Og då måtte eg sjølvsagt lese den med, sjølv om forfattaren har bytt både forlag og format, noko som er frustrerande for ein fagidiot med spesialtilpassa bokhyller på biblioteket heime. Den fyrste boka er for høg, den andre er ikkje...

Eg las om Olav Sleggja for fyrste gong under koronanedstenginga i mars og april i 2020. Då har Sleggja eit ukjend opphav, ein tragisk lagnad, og ein nært sagt umogleg oppgåve framom seg: Han skal drepa Råg, bror til kongen (Olav Tryggvason, 963-1000), og dinest kome frå det utan å verte hemna, det vil seie drepen av kongen sjølv. Kan ein kome frå slikt med livet i behald? Om nokon kan, er det Olav Sleggja. Men mot slutten av boka var det ikkje innlysande at Sleggja ville leva. Difor vart det ei overrasking å sjå ein oppfølgjar der Sleggja no er ein kjend skikkelse som eig sin eigen lagnad. 

Av di dette er bok nummer to, var eg allereie budd på kva som kom. Det gjorde difor ikkje fullt så sterkt inntrykk å lesa om Sleggja denne gongen, men boka er like fullt ein frisk pust inn i bokmarknaden. Ho skil seg lett frå strikkebøker og navlebeskuande mellomromanar. Framsida er i same stil som sist og sender tydelege signal om at dette ikkje er ei teikneserie for deg som får hjarteklapp og pusteproblem under landskampar i lagsport, eller deg som vandrar kvilelaust rundt i stova under sendingane i sjakk-VM på radio. Her må ein tola eksplisitte scenar og stor brutalitet utan å gøyme seg bak pynteputer og potteplantar.

Olav Sleggja sitt liv inntil denne boka tek til, vert oppsummert på baksida: Han var træl. Så vart han bonde. Så vart han snikmordar for kongen. Og dinest vert han kongen sin verste fiende. Og etter ein nærkamp av dei sjeldne - med tytande innvolar og eit hylande spedbarn - sluttar boka brått. Her byrjar Runde nett der me slapp, hausten år 1000, med tytande innvolar og eit hylande spedbarn. Olav Sleggja opnar med følgjande replikk, medan han stappar inn tarmane sine: Denne dagen vert lang. Eller kort.

Og slik ber det vidare, Olav Sleggja som snakkar med spedbarnet han har med seg, der dei går mot staden Olav vart fødd. Der finst eit skrin som kan redde livet til Olav. Dei går gjennom eit landskap der tre ulike berserkargjengar herjar, der folk er redde og der det hengjer delar av daude kroppar i skogen. Olav snakkar, spedbarnet gurglar, stadig nærare heimstaden og skrinet. I den tidlegare heimen til Olav treffer dei Ossur, Bera og etter kvart Ljufa, som hjelper dei vidare. Men diverre finst det berserkar som Tjalve Bårdsson, som gjer livet surt for fleire. Og Sleggja tek opp kampen i kjend stil.

Teikneserien er gjennomarbeidd og solid forankra i historie og mytar, heiden tru og norrøn æreskodeks. Attmed er det blanda inn nyare dikt også i denne boka. Det fungerar særs godt. Runde nyttar riktige omgrep, no som sist, og har ei fyldig kjeldeliste bak i boka for den som vil læra eller lesa meir. Slik er også denne boka mogleg å nytte som ein del av ei innføring i vikingtida for ungdommar. Heile tida er det knappe replikkar med mykje svart humor, som minner om sagastilen ein finn i den norrøne mellomalderlitteraturen. Teikningane har stor variasjon, frå tett på med mykje detaljar, omriss av Sleggja sett frå avstand, bilete som nesten berre er svarte, nærbilete av andlet og augene, det er så mange ulike måtar Runde teiknar auge på. Eg vil tru boka er ei studie verdt for dei som likar å teikne med, her er det mykje å verte påvirka av. Men boka kan også berre nyttast - og nytast - som det ho er: ei hardtslåande og brutal forteljing som kombinerar underhaldning og eksistensielle spørsmål. 

Alfabetlesing: Odysseen

Bildekilde: Bokelskere

I vinter leste jeg Iliaden, ett av to episke verker som begge tilskrives den greske forfatteren Homer, hvis faktiske rolle og funksjon i forhold til disse da muntlige sangene er hyppig debattert i de lærde sirkler. Verket var interessant, men omfattende, og jeg opplevde at mange av de lange oppramsingene, som for eksempel skipskatalogen og de mange drapene utafor Troja, var ganske utfordrende å komme igjennom. Persongalleriet er så enormt at det er vanskelig å skille alle mannfolka fra hverandre, og når de i tillegg omtales som "den hjelmbusksvingende helt" på annahver linje, er det ikke så enkelt. All ære til oversetter Peter Østbye (1855-1943)!

Med nettopp slike erfaringer i bakhodet tenkte jeg at det kanskje var lurt å vente ei stund, i alle fall ett år eller to, før jeg tok for meg det som på mange måter er en oppfølger, nemlig Odysseen, som også er oversatt av nevnte Østbye. Men så feil kan en ta, og plutselig var jeg i gang med neste episke storverk som antas å være skrevet ned omtrent 700 år før vår tid begynner (og eposenes muntlige tradisjon er sannsynligvis mye eldre). Her er det en ny hovedperson og nye konflikt- og handlingslinjer, og verket kan derfor leses uavhengig av Iliaden. Men Odysseen bygger på forgjengeren med tanke på at Odyssevs, helten i Odysseen, er en av krigerne som legger ut fra Itaka i sin stavnkrumme snekke for å hjelpe kong Menelaos av Sparta med å få tilbake kona si, Helena, som den frekke prins Paris har rappa og tatt med seg hjem til Troja. Slik starter altså den trojanske krigen - ei ti år lang beleiring med mange trefninger og flere brutale kamper mot slutten - og Odyssevs er en av mange som kjemper og overlever. Ikke bare det, han er usedvanlig rådsnar, modig og oppfinnsom, og er faktisk hjernen bak "Den trojanske hest" som er med på å vippe krigen i Menelaos' favør (men dette omtales ikke i Iliaden). Uansett ender det altså med Trojas fall, slik Odyssevs forteller i Odysseen, og alle kan endelig dra hjem.

Odyssevs også. Han seiler av sted i sin stavnkrumme snekke sammen med alle sine menn. Men på vei hjem til Itaka, kona Penelopeia og sønnen Telemakos, må de ha flere stopp. For eksempel har de behov for drikkevann, vin og påfyll av mat, helst i form av kjøtt som de griller og møre lårstykker som de ofrer, for det tar sin tid å seile over Middelhavet og det er greit å sikre seg slik at gudene gir dem god bør. Men på ei øy har de skikkelig uflaks. De blir tatt til fange av en kyklop som like greit begynner å spise dem, mann for mann. Da er det kjekt å være rådsnar før en blir for få! Odyssevs blinder kyklopen Polyfemos slik at alle skal komme seg unna. Det er bare ett problem: Den nå blinde Polyfemos er sønn av havguden Poseidon. Og Poseidon blir rasende. Ikke tale om at Odyssevs ikke skal bøte for dette! Nei, han skal lide alle sorger, utsettes for uvær og grusomme farer, miste alle sine menn, slås halvt til døde av havets veldige raseri, tas til fange av Kalypso og holdes der for alltid.

Og det kunne gjerne hendt, om ikke gudene hadde gått i forbønn for Odyssevs. Og det er egentlig her hele verket begynner (det ovennevnte fortelles lenger ut i historia), med at Odyssevs er fanga hos Kalypso, Atene taler hans sak for Zevs og mener han nå, etter tjue år, bør få komme hjem. Poseidon, som da er i Etiopia, får ikke med seg møtet på Olympen og kan ikke kverulere, og slik settes handlinga i sving. Med gudenes støtte og hjelp åpner det seg endelig en hjemreisemulighet. Men utfordringene er ikke over! Mens Odyssevs må streve for å komme seg hjemover, reiser Atene for å snakke med Telemakos. Han har det ikke så greit hjemme: Mor Penelopeia er utmatta av sorg og lengt etter ektemaken sin, mens stort sett alle andre tar det for gitt at Odyssevs er død, og det for lenge sia. Derfor frir en mengde menn ustanselig til Penelopeia og ønsker at hun skal foreta et gjengifte, slik at alle de rikdommene som Odyssevs og Penelopeia har, kan komme andre til gode. Og om hun ikke vil, har frierne i alle fall en plan om å øde landområder, gods, budskap og ressursser helt, slik at det ikke er noe igjen som den teite ynglingen Telemakos kan arve.

Men det går jo ikke helt slik som frierne vil. For Penelopeia holder ut og holder ut, og sier aldri ja, sjøl ikke til den beste av dem. Hun vil vente, og heller se at alt blir ødelagt enn å være sin mann utro. Og Telemakos, som nå er voksen og ikke lenger bare irriterende, men en faktisk fysisk trussel også, reiser av sted i hemmelighet for å høre nytt om faren sin - en siste krampetrekning før han føler seg tvunget til å presse mora inn i et ufrivillig ekteskap. Og far Odyssevs har endelig vendt nesa hjemover og planlegger tidenes hjemkomst med god hjelp fra Pallas Atene, som stadig tar form av kjente og ukjente skikkelser og skyver handlinga i "riktig" retning: Her skal det rette seire, og med på kjøpet får vi se datidas æreskodeks og moralske rettesnorer utfolde seg i rikt monn, samt at vi er med på blant anna rådslagning, utførelse av planer og to storslåtte gjenkjennelsesscener.

Reint umiddelbart må jeg bare si at Odysseen er veldig mye lettere å lese enn Iliaden. Språket har samme gammelmodige og elegante stil, noe som kler innholdet. Setningene er av og til helt omsnudde, men så rytmiske og herlig meningsbærende på samme tid. Det er rett og slett genialt, og jeg har kost meg mye mer med det språklige denne gangen. Språklig sett er det også mange formler underveis, som disse "stavnkrumme skipene" og "den rådsnare helten". Her opplevde jeg at dette var mer naturlig enn i Iliaden, og formlene ga hvileskjær også for meg som leste. Formen, med tjuefire sanger av litt ulik lengde som veksler mellom daktyler og spondeer i heksametervers, er også noenlunde lik som den vi finner i Iliaden. Men tonen er annerledes, og Odysseen er kortere, med sine 12109 linjer mot Iliadens 15693. 

I Odysseen driver også handlinga lettere, og historia er mye greiere å komme inn i. Kanskje fordi verket har en slik pangstart, in medias res? Vi slipper lange gudemøter der alle krangler, og vi slipper lange oppramsinger av alle tilstedeværende utafor Trojas bymurer. Det er mer enhetlig, derfor mindre kaos, og veldig prega av at Odyssevs bare vil hjem - han er ikke en sint peleide som vil ha hevn, slik Akillevs er. Tematikken - den lange hjemreisa med alle utfordringene av ulik art - kan i seg sjøl leses som en metafor på livet. Samtidig har Odyssevs' mange prøvelser flere likhetstrekk med eventyra. Dette gjør at teksten kjennes mer hjemlig og mindre fremmed enn krigføringer med og uten guder, nedslaktinger og brutale lemlestinger. Vi får vold her også, men i mye mindre format og uten alle de groteske detaljene som vi kan meske oss med i Iliaden. Dessuten er volden også hele tida rettferdiggjort utifra Odyssevs' ståsted, det er ingen utmattende stillingskrig som koster alt for mange menneskeliv, men en enkel og nødvendig hevn. Og for at alt ikke skal eskalere ytterligere og bli en skikkelig ættefeide, kommer gudene kjapt på banen etterpå og avlyser videre hevntokter for alltid.

Fortellerteknikken i Odysseen er helt suveren og forbilledlig gjennomført. Som skrevet over begynner vi midt i handlingsforløpet, og vi får gjenfortalt relevante deler av det som tidligere har skjedd der det er rom for det. Alt som er uvesentlig er utelatt. Historia begynner med Pallas Atene og Telemakos - vi må faktisk vente til femte sang før hovedpersonen sjøl får ytre seg. Og da er alt så etablert at vi nærmest bare gleder oss til å få høre fra helten! Han forteller da om egne opplevelser, og det er både sår og spennende lesing. Det kommer tydelig fram at Odyssevs er trofast mot mennene sine, og at det smerter han at han nå er helt aleine igjen. Særlig skjønner vi det når han får snakke med de døde sjelene, og ser en av sine menn der, en unggutt som døde ved et uhell. 

Når Odyssevs så kommer seg til Itaka, kan han endelig ta tak i eget liv igjen. Han blir dermed en katalysator for oppgjøret som må komme. Slik er teksten avhengig av alle tre; Atene, Telemakos og Odyssevs, sjøl om mange forskere mener at 1.-4. samt 24. sang er lagt til eposet i ettertid. Uavhengig av hva en mener om det, er en slik balanse mellom ulike tidsplan spenningsskapende i teksten, i tillegg til at det knytter seg konkret ytre spenning til hvordan Odyssevs skal komme seg hjem og på hvilken måte han skal ta hevn over frierne og avsløre seg for familien sin. Og oppbygginga til gjenforeninga mellom mann og kone er så sår! Penelopeia tror nesten ikke sine egne øyne - kan det være...? Hun må teste han, og når han skildrer hvordan han har bygd huset, soverommet og senga deres, er det ingen tvil. Etter tjue år er Odyssevs vendt hjem.

Odysseen er så solid komponert, godt skrevet, fantastisk oversatt og engasjerende formidla at jeg flere ganger tok meg i å bli nervøs, fortvila, trist og glad på både Odyssevs, Penelopeias og Telemakos' vegne. Dette er rett og slett et storslagent epos i nydelig innpakning, og jeg forstår nå mer enn før hvorfor mennesker har vært begreistra for denne historia gjennom flere tusen år. Her finner vi alt! Og verket passa perfekt å lese denne høsten, hvor en tidvis også kan leve seg inn i Odyssevs' eksilfortvilelse. Til slutt må jeg også rette en takk til professor Øivind Andersen (f. 1944), som skriver knallgode, informative og spennende forord som åpner verket for en moderne leser. Det krever enorme kunnskaper, og jeg er så glad for at han villig deler. Om du ikke tror du kommer igjennom hele dette antikke mesterverket på egenhånd, få derfor i alle fall med deg Andersens tekst. Da er du godt rusta for en eventuell diskusjon rundt middagsbordet. God les!

Endelig i gang!

Bildekilde: Boktanker

Som dere kan se av bildet, er jeg endelig i gang med det andre av to homeriske verker, nemlig Odysseen. Det er ei bok jeg har snust på mangfoldige ganger og lest flere utdrag fra over en periode på femten år, men jeg har aldri tatt meg tid til å lese hele det episke diktet i ett strekk. Men det skal jeg gjøre nå! Jeg innleda med Iliaden tidligere i år, og syns det er fint å lese "oppfølgeren" før rytme, klang, sansninger og stemninger fra den antikke litterære sfære forsvinner helt ut av huet. Og det passer vel perfekt med et fortellende dikt nå som kveldene begynner å bli mørke, og det straks er høst? Høstforkjølelsene har i alle fall kommet. Her er en liten smakebit for deg som er nysgjerrig, fra den aller første av tjuefire sanger. Gjendiktning er ved Peter Østbye (1855-1943).

FØRSTE SANG

Gudenes forsamling

Atene formaner Telemakos

Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide, 

da han til sist hadde styrtet i grus det hellige Troja.

Mangen en by fikk han se og merket seg folkenes lynde.

Mangen en sjelekval døyet han titt på sjø, når han fristet

selv å berge sitt liv og frelse seg hjem med sitt mannskap.

Dog, sine kampfeller frelste han ei, så gjerne han ville;

ti de fikk døden som lønn for sin dårskap og gudløse frekkhet,

såsom de slaktet og åt den strålende himmelguds okser,

solgudens fe, og hjemkomstens dag tok han fra dem for alltid.

Meld også oss, du datter av Zevs, et frasagn om dette.

- Nu var da alle de andre som frelstes fra døden den bratte,

hjemme i ro og berget forlengst fra krig og fra havsnød.

Bare Odyssevs, som lengtet så sårt efter hjemland og hustru,

holdt hun tilbake, hin nymfe så skjønn, gudinnen Kalypso,

hist i den hvelvede grotte og ønsket seg helten til husbond.

Men da så året var kommet i tidenes rullende kretsløp,

da han til Itaka hjem skulle nu efter gudenes vilje,

da ble han enn ikke der, mellom elskede frender og venner,

spart for møye og kamp; men gudene ynket ham alle

uten Poseidon, som raste i harm mot helten Odyssevs,

gudenes like i kløkt, før han nådde omsider sitt hjemland.

***

Og dette er i grunn en svært kort versjon av hele verket. Så nå er det bare å lese de resterende fire hundre sidene.

Sigbrits bålferd

Bildekilde: Bokelskere

Av og til kommer bøker bare som bestilt - og det på mer enn én måte. Slik som for eksempel denne boka, den historiske romanen Sigbrits bålferd fra 1999, skrevet av den norske forfatteren Bergljot Hobæk Haff (1925-2016). Min utgave er fra 2019 og er utgitt av Bokklubben.

Den tjukke og lite tiltalende Sigbrit Willums og den uvanlig vakre datteren Dyveke har endelig klart å slå rot i Bergen by. Det er tidlig på 1500-tallet og hanseatene står svært sterkt i byen. Men Sigbrit, som har både kløkt og flere ukvinnelige ferdigheter, slik som et godt hode for tall, har fått dispensasjon til å drive handel. Hun selger "litt av hvert", og mye er hjemmelaga og basert på urter og planter Sigbrit sanker, tørker, støter, koker og siler. Sigbrit og datteren kom til Bergen noe brått for et par år tilbake, da de plutselig blei nødt til å flykte fra sitt hjem i Amsterdam. Sigbrits interesse for kokekunsten bærer skylda - det er ikke bare urter og planter hun forveller og trekker - men onde tunger har ikke nådd så langt som til Norge. Ennå.

Helt ut av det blå møter så Dyveke en mann. Hun er svært ung, kanskje bare seksten eller sytten år (hun er født rundt år 1490, antas det), og svært vakker. De fleste blir blenda av hennes oppsiktsvekkende skjønnhet, og noen tror til og med at den stygge Sigbrit har rappa henne fra noen andre. Hvordan kan ei så grell mor bære fram et så nydelig barn? Men denne mannen spør ikke om opphavet. Han er utelukkende interessert i Dyveke. Og kvelden etter har han tatt henne til sin elskerinne. Lite visste mor og datter, og mannen, at dette steget skulle besegle skjebnen for dem alle tre.

Mannen er nemlig ingen ringere enn den kommende kongen av Danmark, Christian II (1481-1559). Og det som mange trodde kanskje bare var en kort affære med ei lita snelle i Bergen, blei faktisk livslang kjærlighet. For Christian er så oppslukt i Dyveke at han besøker henne seint og tidlig. Og åra går, og Christian flytter henne med seg ned til Bjørvika og videre ned på et slott i Danmark, og deretter inn i hovedstaden. Hele tida ligger han i Dyvekes fang, ser inn i hennes øyne, betas av hennes skjønnhet, og de hvisker og ler. Og hun er hans, med hele seg, for evig troskap har hun lovt. 

Men det forelska paret hadde nok ikke regna med at mor Sigbrit skulle følge med på lasset. For mens Christian venter på Dyveke, er det med Sigbrit han prater. Og mor Sigbrit kan mye om det meste, er kvikk og en svært god menneskekjenner. Hun ser usikkerhet i Christian, og temperament, og sårhet, og vankelmodighet. Deretter begynner de å snakke etter at Christian har vært hos Dyveke også. Christian spør, og får råd, tips, anbefalinger eller svar. Han tar med dokumenter hun skal se på. Han ønsker at hun skal uttale seg om hva han bør eller kan eller må gjøre. Hun veileder. Hun gjør rede for. Hun bearbeider. Etter hvert kommer han bare for å se Sigbrit og rekker så vidt å hilse til Dyveke før han haster videre, mens Sigbrit blir sittende med kongens arbeid. Slik er kongen og de tre rikene Norge, Sverige og Danmark i omtrent ett tiår helt avhengige av to nederlandske kvinner. Deretter rakner alt.

Bergljot Hobæk Haff har skrevet en intens og interessant roman om en spennende og lite belyst epoke i skandinavisk historie. Her er det nydelig språk, tidsriktige detaljer i interiør, klesdrakter, litteratur og tankegods, sitrende skildringer, gode overblikk, nyanserte portretter og psykologisk dybde. Det at vi veit utfallet av konfliktene som skildres og personene det dreier seg om, er egentlig ikke viktig, for det originale grepet gjør at leseren hele tida veit mindre enn hovedpersonen. Og vi vil vite, så vi leser ivrig, fortere, det bygges gradvis opp ei sterk spenning, fortere - hvilke onde tunger? hvem dreper? hva med kongen? hva skjer med Sigbrit? - og vi kan bare ikke stoppe å lese før boka er slutt og alle korta ligger på bordet.

Sigbrit Willums forteller nemlig til leseren i førsteperson, og svært fort presenteres vi for viktig informasjon: Dyveke dør brått i august 1517. Men ikke bare det, hun blir drept, forteller Sigbrit. Og det var ikke Torben Oxe, nei, sjøl om mange trodde det. Sigbrit veit hvem det var, og lanserer de mistenkte for oss. Hun har båret på denne grufulle hemmeligheten i snart tretten år, skriver hun, men nå er det nok, nå må hun bekjenne. Slik tar teksten form av et bekjennelsesskrift, og Sigbrit forteller sitt unike, omflakkende, mektige og spennende liv, der Christian og Dyveke spiller biroller, og der hun sjøl får utfolde seg både med rikets finanser, byplanlegging, hygieniske tiltak, systematisk jordbruk, revidering av lovverket og, i ledige stunder, et dypdykk i kokekjelleren som Christian bygger for henne. Viktigst er likevel det uvanlige forholdet som utvikler seg mellom han og henne; den danske kongen og den nederlandske torgkona, den usikre mannen og den kompromissløse kvinna, den fortvila foreldreløse gutten og den myndige, milde mora. 

Jeg koste meg voldsomt med romanen, og kjente allerede bare etter noen sider at ei slik bok var akkurat det jeg trengte akkurat nå, etter noen uker med lite lesetid og lav leselyst. Ei bok der historia tas på alvor og der forfatteren anstrenger seg for å være etterrettelig og presis, men likevel tar seg noen herlige, litterære friheter for å skape ei fortelling som henger sammen. Ei slik bok får alle leseplaner tilbake på rett kjøl og demonstrerer det magiske i ei virkelig god bok; dette avsperra universet du ikke kan få nok av, dette glimtet inn i andre liv og andre tider. Hun blei virkelig, gamle Sigbrit, der hun fortalte alt, og ikke vek tilbake for noe, ikke en gang trusler om evige pinsler i helvete. Jeg ser henne fortsatt for meg, ventende, i det kalde kammeret.

Etter å ha lest boka, kom jeg til å tenke på at Danmarks historie (og til en viss grad også Norges, i og med at vi deler såpass mange regenter) jammen meg byr på mange krumspring og svingslag som kloke og raske hoder veit å utnytte seg av. Ett eksempel er jo Sigbrit, som jobber seg opp og blir kongens fortrolige og i praksis den som styrer rikene. Ett annet eksempel er Struensee, som på 1700-tallet gjør det samme. Den historia har Per Olov Enquist (1934-2020) foreviga i romanen Livlegens besøk fra samme år (gikk det ei litterær historisk bølge over Skandinavia?). Bøkene er svært ulike i grep, tekst, stil og tone, men har likevel noe felles: Den djupe respekten for historia og menneskene før oss, ikke et behov for å skrive om, men å forstå og skildre fullt ut, og ektefølt sympati med sin utvalgte hovedperson. Slikt blir det tydeligvis enestående romaner av.

Soga om Olav Sleggja

Bilete: Samlaget

Nokre gongar tingar eg bøker utan å vite kva eg tingar. Det kan vere titlar eg ikkje har høyrt om tidlegare, bøker av forfattarar som er ukjende for meg eller at eg kjøper på innfall. I dette dømet var det alle tre: Ukjent forfattar, ukjent tittel og hugskott! Men eg er svak for sagalitteratur, og fann difor boka interessant med ein gong. Så eg tinga. Og eg fekk. Og eg las.

Soga om Olav Sleggja frå 2009 er skrive og teikna av forfattar og serieskapar Øystein Runde (f. 1979) og er den fyrste grafiske romanen eg les på nynorsk. Den er også den fyrste grafiske romanen eg les der vald er dominerande i handlinga og i bileta. Dei andre grafiske romanane eg har lese, har vore heilt annleis i strek og innhald, slik at det ikkje er mogleg å samanlikne noko særleg. Men det trengjer eg heller ikkje. Soga om Olav Sleggja står støtt åleine, som eit trælbarn, med røter i ei brutal vikingtid og med moderne bilete som gjer det heile nært og forståeleg og vondt.

Hovudpersonen i Soga om Olav Sleggja er nett Olav Sleggja, ofte berre kalla Sleggja. Det er litt uvisst kvar han kjem ifrå - nokon seier at han er son av trælen Sjaruk frå Persia. På eit punkt kom Sleggja seg vekk frå trælelivet, og vart ein fri bonde. Han vart til med gift. Men når sjølvaste kong Olav Tryggvason (963-1000) bergar livet til Olav Sleggja, vert han mest som kongen sin tenar. Kvar gong kongen har noko forbode og farleg han ønskjer utført, er det Olav Sleggja som må gjere det. Han er verten ein valdsmann. Ein drapsmann. Ein ufri leigemordar. Ein træl.

Kongen er ikkje ein god konge. Han er avundsjuk. Maktsjuk. Han ønskjer å drepa alle som kan kome mellom han og kongsnamnet. Til med sin eigen bror. Og det er dette Sleggja må gjere når me kjem inn i forteljinga sommaren 999 på Nidarnes. Kongen har kalla til seg Sleggja, og gjev han oppgåva: Å drepa bror sin, Råg. Sleggja veit at han truleg ikkje kjem frå det i live, kongen kjem til å hemna bror sin med å drepa mannen som gjorde brotsverket. Han kjem til å nekta for at Sleggja fekk ordre frå han. Men det er den einaste høvet han får. Viss han nokon gong vil verte fri -. Slik vert me trekt med inn i historia, og me får sjå kva kontekst framsida er i, og korleis Sleggja kan kome seg opp når han hengjer slik, bakbunden og etter tennene, som står djupt, djupt i ei hand.

Eg vil ikkje seie så mykje meir om handlinga, av di eg meinar boka skal verte lesen, ikkje fortalt opp att. Soga om Olav Sleggja er ein kraftfull, hardtslåande teikneserie med stort alvor, ein viktig bodskap og mange vittige poeng. Olav Sleggja er, sjølv om han er ekstremt valdeleg - noko som også må skrive seg til den brutale vikingtida og yrket som leigemordar - ein sympatisk mann. Han har til dømes moral og integritet, og lét seg ikkje kue. På eit punkt er det berre nok: Han vil ikkje drepa ein nyfødd gut. På den andre sida har me kongen, som ikkje har moral og integritet, berre ein pålimt kristendom der målet ikkje er nestekjærleik eller frelse, men meir makt. Lesaren har medkjensle med Sleggja, og me forstår kvifor han gjer det han gjer. Han kan vere arrogant og kjepphøg, slik at ein må le, sjølv om omstenda ikkje er til å le av. Og han kan vere varsam og full av kjensler, slik at ein vert trist av di omstenda er så rå. Desse uttrykka for kjensler, tankar og sinnsstemningar ligg like mykje i bileta som i teksta.

Men Soga om Olav Sleggja er ikkje berre ein valdeleg, grafisk roman. Her finst mykje lærdom å hente for ein lesar som er interessert i vikingtida. I starten av boka er det ei ordliste, der sentrale omgrep er definerte. Dette gjer at boka også kan lesast av yngre ungdommar. For kvar viktig person i boka finst det ei side med bilete og opplysningar, slik at lesaren veit kven ein les om. Vidare kan ein lære beinveges om tortur, hestekamp, segling og krigføring på skip. Omveges lærar ein om til dømes kjønnsroller, skikkar, bygningar, heidendom og kristendom. Men viktigast er æra og omgrepa om ære. Viss du ikkje held deg på rett side her, misser du snøggt livet, eller poenget.

Runde skriv med eit saftig og spennande nynorsk og har makta å halde på sagastilen: Kort, klårt og beiskt. Berre forsida er i fargar, resten av bileta er i svart-kvitt. Det passar med innhaldet og den historiske tida Runde skriv om. Runde nyttar kontrastane mellom det svarte og kvite særs bra, og skapar ukunstla levande bilete. Særleg er andleta fulle av einskilddrag og skilnadar. Eit auge kan til dømes vere berre ein strek, gøymt i skugge, heilt ope, smale, fulle av latter, tilsulka med blod, mjuke, stikkande, late att og så vidare. Når Runde då attmed har fleire intertekstuelle element, vert verket ei lita gåvepakke for den rette lesar. Ei intens og overraskande god lesaroppleving!

Ti tusen skygger

Bildekilde: Bokelskere

Jeg legger ikke en gang skjul på det: Jeg er en romanleser. Derfor var det ekstra spennende at ett av kravene i vinterens bokbingo var å lese sakprosa. Jeg har mye ulest liggende, for jeg kjøper stadig det jeg finner interessant, men jeg trenger ofte et spark bak for å komme i gang. Når jeg har begynt å lese, går det som regel unna så lenge teksten er godt skrevet. Boka jeg henta fram denne gangen var en tittel jeg kjøpte tilbake i 2016. Den er skrevet av Bjørn Godøy (f. 1969) og heter Ti tusen skygger. En historie om Norge og de spedalske (2014).

Og boka er nettopp det tittelen sier: Spedalskhetens historie fra et norsk synspunkt. Dette var et fagområde som var nokså nytt for meg; jeg er ikke vel bevandra i medisinsk historie utover det jeg kjenner til fra studiene i historie. Der er det naturligvis Svartedauden som trekkes fram som den verste sjukdommen gjennom tidene, men spedalskhet er ingen dårlig konkurrent - og begge får corona til å framstå som en blass fetter i forhold. Fra sagalitteraturen har jeg vært borti skildringer av ulike symptomer, men uten å koble det sammen med diagnosa spedalskhet. Og det jeg kjente til, var stort sett begrensa til gufne detaljer som dessverre skulle vise seg å stemme. For å si det sånn: Dette er ikke ei bok en nyter sammen med et måltid.

Spedalskhet, eller lepra, er en av verdens eldste og verste sjukdommer. Symptomer, sjukdomsforløp og behandlingsmetoder er skildra i skriftlige kilder fra egyptiske leger for 3500 år sida og framover til vår tid. Sjukdommen har fascinert og skapt skrekk hos blant anna indere, grekere og jøder - der er det også skriftlige kilder - den er omtalt i Bibelen og fins som sagt også i norrønt kildemateriale. Spedalskhet har alltid vært en svært frykta sjukdom, kanskje først og fremst på grunn av sjukdomsforløpet. En spedalsk kan blant anna utvikle knuter over hele kroppen, knuter med verk og puss som hindrer nervebaner og blodårer og alt som er, slik at en mister følelsen i ulike kroppsdeler - etter hvert kan disse råtne og falle av. Knutene begynner også å sprekke, og det som tyter ut, lukter så ille og intenst at oppkast ikke er en uvanlig reaksjon. Knutene dannes i tillegg på hodet og i ansiktet, og hindrer syn, hørsel, lukt og ikke minst pust. Mange spedalske dør av kvelning innafra, altså på grunn av obstruksjoner i pusterøret.

På begynnelsen av 1800-tallet er sjukdommen i klar tilbakegang over store deler av verden. Men så skjer det som er underlig: I Norge er det ei kraftig oppblomstring av lepra. Og ikke får myndighetene bukt med problemet heller! Sjukdommen brer om seg, særlig på Vestlandet, og alt for mange mennesker går en langsom og smertefull død i møte. Hva skyldes dette? Er det den rå vestlandslufta? De kummerlige boforholda? Det fiskebaserte kostholdet? Det lave kulturnivået? Heldigvis blir det satt ned kommisjoner og bevilga midler til forskning før det er alt for seint. Og da finner en ut at de spedalske lever tett på andre mennesker - de deler til og med seng med andre som om de var friske - slik at sjukdommen har usedvanlig gode vekstvilkår. Slik kan det helt klart ikke forsette, og et bevisst og målretta politisk-medisinsk arbeid igangsettes.

Folkehelsa kom altså på agendaen en gang for alle, og har siden blitt der. Men utfordringene var mange. For det første måtte det avdekkes hvorvidt det var en eller flere sjukdommer, eller flere varianter av samme sjukdom. Symptomer måtte registreres, sjukdomsforløpet granskes. Var det for eksempel slik at noen blei friske, nærmest av seg sjøl? Hvordan? Eller var det en umulighet? Var spedalskheten lik for alle sjuke? Og var den arvelig? Eller smitta den på andre måter? Hvordan? Og hva med inkubasjonstida, var den lang eller kort? Godøy skildrer både den overordna sosialpolitikken og enkeltmenneskers uvurderlige innsats på området, gjør rede for rådende syn på kroppsvæsker, isoleringspolitikk og institusjonsutvikling, han går inn i konflikter, undersøkelser, til og med inn på likhuset, og skriver om avgjørende tilfeldigheter og nye, revolusjonerende oppdagelser. Til sammen blir det spedalskhetens historie i Norge, ei historie som aldri tidligere har vært samla og framstilt i ei bok.

Innimellom alt dette, fletter Godøy inn enkeltskjebner. Ofte er det de spedalske sjøl som får slippe til, enten det er via brev, fotografier, malerkunst eller egenprodusert litteratur. Godøy supplerer også med informasjon fra de ulike pleiestiftelsene, fattighusene og kirkene. Vi får innsyn i korte, tragiske liv, fylt med smerte og vanskeligheter. Dette er mennesker svært få vil ha noe med å gjøre - de ser jo helt forferdelige ut! Og deres samtidige skyr dem som pesten. Så lenge den sjuke kunne hjelpe til hjemme, kunne han være der, men han måtte bo adskilt fra alle andre etter statlig pålegg. Men i praksis blei ikke dette fulgt opp. Etter hvert som sjukdommen skrider fram, blir behovet for pleie mer og mer akutt, og den sjuke må innfinne seg med å flytte. Ofte blir de tvunget til det. Overgangen var brutal. Ikke alle holdt ut streng isolasjon, forsøksbasert lindring, grafsing på kroppen i medisinsk øyemed og utsiktene til en vond død. Mange rømte, noen blei sprø, andre tok sitt eget liv.

Ti tusen skygger skildrer en mørk del av Norges historie, men like fullt en viktig del. Og det får Godøy fram svært godt. Det er jo mennesker dette dreier seg om! Glemte mennesker. Men ved hjelp av denne boka kan vi ikke lenger skylde på at vi har glemt - historiene er jo her. Godøy skriver solid og presist, og beveger seg kronologisk framover i det som for meg var en drivende og spennende tekst. Jeg hadde, som skrevet over, verken forhåndskunnskaper om spedalskhet eller om norsk innsats på feltet, og fordi jeg ikke kjente til resultatene av de ulike tiltakene og undersøkelsene, var det både interessant og spennende å få vite hva som faktisk skjedde, hvordan legene forska, hvilke teorier de hadde og hva som til slutt blei løsninga. I tillegg hadde Godøy et interessant perspektiv på sammenhengen mellom framveksten av spedalskhet og det kulturelle etterslepet. Det sier mye om datidas ideologi, noe han også kommer inn på i boka.

Jeg er også veldig glad for at Godøy ikke følger den vanlige malen for sakprosautgivelser. Misforstå meg rett, verken han eller andre gjør noe feil, men ofte er det slik at forfatteren alt for ofte redegjør for hele bokas handlingsforløp i kortversjon i begynnelsen (utgangspunkt, problemstilling, drøfting, resultater), for å deretter forklare alt sammen i detalj og til slutt oppsummere det vi akkurat har lest en gang til. Slik blir lesinga langt ifra spennende, ofte heller repetativ og tørr. Men Godøy gjør ikke dette! Han holder seg til et lite forord, der det gjøres rede for hovedtematikken. Deretter holder han tilbake akkurat nok informasjon underveis til at det blir spenning også. Det var svært gledelig, og utrolig godt gjort!

Sjangeren kan med fordel diskuteres - og brukes som eksempel til etterfølgelse. Ja, dette er en sakprosautgivelse, og det er ei historiebok. Men en kan også lese den som en slags biografi over sjukdommen lepra. Det er en herlig og forfriskende måte å tenke, skrive og lese historie på, og det fungerer overraskende bra. I sin kronologi følger boka et normalt historisk og biografisk forløp, slik at det ikke er vanskelig å følge med, men hele veien forholder teksten seg til det som faktisk skjer i forbindelse med sjukdommen. Forfatteren tar sine nedslag ut ifra materialet som ligger til grunn for utgivelsen og er tro mot prosjektet. Jeg mener Godøy mestrer sin egen sakprosavariant veldig godt og håper flere kan gjøre tilsvarende grep for å live opp en til tider traust sjanger som kan være vanskelig å gyve løs på eller formidle fordi den oppfattes som tung.

Jeg ser for meg at avgrensinga av stoffet må ha vært ei utfordring. Mange mennesker, særlig leger, er viktige her, som for eksempel doktor Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894), assistenten Carl Wilhelm Boeck (1808-1875), lege og politiker Ove Guldberg Høegh (1814-1863) og ikke minst doktor Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841-1912). Balansegangen mellom deres biografier og sjukdommens biografi er ikke enkel, da de på flere måter griper inn i hverandre. Men jeg opplever at Godøy har funnet fram til en middelvei som fungerer bra. I det hele tatt er dette en gjennomarbeida, solid utgivelse som er både spennende og intererssant. Framstillinga er levende, forfatteren er saklig, grundig og avrunder det hele med en humoristisk snert i et ellers tragisk mørke. Anbefales så absolutt!

Alfabetlesing: Iliaden

Bildekilde: Bokelskere

Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs,
svanger med død for akaiernes menn og med talløse sorger.

Slik åpner et av verdens eldste og mest kjente epos. Iliaden er en tekst som nesten utelukkende dreier seg om krig, men som også, midt oppi all brutaliteten, rommer uttrykk for djup kjærlighet, hengivenhet og lengsel. For det er kjærlighet som på mange måter setter det hele i gang, ja, hvis en kan kalle den trojanske prins Paris' arroganse for kjærlighet? Han er nemlig kun ute etter skjønnhet, og verdens vakreste kvinne, det er Helena. Det får ikke hjelpe at hun er gift med kong Menelaos av Sparta fra før. Ha henne, det må han bare, og han kidnapper henne midt under et gjestebud i Sparta og seiler av sted. Hva Helena syns om hele greia, er ikke så viktig.

Svært kort og enkelt fortalt, er dette altså bakteppet for Iliaden. Iliaden betyr fortellingen, eller eposet, eller sangen, om byen Ilion - og dens påfølgende uunngåelige undergang. Teksten omhandler det som skjer når Helenas mann Menelaos tar med seg broren sin, kong Agamemnon av Mykene, og alle beilerne til Helena og øvrige soldater og reiser etter Paris for å få Helena tilbake. I ti år beleirer hæren Troja (et anna navn på byen Ilion), men eposet skildrer kun noen av disse skjebnesvangre dagene, i krigens avgjørende sluttfase. Det går hardt for seg både innafor og utafor bymurene, gudene blander seg inn i menneskenes gjøringer flerfoldige ganger, det diskuteres høylytt, ofres til gudene, det kriges, gråtes, ropes og sørges. De gamle grekerne er ganske melodramatiske av seg, men med rette. Jeg ville også blitt nokså grinete om en eller annen gud til stadighet skulle blanda seg inn i mine saker!

Peleiden Akillevs nevnes allerede i første strofe, og trer fram som en slags hovedperson i verket. Det er i alle fall han det handler en del om, om ikke direkte, så indirekte. Akillevs er en helt - den sterkeste, modigste og høyest skatta krigeren i hele Iliaden. Han lever etter en æreskodeks som vi kan sammenligne med den som eksisterte i den tidlige vikingtidas krigerkultur. Og krigeridealet står svært sentralt i verket, sjøl om det også er en følsom kriger som skildres. For Akillevs blir fornærma på det djupeste når han fratas ett av de gjeveste krigsbyttene sine: Den unge kvinna Briseis, som i praksis er frilla hans. (Igjen har vi ei kvinne uten egen vilje, hun gis hit og dit nettopp som et bytte, eller en premie.) Og når Agamemnon bestemmer at han skal ha henne, fordi han har blitt fratatt sin egen frille, blir det bråk. Det kan såvidt sammenlignes med hvordan vi ville følt det om sjefene våre kom hjem til oss og krevde å få tilbake lønna vi har jobba for og fortjent, bare fordi de i kraft av å være sjefer kan gjøre sånt. Klart vi ville protestert! Så litt furting er vel tillatt. Men Akillevs strekker det såpass langt og blir så vred at konsekvensene blir uoverskuelige. Og når han endelig får ut fingern, er det for seint.

Ytre sett består verket av tjuefire sanger av svært varierende lengde. Og det er ikke norske folkeviser og andre småtraller det er snakk om her, sangene er omfattende, kompliserte og prega av en veksling mellom fortellende handlingsreferat eller lange dialoger og monologer. Et epos er et lengre, fortellende dikt der rytme og antall stavelser per verselinje er svært viktig. Til sammen er det omtrent 16 000 verslinjer i eposet, av typen heksameter. Rytmen er prega av daktyler. Enkelte sanger rommer litt under fem hundre verslinjer, andre godt over åtte hundre. Felles er at sangene er knytta opp mot et overordna tema eller avgrensa handlingsrom - ei scene eller en episode - som har sin naturlige plass i verkets kronologiske handlingsforløp. Og med så mange sanger, så mye tekst og et så rikt persongalleri som det vi finner her, er det ikke til å komme utenom at versene inneholder en del formler for å lette framføringsprosessen for sangeren - rett og slett gammeldagse mnemoteknikker. Eksempler på det er at Akillevs til stadighet blir omtalt som den fotrappe helt. Andre blir omtalt som den hjelmbusksvaiende helt eller den mektige drott eller den krigerske helt. For et arbeid som er nedlagt i dette - i alle ledd!

Det er Homer som får æra for å ha sørga for at eposet om Troja blei nedskrevet. Det sies at han var blind, så skrive kunne han naturligvis ikke gjøre sjøl. Men jeg innbiller meg at han sang eller proklamerte hele eposet, del for del, mens noen andre, med både syn og hørsel og skriveferdighet i behold, tok diktat. Det må ha vært magisk å høre på! Og anstrengende, for eposet er som sagt både langt og krevende.

Det antas at Homer levde rundt sju hundre år før vår tidsregnings begynnelse. Det betyr at eposet er minst 2700 år gammelt. Men det som er spennende å tenke på, er hvor lenge eposet kan ha overlevd i muntlig tradisjon før nedskrivingstidspunktet. Her kan vi sammenligne med for eksempel middelalderens ballader, der noen er svært lange og helt tydelig har hedensk opphav. En tror at sangen om Ilion kan ha gått på folkemunne i flere hundre år før nedskrivinga fant sted, og at hendelsene det refereres til, trolig foregikk på 1100-tallet f.v.t. Og ikke bare det; det har eksistert mange ulike sanger eller epos om nettopp denne perioden i gresk historie. Noen tar for seg opptakta til konflikten, andre vektlegger ulike faser av krigen. Ei av de mest kjente scenene - som omhandler en viss diger trehest - er ikke en gang med i den homeriske versjonen av Iliaden! Atter andre epos tok for seg konfliktens etterspill og hvordan det gikk med de ulike krigerne og heltene. Her kommer det andre homeriske eposet inn, nemlig Odysseen. 

Bildekilde: Boktanker

Iliaden er en djupt tragisk tekst, i motsetning til komisk, hvilket vil si at det ikke ender godt overhodet. Og tragedien er et faktum når mann etter mann, helt etter helt, unge og gamle, inkludert den fotrappe Akillevs (etter eposets slutt), slaktes ned og dør. Men er det noe sannhetsgehalt å spore her? Så utrolig det enn høres, så er svaret ja! Sjøl om vi i dag ikke kan bevise eller motbevise stort utifra det tekstkorpuset som fins, i og med at det som skjedde foregikk for mer enn 3000 år sia, er det funnet ruiner etter en by i Lilleasia i dagens Tyrkia der sangene forteller at Troja ligger. Det tyder på at sangene beretter om til en viss grad virkelige hendelser, for eksempel et kvinnerov og en påfølgende langvarig krig, og at en slik tematisering i sang og framførelse kan være en nødvendig kollektiv bearbeidelse av det som er hendt. Det må jo være traumatisk for mange når en hel by jevnes med jorda. Det at noe her har skjedd i virkeligheten, forklarer også hvorfor det fins så mange ulike versjoner av diktet. Sjøl om de døde var mange, var de overlevende flere, og de fortalte naturligvis sin versjon videre. Slik blei kanskje ulike fortellertradisjoner etablert.

Jeg nevnte såvidt den furtne Akillevs innledningsvis. Han blir altså så sur og sint på kong Agamemnon, som har krenka hans ære ved å frata han Briseis, at han legger fra seg sverdet, glir inn i en melankolsk sinnsstemning og truer med å dra hjem. Dette fører til en enorm krise for den digre hæren til kongsbrødrene. Krigen er utmattende, for alle, og de har snart ikke ressurser til å holde på lenger. Soldatene er såra, utslitte og prega av hjemlengsel og stemninga blir ikke akkurat bedre av at den beste krigeren og dyktigste hærføreren vender ryggen til og skuer ut mot havet, der det blåser opp til uvær. Det ulmer mellom mennene og Agamemnon må telle på knappene. Skal han risikere alt, tape krigen og la broren reise hjem uten verken kone eller ære? Eller skal han svelge stoltheten, ydmyke seg sjøl og la Akillevs beholde sin suverenitet? Hvem har rangen; Kongen eller krigeren?

For Akillevs er problemet av en helt annen art. Han veit at han når som helst kan dra hjem til Ftia og leve et godt og langt liv der. Det er forlokkende etter ti år med beleiring og teltliv! Men da vil han ikke bli huska for ettertida. Et ettermæle lever som kjent lenger enn det faktiske mennesket, og særlig om ettermælet er særs fordelaktig. Igjen kan vi ty til norrøne eksempler, der de samme tankene formuleres for eksempel i vers 76 og 77 av Håvamål. Om Akillevs derimot velger krigen, veit han at han kommer til å dø. Han skal drepe - flest mulig - og deretter sjøl bli drept. Valget er vanskelig, men samtidig har han ikke et reelt valg. Heder og ære er det som betyr mest, mer enn livet sjøl. Men alt kompliseres ytterligere av at Akillevs' næreste venn og beste soldat, Patroklos, blir drept av den trojanske helten Hektor. Nå må Akillevs hevne drapet, om det så blir det siste han gjør.

I det hele tatt er det mange drap i eposet. Og de skildres ganske utførlig, så dette er ikke ei bok for pyser! Menn dør av stikk og hugg og slag med spyd, sverd, kniver, piler, skjold og steiner, de kjøres på av vogner, kastes av hestene, tråkkes på av nevnte dyr og så videre. Blodet spruter, hjernemasse velter ut, innvoller blir utvoller, det kvestes fra hodet og ned, livet og opp, tvers over og på skrå, halser er uten hode, lemmer uten kropp, det er lukt og lyd og blod og dødsguden har det generelt jævlig travelt. Det spares ikke på noe, og jeg tok meg sjøl i å savne en mer nøktern sagastil, for dette blei svært ordrikt og utflytende, på mer enn én måte.

Og så er det dette med gudene. I gresk tradisjon og ikke minst i det enorme mytologiske tankefellesskapet som grekerne levde i og med på Homers tid, henger alt nøye sammen. Alt er forutbestemt, men gudene, som gis menneskelige egenskaper i eposet, prøver til stadighet å påvirke konflikten i "sin" retning. De lurer, juger, ønsker og håper, griper inn direkte eller i det skjulte, manipulerer og presser, viser seg i andres skikkelser, heier på helten og villeder andre og diskuterer konflikten hyppig og ivrig oppe på Olympen. Og det til tross for at utfallet er klart! For soldatene nede på jorda får det underlige og uforklarlige utfall som at en helt plutselig blir borte fra kampens hete, som ved et trylleslag eller i ei trylletåke, andre får kjempekrefter eller blir så øre at de ikke kan gjøre rede for seg. Menneskene styres altså eksternt - men er de da også fratatt skyld? 

For denne leseren blei all den guddommelige inngripen litt problematisk - det var rett og slett litt slitsomt med de til stadighet kranglende gudene. Jeg tok meg derfor i å ønske at det forelå ei utgave der dette var fjerna, slik at en satt igjen med ei reinere historie. Det hadde vært interessant å lese den opp mot originalen, rett og slett for å se hvor vesentlig dette med gudene er. Jeg forstår at de var en helt naturlig del av ideer og hverdagsliv for 3000 år sia, og at Iliaden slik sett speiler noe sant. Men det er fjernt for oss i dag. Bortsett fra det, glei det overraskende lett å lese Iliaden. Jeg valgte å lese teksten som om det skulle vært prosa, ikke vers med rytme, for å få kontinuitet og sammenheng i fortellinga. Men her er det naturligvis ens egne preferanser som styrer. 

Iliaden er et så rikt verk at dette innlegget kun berører en bitteliten brøkdel av det. Det skorter ikke på innfallsvinkler og lesemåter - verket kan tolkes i alle retninger, det kan fokuseres på det aller meste, og en vil komme fram til noe som er meningsfylt okke som. Øivind Andersen (f. 1944), som har skrevet forordet, gir mange fine innganger til og perspektiver på teksten. Ordtilfanget er enormt, og jeg må bare understreke at oversetter Peter Østbye (1855-1943) har gjort en helt suveren innsats, som jeg ikke tror at vanlige lesere som deg og meg begriper rekkevidda på og omfanget av. Østbye har, ved hjelp av kreativ bruk av språket, arkaiske skrivemåter, dialekt, noe dansk, bruk av flertallsformer og så videre, imponerende nok klart å holde på heksameterverset. Det er en enestående oppvisning i språkarbeid! Og oversettelsen og språket er fortsatt syngende i dag, hundre år etter at boka først kom ut i 1920.