Kvinners spor i skrift

Bildekilde: Bokelskere

I løpet av november leste jeg nok ei bok sammen med Birthe, og denne gangen fokuserte vi på ei fagbok fra 1986: Kvinners spor i skrift. Supplement til norsk litteraturhistorie av Elisabeth Kjørsvik Aasen (f. 1935). De som har fulgt sida mi ei stund, veit at dette er langt ifra første gangen jeg har lest noe av Aasen. Fra før står både Driftige damer (1993/2009), Det skjønnes hage (1996), Barokke damer (2005), Opplysningstidens kvinner (2010) og 1800-tallets kvinner (2013) trygt plassert i hylla for historie og kultur.

Aasens overordna prosjekt både for denne utgivelsen og de øvrige, er å løfte fram de glemte kvinnene i kulturhistoria, og da særlig i litteraturhistoria. At de til gagns er blitt glemt, oversett, ignorert, ringeaktet, vurdert som dårlige, trampa på, ikke en gang tenkt på - kun i kraft av sitt kjønn - er et faktum. Men Aasen veit at de er der, og hun leiter dem systematisk fram, og hun gir både europeiske og norske kvinner en solid skriftlig tradisjon å stå i. Og der står de støtt.

Kvinners spor i skrift konsentrerer seg, som undertittelen sier, om norske forhold. Aasen begynner med den norrøne diktinga og viser til at det er stor sjanse for at disse diktene blei framført av kvinner, overlevert fra kvinne til kvinne og kanskje til og med skapt av kvinner. Derfra går hun kronologisk og systematisk framover, epoke for epoke, sjanger for sjanger, helt til hun avslutter med et utsyn over tida etter 1945. Det er en ryddig og grei inndeling.

Oppbygginga av boka er slik sett veldig logisk, og Aasen støtter seg til stadighet på tidligere avsnitt og resonnementer, så det lønner seg på alle måter å lese fra perm til perm. Da får en også dette sveipet jeg tror Aasen er ute etter å gi, det historiske oversynet kombinert med saklige dybdekunnskaper om utvalgte skrivende kvinner og deres forfatterskap. Ikke for å konkurrere med andre litteraturhistorier, men for å tette igjen svarte hull. For, som Aasen skriver innledningsvis, norskpensumet i skolen har som regel bare med tre-fire kvinnelige forfattere. Disse er ofte Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel. Som det ikke er flere. Som om alt begynner og slutter med disse fire. Som om de bare spratt opp, skreiv og falt ned igjen, og etterpå var det som om ingenting hadde skjedd. Det var liksom bare en tilfeldighet at de var kvinner, og at de skreiv.

Men det var ikke tilfeldig. Ikke i det hele tatt. Og det har jo skjedd en hel del. Både før disse fire, underveis og etterpå. Det bør ei enhver skrivende kvinne i Norge i dag være klar over. Om det ikke hadde vært for Camilla Collett -! Hun åpna karrieremuligheten for alvor. Men Aasen peker på at også Collett hadde skuldre å stå på, og ikke minst tilgang til litteratur skrevet av kvinner, i tillegg til utdannelse, evner og talent. Det er fort gjort å tenke at Collett stod i en særstilling, i kraft av sin familie og sin oppvekst. Broren var multitalentet Henrik Wergeland, og faren, Nikolai Wergeland, var opplysningsmann på sin hals. Men Aasen viser at hun slettes ikke er så unik. Samtidig med Collett lever det også ei rekke andre kvinner, hovedsaklig embetsstandskvinner, som skriver. De skildrer sine liv gjennom dagbøker, brev og memoarer, og de gir tidsbilder, skisser og inntrykk fra svunne tider. Like fullt: De skriver.

Det som gjør Camilla Collett helt unik, er at hun lever av sin penn og bare den, at hun får sitt store gjennombrudd med Norges første tendensroman, Amtmandens Døttre, i 1854-55, og at hun er en celebritet i sin levetid. Hun er, udiskutabelt, forfatter. Aasen finner også mange flere av disse modige damene, som lever av egne ord, enten det er via journalistikk, faglitteratur, lettbeinte historier, folkeopplysningsarbeid, erindringer, romaner, skuespill, dikt, essayistikk, biografier, memoarer, fortellinger, skisser, blader, interiører, brev eller oversettelser. Og Aasen skiller mellom de kvinnene som hadde skrivinga som et bigeskjeft, noe de koste seg med foran peisen om kvelden etter at morgendagens middagsfugl var ribba og duken var ferdig brodert, og de kvinnene som setter skrivinga over alt annet. Igjen, Camilla Collett. Men også Hanna Winsnes, svenske Fredrika Bremer, Magdalene Thoresen, Marie Colban, Antoinette Meyn, Bolette Gjør, Christiane Koren. Og fortsatt har vi ikke begynt å snuse på å 1900-tallet.

Aasen plasserer de skrivende kvinnene lett og tydelig i sin historiske kontekst. Hun trekker fram viktigheter som lovgivning, økonomi, juridiske rettigheter, sosial stand, utdanning, arv, ekteskap, familieforpliktelser og andre yrkesmuligheter, som alle er premisser for den skrivende kvinnas mulighet for suksess. Videre setter Aasen kvinnene opp mot hverandre, hun sammenligner dem og verkene og vurderer form, språk og tematikk, diskuterer sjangergrenser, kvalitet, måter å måle kvalitet på, ulike kvaliteter. Slik blir boka en rik utgivelse, der leseren til stadighet kan trekke veksler på resten av verket og den store mengden kilder Aasen har brukt.

I tillegg ser en den skrivende kvinnas historiske utvikling, diakront. Synet på kvinners skriving svinger fra harmløst til livsfarlig gjentatte ganger, avhengig av tid og sted. Tydeligst er det kanskje på tampen av opplysningstida: Vel skal de opplyses, kvinnene også, men bare til en viss grad, og å skrive er ikke en passelig geskjeft for ei frue. Embetsstanden kuer kreative kvinner, og igjen er det Rousseau og hans idealer vi kan takke. Men så kommer motreaksjonene. Og det går fra bortgjemte, tårevåte dikt til dundrende gjennombrudd og sterke skildringer med seksuelt innhold som blåser skjeggstubbene av samtlige mannfolk. Men veien er lang og hard. Camilla Collett legger ned grunnsteinene med sitt arbeid. Kvinnesakskvinner er blant dem som tar over etter henne.

Men det er også noen elementer som trekker ned. For eksempel blei jeg målforvirra ut av en annen verden under lesinga av boka. Hvorfor er noen deler på bokmål og andre på nynorsk? Jeg ser det er en viss systematikk i opplegget, men det var likevel frustrerende. Hver gang Aasen veksla målform, fant jeg flere grove feil, muligens på grunn av tidspress, slik at visse avsnitt virka skikkelig uprofesjonelle. Det er også tydelig at dette er tidlig i Aasens karrière: Fagstoffet er tyngre enn til vanlig og mangler det lille ekstra som hun er blitt så god på å legge inn i sine seinere bøker. For å si det rett ut, så er det tørt. Og det var kanskje derfor lesinga tok så tid. Misforstå meg rett, boka er god, og ikke minst viktig, men den er også litt krevende og omstendelig. Men så skal jo faglitteratur opplyse, ikke underholde. Så det er kanskje jeg som er blitt bortskjemt med fortreffelige sakprosautgivelser fra Aasens hand.

Boka er illustrert med et tidsriktig bildemateriale, med mange fine portretter av de skrivende kvinner. Naturligvis ville det vært bedre om alt var i farger, slik som i hennes seinere bøker, men på en annen side er det en viss sjarm i det svart-hvite. Boka har breie marger med plass til godt med notater, og det rimelige papiret fungerer aldeles utmerket til å streke under gode sitater og spesielt interessante betraktninger. Og dem er det mange av.

Elisabeth Aasen henter de glemte kvinnene opp fra glemselen. Hun gjør det vanskelige og kaotiske bakgrunnsarbeidet som krever et vell av kilder og en uslåelig ordenssans. Hun hedrer kvinnene ved å framstille dem i et saklig lys i ei saklig bok, sier: Her er de! Disse må også med! Men mer gjør hun ikke i denne omgangen. Derfor er det opp til andre å vurdere hvilke kvinner som skal ta plass ved siden av Camilla Collett, Amalie Skram, Sigrid Undset og Cora Sandel i pensum og litteraturhistorier. Det er andre som må lese Berte Kanutte Aarflot, Ragna Nielsen, Dikken Zwilgmeyer, Barbra Ring og Ingeborg Møller, vurdere dem, se dem opp mot sine samtidige - både menn og kvinner. Så kan en ny, norsk kanon lages. En kanon som er representativ i forhold til både kjønn, epoker og sjangere.

Biografi: Opplysningstidens kvinner

Bildekilde: Pax.no

I midten av juni var det klart for ei ny runde i Ingalills lesesirkel der vi leser biografier, og temaet var "I rettferdighetens navn". Slik jeg forstod, skulle vi lese om kvinner og menn som på ulikt vis har kjempa for det gode og rette, for likestilling og likeverd, for utdanning eller vaksiner, for arbeid eller stemmerett, for sin tro, for sin kultur, for likelønn og rett til embeter og verv, for religionsfrihet, trykkefrihet, ytringsfrihet, og mot for eksempel diskriminering, undertrykkelse og korporlig avstraffelse. Som alltid går jeg tilbake i tid, og da er situasjonen en ganske annen enn i dag.

Jeg går tilbake til 1700-tallet sammen med Elisabeth Aasen (f. 1935) og de briljante kvinnene hun skildrer i Opplysningstidens kvinner (Pax, 2010). Her finner vi damer som vil gjøre en forskjell, damer som studerer på egenhånd og er gnistrende skarpe, damer som regjerer, som blir tilbedt av både prinser og generaler, til og med damer som taler Napoleon midt i mot og som nekter å la seg påvirke til å bli keiserens elskerinne. Det er språkmektige kvinner som lever av sitt forfatterskap eller sin kunst og som forsørger seg sjøl, sine barn og sin mann. De skiller seg over en lav sko, reiser, sanser, opplever og blir inspirerte. Her er det damer som ønsker rettferdighet, likestilling, muligheter og kunnskaper, og ikke fastlåste patriarkalske samfunn der de er eiendom. De er ikke redde for å formulere seg skriftlig, diskutere høylytt eller ta kniven i egen hånd, sjøl om det tidvis straffes med forvisning, fengsling og dødsstraff. Kvinnene vil mer enn å være gratis hushjelp og mødre, de vil være egne mennesker, de vil være seg sjøl.

Forfatter, statsstipendiat og forsker Elisabeth Aasen åpner Opplysningstidens kvinner med et sitat av selveste Ludvig Holberg (1684-1754), fra hans roman Peder Paars (1719/1720). Og sitatet er så godt, og så toneangivende for disse kvinnenes kamp, at jeg like greit gjengir det her:

Lad dem studere, som har beste Sindsens Gaver,

Lad dem regiere, som et Huus kand forestaae/.../

Skal A, skiønt hun er viis, fordi hun er en Qvinde, 

Fordi hun gaaer med Skiørt, fordømmes til at spinde?

Skal B, som er en Nar, en Drukkenbolt, et Faar,

Strax Mester være, just for han med Buxer gaaer?

Ja, skal det altså være sånn? At vi ser på navn, klær og kjønn, ikke evner, intelligens og egnethet? Nei, sier Ludvig Holberg, og er en forløper for den omfattende og tankeendrende opplysningstida som seinere skal brake inn over Europa med full tyngde. Men i 1719, når Peder Paars utkommer, er det nok flest som ler. Skal kvinner bestemme, ta avgjørelser, ha makt, regjere? Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), som både er opplysningstenker og romantiker, tar til orde for å umyndiggjøre kvinner fullstendig. Jenter trenger ikke utdanning, men det er greit om de kan musisere eller tegne litt, og særlig brodere. De skal være vant til å bli avbrutt, gjerne hvert femte minutt, slik at de ikke får ro til å tenke egne tanker. De skal stadig ha forestående gjøremål, og gå fullt opp i husmorrolla. Gifte kvinner, skriver Rousseau, skal føye seg etter sin mann og være han underlegen i alt. Så tvang han også sin egen livsledsagerske, Thérèse Levasseur (1721-1801), ei enkel kvinne han nekta å gifte seg med før etter tjuetre års samliv, til å gi bort deres fem barn til datidas hittebarnanstalter. De besøkte dem aldri.

Rousseaus tanker om kvinnas evner og om jenters oppdragelse slår rot i Frankrike, slik at Napoleon i 1804 bare formaliserer det Aasen kaller en utbredt kvinneforakt når han følger opp med kvinneundertrykkende lover i Code Civil: "I artikkel 1124 ble gifte kvinner plassert i kategorien personer uten rettigheter i loven sammen med mindreårige, kriminelle og mentalt tilbakestående.", skriver Elisabeth Aasen. Napoleon sjøl mente at den beste kvinne var hun som fødte mange barn. Så mye for frihet, likhet og brorskap! Nei, det er sjølsagt bare for menn, og da utelukkende for borgerstanden og oppover. Revolusjon for hvem, egentlig?

Men det svinger raskt, fram og tilbake, gjerne i utakt med mannfolkas synsing. Samtidig med Rousseaus kvinneideal er ikke kvinnene til å stoppe. I Frankrike mot slutten av 1740-tallet er det nok ingen som ler. På det store slottet Versailles er det allmenn kunnskap at kongens offisielle elskerinne sitter med praktisk talt all makt. Madame de Pompadour (1721-1764) har eneveldig regjeringsmakt i Europas mest toneangivende land i nesten tjue år. Veien til kongen gikk gjennom henne, bokstavelig talt. Fikk du ikke kontakt med henne, kunne du gi blaffen i å appellere til kongen. Madame de Pompadour var veldig opptatt av kunst og kultur, og fikk en enorm innflytelse, ikke bare blant hoffet og fiffen i Frankrike, men også langt utafor landets grenser. Hun var ett av mange levende bevis på at den store Rousseau tok feil.

Og Madame de Pompadour var ikke aleine om å tenke, snakke, skrive og gjøre slikt som kvinner ikke skulle. Britiske Mary Wollstonecraft (1759-1797), for eksempel, polemiserte heftig mot alle Rousseaus ideer i sine klassiske skrifter, Thoughts on the Education of Daughters (1787) og Vindication of the Rights of Women (1792). Wollstonecraft omtales gjerne som den første feminist, og krevde ikke bare skolegang for jenter, men samme undervisning i alle fag, uansett kjønn. Likheten måtte gjelde mellom menn og kvinner, for alle kvinner, på alle samfunnsplan.

Rousseau får nok et skudd for baugen når salongkulturen virkelig blomstrer i Paris. De beste og mest fornemme salongene blir holdt av intellektuelle og godt bemidla kvinner som alle leser, skriver, tenker og snakker minst like stødig som en minister. Den første salongen tilhørte Madame de Lambert (1647-1733) og åpna i 1710. Her kunne en diskutere alt en ville, men særlig kunst og politikk var populære temaer. Salongene var nyttige fordi folk møttes og inngikk allianser med hverandre på tvers av grupperinger og yrker, og salongene var åpne forum i motsetning til stenderforsamlinga og avisene, der stort sett kun menn slapp til. I salongene fikk kvinnene virkelig skinne med all sin kunnskap. Glansperioden varte fram til 1789, da revolusjonen gjorde ende på alt. Da tok det flere år før salongene dukka opp igjen. 

Men før den tid, rakk flere sterke damer å sette sitt preg på Paris, blant dem var Madame de Tencin (1682-1749), Madame Geoffrin (1699-1777), Madame Necker (1737-1794, ja, mor til Madame de Staël), Madame du Deffand (1696/97-1780) og Julie de Lespinasse (1732-1776). Deres evner, egenskaper og salonger baner indirekte veien for politisk engasjerte kvinner, som for eksempel trekløveret Charlotte Corday (1768-1793), Olympe de Gouges (1748-1793) og Madame Roland (1754-1793), som alle henrettes etter revolusjonen som "takk" for sin innsats. Den ene tok livet av Marat, den andre skreiv erklæringa om kvinners rettigheter, mens den siste var politiker og mer eller mindre innenriksminister forut for og i den trøblete revolusjonsperioden. 

Det bærende elementet i boka, er likevel Germaine de Staël (1766-1817). Hun blir forvist fra Paris av Napoleon, seinere fra Frankrike i sin helhet, på grunn av sin giftige tunge og skarpe penn. Madame de Staël reiser derfor mye. Reisene knytter Europa sammen, både i hennes sinn og litterært. Og hun bringer tanker og ideer fra ett sted til et annet. I Aasens bok er hun den som knytter Frankrike og Tyskland sammen, to områder som på 1700- og 1800-tallet var svært ulike: Ett opplysst, men eneveldig monarki og omtrent tre hundre småstater med jålete fyrstehus med sans for føydalisme. Fellestrekket var ekstravaganse og pengebruk, noe som igjen gikk utover bønder og småkårsfolk i begge land.

Germaine de Staël, født Necker, blir i løpet av sin levetid ei av de mektigste kvinnene i Europa, og det helt uten fyrstelig bakgrunn. Hun jobba seg rett og slett oppover, i takt eller utakt med sine menn, hun brydde seg ikke nevneverdig. Hun hadde sin egen agenda uansett, og hun "dominerte og provoserte, både politisk og litterært", skriver Elisabeth Aasen. Hun møtte og diskuterte med samtidas mest populære mannfolk, være seg filosofer, forskere, forfatterere eller fyrster, og hun sjarmerte mange av dem i senk med sin egenarta personlighet.

I tillegg til Paris, er det områdene Weimar og Jena som framstår som de mest intellektuelt høyverdige i opplysningsperioden. Begge steder får kvinner slippe til med salonger, og blant regentene finner en også mange sterke damer, for eksempel Marie Antoinette (1755-1793) og Anna Amalia (1739-1807). De setter unektelig sitt preg på sine omgivelser. I Aasens bok får alle omtale, og hun belyser dem ut ifra et kvinneperspektiv, der hun ser på hvordan deres roller former dem, og hvordan de takler utfordringene de får.

Elisabeth Aasen har tidligere skrevet bøker som Driftige damer. Lærde og ledende kvinner gjennom tidene, Barokke damer og Det skjønnes hage. Middelalderens skrivende kvinner. Med Opplysningstidens kvinner følger hun på en svært solid måte opp sitt nyskapende folkeopplysningsprosjekt, der hun kaster lys over kvinnelige pionerer innafor kunst, kultur og vitenskap, hun peker ut kvinnelige ledere og viser fram uvanlig sterke damer som trosser vanskelige svangerskap, fatale aborter, arrangerte ekteskap og store sorger for et større gode: Å kjempe for kvinners rettigheter. Det er ei fenomenal kvinnerekke Aasen skildrer, og det er både inspirerende og motiverende lesning. Som alltid er bøkene utstyrt med nydelige malerier av samtidige kunstnere, blant de fineste er bildene til hoffmalerinne Elisabeth Vigeé Le Brun (1755-1842), ei kvinne som levde av sin kunst og som også har sitt eget kapittel i boka. Den høye kvaliteten på Aasens arbeid samt det rike bildematerialet gjør boka til et praktverk som bør finnes i alle oppegående kvinners hjem.