Julegavetips

Er du som meg, som mener at harde pakker er aller best både under treet og ellers? Men har du kanskje ikke alltid tid til å finne ut hva som faktisk fins der ute? Her er ei lita liste med noen boktips. Bøkene får en kort omtale, samt anbefaling om hvem boka passer for. Her skal det være litt for en hver smak!

Norske kvinner i krig 1939-1945 av Mari Jonassen

Her kommer endelig ei bok som skildrer kvinners innsats under okkupasjonen, og det er et kjærkomment skifte i perspektiv fra det systematisk mannsdominerte blikket! Kvinners bidrag under andre verdenskrig er det skrevet lite om. Men etter å ha gått igjennom flere hundre intervjuer fra Norsk Hjemmefrontmuseums arkiver, er det duka for et storverk fra Mari Jonassen. For fakta er at kvinner var med på alle nivåer i motstandskampen.

- Anbefales til de som er interesserte i krig, sakprosaelskere og alle som setter pris på historisk presisjon.

Høyt av Erika Fatland

Nå som vi ikke kan reise sjøl, kan vi reise i bøkene! Som for eksempel i denne solide boka. Sosialantropolog og sakprosaforfatter Erika Fatland har reist i åtte måneder i det enorme fjellmassivet Himalaya. Og resultatet er denne boka. I Himalaya møtes mange land og enda flere daler – med nytt språk og ny klesdrakt og ny kultur for hver dal – det er et vanvittig kulturelt mangfold som skildres, fra reine matrilineære kulturer til steder der kvinner ikke får lov til å forlate huset, fra nakendansfestival i Bhutan til bloddryppende sjamanritualer. Det eneste fellestrekket for alle de menneskene vi møter i boka hennes, er at de bor høyt.

- Høyt er gaven til den som har alt, til den som elsker å reise, og til drømmeren. 

9. april 1940/8.mai 1945 av Jon Ewo

Dette er ei sakprosabok for barn og ungdom. Jon Ewo tar hovednedslaget sitt på to utvalgte datoer, de to viktigste i krigssammenheng. Det er dagen for invasjonen, 9. april 1940, og frigjøringsdagen, 8. mai 1945. Det er et innmari fint grep for å begrense historia, slik at det ikke blir alt for mye å komme igjennom for leseren. Hver dag har fått sin bok, og en må snu boka for å lese begge deler, noe som i sin tur er et godt bilde og ei fin konkretisering av situasjonene han skildrer. Solid utgangspunkt for samtale og refleksjon.

- Leservennlig, illustrert og anvendelig bok for unge mellom 12 og 16 år.

Insektenes hemmeligheter av Anne Sverdrup-Thygeson

Visste du at mygglarver puster med snorkel? Og at maur melker bladlus for å få sukkervann? Det fins larver som dreper andre insekter ved å prompe på dem, det fins biller som kan blinke og biller som har giftkanon i rompa, bare for å nevne noe. Og lurer du på hvorfor fluene alltid setter seg på maten, så du må vifte dem bort? Det er sjølsagt fordi de har tunga under beina. Så for å kunne smake, må de traske litt rundt. Anne Sverdrup-Thygeson skriver varmt og begeistra, lett og godt, slik at ungene ler og koser seg når de leser om for eksempel gullveps og snorkelmygg. Og for å ikke snakke om zombieveps!

- Boka passer helt ypperlig for vitebegjærlige småfolk mellom 8 og 12 år.

 

Fenrisulven. Første bok i Ragnarok-serien av Odin Helgheim

Debutanten Odin Helgheim har gjort reint bord med den første boka i en ny tegneserie-serie blant anna ved å vinne Arks barnebokpris for 2020. Serien heter Ragnarok og første bok heter Fenrisulven. Og som vi ser av titlene, er dette godt inspirert av norrøn mytologi. Den unge gutten Ubbe har alt han kan ønske seg. Ei sterk mor som er glad i han, en storebror som hjelper han og gode venner. Men så endres alt. Den skumle Fenrisulven hopper over gjerdet og går til angrep, og Ubbe må plutselig bli voksen. Han må bli en ekte viking. 

- Flott for Nordlys-elskere og Amuletten-entusiaster, og samtidig et godt alternativ for de barna som egentlig ikke liker å lese. Her er det masse spenning som trekker sjøl den mest motvillige leser med seg inn i bildene. Boka passer godt for både jenter og gutter i alderen 9 til 14 år. 

Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik

Ei hestebok med et helt herlig utgangspunkt! Der «alle andre» hestebøker begynner med ei overivig hestejente som maser etter egen hest, begynner fortellinga om Hedda i motsatt ende: Hun er ikke hestejente, og vil ikke ha hest. Faktisk vil hun ikke ri i det hele tatt. Hester er store og sannsynligvis både skumle og utilregnelige, og de lukter ikke akkurat godt. Men så møter hun Wolfgang. Den store, hvite hesten med det lange arret som ingen får lov til å ri på. Som elsker lakrisbåter og som snøfter til alle. Men ikke til Hedda. 

- En veldig fin, varm og realistisk barneroman for alle dyreelskere, som sjølsagt vil falle ekstra godt i smak hos hestejentene. Hovedmålgruppa er barn mellom 9 og 13 år.

 

Gutten, muldvarpen, reven og hesten av Charlie Mackesy

Vi møter fire venner i denne boka, en ensom gutt, en muldvarp som er veldig glad i kake, en forsiktig rev og en klok hest. De er på vei gjennom et naturlandskap, i varierende vær, for å komme hjem. Underveis snakker de med hverandre, og det er i samspillet mellom disse replikkene og de nydelige pennetegningene og akvarellene til forfatteren, at magien i boka virkelig skinner igjennom. Her får vi enkel livsvisdom i beste Ole Brumm-stil. Det er sårbart og vondt, litt morsomt og veldig trøstende.

- Ei unik allalderbok, og uten tvil årets besteforeldregave!

Bøkene om Anton av Gudrun Skretting

Gudrun Skretting har skrevet tre ungdomsromaner som kom ut i 2016, 2017 og 2018. De kjennetegnes av lun, varm humor, gjenkjennelige situasjoner og et skrått blikk som virkelig tar det vanskelige, hormonelle og svært svingende tenåringslivet på kornet. Bøkene er eksistensielle i tematikken og handler om å finne seg sjøl, finne ut hvem en vil være og å passe inn i ei større gruppe. Det er realistisk og nært, og ustyrtelig morsomt! Bare hør hvordan Anton har det: Han den laveste gutten på skolen og samtidig den med desidert størst ører. Det er ingen heldig kombinasjon. Og pappa er dessverre en ukuelig, stolt, usjenert og svært entusiastisk forhandler av hyttedasser. En hyttedassforhandler med vissen hestehale, som svir grandiosaen, er dårlig på å vaske klær og som sjeldent husker å betale strømmen. Men det hele går fra vondt til verre når Anton forsøker å finne en kjæreste til pappa.

- Bøkene passer ekstra godt for ungdommer mellom 12 og 16 år, og kan naturligvis leses av både jenter og gutter, og mer enn gjerne av den eldre garde også. Dette er bøker for alle som er eller har vært tenåringer!

Tre menn til Vilma av Gudrun Skretting

Vi møter Vilma Veierød, en ensom pianolærer på 35 år som bruker svært mye tid på å bekymre seg. For bananer, for eksempel. For hun har lest at de er radioaktive, og at hvis du spiser tusen bananer, forkortes livet ditt med en milliontedel. Og Vilma er aller mest redd for døden. Men en dag står det to menn på døra, en prest og en patolog, som begge jobber med det hun frykter mest. Og de forteller henne at faren hennes er død, en far hun aldri har kjent. Men han har etterlatt seg en bunke brev adressert til henne, og disse bruker Vilma som en slags julekalender. Og med det skal det være duka for både julestemning, musikk, alvor, komikk, vemodighet og framtidshåp.

- Årets venninnegave! 

Speilet og lyset av Hilary Mantel

Dette er ikke egentlig ei bok, men tre! Speilet og lyset er det siste og svært etterlengta bindet i serien om Thomas Cromwell, en trilogi som endelig blei avslutta nå i høst etter at forfatter Hilary Mantel hadde brukt åtte år på å skrive boka. Til sammen er verket på svimlende 1948 sider, og Mantel har, som eneste kvinne, mottatt Bookerprisen to ganger for de to tidligere romanene om Cromwell. Det burde si sitt om det litterære nivået i disse bøkene. Det er rett og slett bare å gi seg hen!

- Anbefales for alle som liker gode romaner, historiske romaner eller bare lange bøker med skyhøyt nivå.

God bokjul til dere alle sammen!

Barnebokbølgen

En barnebokbølge er over oss! Vi er så heldige som har tilgang til gode bøker for barn og unge så å si hver dag hele året gjennom alle landets folke- og skolebibliotek. Men vi er jammen blitt ekstra privilegerte de siste åra. For etter at norsk barne- og ungdomslitteratur hadde sin storhetstid på 1980- og 1990-tallet med også internasjonalt anerkjente forfattere som Torill Thorstad Hauger (1943-2014), Jostein Gaarder (f. 1952), Kjersti Scheen (f. 1943), Klaus Hagerup (f. 1946) og Kari Bøge (f. 1950), kom en lang tørkeperiode. Riktignok blei perioden liva opp av navn som Jon Ewo (f. 1957) og Marit Nicolaysen (f. 1953) på slutten av 1990-tallet, og både Hilde Hagerup (f. 1976) og Harald Rosenløw Eeg (f. 1970) vakte stor interesse da de debuterte. Men den gode norske barneboka, ofte av det realistiske slaget, blei fort fortrengt til fordel for oversatt pjatt, mer eller mindre vellykka fantasyserier og ikke minst detektivbyrå ditt og datt, som stort sett har dominert feltet de siste tjue åra - med noen hederlige unntak.

Til nå. Ja, eller ikke akkurat nå, da, for det begynte å løsne allerede for noen år sida. På ett eller annet punkt blei markedet metta, og det var ikke umiddelbart bruk for flere vampyrer, tegneseriedagbøker, feer, alver, detektiver eller zombier. Bøkene blir jo ikke borte, de er der, men behovet for variasjon, noe anna, øker etter lang tid med mye av det samme. Eller sagt på en annen måte: Den barnelitterære pendelen kan heldigvis også svinge. Fra masseprodusert, hyperkommersiell, amerikanskinspirert barnelitteratur med humor i forsetet, tilbake til det rotnorske, virkelige og problemløsende, som tar barna og deres hverdag på alvor.

Jeg har tidligere trukket fram blant annet forfatter Maria Parr (f. 1981) og hennes enestående barnebøker, Vaffelhjarte (2005), Tonje Glimmerdal (2009) og sist Keeperen og havet (2017). I sommer leste jeg første bok i serien om åtteåringen Alice Andersen (2014, 2015, 2016, 2017) av Torun Lian (f. 1956) sammen med eldstebarnet, og i ettertid har vi gått til anskaffelse av de to neste bøkene i serien også. Men innimellom Sommerles og Alice, bading og isspising, fant vi faktisk fram til enda flere gode bøker. Og den jeg vil trekke fram nå, er Brune (2013) av Håkon Øvreås (f. 1974).

Bildekilde: Gyldendal

Rune er et helt vanlig barn i en helt vanlig familie. Han bor sammen med mamma og pappa, går på skolen og har venner. Men når vi møter Rune, har det skjedd noe som endrer alt. Bestefaren til Rune er nemlig død. Bestefar som Rune var så glad i, og som han fortsatt er glad i. For det går jo ikke over med en gang? Rune må se på at foreldrene er i sorg, at de strever, og han må være med i begravelsen. Faren til Rune spør hele tida om det går bra, og Rune svarer ja. Men går det egentlig bra?

Heldigvis har han hytta oppe i skogkanten. Rune bygger i ro og fred, og hytta blir større, finere, mer solid. Her oppe, langt unna tårene til mamma, kan han være i fred med tankene og følelsene og minnene om bestefar. Helt til de store, ekle guttene kommer og ødelegger alt sammen. De som ler rått og er truende og slemme. Kan ikke tro at Rune dunka til den ene av dem med en hammer! Som hevn river de hytta fra hverandre så det ikke er mer enn plankebiter igjen.  

Rune er redd og sint og trist - alt på en gang. Det er nesten så en kan høre han rope fra boksidene: Så urettferdig! Men han sier ingenting. I stedet sniker han med seg det brune beltet til mamma fra badet. Og han finner noen andre klær også. Og midt på natta, når alle sover, kler han på seg disse annerledesklærne. Og slik blir Rune Brune. Brune er superhelt og ikke redd for noe, ikke en gang de store og ekle guttene. Og Brune smyger seg ut om natta for å ta igjen.

Brune er en fantastisk gavepakke av en samtalestarter som lett og usentimentalt tematiserer sorg, vennskap og mot uten ordgyteri og utstrakt bruk av adjektiver. Gjennom enkelt språk og enkel utkledning er det lett for barna å leve seg inn i forvandlinga til Rune, og de fleste gjennomskuer også realiteten - han er jo fortsatt Rune, bare med andre klær. Men det gjør teksten verken mindre spennende eller interessant, snarere det motsatte. Konflikten er raskt og tydelig etablert, sympatien er på plass, for tre mot en oppi hytta er urettferdig, og vi vil bare vite hva som skjer med Rune.

Superhelten Brune søker rettferdighet på en nokså snill og harmløs måte, og det er et intelligent trekk av forfatteren. Mediene er til en hver tid oversvømt med andre løsninger, slik at barn som vokser opp i dag kanskje fort tror at de må ty til vold eller ondsinna knep for å løse problemer. Rune og Brune viser at det slettes ikke er tilfellet. Alt en trenger er noen gamle klær, litt maling, gode venner og en smule flaks. Ja, også bestefar, da. Når en så legger på god humor, hull i hekken, spennende oppdrag om natta, en streng far, mer maling og fine illustrasjoner, blir resultatet langt ifra dårlig. Faktisk er boka så god at den mottok Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2014!

Det er samme strek i bøkene om Alice Andersen som i Brune, og mannen bak streken er illustratør Øyvind Torseter (f. 1972). Men her er illustrasjonene et langt større og viktigere element enn i bøkene om Alice - de er et gjennomgående element som brukes til historias fordel. Mye ligger i bildene, både detaljer, humor og replikker. Og en kommer veldig tett på og blir kjent med de tre barna som har hovedrollene i det som er blitt en bokserie fra Øvreås sin side (I tillegg til Brune har Øvreås også skrevet Svartle fra 2015 og Blåse fra 2018). Karakterene er godt sett og Torseter gir hver av dem fine særtrekk som det er moro å følge med på i bildene.

En kan kanskje tro at det er uheldig med samme illustratør, slik det ofte er når en illustratør overeksponeres og overforbrukes, men det er det ikke. Det at streken er gjenkjennelig er i dette tilfellet en fordel, som kanskje til og med kan trekke lesere fra den ene bokserien til den andre. For bokseriene har likhetstrekk. Dette er ikke bråkete underholdning, det er god litteratur. Her er det verken varulver eller vampyrer, ingen er udødelige eller skikkelig døde, det er ikke krampeaktig kult eller morsomt hele tida, det er ikke desperat eller insisterende, slik andre barnebøker er og kan være. Og noe av det beste er at jeg ser for meg at Rune og Alice eksisterer side om side i samme univers, et realistisk, norsk univers der også stille og sjenerte barn og deres problemer blir sett og skildra med alvor, humor og varme.

Nettopp slike bøker gjør at den norske, realistiske barneboka nå står sterkere enn noensinne. Og jeg gleder meg til fortsettelsen!