Høstlesing, del III

For en kosehøst vi går i vente! Bokhøsten ser ut til å være fenomenal, med selveste Margaret Atwood som leder an i spissen. Sjøl har jeg ikke gått til anskaffelse av Gileads døtre enda, men jeg har utrolig mye annet bra å se fram til nå som vi snart går inn i den mørkeste tida på året. Og jo mørkere det blir ute, jo lysere blir det inne! I alle fall når du har nok av gode bøker å se fram til.

Johan Falkberget

Trilogien Christianus Sextus er avslutta, og innlegg finner du her. Bøkene anbefales varmt og inderlig, dette er store bøker og intense leseropplevelser! Perfekt for alle som liker historiske og realistiske romaner av en viss størrelse, og med et innhold som tidvis er krevende. Jeg for min del gleder meg veldig til å lese om An-Magritt seinere i livet.

William Faulkner

Romanen Larmen og vreden, som jeg leste sammen med Birthe, blei ferdiglest for mange uker sia, men på grunn av det lange etterslepet på skrivefronten og den nokså dominerende lesegleden, har det ikke kommet innlegg enda. Men det er i eiminga!

Frida Nilsson

Heller ikke Det tynne sverdet er blitt omtalt, sjøl om den blei ferdiglest i sommer, men boka er neste tittel ut i skrivekøen. Jeg gleder meg til å skrive litt om boka, og håper at den har et langt bokliv foran seg, med mange, mange lesere. En flott barneroman!

Thorvald Steen

Innlegg om Det usynlige biblioteket er på plass, og kan leses her. Steen er en forfatter som ofte får ros for å fornye sjangeren han så ofte beveger seg i, nemlig den historiske romanen. Det er nok ikke jeg så enig i. Les mer om hvorfor i innlegget.

Margaret Skjelbred

Lyrikken som jeg leste til åttende runde av Bokhyllelesing 2019, venter fortsatt på innlegg. Det er delvis på grunn av lyriker nummer to, som jeg leser nå, som også skal være med i omtalen. 

Jon Fosse

Jeg begynte på Poesiar etter Henrik Wergeland, men glemte den litt bort oppi alle romanene tidligere i høst - den blei liggende nede på arbeidsrommet framfor å være med rundt i huset i bokbunken. Derfor begynte jeg på nytt, og er snart i mål.

Jenny Erpenbeck

Alle dagers ende var ei så god bok at jeg måtte kjøpe mer av forfatteren! Erpenbeck har noe helt spesielt, hun er så stilsikker og formidler så stramt, i tillegg til at historiefortellinga hennes er nokså unik. Imponerende! Går, gikk, har gått ligger klar til en annen anledning.

Øystein Morten

Øystein Morten ligger både i skrive- og lesekø: Jakten på Olav den hellige skal snart bli omtalt, og Jakten på Sigurd Jorsalfare skal snart leses. Og i tillegg må han kanskje med på årets ønskeliste, da Jakten på Olav Tryggvason nettopp er utgitt!

Margaret Atwood

Som nevnt i innledninga ser jeg fram til å lese den nye og Bookerprisvinnende Gileads døtre, men før den tid kommer, skal jeg skrive om Hjertet gir seg ikke, som kom på norsk i 2016, og som jeg leste tidligere i høst. Også her befinner vi oss i det dystopiske landskapet som Atwood er blitt så kjent for, men på et tidligere stadium enn katastrofene vi møter i Tjenerinnens beretning og i trilogien om Oryx, Crake og Maddaddam. 

Agatha Christie

Fire krimnoveller er lest, og et samleinnlegg kommer. Det var fornøyelig å lese Christie igjen, jeg har knapt gjort det sia jeg leste en del av henne i slutten av tenåra. 

Selma Lagerlöf 

Novellix har utgitt fire noveller av Lagerlöf også, og disse blei lest nokså radig. Lagerlöf har samme finstemthet her som i romanene sine, og er alltid behagelig å lese. Samleinnlegg kommer her også.

Hjalmar Söderberg

Også denne karen har fått fire noveller på Novellix, og nå har jeg lest to. De to andre følger nok på ganske snart.

Moyes, Nicholls, Kinsella, Ephron

Det svenske forlaget Novellix er en ny favoritt her i huset, med sine små, nydelige bøker med ei novelle i hver bok. Og mens høstmørket har senka seg, har jeg lest de fire lette novellene til Jojo Moyes, David Nicholls, Sophie Kinsella og Nora Ephron. Planen er å skrive om tekstene i et samleinnlegg etter hvert.

Guro Nore Fløgstad og Anders Vaa

Jeg leste fagboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut, og andre myter om språk, til niende runde av Bokhyllelesing 2019. Omtale finner du her. 

George Eliot

Oktober viste seg å stå i Eliots navn! Sammen med Birthe har jeg tatt fatt på Middlemarch, ei bok jeg forventa å holde på med til tett opp under jul, om ikke inn i det nye året. Den er nokså omfattende, med sine nær på nihundre sider, og jeg tenkte at ei såpass gammel bok sikkert også er omstendelig og tidkrevende. Men jeg må visst bite i meg alle antagelser. Lesinga er en fryd, språket glir og alt er så engasjerende! Jeg koser meg noe så innmari med det jeg tror er den beste romanen jeg så langt har lest, og er trist fordi jeg snart er ferdig!

Amalie Skram

Og på grunn av Eliot har jeg jo ikke kommet i gang med Mennesker av Skram. Men det gjør ingenting, alt til sin tid! Jeg tar derfor med meg Skram inn i november også.

Tarjei Vesaas

Ei heller Vesaas er blitt lest i måneden som har gått, jeg har ikke fått meg til å ødelegge Middlemarch-bobla med noe særlig mer enn et par noveller, og da ikke av Vesaas. Men Kimen skal leses i år, den også.

Alfabetlesing

Huckleberry Finns opplevelser er utlest, og ligger klar i skrivebunken. Neste på lista nå er Iliaden av Homer, men jeg venter til jeg er ferdig med Middlemarch. Deretter skal jeg, om planen slår til, ta for meg bokstavene J, K og L også, før vi går inn i det nye året. Om det blir slik, gjenstår å se. Mer om Alfabetlesing ligger her. 

Bokhyllelesing 2019

Det går mot slutten av Bokhyllelesing 2019, da det kun er to ordinære runder igjen. Jeg har ikke lest oktoberboka mi enda (som er bok nummer elleve i ulesthylla), men det kommer. Etterpå følger novemberrunden, der vi leser Nobelbøker, altså ei bok skrevet av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Jeg er usikker på hvilken bok det blir for min del - alternativene er mange!

Kos dere med årets siste høstmåned!

Christianus Sextus

Bildekilde: Bokelskere

Etter 909 sider er det tid for å ta farvel med det som er igjen av de tretten svenske jämter. Det er farvel med Adam Salomon Dopp og kona, Vasskvetten, Erns-Ola, Peder, Brodde, Gölin og Dråka. Med vonde, ømme, lusne, vanskelige og tragiske skjebner, med det harde og livsfarlige gruvearbeidet, det stummende gruvemørket, de svette gamper, den sure røyk, de iskalde vintre, de harde benker, de ensomme vandringer over fjellene, de lange kampene mot sulten. Trebindsverket om menneskene og samfunnet i og rundt gruva Christianus Sextus i Rørostraktene på 1720-tallet er ferdiglest.

I løpet av våren og sommeren har jeg i tur og orden lest De første geseller fra 1927, I hammerens tegn fra 1931 og nå Tårnvekteren fra 1935. Fokuset har glidd fra Dopps kamp for å opprette gruva, til arbeidernes kamp for å beholde arbeidet. Forfatter Johan Petter Lillebakken, bedre kjent som Johan Falkberget (1879-1967), har skrevet et mektig og mangslungent verk, der forfatterens respekt og ydmykhet for fortida bærer leseren med seg inn i den enorme spennvidda av kunnskap som han så enkelt og uttrykksfullt formidler. En kan ikke lese disse bøkene og unngå å bli berørt.

Vi møter nå disse menneskene for tredje gang. Det er mye elendighet blant gruverarbeiderne, men et lyspunkt er den nydelige historia om Jöns og Dråka. De forelsker seg i hverandre sjøl om de egentlig ikke kan være sammen: Han er svensk og derfor en potensiell fiende - Den store nordiske krigen er stadig langt framme i bevisstheten til bergstadsfolket, det er bare få år sida svenske styrker kom ridende og satte fyr på alt de kom over. Men hun bryr seg ikke. Og plutselig bryr ikke han seg om å vende hjem til Bodmyran heller. Hun er hans nye hjem, han vil være der hun er. De gifter seg og stifter bo etter at faren hennes er gått bort.

Nå er Jöns uti skogen, han arbeider hardt med å reise ei vaktstue. Han har funnet en gammel jernblåster, og tenker å ta den i bruk. Men da må det være mulig å bo langt der ute også. Mat er det dårlig med. Det er vinter, så han har gått på ski over fjellene. På vannet ligger isen tjukk og sterk. Jöns syns han hører stemmen til Dråka. Flere ganger hører han den, og mens han skal spise det lille han har med i kveldinga, er det en fugl som kommer til han. Hva vil den si? Bærer den bud om Dråka? Går det ikke bra med henne? Engstelig for at det kan ha skjedd henne noe - hun, som bærer hans barn under beltet! - legger han i vei, midt på natta. Helt til smerta skjærer i venstre skulder og han ikke kommer lenger.

Men Jöns er ikke den eneste som svever mellom liv og død. På Gammelgården ligger Faste i villelse. Og atter en gang er det er nedgangstider ved kopperverket. Det er ikke sikkert Dopp klarer å fortsette drifta, oppsigelsene er i gang. Mange familier er avhengige av den dårlige rug de får, de har allerede i flere måneder hatt i bark for å drøye mjølet. Likevel skal ei ny ort åpnes, Elisabeth Ort, oppkalt etter kona til Dopp. Det er galskap, mener de ved verket, Peder går imot, men Dopp presser vilja si igjennom. Bare det å skulle sette i gang arbeidet, koster flere hundre daler. Det er mye mer enn Dopp har. Både uhell og ulykker skal komme til å følge.

Falkberget har så nydelige anslag, være seg romanåpninger, starten på kapitler eller et sceneskift i et kapittel, der en naturskildring ofte er bindeledd. Han formidler sårhet, men likevel varme og omsorg både for mennesker og miljø, samtidig som leseren kjenner på ro og uro. Og rett som det er fletter forfatteren inn frampek eller legger inn en forklaring på tidligere hendelser også: Nå tok det til å demre for Jöns hvorfor Jon i Vapelberget brente koien sin da Stor-Kari døde; sorgtynget fugl sparker alltid redet ned fra grenen før den åpner brystet og sliter hjertet ut. (s. 598)

Menneskene er så levende at du kan kjenne den fuktige pusten deres i nakken og høre den rallende slurrelyden som kommer når de trekker været. De fins virkelig, i alle fall her hos meg, der de står og viser fram hullet i den lefsete skinnskoen, eller strekker den store, svarte neven fram for å få litt brød. Deres brød er nemlig både hardt og muggent. Øya er svarte og tomme, og når fingrene mine møter deres, er de som den blanke hesteskoen du finner i snøen ei vinternatt. I Dråkas tyngste stunder, der hun vrir henda såre og røde av angst for å ha påkalt fanden sjøl, og der hun tynges av redsel for hva som vil komme til å skje med henne, er det ikke anna å gjøre enn å gråte med. Falkberget skriver usentimentalt, og likevel treffer det så hardt.

Falkberget forener det store og det lille, det gode og det onde på hver eneste side og makter å avspeile en hel og sann verden. Noen eksempler er det politiske, gjennom skildringene av redselen for ny krig og uroa dette skaper i det lille samfunnet. Videre det økonomiske, hvordan menneskene i boka strever med å få sølvet eller maten til å strekke til, og hvordan de kjemper med å få skrinne ressurser som dårlig rug, bark og råtten fisk til å dekke så alt for mye og mette for mange munner. Noen er så desperate at de stjeler. Det sosiale, direkte og rå skildringer av fattigfolket som må spise sitt eget oppkast og rikfolket som vender ryggen til, og ferdselsbonden som fryser i hjel oppe på snaufjellet, enda mer utsulta enn det gamle øket som trekker sleden. Det kulturelle, tradisjoner ved for eksempel bryllup og gravferd, viktige merkedager og kirkegangen på bestemte dager med tilhørende utbetaling av lønn, det vil si mel, fra gruveledelsen.

Christianus Sextus er Johan Falkberget på sitt aller beste: Suveren historiefortelling med uforglemmelige mennesker, historiske detaljer og nydelig språk. Det er svært mektig litteratur, som etterlater en nesten lamslått. Men bøkene krever også sin leser. En må lese i et passelig tempo for å få med seg småord og undertekst, og persongalleriet er stort. Bare for å gi en pekepinn: På samme tid som jeg brukte på å lese femten sider med Falkberget, kunne jeg lese førti sider med Gabaldon. Men Falkberget er også krevende på en annen måte. Teksten er så intens, så etter en times lesing må jeg ha ei lita pause for å tenke, kjenne etter og bare puste, ikke lide, stri eller gråte. Det går så hardt for seg i disse bøkene, og det går inn på en følsom leser. 

Men det betyr ikke at en skal være redd for å oppsøke og lese Falkberget. Snarere tvert i mot! Jeg har kost meg så mye med disse bøkene, til tross for alle vanskelighetene menneskene i teksten gjennomlever, og sjøl om de krever sin leser. Jeg har lest langsomt for å kunne være lenge i bøkenes univers. Falkberget makter nemlig å gi så uendelig mye mer enn han krever, og skriver klokt, varmt og sant om menneskene, som faktisk ikke er så forskjellige fra oss i dag. 

Høstlesing, del II

Det er ekstra koselig å sette seg ned med ei bok når det er skikkelig ruskevær ute. Og med til lesekosen hører vel ofte en kopp med noe varmt, eller ei skål med noe godt? Her har høsten kommet for fullt, og bladene på trærne i hagen er i ferd med å skifte farge. Om ikke lenge slipper de vel taket også, og kommer seilende ned på plenen med et kjølig vindkast. Jeg for min del er spent på å se hvor lenge sommerens lykkelige leseiver følger med inn i den nye måneden.

Alexander L. Kielland

Etter flere år med Kielland som leseprosjekt er jeg nå ved veis ende. Hans samlede verker er ferdiglest, og alle bøkene er blitt omtalt. Siste omtale, om de tre siste verkene, ligger her. Nå kjenner jeg at jeg har behov for ei lita pause fra denne epoken i norsk litteratur, men jeg gleder meg til å vende tilbake med Amalie Skram.

Johan Falkberget

Den imponerende og sterke romanserien Christianus Sextus er ferdiglest. For noen bøker! Disse er, sammen med Villette av Charlotte Brontë, det mektigste jeg har lest så langt i år. Innlegg er på vei. Jeg ser fram til å lese mer fra Falkbergets penn seinere - serien om An-Magritt er nemlig ulest (men den må først skaffes).

William Faulkner

Larmen og vreden er lest, men et innlegg om boka har jeg ikke fått skrevet enda. Det kommer! Boka er lest sammen med Birthe.

Frida Nilsson

Det tynne sverdet er kanskje årets barnebokfavoritt. Det er i alle fall ei bok som en vanskelig kan unngå, og som burde leses av mange. Nilsson tar barna på alvor, men tør å leike med det skumleste og tristeste av alt: Å miste en forelder. Jeg gleder meg til å skrive om boka!

Thorvald Steen

Jeg har fortsatt ikke fått tid til å skrive om Det usynlige biblioteket, men den ligger klar, rett ved sida av meg, sammen med alle de andre bøkene som også er lest, men ikke omtalt. Per akkurat nå er bunken nokså stor, med åtte romaner av god størrelse og seks små bøker. Men innlegg skal det komme om alt sammen.

Olga Ravn

Celestine er lest og likt, og innlegg finner du her. Ei svært original bok som anbefales til alle som vil lese noe helt annerledes.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows

Denne boka, Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai, er derimot ikke noe helt annerledes, men noe utrolig typisk og forutsigbart, og boka er derfor allerede så godt som glemt, hadde det ikke vært for at et innlegg faktisk fins her. Boka blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing og skal med det heldigvis aldri leses igjen. 

Diana Gabaldon

Innlegg om den første boka i Outlander-serien, Under jegermånen, er nå på plass. I etterkant av lesinga har flere, både i kommentarfeltene og ikke minst muntlig, anbefalt at jeg leser videre på engelsk, at jeg bør høre lydboka på engelsk eller i det minste se serien. Vi får se. Romanen, med sine 928 nokså tette sider, oppfylte i alle fall kravet til sjette og sjuende runde av Bokhyllelesing 2019, som var å lese ei tjukk bok.

Margaret Skjebred

Sonettekransen Du smiler mot meg fra et falmet bilde er fortsatt et ubeskrevet blad, men det kommer nok noe mer her etter hvert.

Jon Fosse

Og jeg som straks skulle lese ut Poesiar etter Henrik Wergeland også! Men det var til forrige månedsoppsummering. Diktsamlinga forsvant litt, og derfor har jeg nå begynt på nytt, slik at jeg får en kontinuerlig leseropplevelse.

Jenny Erpenbeck

Den stilsikre og originale romanen Alle dagers ende har heller ikke blitt omtalt, men det kommer et innlegg snart. Inntil da må jeg innrømme at jeg også vurderer å lese Går, gikk, har gått av samme forfatter, da hun imponerte stort ved første bekjentskap.

Øystein Morten

Hvem kunne trodd at det å forske på et gammelt bein gjemt bort i ei kirke skulle være så interessant og spennende? Vel, Morten hadde kanskje en viss idé, ellers ville han nok ikke skrevet boka Jakten på Olav den hellige. Og heldig for alle som likte denne måten å forene sakprosa og skjønnlitteratur på, så er det kommet flere bøker over samme lest. Neste ut her hos meg blir Jakten på Sigurd Jorsalfare. Og innlegg blir det vel også, etter hvert.

Margaret Atwood

Alltid aktuelle Margaret Atwood! Nå ikke minst med Gileads døtre! Den står definitivt på lista over bøker som skal kjøpes og leses, så fort som mulig. Men i denne omgangen har jeg lest Hjertet gir seg ikke, en spennende roman som jeg gleder meg til å skrive om. 

Agatha Christie

Plutselig fant jeg fram fire små bøker fra det svenske forlaget Novellix, som utelukkende utgir noveller. Hver bok inneholder derfor ei novelle, i dette tilfellet ei krimnovelle av krimdronning Christie. Og vips var de lest! Innlegg kommer.

Selma Lagerlöf

Også Lagerlöf er en populær Novellix-forfatter, hun er både svensk og skreiv massevis av noveller og korte historier som egner seg godt for opptrykk. I dag er to av hennes fire titler lest. I morra kanskje alle fire?

George Eliot

De britiske klassikerne er mange og tidvis veldig omfattende. I løpet av høsten skal jeg og Birthe gyve løs på selveste Middlemarch. Jeg gleder meg!

Amalie Skram

Etter ei passelig pause fra 1800-tallets realisme, skal jeg vende tilbake med Amalie Skram. Og det seg jeg veldig fram til. Men om jeg rekker det allerede nå i oktober, er uvisst.

Tarjei Vesaas

Et gammelt impulskjøp som bare er blitt stående har blitt henta fram igjen nå. Kimen skal leses i høst, men om det blir nå, eller om det blir til bokstaven K i Alfabetlesing, er jeg ikke helt sikker på.

Alfabetlesing

Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Huckleberry Finns opplevelser av Mark Twain er straks utlest, og da kan jeg gi meg i kast med neste bok, som er Iliaden. Jeg er altså en måned på etterskudd, men stresser ikke, fordi jeg fortsatt koser meg masse. 

Bokhyllelesing 2019

I september var temaet bøker med lange titler, og jeg leste sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. I oktober skal vi telle oss fram til bok nummer elleve i ulestbunken, og min telling tar meg nå til Iliaden. Men den skal jeg jo allerede lese til Alfabetlesing. Jeg er derfor usikker på om jeg skal slå to fluer i en smekk (bittelitt juks?) eller om jeg skal lese to separate titler. 

Jeg ønsker dere alle en flott bokhøst!

Alexander Kielland: En energisk idealist

Bildekilde: Wikipedia

At Alexander Lange Kielland (1849-1906) var en produktiv mann i de åra han skreiv aktivt, er det ingen tvil om. Fra 1879 til 1891 kommer det tre novellesamlinger, ni romaner og seks skuespill fra hans hånd, alle hjemla i realisme eller naturalisme, og alle med samfunnskritiske over- eller undertoner. I tillegg skriver han brev, essays og artikler i stort omfang. Men de offentlige vervene hans, først som borgermester i Stavanger og deretter som amtmann i Romsdal, fører til at forfatterkarrieren ikke blir prioritert. Og i 1906 dør han, kun 57 år gammel.

Jeg har nå lest meg fram til slutten av hans forfatterskap. Det er litt vemodig, for jeg veit jo at ikke bare tar forfatterskapet hans slutt, det er også livet hans som ebber ut. Men jeg er glad for at han skreiv og glad for at jeg har lest - Kielland formidler livsnødvendige sannheter på en kraftfull måte, og har fortsatt evnen til å nå fram til leserne, sjøl om høyden av hans karriere var for omtrent 135 år sia. Det sier mye om verkenes kvalitet når de kan stå seg så lenge!

De tre siste verkene hans, foruten to ytterligere essaysamlinger og samlede brev, som ikke er med i min utgave av hans samlede verker, er svært ulike: komedien Professoren (1888), som egentlig er en sørgerlig affære om en fin familie, romanen Jacob (1891), som er et gnistrende portrett av en manns liv og en sterk kritikk av kapitalismen, og essaysamlinga Mennesker og dyr (1891), der forfatteren ikke bare skriver om mennesker og dyr, men også kunst og kultur, politikk og ideologi, for å nevne noe. Jeg vil her skrive kort om alle tre.

I Professoren møter vi nettopp en professor som velger ideene framfor sine egne døtre. Han er så lojal mot sine egne tanker og overbevisninger - sin ideologi - og så bombesikker på at han ikke tar feil (aldri!), at han gir sine døtre båten fordi de våger å gå i mot hans tro, mot hans overbevisning, det gamle og etablerte, og heller satse på det nye og friske. Her borer Kielland rett inn i den nådeløse generasjonsstriden som den gangen, og fremdeles, kan knerte mange gode forhold. Den ene parten står som støpt i det gamle med skylapper på, er treig, bakstreversk og kjedelig, den andre er kan hende alt for mottakelig, flytende, lettpåvirkelig, naiv? Og oppfattes som respektløs og historieløs, og tas ikke minst for å være ung og dum. Mangelen på evne til å møte hverandre på halvveien og være rause med hverandre, gjør at familien i stykket ødelegges. Men dessverre var det en realitet på 1880-tallet, og naturligvis seinere også. Sjøl den dag i dag ødelegges gode relasjoner på grunn av politisk overbevisning - en skulle kanskje tro vi i 2019 hadde kommet lenger?

Disse gamle tider og tilhørende seder er Kiellands kjepphester. Være seg religion, ideologi, økonomi eller makt, ofte skildra som gamle streberske menn som bare vil smyge seg rundt i administrasjonen og hive kappa etter vinden - Kielland vil, etter enkelte verker å dømme - forkaste det hele, mann og kappe og det hele, til fordel for den nye tid, den nye ideologi, rettferdighet, sannhet, sosialisme i praksis framfor et ujevnt, klassedelt samfunn, spredning av kunnskap framfor indoktrinering og religiøs vranglære, han vil ha frihet, ikke minst fri tanke. Men i Kiellands samtid er det å være en fritenker et skjellsord. Heldigvis for alle som kommer etter Kielland, var han ikke redd for å legge seg ut med det konforme, det borgerlige, det overlegne og danna. Slik var Kielland en høyst nødvendig figur, og han bana sammen med andre forfattere og intellektuelle på 1880- og 1890-tallet veien for det som skal komme: Modernismen. En rein motreaksjon på alt dette gamle.

I Jacob skulle vi tro at vi møter en person ved navn Jacob, men det gjør vi ikke. I stedet henspiller tittelen på den bibelske personen med samme navn, og for de som kjenner sin bibelhistorie, er det mange referanser å hente. Hovedpersonen vi leser om heter noe så underlig som Tørres Snørtevold. Og han er en romanfigur som det er vanskelig å glemme. Jeg har i alle fall aldri lest om noen som er så opptatt av penger og sparing at han til og med er gjerrig på andres vegne (unntaket måtte blitt Disneyfiguren onkel Skrue og kona til Kruse i en annen roman fra Kiellands hånd). Tørres er fra en stor familie, og som bondesønn har han ikke mye å se fram til når arven skal utdeles. Han skjønner derfor at han må jobbe på egenhånd for å komme opp og fram. Her er det vanskelig å ikke tenke på det amerikanske uttrykket "a self-made man".

De andre ungguttene i bygda drar i tur og orden til byen og søker lykken, Tørres drar liksom aldri. For han lykkes jo hjemme, han er god med dyra, og han sparer penger og han håndterer en del jenter også. I byen vil han være en liten fisk i en stor dam, ukjent, utrygg. Men til slutt kommer han seg av sted, dog ikke uten at han krysser sti med det som skal bli hans svorne fiende. Han kommer i lære i en fin forretning, og begynner prosessen med å legge fra seg det bondske. Ny klipp og nye klær, og han heter nå bare Wold, ikke Snørtevold. Deretter er veien kort til å skumme litt av kassabeholdninga, besøke soverommene til husets tjenestejenter og innynde seg stadig høyere opp i butikkens og byens kretser. Men bare det at han jobber hardt, hindrer ikke rikfolka i å le av han. De ser jo forbi den ytre maska. De ser den udanna og uskolerte bondetampen som fortsatt eksisterer under.

Tørres drømmer om penger. Masse penger. Om å eie, om å være rik, om å kontrollere, om å ha suksess, ha sin egen butikk med sitt eget navn på og bortimot feie gata med motstanderne sine. Han vil le alle opp i ansiktet og brøle at de tok feil da de lo av han. Nå er det ingen som tør å le! Ingen! Men heldigvis, får en vel si, smertelige erfaringer må alltid til, også her. Det er bare det at Tørres ikke lar seg kue av motgang, han lar seg ikke ydmykes i sjelen, eller stanses i sitt vanvidd. Ondt skal ondt fordrive, eventuelt kan han jo alltid bruke makt. Med penger og makt skal han legge dem under seg, alle sammen! Tørres er nådeløs, skruppelløs, uhyre systematisk, en langsiktig og tålmodig planlegger som kun tar hensyn til seg sjøl. Å sammenligne disse trekkene med en psykopatdiagnose vil sikkert være fruktbart.

Men vil han lykkes? Slik er Jacob en underlig roman. Vi heier ikke på Tørres, for når han lykkes, går det oss andre ille -. Idealismen og prinsippene som driver de forskjellige menneskene i boka, kollisjonen mellom ulike typer ideologier og ikke minst en ramsalt kritikk av kapitalismen og dens ofre, nemlig vanlige mennesker, er viktige elementer i romanen. Per definisjon foretar Tørres en gedigen klassereise. Men hva med det indre, dannelsesreisa? Tørres jobber seg opp og fram, men blir mer og mer usympatisk etter hvert som sidene går. Det er nesten så en ikke tør å lese de siste sidene.

I Mennesker og dyr skriver Kielland klokt og varmt og humoristisk om mange ulike emner - mennesker og dyr er ikke egentlig en dekkende tittel, men det er et langt og bærende essay om hvordan mennesker behandler dyr. Det burde hentes fram den dag i dag, for her er det mye skyts for dyrevenner. Kielland deler sine mange litt tilfeldige observasjoner, og det er rikelig med inntrykk fra hans erfaringer i inn- og utland. Men reine essays vil jeg kanskje ikke si alle tekstene er, for nokså ofte tar fortellergleden styringa, og Kielland dikter i vei og gir seg ut for å være en annen. Her er alt fra små stubber og anekdotelignende historier, som den om mannfolka som misforstår hverandre - den ene snakker om kona som nettopp har født et barn, den andre tror han snakker om hunden som har fått valper (Hvor mange var det da, sier sistenevnte, En, svarer den første, Hvordan kan det ha gått til, hun var jo nokså stor?!) til reisebrev (blant de morsomste er "Til Drammen" - det er ikke alltid så greit å være fin frøken på tur!) og en lang tekst om hvordan det er å være kunstner i Norge ("Kunst og kunstsans").

Men ei heller her få leseren unnslippe Kiellands voldsomme temperament og ustoppelige idealisme. Han hisser seg opp i de ulike tekstene, og et og annet ved fanden eller for fanden har funnet veien også inn i trykt versjon. Jeg kan bare forestille meg hvordan han må ha uttrykt seg muntlig - alltid energisk, alltid ivrig! Og ofte med smilet på lur. Kielland mister aldri sin agenda av syne. Han tar konsekvent de svakes parti - barn, umyndiggjorte, kvinner, sjuke, svake, de lettlurte, de følsomme, bøndene. Og han vil hjelpe. Han vil demokratisere kunnskap og opplyse alle om rettigheter og plikter - og han vil frigjøre fra forelda rettigheter og unødvendige plikter og tunge bånd, være seg religiøse, økonomiske eller sosiale. Tida skal være fri, tanken skal være fri, tunga skal være fri. Det er ikke vanskelig å se hans prosjekt som en forlengelse av Henrik Wergelands (1808-1845), på samme måte som jeg ikke klarer å la være å se på forfattere som Johan Falkberget (1879-1967) og Jens Bjørneboe (1920-1976) som Kiellands videreførere.

Alexander Kielland skreiv i en rasende fart. Som om han visste at hans skrivende tid ville bli så alt for kort. Behovet for fast inntekt og forsørging av familien pressa han gradvis bort fra det reine forfatteryrket. Tekstene blei kortere og kortere, stadig mer konsentrerte om tematikken, med svært presise skildringer, godt språk og slagkraftige formuleringer. Og med sin ukuelige kamp for andres ve og vel appellerte han til alle med rettferdighetssans, og skreiv seg, skikkelse for skikkelse, konflikt for konflikt, idé for idé, inn i vår kanon, og står den dag i dag fjellstøtt som en av de fire store.

Høstlesing

For første gang jeg kan huske, har jeg enten lest ut eller kommet i gang med absolutt alle bøkene på leselista - pluss noen til. Det betyr at denne månedens leseliste krever en del mer innsats enn vanlig - jeg må jo finne en hel haug av nye bøker! Det fører til at lista blir litt ekstra lang. Den skal jo romme alt som er lest og som jeg har skrevet om, det som er lest og som det skal skrives om, og alt jeg skal lese i måneden som kommer. Det eneste jeg ikke tar med, er alle bøkene jeg leser for eller sammen med barna. Da er jeg redd jeg aldri ville blitt ferdig med disse oppdateringene...

Alexander L. Kielland

Jeg har lest ut Kiellands samlede verker og er i gang med et samleinnlegg om de tre siste utgivelsene - skuespillet Professoren, romanen Jacob og essaysamlinga Mennesker og dyr - samt forfatterskapet i sin helhet.

Johan Falkberget

Den omfattende trilogien Christianus Sextus er lest ut, og det er absolutt lesing jeg kan anbefale videre! Falkberget skriver så sterkt om disse utfattige og elendige menneskene i Rørostraktene på 1720-tallet. En kan ikke annet enn å gråte en skvett over deres lusne skjebner. Innlegg kommer.

William Faulkner

Enda en mann som har vært på lista ei stund, men denne boka har jeg ikke lest ut. Men jeg er godt i gang! Jeg leser Larmen og vreden sammen med Birthe.

Frida Nilsson

Jeg sparte Det tynne sverdet lenge for å kunne kose meg skikkelig med den, men plutselig var den lest! Det gikk innmari fort når jeg først begynte, sjøl om boka er på mer enn fem hundre sider. Det tynne sverdet er ei utrolig fin barnebok om noe som både er lett, vanskelig, naturlig, fælt og ikke minst trist: Døden. Innlegg kommer.

Ian McEwan

Romanen Nøtteskall, en moderne men minst like tragisk vri på Hamlet, er lest og omtalt. Les mer her. Nå gleder jeg meg til neste McEwanbok på norsk!

Thorvald Steen

Nå i august fikk jeg også tid til å lese Det usynlige biblioteket av Thorvald Steen, en historisk roman fra Aleksander den stores tid. Men jeg har ikke fått tid til å skrive om den heller ennå. Etterslepet er stort, køen er lang, men det kommer.

Pia Juul

Mordet på Halland var en underlig og spennende og nokså særegen affære, som jeg ikke blei helt klok på, men som ga mening likevel. Den er jo en krim, som ikke er en krim! Men er det egentlig en streng fasit på hvordan en krim skal være? Kanskje ikke. Uansett er denne danske boka lesverdig.  

Olga Ravn

Mer fra danske damer, denne gangen romanen Celestine av Olga Ravn. Ei spesiell bok som jeg likte ganske godt. Omtale kommer.

Mary Ann Schaffer og Annie Barrows

På impuls kjøpte jeg Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai i vår, kanskje fordi jeg visste at jeg nesten ikke hadde titler på G jeg kunne lese til Alfabetlesing... Nå er boka lest, og innlegg er i umiddelbar anmarsj. 

Diana Gabaldon

Det var ikke planlagt, men plutselig satt jeg der og leste på Outlander. Under jegermånen. Jeg bestilte boka for noen år tilbake, og hadde egentlig tenkt å gi den bort som gave. Men det skjedde ikke. Etter mye att og fram og mange runder i høyet (i boka altså!), hadde jeg jammen lest den ut også. 928 sider med historisk kliss, intet mindre. Det dukker nok opp ett innlegg etter hvert.

José Saramago

En beretning om blindhet blei lest tidligere i år, og endelig kom et innlegg på plass også. Ei fascinerende bok jeg ikke kommer til å glemme med det første. En beretning om blindhet blei lest som en del av leseprosjektet Alfabetlesing.

Jane Austen

Fornuft og følelse var et herlig gjensyn med britisk 1800-tallslitteratur! Men, nå som jeg har lest det meste av Austen, må jeg innrømme at jeg foretrekker søstrene Brontë bittelitt mer. Det er en intensitet og et alvor der som Austen ikke har. Men for all del, Fornuft og følelse er en svært god roman! Også denne boka blei lest som en del av Alfabetlesing.

Margaret Skjelbred

I august blei det også tid til å lese ei diktsamling jeg lenge har hatt lyst til å lese, Du smiler mot meg fra et falmet bilde. Samlinga er en sonettekrans med svært strenge krav til form. Skjelbred har latt den siste linja i hver sonette åpne den neste sonetten, og til slutt har hun en sonette som består av alle førstelinjene. Et utrolig imponerende prosjekt! Men var det bra? Ja!

Jon Fosse

Også Jon Fosse er jeg i gang med, denne gangen Poesiar etter Henrik Wergeland. Den diktsamlinga er av en helt annen karakter enn Skjelbreds, med løsere form, men strengere krav til innhold. Jeg er snart ferdig med lesinga.

Jenny Erpenbeck

Da jeg en kveld ikke hadde noe å lese på, og hadde brukt gode tjue minutter på å finne meg ei bok, sa mannen min at jeg måtte få ut fingern. Jeg tok den første boka jeg fikk tak i, og det var Alle dagers ende. Den blei lest ut på fem kvelder, og ligger nå klar i skrivebunken.

Øystein Morten

I vill jakt gjennom bokhyllene etter noe å lese, plukka jeg fram Jakten på Olav den hellige. Det bryter med egen kronologi, da jeg først kjøpte Jakten på Sigurd Jorsalfare, men Olav var tross alt først ut. Så derfor er jeg i gang med den.

Margaret Atwood

Hjertet gir seg ikke, er det ei bok som heter, og den er jeg i gang med å lese nå. Foreløpig er jeg ikke helt sikker på hvor vi befinner oss, men det virker dystopisk og nedslående, i tråd med Atwoods tidligere prosjekter. Jeg er spent på hvor veien går videre, fra den lille bilen til Charmaine og Stan. Uansett; Atwood er fenomenal!

George Eliot

Jeg har et stort og omfattende leseprosjekt i høst, også dette sammen med Birthe. Nå skal nemlig Middlemarch leses! Og jeg gleder meg veldig til å gi meg i kast med enda en murstein.

Amalie Skram

I løpet av høsten skal jeg også lese Amalie Skrams uferdige roman Mennesker. Jeg er veldig spent på den, da jeg har lest og likt omtrent alt annet Skram har skrevet. Men vil det være et problem at den er uferdig?

Tarjei Vesaas

Jeg har lest noen romaner og dikt på nynorsk den siste tida, og det er så fint! Jeg vil derfor følge opp med Kimen. Men om jeg rekker den også i løpet av september, er jeg jammen ikke sikker på. Det kommer an på om leseiveren fortsetter, parallelt som skrivekløen fortsatt er i ne!

Alfabetlesing

Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. Nå har jeg kommet til bokstaven H, som skulle vært ferdiglest i august. Men da var det så mange andre bøker å lese på at Huckleberry Finns opplevelser kom litt lenger bak i køen enn planlagt. Men nå er jeg i gang! I september er det bokstaven I det skal leses på, og jeg har såpass få alternativer at jeg nå ser meg nødt til å lese Iliaden, helt på ordentlig, fra perm til perm. Du er ikke skikkelig voksen før den er lest, har jeg hørt. Jeg gleder meg!

Bokhyllelesing 2019

I august leste jeg både kort format til runde nummer åtte, og lang tittel til runde nummer ni. Bøkene jeg tok for meg var Skjelbreds og Fosses diktsamlinger, samt sakprosaboka Norsk er et lite språk som er i ferd med å dø ut av Guro Fløgstad og Anders Vaa. Jeg ligger derfor bittelitt i forkant med lesinga, men det er bare moro! Til runde nummer ti skal vi lese bok nummer elleve i ulestbunken. Jeg hadde derfor satt opp Eit draumspel av August Strindberg. Men jammen har jeg ikke plukka rundt og lest litt her og der, og vips er ikke det lenger bok nummer elleve...

Riktig god høstlesing!

Sommerlesing, del III

August er synonymt med hverdag og skolestart for de fleste barnefamilier, men heldigvis er det ei stund igjen før det er alvor! Her har det vært ei fin blanding av aktiviteter ute og inne, borte og hjemme hele sommeren, og vi har kosa oss masse sammen. Men, som alltid, går sommerferien alt for fort, og kunne gjerne vært minst dobbelt så lang. Men til min store glede har leselysta holdt seg gjennom både varme og klamme netter og kjølige og frosne dager, og jeg har fått lest mye, aleine og med barna. Det som er enda mer moro er at jeg koser meg sånn med alt jeg leser!

Alexander L. Kielland

Det er august og jeg skulle egentlig være i mål med siste tittel i Kiellands samlede verker, men det er jeg ikke. Men jeg er i gang med essaysamlinga Mennesker og dyr, og håper å få lest resten nå, slik at dette langvarige leseprosjektet kan ros i havn før høsten kommer.

Johan Falkberget

Jeg holder fortsatt på med trebindsverket Christianus Sextus, og er nå godt i gang med lesinga av siste bok (innlegg her og her). Det er ikke grenser for hvor fælt det er å være menneske på Falkbergets 1720-tall, men det er heller ikke grenser for hvor godt han skriver! Bøkene er ikke tunge, men alvorlige, ikke vanskelige, men tette. De krever av leseren, og de gjør et uutslettelig inntrykk. Jeg gleder meg til å lese videre, men gruer meg til å lese ferdig, og forlate disse menneskene for godt.

William Faulkner

Larmen og vreden er fortsatt ulest, men den skal forhåpentligvis leses sammen med Birthe fra JegLeser nå i august. Jeg gleder meg!

Helle Helle

Denne danske dama sneik i lesekøen og åpna tydeligvis for andre danske damer også... Hvis du vil var ei overraskende fin bok, og jeg ser fram til neste møte med Helle.

Morten A. Strøksnes

Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider er lest og likt! Innlegg finner du her. Og mens jeg venter på neste bok fra Strøksnes, tenker jeg å kikke litt på det han har utgitt tidligere.  

Frida Nilsson

Fortsatt spart, og skal fortsatt leses. Jeg tar henne med meg videre inn i august.

Ian McEwan

Nøtteskall er lest, og innlegg kommer. Det var ei underlig lita bok, og jeg likte nok ikke den like godt som hans foregående. Men bevares, for et interessant prosjekt!

Thorvald Steen

Steen venter fortsatt på tur, og den kommer nok nå i august. Det usynlige biblioteket ligger klar.

Pia Juul

Først Helle, så Juul - hvem er neste? Jeg har lest Mordet på Halland (innlegg kommer her også), og kan ikke annet enn å tenke at det er mange dyktige danske damer der ute, og jeg gleder meg til jeg oppdager flere av dem.

Olga Ravn

Neste er sjølsagt denne dama! Også dansk, og med romanen Celestine ser hun ut til å bli nok et interessant bekjentskap.

Alfabetlesing

Jeg leser min vei gjennom alfabetet! Mer informasjon om leseprosjektet finner du her. I sommer har jeg lest En beretning om blindhet, Fornuft og følelse og Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai. Innlegg kommer om alle tre titler. Nå skal jeg finne ei bok på H, og jeg lurer litt på om jeg ikke skal gå mot Mark Twain. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Jeg er fortsatt på runde seks og sju, der tjukke bøker skal leses. Jeg hadde sett for meg at jeg skulle lese ut Falkberget, men den gang ei. Nå sitter jeg med nesa i ei bok av Diana Gabaldon, gitt... Og den er i alle fall lang nok, med sine 928 sider. Til neste runde, der dikt eller noveller skal i ilden, er jeg ikke helt sikker på hva det blir. Men leses, det skal det!

God les til dere alle!

Bokhyllelesing: Johan Falkberget

Bildekilde: Bokelskere

Tidligere i år hang jeg litt etter hva leseprosjektene angår, og nå ser jeg at det også har blitt krøll i systemet - leseutfordringene og rundene har gått om hverandre, og leste bøker og innlegg har vært litt på kryss og tvers, slik at kronologien ikke stemmer helt. Og i tillegg er etterslepet stort - akkurat nå er seks bøker lest, men ikke omtalt. Men pytt! Jeg leser og leser, og koser meg sånn! Sjøl om dagene er fylt av barn og bråk og ymse gjøremål, er kveldene lange og stille og helt ypperlige for lesing. For eksempel andre bindet av trilogien Christianus Sextus, nemlig I hammerens tegn (1931), ført i pennen av Johan Falkberget (1879-1967). Boka er lest til fjerde runde av Bokhyllelesing 2019, der temaet var oppfølgere.

Vi fortsetter mer eller mindre der vi slapp i første bok, med de svenske jämters ublide skjebner i gruva i Rørostraktene. Starte opp skal de, sjøl om det ikke en gang fins noe å lønne arbeiderne med! Og etter hvert får de ikke mat heller -. I forrige bok klarte ikke Tol Olofsson mer av sulten og nøden i gruva og bestemte seg for å gå hjem igjen. Og det er ikke akkurat en liten svipptur han har foran seg. Vandringa over fjellene er lang og hard, det blåser og er sterk vinterkulde, han har ikke mat, han er nær ved å miste forstanden helt, men endelig kommer han hjem etter dager, uker, han veit ikke hvor lenge. Til egne hus, egen port og enga utafor, helt dekka av snø. Med døra spikra igjen og ingen kone og barn innomhus. Sulten hadde vel nådd dit også -.

Men helt tilfeldig ser han noen bittesmå spor. Sporet av barnesko, kan hende noen dager gamle. Han følger dem til naboen, og der finner han barnebarnet Gölin. Kona er død, men barnebarnet lever! Og nå, nå er hun den eneste i hele verden som binder han til jorda og livet og bevisstheten, som holder han unna galskapen og ukristeligheten. Hun gjør han bedre. Men nøden er stor. Som fattiglemmer lever de, av almisser og rester, og de blir tynne og bleike og aldeles fortvila, både hun og han. Så Tol bestemmer seg for å gå tilbake til Norge igjen. Men med Gölin denne gangen. Aldri mer skal han forlate henne!

På vei til Norge stanser de ved ei kirke. Og mens vesle Gölins kjære farfar snakker med presten, kommer hun i snakk med en rar mann, en mann med hatt med fjær i, med flette i håret og bare ett bein. Det er Brodde. Han jobber også i kirka, i alle fall innimellom. Han har vært i krigen, som så mange andre av de svenske jämtene, Brodde var hovslager og rytter. Og det var i krigen han blei ett lem kortere. Brodde kan sovne stående på en fot, om han må, ellers er han dugelig til å drikke alt som inneholder noen form for alkohol. Og ser han sitt snitt til å rappe noe, gjør han det. Sjøl om det skulle være fra ei kirke i brann!

Men Gölins tindrende øyne og sterke barnetro skreller av det barske og ubarmhjertige hos den glemte og alkoholiserte krigshelten Brodde. Han vil fortelle henne historier, få henne til å le, holde henne varm, gi henne mat. Han vil at hun skal se på han slik hun ser på farfar. Og sjøl om farfar Tol forsøker å bli kvitt Brodde mang en gang, går det ikke. Også han, med ei gammal trekrykke som gnager sårt og blodig under armen, skal gå den lange og umulige ferden over fjellene, over kjølen og helt opp til bergstaden i Norge. Så blir det altså de tre, den gamle mannen, den enbeinte mannen, og den vesle jenta. Men ferden er lang og hard, og det er kun to som kommer fram.

I første del av boka er det disse tre - Tol, Gölin og Brodde - som bærer handlinga videre. Men etter å ha fulgt disse ei stund, flyttes fokuset over til gruva igjen. Som alltid gjøres disse synsvinkelskiftene lett og elegant med skildrende mellompartier der leseren lærer vidda, skogen, fjellet, trærne og blomstene å kjenne. Naturen er som en slags person i verket, alltid til stede, med vinden som en evig pust. Falkberget følger alt og alle i tredjeperson og beveger seg uanstrengt mellom naturen, menneskene, handlingene og tankene.

Også blant de gjenværende svenske dragoner kortes rekkene ned. Og hvert tap er så sårt, så sårt for de svenske arbeidskarene, som sulter, som har svarte, sprukne never og som stuper i seng hver kveld, utslitte, utmatta. For leseren er det minst like sårt, for disse liv er så godt skildra at en ser dem, er med dem, puster inn den samme tunge, fuktige, rå gruvelufta, spiser det samme tørre barkebrød, kjenner den sure røyken fra ildstedet svi i øya, har på de samme tunge tresko og hviler på de samme harde brisker -.

Glimt av lykke fins likevel. Mellom galskap og drukkenskap, amputasjoner, ulykker, tjuverier, sott, døde spedbarn og dødfødte barn, knuste hjerter, sjølmordere, stort armod og djupe redsler for helvetes pinsler eller for at krigen skal vende tilbake og byen atter skal brennes ned, er også de som klarer å skape seg et liv. Deres fortelling blir ei lise for sinn og sjel, og det er til å grine av, hvor lett de kan trå, de som har det så usselt, men som er rike i sin fattige kjærlighet til hverandre.

Og dette er bare bittelitt av alt det Johan Falkberget er innom i sin mektige romanserie. Han sympatiserer fullt ut med de fattige og sjuke - i disse bøkene kjemper han deres kamp! Og har gir dem all sin omtanke og varme. Han skildrer livene deres uten å romantisere eller forskjønne. Samtidig holder han seg for god til å velte seg i fattigdommen og grusomhetene, jo mer intenst det blir, jo kortere er setningene, jo knappere er sansningene. Men sjøl det vesle han skriver er nok til at en ser det hele for seg, og det gjør djupt inntrykk. Slik er det med velvalgte ord og harde, korte liv.

Falkbergets persongalleri er enormt, og rommer alminnelige arbeidere, høyfjellsbønder, drukkenbolter på salig Madam Frosts ølkippe, gruveselskapets privilegerte menn, handelsfolk, prostituerte, tilreisende, den utdanna elite, prestefolk, bygdeoriginaler, hestegutter og tjenestejenter, de blinde, de veike, de sjuke, de små - alle har sin plass. Det magiske er at det aldri blir uoversiktlig eller sammenblanda, både forfatter og leser har til en hver tid full kontroll på hvem som er hvem og hva de driver med. Det er imponerende! Det episodiske fra forrige roman er altså tona ned, men en kollektivroman er den like fullt.

Og mer enn en gang blandes skjebnene sammen. Folk møtes og veksler ord - vil det gå godt eller dårlig? Det er aldri lett å vite hvilken vei det tar. For er det noe disse bøkene ikke er, så er det forutsigbare. Handlinga slynger seg av gårde, personene hives på og kastes av, de beveger seg i periferien eller i sentrum, og alt henger sammen. Og gruva drives, pengene rår, kornet minsker, den lange vinteren står igjen for døra. Forrige boks hovedperson, Adam Solomon Dopp, ligger lenge i strid med bonden Peder Monsen Rugelsjøen, gruvas egentlige oppdager, om nettopp finneretten til gruva. I denne boka kommer de nærmere ei løsning, men vil det være ei god løsning?

Og hva med Tol og Gölin og Brodde? Vil de makte tapet oppe på vidda, der en av dem vil finne sin evige hvile mellom gråstein og krigslik? Vil de klare å begynne på nytt i Røros? Falkberget skriver hjerteskjærende om disse skjebnene. De er så fattige at de ikke har noe - helt uvirkelig å leve seg inn i. Og likevel lar de seg ikke knekke. De har hverandre, troa på Gud og bedre tider, historiene om fortida og drømmene om framtida, de har nærhet og nærvær, som gir livet mening og innhold, sjøl om det er nok en dag uten mat. Det er uendelig rørende og vondt å lese, særlig når smerter, sjukdom og død går hånd i hånd med den såre, grunnløse optimismen. Og ikke minst er det vondt å lese om håpet, som er så lite at en knapt kan se det i gruvemørket, men som likevel alltid er der. 

Sommerlesing, del II

Juli er kommet, og de fleste av oss er eller går snart ut i en etterlengta sommerferie. Nå skal batteriene lades! Jeg, derimot, som er hjemme med barna hver dag, har ikke et fnugg av ferie i år, og får derfor heller ikke lada nevnte batterier, men det betyr ikke at jeg ikke skal kose meg! Det er jo nå vi kan nyte tida sammen, hele familien, ute og inne, i vann og på land, med små og store prosjekter, ballspill og puslespill, trampoline og lego, sandslott og bøker. Perfekt!

Alexander L. Kielland

I juni leste jeg romanen Jacob (1891) - Kiellands aller siste - og har begynt på et samleinnlegg om de tre siste verkene hans. Jeg er litt usikker på når jeg kommer i mål, da det avhenger av når jeg blir ferdig med den siste tittelen i siste bok av samlede verker, nemlig Mennesker og dyr (1891), som er ei essaysamling. Jeg planlegger å lese den nå i juli.

Johan Falkberget

Halvparten av juni gikk med til å lese bind to av tre i trilogien Christianus Sextus, som jeg enda ikke har fått skrevet om. Det er mektig lesing! Fortellingene, replikkene, skjebnene og menneskene tusler ennå rundt oppi hodet mitt, noen ganger tar de også turen ut og går omkring meg på kontoret, de ser på meg med blodskutte, feberhete øyne, grimete fjes, noen mangler et bein eller en arm, klærne er bare filler og laser, og de tar på meg med beksvarte hender, fulle av sprekker og sår... Ja, jeg lever meg litt inn i det jeg leser. Forhåpentligvis får jeg skrevet om bind to og lest bind tre nå i juli.

Ingvild H. Rishøi

Vinternoveller er lest og endelig også skrevet om. Nå har jeg ikke noe mer ulest på lur fra denne dama, ikke at det fins noe mer heller. Enkelte forfattere har så lav produksjon at en rekker å somle i flere år med lesinga og forsatt ligge i forkant... Uansett, lesekryss!

Charlotte Brontë

Villette, Villette, Villette! Ferdig lest, men ikke ferdig med! Denne kommer til å være med meg lenge, lenge, og det er jeg glad for. Slike bøker trengs. Jeg er helt sikker på at jeg kommer til å lese den flere ganger i løpet av livet. Tenk at ei så gammel bok fortsatt er så gyldig, så sann og oppleves så nær! Det totale teknologiske fraværet har absolutt ingenting å si - her er det indre verdier og eksistensielle spørsmål som rår. Nydelig!

Ann Dinsdale

Brontëfeberen herjer for fullt i meg, og etter å ha lest den omfangsrike og fullstendig nydelige romanen Villette slukte jeg fragmentet Emma, deretter denne praktboka, Systrarna Brontës värld. Uunnværlig for alle Brontëelskere! Nå er jeg litt usikker på hvordan jeg skal følge opp videre, for jeg vil jo lese mer.

William Faulkner

Ulest kar som blir med videre inn i juli. Larmen og vreden skal leses sammen med Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg ser fram til å komme i gang med boka, den skal visstnok både være original og spennende.

Helle Helle

Helle sneik i køen med den vesle boka Hvis du vil og blei lest på kort tid, men innlegget har ikke kommet. Det dukker nok opp snart.

Morten A. Strøksnes

Havboka! Sjølsagt leser jeg Havboka! Denne sakprosaboka er underholdende, interessant, spennende og tankevekkende. Ikke rart forfatteren kunne motta Brageprisen! Ja, det er noen år sida nå. Men det gjør ingenting, god litteratur holder seg! Boka er dessuten ferdiglest, men ikke omtalt. Innlegg kommer her også.

Frida Nilsson

Som et barn sparer jeg denne skatten, eller dette godteriet, så lenge som mulig. Jeg grugleder meg til å lese, for jeg veit at det blir trist og fælt og fantastisk fint. Kanskje i juli.

Ian McEwan

Nøtteskall ligger klar som neste bok i køen, og jeg gleder meg til å lese! 

Thorvald Steen

Jeg har ikke helt hatt sansen for denne forfatteren tidligere, men jeg har veldig sansen for de historiske epokene han gang på gang skriver om, og personene han skildrer. Denne gangen er det Det usynlige biblioteket som står for tur.

Pia Juul

Nok et nytt navn for meg, men like fullt et forfatterskap jeg er nysgjerrig på. Danske Pia Juul har hatt stor suksess, sjøl om hun ikke er like kjent som sin kollega Helle Helle her til lands. Romanen Mordet på Halland mottok en av dansk litteraturs viktigste priser da den kom ut, så jeg kunne ikke la være å kjøpe den på Mammutsalget i fjor.

Alfabetlesing

Vi begynner med ei rask oppsummering denne gangen også: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein), og nå i juni kunne jeg føye til E også - En beretning om blindhet er lest, men ikke omtalt. I går kom jeg også i gang med boka som har en tittel som begynner på F, nemlig Fornuft og følelse. Med andre ord ligger jeg greit an for å klare G i juli også, men hvilken bok det blir, aner jeg ikke. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I runde seks og sju av Bokhyllelesing 2019 er det tjukke bøker som står for tur, og jeg tror nok jeg skal lese ferdig Falkberget - i alle fall før jeg leser noe anna!

Fortsatt god lesesommer!

Sommerlesing

Endelig er det sommer! Vel, nesten. Det er fortsatt litt kjølig ute, og at det regner titt og ofte er ikke til å komme bort ifra. Og vinden er fortsatt litt for sur til at jeg gir etter for ungenes mas om trøye og truse og ikke noe mer. Men vi er i gang med årets uteprosjekter, og det gir sommerfølelse! Det samme gir gjøken som ustanselig galer koko, grønt gress, knirkinga fra trampolina, bruk av spreder (særlig på andre, da kommer det mange sommerlyder!) og ikke minst lunsj på verandaen med masse frukt. Og uansett er det tid for min planlegging av årets sommerlesing, og barnas deltakelse på årets Sommerleskampanje! 

Alexander L. Kielland

I mai skreiv jeg om Sankt Hans fest og leste teaterstykket Professoren, så nå gjenstår kun to verker før alt er lest. Jeg er litt usikker på om disse siste verkene får egne innlegg eller om jeg samler opp i ett større - uansett skal de siste leses nå i løpet av juni eller juli.

Johan Falkberget

Falkberget skulle egentlig være årets sommerlesing, men jeg tjuvstarta, og godt er det, for dette er bøker som krever tid - både underveis og etterpå. Pauser må jeg også ha. Men deler av trebindsverket Christianus Sextus blir sommerlesing. Jeg er nå godt inne i bok nummer to, som er enda verre å lese enn den første... Hvor ille skal disse folka ha det?!

Carol Shields

Nå har også innlegg kommet på plass om Dagbøker i stein, ei helt unik bok jeg kommer til å huske lenge! Og jeg vil definitivt lese mer av Shields i framtida.

Ingvild H. Rishøi

Produksjonen av innlegg går litt treigt om dagen - jeg har leseiver og skrivesperre på samme tid - men det plager meg ikke. Jeg får jo lest! Og det er så kos! Jeg er nesten i mål med teksten om Vinternoveller, og ellers kommer det andre sånn litt etter hvert. 

Charlotte Brontë

En gang i løpet av april begynte jeg på den sekshundre sider tjukke romanen Villette, og før mai var halvveis omme, hadde jeg lest både den og fragmentet Emma på tjueåtte sider, som jo var den boka jeg egentlig skulle lese. Og med det fikk jeg blod på tann...

Ann Dinsdale

...og så leste jeg like greit praktboka Systrarna Brontës värld, ei innføringsbok om søstrene Brontë, bøkene de skreiv, tankene de tenkte, utfordringene de hadde og tida de levde i, med masse flotte fargefotografier, stemninger og skildringer, slik at jeg plutselig gikk rundt på heden, jeg også. Innlegg kommer, opptil flere!

William Faulkner

Larmen og vreden ligger klar til årets sommerlesing, og med meg på laget har jeg Birthe fra bloggen JegLeser. Jeg gleder meg!

Helle Helle

Men denne danske dama blei lest på kort tid - boka var lita, enkel, morsom og lett å lese, så da blei den det. Hvis du vil er tittelen, og innlegg kommer, her også.

Morten A. Strøksnes

Lenge etter at alle leste og hylla Havboka, er det nå min tur. Jeg begynte i går og er allerede godt inne i skildringene av Morten og Hugo på jakt etter håkjerring, og jeg koser meg sånn! Jeg leste artiklene i Dag og Tid da de kom, og dette er så langt en fin, litt mer utbrodert versjon. Men jeg savner det nynorske, da. 

Frida Nilsson

Jeg er blant dem som ikke fikk nok av Ishavspirater, og nå har jeg sikra meg den neste boka til Nilsson, spådd å være minst like god, nemlig Det tynne sverdet. Mor leser først, i ro og fred, så får vi se om boka blir en del av Sommerles etter hvert.

Ian McEwan

Det er ikke et ordentlig bokår om jeg ikke leser ei bok av Ian McEwan! Og i sommer er det Nøtteskall som står for tur. Jeg har forsøkt å ikke lese for mye om den, men jeg veit at fokaliseringsinstansen er en smule original...

Alfabetlesing

Så langt er alt vel: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Romanen som begynner på bokstaven E ligger klar (En beretning om blindhet), men jeg har ikke kommet i gang, mye på grunn av den tidligere nevnte Villette. Nå håper jeg at jeg klarer både E og F i løpet av juni, men hvilken bok jeg skal ta for meg på F, er jeg jammen ikke helt sikker på. Plutselig var det en del å velge mellom i ulesthylla, fra Faust til Falkejakt. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

Her henger jeg også etter (Villette har igjen skylda), og må først fullføre oppfølgerutfordringa (del to av Falkberget for min del). Så følger fremmed forfatter, deretter kan jeg gyve løs på årets sommermurstein. Om det bare blir Falkberget (siste bok) eller om jeg kommer i gang med ei anna bok, gjenstår å se. Jeg prioriterer nok å lese ferdig det jeg allerede er i gang med.

Riktig god lesesommer til dere alle!

Lesetimen

Jeg er med på lesetimen, og det håper jeg du er også!

Nasjonalbiblioteket skriver på sine sider om Bokåret 2019: I én time, torsdag 23. mai kl. 19.00-20.00 utfordrer vi alle i Norge til å sette av en time til å lese. Les det du vil! Romanen du aldri ble ferdig med, en novelle du har lest før, krimmen du allerede er langt inne i, eller en barnebok for de minste - det viktigste er at du er med!

Jeg sitter med Hvis du vil av Helle Helle, andre bindet av Christianus Sextus av Johan Falkberget, Jacob av Alexander L. Kielland og, ikke minst, Emil i Lønneberget av Astrid Lindgren. Litt for en hver smak, altså. Hva leser du?

God lesetime!

Vårlesing, del III

Det er ingen tvil, det er vår! Og i de varme solstrålene, den milde vinden og den herlige følelsen av frihet og fritid, ligger også sommeren og lurer. Her i huset gleder vi oss masse, over sykler og sparkesykler og kosta gater, over joggesko og sandaler og tørt gress - mest brunt inntil videre, men lell - over huskestativet på leikeplassen og klatretreet midt i hagen, over sandkassa og trampolina - alt kommer fram igjen etter en lang vinter, alt må betraktes, prøves og undersøkes som for første gang. Og hva passer vel bedre enn å etterpå sitte litt på trappa i solsteika, og bare se seg rundt, lukte på våren og spise en is? Jo, det måtte være å ta med ei bok ut, det da.

Alexander L. Kielland

I april kom jeg ikke videre i lesinga, men jeg har publisert et innlegg om lystspillet Bettys formynder, og jeg har begynt på et innlegg om romanen Sankt Hans fest. Og av fjerde og siste bind gjenstår det bare tre verker, før jeg er helt i mål! Om jeg ikke får lest og skrevet om alt i mai, er det i alle fall gjort i løpet av sommeren.

Johan Falkberget

De første geseller, den første boka i trilogien Christianus Sextus, som handler om 1700-tallssamfunnet rundt gruva med samme navn, er lest, likt og omtalt. Oppfølgeren, som heter I hammerens tegn, skulle leses som en del av fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 nå i april, men er blitt litt utsatt på grunn av ei anna bok som bare må leses ferdig først. Men leses, det skal den!

Carol Shields

Dagbøker i stein blei plutselig påbegynt og plutselig utlest! Og det var ei nokså unik bok, som jeg har tenkt mye på i ettertid, og som jeg koste meg masse med underveis. Innlegg kommer.

Ingvild H. Rishøi

Mens snøen smelta i hagen og det klukka og rant fra alle takrenner og nedløp, leste jeg Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi. Men jeg henger etter med skrivinga, så innlegg har ikke kommet her heller.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma på 28 sider har jeg tatt med meg både hit og dit, med et djupt ønske om å lese den så snart som mulig. Og rett som det var, var jeg i gang med Charlotte Brontë, men det var ikke Emma! Nei, sammen med to andre bokbloggere, Birthe fra JegLeser og Ina fra I bokhylla, leser jeg romanen Villette på omtrent seks hundre sider! På svensk! Og jammen er jeg ikke snart ferdig også!

Juan Rulfo

Juan Rulfo var en helt fremmed forfatter for meg, men jeg fant altså romanen Pedro Páramo i bokhylla likevel. Jeg leste den så i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Og etter litt att og fram fikk jeg skrevet om den også, og innlegget finner du her. 

A. S. Byatt

Innlegg om A. S. Byatts bok Biografens beretning har det også blitt, og det kan du lese her. Biografens beretning leste jeg som en del av prosjektet Alfabetlesing. 

William Faulkner

Faulkner er den nye ventegutten på lista, og blir med videre inn mot sommer og varme. Kanskje mai er måneden for Larmen og vreden?

Helle Helle

Helle Helle er også blant de uleste i april, men jeg tar henne med meg inn i mai måned og prøver igjen. Innimellom bursdager og nasjonaldag og kakespising og flaggveiving og ballongblåsing blir det kanskje tid til å lese en liten, dansk roman.

Alfabetlesing

Først ei lett oppsummering av det som er lest så langt: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Og nå er det tid for å fortsette på bokstaven E. Planen er å lese romanen En beretning om blindhet av José Saramago. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I mai skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Det er alltid spennende, og det er mye å velge i mellom her! Derfor er jeg ikke helt sikker på hvem jeg skal ta for meg, men det er William Heinesen som står oppført på leselista. I tillegg skal jeg ta igjen forrige rundes lesing.

Hipp hurra for festglade maidager, og god les!

Alfabetlesing: Christianus Sextus

Bildekilde: Bokelskere

Det er nesten så han blir sprø, bergløytnant Adam Solomon Dopp. Hvert sommerhalvår, i flere uker i strekk, har han ferdes rundt i det øde fjellandskapet omkring bergstaden Røros på jakt etter ei ny gruve. Nå er nisteskreppa atter en gang helt tom, sulten gnager konstant i magen, det begynner å bli høst og for kaldt til å sove ute. Og nok en gang har han ingenting funnet. Så mange fjell, og ingen edle metaller! Så mange muligheter, og bare gråstein, ikke malm eller ertz eller kobber eller noe det minste brukbart. Bare hardt, ugjestmildt, gammelt fjell. Alle hans kalkulasjoner, beregninger, forskning, all hans viten! Igjen blir han bare til latter. Kan hende de kan degradere han igjen -.

Fra seg av sult og fortvilelse og nok et nederlag er det slik han ser for seg eneste utvei, for å unngå skammen: I tjernet der borte, det blanke, mørke, ja, det ser ut til å være mer enn djupt nok, der kan han gå uti. Stein i handa, stor, tung. Rett fram mellom småkrattet og treleggene. Så, bare ett skritt utfor den høye knausen, som om det var et uhell. Og han er vekk. Kanskje finner de han aldri. Kanskje det er til det beste for alle. Det skulle jo vært noe her, mengder! Det skulle være metaller overalt, klart til utvinning! Men det er bare å erkjenne det smertefulle nederlag. De andre vinner. Han, Adam Solomon Dopp, taper. Igjen. Mon om bare Elisabeth vil forstå?

Adam Solomon Dopp kjenner knapt vekten av steinen i handa. Han går på, krattet knaser rundt han, alt han ser er tjernet, frelsen -. Når det så kommer en skitten tysker fram mellom trærne, skvetter både Dopp og leser. Men denne tyskeren skal vise seg å redde Dopp. Først fordi han har mat. Dernest fordi den gamle bor i ei hule, og der, ser Dopp, DER er det. Der er funnet hans! Det glitrer i fjellet, ei lang åre ligger der, det er nesten så han kan plukke ut metallet med bare fingrene, kobbermalm og svovelkis. Gledesstrålende løper han hjem, nå kan de endelig få igjen status og arbeid, han og Elisabeth, gruva er funnet, pengene kommer til å rulle inn, han kommer til å bli berømt!

Og slik begynner altså trebindsverket Christianus Sextus, som består av bøkene De første geseller (1927), I hammerens tegn (1931) og Tårnvekteren (1935). Alle er lagt til områdene rundt Røros, og det hele begynner på 1720-tallet. Forfatteren er naturligvis Johan Petter Lillebakken (1879-1967), bedre kjent som Johan Falkberget. Han er lokalkjent i både omgivelsene og i handlinga som gjelder gruvedrifta, da han er født ved Rugelsjøen og jobba i gruvene fra han var åtte til han var tjuesju år. Det gir ei unik innsikt som han mer enn gjerne videreformidler til leseren.

De første geseller er en svært episodisk kollektivroman. Falkberget glir rolig over landskapet, som en fugl, setter stemninga og skildrer naturen, været, husa, maten, levekåra. Så går han inn på enkeltpersonene, deres skjebner, familieforhold, bakgrunn, nåværende yrke og hvordan de blir behandla i bergstaden. Slik introduserer han oss, litt etter litt, for et rikt persongalleri, der alle kommer til orde med sine tanker, følelser og bekymringer, skildra i tredjeperson. Hvert kapittel har sitt nedslagsfelt og sine personer, i neste kapittel skifter vi fokus. Men stadig går historia framover, og vi kommer nærmere og nærmere de viktigste karakterene og de mest avgjørende hendelsene.

Og alt kulminerer rundt denne nyoppretta gruva, som skal vise seg å få navnet Christianus Sextus. Vi får som beskrevet følge Dopp når han finner den, men også videre i problemene som skal komme. Riktignok stiger Dopps anseelse noe i bergstaden etter funnet, men det er ikke enkelt å komme ordentlig i gang med gruvedrift når en ikke har pengene som trengs. Og når Dopp i tillegg kommer ut for ei ulykke -. Vi får skildra inngående hvordan tretten fattige svensker, som alle har fått høre om den nye gruva og om muligheten for arbeid, går flere dager og netter, nesten uten mat, for å komme fram. Vi får fortalt hvordan flere mennesker i bergstaden har det før og etter gruvefunnet. Noen tjener på det, andre taper, noen kjemper i mot, andre resignerer. Og hva med han som fant og innrapporterte gruva først? Det var jo ikke Dopp.

Falkbergets verk drives framover av et sterkt sosialt engasjement som til enhver tid er på arbeidernes side. Dopp er ingen storkar, men han lever mye flottere i sitt stakkarslige hus enn de tretten svenskene, som må ta til takke med høysåter, jordhytter eller netter under åpen himmel. Det går greit når det er høst i lavlandet, men oppe på vidda kommer kulda og snøen. De går seg vill i egne fotspor. Sulten, som gnog i Dopp da han leita i fjellet, har for evig tatt bolig i bringa til disse tretten. Mangelen på mat driver dem til vanvidd, de krangler, slåss og hallusinerer, en av dem orker ikke mer og vender hjemover med tom skreppe, alt er bedre enn sultedøden i et fremmed land, en annen dør i sitt forsøk på å redde både seg sjøl og familien. 

Det historiske bakteppet i romanen beskrives nøye. Både Norge og Sverige har hatt mange uår og harde krigsår, menneskene er utpinte, redde og husker med gru sult, sjukdom, død, vold og brann. De er skeptiske til hverandre og nærmer seg nødig en fremmed. Ressursene sparer de på, så godt de kan, og alle forsøker å legge seg opp litt mat, klær og penger i tilfelle det skulle skje igjen. Men nøden er fortsatt stor og skattene er harde. Krigen det refereres hyppig til, er Den store nordiske krigen, også kjent som Elleveårskrigen i Norge, da Norge blei trukket med inn fra 1709-1721. Uroa innad i menneskene avleires i teksten, som igjen formidler videre til leseren. En sitter med en følelse av at noe snart kommer til å skje, og det er ikke nødvendigvis noe godt...

Falkbergets historiekunnskaper og detaljnivå gjør at boka framstår som svært realistisk. Falkberget nærmer seg personene sine sakte, nesten som en jeger. Han smyger seg innpå, beskriver klær og fottøy, innholdet i skreppa og i magen. Menneskene er underlagt været og naturforholdene, men også skjebnen og Gud. Hverandre tør de nesten ikke feste lit til, i alle fall ikke når sotten går -. Som det da kimer i kirkeklokka på bergstaden. Alt, også dette, formidles usentimentalt og direkte. Og vi leser, sjøl om det gjør så vondt.

Det mest rørende i romanen er uten tvil kapitlene som handler om den fattige bonden Peder Monsen Rugelsjøen og familien hans. Han og kona har ikke råd til å ha eldstesønnen boende hos seg, så han er hos en annen i familie. I vogga ligger minstebarnet. Vinteren er knallhard og de får ikke tak i mer mel. Nå er de siste fem brødene bakt. Peder møter så på en forvirra og svært sulten svenske utafor stuedøra. Han gir han brødet sitt, og farer så i vei oppetter vidda på jakt. Fisket har vært dårlig, han har knapt fått skutt noe, jorda har ikke kasta av seg. Slik har det vært i mange måneder. Om han ikke får noe i dag, er det den sikre død for dem alle tre. Men så, der! Rett fram, der er reinflokken! 

Når så Elisabeth Dopp, kalt Doppa, stopper med følget sitt ved bondestua ved Rugelsjøen, ser hun det rikelige reinkjøttet, skinnene og den lille i vogga, med røde, runde kinn. Og hun tenker at her er ingen nød, så hun betaler ikke for seg og de tjenester hun krever av Peder. Men skinnene blåser bort, og kirkeklokkene krever sitt, også fra de ved Rugelsjøen. Og med Falkbergets mesterlige komposisjon, skal det vise seg at disse skjebnene, høy og lav, Doppene og bøndene, de ulike arbeiderne, tyskeren i skogen, småbarn og gamle kroker, krysser hverandre og blandes sammen mye mer enn en gang.

Jeg gleder meg noe enormt til fortsettelsen!

Vårlesing, del II

Det er ikke så lett å konsentrere seg om å lese nå som sola endelig begynner å varme - jeg vil jo bare ut! Ut til vår og bare veier, joggesko og hestehov, lette jakker, lette tanker. Men lesinga, da? Nei, det er et skikkelig luksusproblem, så jeg tar det med ei klype salt og gjør akkurat det jeg har lyst til. Bøkene ligger jo der og venter på meg når jeg kommer inn igjen - så får det bare bli litt mindre lesing, akkurat nå.

Alexander L. Kielland

Det går fortsatt framover med leseprosjektet! Jeg har akkurat lest ut Sankt Hans fest (1887), en frittstående oppfølger til Gift (1883) og Fortuna (1884) og skal snart i gang med lystspillet Professoren. Når stykket er lest, gjenstår det kun to verker før jeg har lest alt i hop av denne mannen. Det er gøy å se enden på slike prosjekter - jeg gleder meg! Og innlegg blir det også, etter hvert.

Johan Falkberget

Jeg er kommet godt i gang med trilogien Christianus Sextus (1927, 1931, 1935). Første bind, De første geseller, blei lest nå i mars som en del av Alfabetlesing (bokstaven C, for trilogiens felles navn), og jeg tenker at det er naturlig å fortsette med I hammerens tegn nå i april, da temaet i Bokhyllelesing 2019 er å lese oppfølgere. Egentlig skulle jeg her ta for meg Sankt Hans fest, men sia den boka allerede er lest, er det bare å kjøre på med noe nytt!

Carol Shields

Helt tilfeldig var det, egentlig, for jeg skulle jo bare kikke litt på boka, og lese ei anna ei først, men så blei kikking til lesing og plutselig hadde jeg slukt førtitre sider, så, ja, nå er jeg i gang med Dagbøker i stein.

Ingvild H. Rishøi

Det var jo denne dama jeg egentlig skulle lese først. Nå har jeg hatt Vinternoveller på leselista hele vinteren, det er klart at den må leses mens det fortsatt er noe snø igjen ute! Men det føles jo litt snålt å sitte med denne samtidig som eldstebarnet tar fram sykkelen. På den andre sia: Det ligger snø i hagen, og sånn sett er det litt vinter fortsatt, jeg får bare satse på at snøen ligger noen dager til, så jeg blir ferdig med boka.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma ligger klar på nattbordet, men må nok vente litt til. Mon tro om april blir måneden?

Juan Rulfo

Innimellom marsmånedens forkjølelser, feberrier, timer med nattevåk og alt mulig anna styr som hører småbarnslivet til, fikk jeg lest Pedro Páramo av Juan Rulfo i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Innlegg kommer.

A. S. Byatt

Biografens beretning er lest ferdig og jeg er i gang med innlegget, men det kan enda ta litt tid før det kommer. I valget mellom å lese og å skrive har jeg i det siste valgt å lese...

William Faulkner

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Larmen og vreden, og har nylig plukka den ned (igjen) fra ulesthylla. Kanskje jeg får sett nærmere på den nå i april?

Helle Helle

Hvis du vil har stått i hylla mi i noen år nå, og jeg må innrømme at jeg er nysgjerrig på både bok og forfatter, som jeg har hørt mye om (mest bra), men som jeg sjøl ikke kjenner. Om det blir tid, er dette ei bok jeg vil hente fram.

Alfabetlesing

Nå har jeg lest meg igjennom både A (Arkitekt), B (Biografens beretning) og C (Christianus Sextus. De første geseller) på tilsvarende antall måneder, og syns dette er lesing som funker bra. Jeg fortsetter derfor med D, og boka er jo da Dagbøker i stein, som jeg er i gang med. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I april er temaet oppfølgere, og jeg lurer da på om jeg rett og slett skal fortsette med trilogien til Johan Falkberget, eller om jeg skal plukke fram noe anna. Det er jo litt av hvert i disse hyllene - også på oppfølgerfronten.

Riktig god vårlesing til dere alle!