Vinterlesing, del II

Kjære alle sammen, riktig godt nyttår! Jeg håper juletida har vært rolig og fin for dere alle, og at dere nå er klare for et nytt år, nye bøker og nye leseutfordringer. Det er i alle fall jeg! Årets første leseliste er nokså kort - jeg fokuserer på å lese gamle travere slik at jeg kan få inn nytt blod på lista. Jeg kan vel ikke være den eneste som er en smule lei av å se navnet Alexander L. Kielland her... Likevel henger han nok med ei stund til, for gjenstående bøker er to og verkene er mange, men som det skal leses framover! Ja, og jeg skal i gang med Alfabetlesing også. Og om noen dager kommer neste runde av leseutfordringa Bokhyllelesing, denne gangen for 2019! Så følg med!

Alexander L. Kielland

Neste mann ut, rett og slett! Med trykk på mann, for det er ei dame foran han i køen. Men så er det hans tur, og jeg gleder meg!

Per Olov Enquist

Jeg er snart i mål med sjølbiografien Et annet liv, men vil ikke helt avslutte. Ikke ennå. Jeg liker dette universet, stemninga, skildringene, setningene, følelsene. Og jeg liker det ikke, for det er vondt, det går bare ned, ned, ned med hele mannen, og han skjønner det ikke helt sjøl. Men jeg kan ikke la være å lese. Det er så sant, så godt skrevet, så ekte, så djupt menneskelig. Og jeg blir rørt av slik litteratur, og jeg tenker, ennå en gang, at det her er en stor forfatter.

Jostein Gaarder

Nydelig leseropplevelse med ei fabulerende, interessant og spennende bok. Sirkusdirektørens datter anbefales!

Alexandre Dumas d.y.

Ei trist og viktig bok viste seg å være den franske romanen Kameliadamen. Dumas d.y. gir et godt og sympatisk kvinneportrett og skildrer hjertets vanskelige veier.

Edith Södergran

Jeg kom i mål med Samlade dikter i går! Noe innlegg blir det kanskje ikke, for jeg opplever at diktene er vanskelige å skrive om uten å bruke veldig, veldig mange ord. Og ordene ødelegger kanskje litt, det er vel like greit å lese diktene sjøl og virkelig føle det Södergran skriver om, framfor å få det gjenfortalt? Men kan hende det kommer noen drypp, lell.

Alfabetlesing

Første bokstav ut i dette nye leseprosjektet er naturligvis A, og tanken er enkel: å lese ei bok i måneden i alfabetisk rekkefølge. Det er tittelen på boka som skal begynne med den aktuelle bokstaven, og boka jeg har valgt meg som første bok ut, er Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Det er bare å bli med, om du tror at Alfabetlesing kan være noe for deg også.

Bokhyllelesing 2018

Bokhyllelesing 2018 er over, dersom du ikke er som meg og henger litt etter. For min egen del gjenstår kun siste runde - å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur - og jeg håper jeg får gjort det i januar. Hvem det blir, er enda ikke klart, jeg er fortsatt litt i 2018, merker jeg. Men oppsummeringa kommer! Inntil videre kan du som vanlig lese mer her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

Bokhyllelesing 2019

...kommer snart! Hold på hattene!

Gode ønsker til dere alle om en strålende januarmåned!

Bokhyllelesing: Jostein Gaarder

Bildekilde: Bokelskere

Lille Petter Edderkopp. Ja, det er det han kalles. Eller kaller seg sjøl. Begge deler, kanskje. Først var det klassevennene som sa det, da han vokste opp i Oslo på 1950-tallet. Seinere skulle han si det om seg sjøl også. Delvis med fryd. Men før vi kommer så langt, må nesten historia få begynne. Den virkelige historia, den som han forteller.

Og han begynner med slutten. Fra det desperate nullpunktet, fra stedet der det bare kan stå om liv eller død. Fra vinduet har han utsikt ned mot havet og opp mot fjellene. Så: Flisene på golvet. Døra. Bankinga. Stemmene. Derfra tar han oss med helt tilbake til begynnelsen og lar oss bli kjent med han, altså Petter. Og mor og far og leiligheten og den bittelille mannen med bambusstokken, mannen bare Petter kan se. Meter'n heter han, og først var han bare i drømmene til Petter, men så kom han ut av drømmene og gikk omkring i leiligheten, han også. Leiligheten Petter delte med mor etter at far flytta ut. Leiligheten Petter skulle fortsette å bo i etter at mor døde. Men da var Petter langt eldre, nesten voksen. Likevel. At mor skulle gå bort -.

Alt i Petters liv handler om fantasien. Han har jo ikke venner, og interesserer seg ikke for å leike med andre barn. Men det han kan forestille seg, leve seg inn i eller regissere, gir han stor glede. Det kan være enkeltscener eller hele skuespill. Det kan være korte historier og lange romaner. Han etablerer persongallerier og store detaljerte hendelsesforløp allerede som ganske liten. Replikker, følelser og bevegelser hører også med. Men da leiker han jo. Sånn som når han ringer til drosjesentralen og bestiller alle drosjene til naboblokka. Så står han der i vinduet og ser på bilene som kommer kjørende, sjåførene som venter, naboene som ikke skjønner noenting, og veit at dette har han satt i gang, han dirigerer, tenker: bilene kommer fordi jeg bestemmer. Jeg! Det er ikke før han blir voksen at han skal slutte å leike og sette fantasiene i system. At han ikke lenger skal ringe til drosjesentralen. At han skal finne andre måter å bruke fantasien på. Men hvem visste at fantasier kunne være så farlige?

Hvor går en fra fantasien, da? Det naturlige er bøkene, fiksjonen. Alle disse fortellingene som er skapt av noen, regissert, dirigert, bestemt. Nedskrevet, og deretter lest. Også Petter leser. Tidlig og masse. Han sluker oppslagsverk og skjønnlitteratur om hverandre, leser alt mora har i bokhyllene sine, leser alt han kommer over. Studere gjør han også, seinere. Og plutselig finner han en måte å bruke fantasien sin på, denne ustoppelige fantasien som hele tida bobler over og som gjør det vanskelig for Petter å skildre mellom fantasi og fiksjon - eller nærmere bestemt erindret virkelighet og erindret fiksjon. For hva var det han fant på? Og hva skjedde egentlig, i virkeligheten?

Vi møter Petter når han er midt i livet, nesten. Vi får inntrykk av at han er på en slags ferie, han har reist fra alt og alle, forpliktelser og arbeid. Han tror at noen er etter han, at noen vil han vondt. Derfor haster det kanskje med å få ut sannheten, og å formidle hvordan det hele henger sammen. Så for første gang begynner Petter å skrive et lengre, sammenhengende verk. Om seg sjøl. Som en slags forklaring. Eller unnskyldning, kanskje. Og det er denne boka vi leser.

Jostein Gaarders (f. 1952) roman Sirkusdirektørens datter (2001) er mitt bidrag til niende runde av Bokhyllelesing 2018. Jeg fikk boka for mange år sia - med dedikasjon av forfatteren - og har hatt den på leselista ei stund. Hovedgrunnen til at jeg ikke har kasta meg over den, er omslaget: Boka ser rett og slett litt kjedelig ut med sjakkmønstra omslag. Og baksideteksten, som er en setning her og en setning der, sier meg ikke stort. Men der tok jeg jammen feil! Naturligvis gir omslaget stor mening etter lesing, labyrinten og edderkoppen og setningene også. Så nok en gang fikk jeg bekrefta munnhellet der det sies at en ikke skal skue hunden på håra. Men det er mitt eget tap, jeg kunne tross alt lest boka for lenge sia.

Sirkusdirektørens datter er en svært lesverdig roman med en interessant komposisjon og imponerende struktur. Her fins fortellinger inni fortellinga og intertekstualitet, Gaarder bobler over av kreativitet, fantasi og språkglede (og for et ordtilfang!) for å speile Petters sinn, her er svært gode plot (hvor er bøkene?) og alt er vevd sammen på en overbevisende måte. Ingenting er tilfeldig! Det er stilsikkert og balansert og utrolig behagelig å lese. Gaarder skildrer godt og leverer et svært troverdig portrett av Petter - det er nesten så det er litt for troverdig... Og noen av ideene i boka er så solid utbrodert at en kan mistenke dem for å være sanne!

Romanen er ispedd mange frampek og hint, noe som gjør teksten jevnt spennende, sjøl om den til tider også er veldig detaljert der Gaarder tar sine nedslag. Men frampekene kan også gjøre boka bittelitt forutsigbar for en observant leser. Dog heldigvis ikke i slikt monn at det går utover lesegleden og leseropplevelsen! For dette er virkelig ei skikkelig god bok som har mye å by på for de små grå, samtidig som den er rask å sette seg inn i. Den er underholdende uten å være en underholdningsroman, og spennende uten å være en krim, samt at den har flere lag uten å på noen måte framstå som tung og tett. Gaarder rapper frekt fra flere sjangre, setter sammen på sin egen måte, fabulerer og drømmer og erindrer om hverandre. Enkelte partier er så fulle av driv og kraft at det er vanskelig å legge fortellinga fra seg - en vil jo bare vite hvordan det går med Petter, hvordan alt egentlig henger sammen, og om ens egne mistanker er korrekte.

Og Petter? Ja, han er vekselvis en motbydelig intellektuell, en sympatisk trist ung mann hvis mor akkurat er død, en sleip jentefut, en overbevisende selger, en uhyggelig motstander som alltid har det psykiske overtaket, en mestermanipulator, en intelligent og ensom mann, en reddhare, en feiging. Han er sammensatt og menneskelig fra topp til tå i sin leit etter seg sjøl, noen å føle seg vel med og ikke minst det ene minnet som er gjemt innerst inne i han sjøl og som er svaret på hans egen gåte om hva som egentlig skjedde den gangen.

Da jeg fikk boka, blei jeg fortalt at kona til Jostein Gaarder, Siri Dannevig (f. 1953), har sagt at det er denne boka som er mest Jostein. Om det stemmer, er Jostein Gaarder enda mer spennende og imponerende enn først antatt - og det kommer fra en som er svært glad i hans barne- og ungdomsbøker. Men nå kan jeg glad og fornøyd legge til denne også. Anbefales!

Vinterlesing

Så er vinteren her, men snøen er ikke. Plenen er grønnere nå enn i sommer, mens hekken står like trist og brun, uten et sjarmerende, hvitt dekke. Himmelen er tjukk og gråhvit, lyset er kaldt og kjølig, veien er mørkegrå mens trærne avtegner seg som svarte og skarpe streker i alt det grå. Jammen bra en kan være inne og lese, pakke inn gaver, skrive julekort og bake julekaker! Når det fins tid til slikt, da, innimellom skole og barnehage og jobb og middager og avslutninger og julegavehandling. Nei, det eneste som er sikkert, er at det leses.

Alexander L. Kielland

Kielland er fortsatt på leselista, og der blir han til leseprosjektet er ferdig. Når det blir, er jeg ikke helt sikker på, men leses, det skal han.

Per Olov Enquist

Etter lange tider på leselista er jeg nå endelig godt i gang med Et annet liv, Per Olov Enquists sjølbiografi, som har venta trofast i bokhylla i snart ti (!) år. Jeg kan egentlig ikke tro at det har gått så mange år, for jeg husker fortsatt dagen da jeg fikk boka svært godt. Den kom i en diger eske fra Bokklubben med masse flotte bokgaver i. Jeg var på postkontoret, den gangen de fortsatt hadde postkontorer og ikke bare det ubegripelig kleine post i butikk, og esken var mye tyngre enn forventa. Jeg hadde ikke bil, så jeg valgte å gå innom bokhandelen for å kunne pakke ut esken og fordele bøkene i poser. Og slik blei det mye greiere å komme seg hjem. Men når jeg kikker opp i ulestreolen, ser jeg at det faktisk er enda ei bok der som ikke er lest...

Agneta Pleijel

To av tre bøker i trilogien er lest, og innlegg har det også blitt - Drottningens chirurg og Kungens komediant. Den siste boka har jeg ikke i hus, så den lar nok vente på seg.

Janne S. Drangsholt

Ingrid Winters makeløse mismot er lest, ledd av og glemt, men jeg rakk å få på plass et innlegg før det hele forsvant helt. Det kan du lese her.

Jostein Gaarder

Ut av det blå gikk jeg i gang med romanen Sirkusdirektørens datter av Jostein Gaarder, og kom seinere på at den i grunn kunne være bidraget mitt til niende runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet var skandinaviske bøker. Innlegg kommer.

Alexandre Dumas d.y.

Kameliadamen er lest, men foreløpig har jeg ikke fått skrevet om den. I motsetning til boka til Drangsholt er dette ei fortelling som henger vesentlig lenger i kroppen, og som jeg stadig tar meg sjøl i å tenke på. Innlegg kommer.

Edith Södergran

Diktlesing er det ikke blitt noe av den siste tida, så boka får bare ligge på vent, med bokmerke i, til jeg plutselig en dag tar den med meg og leser videre. Kanskje det passer med syngende, finlandssvensk lyrikk etter å ha vært i den svenske prosaen til Enquist?

Alfabetlesing

Jeg har fortsatt ikke kommet i gang her, og kjenner jeg meg sjøl rett, blir det nok ikke sus i serken før utpå nyåret. Nå i førjulstida har de fleste nok å stå i med, meg sjøl inkludert. Første bokstav ut i dette leseprosjektet er naturligvis A. Det er tittelen på boka som skal begynne med den aktuelle bokstaven, og boka jeg har valgt meg som første bok ut, er Arkitekt av Merethe Lindstrøm. Det er bare å bli med, om du tror at alfabetlesing kan være noe for deg også.

Bokhyllelesing 2018

Det nærmer seg slutten på Bokhyllelesing 2018 - dersom du ikke allerede er i mål, da! Jeg har nylig fullført oktoberrunden, og håper å få lest novemberrunden midt i mellom julebakst og julekortskriving, slik at jeg blir klar for å møte det nye året og nye leseutfordringer uten gammelt lesestress. Men hvilken bok jeg skal ta for meg, er jeg ikke helt sikker på enda. Om det er flere som henger litt etter, er planen slik: I september leses det oppfølgere, i oktober skandinaviske bøker utgitt mellom 1960 og 2000, og i november leses nobelbøkene - det vil si bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Kvartalsoppsummering nummer en kan du lese her, nummer to ligger her og samlesida er som vanlig her. Ser du noe som ikke stemmer, gi beskjed. Og legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

Jeg ønsker dere alle ei riktig god bokjul!

Barnebokbølgen

En barnebokbølge er over oss! Vi er så heldige som har tilgang til gode bøker for barn og unge så å si hver dag hele året gjennom alle landets folke- og skolebibliotek. Men vi er jammen blitt ekstra privilegerte de siste åra. For etter at norsk barne- og ungdomslitteratur hadde sin storhetstid på 1980- og 1990-tallet med også internasjonalt anerkjente forfattere som Torill Thorstad Hauger (1943-2014), Jostein Gaarder (f. 1952), Kjersti Scheen (f. 1943), Klaus Hagerup (f. 1946) og Kari Bøge (f. 1950), kom en lang tørkeperiode. Riktignok blei perioden liva opp av navn som Jon Ewo (f. 1957) og Marit Nicolaysen (f. 1953) på slutten av 1990-tallet, og både Hilde Hagerup (f. 1976) og Harald Rosenløw Eeg (f. 1970) vakte stor interesse da de debuterte. Men den gode norske barneboka, ofte av det realistiske slaget, blei fort fortrengt til fordel for oversatt pjatt, mer eller mindre vellykka fantasyserier og ikke minst detektivbyrå ditt og datt, som stort sett har dominert feltet de siste tjue åra - med noen hederlige unntak.

Til nå. Ja, eller ikke akkurat nå, da, for det begynte å løsne allerede for noen år sida. På ett eller annet punkt blei markedet metta, og det var ikke umiddelbart bruk for flere vampyrer, tegneseriedagbøker, feer, alver, detektiver eller zombier. Bøkene blir jo ikke borte, de er der, men behovet for variasjon, noe anna, øker etter lang tid med mye av det samme. Eller sagt på en annen måte: Den barnelitterære pendelen kan heldigvis også svinge. Fra masseprodusert, hyperkommersiell, amerikanskinspirert barnelitteratur med humor i forsetet, tilbake til det rotnorske, virkelige og problemløsende, som tar barna og deres hverdag på alvor.

Jeg har tidligere trukket fram blant annet forfatter Maria Parr (f. 1981) og hennes enestående barnebøker, Vaffelhjarte (2005), Tonje Glimmerdal (2009) og sist Keeperen og havet (2017). I sommer leste jeg første bok i serien om åtteåringen Alice Andersen (2014, 2015, 2016, 2017) av Torun Lian (f. 1956) sammen med eldstebarnet, og i ettertid har vi gått til anskaffelse av de to neste bøkene i serien også. Men innimellom Sommerles og Alice, bading og isspising, fant vi faktisk fram til enda flere gode bøker. Og den jeg vil trekke fram nå, er Brune (2013) av Håkon Øvreås (f. 1974).

Bildekilde: Gyldendal

Rune er et helt vanlig barn i en helt vanlig familie. Han bor sammen med mamma og pappa, går på skolen og har venner. Men når vi møter Rune, har det skjedd noe som endrer alt. Bestefaren til Rune er nemlig død. Bestefar som Rune var så glad i, og som han fortsatt er glad i. For det går jo ikke over med en gang? Rune må se på at foreldrene er i sorg, at de strever, og han må være med i begravelsen. Faren til Rune spør hele tida om det går bra, og Rune svarer ja. Men går det egentlig bra?

Heldigvis har han hytta oppe i skogkanten. Rune bygger i ro og fred, og hytta blir større, finere, mer solid. Her oppe, langt unna tårene til mamma, kan han være i fred med tankene og følelsene og minnene om bestefar. Helt til de store, ekle guttene kommer og ødelegger alt sammen. De som ler rått og er truende og slemme. Kan ikke tro at Rune dunka til den ene av dem med en hammer! Som hevn river de hytta fra hverandre så det ikke er mer enn plankebiter igjen.  

Rune er redd og sint og trist - alt på en gang. Det er nesten så en kan høre han rope fra boksidene: Så urettferdig! Men han sier ingenting. I stedet sniker han med seg det brune beltet til mamma fra badet. Og han finner noen andre klær også. Og midt på natta, når alle sover, kler han på seg disse annerledesklærne. Og slik blir Rune Brune. Brune er superhelt og ikke redd for noe, ikke en gang de store og ekle guttene. Og Brune smyger seg ut om natta for å ta igjen.

Brune er en fantastisk gavepakke av en samtalestarter som lett og usentimentalt tematiserer sorg, vennskap og mot uten ordgyteri og utstrakt bruk av adjektiver. Gjennom enkelt språk og enkel utkledning er det lett for barna å leve seg inn i forvandlinga til Rune, og de fleste gjennomskuer også realiteten - han er jo fortsatt Rune, bare med andre klær. Men det gjør teksten verken mindre spennende eller interessant, snarere det motsatte. Konflikten er raskt og tydelig etablert, sympatien er på plass, for tre mot en oppi hytta er urettferdig, og vi vil bare vite hva som skjer med Rune.

Superhelten Brune søker rettferdighet på en nokså snill og harmløs måte, og det er et intelligent trekk av forfatteren. Mediene er til en hver tid oversvømt med andre løsninger, slik at barn som vokser opp i dag kanskje fort tror at de må ty til vold eller ondsinna knep for å løse problemer. Rune og Brune viser at det slettes ikke er tilfellet. Alt en trenger er noen gamle klær, litt maling, gode venner og en smule flaks. Ja, også bestefar, da. Når en så legger på god humor, hull i hekken, spennende oppdrag om natta, en streng far, mer maling og fine illustrasjoner, blir resultatet langt ifra dårlig. Faktisk er boka så god at den mottok Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2014!

Det er samme strek i bøkene om Alice Andersen som i Brune, og mannen bak streken er illustratør Øyvind Torseter (f. 1972). Men her er illustrasjonene et langt større og viktigere element enn i bøkene om Alice - de er et gjennomgående element som brukes til historias fordel. Mye ligger i bildene, både detaljer, humor og replikker. Og en kommer veldig tett på og blir kjent med de tre barna som har hovedrollene i det som er blitt en bokserie fra Øvreås sin side (I tillegg til Brune har Øvreås også skrevet Svartle fra 2015 og Blåse fra 2018). Karakterene er godt sett og Torseter gir hver av dem fine særtrekk som det er moro å følge med på i bildene.

En kan kanskje tro at det er uheldig med samme illustratør, slik det ofte er når en illustratør overeksponeres og overforbrukes, men det er det ikke. Det at streken er gjenkjennelig er i dette tilfellet en fordel, som kanskje til og med kan trekke lesere fra den ene bokserien til den andre. For bokseriene har likhetstrekk. Dette er ikke bråkete underholdning, det er god litteratur. Her er det verken varulver eller vampyrer, ingen er udødelige eller skikkelig døde, det er ikke krampeaktig kult eller morsomt hele tida, det er ikke desperat eller insisterende, slik andre barnebøker er og kan være. Og noe av det beste er at jeg ser for meg at Rune og Alice eksisterer side om side i samme univers, et realistisk, norsk univers der også stille og sjenerte barn og deres problemer blir sett og skildra med alvor, humor og varme.

Nettopp slike bøker gjør at den norske, realistiske barneboka nå står sterkere enn noensinne. Og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Julemysteriet

Bildekilde: Aschehoug

Ei av bøkene jeg tidlig satte opp på leselista for desember, var Julemysteriet fra 1992 av Jostein Gaarder (f. 1952). Jeg har faktisk ikke lest den før, sjøl om jeg både har sett og bladd i boka tidligere, og lest mye av Gaarder. Helt tilfeldig kjøpte jeg boka på tilbud i desember i fjor, men da rakk den ikke å bli med på julelesinga, uvisst av hvilken grunn. Derfor var den sjølskreven i år. Og da jeg fikk lest ut Husfrue, som tok sin tid, var det veldig godt å begynne med noe lettere.

Jostein Gaarder er et velkjent forfatternavn i Norge, og det med rette. Han debuterte skjønnlitterært i 1986 etter å ha skrevet ei lang rekke fagbøker. Gjennombruddet kom med Kabalmysteriet i 1990, og da Sofies verden kom i 1991, blei både bok og forfatter en verdenssensasjon. Gaarder er fortsatt en av Norges mest oversatte og bestselgende forfattere - hittil oversatt til 59 språk og hittil solgt i over 40 millioner eksemplarer (hvis Wikipedia har rett) - på grunn ei ungdomsbok som omhandler vestlig filosofihistorie. Ganske spesielt! Fellestrekka i hans produksjon er mange. Alle de tre nevnte titlene er godt komponerte, men bruker samme grep: Gjennom lapper eller brev fortelles ei historie som trekker både hovedperson og leser med seg. Gaarder beveger seg gjerne bakover i tid og på kryss og tvers av land og epoker, og bruker aktivt historiske personer, steder, begivenheter eller lignende. På grunn av dette og at mye av det som skjer kan virke ulogisk, heller med et fnugg av magi, og kalles Gaarder ofte en representant for fantastisk litteratur. Her synes jeg det er viktig å påpeke at Gaarder har, i motsetning til mange innen samme sjanger, en tydelig åndelig overbygning i bøkene sine.

I Julemysteriet møter vi hovedpersonen Joakim, en vanlig norsk gutt på omtrent ti-elleve år. 30. november er Joakim på kalenderjakt med pappa i sentrum (tolker det som Oslo), men det er utsolgt overalt. Tilslutt finner de likevel en kalender, men dagen etter viser det seg at den er helt uvanlig. Den er nok heller ganske magisk! Den inneholder nemlig verken sjokolade eller små plastfigurer, men tynne lapper med liten skrift, og Joakim blir helt oppslukt der han sitter i senga og leser tidlig på morran. Kalenderhistoria handler om ei lita jente som heter Elisabet. En dag hun er på julehandel med mammaen sin, spretter det fram et lite bjellelam fra alle kosedyra. Og det setter avsted, og Elisabet følger med.

Bakteppet for historia er derfor ganske alvorlig, nemlig en forsvinning eller rømming. Særlig når det viser seg å muligens være en historie fra virkeligheten. Hvem var jenta? Hvor er hun? Hvis hun i det hele tatt lever? Her veves mange ulike tråder sammen, og det hele blir ganske komplisert. Derfor er det smart at mamma og pappa innvies i kalenderen slik at de kan spekulere sammen med Joakim, sjøl om måten dette blir gjort på, ikke er spesielt god. I kalenderlappene løper Elisabet bakover i tida sammen med engelen Efiriel. De må skyndte seg, for de skal til Betlehem. Det er altså to parallelle nedtellinger, en nåtidig og en historisk. Og i historia om Elisabet, fortelles historia om Jesusbarnet og kristendommen baklengs, samtidig som de beveger seg sørøver på kartet.

I fare for at noen skal oppleve at jeg radbrekker en kjent og kjær juleklassiker, vil jeg gi de sarte en liten advarsel: Her blir det ris. Men også ros!

I Julemysteriet er veldig mye å holde styr på for en ung leser - og for Joakim også. Og sjøl om mye av dette er godt gjennomtenkt og solid gjennomført, klarer jeg ikke å la være å føle at forfatteren gaper over for mye. "Alt" skal skvisjes inn i boka, som heller ikke er spesielt lang (309 luftige sider), og det er eksistensielle temaer og tunge spørsmål som er de bærende elementene. Da er det ekstra leit at Gaarder fører an litt for fort, og at leseren ikke får rom og tid til å tenke på de problemene som framsettes. I avsnittene om Joakim dreier alt seg om kalenderen, vi får knapt vite at han skal på skolen og at mamma og pappa skal på jobb.Vi har ingen knagger å henge Joakim på, foruten at han er vår forteller (i tredjeperson). I kalenderlappene er det Elisabet som er hovedpersonen, men det er en allvitende forteller som sanser og føler og "bestemmer" over henne. Hun er bare med, hun, og tenker ikke på mamma eller pappa eller noe anna enn det hun "opplever" her og nå. Det opplever jeg som problematisk, for ville ikke et virkelig barn gjort nettopp det? I tillegg stresser det stadig større følget med Elisabet som baktropp og lammet i front, avsted, fra sted til sted, lenger og lenger bak i historia, og Josva roper "til Betlehem, til Betlehem" på nesten hvert eneste oppslag. Det var vanvittig irriterende underveis, og stemninga blei fort masete.

At det blir hektisk i ei slik bok, er vel mot forfatterens hensikt. For intensjonen bak Gaarders bok er nemlig veldig viktig: At vi skal ta oss tid til å tenke etter hva jula egentlig handler om. Er det kjøpesnakk og plingelydene fra kassaapparatene? Eller noe anna? I Gaarders versjon handler det blant anna om en nedtelling til når Jesusbarnet blir født. Dessverre blir det et antiklimaks - kanskje fordi historia er velkjent og formidlinga her er mest humoristisk - for de voksne -, kanskje fordi Joakims nåtidshistorie om det mystiske og magiske julekalenderen da dominerer? Uansett kjører forfatteren på med sitt eget synspunkt, og der er det svært mye bra, også når fortellinga flyttes fra kalender til nåtid. Han åpner jo litt opp for et anna perspektiv. Men rommet for egenrefleksjon blir trangt når alle løsningene legges fram i siste kapittel.

I tillegg nøkka det en del underveis med tanke på språket. Gaarder skriver omstendelig og gammelmodig, og bruker mange lange ord som for eksempel besynderlig, bedrøvelig og forunderlig. Som voksen leser har jeg ikke noe problem med disse orda, ei heller en påståelig fortellerstemme som repeterer i overkant mye for ofte, men fordi boka primært er for barn mellom åtte og tolv år, reagerer jeg. Mange veit jo ikke hva disse orda betyr, og det er vanskelige ord å komme igjennom når en leser aleine. Og hva er vitsen, når en kan si det enkelt og greit ved hjelp av andre ord, som er bedre tilpassa målgruppa? Gaarder gjør også ved flere anledninger det forfattere ikke skal gjøre; han avslører reaksjoner hos personene før replikkene kommer. Det blir veldig kunstig, og er virkelig ikke stemnings- eller spenningsskapende.

Jeg reagerte også veldig på at forfatteren gjentatte ganger skriver at (det for meg nokså utroverdige) barnet Elisabet, som på ymse tidspunkter rundt i Europa og Lilleasia er i samtale med engler og vismenn og andre folk, ikke skjønner det som blir sagt, men "gjemte ordene i sitt hjerte". Det er tydelig for meg hva forfatteren mener, men det er helt feil uttrykksmåte overfor barn som ikke er klar over at det er dette de gjør, hvis det er det de gjør - strengt tatt gjemmes vel orda i huet. Det er dessuten pinlig tydelig at forfatteren synes denne oppbrukte uttrykksmåten er vakker. Jeg skulle ønske han hadde brukt en annen formulering. Når Elisabet ikke gjemmer ord, løper eller står på en høyde og ser ned på noe, hender det at hun tyr til applaus etter at noen i følget har lirt av seg noen strofer. Det er så malplassert at det blir komisk, og den spontane klappinga bryter tvert av den stemninga som akkurat er skapt.

Det siste elementet jeg vil trekke fram som negativt, er illustrasjonene til Stella East. De er så flate, og det er noe med perspektivet som er helt feil på både mennesker, dyr, landskap og gjenstander. Og det hender nokså ofte at det hun har laga er i direkte konflikt med teksten. For eksempel er det bak ei luke "et bilde av en mann som lå på bakken og kikket opp mot et skarpt lys som strålte ned fra himmelen" (s. 236). Og hva viser illustrasjonen? Jo, en sittende mann som snur seg vekk fra lyset og dekker til ansiktet sitt med handa. Slike generaltabber skal absolutt ikke forekomme og burde være pinlig for alle involvert i produksjonen av boka. Fargebruken til East er som regel grei, men det er noe med måten hun tegner vann, engler, sol o.l. på som er skrekkelig lite flatterende. Det skal nok være drømmende og fabulerende, men resultatet er et uheldig massemarkedpreg som ikke kler bokas innhold. Hilde Kramers strek, som blei brukt til den første utgaven av boka, er mye mer subtil og passende. Der får dette hellige, som boka jo omhandler, forbli hellig.

Bortsett fra illustrasjonene, den meget påståelige fortelleren, deler av språket, tempoet og noe fortellerteknisk, er Julemysteriet uten tvil et sympatisk prosjekt fra en sympatisk forfatter. Gaarder tilbyr et alternativ til advent og tenking om jul enn det en finner hos blånisser og i svinger rundt forbi, og er en særlig sterk kontrast til kjøpejula. Og sjøl om det ikke var så spennende for meg å lese denne boka, kan jeg tenke meg at den er nokså spennende for barn i målgruppa. Naturligvis blir helhetsopplevelsen også sterkere om en har en voksen til å lese for seg, som kan forklare vanskelige ord og hjelpe med forståelsen av denne hurlumheien av abstraktheter. For det er viktige spørsmål som bakes inn i handlinga, som vi i vår mediestyrte, voksne hverdag kanskje ikke tenker på, eller har glemt.

Jeg har faktisk møtt Jostein Gaarder for noen år sida, og hadde en veldig koselig samtale med han. Om jeg hadde lest denne boka da, hadde jeg nok spurt hvorfor han så ofte har valgt denne fortellerteknikken, med avstand og lapper. Det er jo hans suksessoppskrift, men etter et visst punkt er det jo ikke så originalt lenger. Jeg blir i alle fall veldig glad hvis han kommer med noe som er litt annerledes, men som også har i seg kvalitetene han er så kjent for. Og det er en god grunn for at han er kjent, for Julemysteriet er slettes ingen dårlig bok. Men kanskje prosessen gikk litt raskt?

Vinterlesing

Og vips var det desember. Det verken kjennes eller ser sånn ut, og dømt på mengden pensumlesestoff som nå burde vært konsumert og vel så det, så bør det heller ikke være det. Men kalenderen hører ikke på meg, det er omtrent ei uke igjen til første eksamen, og her er det, for å si det mildt, tida av veien. Og alt anna også, for den saks skyld.

Men uansett hvor skralt det står til både værmessig (hvor i heite er snøen?) og på pensumfronten, så er jeg rett og slett avhengig av å lese noe sjølvalgt for å få hverdagene og hjernen til å gå rundt. I november skulle jeg komme igjennom tre flotte damer: Undset, Nedreaas og Wassmo. Jeg begynte bakerst og fullførte Hundre år, har kommet lenger i novellene til Nedreaas, men er enda ikke ferdig, og er per skrivende stund er jeg fortsatt midt oppi Husfrue. Litt etter skjema, med andre ord. Pensumet, som av og til er dørgende kjedelig, og de mange distraksjonene jeg utsettes for på daglig basis, får dele skylda. Det stopper meg uansett ikke fra å lage en ambisiøs leseliste for den første vintermåneden, desember.

Sigrid Undset
Mål nummer én er naturligvis å komme i mål med Husfrue. Per nå er Erlend på vei hjem etter å ha vært borte i to år, og jeg er svært spent på Kristins reaksjon. Og vil de fem små guttene kjenne igjen pappaen sin? Og denne Sunniva, som ikke lover godt, klarer han å holde seg unna henne, sjøl om hun, iført bare serken, mister fingergullet i senga og trenger hjelp til å leite? Mange ubesvarte spørsmål her, altså. Jeg regner med å sprenglese de nærmeste dagene for å bli ferdig før eksamen.

Torborg Nedreaas
Å lese ferdig Nedreaas skyves også videre inn i desember, og jeg håper at jeg endelig kan komme i mål før måneden er omme. Boka er med over alt, uten at det hjelper, novellene blir rett og slett nedprioriterte. Kanskje dels på grunn av sjangeren - når hver tekst avrundes, avsluttes spenningene også. Boka trekker ikke i meg på samme måte som Husfrue. Men likevel er verket så viktig at jeg ønsker å lese ferdig, og føler meg sløv fordi jeg ikke har gjort det tidligere. Kanskje jeg må lage en regel om at det ikke er lov til å begynne på en ny roman før novellesamlinga er lest?

Arto Paasilinna
Jeg kjører en del tog. Og da har jeg med meg egne bøker som er egna til slikt. De skal være tynne, lette og i slafsete innbinding. Denne periodens togbok er Kollektivt selvmord av den finske galgenhumoristen Arto Paasilinna. Men dessverre er ikke boka så frisk og artig som forventa, og jeg lurer på hvor mye tog jeg egentlig må kjøre for å komme i mål...

Per Olov Enquist
Hurra, Per Olov-tid! Jeg gleder meg veldig til å komme i gang med Enquists sjølbiografi Et annet liv fra 2008 (2009 på norsk). Den har jeg spart på i mange år, og nå er tida endelig inne! Jeg skal lese den i forbindelse med Ingalills biografilesesirkel, som denne gangen har teaterfolk, filmfolk, regissører, skuespillere osv. som tema, og der passer jo Per Olov inn. Ja, for fyren har både filmmanus, librettoer og dramatikk på samvittigheten. Bloggdatoen er satt til 15. desember, men jeg regner med forsinkelser av ymse art, da jeg har eksamen også den 19. Julestria blir et fremmedord i år, tror jeg.

Charles Dickens
Når eksamen endelig er over, skal jeg ligge på sofaen og lese Charles Dickens' A Christmas Carol (på norsk Et julekvad) i ett. Og det skal jeg nyte til det fulle. Etterpå skal jeg kanskje bake kaker eller pynte litt, vaske eller stelle med julekort og innpakking, hvis ikke det allerede er blitt gjort i rein eksamensdesperasjon eller av andre flittige folk her i heimen. Forhåpentligvis er jeg innen da også ferdig med innkjøp av alle gaver, sånn at julefreden og julekosen umiddelbart kan senke seg.

Jostein Gaarder
Julestemning skal jeg ha i år, uansett om det kommer snø eller ikke, og jeg skal forsøke å lese Gaarders kalenderbok Julemysteriet gjennom adventstida. Men jeg tror ikke egentlig at det lar seg gjøre med min timeplan, med mindre den blir med i kofferten som hotellbok. Jeg satser derfor på å lese om Joakim og hans mystiske lapper (velkjent Gaardergrep) på tampen av adventstida og i romjula. Aldri så seint at det ikke er godt for noe.

Nicole Krauss
29. desember er det tid for årets siste lesesirkelbok i regi av Line. Jeg har lyst til å delta, som vanlig, men innser at jeg denne gangen mest sannsynlig må bite i det sure eplet og stå over hele runden. Men i tilfelle lesebasillen biter seg skikkelig fast i løpet av fridagene, ligger Kjærlighetens historie allerede klar i den høye stabelen ved sida av skrivebordet.

Toni Morrison
Ja, nå som tida suser avsted og det nye året er like om hjørnet, er det kanskje like greit å la være å begynne med ei ny bok? Elskede har lenge liggi på lur, denne måneden er heller intet unntak. Får jeg et pusterom, det vi si, er det et juleselskap som blir avlyst, blir det Morrison på meg. Tror jeg.

P.D. James
Med mindre P.D. James plutselig hopper over Morrison i lesekøen! Jeg har alltid med meg en haug bøker når jeg sover på hotell, sjøl om jeg bare er der for ei natt. Jeg vil så gjerne lese noe når jeg først er helt i ro og fred, og behovet for ikke-pensum er veldig sterkt. Også må jeg jo treffe med humøret! James og Døden kommer til Pemberley ligger godt an i lesekøen på mange måter, så om den blir med i løpet av eksamensturene, blir det nok ikke noe Morrison på meg i 2013 heller.

Ragnhild Jølsen
Etter at jeg er i mål med eksamenene mine og har lest Dickens, skal jeg begynne med Jølsens kortere arbeider. Men jeg har veldig lyst til å fullføre Nedreaas først, slik at jeg ikke har flere novellesamlinger og lignende liggende. Ser for meg at det kan bli seigt å komme i mål da. Derfor må nok Jølsen skyves til like over nyåret.

Det ser rimelig hektisk ut, dette. For i praksis har jeg tolv dager (fra 19. desember til 31. desember, når alle skal dra på besøk og ha besøk) på å lese en drøss med bøker. Jeg veit jo at dette ikke kommer til å være plankekjøring, så jeg opererer med store feilmarginer. Det blir spennende å se lista i januar! For tenk om jeg får mange interessante julegavebøker... Hva er din leseliste?

God adventstid!