Vårlesing, del III

Og mens været ute ikke er til å bli klok på - fra dag til dag veksler det mellom varmende sol, sur vind, harde, tynne regndråper og, hold deg fast, snø og hagl - står jeg inne og sørger for at alle flytteesker er solid teipa igjen. Nå pakkes nemlig de siste! Vi har vært igjennom fem ruller med pakketeip så langt, en trenger jo en del til nesten hundre og førti esker med stort og smått, og på henda har jeg lange skraper fra den lite samarbeidsvillige dispenseren. Men pytt, nå er vi snart der, i det nye huset! Der venter et større arbeidsrom, flere bokhyller og mange, mange bokkasser, som alle må pakkes opp. Det er mye kos i slikt, i alle fall for en som savner de fysiske bøkene sine noe aldeles skrekkelig. Ikke bare savner jeg de jeg har lest, men jeg savner de jeg ikke har lest også!

Alexander L. Kielland

Nød lærer naken kvinne å spinne, heter det. Eller lett omskrevet: Når en er i skrekkelig beit for bøker, vender en nesa mot disse stadig utsatte leseprosjektene. Men misforstå meg rett, det var med overlegg at Kielland ikke blei pakka ned - jeg tenkte at det ville gi meg ekstra motivasjon for å lese Fortuna. Som sagt, så gjort! Omtale er på vei, og jeg venter på neste anledning til å lese Kielland. Neste verk ut fra hans hånd, om en skal følge kronologien, er Sne (1886), som faktisk blei skrevet til Bjørnstjerne Bjørnson. Om det har noe å si eller ei, får jeg finne ut av seinere, kanskje allerede i løpet av mai.

Jens Bjørneboe

Etter lange tider på disse leselistene er jeg endelig i mål med gigantboka fra Aschehoug, som inneholdt tre omfattende, intense og interessante romaner av Jens Bjørneboe. Den siste jeg leste var Jonas, og nå er boka pakka ned. Mer om verket kan du lese her. Jeg gleder meg til å sette boka på sin rette plass blant de leste bøkene!  

Per Olov Enquist

Jeg er så smått i gang med sjølbiografien til Enquist, og forventer å bruke nokså lang tid på den. Ikke fordi den er så tjukk, men fordi han er en krevende forfatter som behandler alvorlige og tunge temaer på en ettertrykkelig, sterk og sår måte. Det er bare å stålsette seg, altså. 

Marita Fossum

Fossum venter fortsatt i hylla, men det er like før nå! Før jeg kan lese Fagerholm og McEwan, må jeg nemlig lese henne, for hun er innkjøpt før dem, kronologisk sett. Jeg får derfor bare kjøre på og komme i mål med det jeg holder på med nå. Tror ikke nødvendigvis at hennes tematikk er noe lettere enn Enquists, men hvordan en behandler det, har jo mye å si. 

Tre riddersagaer

Hvorav en er lest, og to gjenstår! Jeg har lest Sagaen om Partalopi, og det gikk heldigvis bra der med både helt og heltinne. Det er jo ikke alltid det ender godt i sagaene, sjøl ikke i denne eventyraktige undersjangeren. Så langt må jeg bare si at Birgit Nyborg er en fremragende oversetter, som har med mange interessante og relevante opplysninger i noteapparatet. Neste tekst ut er Sagaen om Flores og Blankiflor.

Ian McEwan

Ja, nå har jeg skrevet det, så da får jeg stå for det også: Barneloven skal ikke leses før boka til Fossum er lest. Så det så. Det blir derfor venteboller på han ei lita stund til, men det tåler han vel, mesterlig som han er.

Bokhyllelesing 2017

Og nå er jeg endelig i mål med alt som skulle leses i 2017, hurra! Til runde ni, der vi skulle lese bøker med korte titler, leste jeg Jonas av Jens Bjørneboe, og til runde ti, der temaet var nobellitteratur, valgte jeg meg En herregårdssaga av Selma Lagerlöf, sjøl om den riktignok er fra tida før hun som første kvinne mottok Nobelprisen i litteratur. Men det har jo ikke så mye å si, nobelbok er nobelbok. Og nå som leseutfordringa fra 2017 kan fjernes fra listene, får jeg igjen bevist dette med at Bokhyllelesing funker. I alle fall for meg!

Joël Dicker

Sannheten om Harry Quebert-saken blei lest, omtalt og deretter nesten glemt: Den er en god underholdningsroman med mange solide og flinke grep, men den ga ikke et varig inntrykk på denne leseren. Mer om boka finner du her. 

Monika Fagerholm

Denne tøffe dama står i kø etter Fossum - helt tilfeldig har de samme initialer også - og jeg gleder meg veldig til å lese Glitterscenen. Da jeg var i Finland for noen år tilbake, leste jeg nemlig Den amerikanske jenta, og det var ei durabelig bok. Dette er oppfølgeren! Mon tro om den er like god?

Kazuo Ishiguro

Nå er tida kommet for at også jeg skal lese Gå aldri fra meg, ei bok jeg har hørt så mye godt om over så mange år! Og nå som Ishiguro også har fått tildelt Nobelprisen i litteratur, bør det vel være av en viss kvalitet, dette her. Jeg kan ikke si at jeg helt gleder meg til å finne ut av hva som er skjebnen til Kathy, Tommy og Ruth, for jeg har jo fått med meg litt på forhånd. Men jeg har ikke sett filmen! Derfor er boka potensiell som mitt bidrag til femte runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet er nettopp boka bak filmen.

Umberto Eco

Nytt samlesingsprosjekt på trappene! Jeg og Birthe skal nå hente fram Rosens navn, en moderne klassiker, og se om den kan gjøre oss klokere. Det er bare å bli med, om du har lyst! Birthe er kanskje allerede i gang, mens jeg må vente til bokkassene er flytta til det nye huset. Jeg er veldig spent på om det er sant, det de sier, at Eco har gjort de første femti sidene kjedelige med vilje, for å riste av uinteresserte lesere...

Bokhyllelesing 2018

Nå som vi går inn i mai måned, er det duka for runde nummer fem i Bokhyllelesing 2018, og jeg er veldig fornøyd med at jeg er mer eller mindre i rute. Hvordan ligger du an? Ei rask oppsummering for min del blir slik: I januar stod gule bøker på menyen, og jeg leste Runa Fjellangers På motorveiene. Nedtur. I februar skua vi bakover i tid med historiske bøker, og da valgte jeg meg Anne Brontës Kvinnen på Wildfell Hall. Massiv opptur. I mars var planen å lese ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill, gjerne av en forfatter en ikke hadde lest før. Jeg må innrømme at det siste blei borte for meg, for jeg blei så ivrig da jeg kom over Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood i ulesthyllene. Til mitt spinkle forsvar var det første gang jeg leste Atwood som lyriker. Opptur igjen! I april var jeg mer usikker på hva jeg skulle ta for meg, for da var temaet å lese ei bok som tar utgangspunkt i eller handler om en familie. Jeg lurte litt på om jeg skulle gi meg i kast med selveste Olav Duuns bøker om Juvikfolke. Men litt ettertenksomhet og mye flyttekaos førte til at det prosjektet blei utsatt. Derfor blei det Alexander L. Kiellands roman Fortuna som blei lest, opptur igjen! Og omtale kommer. Nå i mai er som skrevet over temaet å lese boka bak filmen, og en god kandidat for meg er der Kazuo Ishiguro. Hva tenker du å lese?

Riktig god maimåned til dere alle!

Sannheten om Harry Quebert-saken

Bildekilde: Pax.no

Det unge, New York-baserte forfatterstjerneskuddet Marcus Goldman har tidenes skrivesperre, og søker derfor tilbake til sitt store litterære ideal som også har lært han alt om skriving gjennom universitetsstudiene, professor Harry Quebert. På professorens nydelige eiendom i småbyen Aurora i New Hampshire må da inspirasjonen komme! Men den uteblir, atter en gang. I stedet finner Goldman noen gamle brev. De gir ingen mening for han der og da, men kun noen måneder seinere skal de vise seg å bli svært viktige. Tilfeldigheter vil det nemlig slik at et lik blir funnet på eiendommen til Harry Quebert. Liket viser seg å være levningene etter den femten år gamle jenta Nola Kellergan, som forsvant i 1975. Og mellom henne og Harry er det mang en forbindelse.

Mange kjenner kanskje igjen noen navn og hendelser fra denne korte introduksjonen, da romanen Sannheten om Harry Quebert-saken var på manges lepper for noen år tilbake, nærmere bestemt i 2012, da den utkom for første gang i Frankrike. I kjent stil leste jeg ikke boka den gangen, da var jeg bare skeptisk, men da jeg kom over den norske utgaven (2014) på salg til femti kroner bare halvannet år etter utgivelsen her til lands, blei fristelsen litt for stor. Med ei bok på over seks hundre sider blir det veldig mye bok for pengene! I tillegg kjøpte jeg boka som gave til flere familiemedlemmer. Og når det først er slik at jeg gjerne vil vite om det jeg gir bort er akseptabelt, blei det bare nok en grunn til å beholde ett eksemplar for å lese det sjøl.

Forfatteren er sveitsiske Joël Dicker (f. 1985), oversetteren er Gøril Eldøen, det norske forlaget er Pax. Og plottet er altså som skissert over. Og ja, her velger jeg å bruke et slikt populært, engelskspråklig begrep som plott, nettopp fordi plottet her er svært viktig, det er det hele boka kretser rundt (i motsetning til for eksempel personene), og fordi den virkelige forfatteren har lagt seg tett på elementære skrivekunstregler i sin utforming av romanen. Om noen vil trekke den påstanden i tvil, les boka og særlig slutten, og snu deretter nesa mot gamle krimklassikere, så forstår dere kanskje hva jeg hinter til. Et eksplisitt eksempel er Roald Dahls (1916-1990) krimnovelle "Lamb to the Slaughter" fra 1953. I romanen er det altså lite som er nytt, men innpakninga er annerledes, og det var kanskje den som fenga flertallet da boka kom ut.

Ikke for det, boka er lettlest, den er underholdende, tidvis noe spennende og den framstår som både gjennomtenkt og gjennomarbeida. Og i tillegg til at den handler om denne kriminalsaken, som Marcus, fordi han er overbevist om Harry Queberts uskyld, bestemmer seg for å undersøke på egenhånd, er også store deler av boka via til tanker rundt det å skrive. Hva betyr det å skrive? Hvorfor er det viktig? Hvem får det til? Hva skiller en god forfatter fra en dårlig? Hvordan få inspirasjon? Hvordan skape et mesterverk? Og så videre. De er ganske like, de to mannlige hovedpersonene i boka. Begge drives framover av ønsket om å skrive den neste store romanen, en bestselger, som ikke bare er en kommersiell suksess, men som også har en varig verdi. Et mesterverk, kort og godt. Quebert har en slik under beltet, Det ondes opprinnelse fra 1976, og Marcus er utålmodig etter å skape sitt eget. Men da må den hersens inspirasjonen komme! Så skal det snart vise seg at inspirasjon ikke trengs, for den boka han skriver, er jo den vi leser (føler ikke at jeg avslørte noe essensielt der gitt, tittelen er relativt sjølforklarende).

Og en slik kombinasjon, av skriving og mordoppklaring, er kan hende litt uvanlig. Legg på en god dose klisjeer, stereotypiske karakterer, kleine kjærlighetserklæringer, et par snåle skrivetekniske påstander eller tips, alt etter øyet som ser, ganske greie skildringer, hyppige tidshopp - noe som faktisk må til for å skape litt dynamikk i teksten og for at forfatteren skal klare å vri seg unna graverende synsvinkelfeil - litt humor, en god dose fortvilelse, en del tårer, skumle lapper og noen tragiske skjebner: Vips er du i Aurora, du også, og kikker inn på kaféen der Harry satt sommeren 1975 og der Marcus sitter 33 år etter. Og jeg skjønner godt hvorfor mange hadde glede av boka, og hvorfor mange vil ha det i nær framtid også. Det er en underholdningsroman med kvaliteter. Men for en grundig leser som følger med i teksten og mellom linjene var det få overraskelser å hente underveis. Som jeg kom inn på over, så var det nokså tidlig nokså tydelig hva som egentlig hadde skjedd, sjøl om et par detaljer blei holdt mer eller mindre hemmelige helt til slutten.

Boka er flinkt gjennomført, for det er virkelig ikke mye å sette fingeren på slik sett, bortsett fra at det kan bli litt oppstylta og kjedelig. Og så er det dette med troverdighet, da. Er det sannsynlig det Dicker skisserer? Jeg velger å tro at det kan være plausibelt, sjøl om jeg syntes det var et billig triks. Med å forklare Nola Kellergan, hennes liv, skjebne og død slik han gjør, frarøves leserne en virkelig skriveteknisk vri, en durabelig overraskelse, rett og slett. Og den ville boka utvilsomt tjent på. En anmelder her til lands hadde en formulering som var noe sånt som du vil elske (de fleste) eller hate (noen) denne boka. Og der må jeg bare beklage, men jeg er verken-eller. Dette var ikke fenomenalt, men det var ikke bare vrøvl heller, og noen dager etter lesinga er jeg ganske likegyldig til hele greia.

For leseropplevelsen sitter ikke lenge i, og personene blir fort glemt. Men jeg hadde glede å være i ei bok over lengre tid. Så var også hovedårsaken til at jeg plukka fram nettopp denne boka det at den var lang! Etter å ha lest Kvinnen på Wildfell Hall (1848) av Anne Brontë (1820-1849) og hatt en sterk leseropplevelse med den, kom jeg fram til at tida var moden for flere tjukke bøker. Forskjellene mellom disse to titlene er naturligvis enorme, sjøl om bøkene er av omtrent samme lengde. Bare se på utgivelsesåret, eller tenk på forfatternes liv og samtid, og dermed også verkenes kontekst og referanser! Brontë bruker foreksempel bibelsitater og har mye intertekstualitet, Dicker har politiske og populærkulturelle referanser. I tillegg er det en brite og en sveitser som er forfatterne her, uten at akkurat det har så mye å si for meg, og naturligvis: En levende og en død, en mann og ei kvinne. Uten å være ekstremt partisk må jeg ærlig si at Brontë kommer best ut av en komparasjon her. Romanen hennes skildrer det djupt menneskelige på mesterlig vis og har stått seg i 170 år. Den kommer til å være med meg lenge, lenge. Samme livsløp har utvilsomt ikke boka om Harry Quebert.

Vårlesing, del II

Endelig er det vår! Gjør du som jeg, så spretter du ut for å spa vekk snø og hogge vekk is når de første solstrålene endelig begynner å kjennes mot huden. Deretter følger frenetisk rydding i uteboden - hvem trenger vel ski og skøyter nå? - og å stappe alt det tjukke vintertøyet som okkuperer plassen i gangen godt og hardt ned i plastsekker og hive hele greia på loftet. Optimistisk? Ja. Nødvendig? Så absolutt! Men det blir fort kaldt igjen. Og da er det godt å komme inn til bøkene.

Alexander L. Kielland

Kielland er en av få som enn så lenge ikke er blitt pakka bort i flyttekaoset, og dermed er oddsen for at han blir lest snart ettertrykkelig forbedra. Og det er vel bra?

Jens Bjørneboe

Jonas er ferdiglest, omtale kommer! Jonas var siste bok (egentlig første, men siste uleste bok) i samleutgava mi, som ellers består av Den onde hyrde og Drømmen og hjulet. Nå skal boka snart hvile litt i en av de femtisju eskene som står på stua, for å deretter bli pakka opp igjen i det nye huset.

Per Olov Enquist

Et annet liv, sjølbiografien til Per Olov Enquist, er også blitt stående i bokhylla inntil videre. Og fordi jeg plutselig har fått dilla på mursteiner, lange og ganske tjukke bøker, skal en heller ikke se bort ifra at jeg rett som det er er i gang med lesinga.

Marita Fossum

Fossum venter i hylla med de andre to som er nevnt så langt. Faktisk står de tre titlene på hver sin hylle, og det ser ganske ensomt ut. Resten av hylla er jo helt tom, med unntak av en blyantspisser, en tynn regningsbunke (betalt, heldigvis), to bokomslag (stående) og et bittelite smykkeskrin i tre som jeg har fått av pappa. Det er ingen tvil om at vi skal flytte, altså. Kanskje jeg rekker å lese Fossum før den tid.

Tre riddersagaer

Nå som jeg endelig er i mål med Jonas, vendes snuta mot denne boka. Jeg må bare bli ferdig med ei anna bok først... Eller to... Men den skal leses i dette huset, så nå er det bare å stå på!

Ian McEwan

Jeg har ikke kommet så langt at jeg har pakka ned bøkene jeg har fått eller kjøpt fra 2014 og framover, hvilket betyr at Barneloven fortsatt står fint i rekkefølgen. Det er kanskje det verste med denne flyttinga, at bøkenes rekkefølge blir helt forkludra. For de bøkene jeg har lest, er det jo greit. De står som regel på alfabetet, med unntak av fagbøkene som står på tema, deretter på alfabetet. Men de uleste bøkene har sin egen rekkefølge, fra eldst til nyest. Klarer jeg å huske på slikt, tro? 

Bokhyllelesing 2017

En av to gjenstående leseutfordringer er nå i boks! Til runde ni har jeg som kjent lest Jonas av Jens Bjørneboe, og innlegget der er under produksjon, og til runde ti skal jeg lese En herregårdssaga av Selma Lagerlöf. Boka ligger klar i bunken, omslaget er tatt av, og i går begynte jeg på første side... 

Anne Brontë

Kvinnen på Wildfell Hall er ferdiglest, og for ei bok! Jeg er nå kurert inntil videre for en litt for vedvarende mursteinsangst, for jeg har kost meg så veldig med detaljene, skildringene, språket og ikke minst omfanget - boka varte og varte og varte! Herlig! Og sjøl om det langt på vei var et vondt univers, var det også et univers jeg trodde på, og jeg hadde stor glede av presisjonsnivået og nyansene og ikke minst stadig økende respekt for den uredde og kompromissløse holdninga til forfatteren. Vi trenger flere slike! Anbefales!

Carl Frode Tiller

Det er godt vi har en som Carl Frode Tiller i det norske litteraturlandskapet, en annerledes forfatterstemme med et særegent blikk for komposisjon og struktur. Alltid solid, den nyeste romanen Begynnelser likeså. Ei bok med mange lag og mye å hente, og som med fordel kan leses på nytt. Innlegg finner du her. 

Tania Kjeldset

Novellesamlinga Halloween fra 2017 viste seg å være en god og stødig voksendebut, med godt språk, fine skildringer og vonde omdreiingspunkter. Hva mer kan en forlange? Les mer her!

Joël Dicker

Fra en murstein til en annen: Etter å ha lest Kvinnen på Wildfell Hall, som er over seks hundre sider lang, kikka jeg meg overmodig omkring i ulesthyllene på kontoret, og plukka fram den første tjukke boka jeg fant. Det var Sannheten om Harry Quebert-saken. Og jammen er jeg ikke snart ferdig med den også!

Monika Fagerholm

Og er det mer tid i løpet av april, noe som ikke er så sannsynlig, men som jeg må ta høyde for likevel, så skal jeg lese Monika Fagerholms Glitterscenen. Den har jeg gleda meg til lenge, lenge!

Bokhyllelesing 2018

De tre første rundene av Bokhyllelesing 2018 er vel overstått! Til første runde leste vi gule bøker, og jeg valgte meg Runa Fjellanger. Til andre runde skulle vi finne fram gamle og/eller historiske bøker, her leste jeg Kvinnen på Wildfell Hall. I tredje runde kunne vi velge mellom ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill. Jeg leste diktsamlinga Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood, og gleder meg til å skrive om den! Fjerde runde, som skal leses nå i april, har temaet familie. Vi skal rett og slett lese ei bok som tar utgangspunkt i en familie. Hvilken vei boka tar videre, vites ikke. Og jeg lurer på om jeg skal være overambisiøs og forsøke meg på Olav Duuns bøker om Juvikfolket - sannsynligvis med forsinkelser. Men lell!

Ha en strålende april, alle sammen!