Barnebokbølgen

En barnebokbølge er over oss! Vi er så heldige som har tilgang til gode bøker for barn og unge så å si hver dag hele året gjennom alle landets folke- og skolebibliotek. Men vi er jammen blitt ekstra privilegerte de siste åra. For etter at norsk barne- og ungdomslitteratur hadde sin storhetstid på 1980- og 1990-tallet med også internasjonalt anerkjente forfattere som Torill Thorstad Hauger (1943-2014), Jostein Gaarder (f. 1952), Kjersti Scheen (f. 1943), Klaus Hagerup (f. 1946) og Kari Bøge (f. 1950), kom en lang tørkeperiode. Riktignok blei perioden liva opp av navn som Jon Ewo (f. 1957) og Marit Nicolaysen (f. 1953) på slutten av 1990-tallet, og både Hilde Hagerup (f. 1976) og Harald Rosenløw Eeg (f. 1970) vakte stor interesse da de debuterte. Men den gode norske barneboka, ofte av det realistiske slaget, blei fort fortrengt til fordel for oversatt pjatt, mer eller mindre vellykka fantasyserier og ikke minst detektivbyrå ditt og datt, som stort sett har dominert feltet de siste tjue åra - med noen hederlige unntak.

Til nå. Ja, eller ikke akkurat nå, da, for det begynte å løsne allerede for noen år sida. På ett eller annet punkt blei markedet metta, og det var ikke umiddelbart bruk for flere vampyrer, tegneseriedagbøker, feer, alver, detektiver eller zombier. Bøkene blir jo ikke borte, de er der, men behovet for variasjon, noe anna, øker etter lang tid med mye av det samme. Eller sagt på en annen måte: Den barnelitterære pendelen kan heldigvis også svinge. Fra masseprodusert, hyperkommersiell, amerikanskinspirert barnelitteratur med humor i forsetet, tilbake til det rotnorske, virkelige og problemløsende, som tar barna og deres hverdag på alvor.

Jeg har tidligere trukket fram blant annet forfatter Maria Parr (f. 1981) og hennes enestående barnebøker, Vaffelhjarte (2005), Tonje Glimmerdal (2009) og sist Keeperen og havet (2017). I sommer leste jeg første bok i serien om åtteåringen Alice Andersen (2014, 2015, 2016, 2017) av Torun Lian (f. 1956) sammen med eldstebarnet, og i ettertid har vi gått til anskaffelse av de to neste bøkene i serien også. Men innimellom Sommerles og Alice, bading og isspising, fant vi faktisk fram til enda flere gode bøker. Og den jeg vil trekke fram nå, er Brune (2013) av Håkon Øvreås (f. 1974).

Bildekilde: Gyldendal

Rune er et helt vanlig barn i en helt vanlig familie. Han bor sammen med mamma og pappa, går på skolen og har venner. Men når vi møter Rune, har det skjedd noe som endrer alt. Bestefaren til Rune er nemlig død. Bestefar som Rune var så glad i, og som han fortsatt er glad i. For det går jo ikke over med en gang? Rune må se på at foreldrene er i sorg, at de strever, og han må være med i begravelsen. Faren til Rune spør hele tida om det går bra, og Rune svarer ja. Men går det egentlig bra?

Heldigvis har han hytta oppe i skogkanten. Rune bygger i ro og fred, og hytta blir større, finere, mer solid. Her oppe, langt unna tårene til mamma, kan han være i fred med tankene og følelsene og minnene om bestefar. Helt til de store, ekle guttene kommer og ødelegger alt sammen. De som ler rått og er truende og slemme. Kan ikke tro at Rune dunka til den ene av dem med en hammer! Som hevn river de hytta fra hverandre så det ikke er mer enn plankebiter igjen.  

Rune er redd og sint og trist - alt på en gang. Det er nesten så en kan høre han rope fra boksidene: Så urettferdig! Men han sier ingenting. I stedet sniker han med seg det brune beltet til mamma fra badet. Og han finner noen andre klær også. Og midt på natta, når alle sover, kler han på seg disse annerledesklærne. Og slik blir Rune Brune. Brune er superhelt og ikke redd for noe, ikke en gang de store og ekle guttene. Og Brune smyger seg ut om natta for å ta igjen.

Brune er en fantastisk gavepakke av en samtalestarter som lett og usentimentalt tematiserer sorg, vennskap og mot uten ordgyteri og utstrakt bruk av adjektiver. Gjennom enkelt språk og enkel utkledning er det lett for barna å leve seg inn i forvandlinga til Rune, og de fleste gjennomskuer også realiteten - han er jo fortsatt Rune, bare med andre klær. Men det gjør teksten verken mindre spennende eller interessant, snarere det motsatte. Konflikten er raskt og tydelig etablert, sympatien er på plass, for tre mot en oppi hytta er urettferdig, og vi vil bare vite hva som skjer med Rune.

Superhelten Brune søker rettferdighet på en nokså snill og harmløs måte, og det er et intelligent trekk av forfatteren. Mediene er til en hver tid oversvømt med andre løsninger, slik at barn som vokser opp i dag kanskje fort tror at de må ty til vold eller ondsinna knep for å løse problemer. Rune og Brune viser at det slettes ikke er tilfellet. Alt en trenger er noen gamle klær, litt maling, gode venner og en smule flaks. Ja, også bestefar, da. Når en så legger på god humor, hull i hekken, spennende oppdrag om natta, en streng far, mer maling og fine illustrasjoner, blir resultatet langt ifra dårlig. Faktisk er boka så god at den mottok Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2014!

Det er samme strek i bøkene om Alice Andersen som i Brune, og mannen bak streken er illustratør Øyvind Torseter (f. 1972). Men her er illustrasjonene et langt større og viktigere element enn i bøkene om Alice - de er et gjennomgående element som brukes til historias fordel. Mye ligger i bildene, både detaljer, humor og replikker. Og en kommer veldig tett på og blir kjent med de tre barna som har hovedrollene i det som er blitt en bokserie fra Øvreås sin side (I tillegg til Brune har Øvreås også skrevet Svartle fra 2015 og Blåse fra 2018). Karakterene er godt sett og Torseter gir hver av dem fine særtrekk som det er moro å følge med på i bildene.

En kan kanskje tro at det er uheldig med samme illustratør, slik det ofte er når en illustratør overeksponeres og overforbrukes, men det er det ikke. Det at streken er gjenkjennelig er i dette tilfellet en fordel, som kanskje til og med kan trekke lesere fra den ene bokserien til den andre. For bokseriene har likhetstrekk. Dette er ikke bråkete underholdning, det er god litteratur. Her er det verken varulver eller vampyrer, ingen er udødelige eller skikkelig døde, det er ikke krampeaktig kult eller morsomt hele tida, det er ikke desperat eller insisterende, slik andre barnebøker er og kan være. Og noe av det beste er at jeg ser for meg at Rune og Alice eksisterer side om side i samme univers, et realistisk, norsk univers der også stille og sjenerte barn og deres problemer blir sett og skildra med alvor, humor og varme.

Nettopp slike bøker gjør at den norske, realistiske barneboka nå står sterkere enn noensinne. Og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Om lesing og lesevaner

Den siste tida har både Silje og Ellikken, og sikkert mange andre også, svart på en rekke spørsmål om lesing og lesevaner som Ina har pønska ut. Jeg hiver meg på, jeg også, nå som sommervarmen gjør det bortimot umulig å konsentrere seg om lengre, sammenhengende tekster.

Var det noen som inspirerte deg til å lese, eller kom det bare av seg sjøl?

Både-og, tror jeg. Jeg var visst opptatt av bokstaver ganske tidlig, og kan huske at jeg titta i Donaldblader og stirra som besatt på disse små, svarte greiene inni snakkeboblene og lurte på hva det var for noe, hvilken mening som lå der som ikke allerede lå i bildet. Noe av det første jeg klarte å pusle sammen, var det som var skrevet med blokkbokstaver, for eksempel at Donald-dinosaurene brøler ROAR. Hvorfor de ropte på Roar, var derimot en helt annen sak, som voldte mye hodebry for et førskolebarn.

Men det var ikke bare Donaldblader som sirkulerte hjemme. Jeg er vokst opp med mye bøker - og veldig gode bøker - rundt meg, og blei tidlig gjort bevisst på det magiske ved god litteratur. Sånn sett er det foreldrene mine, og særlig mamma, som har vært inspiratorer. Noen av de fineste barnebokminnene mine står Kari Bøge og Marit Kaldhol for, med henholdsvis I Trylleskogen og Farvel, Rune. Bøkene om Narnia og Brødrene Løvehjerte er andre viktige verk som har gjort varige inntrykk. Det å kikke i bøker var å gå inn i andre verdener, og det å lese, og å lese sjøl, var egentlig bare en forlengelse av dette. Egenlesinga økte nærheten til fortellinga, som dermed igjen styrka opplevelsen av dette magiske. Og sida har jeg vel egentlig bare vært på jakt etter den magien som er så sterk i et barnesinn og så sjelden hos oss voksne - noe som også langt på vei gjenspeiles i litteraturen for barn og litteraturen for voksne.

Hadde du lesetime på skolen, hvor dere lånte ei bok på biblioteket eller hadde med ei bok hjemmefra som dere leste i? Skulle du ønske det var mer av det da du gikk på skolen?

Vi hadde veldig sjelden lesetimer - skolen prioriterte ei ukentlig time i "skjønnskrift" (med sløydlæreren) og tegnetimer (gjerne med gymlæreren). Ypperlig skole - tatt i betraktning at tegnetimene ofte egentlig var KRL-timer... Men vi var faktisk på skolebiblioteket av og til, et lite rom med få hyller og et snevert utvalg bøker. Det mest spennende der inne var egentlig datamaskina, som vi sneik oss til å bruke uten lov, blant anna til å skrive ut alle Alle barna-vitsene (jeg hadde jo lest det meste uansett). Heldigvis for meg hadde jeg god leselyst og fikk solid stimuli hjemmefra til å lese, og vi var en del på folkebiblioteket i sentrum. Andre i klassen sleit med både lesing og skriving. Så ja, jeg skulle ønske det var flere lesetimer, for lesing er den viktigste basisferdigheten vi mennesker erverver oss foruten det muntlige språket, og lesing er helt obligatorisk for å fungere som et oppegående individ i samfunnet. Til dere som nå mener at for eksempel matematikk er viktigere: om du ikke kan lese, kan du faktisk ikke lese (og løse) matteoppgava heller. Stein på stein, folkens. Bibliotekaren vår var forresten ei kjempesøt, utgammel dame, som hadde nådd pensjonsalder og vel så det da jeg var omtrent åtte. Hun lever fortsatt, ser klin lik ut og hilser på meg når vi ser hverandre i byen (hun henger mye på bakeriet).

Hvis du skulle overtale en person som ikke liker bøker til å lese noe, hvordan hadde du løst det?

Det går vel ikke an å ikke like bøker, vel! Det er som å si at en ikke liker mennesker, og med det putte absolutt alle i samme bås. Om det nå er slik, at noen få er sånn med bøker eller mennesker, så kan ikke resonnementet være noe anna enn helt tullete (jeg leser ikke og liker ikke bøker, eller omvendt, hvordan kan en vite det hvis en ikke leser?) Uansett, jeg hadde forsøkt å finne ei god bok med spenning på ytre og indre plan, gjenkjennelige personer og situasjoner samt en dæsj humor, som er solid komponert, velskrevet og som kan gi noe ekstra til den som leiter. Kvalitet er viktig, slik at ikke eventuelle (billig)boklige fordommer blir bekrefta. Jeg hadde mest sannsynlig plukka fram en klassiker, og tilpassa det endelige valget etter hvordan personen er og hva jeg tror han eller hun vil like.

Har bøker alltid vært en del av livet ditt, eller kom de inn i bildet på et seinere tidspunkt?

De konkrete bøkene har alltid vært en del av livet mitt. Litteraturen, som begrep og med tilhørende teorier, har jeg mata inn gjennom mange år med samtaler, bevisstgjøring og høyere utdanning. Til sammen har de skapt et fyldig bibliotek, en brukbar oversikt over verdenslitteraturen og mange, mange herlige lesetimer.  

Hva ser du etter når du leiter etter ei ny bok å lese i?

Det svinger veldig, fra vakre klassikere (som Edda) til nye sensasjoner (som Mantel). Og innimellom er jeg innom både antikken, sagalitteraturen, middelalderens versromaner, 1800-tallets sterke realisme, det moderne og det postmoderne - i hjemlig samtidslitteratur og i verdenslitteraturen. Jeg er opptatt av kvalitet, av viktige kontaktpunkter mellom verk og leser, av berøring, den gode leseropplevelsen, et fnugg av magi. Det er mange forfattere som ikke innfrir, for å si det sånn. Men jeg slutter ikke å leite av den grunn.

Hvilke bøker syns du er oppskrytt og hvorfor?

Bøker blir kanskje litt fort oppskrytt, og da er jeg kan hende litt for rask til å unngå dem som pesten. Jeg leser ikke bøker bare fordi de er populære, de må ha noe mer ved seg, en faktisk kvalitet og ikke bare ytre "hype". Derfor unngår jeg nesten konsekvent alt som befinner seg på bestselgerlistene, bøker som skriker formellitteratur eller er rein underholdning, 99,9% av all krim, størstedelen av ny, oversatt litteratur og så videre. Jeg er heller ikke så glad i det mest eksperimentelle, grensesprengende og utleverende og leser ikke bøker som gjør meg fysisk uvel. For å gi en liten pekepinn, kan jeg trekke fram to norske forfattere jeg ikke har lest noe særlig av: Anne B. Ragde og Karl Ove Knausgård. Her tar sosialpornografien totalt overhånd (i det lille jeg har lest). Men jeg kan gjerne lese ei populær bok dersom jeg finner solide anmeldelser som på et mer objektivt grunnlag trekker fram styrker ved verket - noe som for eksempel var tilfelle med Hilary Mantel.

Er det noen karakterer i bøker du forbinder deg med og hvem?

Akkurat dette er utrolig viktig, for om jeg ikke kan leve meg inn i de viktigste personene, blir det vanskelig å komme ordentlig inn i verket. En ting er at personene er gjenkjennelige (brunt hår og blå øyne) eller står midt i noe som jeg kan relatere meg til (er student, har barn o.l.), noe annet er å føle at en lever med dem og faktisk gjør det. Slik sett står Cora Sandels Alberte og Sigrid Undsets Jenny og Kristin i en særstilling for meg. Disse tre sterke kvinnene må inngå smertefulle kompromisser med seg sjøl og omverdenen over lengre tid, men det indre sprenger seg fram og seirer til slutt.   

Ser du alltid filmatiseringer av ei bok, eller styrer du unna?

Det blir mest av det siste, gitt. Men jeg har så klart sett noe, for eksempel Ringenes herre. Men jeg passer på å lese boka først, slik at ikke en eventuell lusen filmopplevelse ødelegger for leseropplevelsen (det store unntaket her er Harry Potter, der jeg så fem filmer før jeg begynte å lese). Om jeg ser filmen først, er det som oftest fordi jeg ikke vil lese boka (som for eksempel The Notebook). 

Spiser du noe mens du leser, eller er det forbudt?

Ingenting er forbudt, men mye er upraktisk. Så om jeg på død og liv skal lese, blir det enkle måltider, som frukt eller yoghurt og lignende. Ikke noe treretters med dryppende saus og brennheit mat hvor en må bruke kniv og gaffel ustanselig i tillegg til å drikke to ganger i minuttet. Og jeg sitter aldri med nesa i ei bok når familien spiser middag (det er faktisk forbudt).

Hvilken bok har skuffa deg aller mest og hvorfor?

Dette spørsmålet er det utrolig vanskelig å svare på, for det er jo ulike måter å bli skuffa på etter hva slags leserforventninger en har. Og leserforventningene varierer. Men det er lite som kan måle seg med John Irving-fadesen. Jeg hadde fått han varmt anbefalt av flere, og begynte deretter på Den fjerde hånden. For å si som Mikkel Rev: Det er det største sludder jeg har hørt (lest). Bare tullball, usammenhengende og utroverdig, svært uinteressant og dessuten ikke ferdiglest. Klarte ikke mer. Orka ikke mer. Det var en gedigen skuffelse - og snart ti år sida. Jeg har ikke turt å nærme meg John Irving igjen.

Hva ser du på TV nå for tida?

Ikke så mye, og heller ikke så bevisst eller systematisk. Tar opp en film i ny og ne og kikker innom nyhetene en sjelden gang. Ellers blir det en og annen serie når jeg skal slappe av og kose meg, som for eksempel Third Watch. 

Og dett var dett! Svar gjerne, du også, dersom du har lyst. God helg!