Den store Gatsby

Bildekilde: Bokelskere

Det er få bøker som har så ikonisk status som Den store Gatsby fra 1925 (på norsk for første gang i 1927) - det måtte i så fall være Redderen i rugen fra 1951. Men den tittelen klinger ikke like godt, i alle fall ikke på norsk. Gatsby er derimot en tittel og en referanse som de aller fleste tar. Og det er ikke uten grunn. 

Før jeg leste boka, var mine assosiasjoner til uttrykket "Gatsby" først og fremst knytta til de glade tjueåra, med bekymringsfri og overlegen amerikansk sosietet svinsende og svansende rundt på et enormt, nybona dansegolv i sjakkrutemønster. Legg til fjær i håret, rysjer og dusker, smoking, pomade og jazz, sigaretter, ymse cocktailer, digre hager og svømmebasseng til nattbading, og kulissene er satt. Og denne svinsinga er naturligvis en viktig del av bakteppet i romanen. Men desto viktigere er tankene om og enda mer kravene til "Den amerikanske drømmen", og idealet om en "self-made man". Når en så legger til det som er både en rein tragedie og en tragisk kjærlighetshistorie, blir historia om Jay Gatsby mye mørkere enn jeg forventa.

Vi begynner i 1922, men blir i løpet av boka tatt med tilbake til hendelser fra før vår fortelling tar til. Disse hendelsene er egentlig ganske ordinære - en ung soldat og ei ung jente forelsker seg i hverandre, men får ikke gifte seg. Han, som elsker henne mer enn noe annet, er henne ikke verdig. Hun kommer fra en langt rikere familie enn han, og derfor er ekteskap og samliv utelukka. Kjærligheten får bare ha det så godt. Slik var det nok for mange på den tida, slik det har vært for mange til alle tider, og her kunne historia endt. Men det gjør den ikke. For forfatteren trekker fortida med inn i nåtida gjennom at hun og han møtes igjen noen år etterpå. Han, det er ingen ringere enn Jay Gatsby. Og hun, det er hans ungdomskjæreste og livs kjærlighet, Daisy, som på romanens nåtidsplan er gift og har ett barn med den rike Tom Buchanan. Det sier seg sjøl at forviklingene ikke er langt unna.

Hva disse forviklingene går ut på, ønsker jeg ikke å avsløre her. Men det er viktig å presisere at dette ikke er "vanlige" amerikanske forviklinger av typen rask, lettbeint, romantisk og underholdende, som en gjerne kjenner fra oversatt litteratur, filmer og tv-serier. Dette er djupt alvorlige og tragiske forviklinger, som endrer livene til alle de involverte, og som får ringvirkninger langt utover romanens sider. Samtidig peker romanen på utfordringene og problemene med en slik type livsstil som skildres, en livsstil forfatteren etter hvert kjente svært godt. 

Den store Gatsby, her oversatt av Kari (1932-2021) og Kjell Risvik (1941-2021), er den tredje av totalt fire romaner skrevet av forfatter Francis Scott Key Fitzgerald (1896-1940), mest kjent som F. Scott Fitzgerald. Fitzgerald skreiv i tillegg til romanene, over 160 noveller og utga flere novellesamlinger. Fitzgerald opplevde å bli populær i sin samtid, men fikk ikke anerkjennelse som forfatter før etter sin død. Videre er han kjent for å ha levd stort - langt over evne og hva han burde - og mange menter at det til slutt kosta han livet. Noe jeg ikke visste, var at mye av det han skreiv, tok utgangspunkt i hans eget liv, enten det gjaldt spesifikke hendelser, kvinneskikkelser, konflikter eller utfordringer. Det gjelder også for Den store Gatsby. Fitzgerald fikk for eksempel ikke gifte seg med sin store kjærlighet fordi han var for fattig, en sårhet han bar med seg hele livet. Kanskje hans fascinasjon for rikdom og behovet for å være verdig stammer derfra? Det er i alle fall et viktig element i romanen.

Når en så kombinerer dette med ei interesse for særegne personligheter, og en evne til å skildre disse nokså nøytralt, begynner vi å nærme oss hovedtrekkene i Den store Gatsby. Videre er det på nåtidsplan ei lineær historie med forholdsvis enkel handling. Det legges opp til et dramatisk høydepunkt når det er som varmest og støvet er som verst, men dette blir et annet enn forventa. Deretter følger et etterspill som gjør at det vi tror og håper i løpet av bokas innledning, når vi blir kjent med myten om Gatsby og Gatsby sjøl, kommer ennå lengre unna. Ingen av de involverte har hele sannheten, mens leseren får vite (nesten) alt.

Men det som gjør at romanen om Gatsby blir litt mer interessant, er fokaliseringsinstansen. For det er ikke Gatsby sjøl som forteller historia si til oss. Han, hans rykte, hans vesen, hans bakgrunn og hans person, blir betrakta, vurdert, analysert, avslørt og gradvis avkledd av den fattige naboen Nick Carraway, som forsøker å gjøre det stort på børsen i New York. Han, som alle andre, har en drøm om å bli rik. Og da er det naturligvis svært spennende med en nabo som er så rik at det knapt fins ord for det. Han holder selskap etter selskap, det er overdådig og luksuriøst og det mangler ikke på noe, og det skildres i boka hvordan tjenerskapet knapt er ferdige med å rydde opp etter en begivenhet før leverandørene kommer med utstyr, mat og drikke til den neste. Gatsby sjøl holder seg utafor selskapelighetenes sentrum, som om det som foregår i huset hans, ikke interesserer han. Og når han først dukker opp, er det bare for korte perioder, før han må besvare en telefon fra en annen side av verden. Slik bevarer han mystikken rundt egen identitet.

Det med identitet opplever jeg som ganske sentralt i romanen, sjøl om det på mange måter ikke direkte er en viktig bestanddel i hovedintriga. Likevel henger alt sammen, fordi Gatsby ikke ville blitt den han er om det ikke hadde vært for hans bakgrunn. Gatsby lar myter, rykter og sladder jobbe for seg, og opprettholder en fasade for en hver pris - et stilig, men svært ensomt liv. Avstanden, pengene og ryktebørsen gjør at alle som er noe i sosieteten i New York og dens forsteder, er nysgjerrige og lengter etter å komme inn og ta del i begivenhetenes sentrum. Fokuset på en overdådig livsstil er i begynnelsen noe vi nesten lures inn i, for Carraway er også fascinert. Men etter hvert er det som om noen tar hull på ballongen, og den siger sammen i takt med at fasaden til Gatsby raser. Bit for bit får vi se det usunne, det grelle, og den alltid tilstedeværende sannheten: At kjærlighet, lykke og et godt liv ikke kan kjøpes for penger. 

Og det er det egentlig viktigere enn noen gang å huske på, i våre dager med en vrimmel av glatte fasadebilder overalt på sosiale medier, et evig jag i hamsterhjulet etter mer, mer, mer, forventninger om økt forbruk og stadig oppgraderte klær, telefoner, pc-er, biler, hus og kroppsdeler, det er helikopterforeldre, barn som tror de kan bli hva som helst og som blir knust og havner på NAV når ikke de heller blir popstjerner, og det er påvirkere som lever av hele dette falske fasadespillet og som tjener penger på å holde løgnene gående. Men du trenger ikke nødvendigvis verken å følge påvirkerne eller å lese boka for å reflektere rundt nettopp det (men om du er i tvil, velg boka). De aller fleste finner greit ut av det ved å legge vekk skjermene og ta seg en tur ut i naturen. På en gressflekk i sola er det lett å finne både mening og ro.

Favorittbøker: P

Før jul glemte jeg meg helt bort, og denne spalta forsvant et sted mellom novembertåke og julegrøt og alt annet som det går an å være opptatt av. Men nå som det er blitt et nytt år, gir jeg den et nytt forsøk, så får vi se om jeg med tid og stunder kommer meg helt til Å. Men det tar nok sin tid det, altså. Nå er det P som skal i ilden, og før jeg faktisk så over bokhyllene, tenkte jeg at jeg nok bare hadde ei eller toppen et par bøker med en tittel som begynner på bokstaven P. Så feil kan man tydeligvis ta. Jeg fant ti titler, og mange av dem er også ganske gode! Likevel var det ingen tvil om at favorittbokstatusen kun kunne gå til denne.

Bildekilde:
cappelendamm.no

Penelopiaden

Det er lenge sia jeg leste boka, og det er enda lenger sia den kom ut på Cappelen i en serie som kanskje ikke fikk så stor suksess her til lands - jeg har i alle fall bare sett to andre titler i den såkalte Myteserien (Karen Armstrongs bok og Løvehonning av David Grossman), men nettsidene til forlaget viser at det faktisk blei elleve av dem totalt. Ingen av dem er i salg den dag i dag, omtrent ti år etter at serien blei starta, sjøl ikke min favoritt på P - Penelopiaden av Margaret Atwood (f. 1939).

Penelopiaden kom på Cappelen i 2005, samme år som den kom ut på engelsk. Boka er som et bestillingsverk å regne, der flere store forlag har gått sammen om å la velrenommerte forfattere skrive sine egne varianter av kjente myter for å så publisere bøkene på mange språk. Og da er det kanskje ikke så vanskelig å forstå hva og hvem Atwoods bok handler om: Vi skal sjølsagt tilbake til "sivilisasjonens vugge", til antikken, til Homers verker, til helteeposet om Odyssevs - og til Penelope. Hun er den ventende kona til den store krigshelten, og hun får ikke så alt for stor plass hos Homer, som er mest opptatt av brøleapens bedrifter. Her har Atwood leita opp andre versjoner av de homeriske fortellingene, og ved hjelp av en struktur som ligger nært antikkens verker, et imponerende språk, en solid innlevelsesevne og litt fantasi, skriver hun fram, og seinere oss inn i, Penelope. Her slipper hun til, med tanker, følelser, savn og lengt, sinne og sorg, med utfordringer og dagligliv.

Historia om den ventende Penelope på Ithaka er velkjent. Hun går for å være ei klok og vakker dame, attraktiv og bestemt, der hun holder ut, driver godset, all jorda og venter på sin ektemake. Men han er treig (som kjent er Odyssevs borte i om lag tjue år), så beilerne, og de er det mange av, mener hun forlengst må ha glemt han som sannsynligvis er død. De blir fort pågående og tar ikke nei for et gyldig svar. Det hjelper dessuten deres sak at Penelope sitter godt i det, hun er et attraktivt gifte, og fordi sønnen hennes er såpass liten, står hun også uten en mannlig verge. Hun er med andre ord fritt vilt, de kan i teorien gjøre hva de vil med henne, og det er bare Penelopes kløkt og vesen som holder dem fra å gjøre det. Hun er som vann, hun som er en najades datter.

Atwood gir oss et godt innblikk i disse problemstillingene. Penelope veit hvor lite som skal til for at en av beilerne får nok, hver dag og hver time kan være den siste som Odyssevs' trofast ventende hustru. Men åra går. Det er rasjonelt med et gjengifte, ikke bare fordi det er praktisk, økonomisk gunstig og sedvane, men også fordi disse beilerne faktisk beleirer Penelopes hjem, og hun må varte dem opp med mat og drikke hver eneste dag, og balansere indre avsky med høflige avvisninger, uten å noen sinne bli for krass. Da kan de krenke både hennes hjem og hennes ærbarhet -. Og språket blir grovere og grovere, handlingene likeså. Av og til er det nesten så Sarah Kane (1971-1999) lurer i kulissene.

Penelope biter det i seg, både glupske øyne, frekke kommentarer og vandrende hender, hun biter i seg overgrep på kammerpiker, fråtsing i mat og drikke, hersing med tjenerne, ønsker om å ta livet av sønnen, alle stygge ord de har å si om Odyssevs. Hun oppmuntrer frierne, men er utydelig og vag, hun sier at hun må være viss på at Odyssevs aldri kommer hjem igjen før hun gifter seg. Og dessuten vil hun først fullføre vevinga av likkledet til sin svigerfar Laertes. Etter det skal hun velge seg en ektemake. Det ser ut til å ta brodden av det verste maset.

Men den dagen må aldri komme! Så Penelope vever om dagen, og rekker det opp igjen om natta, slik at likkledet ikke blir ferdig. Tolv av kammerpikene innvies i hemmeligheten, og hjelper henne. Slik holder hun på med sin "penelopevev" i tre år, helt til hemmeligheten røpes og Penelope stilles til veggs. I mens har sønnen Telemakhos blitt voksen, og frierne forsøker å rydde han av veien. Odyssevs' hjemkomst er blitt spådd av orakelet i Delfi for lenge sida, men så langt uten at det har skjedd noe. Nå må skjebnen gripe inn for å redde Penelope, ellers må hun gifte seg med en av disse unge, ekle mennene, som snakker så stygt og som tar for seg av piker, vin og kjøtt.

Men boka handler ikke bare om den ventende Penelope, om de fæle frierne og Odyssevs' hjemkomst. Boka handler også om de tolv kammerpikene, jentene som jobber for Penelope, som er hennes nærmeste, og som Odyssevs dreper når han kommer tilbake. Først frierne, så dem -. Hvorfor, under Atwood, og skriver seg inn i kammerpikene, lar dem synge ut i korsang, i harde, sinte strofer, i hissige utbrudd, de roper og skriker ut sin skjebne, det urettmessige, det urettferdige:

Her har du oss

de som ble drept

de som du svek (...)

Resultatet er en mektig, rå, sår og moderne variant av ei gammal myte, der nye elementer trekkes inn og bidrar til at den tradisjonelle historia endres. Atwoods språk er formidabelt, og vinklinga hennes fungerer ypperlig: Bokas fokaliseringsinstans og jegperson er Penelope, og hun forteller sitt liv til oss som leser, fra begynnelsen, når hun kastes i havet av sin egen far, til slutten, der Atwood gjør Penelope og Odyssevs til udødelige.

Hva er din favorittbok på P?

Jeg hadde mye å velge i mellom denne gangen, hva med deg? Jeg tenker at PS: Jeg elsker deg! og Pinnsvinets eleganse er å finne i mang en bokelskers hyller, og kanskje er de noens favoritter også? Sjøl ville jeg nok heller valgt Professor Hieronimus eller Paa st. Jørgen av Amalie Skram om ikke jeg hadde hatt Atwood i hylla - nådeløse, grufulle skildringer basert på forfatterens egne erfaringer som innlagt på asyl. Ja, også har vi alltids boka om Peter Pan, da, sjarmerende og klok, eller den noe lettere Pike med perleøredobb, dog også med en egen sjarm. Eller hva med verdens første psykologiske roman, Prinsessen av Clèves? Og om du ikke har ei bok på P i hylla, så anbefaler jeg virkelig Penelopiaden. Den er imponerende, intet mindre.