Vårlesing

Det er vår! Og da blir jo alt så mye lettere, ikke sant? Det stemmer i allefall her hos meg. Væromslaget er på plass, sola skinner, og varmer til og med! Snøen smelter så vannet renner i små bekker nedover gata, det drypper fra hustakene og hele gårsplassen er en eneste diger pytt til glede for alle under halvannen meter, som nå ikke lenger trenger ekstra tjukk ullgenser og tjukk dress for å leike ute. Nei, nå kan de slippe unna med halvtjukk genser og regntøy! Vi har måkt verandaene og kan endelig henge klesvaska ut til tørk igjen, og jammen var det stas å leike i sandkassa også, nå som sanda ikke er bånntæla. Halvveis skjult under snøen ligger pjuske gresstuster, brune og glisne akkurat nå, men vissheten om at det blir grønnere, mildere, varmere, lysere og lettere, gleder noe så innmari. For det er jo vår!

Dante Alighieri

Jeg og Anita er kommet i gang med Dante-prosjektet vårt, sjøl om det for min del går nokså langsomt. Skal en lese Dante, må en ha med seg huet, og huet mitt har vært mye rundt omkring den siste tida. Men kanskje litt sol og litt vår gjør susen?

Elsa Morante

Nå har denne dama vært på leselistene med Historien såpass lenge at det begynner å bli litt pinlig. Men det er ikke første gang her i gården, neida. Så både hun og jeg klarer litt til, og boka leses når tida er inne.

Kerstin Ekman

Jeg henger etter med skrivinga, så noe innlegg om Ekmanboka Hunden har det ikke blitt så langt. Men det kommer! Og inntil videre er Mordets praktik fortsatt med på leselista.

Knut Hamsun

Pan er lest, og innlegg finner du her. Jeg er helt ærlig litt ambivalent til boka, og syns det er vanskelig å bli enig med meg sjøl om jeg liker den eller egentlig ikke liker den. Den er absolutt lesverdig, men samtidig litt snurrig, den er poetisk, men stiv, den er inderlig, men distansert. Det er ei underlig bok som klinger i leseren, men samtidig oppleves som forelda. Jeg tror jeg må lese mer av Hamsun for å finne ut av om dette gjelder ett verk spesielt eller forfatteren generelt. Men det blir ikke akkurat nå.

Gunnar Gunnarsson

Innlegg er på plass om Advent også, ei nydelig lita bok! Den er både lada og stemningsfull, langt mer direkte enn Hamsuns bok, mer enhetlig og samla, men gir samtidig så veldig mye mer til leseren. For her skal ingenting være mystisk eller hemmelig, her er kampen konkret og farlig. Et utfordrende, men behagelig univers å være i. Perfekt gavebok. Anbefales!

Fjodor Dostojevskij

Det står jammen meg på stedet hvil her også, så vi får gjøre et nytt forsøk denne måneden. På et eller annet tidspunkt må det jo begynne å gå framover...

Margaret Atwood

Den dystopiske romanen Gileads døtre er endelig lest og innlegg er rett rundt hjørnet! I kjent Atwoodstil er dette ei skremmende god bok som har alt, for eksempel et feiende godt språk, suveren komposisjon, detaljerte skildringer, spenning på flere nivåer, dialoger med snert, interessante observasjoner, maktkamper, psykologisk spill og nådeløse portretter. Jeg gleder meg til neste Atwoodbok jeg skal lese sammen med Birthe!

Charlotte Brontë

Jeg og Birthe skal kose oss med Professorn i vår, og jeg ser fram til å komme skikkelig i gang med boka. Å lese Brontë er alltid en glede, og jeg ser fram til å la fortellinga ta den plassen den fortjener mens jeg leser. Det betyr vekk med alt anna, ro i huet og fullt fokus.

F. Scott Fitzgerald

Klassikeren Den store Gatsby skal også leses snart, men når det blir, er jeg ikke helt sikker på. Den befinner seg like fullt i lesebunken og bæres med rundt i huset til frustrasjon for alle andre enn meg.

Anne Gunn Halvorsen

Blå bok var temaet for årets første leseutfordring i Bokhyllelesing 2021. Jeg trodde det skulle bli en grei sak å finne blå bøker i egne ulesthyller, men den gang ei. Men plutselig fant jeg sjølhjelpsboka Livet og korleis leve det i en pose, og den var jo ganske blå, så da blei det den. Innlegg kommer.

Hilary Mantel

Den siste måneden har jeg brukt mye tid på å lese novellesamlinga Drapet på Margaret Thatcher og andre historier av Bookerprisvinner Hilary Mantel. Dessverre var det ikke full klaff mellom bok og leser denne gangen, så det blei til tider litt strevsomt. Med unntak av et par svært skarpe og sterke tekster, var ikke dette en innertier for meg. Innlegg kommer.

Barne- og ungdomslitteratur

Barnebøker går det fortsatt mye av! Nå er det småbøker som Ellen og Ole, Tassen og Ludde som er mest populære for minsten, så er det Løveunge-bøker for mellomsten, som staver seg framover, side for side, mens eldste har akkurat kasta seg over Pax-serien, oppdaga David Walliams for alvor og koser seg innmari med å lese Harry Potter-bøkene på nytt. I det hele tatt blir det mye lesing!

Alfabetlesing

Her blir Prosessen bytta ut med Professorn, slik at det skal være mulig å komme framover i opplegget og ikke bare stagnere helt. Før eller seinere kommer jeg jo tilbake til P, og da kan Prosessen endelig leses! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2021

I januar var temaet blå bøker, i februar bøker som blei skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. I mars åpner vi kategorien helt og skal lese bøker av forfattere vi aldri har lest før. Det blir utrolig spennende! Hva skal du lese?

God lesemåned!

Bokhyllelesing: Knut Hamsun

Bildekilde: Bokelskere

Å lese ei bok som er skrevet av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur, står alltid på planen i ellevte runde av leseprosjektet Bokhyllelesing. Det sammenfaller naturligvis med utdelinga av den høythengende prisen, og er en fin måte å markere på. I tillegg er det slik at disse bøkene ofte er litt mer krevende enn andre - forfatterne mottar jo prisen av en grunn! Og da er det greit å få et ekstra spark bak til å lese ei slik bok, som kan hende byr på noe helt anna enn det en skulle tro.

De norske nobelprisvinnerne i litteratur er dessverre fortsatt bare tre i tallet: Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) mottok prisen allerede i 1903 som vinner nummer tre, Knut Hamsun (1859-1952) mottok prisen i 1920 og Sigrid Undset (1882-1949) mottok prisen i 1928, som tredje kvinne. Da jeg liker å løfte fram norske forfattere, er det naturlig å lese en av disse når sjansen byr seg. Og i fjor høst leste jeg Pan (1894) av Knut Hamsun.

Det er løytnant Thomas Glahn som er hovedpersonen i boka. Han er en underlig skrue, med uforutsigbar oppførsel og litt kleine sosiale antenner, men samtidig med djup følsomhet og stor sårbarhet. Han vil så mye, men evner ikke å få det til, alt blir liksom bare feil. Han er en naturens mann, en jeger som kun skyter det han trenger og ikke noe mer, som ydmykt respekterer naturens farger, lyder, lukter, vesner, vekslinger og ro. Han vil ha naturen, han trenger naturen. Der fins ikke redsel og klossete feil. Der er han trygg. Derfor foretrekker han trekkfylte sommerhytter, skogen og et ensomt liv med hunden Æsop framfor å ta losji hos for eksempel handelsmannen Mack eller å ferdes i selskaper.  

Men så er det denne unge Edvarda, da -. Macks datter. Når Glahn først er der ute på øya og har funnet seg et husvære, og nordlandssommeren er på vei inn i full blomst med disse lyse nettene der sola aldri går ned, da dukker hun opp. I skogen møter de hverandre, i hans verden. Han med jaktklær og rette skuldre og geværet på plass, helt stille over skogbunnen. Hun, som hiver etter pusten, knekker kvister hvorenn hun trår og som sluker han med blikket. Men hennes forsøk på å trekke han med inn i sin egen verden fungerer ikke. Som om han ikke helt forstår det som skjer, det hun ønsker, det hun forventer. For Edvarda har flere beilere, og mens midnattssola dupper i havet utspilles det flere kamper både i og rundt Macks bolig, ute på øyene, ved smedens bolig, i skogen og i Glahns hytte. Og brått får disse kampene flere alvorlige konsekvenser.  

Boka er ikke på mer enn 134 sider, men den føles som mye mer. Sidene er tettskrevne, nesten uten luft, som en lang, intens drøm du vil våkne opp fra, men ikke makter å bryte ut av. Teksten er underlig suggererende og intens, litt fortyllende, litt fascinerende, og samtidig fremmed, langsom og fremmed. På denne ene sommeren lagt til 1855, som det skrives om i retrospektiv, fortelles flere liv og skjebner, og hele småsamfunnet skildres, fra Macks bråkjekke oppførsel, til doktorens bitende, kalkulerte svar, Edvardas steilhet, smedens utagering og Glahns flakkende blikk. Og hele tida med naturen som en vesentlig del av det hele, naturen og Glahn, nesten som ett jeg. Det er veldig fint gjort, men kompenserer dessverre ikke for måten Hamsun framstiller kvinner på. I denne boka blei det rett og slett pinlig.

Språket er, sjøl om det er modernisert i min utgave, fortsatt gammelmodig, omstendelig og noe tungt. Jeg opplevde at vekslinga mellom korte og lange setninger ga nødvendig dynamikk til verket, men at språket likevel var mer langsomt og drømmende enn poetisk og vakkert, slik det jo er ment. Og av og til er det kanskje også for stor avstand mellom de lyriske bildene til Hamsun og nåtidas språk: "mitt hjerte var fullt som av dunkel vin", skriver han om Glahn, og jeg forsøker virkelig å forstå, men jeg tror ikke jeg helt klarer det. Akkurat som Glahn, som heller ikke helt forstår. Pan er en roman som både er og kjennes gammel, og jeg tok meg sjøl i å lure på om den kan hende er forelda?

Romanen minner litt om Mysterier (1892), slik den fanger inn både høy og lav i samfunnet og samtidig lar de naturlige omgivelsene få mye plass. Den minner også om Victoria, der ikke bare kjærlighetstragedien lever sitt eget liv, men naturen likeså. Og disse skogene som alltid er der i bøkene, står for meg som så like, at det er nesten som om det er en og samme skog vi ferdes i, jeg og Johannes og Victoria og Glahn og Edvarda og Johan Nagel. Kanskje streifer vi akkurat forbi hverandre -.

Videre skildres kun deler av handlinga, men aldri alt, og aldri svært eksplisitt. Vi må alltid lese nøye, tolke, og opplever at vi får tak i mye, nesten alt, men at akkurat noe glipper mellom fingrene på oss. Jeg regner med det er dette Hamsun sjøl hinter til når han sier at romanen er full av mystikk. Hvis jeg skal være veldig kritisk ville jeg heller kalle det en enkel utvei - å ha tolkningsmuligheter er flott og gir spillerom for leseren, men å la alt være åpent eller så mystisk at det er umulig å gripe, gjør teksten utilgjengelig og i sin tur uinteressant. Hamsun balanserer svært bevisst på riktig side av denne grensa, og er bare et par ganger en millimeter eller to over på feil side. Likevel er det litt for mange ubesvarte spørsmål til slutt. Trenger vi å vite alle svarene? Kanskje ikke. Men vissheten ville forklart, og forklaringa ville gjort at Glahn ville levd lenger i mitt leserhjerte. Alternativt kunne teksten slutta før papiret fra 1861, som blei skrevet før resten av boka.

Da jeg begynte å lese Pan var det mørk novembernatt, og den kraftige høstvinden gjorde at det stadig løsna greiner fra trærne i hagen. Ei av dem ramla brått ned på verandaen med et høytlydt dunk. Og slik kom jeg til å huske på ei jenta fra studiene som sverga til Hamsun som sommerforfatter. På dette tidspunktet hadde jeg bare tvangslest Victoria på ungdomsskolen, og hadde derfor ikke særlig gode forutsetninger for å forstå hva hun snakka om. Ville hun virkelig lese sånt helt frivillig? Midt på sommeren? Jeg tenkte at han sikkert funker om høsten også, men jammen skulle jeg få litt å jobbe med, i både tekstlig forstand og fordi det var et enormt gap mellom meg og bokas virkelighet. For Hamsun er så insisterende i sine idylliske sommerskildringer, han gir navn til blomster og vekster og skildrer hvordan de ser ut, hvordan skogen høres ut, hvordan den lukter. Og da er det rart å sitte pal i sofaen og høre det suse i varmepumpa, kjenne lukta av taco fra kjøkkenbenken og merke dundringa fra en varebil ute i gata. Det bryter så innmari med den langsomme, lukkede verdenen som Hamsun jobber så hardt for å etablere.

Motstand i teksten på flere plan, altså. Og uro. Alltid uro etter Edvarda, alltid. Men det er greit, for det fungerer og det hele gir et utbytte, ei mening, mot slutten. Men utbyttet er langt mindre her enn ved for eksempel ved lesing av Amalie Skram eller Sigrid Undset, eller også Alexander Kielland. Alle disse tre forfatterne er minst like kjente og dyktige som Hamsun, men de gir leseren litt mer, insisterer litt mindre, mystiserer litt mindre, svarer på ett eller to ekstra spørsmål, bruker ulike tempo og gir leseren muligheten til å lukke leseropplevelsen, la uro bli ro. Og slik husker jeg helheten av boka bedre, og ikke bare kampen underveis og lettelsen når det hele endelig er over. Men kanskje nettopp dette, kampen og uroa og ikke minst det ubesvarte, det mystiske, er selveste løytnant Thomas Glahn i et nøtteskall? 

Vinterlesing, del III

Februar er jammen en bra måned! En har stort sett henta seg inn etter julekaoset, og stresset med alle nyttårsforsettene har lagt seg. Livet er bortimot normalt igjen, de fleste er på plass i hverdagstralten med barnehage, skole, jobb, middag og aktiviteter, samtidig som det ikke er så lenge til det er vinterferie. Da finner en seg i både mange minusgrader og sur vind, for det er jo snart vår! Og fram til våren virkelig er et faktum, kan en alltids lese.

Dante Alighieri

1. februar gikk startskuddet: Jeg og Anita fra Artemisias verden skal lese det omfattende verket Den guddommelege komedie! Helt ærlig har jeg ikke turt å åpne boka ennå, men jeg skal straks gå i gang. Leseprosjektet kommer trolig til å vare ei stund, så jeg er veldig glad for å lese sammen med noen. Jeg ser nemlig for meg at det kan bli noen tunge partier her... Eget innlegg om Dante kommer snart.

Elsa Morante

Historien ligger fortsatt på vent og tas med inn i en ny måned. Jeg håper jeg snart får lest den!

Kerstin Ekman

Her skjedde det noe rart. I stedet for å lese Mordets praktik, som jeg har hatt på leselista i vinter og votter og mer til, leste jeg plutselig Hunden av samme forfatter. Omtale kommer.

Knut Hamsun

Jeg har fortsatt ikke fått surra meg til å skrive om Pan, men det dukker nok opp en omtale om ikke så alt for lenge. Når jeg bare får somla meg til å ta ei lesepause!

Gunnar Gunnarsson

Advent har jeg heller ikke skrevet om - her er det både leseiver og skrivekø, og da går det veldig trått med sistenevnte. Men det kommer.

Fjodor Dostojevskij

Godeste Fjodor får henge med litt til, sjøl om jeg ikke helt har trua riktig ennå - i alle fall ikke på ei så omfangsrik bok som det Idioten er. Jeg er ikke helt i mursteinsmodus om dagen, men klager ikke, for jeg leser jo mye anna. Men leselistene mine kan kanskje bli en smule ensidige etter hvert, for Fjodor risikerer å bli hengende etter... 

Margaret Atwood

Å, som jeg har kost meg med Gileads døtre! Altså, misforstå meg rett, det er virkelig ikke ei kosebok. Tematikken er fæl, hendelsene er grusomme, og det er så ille at jeg ikke tør å leve meg inn i alt sammen. Men for en lesersvir denne romanen er! Alt stemmer jo, fra skildringer av appelsiner og egg ved statuen og klamme samtaler med fører Judd, til Agnes' desperasjon og Perlepikenes overflateglatte kjolestoff. Dette er fenomenalt! Takk til Birthe for nok ei fin samlesing. Omtale kommer.

Charlotte Brontë

Professorn står for tur i løpet av våren, kanskje snart? Jeg gleder meg til å lese Brontë igjen, og til å lese sammen med Birthe!

F. Scott Fitzgerald

Den amerikanske klassikeren Den store Gatsby skal også leses om ikke så lenge, og om jeg har flaks, er Birthe med her også.

Anne Gunn Halvorsen

Ut av det blå kom Anne Gunn Halvorsens Livet og korleis leve det opp i lesebunken. Jeg er snart i mål med min første sjølhjelpsbok noensinne, og kan trygt si at det blir lenge til neste gang, uten at det er Halvorsens skyld. Dette er rett og slett ikke noe for meg.

Hilary Mantel

Da har jeg mer tro på novellene fra Mantels hånd, som jeg gleder meg veldig til å ta for meg! Samlinga Drapet på Margaret Thatcher ligger klar, jeg har bare smuglest litt, men ikke begynt ordentlig. Jeg er spent på om jeg blir like begeistra nå som da jeg leste Ulvetid. 

Barne- og ungdomslitteratur

Nå er vi tilbake på Harry Potter-kjøret her i huset, samt at det leses Sigge og Teddy og andre hestebøker over en lav sko. Mummitrollet er populært hos småtten, sammen med bøkene om Nora og Julia og ikke minst Minsten og Ingrid. Ellers er vi også kommet godt i gang med lesetrening, og en foreløpig favoritt er Lunda på rideskole. Der er det masse humor i både tekst og bilde!

Alfabetlesing

Prosessen ligger fortsatt klar, men jeg må innrømmet at det frister veldig å bytte den ut med Professorn... Tida vil vise hva jeg gjør! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2021

I første runde var det blå bøker som skulle leses. Jeg hadde egentlig tenkt til at Hunden skulle være mitt bidrag, men det er ikke blå som er hovedfargen på omslaget, for å si det sånn. Men Livet og korleis leve det er ganske så knallblå, så det spørs om det ikke blir den! I februar skal vi lese ei bok som er skrevet eller utgitt mellom 1860 og 1960. Jeg skal leite godt i hyllene før jeg foretar et endelig valg. Hva skal du lese? 

Ha en super februarmåned!

Vinterlesing, del II

Det er den andre dagen i det nye året. Jeg vil tro at mange der ute gjør seg noen tanker om året som er gått og året som kommer. Det er jo ei spesiell tid vi er inne i, og en kan ikke unngå å bli berørt av anbefalinger og tiltak, rutiner og regler, påbud og hensyn, testing og avstand. Det har vært så mye styr at året har gått sin gang, avlyst som det har vært, nesten uten at vi har tenkt over alt annet som også angår oss mennesker. Et par kilo for mye har liksom ikke så mye å si sett opp mot en pandemi, og ugreie uenigheter på jobben forsvinner jo plutselig med hjemmekontor. Men nå er tenketida her. Og kanskje er det til og med noen nyttårsforsetter på gang? Vel, ikke i dette huset. Her er det full fart med tre barn som alle skal ha sitt, og vi voksne, som er i mindretall, må fordele oppmerksomhet og tid og fokus mellom de små så lenge de er våkne, som seg hør og bør. Når det da først er ro, som regel utpå kvelden en gang, er det ikke nyttårsforsetter, med mindre de er bokrelaterte, som kommer først for min del. Nei, da skal jeg endelig ha egentida mi og lese akkurat det jeg vil! For eksempel noe av dette. 

Dante Alighieri

Det nye langlesingsprosjektet mitt er Dante Alighieris Den guddommelege komedie, ei bok jeg forventer å drasse rundt på gjennom store deler av 2021. Jeg har ikke planlagt når jeg skal begynne, men boka ligger klar.

Elsa Morante

Før Alighieri må turen endelig komme til Morante, som bare har venta gjennom hele fjoråret - i alle fall kjennes det sånn ut (og det er ei ganske tjukk og tung bok, så jeg kjenner godt at jeg drasser den med meg). Historien er ei bok jeg gleder meg til å lese.

Jon Fosse

Kveldsvævd er lest og omtalt her, og den er jammen ei utrolig nydelig bok! Og for en trilogi Fosse har skrevet, med disse tre fortellingene om Asle og Alida. Jeg ser fram til neste Fosse-bok, men det er nok ei stund til.

Kerstin Ekman

Dessverre fikk jeg ikke lest bok nummer to om Dr. Glas i fjor - så da må den vel leses i år! Ekman er derfor med videre inn i det nye året med Mordets praktik. 

Knut Hamsun

Pan er lest og omtale kommer etter hvert. Men nå for tida har jeg mer lyst til å lese enn til å skrive, så da blir det slik.

Gunnar Gunnarsson

Ei julebok måtte med, og for et par år sida fikk jeg Advent. Den har jeg kost meg med i dagene før jul, og blei mest lei for at den slutta så brått. Omtale kommer.

Fjodor Dostojevskij

I fjorårets Bokhyllelesing var det tolv runder, men jeg fullførte bare elleve. Den russiske boka i mai klarte jeg ikke! Den blei rett og slett litt for mye midt oppi alle coronagreiene, og fordi vi ikke fikk barnehageplass, måtte vi ha hjemmebarnehage. Det gikk stygt utover Fjodor, gitt. Men kanskje jeg får til å lese boka i år?

Margaret Atwood

Gileads døtre blir siste bok i 2020 og første bok i 2021 samtidig - for det er nemlig den boka jeg leser akkurat nå. Og den er så god at jeg bare koser meg, sjøl om det er helt grusomt, alt sammen! For et mesterstykke! Jeg leser sammen med Birthe. 

Charlotte Brontë

Etter at jeg og Birthe har lest Atwood, står Brontë for tur, sannsynligvis en eller annen gang i løpet av våren - med mindre det kommer ei snikebok. Da skal vi ta for oss Charlottes roman Professorn, som jeg har på svensk. Jeg gleder meg!

Barne- og ungdomslitteratur

Vi har lest massevis av julebøker, en god del pekebøker og bildebøker, litt høytlesningsbøker og litt i magasiner som Barnas juleroser og lignende i måneden som har gått. Det har vært mange dager hjemme, så det har faktisk blitt en del lesing. Det er veldig kos! Og i tillegg har jeg lest den siste boka om Anton av Gudrun Skretting og Den hvite hestens hemmelighet av Maren Ørstavik, bare for min egen del.

Alfabetlesing

Her har jeg ikke kommet videre, men Prosessen ligger klar. Om jeg gleder meg til lesinga, er jeg ikke helt sikker på, men før eller seinere må jeg gå i gang. Men fordi jeg også er med på et tredje leseprosjekt på jobben, som ikke omtales her, så går hovedfokuset dit i alle fall nå i starten av året. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Jeg har allerede røpa at jeg ikke fullførte femte runde av årets leseutfordring, men hvordan det gikk ellers skal det komme mer om i et eget innlegg. Og jeg kan også avsløre at det blir ei ny runde med Bokhyllelesing for 2021, så følg med!

Riktig godt nytt år til dere alle sammen!

Vinterlesing

Plutselig var det jammen meg adventstid! Jeg må innrømme at jeg har venta litt på den første desemberdagen, for denne høsten har vært så lang og prega av sjukdom, og jeg tror helt ærlig ikke at vinteren blir så mye bedre. Da blir juleforberedelsene og julekosen ekstra viktig! På grunn av en viss virussituasjon er vi allerede ferdige med årets julegaver, og kan derfor gå inn i desember med senka skuldre. Vi skal bare være hjemme og kose oss, henge opp lys rundt garasjen, lage snøfigurer og snølykter, pynte inne og ute, vaske og bake, se på julekalender på tv med barna og nyte tente lys, fyr på peisen, kakao og litt julegodter. Ja, og bøker!

Homer

Etter å ha drassa med meg Homer på leseplaner og leselister i lange tider, er jeg nå både glad og letta og stolt over å kunne si at jeg har lest begge de homeriske verkene - fra perm til perm. Og jeg likte definitivt Odysseen best. Mer om hvorfor jeg likte eposet kan du lese her. 

Dante Alighieri

Fordi jeg har lest ferdig Homer, er det tid for neste langlesingsprosjekt. Men jeg har ikke Aeneiden eller særlig mange andre antikke verker med unntak av noen skuespill, og derfor hopper jeg rett inn i middelalderen med Dantes Den guddommelege komedie. Jeg gleder meg!

Elsa Morante

Historien har jeg dessverre ikke fått begynt på, og kjenner jeg meg sjøl rett, får jeg heller ikke gått i gang på denne sida av nyttår. Derfor får Morante bli med inn i det nye året - men da skal hun leses!

Jon Fosse

Kveldsvævd blei plutselig lest en stille kveld, da lesehumør og vær og stemning og følelser bare stemte, og det blei en kjempefin leseropplevelse. Mer kommer i eget innlegg. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Ettersom jeg likte den snurrige debutboka hennes, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, var det ganske skuffende at Barnet absolutt ikke falt i smak. Stilmessig er den klin lik - ingen fornyelse å skue der, hun kan kanskje ikke skrive annerledes heller - men innholdsmessig er den helt flat. Og attpåtil klarer hun å bryte samtlige etiske prinsipper. Absolutt ugreit, og det frister ikke til gjentakelse. Om du likevel vil lese mer om boka, kan du gjøre det her.

André Bjerke

Kriminalromanen Døde menn går i land blei opprinnelig utgitt under pseudonymet Berhard Borge, og utkom for første gang i 1947. En skulle kanskje tro at ei bok som er mer enn søtti år gammel ikke er så lett å leve seg inn i, eller at skrivestil og kriminalintrige er noe utdatert. Men det stemmer ikke! Jeg var helt med, og kosa meg fra start til slutt. Ypperlig bok for mørke kvelder! 

Marian Keyes

Innimellom alle seriøse leseplaner dukka det plutselig opp ei tjukk bok som jeg brått satt med. Jeg hadde behov for noe lett og morsomt der alt går bra til slutt, og det fikk jeg, men i tillegg hadde boka en flott struktur og overraskende gode skildringer. Det blei altså gøy på flere måter med Rachels ferie.

Kerstin Ekman

Ekman er med videre inn i vintermørket, og jeg håper at jeg snart kan gå i gang med Mordets praktik, som jeg har venta så lenge med å lese.

Knut Hamsun

Da jeg studerte, gikk jeg ei stund sammen med ei jente som sa hun alltid leste Hamsun om sommeren. Den gangen skjønte jeg ikke hvorfor, for jeg hadde bare lest Victoria og Sult, den første høyst motvillig og den andre med mye større interesse, men den er da vitterlig ingen sommerbok. Men nå leser jeg Pan, og forstår inderlig godt hva hun mener. Men snøføyk og minusgrader kommer ikke i veien for leseropplevelsen!

Fjodor Dostojevskij

Jeg må bite i det sure eplet - eventuelt den vonde julekaka - for det blir ikke Dostojevskij på meg i år. Såpass har jeg også skjønt. Men heldigvis er det noe som heter nyttårsforsetter og sånt, og da tenker jeg å kjøre på! Han må derfor bli med inn i 2021.

Margaret Atwood

Da Margaret Atwood kom med oppfølgeren til Tjenerinnens beretning var det ingen tvil: Den boka måtte jeg ha! Om den kommer ti, tjue eller førti år etterpå har ingenting å si, Atwood er fenomenal uansett! Og nå skal den kanskje leses også, sammen med Birthe. Om vi begynner nå i desember eller om vi venter til utpå nyåret, er jeg ikke helt sikker på. Men jeg gleder meg!

Charlotte Brontë

Søstrene Brontë har jeg vært fascinert av sia jeg var i tenåra, og da jeg kom over flere av søstrenes verker i nye utgaver på svensk, kjøpte jeg dem. Blant anna Professorn av Charlotte Brontë, som jeg ikke har lest. Kan hende blir det den boka jeg og Birthe leser først?

 

Barne- og ungdomslitteratur

Nå går det i julebøker for alle sammen! Det er Donald og kompani som feirer med vekslende hell, det er Snekker Andersen og julenissen og Den vesle bygda som glømte at det var jul, det er julehefter fra mange år tilbake, ei faktabok om nissen, Se, Marikken, det snør!, den nyeste LasseMaja-boka, Operasjon Rød sløyfe og ymse julefortellinger, både i bokform og som lydbøker. Og som vi koser oss!

Alfabetlesing

Nå som jeg er i mål med Odysseen, er det Prosessen av Franz Kafka som er neste bok ut. Jeg har ikke en gang lest et utdrag derfra, så jeg aner ikke hva det går i. Men om romanen er som Kafkas noveller, kjenner jeg litt til landskapet likevel. Det blir uansett spennende! Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Nå er det klart for den aller siste leseutfordringa i Bokhyllelesing 2020: Å lese ei julebok. Det kan være ei kalenderbok, ei bok som handler om jul eller ei bok du har fått til jul... Jeg henger bittelitt etter og må gjøre ferdig novemberboka først; å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Derav Hamsun, altså. Men etter den venter ei bittelita bok som heter Advent. Den må vel passe bra nå? Hva skal du lese? Og er det noen som har noen tanker eller innspill rundt leseutfordringas levedyktighet for neste år? Skal vi ta ei runde til? Og hvilke kategorier kunne dere i så fall tenke dere?

Med ønske om ei god adventstid til dere alle!

På nattbordet

Bildekilde: Boktanker

Nå nærmer det seg årets siste måned med stormskritt, og vi er allerede godt i gang med juleforberedelsene her hos oss. Flere kakeslag er på plass i sine respektive kakebokser, og i morra, første søndag i advent, skal vi begynne pyntinga, med lys på garasjen og smånisser inne. Og så skal vi lage marsipan og kransekake og kanskje sjokoladeboller! Juletemaet avspeiles nok også til en viss grad i bunken med bøker som jeg drasser med meg hvor enn jeg går - og da tenker jeg sjølsagt på den vesle boka Advent, som jeg gleder meg sånn til å lese. Ellers er det ikke mye jul over bøkene ennå. Jeg har to litt tjukkere bøker av to favoritter, naturligvis Atwood og Brontë. Planen er å lese disse sammen med Birthe, men hvilken bok som skal leses først, har vi ikke landa på ennå. Uansett blir det bra, og jeg ser fram til å gyve løs med Birthe igjen, gjerne med en kopp kakao og ei nylaga julekake til.

Hva leser du akkurat nå?

Bokhyllelesing: Kazuo Ishiguro

Bildekilde: Bokelskere

Månedene går fort, og med dem følger leseutfordringene. Og for ei som har hengt litt etter med fjorårets Bokhyllelesing, blei det plutselig veldig mange utfordringer å holde styr på! Men nå er jeg endelig à jour, mangfoldige lesekryss er innkassert, innlegg er publisert og bøkene er flytta over til reolene for leste bøker og jeg har attpåtil fullført månedens leseutfordring - i rett måned. Puh!

Og denne gangen var det adaptasjoner som stod på menyen, eller sagt med andre ord: Les boka bak filmen. Alt annet var åpent! Og det må jo ha vært en nokså grei kategori å finne bok til - det var det i alle fall for meg. Valgene er mange - veldig mange gode romaner er jo blitt filmatisert opp igjennom åra, fra Jane Austen og Charles Dickens via Sigrid Undset og Knut Hamsun til Karin Fossum og Gunnar Staalesen. Jeg var lenge usikker på hva jeg skulle velge, rett og slett fordi det var så mange flotte alternativer også i mine ulesthyller. Men valget falt til slutt på romanen Gå aldri fra meg (2005, på norsk i 2006) av den for meg ukjente forfatteren Kazuo Ishiguro (f. 1954), som mottok Nobelprisen i litteratur i fjor. Og det var det hovedsakelig to årsaker til: Jeg ønska å lese ei bok jeg ikke hadde sett filmatiseringa av, da jeg, så langt jeg kan, ønsker å gjøre det i "riktig" rekkefølge (men det er slettes ikke alltid det går). Og: Jeg har lenge hørt snakk om både bok og film, og ville gjerne lese boka rett og slett fordi jeg var nysgjerrig.

Over til romanen: Mange kjenner til den, og mange kjenner til filmen. Og dessverre er det også slik at bokas hovedpoeng og omdreiingspunkt, det underliggjørende elementet som skal skille boka fra vrimmelen av andre bøker og utgjøre en forskjell, er allment kjent - også for denne leseren. Det gjør at romanen slettes ikke er så spennende som den kunne ha vært, fordi en veit hva som kommer. Så om noen vurderer å lese boka og ikke veit hva det går i, så anbefaler jeg å ikke lese noe om boka på forhånd, bare gå rett til romanen. Og nei, jeg skal ikke røpe noe ytterligere her.

Gå aldri fra meg er lagt til vår nære fortid (slutten av 1990-tallet). Stedet er landsbygda i England, og vi følger noen kostskoleelever gjennom utvalgte episoder fra noen av deres skoleår, særlig fra alderen ti til seksten, videre deres liv rett etter kostskolen og deretter deres yrkesliv. Det blir ganske tidlig klart at det er noe helt spesielt med disse elevene vil leser om, men hva det er, avdekkes gradvis. Det er Kathy H. som er bokas hovedperson. Hun forteller alt til oss i førsteperson, og er fokaliseringsinstansen hele veien. Det er jevnt, solid og elegant gjennomført fra forfatterens side. Kathy, ofte kalt Kath, befinner seg nå, når vi kommer inn i historia, på et seinere punkt i livet enn det hun forteller om. Hun er 31 år og har vært det de kaller omsorgsperson i elleve år. Nylige hendelser tvinger henne til å se tilbake på sitt eget liv, da særlig i relasjon til venninna Ruth og kompisen Tommy, som begge også har gått på kostskolen Hailsham.    

For hva slags skole var det, egentlig? Og hva lærte de der? Hvordan blei de forberedt på voksenlivet, hvordan blei de ikke forberedt? Hva kunne vært gjort annerledes? Og når begynte de egentlig å forstå? På sett og vis har de kanskje alltid visst om det, tenker Kathy, men de har ikke forstått, for å vite og å forstå er så absolutt ikke det samme. Men som voksen ser Kathy så mye mer, og hun skjønner mer av skolegangen, undervisninga, lærerne, reglene og visse episoder som har satt seg i minnet. Noen av disse episodene kan virke svært gåtefulle for oss i starten av lesinga, men mange av dem forklares mot slutten, slik at også vi får en helhet og en avslutning, sjøl om Kathy ikke får det.

Fordi romanen ikke var så spennende som først antatt (jeg trodde det var noe mer her, noe mer enn det jeg allerede visste), blei ikke leseropplevelsen helt som forventa. Men det jeg fikk, var en solid og godt skrevet fortelling som fikk meg til å gruble over dagens samfunn, og da særlig med vekt på etikk, moral og menneskelige verdier. Er det riktig at alt skal kunne kjøpes, eies, forsikres, utnyttes, brukes - uten at vi tenker over omkostningene? Videre tematiserer boka blant annet utdanning og utdanningskvalitet, samt viktigheten av bevisstgjøring, informasjon og kunnskap. I tillegg skildrer Ishiguro den helt spesielle formen for samhold og kjærlighet som oppstår mellom hovedpersonen Kathy og de to viktigste bipersonene i boka. De har ikke så mye mer enn hverandre, og må ta til takke med den ømheten de får, sjøl om de overhodet ikke er opplært til ømhet. Det er skummelt å se hvor upersonlige de er, hvor instrumentelt de på mange måter behandler hverandre, og det er sårt å lese om ulike typer mellommenneskelige relasjoner som går i grus over misforståelser, særlig når det er så skjørt i utgangspunktet.

Romanen har god struktur og fine tidshopp, ingen unødvendige transportetapper og heller ingen synsvinkelproblemer - noe som tyder på en grunnleggende høy grad av profesjonalitet tvers igjennom. Det er alltid snadder for en fagidiot, som setter pris på det gjennomtenkte og gjennomarbeida! Språket i boka har god flyt, det er subtilt, usentimentalt, knapt og litt kjølig, eller kanskje heller noe distansert og avmålt - men det er velfungerende. Dessverre hemmes teksten noe av oversettelsen til Kari (f. 1932) og Kjell Risvik (f. 1941). Det virker som om de har gjort en del slurvefeil som sjølsagt er irriterende for leseren, og som også er aldeles unødvendige. Her burde forlaget stramma opp noe før utgivelse, slik at en unngår upresisheter som feilstavinger, feil endelser og manglende endelser. 

Etter endt lesing var det mest av alt melankolien i teksten som blei sittende igjen i meg. Boka innehar veldig få lyspunkter, og fordi vi såpass tidlig skjønner at det ikke kommer til å gå bra med alle Hailsham-barna, blir det fort en sørgelig stemning. Dette blei brutt bare mot slutten for min del, når Kathy og Tommy følger Ruths råd. For første gang rår optimisme og håp -.

Gå aldri fra meg anbefales til lesere som ønsker ei stille og samtidig urolig bok, med mange moralske tankekors og melankolsk og ettertenksom stemning.

Bokhyllelesing 9: Kort tittel

Det er bare å beklage at denne oppdateringa kommer så seint! Jeg må rett og slett innse at jeg verken klarte å lese ferdig innen fristen, eller innen årets utløp! For å være ærlig, hadde jeg store problemer med å komme skikkelig i gang med boka før året var omme. Men lese, det gjør jeg, og det er Jonas av Jens Bjørneboe som er min valgte bok her. Innlegg kommer naturligvis når boka er ferdiglest, når enn det måtte være!

Til runde nummer ni av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese ei bok med en svært kort tittel. Jo kortere, jo bedre! Jeg tenkte at det kunne føre til mer tilfeldige bokvalg og tilhørende leseropplevelser, og det er jo alltid moro!

Nå håper jeg de aller fleste, unntatt meg sjøl, naturligvis, er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og eventuelt skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med bøkene med de korte titlene:

Silje leste Speak av Laurie Halse Anderson

Ida leste Pan av Knut Hamsun

Åslaug leste Sluk av Lars Saabye Christensen

Berit leste Gaven av Ellen Vahr

Jeg er imponert av dere, alle sammen, som holder ut i runde etter runde, sjøl med svikt i ledelsen! Uten å sutre mer om min lusne innsats, går jeg derfor rett videre til neste rundes oppdrag. Årets siste runde, nummer ti, er, som vanlig, å lese ei bok av en forfatter som har mottatt Nobelprisen i litteratur. Og det gir jo rimelig mange valgmuligheter! Bare en ikke bedriver iherdig ønsketenkning, som jeg gjør, og hvert år tror Margaret Atwood vinner og derfor planlegger å lese henne (det blir nok i år!). Men jeg har fått med meg fjorårets prismottaker, og velger derfor ikke Atwood, men Selma Lagerlöf. Og innlegget kommer så snart boka er ferdiglest, etter en haug med andre bøker...

Olav Audunssøn og hans barn, del II

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest den djupsindige boka Veiskillet, var jeg raskt i gang med neste bok i Olav Audunssøn og hans barn (1927), som er fortsettelsen av tobindsverket Olav Audunssøn i Hestviken (1925). Første bind består av bøkene Olav Audunssøn gifter seg, Ingunn Steinfinnsdatter og Olav Audunssøns lykke, og alle bøkene er naturligvis skrevet av Sigrid Undset (1882-1949). Vi er fortsatt midt i den norske middelalderen i området omkring Oslofjorden på begynnelsen av 1300-tallet, nærmere bestemt på gården Hestviken, slektsgården til Olav Audunssøn. Og boka, den heter Ødemarken.

Olav Audunssøn vender hjem fra Englandsferd. I Hestviken synes alt det samme, men samtidig er det mye nytt. Sønnen Eirik for eksempel, har tydeligvis ikke hatt godt av å ikke bli tukta av en streng far sommeren igjennom. Nå har han lagt seg til en heller nebbete holdning og er blitt fæl til å svare tilbake. Og datteren Cecilia bare smetter i mellom armene på Olav når han forsøker å ta rundt henne. Gården drives så som så, mer enn én forsyner seg av gårdens forråd og Olav lengter etter et forstandig kvinnemenneske han kan dele tida si med. Ei som kan styre og råde, prate og dele, som kjenner han godt nok til å la han være når han arbeider og grubler og lengter etter Ingunn -. Eller kanskje ikke? Hva med Torhild?

Nei, han kan ikke utsette barna sine for det. Han kan ikke ta ei frille slik, hente henne til gården og ha henne gående der, side om side med alle andre. Det ville ikke vært bra for Cecilia. Hun trenger en morsfigur som kan hjelpe henne med alle gjøremål og lære henne opp i ei kvinnes rette dygder. Så får han gjøre det samme med Eirik -. Sinte, såre Eirik. Olav veksler mellom motvilje og hat, varm omsorg og beskyttertrang. Eirik er så annerledes enn han sjøl, så ulik Hestviksætta med det mørke håret og den buklete nesa.

Plutselig får Olav et sendebud. En nær venn fra utlegdsdagene, Asger, er sengeliggende med alvorlig sjukdom og vil spørre han om noe før han dør. Olav reiser med en gang til klosteret der Asger pleies. I rommet sitter det også ei gammel frue, Mærta, og ei lita jente på omtrent seks år. Hun heter Bothild Asgersdatter. Asger spør om ikke Olav kan ta dem under sitt vern og være i fars sted for datteren og behandle Mærta som sin egen svigermor når sotten får has på han. Olav svarer at det skal han gjøre. Og vinteren etter får han budet om Asgers død, og må fare for å hente Bothild og Mærta.

Etter ei lang ferd til Hestviken midtvinters, er de framme. Bothild søker mot den nye faren sin med stor tillit og et sterkt behov for vern og tygghet, mens Mærta uten å nøle hekter på seg nøklene og setter i gang med å greie ut på gården. Eirik, som vanker med den mer tvilsomme gjengen til Liv og Arnketil oppi Rundmyr, er fiendtlig innstilt og skaper mang en krangel. Etter hvert begynner han også å plage småjentene, særlig vesle Cecilia, som blir så eitrende sint på storebroren sin. Men at Cecilia skulle omfavne sin nye søster, var aldeles overraskende. På kort tid blir de to bestevenner og sammen i alt de gjør, den lave, lubne, lyse Cecilia, og den høye, slanke, mørke Bothild.

Men sjøl om gården er i gode hender og Olav trives med alt arbeidet, er det fortsatt noe som plager han. Han er og blir helt aleine. Minnene om Ingunn er overalt, og han lever med dem tålelig bra. Men hva med Torhild? Han rammes av en voldsom attrå etter henne, etter ro og nattesøvn og et kjærlig menneske. Brått ror han ut dit, under påskuddet av å se til henne og gården, han har jo hørt at hun har gjort det så bra, og arbeidsom har hun alltid vært. Men det blir et heller ublidt møte med fortida. Riktignok er alt vel med Bjørn, og Torhild også, men Olav var totalt uforberedt på det vesle spedbarnet og nyheten om at Torhild har gifta seg. Hun rådspurte seg ikke en gang med han -. Bitter farer han hjem til Hestviken i stormen.

Åra går fort, syns Olav, men alt går i det samme. Cecilia vokser til, Bothild med, og de hjelper Mærta meget med stellet på gården. Eirik er det verre med -. Etter at Eirik har gått i mot farens ordre om å binde grisene før slaktinga og klart å miste dem begge to, rakner det helt mellom far og sønn. Olav slår og slår til Eirik ikke leer seg mer under han, der han ligger i den skitne og blodblanda snøen. Kort etter er Eirik borte, og umulig å finne i tåka. Etter hvert som dagene går forstår Olav at sønnen har stukket av hjemmefra, og at han ikke kommer til å vende hjem.

En kald vinternatt vekkes Hestviksfolket av dunking på døra. Inn trer Torhild og krever å få snakke med husbonden. Hun bærer bud om ufred og om at en mannrik svensk hærstyrke kommer for å innta Viken. Det er hertugen, sier hun, og han vil ta makta nå som kongen er i Bjørgvin. Olav står straks opp, lar det sende ut hærpil og drar sjøl av sted med båt midt på natta for å varsle videre. Skulle det være sant i det Torhild mæler, må de være klare for å kjempe, alle sammen. Heldigvis er det mange som er enige med Olav, blant annet sira Hallbjørn. Øksa Ættarfylgja synger og varsler om død, og på Akershus står det avgjørende slaget.

Denne boka er rikere enn den forrige med tanke på dynamikk og driv. Olav er ute av den monotone, ødeleggende sorgen. Han har akseptert Ingunns bortgang og sin egen ensomhet. Han har tatt en avgjørelse vedrørende sin egen skjebne og holder seg til den. Indre grublerier stenges av, han fyller kropp og sinn med arbeid og plikter. Det får bare være at dagene er like, og at han egentlig ikke lever, bare overlever og er tålelig fornøyd. Videre er det mye som skjer ytre sett. Hestvikfolket utfordres stadig, først fordi dynamikken mellom far og sønn endres, så fordi det kommer fremmedfolk med Mærta og Bothild. Slik forskyves maktbalansen, og Eirik opplever at det ofte er to mot en, der han blir tvunget til å ydmyke seg foran Mærta. Og Olav hater at han må ydmyke Eirik slik, tvinge han til å be om unnskyldning. Og han hater Eirik for den ukuelige, men dog så omskiftelige viljen.

Eiriks rømming skaper stabilitet i Hestviken og Olav finner ro i å tenke på at det ikke er Eirik som skal ta over gården, men Cecilia og hennes kommende ektemann. Hun er jo så mye mer lik han sjøl, lys og mutt og alvorlig. Også Bothild, da, som stadig sitter på fanget og tar rundt fosterfaren sin. Hennes åpne kjærlighet varmer Olavs frosne hjerte. Men det er når krigsfaren står for døra at Olav virkelig kvikner til. Kan hende er det vissheten om at han ikke har noe å tape, eller kanskje er det behovet for å føle noe som driver han mot fienden. Uansett går han på med stort mot, som en ekte høvding. Han er snart femti år og opplever at mange av de yngre ser opp til han og lytter til hans erfaringer og vuderinger. I kampens voldsomhet tenker han ingenting.

Den direkte brutaliteten i Ødemarken overraska meg. Undset nøler ikke med å skildre sjukdom, vold og død. Hun går i detaljer i rommet der Asger ligger dødssjuk. Særlig får hun godt fram luktene, og det er som en nesten automatisk begynner å puste med munnen. Hun er totalt usentimental når hun skriver fram Olavs mishandling av Eirik, de nådeløse slagene og den unge kroppen som blir liggende blodig og urørlig tilbake. Det gjør vondt å lese. Kamphandlingene skildres også i detalj, fra strategien og basketaket og forvirringa til kroppene og hestene som ligger igjen etterpå. Olav blir også skada, og ør i hodet av blod og smerte må han betrakte sine venners lik. Likene får ikke ligge urørte de heller, skadene ramses opp, og kroppsvæskene likeså. Likevel er det ikke for mye, Undset velter seg ikke: Hun skildrer realiteten.

Kanskje særlig på grunn av de overraskende skildringene i Ødemarken, begynte jeg å tenke på dette med vold i skjønnlitteratur. En nokså vanlig antagelse eller fordom er at mannlige forfattere skriver mer brutale bøker enn kvinnelige forfattere. Hos mannlige forfattere finner en visstnok mer vold, stilige drap, mer sex, kulere eksplisitte skildringer, rå språkbruk med mer. Her kan en naturligvis argumentere for og i mot både det ene og det andre og komme med gode eksempler på veldig brutale bøker skrevet av menn og svært lette bøker skrevet av kvinner, bare for å ta de stereotype ytterpunktene. Det er sjølsagt også både et tids- og sjangeravhengig spørsmål, og ikke minst et definisjonsspørsmål (hva er brutalt, og hvordan kan en på en mest virkningsfull måte skildre det? Her kommer også det subjektive inn.). Men fakta er at to norske forfattere, Sigrid Undset og Amalie Skram (1846-1905), ofte beskyldes for å skrive kvinnelitteratur. Det er et håpløst begrep - som om litteraturen har kjønn! Like fullt viser en stadig til disses ekteskapsromaner og tematisering av kvinnas vilkår, og det aksepteres som et holdbart argument for at bøkene tilhører kvinnelitteraturen. Konklusjonen som rår er med andre ord at Sigrid Undset og Amalie Skram skriver kvinnelitteratur.

Aberet er bare det: Det er ingen som skriver så rått som Amalie Skram. Måten hun bruker sammenligninger med dyr, måten hun skildrer kropper på, det destruktive som henger over miljø og personskildringer og for å ikke glemme språkbruken, både direkte, saftig og rå. Hun evner å dytte nesten samtlige personer i Hellemyrsfolket så langt ned i sin egen elendighet at de ikke kommer opp igjen. Hun skildrer psykisk terror og fysisk frykt så leseren skjelver under pleddet i sofaen. Og nå har hun fått en alliert. I Kristin Lavransdatter, særlig i bind nummer to, Husfrue, viser Undset at hennes skildringer av makt og politikk er like sterke og gode som mannlige forfatteres. Og i bøkene om Olav Audunssøn står hun ikke tilbake for noen type lidelse, være seg fysisk, psykisk eller emosjonell. Alexander L. Kielland er en glatt morogutt i forhold, Bjørnstjerne Bjørnson en gammelmodig pamp, Arne Garborg en surmulende jærnisse, Henrik Ibsen en hyppig gjenbruker av overtydelig symbolikk og Knut Hamsun en sentimental spirrevipp. Det er svært modig og enormt godt gjort av Undset å gå rett inn i det vonde.

Men misforstå meg rett: Jeg setter stor pris på alle ovennevnte forfattere! Jeg vil bare påpeke at kvinnelitteratur og ekteskapsromaner er begreper som ikke fungerer i dag på grunn av til dels negative konnotasjoner, og begrepene er dessuten heller ikke gyldige der de anvendes. Amalie Skram og Sigrid Undset er så mye mer enn at de kan reduseres til begreper - i likhet med sine mannlige kollegaer. Det er naturligvis heller ikke slik at volden blir god fordi det er kvinner som skriver om den. Men kanskje gjør den mer inntrykk? Som skrevet over kom den overraskende på, og jeg blei forbausa over presisjonen i skildringene, evnen til å bli i situasjonen og å absobere den, på lik linje som Undset lar Olav absorbere våren i Hestviken. Alle sanser brukes, alle detaljer tas med, og til slutt har en et fullstendig bilde.

Tilbake til boka. At Undset skriver nærmest perfekt, er uten tvil. Det noe gammelmodige, rolige og tilbaketrukne språket kler boka, tidsperioden, menneskene og handlingene. Det er som å tre inn i en saga eller en ballade og få langversjonen av de stutte setningene. Og langversjonen er et stort univers, med mennesker som puster og prater på lik linje som meg sjøl. Olav, for eksempel, der han skritter ut i Hestviken og skuer over alt som er sitt -.

Når det kommer til tittelen, Ødemarken, er det for meg tydelig at det er snakk om en sjelelig ødemark. Olav holder grubleriene sine i ro, han er låst i et slags limbo. Sjøl ikke legemlig smerte får Olav til å endre kurs. Er han fortapt? Han nærmer seg ikke Gud, men han fjerner seg ikke heller. Han reflekterer over viktige spørsmål, men har lagt sin egen synd som øde. Kan det gå i lengden? Og vil det være holdbart nå som han er blitt så hardt skadd? Hva med barna og Hestvikens framtid? 

Gjenlesing: Victoria

Bildekilde: Bokklubben

I et tidligere innlegg skreiv jeg om kjærlighetsromanen Victoria fra 1898, ei av flere bøker jeg tvangsleste på ungdomsskolen med mer eller mindre moderat suksess. Faktisk var det denne boka som var verst, syntes jeg, og det var svært underlig at nettopp denne bokas forfatter hadde mottatt den mest prestisjetunge bokprisen gjennom tidene, nemlig Nobelprisen i litteratur. Det kunne jo ikke være på grunn av denne boka, tenkte jeg da, og var ikke særlig lysten på å plassere flere bøker av Knut Hamsun (1859-1952) i bokhyllene mine uten en veldig god grunn.

Men med åra skjer det meste. Og da Victoria blei filmatisert for noen år tilbake, kom den naturligvis også i ei ny utgave. Da kunne jeg ikke dy meg - forlengst forsont med det faktum at en oppriktig bokelsker ikke kommer utenom en størrelse som Knut Hamsun, uansett hvor traurig det var å lese han som en helt uinteressert fjortenåring. Det var bare å gi de tidligere bokminnene på båten og gjøre seg klar for det nye - en ny leser, en ny leseropplevelse.

Trodde jeg. Men nytt var det ikke. Det var forunderlig mye som steig opp fra mitt indre underveis. En fornemmelse av at dette er et kjent landskap, dette er personer og steder jeg kjenner, der er den gule kjolen, lyden av en fest, all snakkinga bruser i øret, eller er det larmen fra mølla som går, jeg har sett dette huset, og det der borte også, jeg kan høre knirkinga i golvplanken foran døra, jeg vært i denne hagen, pusta inn vårlufta i akkurat denne skogen, sett de samme blomstene, kjent håndtrykket, eller var det vinden -.

Det er sansninger, gjennom hele teksten. Lyder, lukter, farger, sol og skygge, kulde og hete, stemninger, flyktige tablåer, en ordløs følelse som henger igjen etterpå. Når hun har gått, når fuglekvitteret har stilna, når blomsten er revet opp med rot, når båten trekkes opp på land, når vognhjula ruller vekk og glasset drikkes ut -. Det er pene, stille skildringer fra et samfunn nokså annerledes fra vårt, med mennesker som beveger seg yndefullt og fører seg grasiøst. Klassekonflikten ulmer allerede fra begynnelsen og skaper avstand mellom personene i teksten og mellom tida i teksten og tida hos leseren, men tydeligst er likevel hastigheten, eller mangelen på hastighet. Alt i Victoria går så langsomt. Skildringene er dvelende, dialogen er ikke utskilt ved hjelp av markører, alt glir i ett, varsomt, langsomt, jevnt.

Victoria er fortellinga om Johannes og Victoria, møllersønnen og godseierdatteren, den svermeriske romantikeren og den tilbakeholdne skjønnheten. Og stort sett ikke noe annet. Boka er episodisk og stram, og nesten utelukkende fokusert på de to unge. Først er de som barn å regne med sin snusfornuft og leiting etter fugleegg, deretter blir de tenåringer og unge voksne. Tida går fort i Victoria, sjøl om tempoet er langsomt, for Hamsun utelater alt som ikke har umiddelbar relevans til historia. Når Johannes forlater sitt arme hjem, veit vi lite eller ingenting om hva han gjør og tenker, helt til det er vesentlig å skue ned på han, der han sitter i sitt værelse. Om Victoria får vi vite enda mindre. Hun eksisterer nesten utelukkende i kraft av Johannes og beundres for sitt ytre.

Johannes og Victoria. Han er arbeidersønnen som blir forfatter, og hun er jenta som skal redde familiens ære ved å presses inn i et arrangert ekteskap. Det blir tidlig fastslått at det aldri kan bli de to. Likevel dras de mot hverandre gjentatte ganger, både frivillig og ufrivillig, bevisst og ubevisst. Og det er klart at det både er søtt og romantisk, kanskje særlig i 1898, mens det nå er blitt litt oppbrukt av alle tv-seriene. Men er det helt troverdig? At de holder på slik, ventende på hverandre, gjennom så mange år, uten å ha et forhold? Når de veit at det aldri kan eller skal skje noe som helst, vil de da fortsette å vente? Når de bare kjenner hverandre så smått og ikke på ordentlig? Når de bare beundrer hverandre, dyrker det de tiltrekkes av og kun avslører brøkdeler for sin elskede og for leseren? Det vil si, Victoria blir kjent med Johannes gjennom hans bøker, og han har desidert mest plass i boka som bærer hennes navn. Hun er gjenstand for noe som virker som en tilbedelse, kun basert på ytre attributter som utseende og hvordan hun ter og fører seg.

Forelskelsen skildres som en avstandsforelskelse, dog av det alvorlige, intense slaget. Den har sitt utspring i barndomsminnene, der den noe eldre Johannes hjelper og verner den lille Victoria, som løftes og bæres og skjermes for det skumle eller naturens brutalitet. Han vil bare være god med henne, vise henne det vakre, åpne naturen og sansene for henne. Og de har et bånd, slik at forelskelsen virker både djup og oppriktig i ungdomsåra. Men med geografisk avstand og personlig vekst på begge sider er det små sjanser for at følelsene fortsatt er der så lenge etterpå - er det ikke?

Men slikt skal vi kanskje se bort ifra. Vi skal vel bare forføres - i våre ubevisste sjeleliv - av denne fortryllende fortelling, som slettes ikke er så drømmende og romantisk når det bærer mot slutten. Faktisk er Hamsun minst like realistisk her som i Sult (1890), når de rosenrøde brillene er tatt av, vel å merke. For eksempel i forhold til tematiseringa av kvinnas posisjon i samfunnet, særlig i familien. Hamsun legger ingenting i mellom når han skildrer Victorias familie og valget de stiller henne overfor: Et valg uten reelle valgmuligheter. Et krav, ei plikt. Victorias liv var bestemt i det øyeblikket hun blei født, i kraft av kjønn, sosial stand, klassetilhørighet og økonomi. Hennes vilje er ikke relevant. De anekdotiske avsnittene med fokus på de to mødrene bekrefter dette - et underlig grep, forresten. 

Den glidende skrivestilen er også den samme som i Sult, avsnittene avløser hverandre som assosiasjoner, stadig videre. Og Johannes minner mye om den navnløse hovedpersonen i Sult, kan hende fordi de bindes sammen av sin skapende virksomhet, som koster dem svært mye. Johannes blir på mange måter en forlengelse - han har fått et navn, en karrière, han har kommet over den bøygen som nesten tar livet av mannen fra Sult. I Victoria er det gitt muligheter for å sette disse romanene i intertekstuell sammenheng med hverandre. Johannes kjemper på samme måte, begge romanfigurene yter over evne hele tida, være seg økonomisk, kunstnerisk eller sosialt, fordi deres følelser får deres hjerter til å beve, og de må for all del ikke briste.  

Disse sårbare, unge menn! Jeg leser naturligvis Victoria inn i noe større nå, og med det mener jeg ikke Hamsuns forfatterskap aleine. For var det noe som var underlig, så var det hvor mye denne boka harmonerer med Julehelg (1900) av Amalie Skram (1846-1905). Det er den ulykkelige kjærligheten - forholdet som er dømt før det er begynt, men som allikevel er så veldig forlokkende. Det er de unges lodd, å kjempe seg vei mellom konvensjoner og instinkter, å vise hensyn til familie og ære på den ene sida og en sjøl og hjertet på den andre. Midt i mellom gammel og ny tid. Det er ensomheten og den vonde avslutninga, angeren og det uvisse - kjærlighetssorgen som ei nødvendig, emosjonell dannelsesreise. 

Og med det i mente blir det også tydelig hvorfor Victoria ikke er den beste romanen å servere en hormonfull fjortenåring. Med et slikt perspektiv som jeg framhever, forutsettes det at leseren er i stand til å ta avstand fra sin egen dannelsesreise, noe som ofte betyr at den er tilbakelagt. En fjortenåring er i full utvikling og langt ifra å være et voksent menneske. For å komme dit, trengs både år og erfaringer. Victoria har begge deler, og slik blir avstanden plutselig enorm. For sjøl om ungdomsleserne fint kan henge med på fortellinga, er det nok en del av historia som går dem hus forbi. Og det er her det vesentlige ligger. Victoria er verken vanskelig eller utilgjengelig, men utfordrende fordi den krever omstilling, langsomhet og erfaring, tre egenskaper fjortenåringer ikke er kjent for å ha. Like fullt vil jeg anbefale boka til de tenåringene som er interesserte. Der den treffer, kan den treffe svært hardt, slik som er tilfelle med all ekte kjærlighet.

Den gang da: Victoria

Bildekilde: Bokelskere

Jeg var omkring fjorten år, og det skulle leses i norsktimene på skolen. Vi gjorde det jevnlig, og det var aldri spesielt ille. Men det gikk heller aldri særlig bra. Jeg var leselei og litt i opposisjon mot bøkene, sikkert fordi jeg kommer fra et svært boklig hjem. Jeg befant meg også i et litterært ingenmannsland, midt mellom ungdomsbøkene og voksenromanene. På skolen skulle vi altså presses inn i det siste. Og jeg har aldri likt å bli fortalt hva jeg skal lese, hvordan det skal leses og når jeg skal være ferdiglest. Som om en kan måle leseropplevelser og opplevelseskvaliteten i tid!

På den tida hadde jeg en slags aversjon mot islendingesagaene, og mamma måtte lese høyt for meg for at jeg i det hele tatt skulle komme i gang. Jeg kan fortsatt huske hvordan jeg krøyp sammen i lenestolen på stua, øra fulle av uvilje mot å lytte. Jeg fantes jo ikke interessert i hvem som kanskje eller kanskje ikke døde et sted på Island for tusen år sida, og jeg var heller ikke interessert i å høre hva for slags ord de lira av seg i tide og utide, og at de kunne kringlevri disse orda til helt umulige dikt som jeg virkelig ikke forstod bæret av. Så skjønte jeg at hovedpersonen var ganske breial - som en overlegen tenåring (retrospektiv betraktning) - og at han bare ville være kjæreste med ei jente. Situasjonen blei med andre ord litt mer gjenkjennelig. (Sagaen har jeg naturligvis lest igjen seinere, og jeg liker den veldig godt, men det er en annen historie.)

Neste bok ut skulle også være gjenkjennelig (skolens strategi, sannsynligvis). Den skulle nemlig være så herlig romantisk. Skrevet i nyromantikken, av en romantiker, som selve definisjonen på romantikk! Det måtte jo bare bli bra. Flere av jentene i klassen var allerede litt for glade i romantikk og hadde hysteriske forventninger til avslutningsballet - Sunset Beach rulla jo over skjermen da vi kom hjem fra skolen, så det var lett å få stereotypiske amerikanske romantiske ideer. Men det å forvente amerikansk såpeserienivå av norsk attenhundretallslitteratur er i beste fall katastrofalt. Så blei det da også et gedigent magaplask.

Læreren vår formulerte det så fint. Hun delte ut bøkene, de lekre skoleutgavene, passelig utslitte, min hadde en stivna, hønngammal tyggis på kolofonsida og delvis opprevet papir her og der, samt noe jeg mistenker var buser på flere sider underveis, og sa: "Denne boka skal vi lese. Alle sammen. Og vil du ikke, så skal du." Ferdig snakka. Det var bare å ta i mot boka som lukta mugg fra det stusselige boklageret i murkjelleren på ungdomsskolen og bla opp på første side og vente på at hun skulle begynne å lese høyt. For det gjorde hun alltid. Så var det om å gjøre å følge med. I boka, altså, og ikke på alt det andre som foregikk i klasserommet. Ei av jentene hadde tyggis, og måtte sjølsagt slafse. Noen hosta, Anita nøys. Ei anna tok fram lommespeilet sitt. Flere tegna, både i boka og annetsteds. Fredrik lakka neglene sine med korrekturlakk. Etter halvannen side stanga en av guttene hodet i pulten. Det gjalla i rommet, og det var vanskelig å ikke le. Hadde det ikke vært for blikket til læreren, og det at hun bare fortsatte å lese, hadde hele boka rakna allerede der.

Så var det noen som utstøtte et hormonelt brøl av noe slag, et skrik fra en på dødens rand, om en ikke akkurat der og da hadde vippa over. Årsaken blei oppgitt å være at Espen hadde prompa, og dermed måtte vinduene opp, og en hel haug jenter vifta med hender og føtter for å holde lukta unna. Vårlukta og lydene fra skolegården utafor seiv inn i klasserommet, vi hørte kostemaskina ute i gata, ropene fra klassen som hadde utegym nedpå fotballbanen, elvesus, en bil som starta. Distraksjonen var total. En eller annen gikk på do. Et par lapper blei sendt. Gutta på bakerste rad begynte å spytte papirklyser opp i taket ved hjelp av sugerør fra bensinstasjonen. Det er mulig Espen feis igjen. Og jeg kan ikke huske hva som skjedde i boka eller hvor langt det blei lest.

Leksa var klinkende klar: Boka skulle leses. Løpet var lagt, med kapitler og oppgaver. Vi skulle lese den over to uker. To uker! I to uker skulle vi belemres med det treigeste som fantes! Og det treigeste som fantes var altså ei bok som de superdølle voksne hadde bestemt at vi skulle lese, uten å ha spurt oss. Det var ei bok skrevet for lenge sida, av en fyr som for lengst var død, og som derfor ikke betydde noe for noen av oss. Ikke boka hans heller, for den saks skyld, sjøl om Dagrun syntes det var en nydelig tittel, en tittel som bar bud om romantikk. Hun skulle bare visst hva Knut Hamsun (1859-1952) hadde kokt i hop.

Men sjøl med fin tittel og fristende hint om en vidunderlig handling, kom en ikke bort ifra det faktum at denne boka skulle tvangsleses. Det blir jo fort slik når bortimot tretti elever skal lese samme bok, at ikke alle liker boka som skal leses. Det er nesten umulig å få full klaff. Og så legger vi på umodenhet, alder og hormoner og det at alt de voksne sier er kjedelig bare fordi det er de voksne som sier det, og vips er det å lese bøker i norsken på ungdomsskolen kollektiv tvangslesing. Og det er det siste en vil gjøre, uansett hvor mye en egentlig liker å lese. Det er rart hva som kan fortrenges og undertrykkes ved hypofysens hjelp.

Jeg kan like greit innrømme det først som sist: Jeg hadde skrekkelig store problemer med Victoria. Jeg syntes det var ei grusom bok. Hvorfor? I tillegg til alt over, var den kjedelig. Den var skrevet med et indre tempo som lå verdenshav unna mitt tempo. Og jeg hadde ikke evne til å skru om. Inderligheten var fremmed for meg, fordi den var inderlig på feil måte. Boka var dvelende, det vil si seig, den var skildrende, det vil si treig, og den var så innmari ulykkelig. Hvorfor skrive om noe som ikke går bra? Hvorfor skulle vi lese om noe som gikk så dårlig? Og, enda viktigere, skjønte vi det? Ikke egentlig, tror jeg. Vi var fjortiser, tross alt. Og mest opptatt av oss sjøl.

Og Johannes og Victoria, da. Hovedpersonene bare vima rundt hverandre, først utpå landet, så inni byen, og på landet igjen, og det blei aldri noe årnings. Og alt det snakket! Hva med å ta en roligdans, lissom? Og alt det styret med at han var en ussel fattigslamp (altså møllersønn) og at hun var rikmannsdatter (det vil si av embetsstand) - relativt uviktig i en fjortishjerne som, når den går på høygir, kan overbevise seg sjøl om at hun faktisk kommer til å bli kjæreste med Shane. Og hva kommer fagboka i norsk susende med for å forklare Victoria for oss? Jo, at grotten er en metafor. Dra dit peppern gror.

Det er ikke slik en lærer å lese stor litteratur. Det er ikke slik en lærer å sette pris på bøker. Men som voksen forstår jeg hva lærerne tenkte, og hva de sikkert fortsatt tenker. De har sett at boka har en tematikk som uten tvil vil appellere til tenåringer som er mer opptatte av å stirre på hverandre i smug enn å følge med i timen. I klassen min spratt hormonene som virusinfeksjoner fra jente til gutt og tilbake igjen, og det gikk knapt ei uke uten at noen var håpløst forelska i en annen, helt til vi tilfeldigvis lukta litt for godt på hverandre etter en svett dobbeltgym eller fikk et glimt av noe vi uten tvil ikke skulle se (en stygg tegning, ei barnslig t-skjorte, en fæl grimase, ei horribelt diger kvise, et uheldig bilde, et hjerte med et navn i...). Vel, inn i dette klimaet sendte de altså med viten og vilje Victoria.  

Knapt noen klassiker kan overleve noe sånt. Muligens med unntak av islendingesagaene og Amalie Skram. Jo, for etter at jeg endelig kom i gang med den sagaen hjemme, hadde vi også om sagaene på skolen. Og læreren vår leste høyt fra Njålssoga. På halvannen side dør det flere mennesker enn i en gjennomsnittlig amerikansk krigsfilm med handling fra andre verdenskrig. Og det med en sånn letthet, helt uten følelser. Nå var ikke jeg en voldelig tenåring, og var heller ikke særlig tiltrukket av vold, men det gjorde inntrykk. Det var uvanlig, det var ekstremt. Og fraværet av følelser, og kanskje aller mest følelseskravet, var befriende.

Victoria er på mange måter i andre enden av skalaen. Der er det mye følelser, hele tida. Så mye at det kanskje blir for mye, i alle fall når en har nakne nerver og har mer enn nok med å være sine egne følelser. Som tenåring erfarer en jo at visse emosjoner ikke kan skrus av, de er der bare, helt til de er ferdige, og det er ikke sikkert en alltid veit hvor de kommer fra heller. Det er en vanskelig situasjon å være i. Og den er vrien å tre ut av, det er så å si umulig å være objektiv og ganske utfordrende å skulle imøtekomme ei bok en ikke kjenner bakgrunnen til, med hormoner som forkludrer og forstyrrer slik at balansen ofte forrykkes og forskyves. Det som er greit og kult den ene dagen kan være grusomt pinlig den neste.   

Men nå skal Victoria leses på nytt. Uten hormonforstyrrelser og intens vrangvilje, med fokus og en grunnleggende respekt for verk og forfatter. Jeg skal i alle fall forsøke å være imøtekommende når jeg nå skal oppdage Johannes og Victoria på nytt. Det blir spennende å se om jeg kan korrigere min helhetsoppfatning av boka, i alle fall bittelitt.

Bokhyllelesing 8: Nobelbøker

Oppsummeringa til åttende og siste ordinære runde av Bokhyllelesing 2016 kommer her, kraftig forsinka. Beklager! Vi vendte oss mot de gjeveste av de gjeve - forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur for sine verker. Vi kunne med andre ord plukke fra øverste hylle og bare kose oss med ord og formuleringer, stemninger, skildringer, konflikter og personer. Eller? Disse mesterne kan jo også være ganske krevende og tunge. Hva syns du? Jeg har lest Doris Lessing og er sånn passe fornøyd med boka, men godt fornøyd med å ha gjennomført.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med nobelprisvinnerne:

Birthe leser Anna Svärd av Selma Lagerlöf

Hedda leste Bestemødrene av Doris Lessing

Elisabeth leser Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj

Gro leser Tante Julia og han som skriver av Mario Vargas Llosa

Berit leser Korset av Sigrid Undset

Elida leser Ungdomstid av Patrick Modiano

Åslaug leste Sult av Knut Hamsun

Ida leste Bønn for Tsjernobyl av Svetlana Aleksijevitsj

Opprinnelig var vi 14 påmeldte, men både november og desember er travle måneder for mange av oss. Jeg har stor forståelse for at flere av dere ikke rekker å lese så mye nå, slik er det for meg òg. Som vi også ser av lista over, er det mange som fortsatt leser på sine bøker. Det er naturligvis helt greit. Om du ønsker at andre lesesirkeldeltakere skal finne fram til et eventuelt innlegg når du er ferdig, er det flott om du legger igjen ei lenke enten her eller på samlesida. Ida og Åslaug var de eneste som leste og skreiv innlegg i den egentlige leseuka, så hatten av for dem! Sjøl blei jeg skrekkelig forsinka denne gangen - sånn går det når en skal gjøre alt på en gang og i tillegg har sjuke unger. Jeg må bare beklage nok en gang.

Sia det nærmer seg årets slutt, ønsker jeg å høre litt med dere om hvordan det har vært å delta på bokhyllelesingsprosjektet i år. Er det noe som kan eller bør endres på? Flere eller færre innlegg? Trengs det lengre lesetid? Og hva med kategoriene - er de breie nok, eller ønsker dere mer avgrensning? Eller tematisk lesing, fargelesing, blinde valg, listelesing, lesing etter en bestemt bokstav i tittelen? Alle mulige forslag, ris og ros, mottas med takk! Jeg skal i gang med å planlegge Bokhyllelesing 2017 i løpet av desember, så nå er tida for å rope ut. Og jeg varsler med det samme om tidlig oppstart: Tanken er å komme i gang allerede den første uka av det nye året, det vil si mellom 02.-08. januar 2017. 

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er den desidert siste av året: Mellom 19. og 31. desember 2016 skal vi kose oss med julebøker. Og for å være grei, kan vi definere "julebok" på flere ulike måter, og alle er like riktige, for vi skal bare kose oss. Utgivelsen kan derfor være ei kalenderbok, eller den kan handle om jul, eller du kan ha fått den til jul - enten denne jula eller ei tidligere jul. Og om du ikke har tid eller lyst til å skrive innlegg, så er det i sin skjønneste orden. Det er jul, og da skal en heller prioritere mandarinskrelling, skiturer, nøtteknekking og familiehygge enn privat skjermmoro. Men hva skal du lese, når du først leser? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er faktisk ikke lenge til i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

De fire store (3)

Seint i høst skreiv jeg et innlegg her på bloggen som forsøkte å problematisere bruken av begrepet "de fire store" i norsk litteraturhistorie. Begrepet stammer fra ei svært vellykka markedsføringskampanje skapt av forlegger Grieg på 1920-tallet, og forfatterne det dreier seg om er "gullalderforfatterne" Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander L. Kielland og Jonas Lie, som alle var på sitt mest produktive de tre siste tiåra av 1800-tallet. Men det kunne fort vært noen andre, skriver jeg, og trekker fram blant annet Arne Garborg og Knut Hamsun. Men hvem er disse mannfolkas kvinnelige motstykker? I dette innlegget kom jeg fram til at det måtte bli Camilla Collett, Amalie Skram, Magdalene Thoresen og Hulda Garborg. Igjen holder vi oss på riktig side av århundreskiftet, og det er realismen som er den dominerende sjanger for alle fire, uansett formidlingsform.

Men så blir det 1900. Og i løpet av få år er mange av disse store, markante forfatterne gått bort. Collett i 1895, Skram ti år seinere, Thoresen i 1903. Ibsen og Kielland i 1906, Lie i 1908, Bjørnson i 1910. Garborg lever enda lenge, men det er ikke til å unngå å legge merke til: Det foregår ei utskifting i norsk litteratur. Men hvem er det egentlig som tar over? Hvilke forfattere dominerer i tiåra som kommer, og hvilke er sin tids "fire store"? I to innlegg vil jeg forsøke å komme fram til åtte svar, fire menn og fire kvinner som hver på sitt vis er arvtakere etter forrige generasjon. Med en generasjon menes omlag tretti år, så vi skal bevege oss fra århundreskiftet og fram til 1930-tallet.

Jeg begynner med mannfolka. Og den første jeg ønsker å trekke fram, er faktisk Knut Hamsun (1859-1952). Han tilhører både 1800-tallet og 1900-tallet, både det gamle og det nye, akkurat som Arne Garborg (1851-1924). Disse forfatterne som skaper i brytningstid og overgangstid, som beveger seg midt mellom generasjoner og paradigmeskifter, er det utfordrende å kanonisere. De stiller på sett og vis i en klasse for seg. Jeg velger å utelate Arne Garborg denne gangen. Dels er det på grunn av at produksjonen hans avtar utover 1900-tallet, dels er det fordi jeg opplever at hans prosjekt er hjemla i den gamle tida, i 1800-tallet, og at han, med sitt vide utsyn og moderne tanker, likevel hører hjemme der. Arne Garborg er viktig, men det er andre som dominerer, og det er disse jeg nå skal fram til.

Men Hamsun må med. Hovedvekta av forfatterskapet hans er fra 1900-tallet, sjøl om både Sult, Mysterier, Pan og Victoria tilhører hundreåret før (utgivelser i 1890, 1892, 1894 og 1898). Knut Hamsun gjør opprør mot gamlegutta og gammel form, og introduserer en distinkt følelse av det moderne samfunnet i sin realistiske prosa, sjøl om Sult ikke er den første realistiske, moderne roman (den æra får Camilla Collett). Men Hamsun er blant de første som skildrer moderniteten i samfunnet og behandler dette skjønnlitterært. I Sult er moderniteten representert blant anna med klokka, som er med på å dele opp teksten for leserne slik den deler opp dagen for arbeiderne. Den evige krona på verket for Hamsun er utmerkelsen fra 1920: Nobelprisen i litteratur. Som andre norske forfatter etter Bjørnson kom nok prisen som en enorm bekreftelse på Hamsuns prosjekt. Som forfatter beveger han seg over mange ulike sjangere og lar seg inspirere av mange ulike litterære epoker. Han lar seg verken fange eller sette i bås.

Mann nummer to har samme type utfordringer som Knut Hamsun for en som forsøker å kanonisere: Han er født på 1800-tallet (1874), debuterer på 1800-tallet (1894), men er mest populær utover 1900-tallet. Navnet er Gabriel Scott, og tilnavnet er "Sørlandets dikter". Han blei umåtelig populær i sin levetid, og er kjent for verker som Tante Pose (1904), Kilden eller Brevet om fiskeren Markus (1918) og De vergeløse (1939) - alle tre er fortsatt kjente titler for mange lesere. Gjennombruddet kom i 1915 med Jernbyrden, og fra debuten og fram til han døde i 1958 kom det seksti verker fra hans hånd. Og ikke nok med det, Scott beveger seg naturlig mellom mange slags sjangere, og skriver like gjerne for barn som for voksne, og både poesi, prosa og dramatikk - alt med lun varme og mye medmenneskelighet. Det som gjør forfatterskapet ekstra imponerende er opplagstallene: Enkelte titler har solgt i både 20 000 og 30 000 eksemplarer, mens romanen Det gyldne evangelium (1921) passerte 45 000 allerede i 1945.

Av en eller annen grunn er året 1907 et svært viktig år i norsk litteraturhistorie. Er det noen som veit hvorfor? I 1907 debuterer flere viktige forfattere, men særlig tre av dem skal komme til å prege samtidslitteraturen fram til andre verdenskrig. Underlig nok er det også med historiske romaner de står sterkest. Disse tre er naturligvis Sigrid Undset (1882-1949), Johan Falkberget (1879-1967) og Olav Duun (1876-1939). Og det er de to siste jeg vil trekke fram her.

Ole Julius Raabye blei født på Jøa i Namdalen og debuterte med Løglege skruvar og anna folk i 1907. Da var han blitt 31 år gammel, og hadde flerfoldige utgivelsesforsøk bak seg. Han skreiv på nynorsk med sterke innslag av dialekt, og blei raskt kjent for bruk av ironi og et aforismelignende språk. Gjennombruddet kom med seksbindsserien om Juvikfolke, som blei utgitt mellom 1918 og 1923. Serien åpner som historiske romaner, men strekker seg helt inn i nåtida. Over de flerfoldige tiåra som går, får Duun skildra et bondesamfunn som utvikles under sterkt ytre press. Men det er kanskje aller mest i de psykologiske portrettene at Duun får vist seg som den mesteren han er. Her kan Ragnhild-trilogien (1929-1933) med fordel trekkes fram. Også Menneske og maktene (1938), Duuns siste roman, er viktig. Mange mener at han her leverer en elegant essens av sitt forfatterskap samtidig som han peker fram mot andre verdenskrig.

Johan Petter Lillebakken var en allsidig mann. I tillegg til å skrive romaner, fortellinger og eventyr, var han også politiker, journalist og bonde. Men for ettertida er han blitt stående som "bergarbeidernes forfatter". Dette hadde rot i at han sjøl, allerede som sjuåring, måtte arbeide i kobbergruvene på Røros. Og der blei han i rundt tjue år. Disse tjue åra, samt det karakteristiske landskapet i Rørostraktene, skulle komme til å prege Johan Falkberget noe enormt, og var bakgrunnen i mange av romanene hans, både økonomisk, sosialt og ikke minst klimatisk. Falkberget fikk utgitt små fortellinger fra 1901, men debuterte for alvor i 1907 med den korte romanen Svarte Fjelde. Deretter hadde han bok nesten hvert eneste år fram til andre verdenskrig, og mange av dem var lagt tilbake i tid. Falkberget fikk stor suksess med Bør Børson jr. som kom i bokform i 1922. Andre viktige verker er Brændoffer (1917), Den fjerde nattevakt (1923), romantrilogien Christianus Sextus (1927-1935), med navn etter gruva Falkberget sjøl jobba i, og kvartetten om An-Magritt, Nattens brød (1940-1959). Da Falkberget gikk bort i 1967, hadde han utgitt rundt femti bøker og skrevet mer enn 7000 innlegg i aviser og tidsskrifter.  

Disse fire mannfolka, Hamsun, Scott, Duun og Falkberget, kunne lett vært fire andre. For eksempel kunne en inkludert Johan Bojer, Vilhelm Krag eller Herman Wildenvey, Sigurd Christiansen, Ronald Fangen og Kristian Elster d.y.. Og en skal vel heller ikke helt glemme den produktive Sven Elvestad? Alt avhenger av perspektiv og formål - hva en ser etter, og hvorfor. Og det er altså disse fire jeg opplever som viktigst i de første tiåra av 1900-tallet. Sjøl om de er veldig ulike, har de også noen fellestrekk. For eksempel har alle en jevn produksjon av verker med høy litterær kvalitet. De befinner seg stort sett innafor realismen, der de skildrer samfunnet nedenfra, altså fra de fattige arbeidernes side. Bare tenk på romanhelten i Sult, den tøffe An-Magritt, den fattige fiskeren Markus og de slitne bøndene hos Duun. Menneskene har skrinne livsvilkår og lever ofte fra hånd til munn. Skildringene er sterke og sanselige, men uten sentimentalitet. Alle fire skriver også store romaner - både i omfang og innhold. De gir leserne djuptloddende psykologiske portretter av mennesker med ulike utfordringer, fra fattigdom, nød og sjukdom til tro, tvil og etikk - både i fortida, i møtet med det nye, moderne samfunnet på 1800-tallet og i den skrivendes samtid.

Hamsun, Scott, Duun og Falkberget. Hvem er deres motstykker? Hvilke kvinner skriver innafor samme periode og preger de samme tiåra? Holder kvinnene seg også til den store, realistiske romanen, gjerne av det historiske slaget, eller har de et annet fokus? Skriver de også nedenfra, eller har de et annet perspektiv? Hvilke fire store vil jeg komme fram til?