Kraften

Bildekilde: Bokelskere

Vi som er vokst opp i vår moderne, vestlige verden, er godt vant med det hierarkiet som rår. I stort sett alle sammenhenger er det menn som har makta, pengene og som foretar valgene. Kvinner har, historisk sett, nesten alltid bare måttet innfinne seg med det som har kommet, på godt og vondt. Sjølsagt er det flere hederlige unntak, og her i Europa har vi mange velfungerende demokratier der likestillinga er kommet svært langt. Men det endrer ikke fakta: På verdensbasis, og historisk sett, er det menn som har makta, pengene, som bestemmer og som eier narrativet. 

Slik er det også i romanen Kraften av den britiske forfatteren Naomi Alderman (f. 1974). Helt til det en dag ikke lenger er slik. En dag, ti år før "det skjer", er det nemlig ei nokså tilfeldig ung jente som kjenner det knitrer i fingrene, og plutselig er det som om et lyn strømmer ut av henne. Det slår mannen foran henne i svime. Etterpå er hun like maktesløs som før lynet, men nå veit hun hva hun kan. Hun har ei kraft. Og hun begynner å trene seg opp for å gjenskape lynet, kontrollere det. Etter hvert viser det seg at hun kan vekke gnisten i andre jenter og kvinner også, og evnen til å lage lyn med fingrene sprer seg. Mennene må rett og slett bøye seg for overmakta som nå tar igjen - med renter.

I boka følger vi fire ulike hovedpersoner, som alle er i begivenhetenes sentrum. Disse forteller sine historier til oss i tredjeperson i hver sine kapitler, mens vi stadig teller ned mot et "nå", altså når "det skjer". Den første vi blir kjent med, er Roxy, som er den første som opplever krafta. Hun er en svært sentral aktør i historia, og er ei gatesmart og sterk jente. Likevel er hun sårbar, for hun har tillit til menneskene som står henne nærmest. Videre møter vi Tunde, en mannlig journalist som med kløkt og sjarm får mye informasjon som ikke bør deles, og som på ulike måter kommer seg inn i underlige regimer der kvinner har makt, og bruker den uklokt. Han noterer, filmer og tar opp alt han ser og opplever. Vi følger også Margot, en borgermester med ambisjoner. Hun må balansere det private og det offentlige, og står i steile maktkamper der krafta ikke kan brukes, men heller skjules. Hun må foreta kloke valg på vegne av alle innbyggere, kvinner som menn. Og ikke minst er det Allie, ei jente som med verst tenkelige utgangspunkt kjemper seg opp og fram, og skaper en bølge - ei kraft - som ikke kan stanses. Alle påvirkes ulikt av den nye kvinnekrafta, alle må håndtere og erfare den, alle forsøker å forstå og kontrollere den, og alle må innse de enorme ringvirkningene som er dømt til å komme. 

Romanen er komponert rundt et forholdsvis enkelt tankeeksperiment som det er interessant å være med på å utforske. Og Alderman har virkelig tatt det helt ut! Hun er ikke redd for å tenke lange tanker og se på langtidsvirkende konsekvenser. Alderman skriver lett og godt, og historia har masse spenning og driv, slik at sidene flyr av gårde. Her er det lite undertekst, men nok av ytre handling å henge med på. Alderman skildrer detaljert og direkte, og går rett inn i det rå og brutale. For en sart leser kan det bli litt mye. På den andre sida trenger en kanskje en slik litterær knyttneve innimellom? Vi sitter tross alt veldig trygt og skjerma her i Norge, og denne boka er ment å røske godt opp i det meste. Det gjør den også. En kan til og med møte seg sjøl i døra opptil flere ganger. 

Vi blir godt kjent med de fire hovedpersonene underveis, og deres historier er i seg sjøl spennende, sjøl om djupe psykologiske portretter ikke vektlegges. Alle fire personer er nokså enkle og forutsigbare å følge, og de har hvert sitt "oppdrag" som de navigerer etter. Det gir stabilitet i det som ellers er prega av kaos. Slik kontrasterer Alderman bokas personer med bokas handling. Tunde skal for eksempel fortelle sannheten, koste hva det koste vil, mens Roxy skal tjene penger og sørge for at familiebedriften lever videre. Margot ønsker kontroll, både over kraft og folk, mens Allie står for kombinasjonen av religiøse og revolusjonære tanker. Når Alderman så legger opp til at deres veier skal krysses opptil flere ganger, slik at de opptrer som bipersoner i hverandres kapitler, heves nivået. På den måten blir vi også kjent med personene både innafra og utafra. 

Vekslingene mellom personene og deres historier fungerer godt, og Alderman har funnet fram til balanserte og effektive kapittellengder. I tillegg har hun pusla sammen de ulike delene (hovedpersonenes kapitler) på en bevisst og elegant måte, slik at helheten turnerer personer og hendelser både kronologisk og spennende. Det hele er veldig filmatisk - så er boka også blitt til tv-serie. Men den har jeg ikke noe særlig lyst til å se, boka holder lenge for min del. 

Romanen har ei artig rammefortelling der Alderman skriver inn seg sjøl som forfatter. Slik får hun til en slags sirkelkomposisjon på utsida. Desto mer imponerende er det at at hun får til en sirkelkomposisjon på innsida, altså i selve historia som fortelles, sjøl om det også telles ned til et slags nullpunkt. Da får en bære over med at det er litt for effektivt i ny og ne, og at noen transportetapper er for lange. I perioder blir det en del kaving i mørket, og enkelte passasjer er det vanskelig å visualisere, fordi sanseinntrykkene som skildres, er så springende og mange. 

Alderman har hele veien latt seg inspirere av virkelige hendelser, og har satt disse sammen på en ny måte, med et annet kjønn i førersetet. Det stadig overhengende spørsmålet er: Ville verden vært bedre om kvinner hadde makt, penger, foretok valg og eide narrativet? Svaret kan du lese deg fram til på egenhånd i det som er et stilig og friskt tankeeksperiment som en ikke må avfeie nettopp på det grunnlaget. Det er mange sannheter i boka, mange kloke og gode observasjoner og flere interessante hendelser, som jeg vil tro at flertallet er tjent med å lese og reflektere over. For hva gjør egentlig makt med oss mennesker? 

 

Reint sjangermessig kan boka diskuteres, for Alderman leiker innafor romanens rammer. Boka er helt klart en roman, men på bokas tittelblad står det "historisk roman". Jeg skal ikke avsløre hvorfor. Videre har Alderman har trukket inn mer fantastiske elementer i romanen. Misforstå meg rett, dette er ikke en fantasyroman, men heller en roman innafor magisk realisme. For utgangspunktet til Alderman er svært realistisk. Det er bare denne krafta som gjør at alt endres, og krafta er et ytre, nesten magisk element som gir kvinnene overtaket. Noen vil kanskje hevde at dette er en dystopi, men det er det ikke. Men den er nært beslekta med Margaret Atwoods dystopiske romaner, som befinner seg litt i samme farvann. Så skylder også forfatteren Atwood og ektemannen hennes en stor takk - det står til og med i boka. Ursula Le Guin nevnes også, så Alderman er i alle fall ærlig med inspirasjonskildene! 

Noe som gjør boka ekstra interessant, er intertekstualiteten. For de av oss som synes det er artig, er det mange henvisninger til ulike tekster i Bibelen underveis, samt ulike referanser til populærkultur. Det gir koloritt, historie og sammenheng til den leseren som henger med på intertekstualiteten, men boka står sjølsagt støtt på egen hånd også. Jeg fikk assosiasjoner til Egalias døtre av Gerd Brantenberg flere ganger underveis - ei anna bok som også utforsker dette med makt, kjønn og kjønnsroller. Men der Alderman velger å gi kvinnene kraft og makt, velger Brantenberg å gi dem språk og makt: I hennes roman heter det for eksempel ikke mennesker, men kvinnesker. Kraften er såpass gjennomarbeida og original, og fortjener langt på vei den positive mottakelsen den har fått, sjøl om akkurat denne leseren kjøpte den på grunn av Margaret Atwoods sitat på forsida: Elektrisk! Sjokkerende! Det er da heller ikke så langt unna min egen opplevelse.

Kraften blei oversatt til norsk av Knut Ofstad (f. 1957) i 2018.

Doktor Moreaus øy

Bildekilde: Bokelskere

Et skip legger fra kai i Chile i januar 1887. Ti dager seinere, den 01. februar 1887, kolliderer skipet med vrakgods, og blir så søkk borte. Med skipet forsvinner også nesten alle menneskene om bord. Sju stykker dukker opp atten dager etter forliset. Elleve måneder og fire dager seinere dukker det opp én overlevende til. Og det han har å fortelle er så underlig at folk tror han er fullstendig sprø. Denne mannen er min onkel, skriver Charles Edward Prendick. Og dette er hans historie.

Ja, slik åpner rammefortellinga i science fiction-romanen Doktor Moreaus øy fra 1896, skrevet av den britiske forfatteren Herbert George Wells (1866-1946). Her tas vi med ut på havet, gjennom et forlis, det er åtte døgn på havet i en lettbåt hvor drikkevannet tar slutt allerede på dag fire. Etter et brått basketak går to av tre i havet, og det er bare én igjen. Usikker på hvor lenge han kommer til å leve, driver han videre, uten mat, uten vann, med steikende sol og blankt hav, helt aleine i ei lita jolle. Minuttene er som timer, og hele tida kan han ikke la være å tenke på døden, døden som snart kommer, han er overbevist om at han er død, der han duver på det store havet, helt aleine. Han er ikke ved sine fulle fem når han, som ved et lykketreff, blir oppdaga av ei skute. Slik er første kapittel; vi er så vidt i gang, og vi har blitt kjent med onkelen til Charles, Edward Prendick.

Svært kort fortalt handler dette om Prendicks opplevelser på ei øy langt unna det som er hans referanse for sivilisasjonen: London. Men London, og sivilisasjonen, har aldri vært fjernere. På øya, som kalles doktor Moreaus øy, er ingenting som det skal være. Skuta som oppdager Prendick har med seg flere dyr, blant annet en panter. Og både på skuta og da skuta blir lossa av, er det mange menneskelignende vesener i bandasjer som framstår som svært merkelige. Men Prendick kan ikke være helt sikker på det han observerer - tida på skuta tilbringer han i en feberrus der det lenge er usikkert på om han i det hele tatt kommer til å overleve. Når skuta først skal losses av, vil de ikke ha Prendick med inn til øya. Men Prendick vil gjøre alt, absolutt alt, for å unngå å være på havet noe lengre. Havet har han fått nok av! Det er tydelig at han ikke er velkommen på øya, og at han voktes på. Når dørene låses, får vi følelsen av at han er en slags fange. I tillegg blir det tidlig klart at øya, og menneskene der, huser mange hemmeligheter.

Det tar tid før vi får møte doktor Moreau, og lengre tid før vi får vite bakgrunnshistoria hans. Men når vi først har kommet så langt, har allerede Prendick gjort noen egne oppdagelser. Han har blant annet møtt på noen i skogen, noen underlige skapninger som han aldri har sett før. De oppfører seg veldig uvant. Noen snakker, andre ikke, de beveger seg stivt og rart, både naturlig og kunstig på samme tid. Om de ser han, stirrer de, særlig på hendene hans. Han finner også døde kaniner. Skapningene minner om mennesker, men også om dyr, og kalles etter hvert Dyremenneskene. Prendick hører videre mange skumle og uvante lyder, særlig fra doktor Moreaus laboratorium. Prendick er helt sikker på at panteren er der inne, og at det er den som hyler av smerte når doktoren utfører sine eksperimenter. Og så blir alt mye, mye verre.

Da Wells utga romanen i 1896, blei den kalt en science fiction-roman. Men i dag, med en teknologi som har skutt fart på måter vi knapt kan begripe, hvor det utføres dyreforsøk og eksperimenter om hverandre etter mer eller mindre gode etiske prinsipper, hvor genspleising og genmanipulering ikke lenger er fremmedord, hvor prøverørsbarn er blitt normalt og hvor sauen Dolly ikke bare har blitt født, men også dødd - i dag er ikke dette en science fiction-roman. I dag er dette langt på vei en realitet. Vi har kanskje ikke forskere og leger som gjør akkurat det doktor Moreau gjør, men vi er i nærheten når vi transplanterer dyreorganer over i mennesker, når vi avler fram bestemte egenskaper hos dyr for å skape et bedre dyr som vi igjen skal bruke eller kose med, når vi bortimot bestiller babyer etter egne kravspesifikasjoner og når vi griper inn i det magiske skaperverket og filtrerer ut, endrer, opererer, fjerner. Det er ikke rart hovedpersonen kjenner seg uvel, for det gjør leseren også.

Boka er viktig nettopp fordi Wells, gjennom skildringene av doktor Moreaus handlinger, gjennom øysamfunnet (om det kan kalles det), gjennom møtene med Dyremenneskene og gjennom Prendicks opplevelser med ulike skapninger i skogen, gjennom alt som skjer - stiller ekstremt viktige spørsmål som appellerer til alle mennesker: Hvor mye menneskelighet og empati er det greit å ofre i forskningas navn? Skal menneskene heve seg over alle andre arter, og bruke disse artene akkurat slik vi vil? Er det greit - eller lov - å med viten og vilje utsette andre levende vesener for smerte og fare? Og videre inn i det som er aktuelt i dag; skal vi ha anledning til å "designe" våre egne kjæledyr og våre egne barn? Hvilke spørsmål en som leser opplever er viktigst, er avhengig av leserens perspektiv og sympati. 

Doktor Moreaus øy er en høyst ubehagelig roman, og ikke bare for hovedpersonen. Sjøl om vi veit det går bra "til slutt", i form av at rammefortellinga har røpa at Prendick kommer tilbake til sivilisasjonen allerede på side fem, aner vi ikke på hvilken måte, og til hvilken pris. Hvilke konsekvenser har det hatt for Prendick, som menneske, å være på øya? På samme måte møter leseren seg sjøl i døra underveis, og kan ikke la være å ta det innover seg. Hva kan vi gjøre for at vi, som samfunn, ikke kommer dit, til Moreaus øy? De som sier at det nå er alt for seint, er inne på noe. Men det er samtidig en ganske frekk ansvarsfraskrivelse. Bare fordi noe har gått helt skeis og hatt uante konsekvenser, betyr det ikke at vi kan la være å ta ansvar, rydde opp og forsøke litt bedre neste gang - kloke av skade.

Men da må en ha i alle fall litt moral på plass. Slik er det interessant å se nærmere på de tre mennene som er de viktigste i denne historia. Prendick har et tydelig moralsk kompass. Han får et fysisk ubehag av å være vitne til det som skjer på øya, og han gjør ikke det han gjør før han faktisk er tvunget til det. Moreau har på mange måter ofra menneskeligheten sin for vitenskapen. Han skildres uten kvaler, uten skrupler, og hensyntar ikke det som er så innlysende for leseren. Han skaper sitt eget samfunn der han er gud, og hans ord er lov, noe vi veit, fra mange reelle historiske eksempler, er svært farlig. Til slutt har vi Montgomery, som befinner seg på midten. Han forstår Moreaus prosjekt, men liker det ikke. Han hjelper til, men vil ikke utøve. Han tilbringer kveldene med å drikke seg dritings, kanskje aller mest for å glemme det han har lært seg til å leve med. Og det vitner jo om at han har jevnt over ganske dårlig samvittighet.

Så er det også Montgomery som er den mest interessante for meg. Prendick får sitt livs heisatur, og preges naturligvis av det, men han velger ikke å tre inn i dette på samme måte som Montgomery. Montgomery velger aktivt å være en del av dette øysamfunnet, hver dag han ikke reiser. Han ser hva som skjer med Dyremenneskene, og vender ryggen til. Han velger å bli, og låser seg fast i en nærmest umulig situasjon. Kommentarer, oppførsel og alkoholmisbruk viser oss en mann som pines. Han lager riktignok ikke så grufulle lyder som panteren, men han lider. Slik kontrasterer Wells fysisk og psykisk smerte på en effektiv måte. Kontraster blir det også når de "utdannede" engelskmennene settes opp mot de "udannede" Dyremenneskene. Skillelinjene mellom sivilisert og primitiv går ikke nødvendigvis på samme sted.

Doktor Moreaus øy er en klassiker som fortsatt har mye å si en moderne leser - flott oversatt av Knut Ofstad (f. 1957). Men vi skal nok ikke lese den som en science fiction-roman i dag. Til det er den alt for virkelig. 

Morsdag

Bildekilde: Bokelskere

Hvilke hendelser og handlinger er det som former oss? Er det slik at vi kan spesifisere det, ned til den minste lille detalj? Er det slik at vi på en eller annen måte veit, der og da, at dette kommer til å endre alt? Eller forstår vi det først etterpå? Kan det i det hele tatt forstås, forklares? Er det hele egentlig ikke bare ei rekke med tilfeldigheter? Eller var det ment, eller planlagt, at det skulle gå nettopp slik? Skulle det være akkurat sånn, denne ene dagen?

Disse spørsmålene, og mange flere, blir både leser og hovedperson konfrontert med og tvunget til å reflektere rundt underveis i boka Morsdag av den britiske forfatteren Graham Colin Swift (f. 1949). Boka blei utgitt på engelsk i 2016, og oversatt til norsk i 2017 ved Merete Alfsen (f. 1950). 

Morsdag har undertittelen En eventyrlig beretning. Det kan kanskje få en potensiell leser til å tenke henimot eventyrene, og at dette er en tekst med eventyrlige elementer, altså at den er ikke-realistisk. Det stemmer overhodet ikke. Her er alt svært realistisk, fra skildringene av interiøret på Upleigh og sykkelløypa til Jane innimellom kratt og hager og over bekken, til Janes fantasier om møtet mellom mister Paul Sheringham og miss Hobday og det som faktisk skjer. Vi er solid og tydelig plassert i England. Videre er vi på landsbygda, og det er ofte livsstilen til overklassen som skildres, med tjenestefolket deres som sterk kontrast. Vi er på 1920-tallet, nærmere bestemt i 1924. Dagen er 24. mars. Det er morsdag. Det er den ene dagen i året da tjenestefolka får fri og kan dra hjem for å besøke mødrene sine. 

Boka åpner slik:

En gang i tiden, før guttene ble drept og da det var flere hester enn biler, før de mannlige tjenerne forsvant og man på Upleigh og Beechwood måtte klare seg med bare kokke og tjenestejente, eide familien Sheringham ikke bare fire hester i egen stall, men hva man kunne kalle en "ekte hest", en veddeløpshest, en fullblodshest.

Og familien Sheringham og deres Upleigh er viktige elementer i teksten - og nærmest som katalysatorer å regne for det som hender videre i Jane Fairchilds liv. For hadde det ikke vært for hennes arbeid hos og relasjon med familien, hadde hun ikke seinere, mye seinere, kunnet gjenfortelle det hele til oss som leser. Swift gjør her noen elegante tekniske grep: Han har ei rammefortelling som etableres seinere enn fortellingas begynnelse, slik at leseren ikke helt veit hva hun gir seg i kast med, og ut ifra dette punktet fortelles et liv, flere liv, det er en eventyrlig beretning. Teksten er eventyrlig i betydninga uvirkelig. Dette er beretninga om Jane Fairchilds liv, der livsbetingelsene er harde og utgangspunktet er dårlig, det er et liv fylt med tilfeldigheter, et liv, som når en ser seg tilbake, virker mest utrolig og som en drøm.

Boka er på kun 134 sider, og en kan diskutere om den er en kort roman eller ei lang novelle. Den er, sett opp mot andre romaner, liten. Men den er stor i innhold. Swift glir enkelt og fritt i tid og rom, men er alltid presis, det er aldri usikkert hvem som ser og hvem som snakker. Språket er utrolig fint og sanselig. Swift har en skildrende og konkret stil, som gjør det lett å se for seg hva som skjer. Detaljnivået i teksten gjør den svært filmatisk, sjøl om det samtidig går langsomt. Hele lesinga er som en sakte film: Vi begynner liggende i senga, gradvis retter vi oss opp, etter hvert kommer vi oss ut av senga, vi går rolig i rommet, vi går over hele huset, vi går ut av huset, vi sykler hjem. Det er en stadig bevegelse, både fysisk og psykisk. Aldri nøkkete og ubehagelig, men glidende og kontrollert.

Tematikken kommer litt an på leserperspektivet og hva en henter ut. Overflata handler helt konkret om sorg og tap, akkurat slik som at den ytre spenninga er knytta opp til hva som skjer med Paul. Men teksten handler like mye om forsvunne muligheter, sjanser en ikke tar, ord en ikke sier, skjebnens lunefulle veier og om livet kan forklares. Her ligger spenninga ikke i hva som skjer, men hvordan Jane forholder seg til det og utvikler seg - på grunn av det som har skjedd. Og i tillegg handler teksten om det å ordlegge seg, å skrive og i sin tur litteratur, hvor viktig språket vårt er, det å ha ord for følelser og tanker og hendelser, eie et narrativ, sitt eget livs narrativ, og hvordan det kan komme stor kunst fra de mest uventa steder.  

Underveis i lesinga fikk jeg assosiasjoner til Ian McEwans (f. 1948) roman Om forlatelse (på engelsk i 2001, til norsk ved Knut Ofstad i 2002). Også denne finner sted på landsbygda i England i spennet mellom overklassen og underklassen, der det fokuseres på en isolert hendelse. Og også her er krigen et bakteppe, sjøl om det er på et seinere tidspunkt (1935). Videre er litteratur også en del at tematikken, og det å se tilbake på eget liv er vesentlig.

En annen assosiasjon jeg fikk, var til irske Colm Tóibíns (f. 1955) Marias testamente (på engelsk i 2012, oversatt av Alfsen i 2016). Her er det kanskje enda flere likheter å spore - ikke først og fremst i handling, men i innhold og form. Begge tekstene er korte og konsentrerte, stramme og svært velskrevne. De har også det til felles at det er mannlige forfattere som skriver om kvinnelige hovedpersoner på en troverdig og innsiktsfull måte, uten spekulative elementer. De skriver om disse vendepunktene i livene deres, og forsøker å vise fram og forklare gjennom hendelsene, framfor å fortelle oss hvordan det er å stå i slike opplevelser. Og det fungerer svært godt. Noe av årsaken til det tror jeg er at begge forfatterne tematiserer noe djupt menneskelig i tekstene sine, og skaper en nærmest tidløs følelse. 

Med Morsdag skriver Graham Swift seg inn i en tydelig og veletablert romantradisjon med historiske elementer, det fokuset ligger på det indre framfor det ytre, følelse framfor handling og intensitet og inderlighet framfor konflikter og underholdning, der leseren tvinges til å sette ned tempoet og la det hele foregå i sakte film. Det er utrolig fint gjennomført, og jeg kan ikke se annet enn at dette er nok en nydelig oversettelse fra Alfsen. Hun gjenskaper forfatterens univers, og gjør teksten svært god å være i, sjøl om det som skildres er aldri så sårt og trist.

Favorittbøker: O

O! En umulig bokstav! Ikke fordi utvalget av potensielle favorittbøker er snevert, men fordi det er nesten umulig å velge seg én favoritt. I mine hyller fins nemlig disse titlene: Oryx and Crake, Overtalelse, Om forlatelse, Overvintring og Orlando. Etter mye att og fram falt jeg ned på boka i midten.

Bildekilde: Gyldendal

Om forlatelse

Britiske Ian McEwans (f. 1948) definitive gjennombruddsroman på verdensbasis er Atonement fra 2001 (på norsk året etter som Om forlatelse). Boka blei seinere filmatisert (2007), og historia nådde slik ut til svært mange. Jeg blei kjent med bok og forfatter for mer enn ti år sida. Jeg mener det var vinteren 2003, det var en torsdag, jeg jobba i bokhandelen og plutselig var denne boka med i ei bokpakke. Den var bestilt av en kunde som var kjent for sin gode smak, og jeg brukte noen rolige minutter til å bla i romanen og skumlese begynnelsen. Sjøl om det ikke var særlig lenge jeg leste, så satt det seg. Stemninga, skildringene, språket, synet av et gammelt, britisk gods, bada i mildt ettermiddagslys. Sommer, nakne bein, stemmene, blomstene, vasen. Noe forberedes, noe bygges opp, på minst tre, fire plan, vasen knuser. Mer skulle ikke til for at historia og forfatteren hadde satt seg hos meg.

Om forlatelse handler om disse små, ofte uskyldige, ugjennomtenkte, kanskje brå valgene og handlingene vi foretar oss i løpet av et langt liv. Og den handler om feil vi gjør, med overlegg eller ikke, for vår egen skyld eller andres, i aggresjon, av sjalusi, i kjærlighet. Og hvordan slike små hendelser blir fatale når de stables oppå hverandre, når vi av uvitenhet, dumhet eller ærgjerrighet velger å ikke se eller ikke kan se konsekvensene. Trettenåringen Briony Tallis er vitne til flere hendelser mellom storesøstera Cecilia og den unge mannen Robbie Turner. Fordi hun kun hører bruddstykker av samtalene deres og verken får tak i kjerna, konteksten eller det underliggende problemet dem i mellom, feiltolker hun totalt. Hun bruker fantasien og det lille hun veit om de voksnes verden, og legger det sammen. Det som er en sterk og følsomt skildra forelskelse mellom de to fra forskjellige klasser i samfunnet, blir for Briony noe grovt og uanstendig. Og gjennom andre tilfeldigheter får Robbie Turner, gjennom Brionys utpekelse, skylda for en kriminell handling som han ikke har begått.

Men Briony hadde aldri tenkt seg at hennes overbevisende utpekelse skulle få søstera til å bryte med familien. Cecilia flytter til London og nekter å ha noe med Tallisene å gjøre. Hun tror ikke et sekund på beskyldningene, som har fått Robbie fengsla, og er rasende på Briony. Det som for Briony var tankeløst, kanskje en lystig hevn, en måte å få oppmerksomhet på, en måte å beskytte Cecilia på, snur og blir en stor sorg. Hvordan skal hun forsones med søstera? Og hva med Robbie og Cecilia? Herfra følger vi to historier, som begge berettes av Briony: Fortellinga om Robbie og Cecilia, og historia til Briony, som forsøker å gjøre godt, gjøre bot, gjøre opp - hva som helst. Så lenge hun slipper å slite med skylda, skammen, vissheten om sin egen handling og alt som skulle følge. Så kommer andre verdenskrig.

Og opp mot et slik alvorlig og storpolitisk bakteppe, skildrer McEwan de sarteste følelser og viktige eksistensielle problemer. Det er Briony som er fokaliseringsinstansen, og hun skriver, hele tida, for fantasien hennes er ustoppelig, hun skriver sant og usant, skriver fantasi og virkelighet, skriver om virkeligheten, skriver om virkeligheten. Som om den da blir mer sann, mer virkelig? Det er i alle fall mer komfortabelt, at grensene utviskes, at vi kan dikte, at Briony kan forsones med fantasi og ikke realitet. For hadde det ikke vært for henne...

Men romanen er naturligvis ikke bare følelser og krig. Boka er også en vakker legitimering av forfattergjerninga, der dramatikken som utspiller seg mellom de tre viktigste personene og hvordan disse behandles videre er et godt eksempel på hvor viktig diktekunsten er, hvor ensomme vi er uten. McEwan lever seg inn i kvinner og menn, ung og gammel, fintfolk og tjenerskap, soldater og sjukepleiere, alt med stor troverdighet. Så vidt jeg kan se er verket også historisk korrekt. Forfatteren opererer ikke med båser som godt og ondt, men skildrer hele veien ei gråsone: Handlinger er komplekse og oppfattes på ulikt vis etter hvem vi er, hva vi er, hvor vi er i livet. Trettenåringen Brionys overivige sansinger framstår ganske annerledes flere tiår seinere, når hun med erfaring og menneskekunnskap kan se og tolke noe helt anna inn i situasjonen mellom Cecilia og Robbie. Utvikling kan være vondt, men det er også uunngåelig.

McEwan, som vanligvis er svært poengtert og vittig, er her mer tilbaketrekt i språk og tone. Det kler den stilsikre, lavmælte romanen, der forfatteren ikke er viktig, heller fortelleren, og aller mest det hun forteller om. Likevel glir også Om forlatelse på sitt vis inn i det som virker å være et av forfatterskapets viktigste omdreiingspunkt: Å skildre mellommenneskelige relasjoner, handlinger og vår flerdimensjonale kommunikasjon, som preges av utfordringer, feil, misforståelser og konflikter. Og vilje. Hvordan navigere i, blant og mellom sanselige oppfatninger, tanker, drømmer, følelser, impulser, konkrete handlinger og erfaringer? Fins det noen fasit, noen hjelp? Ian McEwans bøker gir ikke entydige svar. Men de kan gi trøst.

Hva er din favorittbok på O?

Blir det Om forlatelse for deg også, eller går du for den canadiske forfatteren Margaret Atwoods første bind i sin dystopiske trilogi? Eller hva med den mørkeste og kanskje også tristeste av Jane Austens romaner? Eller den sprudlende, fantasirike og grensesprengende fiksjonsbiografien til den tvekjønna helten til Virginia Woolf? Eller den såre romanen om Sylvia Plath? Jeg velger meg uansett Om forlatelse, rett og slett fordi boka er helstøpt og overbevisende på alle plan, og fordi historia både berører og utfordrer.