Oppdateringar frå lykkelandet

Bilete: Bokelskere

I 2007 kom det ut ei kul, raud bok på Samlaget: Røff guide til samtidslitteraturen. Ho var skriven av litteraturkritikar Marta Norheim (f. 1955), og tok for seg den nyare norske litteraturen. Kriteria var få og tydelege: Boka skulle handle om den nye, norske skjønnlitterære prosaen. Forfattarane måtte ha debutert etter 1990 og ha gitt ut meir enn ei bok. På berre 313 tette sider greier Norheim å måle eit godt bilete av kva som rører seg i litteratur-Noreg: ulike forfattarar, tendensar i forfattarskap, tendensar i litteraturen, sjangrar, tema, ulike tematiske liner, og eit rikt utval lesingar og tolkingar. 

Ti år seinare gjer same dame det på ny. Denne gongen heiter boka Oppdateringar frå lykkelandet medan undertittelen er Røff guide til samtidslitteraturen. Og ho er knall gul! Boka kom ut på Samlaget i 2017. Oppskrifta er den same: Den nye, norske skjønnlitterære prosaen og nye, norske forfattarar, hovudsakeleg dei med meir enn ei bok, som har debutert etter 2005. Godt etablerte forfattarar, som til dømes Carl Frode Tiller og Brit Bildøen, er ikkje med her, sjølv om dei var med sist. Også her gjer Norheim reie for kva som finst i samtidslitteraturen nett no.

Og det er ikkje eit lite arbeid ho har lagt ned. Det er klårt at ho allereie veit og kan mykje av dette, grunna arbeidet som kritikar gjennom fleire tiår. Slik sett er det smart at ho nytter dei same unike kunnskapane minst to gonger; først i bokmeldingar og omtalar, vere seg skriftleg eller på radio, dinest i bokform, som her. Men eg misunner henne ikkje ryddearbeidet. Ti år med eit utval norsk skjønnlitteratur er mange hundre bøker, om ikkje meir enn tusen. Ei utfordring er å lesa alle, eventuelt lesa nok til å kunne seie noko om bøkene, dinest samle, rydde og setje rett bok i rett kategori, lage omtaler, analysere, vise til intertekstuelle liner med meir. Omfattande er ikkje dekkjande! 

Norheim har seksten hovudkapittel med tilhøyrande tematiske overskrifter der ho freistar å sortere litteraturen. Døme på overskifter er mellom anna Klimakrisa. Dystopiar og avmakt, Kunst på tørre nevane, Gamle folk i ei ny tid, Kroppslege kriser og mental kollaps eller omvendt, Livet er ein helt annan stad og Den store kjærleiken og den vesle dritungen. Ut ifrå overskriftene og kva som er hovudtema i kvar enkelt bok, får me så nokre døme på kva forfattaren skriv (om det til dømes er ei bok eller fleire med same tema), korleis ho eller han skriv (utdrag frå ei eller fleire bøker) og korleis Norheim les bøkene (kontekst, komparasjon). Nokre utdrag får meg til å ville lesa meir, medan andre får meg til å halde meg langt unna både forfattar og bok. I båe tilfelle er eg glad for at Norheim har lese.

Ei slik oversiktsbok er naturlegvis ikkje interessant om du ikkje er oppteken av litteratur, og då særleg samtidslitteraturen i Noreg. Men for oss som er det, er dette verket, og den første boka, reine funn. Merk at desse bøkene ikkje er oppslagsverk, og heller ikkje bør verte nytta slik. Til det er bøkene alt for gode. Men etter lesing kan ein, enkelt og greit, finne att gode stikkord og ryddige skildringar, slik at ein slipper å lesa alle bøkene sjølve. Om ein arbeider med litteraturformidling, som eg gjer, kan ein også nytte boka som utgangspunkt for kva bøker eller tema ein kan snakke om i formidlingssituasjonar, korleis ein kan ordne bøker kring ulike tema og kva ein kan lage bokutstillingar om. Boka er også ein framifrå referanse for ulike diskusjonar og spørsmål ein kan ha kring den norske samtidslitteraturen. 

Eg tenkjer at Norheim må vere eit særs ryddig menneskje. I boka har ho i alle fall stålkontroll på alt frå titlar og forfattarar til tema og hovudpersonar. Ho tenkjer godt og klårt, har ein god penn og evnar å strukturere materialet og skrive om det slik at det vert aktuelt, spennande og interessant å lesa. Den einaste innvendinga eg har, er at lesaren må akseptera at alt som vert lagt fram i boka, er verdsatt av ein litt stram vestlending. Sjølv om ho er ein skarp lesar og ein makelaus dugande kritikar, er ho ikkje heilt objektiv, ho heller, og ein annan kritikar ville naturlegvis tatt andre val. Eg må også påpeike at eg likte den fyrste boka litt betre - der har Norheim eit verkeleg overskudd å ause frå. Her er det hakket meir nøkternt. Men ho har gjort eit imponerande stykke arbeide, igjen, eg kosa meg med å lesa og eg ønskjer neste bok over same lest høgst velkommen, og satsar på at ho er å få tak i innan tre år.

Kort & godt: Leselyst

Bildekilde: Bokelskere

Tidligere i sommer leste jeg Boken - en hyllest av tyske Burkhard Spinnen (f. 1956). Det var ei bok som ikke traff meg så godt, rett og slett fordi det var for stor avstand mellom Spinnen som leser og meg som leser. Jeg hadde ikke alle de tyske 1950-, 1960-, 1970- og 1980-tallsreferansene inne, og er heller ikke prega av å være en noe alderdommelig mannlig leser med stor interesse for seilskuter. Etter å ha lest Spinnens bok fra 2016, gikk jeg derfor i gang med Tone Selboes (f. 1959) Leselyst. Om bøker, liv og litteratur fra 2018.

Sjøl om Selboe og Spinnen er nokså jevngamle, og utgivelsene deres handler om mye av det samme, nemlig å lese og å leve med litteratur, og i tillegg er utgitt ganske tett på hverandre, er bøkene samtidig svært forskjellige. Og hovedårsaken til det, er at de to er svært ulike lesere, som igjen er hjemla i hver sin distinkt forskjellige kulturkrets. Men der Spinnens krets var ukjent for meg, kjenner jeg meg svært godt igjen i omtrent alt Selboe skriver om. Hun bruker de litterære eksemplene jeg kjenner til, de tekstreferansene jeg kan henge med på, og hun går i dialog med verker jeg også har lest og har et inderlig forhold til. Hvilken forskjell det gjør!

Videre er Selboes verk ikke ei praktbok, slik Spinnens utgir seg for å være. Her er det ingen illustrasjoner, og det savnes heller ikke - det er kun tekst, god tekst. Gjennom trettisju korte kapitler, som er tydelig avgrensa og likevel henger sammen, og som er nesten for små essay å regne, beveger Selboe seg over de fleste aspekter som er viktige for en leser: hvordan vi møter og bruker bøker, hvordan vi trenger bøker, hvordan ulik litteratur treffer oss i ulike faser av livet, hovedpersoner, berøringspunkter, lesesituasjonen, tematikk, gjenlesing, biblioteket, systemer, leselister og så videre. Hun behandler temaene og leserne med klokskap og varme, reiser relevante spørsmål og innbyr til ettertanke rundt egen og andres praksis.

Det jeg liker ekstra godt med Selboes utgivelse, er at det er en så tydelig sammenheng mellom alle tekstene og eksemplene hun bruker. Vi leser og vokser med Selboe som leser, og gjennom hennes lesninger, opplever vi at perspektivet utvides og at bøker og tekster åpnes. Vi får komme tett på Selboe som leser uten at det blir klamt eller privat, og fordi hun benytter tilbakevendende eksempler, kommer vi også tett på noen av verkene hun skriver om. Spinnen hadde også noe av denne kontinuiteten i sin bok, men der han var mer springende, er Selboe mer gjennomført. 

Noen av forfatterne hun skriver om i boka, er de samme hun har lest, studert, undervist i og skrevet om som professor i allmenn litteraturvitenskap: Karin Boye, Gustave Flaubert, Cora Sandel, Dante, Inger Hagerup, Marcel Proust, Karen Blixen, Goethe, Amalie Skram, William Shakespeare, Virginia Woolf med mange flere. Men i stedet for at dette blir tilfeldig og flau "namedropping", finner Selboe forbindelser og tematiske tråder, hun sammenligner, viser fram kontraster, trekker linjer framover og bakover og ikke minst til sitt eget liv. Det gjør at en ser forfatterne og verkene i et litt annet lys, og det synes jeg er fint. 

Selboe er veldig konkret når hun kommer med eksempler, hun siterer tekster og hun skildrer hele lesesituasjoner slik at det er lett for leseren å henge med. Det er levende og tydelig, uten å være for detaljert. Språket er rolig, noe tilbaketrukket, men verken kjølig eller arrogant. Selboe er svært kunnskapsrik og presis. Hun skriver varmt og balansert, men aldri hektisk eller masete. Det gjør at jeg ikke stresser med lesinga, jeg bare koser meg, og bruker lang tid på å bli ferdig med boka. Jeg blir begeistra og imponert over kunnskapene til Selboe, og den store oversikta hun har over litteraturfeltet. Og jeg nyter å være i det samme landskapet og i de samme tankene som henne. Hele tida merker jeg entusiasmen hennes mens jeg leser, men enda mer merker jeg kjærligheten hennes for litteratur. 

Leselyst er ei lita bok om å leve og å lese, og om å leve med litteratur. Boka viser godt fram at et slikt liv også er en livsstil. Både livsstilen og boka anbefales varmt.

Kort & godt: Boken - en hyllest

Bildekilde: Bokelskere

I den romslige ulesthylla mi har det over lengre tid stått ei lita rød bok ved navn Boken - en hyllest, skrevet av den tyske forfatteren Burkhard Spinnen (f. 1956). Boka kom på tysk i 2016, og blei oversatt til norsk av Per Qvale (f. 1946) i 2018. Den utgir seg for å være ei praktbok, med lesebånd, illustrasjoner og god sats, men det er den egentlig ikke. Dette er langt ifra ei bok en viser fram annet enn til spesielt interesserte - og den er i tillegg såpass lita at den fort blir glemt.

Forfatterens prosjekt er svært sympatisk, gjennomtenkt og godt: Boken - en hyllest gir leseren en helhetlig gjennomgang av hvorfor og på hvilke måter bøker er viktig, hvordan vi lever med bøker, hvor vi finner dem, hvordan vi ordner dem, hvordan vi behandler dem, hva de har betydd for oss før, hva de betyr for oss nå, og hva de kommer til å bety for oss i nær framtid. Forfatteren framhever den fysiske bokas kvaliteter, dens historie og hvordan den på ulike måter preger oss, fra vi ser den på biblioteket eller i bokhandelen og tar den med hjem, til den på forskjellige måter glir ut av våre liv. 

På Spinnens skrivetidspunkt mente mange at bøker, slik vi har kjent dem i flere hundre år, var på vei ut som medie. For godt. De kom til å bli gradvis fortrengt av digitale alternativer, og deretter forsvinne helt. Nå veit vi jo at det ikke stemmer - heldigvis! Men i stedet for å angripe dette utsagnet, velger Spinnen å fokusere på hvorfor han er så glad i bøker. Det gjør han gjennom mer enn førti korte tekster som hver på sin måte belyser hvordan det er å leve med bøker og ha et varig forhold til litteratur.

Hvorvidt det var en klok strategi å ære den fysiske boka eller ikke, i kamp med de mange multimediale alternativene, og attpåtil gjøre det i bokform, slik at de som trenger det mest, får vite minst, skal jeg ikke uttale meg om. Jeg forholder meg kun til boka jeg har lest som bok, ikke som et politisk innlegg eller et ideologisk blaff, sjøl om det er vanskelig å se bort ifra særlig ideologi denne gangen. 

Boka er tidvis sjarmerende, av og til småmorsom, den er veldig gjenkjennelig og ganske så sjølsagt for de fleste som eier mer enn tjue romaner. Det var derfor ikke noe særlig å lære eller bryne seg på her, og ingen nye tanker om lesing og litteratur. Boka er også formulert av en svært omstendelig tysker med sans for egen lesehistorie og innehar naturlig nok mange tyske eksempler, noe som gjør den universelle appellen ved prosjektet litt mindre universell. Samtidig er det vanskelig å skrive om bøker og lesing uten å bruke egne eksempler - lesing og litteratur er et felt der det er krevende å være objektiv. Men det er nokså langt fra min norske nittitallsoppvekst til hans tyske sekstitallsoppvekst, der ei bok om seilskuter var det gjeveste. Av og til er det såpass store sprik at eksemplene ikke fungerer særlig godt.

Bortsett fra disse litt traurige eksemplene og tidvis tung tekst, et leserliv som er svært hjemla i et mannlig og middelaldrende blikk og ikke så veldig åpent for andre blikk, er dette en fin utgivelse. De stemningsfulle, detaljerte og av og til humoristiske illustrasjonene til Line Hoven (f. 1977) bryter opp teksten på en god måte og er for meg enda finere enn Spinnens kapitler. Men hvorvidt Boken - en hyllest har fungert som tiltenkt, og blitt tatt på alvor som et innlegg i debatten om papirbøker og e-bøker, er jeg ganske så usikker på.

Fra Shakespeare til Knausgård - 66 klassikere du naturligvis har lest

Bildekilde: Bokelskere

Denne knallrøde, glade boka kjøpte jeg nesten umiddelbart da den kom i 2020, og har siden det gleda meg til å lese den. Jeg er svært glad i ulike former for litterære oversikter, være seg lister, innføringer, gjennomganger, forsøk på kanonisering eller noe annet. Slik har det vært i omtrent tjue år, sida jeg for alvor begynte å interessere meg for litteratur. 

Jeg har brukt hver eneste oversikt til å rydde i det enorme feltet som er litteratur, til å sammenligne og sammenstille, utdype og belyse. Ved å velge noe, velger en alltid bort noe annet, og det sier mye om både den som velger og tida vi lever i. Det er også interessant, og det er spennende å se ulike gjennomganger opp mot hverandre med dette i mente. Kvinner velger for eksempel nesten uten unntak flere kvinnelige forfattere enn menn, som av og til helt glemmer bort at dette med kjønn er noe en bør tenke på. 

I tillegg til solid faglig interesse, har jeg også sansen for Janne Stigen Drangsholt (f. 1974) generelt. Hun er ei kunnskapsrik og vittig dame som skriver poengtert, morsomt og til tider skarpt. Jeg har både lest og hørt henne før, og synes at vi trenger flere litteraturformidlere som henne, som er opptatt av at bøker og litteratur ikke skal gjøres unødig pompøs og utilgjengelig, og at ikke alt trenger å bli tatt så fryktelig seriøst hele tida. Jeg foretrekker helt klart hennes egen stemme over bøkene om den kaotiske Ingrid Winter, som hun nå har skrevet bok nummer fire om (Ingrid Winters makeløse mismot er fra 2015, Winter i verdens rikeste land er fra 2016, Winterkrigen er fra 2018 og Winterferie er årets roman).

Derfor blei dette dessverre et skikkelig magaplask for meg. Med høye forventninger og et tydelig ønske om å kunne bruke lista til noe konkret, var dette en utgivelse som overhodet ikke innfridde. Jeg opplevde at baksideteksten og den sleivete og ikke særlig morsomme innledninga til Drangsholt lovte mye mer enn det jeg faktisk fikk. Men noe av det må jeg kanskje ta skylda for sjøl, i og med at jeg leser mye, er utdanna innafor litteratur, jobber med litteratur og har lest svært mange av bøkene Drangsholt valgte å presentere i utgivelsen. Det var kanskje ikke en leser som meg boka var mynta på i utgangspunktet? Og undertittelen - 66 klassikere du naturligvis har lest - med tilhørende formål - at denne boka skal lære deg å juge om hva du har lest på en overbevisende måte og dermed lykkes i selskapslivet - er heller ikke noe jeg ville gjort. Det er da ingen skam å ikke ha lest Knausgård?! Men på grunn av denne mulige misforståelsen, savner jeg ei tydelig formulert målgruppe fra forfatteren og forlagets side utover at en med dette kan lykkes i selskapslivet. Det kommer jo veldig an på selskapet, tenker jeg...

Gjennomgangene av bøkene er dessverre ikke så morsomme som jeg forventa, men mange av oppsummeringene er gode og presise. Noen av dem er jeg uenig i, og det er helt greit - jeg har ingen illusjon om å være fullstendig samstemt med forfatteren. Av og til er det rotete, som når hun skriver om Store forventninger av Charles Dickens. Andre ganger er det fint gjort. Atter andre ganger opplever jeg at det er harselerende på en respektløs måte, og det liker jeg ikke. Jeg blir både flau og utilpass på forfatterens vegne, og tenker at slikt kan voksne folk la være å skrive.

Drangsholt har heldigvis huska på kjønnsaspektet, kvinne som hun er, og hun har valgt ut flere sterke kvinnelige forfattere som har fått plass i gjennomgangen (men ingen av dem får plass i tittelen). Totalt er det 66 bøker som gjennomgås, 49 er skrevet av menn og 16 er skrevet av kvinner, samt ei bok fra Bibelen med ukjent forfatter (mest sannsynlig en mann). Men noen - mange! - er sjølsagt også utelatt. Hvor er for eksempel Amalie Skram og Ragnhild Jølsen? Er ikke de mer relevante enn Gertrude Stein i en norsk sammenheng? Og om en skal tenke på vestens litterære arv, hvor er da Sapfo? Norrøne kilder mangler fullstendig, mens Bibelen er med. Det forstår jeg ikke helt - norrøne kilder er vel så viktige med tanke på vår litterære arv.

Drangsholt varierer hvordan hun nærmer seg temaene i bøkene - fra handlingsreferater og tematiske utgreiinger til kortfatta poenger om forfatteren eller utgivelsen. Men det var få poenger jeg sjøl kunne tenke meg å bruke. Og hvorfor skal det sparkes ufint hit og dit, som for eksempel gjentatte ganger til nynorsken? Sånt bør en vel holde seg for god for til å skrive rett ut, av respekt for alle forfattere som skriver på nynorsk, og for alle mennesker som bruker og liker nynorsk? 

Et sted Drangsholt kunne utvist mer skjønn, vært mer fantasifull, eventuelt bidratt med færre fordommer, er når hun skriver avsnittet "Hvem imponerer du?" under hver bok. Snakk om uoriginal stigmatisering - sant eller ikke sant! Kun unntaksvis var det noe morsomt her. Jeg ønsker å understreke at jeg ikke blei støtt eller krenka, verken på egne eller andres vegne, jeg synes rett og slett det er litt usmakelig å fyre opp under fordommer på den måten. Men jeg ser naturligvis humoren i det også. Ellers var det dessverre mange pinligheter her, og billige poenger, og oppfordringer til mye underlig adferd og snåle replikker. Jeg foretrekker helt klart ordentlige litterære diskusjoner - også med en som ikke leser så mye. 

Illustrasjonene i boka er ved Therese G. Eide (f. 1978), og de er forfriskende. Og det er gøy at de har fått såpass stor plass: En portrettillustrasjon av hver forfatter før omtalen av boka kommer, deretter to eller flere illustrasjoner per forfatter, der Drangsholts tekst strekker seg over to-tre sider. Slik får utgivelsen et kjapt og humoristisk tegneserieinntrykk som fungerer overraskende bra også med tørre, tunge og triste temaer. Men hva er greia med variasjonen i mønstrene rundt portrettene? Der fant jeg ingen systematikk, og slikt frustrerer meg veldig. Og når en er inne på manglende systematikk: Etter hvilke hemmelige prinsipper er tekstene i denne boka ordna? Det er verken alfabetisk orden eller kronologisk orden, og tekstene er ikke sortert etter tittel, kjønn, historisk epoke eller sjanger. Jeg ser heller ikke gode tematiske overganger. Knut Hamsun står for eksempel mellom Robert Louis Stevenson og Mary Shelley, mens Emily Brontë har havna mellom Sofokles og Dante Alighieri. Det gir null mening.

Med andre ord: Her er det rom for forbedringer. Jeg håper noen påtar seg oppdraget, så skal jeg mer enn gjerne lese.

Lesebok for jenter

Bildekilde: Bokelskere

Historia er og har alltid vore prega av menn - det vil seie mannlege sigerherrar. Fram til den sosialhistoriske vendinga på 1970-tallet, der forskarar, historikarar og forfattarar endeleg ville gje tid og plass til eit mangfald av minoritetar; kvinner, born, bønder, arbeidarar, funksjonshemja, samar, kvenar, prostituerte, mørkhuda og så vidare, var den mannlige, kvite historia den einaste historia. Før den tredje vendinga kunne ein tru at minoritetane ikkje hadde ei historie, eller at historia deira ikkje starta før på 1970-tallet, grunna mangel på skriftlege kjelder. Men slik er det jo ikkje. Kjeldene er der, iallfall til ein viss grad. Men dei må verte funne og dinest tolka.

Me får av naturlege årsaker aldri høyre frå dei skamferte, nedslakta og daude. Historia vert konsekvent skriven av dei som står att, dei som er levande, dei som har makt. Og dei andre menneska, som i deira auge ikkje er verde noko, vert gøymt og gløymt. Til dømes minoritetar, utskot og sosiale taparar. Slik vert dei umyndiggjorde og dømde til evig stille. Og her finn me i stor grad kvinna, altså den historiske kvinna. Alt for ofte er ho her, i stilla, utan noko ho kan eller skal seie. Ho er utan eigenverd, uviktig, uvesentleg. Sanneleg bra at forfattar Solveig Aareskjold (f. 1949) satt seg føre å ta opp kampen mot slik vranglære! Og at ho tør å syne oss at det finnast og er og trengast fleire historiar!

Med verket Lesebok for jenter. Frå Homer til The Hunger Games (Samlaget, 2014) granskar Aareskjold igjen litteraturhistoria, denne gongen på jakt etter jenter og kvinner som tenkjer sjølv, rår over sin eigen lagnad, utforskar, røyner og jaktar på lukka på lik linje som gutar og menn. Og ho finn døme i hopetal, og lyftar fram tolv ulike jente- og kvinnetypar. Desse vert skildra i sine naturlege omgjevnadar, anten det dreiar seg om dronning Kristina av Sverige eller Anna Komnena i Konstantinopel, Perpetua som sit i fangenskap grunna trua si eller den unge Catherine hjå Austen, som har meir fantasi enn dei fleste.

Aareskjold serverer oss døma kronologisk og opner med Homer og avsluttar med Suzanne Collins, slik me kan sjå av tittelen. Ho har henta døme frå dagbøker, faktatekstar, brev, forteljingar, noveller og romanar. Til kvart litterære døme, som vert lagt fram i utdrag i boka, har ho skrive ei innleiing der ho plasserer teksta i tid og rom, og forklårar utgangspunktet for den kvinnelege hovudpersonen. Deretter knyttar ho ein eigenskap (ei slags dygd, om du vil) til kvar kvinne, som til dømes identitet, ære eller frigjering, som særmerkjer kvinna. Og i dømet som følgjer kan me sjølv lesa korleis kvinna ter seg og på kva vis ho utfordrar kvinnerolla.

For det gjer dei alle! Er det noko dei er sams om, er det at dei ikkje gjer det som andre vil, ikkje det som vert venta eller kravt. Slik som Perpetua, som nektar å gje opp trua si for sin eigen son. Eller dronning Kristina, som faktisk abdiserer av di ho vil vere fri. Eller i teksta frå ei bok om Mary Poppins, der korkje Mary sjølv eller jentungen Jane er særleg "kvinnelege" (kva er eigentleg "kvinneleg"?). Og det er noko inderleg frigjerande å lese ei slik bok, det er lattervekkjande og godt, av di desse jentene berre gjer det dei vil, utan å tenkje på korleis eit mannleg blikk vil sjå dei og dømme dei. Dei berre gjer, frie og sterke og stolte!

Heilskapen i boka er imponerande, gjennomtenkt og dugande, og Aareskjold har gjort eit godt stykke arbeid med å grave opp, skrive om og syne fram desse tekstane. Måtte dei vere til inspirasjon og glede for mange! Men kvifor er ei bok som dette naudsynt? Jo, av di me som vaksne må gje jenter og kvinner eit mangfald i førebilete i ei tid der så mykje er digitalt og dreiar seg om utsjånad og fasade. Aareskjold slår eit slag for at me må få vere oss sjølve, i tankar, kjensler og lynde, sjølv om det tyder at andre (gutar og menn) seier at ein er tverr, sur, drøymande, vanskeleg, maktsjuk, knipen, trist, skamfull eller desperat. Me må få vere nett som me er, slik me alltid har vore! Og riste av oss påklistra roller og falske ideal! Og me må få røyne verda som dei menneska me er, ikkje på eit vis som andre dikterar, på deira vilkår og med deira utbyte. For kva, og kven, er me då? 

Nei, les Aareskjold og gå på oppdagingsferd med ho i gamal og ny litteratur. Vert kjent med desse jentene, og vit at dei kan lære deg noko, alle saman. Berre du tør å taka det til deg!

Takk for alt, Per Olov Enquist

Det kom en utrolig trist nyhet fra Sverige i helga. Den drukna nesten helt i alt som har med coronaviruset å gjøre, men jeg fikk den altså med meg likevel. Den svenske forfatteren, regissøren, dramatikeren, kritikeren og journalisten Per Olov Enquist er død. Og jeg må innrømme at jeg blei helt satt ut ei lita stund.

Per Olov Enquist blei født den 23. september 1934 i Sjön, Hjoggböle, Bureå forsamling, Västerbottens len, Sverige. Og han døde altså om kvelden, lørdag 25. april 2020. Innimellom disse to datoene ligger et åttifem år langt, rikt menneskeliv. Et liv jeg ikke kjenner, men som jeg likevel er berørt av.

Per Olov Enquist vokste opp sammen med mora Maja, ei svært religiøs og streng lærerinne som aldri snakka om det døde barnet sitt, gutten hun fikk før Per Olov. Faren hans, Elof, var skogsarbeider og døde da Per Olov var rundt et halvt år gammel. Slik var det bare han og Maja og det grønne huset i skogen under de syngende telefonlinjene i mange, mange år. Han var mye aleine som barn, skriver han blant anna i sjølbiografien Ett annat liv fra 2008. Men han var aldri ensom.

På 1950-tallet var Enquist en av Sveriges mest lovende høydehoppere, med en rekord på 1,97 meter. Men det blei ingen høydehopperkarriere. Det blei studier. Han studerte litteratur ved Universitetet i Uppsala, og etter filosofisk embetseksamen i 1960 studerte han videre og jobba som kulturkritiker parallelt med at han skreiv sjøl. Debuten kom i 1961 med romanen Kristallögat. Deretter fulgte Färdvägen i 1963, også den en roman. Gjennombruddet kom allerede i 1964 med romanen Magnetisörens femte vinter.

Med dokumentarromanen Legionärerna. En bok om baltutlämningen fra 1968 var Enquist virkelig blitt et stort litterært navn, og i ferd med å skape en helt egen litterær sjanger: Hybriden mellom roman og dokumentar, fiksjon og fakta, fantasien og det virkelige. Han tar leseren med på ei reise inn i historiske og faktiske begivenheter, ofte også med historiske hovedpersoner, foretatt på en fullstendig annerledes måte. Med sans for detaljer, kontraster og gjentakelser blir leseren og leserens forventninger slått helt ned. Det vi får servert, er så mektig og konsentrert, lada og stemningsfullt, og ikke minst annerledes, at det tar lang tid å lese, og lang tid å komme seg etter leseropplevelsen. Og dette skulle mer enn noe annet bli hans særmerke som forfatter. Men å skrive slik tar tid. Derfor ligger det ofte år mellom romanutgivelsene. Men heldigvis bryner han seg også på andre sjangre, som dramatikk.

Mye av Enquists forfatterskap sirkler rundt dette med sannhet. Men hva er sannhet? Og for hvem? Er sannhet noe absolutt, noe objektivt? Hvordan skal sannheten behandles, etisk sett? Ett eksempel: Enquists søken etter sin egen far. Hvem var egentlig denne Elof Enquist? Dette motivet gjentar seg over flere av tekstene hans, denne lengselen etter en far, uvissheten. Hva veit han om opphavet sitt, egentlig? Hva er sant? Moras versjon? De fysiske gjenstandene? Sladderen? I kombinasjon med poetisk språk og intens indre spenning, blir det svært sterkt.

Når Enquist skriver om større historiske hendelser eller hendelser som er avgjørende for et stort flertall mennesker, legger han ofte perspektivet litt på sida av hendelsene, hos en uutdanna, hos et barn, hos en fremmed, hos en som ettertida for alltid skal glemme. Slik får han leseren til å se og erkjenne det lille i det store, og vi må hele tida forholde oss til de konkrete konsekvensene av det som skjer. For eksempel i Musikanternas uttåg fra 1978, der framveksten av arbeiderbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet blant anna betraktes av guttungen Nicanor, som ikke helt fatter rekkevidda av det han er vitne til. Men leseren, som sitter med konteksten, den historiske kunnskapen og som kjenner til konsekvensene, fatter. Og da er det ekstra fælt å lese om gale valg og handlinger som gjør vondt verre. Om de bare kunne holdt ut litt til -.

Enquist har en mesterlig sans for spenningsoppbygging, og det er mange paralleller mellom romanene hans og dramatikken. En stor del av tekstene har også filmatiske preg. Enquist åpner gjerne ei tekst med å forklare hva som skjer helt til slutt: Struensee dør. Så det i seg sjøl er jo ikke spennende. Men han makter å skape spenning likevel, som fra ingenting, knytta til Struensee, til døden, til mellomspillet: Det som skjer i bokas sanntid. Med visse gjenstander. Steder. Mennesker. Før denne døden, og det stille intet. Før alt går videre som før. Enquist evner nærmest å pause tida i sine nedslagspunkter, slik at vi kan sanse uforstyrra og ta inn hele scenen han skildrer for oss.

Per Olov Enquist reiste mye, så mye, opplevde mye, skreiv mye, drakk mye og hadde stor suksess både som forfatter og dramatiker. Han er oversatt til mer enn tretti språk, og er internasjonalt anerkjent for flere av sine bøker. I hjemlandet Sverige er han en av få som har mottatt den høythengende Augustprisen to ganger, for Livläkarens besök i 1999 og Ett annat liv ni år seinere. Og jeg er nok ikke aleine om å mene at Enquist burde fått Nobelprisen i litteratur tilbake i 2011, i steden for han som faktisk fikk den. I lange perioder bodde Enquist i utlandet, blant anna i København og Berlin.

For meg vil han først og fremst bli stående som en av de første voksenbokforfatterne jeg virkelig likte, og som, når han vokste med meg, blei en av mine absolutte favorittforfattere. Jeg leste han for første gang som 19-åring, og boka var naturligvis Nedstörtad ängel fra 1985. Ei styggvakker bok om hat og kjærlighet og menneskenes brutalitet - så fortetta og full av luft på samme tid. Så godt kunne det altså gjøres! Etter det har jeg fulgt han tett, og jeg har skaffa meg nesten hele forfatterskapet hans.

Jeg har naturligvis vært klar over at han er blitt gammel. Sjuk også. Men likevel -. Han hadde ei gnistrende, smittende kraft i seg, og var et følsomt og kompromissløst vesen på samme tid, som våga å si det upopulære og skrive det stygge, men som aldri, aldri slapp taket i det gode og riktige. Han brukte seg sjøl, hele seg, aktivt og bevisst i egen diktning. Han utleverte aldri sine medmennesker, men skreiv nådeløst om eget alkoholmisbruk, egne feil og fadeser. Han var klar på egne valg, og at disse var hans, ikke andres. Og ikke minst var han evig skapende, i tanke, ord og skrift. Til nå.

Jeg håper familie og forlag makter å forvalte den litterære arven etter Per Olov Enquist godt, slik at mange generasjoner av lesere kan bli med inn i hans enestående universer, forbauses av historiene, begeistres av detaljrikdommen, gråte av tragediene, lamslås av språket og likevel komme igjennom boka og ut på andre sida, rikere, klokere og bittelitt mer sårbar.

Å lese eller ikke lese

I anledning Bokåret 2019 har jeg gjort meg noen tanker rundt egen lesing og hva det betyr for meg. Det kulminerte raskt rundt formuleringa Å lese eller ikke lese. Og det er spørsmålet jeg besvarer her. Eller, for meg er det egentlig ikke et spørsmål. Lesinga er som et grunnleggende behov, ikke helt som pusting, men nesten. Jeg skal lese. Jeg må lese. Men hvorfor leser jeg?

1. Jeg leser fordi jeg liker det.

2. Jeg leser fordi jeg har respekt for, sans for, nyter og koser meg med skrivehåndverket i seg sjøl, komposisjon, handling, språk, skildringer, struktur, personer, historier. Jeg får besøke steder jeg aldri ellers ville besøkt, og blir kjent med personer jeg aldri ellers ville kjent, om det ikke hadde vært for akkurat den boka. Og det fins alle slags bøker om alle slags mennesker!

3. Jeg leser fordi det får meg til å tenke nye tanker, høre nye stemmer eller reflektere på nytt eller annerledes over noe jeg trodde jeg hadde gjort meg opp en mening om. Gjennom skildringer av mennesker i totalt ulike livssituasjoner enn min egen, opprettholder jeg medfølelse og sympati med andre, og bevarer ei lita innsikt i andres liv som jeg ser på som nødvendig.

4. Jeg leser fordi det er lærerikt og interessant. Ulike bøker presser meg til å interessere meg for ulike temaer, ofte andre temaer enn de jeg vanligvis er opptatt av. Dette stimulerer og tvinger meg til å erkjenne at verden ikke bare er enten-eller. Litteraturen gir meg et nødvendig nedslagsfelt jeg kan orientere meg utifra, som er ikke-tabloid, men minst like aktuell.

5. Jeg leser fordi lesing gir meg kunnskap og erfaring. Erfaringa er annenhånds, ja, men den er likevel der, og jeg trenger den og liker den og bruker den. I eksistensielle dilemmaer, for eksempel, opplever jeg at det er nyttig å lese om saken, for at jeg sjøl skal kunne reflektere ytterligere. Eller når jeg skal foreta viktige valg, er det vesentlig å innhente kunnskap før valget tas. Og jeg opplever at jeg både kan innhente kunnskap og erfaring fra faglitteratur (direkte) og skjønnlitteratur (indirekte) som begge er nyttige på hver sin måte.

6. Jeg leser fordi lesing krever og endrer. Jeg må være fokusert og følge med, jeg må være villig til å gå med på bokas premisser, jeg må akseptere ublide skjebner og vonde hendelser, sterkt språk og harde livsvilkår. Og etterpå er jeg ikke helt den samme.

7. Jeg leser fordi jeg kan. Fordi jeg ønsker å holde ferdigheten å lese ved like, og stadig utvikle den, framfor å la den forfalle. Fordi lesing i seg sjøl er meningsfylt og gir glede, og fordi aktiviteten å lese gjør godt. Så jeg setter av tid.

8. Jeg leser fordi jeg vil. Fordi det er ei glede å begynne på ei bok, ei glede å holde på med den og ei glede å lese den ut. Og hvorfor skal en ikke ville noe som gir en glede?

9. Jeg leser fordi jeg må. Ja, jeg må. Jeg får abstinenser om jeg går for lenge uten å lese. Jeg blir stressa og oppjaga og har vansker for å roe meg helt ned, jeg får vondt i huet og blir raskt ukomfortabel. Lesinga gir meg et eget rom, et eget sted og ei egen tid, som jeg trenger. Og sjøl om jeg deler boka med mange andre lesere og kan velge å dele leseropplevelsen min med mange andre også, er den bare min når jeg holder på.

Dette er noen av mine mange, mange, mange årsaker til å lese. Hva med deg, hvorfor leser du?

Jeg minner igjen om Bokåret 2019, som er ei nasjonal feiring av boka, lesing og leserne og skal pågå gjennom hele 2019. Årsaken til at Bokåret er nå, er at det nettopp i år er fem hundre år sia de to første norske bøkene blei trykt. Og det er da noe å feire. Godt bokår, kjære bokelsker!

Samtaler om litteratur, del III

Det har blitt mange leseår på meg etter hvert. Og jeg har utvida lesinga gradvis, slik at jeg nå også har fått mange års erfaring som boksamler, bokelsker og litteraturstudent. Opp igjennom åra har jeg også hatt svært mange samtaler om litteratur med vidt forskjellige personer. Noen av dem har vært interessante, berikende, opplysende. Det store flertallet har vært ganske gjennomsnittlige, der en mer bare utveksler informasjon i stedet for å diskutere, analysere, komparere. Og et lite mindretall har vært absolutt håpløse. Men det er naturligvis disse samtalene en husker best, der spriket mellom samtalepartnerne blir så stort at det nesten er umulig å ha en samtale. I alle fall om litteratur. Se her og her for tidligere innlegg.

På jobben

J: (bestemt) Jeg skulle gjerne hatt noe historisk.

A: (glad) En historisk roman, mener du?

J: Ja, kanskje det.

A: Har du lest noe av Sigrid Undset?

J: Hvem?

A: Hun har skrevet mange gode middelalderromaner.

J: Hæ?

A: Historiske romaner fra middelalderen...

J: (høyt) Nei, jeg vil ikke ha sånn historie!

A: (spørrende) Mer som Johan Falkberget?

J: Hvem?

A: Hva med slektsromaner? Herbjørg Wassmo har jo...

J: (frustrert og høyt) Hvem?

A: Margaret Atwood har også skrevet historisk.

J: (nesten roper) HVEM?

A: Atwood.

J: (grynter, snakker fort) Erdetnoespennendeda.

A: Ja.

J: Er dem romantiske og sånn da.

A: Unnskyld?

J: Er det sånn romanse i boka?

A: ... Du, hva med Kate Morton?

J: Ja! Hu er god!

***

På besøk

K: (glad) Jeg leser ei så bra bok nå for tida!

A: (positiv) Å, så flott! Hva heter den?

K: Nei det husker jeg ikke.

A: Hva heter forfatteren da?

K: A... nei, E... S, kanskje. Nei, det husker jeg ikke.

A: Det er ikke så farlig. Hva handler boka om?

K: Den er sånn historisk veit du. Om folk før. Den er veldig...

A: (gjetter) ...Spennende?

K: Ja! Det er så mye jeg ikke visste!

A: (tar en slurk) Mhm.

K: Og det er så interessant. Med folk før.

A: Jah.

K: (overraska) Folk har alltid kriga om religion, visste du det?

A: Ja, jeg har jo studert hist...

K: (avbryter) Og de har brukt religion til alt mulig!

A: (litt usikker på hva som menes) Å?

K: Det visste ikke jeg da.

A: (ser bort) Nei...

***

Oss kolleger i mellom

L: Visste du at XX har kommet med ny bok?

A: Nei?

L: (nikker) Jeg leste om det igår.

A: (entusiastisk) Så moro! Da skal jeg jammen kjøpe den. Jeg liker henne kjempegodt.

L: Det stod at boka handla om hennes eget liv.

A: (litt avvisende) Skjønner. Jeg gleder meg til å lese. 

L: Hun hadde visst ikke hatt et enkelt liv, da.

A: Nei, det har jeg også lest. Men jeg vil gjerne lese boka før jeg får vite så mye om den.

L: (ignorerer) Foreldra hennes var klin kokkers. Tok ungene ut av skolen og alt.

A: (avvisende) Ja. Det visste jeg. Men jeg vil gjerne lese bo...

L: (gir seg ikke) Har foreldre rett til det? Drasse unga ut av skolen og inn i skauen og leve som huleboere?

A: (litt snurt) De var ikke huleboere, men forskere. Men jeg vil gjerne lese den nyeste boka hennes før jeg uttaler...

L: (brått) Syns det er jævlig unormalt. Hun hadde visst ingen venner.

A: ...

(mange minutter med prat)

L: ...Og det er det boka handler om da. De åra de levde sånn. Alt dem gjorde. Det stod det i avisa jaffal. Kunne du tenke deg å lese den eller.

A. Nei.

***

Fortsettelse følger.

Og hvis det var noen tvil: Jeg er A.

Barnebokbølgen

En barnebokbølge er over oss! Vi er så heldige som har tilgang til gode bøker for barn og unge så å si hver dag hele året gjennom alle landets folke- og skolebibliotek. Men vi er jammen blitt ekstra privilegerte de siste åra. For etter at norsk barne- og ungdomslitteratur hadde sin storhetstid på 1980- og 1990-tallet med også internasjonalt anerkjente forfattere som Torill Thorstad Hauger (1943-2014), Jostein Gaarder (f. 1952), Kjersti Scheen (f. 1943), Klaus Hagerup (f. 1946) og Kari Bøge (f. 1950), kom en lang tørkeperiode. Riktignok blei perioden liva opp av navn som Jon Ewo (f. 1957) og Marit Nicolaysen (f. 1953) på slutten av 1990-tallet, og både Hilde Hagerup (f. 1976) og Harald Rosenløw Eeg (f. 1970) vakte stor interesse da de debuterte. Men den gode norske barneboka, ofte av det realistiske slaget, blei fort fortrengt til fordel for oversatt pjatt, mer eller mindre vellykka fantasyserier og ikke minst detektivbyrå ditt og datt, som stort sett har dominert feltet de siste tjue åra - med noen hederlige unntak.

Til nå. Ja, eller ikke akkurat nå, da, for det begynte å løsne allerede for noen år sida. På ett eller annet punkt blei markedet metta, og det var ikke umiddelbart bruk for flere vampyrer, tegneseriedagbøker, feer, alver, detektiver eller zombier. Bøkene blir jo ikke borte, de er der, men behovet for variasjon, noe anna, øker etter lang tid med mye av det samme. Eller sagt på en annen måte: Den barnelitterære pendelen kan heldigvis også svinge. Fra masseprodusert, hyperkommersiell, amerikanskinspirert barnelitteratur med humor i forsetet, tilbake til det rotnorske, virkelige og problemløsende, som tar barna og deres hverdag på alvor.

Jeg har tidligere trukket fram blant annet forfatter Maria Parr (f. 1981) og hennes enestående barnebøker, Vaffelhjarte (2005), Tonje Glimmerdal (2009) og sist Keeperen og havet (2017). I sommer leste jeg første bok i serien om åtteåringen Alice Andersen (2014, 2015, 2016, 2017) av Torun Lian (f. 1956) sammen med eldstebarnet, og i ettertid har vi gått til anskaffelse av de to neste bøkene i serien også. Men innimellom Sommerles og Alice, bading og isspising, fant vi faktisk fram til enda flere gode bøker. Og den jeg vil trekke fram nå, er Brune (2013) av Håkon Øvreås (f. 1974).

Bildekilde: Gyldendal

Rune er et helt vanlig barn i en helt vanlig familie. Han bor sammen med mamma og pappa, går på skolen og har venner. Men når vi møter Rune, har det skjedd noe som endrer alt. Bestefaren til Rune er nemlig død. Bestefar som Rune var så glad i, og som han fortsatt er glad i. For det går jo ikke over med en gang? Rune må se på at foreldrene er i sorg, at de strever, og han må være med i begravelsen. Faren til Rune spør hele tida om det går bra, og Rune svarer ja. Men går det egentlig bra?

Heldigvis har han hytta oppe i skogkanten. Rune bygger i ro og fred, og hytta blir større, finere, mer solid. Her oppe, langt unna tårene til mamma, kan han være i fred med tankene og følelsene og minnene om bestefar. Helt til de store, ekle guttene kommer og ødelegger alt sammen. De som ler rått og er truende og slemme. Kan ikke tro at Rune dunka til den ene av dem med en hammer! Som hevn river de hytta fra hverandre så det ikke er mer enn plankebiter igjen.  

Rune er redd og sint og trist - alt på en gang. Det er nesten så en kan høre han rope fra boksidene: Så urettferdig! Men han sier ingenting. I stedet sniker han med seg det brune beltet til mamma fra badet. Og han finner noen andre klær også. Og midt på natta, når alle sover, kler han på seg disse annerledesklærne. Og slik blir Rune Brune. Brune er superhelt og ikke redd for noe, ikke en gang de store og ekle guttene. Og Brune smyger seg ut om natta for å ta igjen.

Brune er en fantastisk gavepakke av en samtalestarter som lett og usentimentalt tematiserer sorg, vennskap og mot uten ordgyteri og utstrakt bruk av adjektiver. Gjennom enkelt språk og enkel utkledning er det lett for barna å leve seg inn i forvandlinga til Rune, og de fleste gjennomskuer også realiteten - han er jo fortsatt Rune, bare med andre klær. Men det gjør teksten verken mindre spennende eller interessant, snarere det motsatte. Konflikten er raskt og tydelig etablert, sympatien er på plass, for tre mot en oppi hytta er urettferdig, og vi vil bare vite hva som skjer med Rune.

Superhelten Brune søker rettferdighet på en nokså snill og harmløs måte, og det er et intelligent trekk av forfatteren. Mediene er til en hver tid oversvømt med andre løsninger, slik at barn som vokser opp i dag kanskje fort tror at de må ty til vold eller ondsinna knep for å løse problemer. Rune og Brune viser at det slettes ikke er tilfellet. Alt en trenger er noen gamle klær, litt maling, gode venner og en smule flaks. Ja, også bestefar, da. Når en så legger på god humor, hull i hekken, spennende oppdrag om natta, en streng far, mer maling og fine illustrasjoner, blir resultatet langt ifra dårlig. Faktisk er boka så god at den mottok Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris i 2014!

Det er samme strek i bøkene om Alice Andersen som i Brune, og mannen bak streken er illustratør Øyvind Torseter (f. 1972). Men her er illustrasjonene et langt større og viktigere element enn i bøkene om Alice - de er et gjennomgående element som brukes til historias fordel. Mye ligger i bildene, både detaljer, humor og replikker. Og en kommer veldig tett på og blir kjent med de tre barna som har hovedrollene i det som er blitt en bokserie fra Øvreås sin side (I tillegg til Brune har Øvreås også skrevet Svartle fra 2015 og Blåse fra 2018). Karakterene er godt sett og Torseter gir hver av dem fine særtrekk som det er moro å følge med på i bildene.

En kan kanskje tro at det er uheldig med samme illustratør, slik det ofte er når en illustratør overeksponeres og overforbrukes, men det er det ikke. Det at streken er gjenkjennelig er i dette tilfellet en fordel, som kanskje til og med kan trekke lesere fra den ene bokserien til den andre. For bokseriene har likhetstrekk. Dette er ikke bråkete underholdning, det er god litteratur. Her er det verken varulver eller vampyrer, ingen er udødelige eller skikkelig døde, det er ikke krampeaktig kult eller morsomt hele tida, det er ikke desperat eller insisterende, slik andre barnebøker er og kan være. Og noe av det beste er at jeg ser for meg at Rune og Alice eksisterer side om side i samme univers, et realistisk, norsk univers der også stille og sjenerte barn og deres problemer blir sett og skildra med alvor, humor og varme.

Nettopp slike bøker gjør at den norske, realistiske barneboka nå står sterkere enn noensinne. Og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Spørsmål og svar

Jeg fant denne hos Labben for ei stund tilbake, og da det går litt trått med lesinga om dagen, tenkte jeg at det var like greit å kose meg litt med å svare på bok- og leserelaterte spørsmål. Det er jo alltid moro! Du kan sikkert låne, du også.

1) Den siste boka du leste var?

Den svenske historiske romanen Kungens komediant av Agneta Pleijel, som er oppfølgeren til Drottningens chirurg.

2) Var det ei god bok?

Ja!

3) Hva gjorde boka god?

Det syngende, svenske språket, de stemningsfulle skildringene, personkarakteristikkene, detaljene, hendelsesforløpet, strukturen, det historiske bakteppet, sammenflettinga av historier, hvordan Pleijel borer seg lenger og lenger inn i et menneskesinn og til slutt avslører alt.

4) Ville du anbefalt boka til andre?

Så absolutt. Den er fin for alle som liker historie og gode fortellinger henta fra virkeligheten og særlig relevant for de som liker svensk historie eller er spesielt interessert i framveksten av teateret i Sverige. Eller så kan du sette pris på skildringer av ulike menneskeskjebner, en roman med trekk fra bekjennelseslitteraturen, kontraster mellom fattig og rik. Og boka er også helt ypperlig for de som bare er ute etter ei god bok.

5) Hvor ofte leser du?

Hver dag! Ja, til vanlig i alle fall. Nå er det litt unntakstilstand, men vi er på vei mot en normaltilstand igjen. Men lese, det gjør jeg uansett, uansett om det er litt eller mye, på nett eller i bok. Hver dag.

6) Liker du å lese?

Verdens dummeste spørsmål. For meg er det er like nødvendig som å tenke. Og ja, det er en gledelig aktivitet.

7) Hva var den siste dårlige boka du leste?

Jeg var ikke noe særlig begeistra for Patricia Highsmiths Billett til helvete, for å si det sånn. Jeg anerkjenner den som en populærkulturell referanse, og ser også hvorfor det er blitt slik. Og ideen til Highsmith er interessant. Men jeg likte fortsatt ikke boka.

8) Hva fikk deg til å synes at boka var dårlig?

Jeg hadde ikke helt sansen for komposisjonen og vekslinga mellom de to fortellerstemmene. Det var noen brudd der som ikke var gode. Alle birollene var veldig enkle typer, og den ene hovedpersonen var svært endimensjonal. Jeg undres om slike faktisk fins? I tillegg syns jeg at psykologiseringa til Highsmith var for eksplisitt, sjøl om den var troverdig - psykisk stress og sterkt press bryter ned Guy, bit for bit. Men en må huske på at utgivelsen er fra 1950, og at svært mye er skjedd sia den tid. For eksempel har film og tv nærmest revolusjonert måten en forteller ei historie på, og dette har trengt inn i litteraturen også.

9) Har du et ønske om å bli forfatter?

Jeg har hatt det, ja.

10) Har ei bok noensinne påvirka deg i stor grad?

Åja! Mange bøker! Som for eksempel bøkene om Olav Audunssøn av Sigrid Undset. De er intense, hjerteskjærende, virkelige, nære. Eller første bind om Thomas Cromwell, Ulvetid, - Cromwell, det var meg, det! Jeg blir heller aldri ferdig med Stormfulle høyder. Og Per Olov Enquists Styrtet engel var en slags litterær oppvåkning, mens Margaret Atwoods bøker tar meg med til et annet sted hver eneste gang. Også må jeg heller ikke glemme all den flotte barnelitteraturen, som Brødrene Løvehjerte og Ronja Røverdatter. Alle er svært avgjørende verk for en lettpåvirkelig leser med god fantasi.

11) Leser du fan-fiction?

Overhodet ikke.

12) Skriver du fan-fiction?

Absolutt ikke.

13) Hvilken bok er din favoritt?

Jeg merker meg at det er entall i spørsmålet her, det gjør det umulig å svare. Men noen av titlene i svaret på spørsmål ti er gode kandidater, da særlig Stormfulle høyder, som jeg har lest i alle fall fire ganger så langt.

14) Hvilken bok er den dårligste du har lest?

Jeg begynte på ei bok av John Irving da jeg var atten, og den blei aldri fullført. Den var, og er, noe av det dårligste jeg har lest. Men jeg fullførte jo ikke. Om det er et krav at boka skal være utlest, svarer jeg glatt Dameroman m/menn av Kim Småge. Makan til magaplask.

15) Foretrekker du papirbøker eller e-bøker?

Helt klart papirbøker. Boka er, skal og må være fysisk. En skal kunne se den og ta på den og lukte på den og ha den i bokhylla etter endt lesing, der bare synet av bokryggen kan gi deg frysninger på ryggen, leserminner og en distinkt følelse som er særegen for nettopp den boka. Slikt går ikke med alle disse e-greiene. Bok lest, bok borte. Ute av syne, ute av sinn, er det noe som heter. Da mister en ikke bare den konkrete boka og den taktile delen av leseropplevelsen, men også alle disse påminnelsene om boka og mulighetene til å leve litt i bokas verden lenge etter at den er ferdiglest. Det nekter jeg å gi fra meg.

16) Når lærte du å lese?

Da jeg var fire år.

17) Hvilken bok som du ble tvunget til å lese på skolen er blant dine favoritter?

Vi tvangsleste alle mulige bøker - alt er jo tvang når du er i tenåra og aldri vil det andre sier du skal - men de som er tydeligst for meg i dag og også er bøker jeg har vendt tilbake til, lest på nytt og liker som voksen er (min indre fjortis sine kommentarer i parentes) Soga om Gunnlaug Ormstunge (bare noe drapsræl, og at han Gunnlaug aldri kunne lære), Victoria av Knut Hamsun (går det an å gjøre det kjedeligere og mer klissete?) og Gengangere av Henrik Ibsen (voldsomt til kav og forferdelig mye prat).

18) Hvilken er din favorittbokserie?

Vanskelig spørsmål. Bøker er, etter min erfaring, ikke så gode når de kommer i serier. Her snakker jeg om lange serier, altså, ikke bare to-tre-fire bind. Men de som troner svært høyt for meg er Sigrid Undsets middelalderromaer, samt bøkene om Tora og Albertetrilogien. Det tre eksempler på stor og god litteratur!

19) Hvem er din favorittforfatter?

Nå blir det litt repetisjon her, merker jeg. Øverst på en svært jevn pall finner vi blant annet Sigrid Undset, Margaret Atwood, Emily Brontë, Per Olov Enquist og Ian McEwan. Umulig å trekke fram bare én.

20) Hva er din favorittsjanger?

Sagalitteratur og romaner, enkelt og greit.

21) Hvem er din litterære favorittkarakter?

Dette er verre, merker jeg. Det er jo ikke alltid slik at personene er interessante aleine, men at helheten (tekst, virkemidler, språk m.m. og person), blir en interessant kombinasjon. Uten at det egentlig trenger å være noe favorittstempel på personene - de en husker best, er gjerne de mest komplekse. Olav Audunssøn kommer høyt opp. Og livlegen Struensee er fint portrettert hos Enquist. Heathcliff er uforglemmelig. Kristin Lavransdatter som tåler og tåler og tåler. Tjenerinnen Offred hos Atwood. Rikka Gan, signert Ragnhild Jølsen, er like fascinerende hver gang. Undsets Jenny. Hamlet. Mrs. Dalloway. Og den fæle Dorian Gray. Bare for å nevne noen som det er verdt å bruke tid på.

22) Har ei bok noensinne transportert deg til et annet sted?

Såklart! Og det er et kvalitetsstempel ved gode bøker at nettopp dette blir gjort på en solid og  overbevisende måte. Plutselig sitter en ikke hjemme i sofakroken lenger, men er langt av gårde, på nye steder og i gamle eller nye tider med mennesker en aldri har møtt eller alltid har drømt om å møte.

23) Hvilken bok kunne du ønske hadde en oppfølger?

Nå venter jeg veldig på bok tre om Thomas Cromwell, som har vært i eiminga i mange år, men bortsett fra den, kunne jeg ønske at forfattere som søstrene Brontë, Jane Austen, Amalie Skram og Ragnhild Jølsen hadde fått leve mye lenger og skrevet mye mer. Ikke nødvendigvis oppfølgere, men mer av det samme, det intense, sterke og kompromissløse.

24) Hvilken bok kunne du ønske IKKE hadde en oppfølger?

Nå leser ikke jeg noe særlig serielitteratur og er skeptisk til lange bokserier, så her har jeg ikke et godt svar. De fleste oppfølgere jeg har lest har vært gode. Men i mange tilfeller merker en jo at intensiteten ikke er helt på topp i bok nummer to. For eksempel var Garman & Worse ei knallgod bok, mens det sank litt med Skipper Worse.

25) Hvor lang tid tar det deg å lese ei bok?

Det kommer veldig an på boka. En lett roman på tre hundre sider er ofte gjort unna på en dag eller to, med kanskje fire timers effektiv lesing. Mer komplekse verker tar naturligvis mer tid. Språket har mye å si, samt tematikk. Korte bøker kan ta lang tid å lese, og omvendt.

Sånn, det var mine svar i denne omgangen - ta deg gjerne tid til å svare, du også!

Bibliotekenes Sommerles

Som mamma er jeg naturligvis opptatt av at barna mine skal ha det bra her og nå, men også at de skal lykkes seinere i livet. De små koser seg i øyeblikket, nærmest uansett hva de holder på med, mens jeg stadig tenker framover på det neste, og på hva jeg og mannen min som foreldre kan gjøre, stille opp med og legge til rette for. Og det gjelder naturligvis også bøker og lesing.

Jeg har alltid vært glad i bøker og hatt en enorm leseglede helt fra jeg knakk lesekoden med et gammelt og nå forlengst tapt Donaldblad som fireåring. Jeg er vokst opp med bibliotek hjemme og mengder av egne bøker, samt høytlesing, lydbøker og egenlesing nærmest hver dag. Ja, i svake stunder mener jeg fortsatt at årsaken til at jeg bruker briller i dag ikke er genetisk, men på grunn av kvelds- og nattlesinga mi som lita, foretatt i smug, hengende over sengekanten og med den tynne, mjuke lysstripa fra gangen som eneste lyskilde. Det var jo da det var best å lese, i stillheten, og med en kriblende følelse av at det var ulovlig, men så herlig nødvendig! Livsnødvendig, faktisk.

Ja, livsnødvendig. Og det har hele veien vært et inderlig ønske fra min side å bringe denne lesegleden videre til barna. Og det er det mange årsaker til. Den mest soleklare, for en voksen, er den instrumentelle: Å kunne lese er en helt nødvendig basisferdighet i vårt samfunn. Videre det vitenskapelige argumentet: Undersøkelser viser at barn som blir lest for hjemme og har et positivt forhold til bøker og lesing fra de er små, får et større ordforråd, et bedre språk og jevnt over gjør det bedre på skolen. Men så kommer det vanskelige, det vi ikke kan måle og veie og telle og sette en prislapp på: Den faktiske, reine lesegleden.

Hvordan formidle leseglede? Eller skape leseglede? Enda verre, bevare leseglede? Beskrive leseglede? Det er utrolig vanskelige spørsmål, spør du meg. Ikke bare varierer begrepet leseglede og betydninga av det fra person til person, men også elementer som alder, kjønn, interesser, smak, lesenivå og noe så trivielt som humør spiller inn. Jeg veit i alle fall at jeg ikke koser meg med samme type bok en dag jeg er sur som en dag jeg er glad. Og jeg tenker jo at barna på mange måter er likedan. Da kan det fort virke håpløst.

Skal en da gi opp? Ikke forholde seg til det, ikke velge, ikke lese? Nei, det er aldri et alternativ. Å lese er noe av det viktigste vi gjør sammen med barna! Vi legger ikke bare grunnlaget for større ordforråd og øker forutsetningene for at barna gjør det bra på skolen, vi ikke bare skaper litterære opplevelser og roer ned sammen, vi skaper også minner. Minner av noe trygt og godt og fint som blir med barna hele livet og som igjen med høy sannsynlighet fører til at de gjør det samme med sine barn - som forskning langt på vei kan underbygge.

Men vi gjør også noe mer. I disse nydelige leseøyeblikkene, når alt klaffer og vi får kjenne på den reine lesegleden, utvikler barna seg. Fantasien vår, og deres, og evnen til å leve seg inn i andre mennesker, andre liv og andre verdener gjennom bøkene og fortellingene vi leser, er en egenskap som må trenes opp og holdes vedlike for å kunne brukes aktivt. Og der finner vi virkelig magi! Når barna ikke bare knekker lesekoden, men selveste gledeskoden. Da er det gjort.

Hvordan komme dit, da? For vår del har bibliotekenes nasjonale lesekampanje Sommerles vært helt vesentlig i år. Vi sier at vi er med, sjøl om det bare er det eldste barnet som faktisk er påmeldt. Men alle er med. Hele familien samles i og om bøkene, vi leser sammen, prater sammen og fantaserer sammen. Vi smaker på ord, lærer noe nytt, lar tankene fare mens vi ser på illustrasjonene, diskuterer personene vi møter og blir kjent med og hendelsene de utsettes for. Lesestunden er blitt lengre og lengre, og gjerne flere i løpet av en dag! Og bøkene går unna som bare det. 

Igjen kan en spørre, og denne gangen er det: På hvilken måte er noe slikt mulig? Jo, fordi Sommerles helt har fjerna det voksne aspektet ved ferdigheten å kunne lese. Her snakkes det ikke om at lesing er en basisferdighet. Det vises ikke til forskning. Barna må ikke prestere noe etter lesinga, slik de ofte må på skolen. De skal ikke svare på spørsmål eller skrive oppgaver eller forklare seg. De behøver ikke utlevere leseropplevelsen sin eller seg sjøl, eller forholde seg til målsettinger og krav. Alt barna behøver å gjøre er å lese akkurat det de har lyst til. Sommerles er så enkelt som bare det. Det er åpent for alle 1. - 7. klassinger, tilgjengelig for alle via nettet, og helt gratis - men med muligheter for fantastiske resultater for hele familien. Sommerles er ei gavepakke; prosjektet gir glede her og nå, og uttelling seinere i livet.

Men, bare så det er sagt, det barnet som begynte med Sommerles 1. juni, er blitt et ganske annet barn mot slutten av sommerferien. For intellektuelt sett har det skjedd så mye som er helt umålbart, men som er noe av det mest verdifulle som kan skje: Barna har fått muligheten til å utvikle seg, til å gå boka og fortellinga i møte, til å ta imot med åpenhet og fantasi og glede. De lærer å se forbi omslag, sidetall og mengder av bokstaver, og gyver løs med kry forventning over hva de får være med på denne gangen. Slik er de blitt gitt evner de i beste fall kan ha glede av og nytte av, støtte seg til og utvikle seg videre med, ikke bare gjennom skoleåra, men også godt inn i voksen alder, ja, kanskje videre også. De lærer å leve med lesinga, og med gleden. Det kaller jeg livsnødvendig. 

Og du? Det smitter over på oss voksne også.

Dagsferske nyheter!

Jeg er ikke den som er raskest til å lese nye bøker, det skal jeg gladelig innrømme. Her kan det fort gå både vinter og votter, eller dager og år, uten at verken jeg eller boka lar oss affisere av tida som går. Vi har en stilltiende enighet og gjensidig forståelse om at boka blir lest når jeg er klar. Den maser ikke, og jeg stresser ikke. Og det er slik det bør være, mener jeg. At vi lesere finner de bøkene vi er klare for når vi er klare, for lesehumøret og leselysta påvirkes av så mangt. Det må få svinge, i takt og utakt med livet. Det som er viktig, er at vi av og til lar oss skyve ut av komfortsonen og leser noe vi vanligvis ikke ville ha lest, for å utvide horisonten, utfordre oss sjøl og kanskje få en helt unik leseropplevelse.

Men likevel er det umulig å ikke føle på dette jaget. Det brøles på nettsidene til kjedebutikker, nettbokhandler og bokklubber. Det skrikes i reklamer på e-post og det jaller fra reklamen i postkassa og de mange annonsene i avisene. I butikkene er det ikke noe bedre. Det buldrer fra de enorme bokstablene - det er så vidt jeg kan skimte personalet bak der et sted - og det dundrer fra plakatene som dingler fra taket eller opptar plass i vinduet. Alt er konsentrert rundt det eneste ene: At jeg som kunde skal kjøpe den boka akkurat NÅ.

Ja, for boka er jo ei ferskvare som skal fortæres innen holdbarhetsdatoen går ut. Den må kjøpes fort, fraktes varsomt og raskt hjem i riktig emballasje, om nødvendig legges på et kjølig sted uten støv, smuss, sakser, solskinn og barnefingre, og deretter inntas så kjapt som overhodet mulig. Og du må ikke glemme deg bort! Å innta ei bok for seint må være noe av det verste. Da blir du som leser hengende etter. Skrekkelig langt etter. Og du går uten tvil glipp av Den Litterære Sensasjonen, Årets Store Boksnakkis, Den Bejubla Forfatteren og Det Unike Bokverket. Og da - ! Hvem veit hvilken grim skjebne som venter en boktreiger? Og hvem er det som tør å finne ut av det?

Vel, jeg har venta. Mangfoldige ganger. Faktisk er det det jeg stort sett gjør. Jeg boktreiger. Og det går fint. Jeg har ikke pådratt meg stygge skavanker eller store hull med uvitenhet, jeg har ikke blitt straffa med grått hår, knuste lesebriller eller kjeft fra kritikerne, ingen forlag ringer og avhører meg om hvorfor jeg ikke har lest den og den boka og bokhandelen fortsetter å tillate at jeg av og til er kunde. Jeg befinner meg ikke på utsida av den litterære samtalen eller diskusjonen i lunsjen på jobb. Det er overhodet ikke sårt å ikke ha detaljrik innsikt i de siste store verkene til de sensasjonelle poppisforfatterne fra utlandet, eller å ha unngått enda en norsk oppfølger. Jeg føler faktisk at jeg ikke har gått glipp av noe som helst, for lesing og litteratur handler om så vanvittig mye mer enn å være først til å lese det siste.

Ja, om det ikke skulle være tydelig nok: Jeg syns at bøker ikke trenger det nyhetspreget og det ferskvarestempelet de ofte gis. Og jeg blir helt ærlig nesten satt ut av alle de førstemann til mølla-bestillingene og gnålet om å motta boka dagen før alle andre og denslags tull. Hva i all verden er vitsen? Er boka mindre god om du leser den en dag seinere? Koser du deg mindre fordi det er blitt neste uke? Har boka mista all sin kraft, styrke, sjarm, vidd og eleganse måneden etter? Og for å ikke snakke om hvordan den tar seg ut til neste år - har papiret begynt å smuldre opp, er teksten blitt uleselig og er boka plutselig ikke lenger lesverdig?

Jeg kan forstå at nyhetsbegrepet i alle fall til en viss grad er relevant når vi snakker om ulike sakprosautgivelser. Da brukes gjerne ord som aktuell og tidsriktig i forhåndsomtalene, eller formuleringer som at boka er nødvendig for å forstå den eller den konflikten, eller at teksten gir deg innsikt i den eller den hendelsen og så videre. De siste åra kan vi for eksempel si at bøker om Syria har havna i denne kategorien. Og spesielt for oss i Norge er også utgivelser som på ulike måter tematiserer og behandler det som skjedde 22. juli 2011. Men en biografi om Karl den store, eller Carl I. Hagen, har ikke samme aktuelle slagkraftighet, og det med rette. Det samme gjelder Kleopatra og Cher.

Men når vi snakker om romaner, er det da i det hele tatt et poeng å trekke fram dette med aktualitet? Er det ikke slik at mange temaer alltid er aktuelle, ettersom hvor vi er i livet? For eksempel tidsklemma, sjuke foreldre, jakta etter en partner? Eller hva med det å føle seg annerledes, utafor, deprimert? Drikke seg dritings, streve med å velge yrke, opponere mot familiens ønsker? Eller å skue tilbake på et langt liv, angre på valg en har gjort og sjanser en ikke har tatt? Kan vi kalle noen av disse temaene for dagsferske nyheter?

Absolutt ikke. Men ei god bok, ei velskrevet, gjennomtenkt og solid komponert bok med fine skildringer, elegante konfliktlinjer og godt språk, som formidler tematikken på en balansert måte, den vil stå seg. Gjennom vinter og votter, måneder og år. Og den er like god på torsdag som på mandag uka etter, og i april som i oktober. Det er det viktig å huske på i reklamejaget der en pådyttes og påmases stadig nye titler, slik at lesinga fort bærer preg av stress snarere enn kos, ro, refleksjon, berøring og glede.

Ti bøker alle andre enn meg har lest

Høsten 2011 la jeg ut et innlegg med tittelen Ti bøker alle andre enn meg har lest. Og det innlegget kom jeg plutselig over her om dagen, og jeg bestemte meg for å ta ei ny runde. Hvor mye har endra seg på nesten sju år? Er det slik at lesesmaken og lesevanene er de samme hele livet, er det ulike lesefaser eller er det kanskje kontinuerlig bevegelse? Eller sagt med andre ord: Er jeg fortsatt like sta og fordomsfull som jeg var for sju år sida? Eller har jeg endra praksis? Har jeg aversjoner mot bøker, forfattere eller hele sjangre? Føler jeg meg fortsatt like utafor når damene i nabolaget snakker om den nyeste kjærlighetsfortellinga de har lest? Må jeg melde pass på boka bak Netflix-suksessen? Har jeg fokusert på å lese meg opp på mannfolka? Og må jeg fortsatt riste på huet når noen spør om jeg har lest Knausgård? 

1. Napoli-kvartetten

Ja, disse bøkene har jeg faktisk ikke lest. Med vilje. For det er noe som stritter noe så intenst i mot når fjern og nær bortimot roper meg inn i ansiktet, helt uoppfordra: DISSE BØKENE MÅ DU LESE! Og deretter begynner de å fortelle om bøkene og personene og handlinga, og de verste av dem avslører gjerne saftige detaljer også, uten at jeg har sagt så mye som et pip. Men jeg skriver det nå: Jeg får ikke det minste lyst! Jeg vil ikke lese!

2. Faen ta Katherines papirbyskilpadder

Hva er greia med han derre amerikaneren John Green, egentlig? Jeg veit ikke, for jeg har ikke lest noe av han. Det jeg veit, er at alle venter på bøkene hans, at alle leser bøkene hans, at alle bøkene hans har rare titler og at alle bøkene hans blir filmatiserte. Men, kjære voksne damer på godt over førti år: Dette er vel faktisk ungdomslitteratur, er det ikke?

3. Husmorrekka Santa Montefiore, Lucinda Riley og Cecilia Samartin

Nei, nei og nei. Jeg orker ikke høre mer om disse damene og disse bøkene. Bare titlene gir meg mark - Gracies hemmelighet, Perlesøsteren, Drømmehjerte... Jeg har flere venninner som er så fullstendig oppslukt av disse romantiske, sødmefylte tårepersene at jeg må gå om jeg hører om ei eneste bok til. Åja, hun reiser, sier du. Til et nytt sted. Og finner et brev. Eller møter en gammel flamme. Eller skal oppklare morens hemmeligheter. Eller blablabla. Å, gikk det bra? Det var sjokkerende. Sikkert helt grei underholdning for dem som liker slikt, men kvalitetslitteratur er det ikke.

4. Krimkarene Jørn Lier Horst, Hans Olav Lahlum og Torkil Damhaug

I fare for å gjenta meg sjøl: Nei, nei og nei. Disse har jeg ikke lest. Og jeg har ikke så veldig lyst til å lese dem heller. Det er noe som byr meg i mot når mannfolk i førtiåra og vel så det mer enn gjerne poserer på omslaget til egne bøker. Og da snakker jeg ikke om sånne små passfoto i svart-hvitt som ofte er å se på innbretten, neida, jeg mener de bildene der en smører kvapsete haker, skeive tenner, monobryn, skjeggstubber og vortelignende klumper utover hele forsida og/eller baksida (stryk det som ikke passer) av boka. Hvorfor? Kan ikke boka få lov til å være bok, og mannen bare være et sted i kulissene? Men bortsett fra det er bøkene sikkert helt toppers, og da mener jeg samme topp som punkt tre.

5. Outlander

Jeg har hengt meg helt opp i ordet, ikke i bøkene. Det stopper liksom der. Outlander. Med norsk uttale høres det omtrent ut som når en utlending prøver å forklare at han er utlending - diftongene er litt på skrå og vokaluttalen danser nervøst etter før en ukorrekt endelse gir meg krona på verket. Jeg skjønner jo hva vedkommende vil si, akkurat som at jeg forstår hva forfatter Diana Gabaldon også vil fram til, men du verden, det er ikke en velfungerende norsk tittel. Men kanskje jeg er for streng nå? Bøkene er jo tross alt blitt tv-serie.

6. Jo og Jojo

Helt ulike, men med omtrent samme fornavn: Jo Nesbø og Jojo Moyes er ingen sikre vinnere her i gården. Den ene plager vettet av meg på alle e-poster fra nettbokhandlene i tre svært lange måneder før sin neste utgivelse, og den andre ligger alltid i meterhøye salgsstabler og forstyrrer utsikta i bokhandelen. Det blir rett og slett alt for mye - rein overeksponering i ulike kanaler - og det ødelegger leselysta fullstendig. De får nok ligge i ro ei god stund til. 

7. Av to søstre dro en av oss til bokhandleren i hundre og én dag

Det kunne kanskje vært tittelen på ei bok jeg faktisk ville lest! Men det er det jo ikke. Det er i steden omtrent alt av Åsne Seierstad. Jeg husker da hun slo igjennom med bokhandler-boka, og hun har siden den gang fortsatt å komme med bøker som jevnt over får gode anmeldelser, alle, eller nesten alle, skrevet halvdokumentarisk eller i det grumsete grenselandet mellom journalistikk og skjønnlitteratur. Jeg er skeptisk, men registrer at hun fortsatt er der ute. 

8. Pinglete superbitchkattekrigere

For de av oss som har en del med barne- og ungdomslitteratur å gjøre, er dette tre svært ulike serier en ikke kan komme utenom i lengden. Først har vi Pingla, tegneseriedagbokromaner av den blaute, humoristiske sorten, så har vi albinoen Anne Beas lange kamp mot mobbegjengen superbitchene og deretter den evigvarende og helt kaotiske fantasyserien om kattekrigerne. Foreløpig er det ingen av disse bøkene som kommer over dørstokken min, men jeg tolererer at de står i bibliotekhyllene og breier seg. 

9. Fri vilje eller arv og miljø

Ja, det er spørsmålet! Hva er fritt, hva er nedarva? Og hva er genetisk bestemt for lenge sida? Ikke for å lulle meg langt inn i en helt annen diskusjon, men det er faktisk interessante spørsmål. Men ikke så interessante at jeg ønsker å lese om dem i et format der det er uklart om det er skjønnlitteratur jeg leser, forstått som fri fiksjon, eller om det er sjølutlevering (uærlig eller ærlig), utlevering av andre (etisk problematisk) eller sjølbiografisk (ikke fiksjon). Slike uklare sjangergrenser syns jeg fort er ubehagelig, i alle fall der emnene er delikate. Så jeg tror jeg står over til søstrene Hjorth er ferdige med sitt og vel så det. 

10. Min kn(a)usende kamp

Det er faktisk en kamp å stå i mot! Og da mener jeg ikke bare de seks tjukke bøkene med tittelen Min kamp, men alt annet denne fyren har skrevet også. Etter mange år med han som forfatternes frontfigur i norsk presse, har jeg fortsatt bare et svært usympatisk inntrykk av fyren. Kanskje fordi jeg slutta å følge med for lenge sida. Kanskje fordi jeg bare ser positur og figur, skræving og svett sveis og ikke tar til meg budskapet, om det er noe der. Eller kanskje fordi jeg faktisk så Munch-utstillinga der Karl Ove av en eller annen totalt uforståelig grunn hadde plukka ut bilder. Og da omviseren, ei svært dyktig dame, fortalte hva Karl Ove så i de ulike bildene, blei det så flaut på hans vegne at jeg og flere i gruppa nesten gikk. Makan til spekulativ, gjennomsiktig og begredelig synsing! Og så totalt kunnskapsløs! Og så pinlig sjølutleverende! Men bildene er gode. 

Og slik blei det i denne omgangen! Om jeg har blitt verre eller bedre får vel bli opp til dere å bedømme, men jeg skal nå innrømme at jeg ser noen sammenhenger her. Men hvem veit, kanskje kan jeg overbevises til å prøve noe nytt? Kanskje ikke det er så dumt...? Eller kanskje har jeg det aldeles utmerket akkurat slik som jeg har det - jeg har nok å lese på om jeg ikke skal bry meg om disse også!

Om du vil kopiere utfordringa er det bare å sette i gang. Jeg gleder meg til å lese!

Verdens bokdag

I anledning verdens bokdag, som er i dag, og hvis formål blant annet er å sette fokus på bokas rolle i samfunnet, syns jeg det passer fint å dele et lite utdrag fra boka jeg akkurat har begynt å lese.

Denne islandske natt i desember 1989, meget klart vær. Man kan se stjernene, men ikke noe nordlys.
     Hvor er det blitt av.

Ved firetiden om ettermiddagen den 14. april 1998 går han forbi den nedlagte jernbanestasjonen i Skellefteå, går langsomt for ikke å vekke oppmerksomhet, og ser tre menn sitte på trappen.
     Han drar straks kjensel på ham. Det er Jurma. Det regner lett.
     Det gjør vondt. Det går noen sekunder før han forstår hvorfor. Da begynner han som alltid å tenke på noe annet, det er slik man overlever: han husker et lignende bilde, det er fra filmen "Philadelphia", eller kanskje fra Bruce Springsteens musikkvideo til filmen. Denne Springsteen går på en gate langs en fabrikk, gjennom et ødslig landskap, ja kanskje en nedlagt fabrikk, langsomt og uten å se seg omkring; man får inntrykk av at de tre sittende mennene som betrakter den gående, har vært ungdomsvennene hans, men nå er blitt igjen, mens han er gått videre.
     De hadde ikke ropt til ham at han skulle stanse.
     De som blir igjen, roper ikke gjerne til dem som går. Hvordan var det så å bli igjen. De tre mennene utenfor den nedlagte jernbanestasjonen i Skellefteå delte på en vinflaske, sikkert ikke den første. Jurma hadde løftet hodet da han så ham, som i en gjenkjennende gest, men så senket blikket igjen, som i skam eller ubehersket raseri.
     Det gjorde vondt. Det var ufattelig at det ikke var han selv. Vanskelig å forstå. En tilfeldighet, kanskje, eller et mirakel?
     Er han redd? Han er redd.

Utdraget er henta fra s. 7-8 i den norske utgaven av sjølbiografien Et annet liv (på svensk i 2008, på norsk i 2009 ved Bodil Engen) av Per Olov Enquist (f. 1934). Jeg har hatt boka på vent i ulesthylla i mange, mange år, men nå er endelig tida inne. Og med tanke på det jeg har lest så langt: Du kan trygt lese den, du også. Dette er stor litteratur.

God bokdag!

Boklige bomkjøp

Fra tid til annen opplever jeg at jeg kjøper bøker mot bedre vitende. Misforstå meg rett: Jeg kjøper til stadighet en del bøker, både som gaver og til meg sjøl, og de fleste av dem er svært interessante, lesverdige, aktuelle, uunngåelige, inspirerende, fascinerende, spennende, gode eller i alle fall bortimot helt nødvendige å ha i hylla. Men av og til lar jeg dømmekraft, fornuft, økonomiske hensyn, manglende bokhylleplass og leselister fare ut av huet til fordel for en impuls. Jeg tenker som så at når jeg stort sett overstyrer kjøpeimpulsene og lar de glansa omslagene ligge, må de av og til overstyre meg, de også. For det kan jo hende impulsen har rett, og at akkurat den boka der, i den fine blåfargen, er ei bok som vil gi meg en sterk leseropplevelse. 

Men så er det alle de gangene det er skivebom, da. De gangene gjør jo at det går lenger og lenger mellom hver gang impulsen får styre. Eksemplene står der til skrekk og advarsel og skriker til meg fra ulesthylla: Se, slik gikk det med forrige impulskjøp - jeg står her fortsatt! Og jeg tenker: Hvor var den kritiske røsten som ellers er i huet da jeg la denne boka på disken og betalte for den? Og fra et annet sted i huet kommer det svar: Ei bok fra eller til spiller ingen rolle, og som regel lar det seg ordne både enkelt og greit. Og det er jo sant. Problemet er når det blir ei bok eller to ved hvert kjøp. Heldigvis er jeg ikke helt der ennå. 

Ei bok som så fin og interessant ut i butikken, men som hjemme virker både platt og kanskje litt uinteressant, kan bli en god gave til en leser som liker lette bøker. Ei bok som jeg vurderte som vesentlig, men som ligner forskrekkelig mye på ei bok jeg allerede har, kan gis bort til noen jeg veit ikke har den. Oppslagsverk innkjøpt til huset er ei like fin gave til en student. Barnebøker får alltid bein å gå på. En roman jeg har hørt mye godt om, men som jeg mister lysta til å lese, kan gis til noen som vil lese nettopp den boka. Og dessuten kan jeg alltids bytte boka i butikken dersom jeg ikke finner en grei gavemottaker. Men noen ganger er jeg så treig, så treig, slik at boka både blir gammel og støvete - sett med bokhandeløyne - og når en aktuell mottaker fortsatt ikke er på plass etter et års tid, blir det til at jeg må lese boka sjøl. Den havner med andre ord i reolen for uleste bøker, som per nå er omtrent ti hyllemeter.

Og der står den, sammen med alle de andre uleste bøkene, og venter tålmodig i lesekø. Jeg velger som regel nøye ut de bøkene jeg skal lese, og lager som kjent både leselister og leseplaner på årlig og månedlig basis. Av og til brytes de jo - heldigvis - ellers hadde jeg vel vært helt rigid. Slike avvik ser jeg på som veldig sunne og helt nødvendige! Men det morsomme er at det alltid er like spennende å sette i gang med ei bok som jeg ikke kjenner noe særlig til, en tekst som er helt åpen for meg, et forfatternavn som jeg må lese høyt, for å sjekke at det fortsatt ikke kommer noen assosiasjoner. Jeg tenker at det er fint å utfordre seg sjøl slik innafor alle sjangre, å tørre å ta en sjanse eller to, å forsøke det ukjente. Ellers er det fort gjort å størkne i gamle lesespor. 

Dessverre er også fallhøyden stor i slike tilfeller. Fordelen er at en stiller helt blank - det er lagt minimale føringer på lesinga. Men en kan også stole litt vel mye på egne forventninger, eller føringer som legges i omslag og på baksidetekst. Det er ikke alltid denne informasjonen stemmer på grunn av hastverksarbeid i pressegruppene hos forlagene. Ofte skummer de et sammendrag framfor å lese hele boka, derfra trekker de forhasta konklusjoner og leverer deretter en tekst basert på egen synsing og ikke den faktiske teksten. Slikt forekommer oftest med oversatte bøker, særlig der det er kraftig tidspress, for eksempel når den norske utgaven skal utgis så fort som mulig for å oppnå høyest mulige salgstall. Andre ganger kan en som leser oppleve å være helt uenig i en baksidetekst etter å ha lest boka, av og til av samme årsak, men også fordi ulike lesere får ulikt utbytte av samme bok.

Men tilbake til fallhøyden. Når ei slik blank bok ikke innfrir, blir det et skikkelig klask når leseren realitetsorienteres. For min del er det som regel slik at jeg en sjelden gang har kjøpt ei bok som er lettere enn de jeg vanligvis leser, ei bok som befinner seg hakket mer mot underholdningslitteratur enn den vanlige romanen. Og jeg tenker at dette blir koselige, lette timer der jeg slipper å gruble på hvordan alt så elegant henger sammen, bekymre meg for hva som kommer til å skje med hovedpersonene, ta lesepauser fordi det er så sterk tematikk, eller lese sakte fordi hver setning er en fryd. Med andre ord: Jeg forventer at jeg slipper å føle så mye, jeg forventer å bruke kort tid. Lettlest er fort og greit, lest og glemt (nesten). For det er forskjell på lektyre og litteratur. 

Feilen jeg gjør, er den at jeg tror jeg skal kose meg, altså både få pose og sekk. Fakta er at jeg gremmes så til de grader av dårlig språk og irriterer meg grenseløst når det mangler bøyingsendelser, bokstaver eller tegnsetting i teksten. Jeg skjemmes av grove feil på handlingsplanet, blir flau av slurvefeil der forfatteren roter med tid, og direkte sint når ei lett og tilgjengelig bok ikke klarer å være tydelig på hvilken person som snakker og tenker til hvilken tid! Bare for å nevne noe. Resultatet blir at jeg bruker mye mer tid og krefter på den dårlige boka enn på den gode. Jeg investerer tid og krefter i å lese, jeg merker meg alle feil og lærer av dem, jeg skriver om i huet, forbedrer, bytter ut, og i tillegg kan det hende boka får gjennomgå i skriftlig format også. En sjelden radbrekking har vel forekommet verbalt i tillegg. Disse bomkjøpene er altså langtifra lettbeinte nytelser. 

Likevel fastholder jeg at det er viktig å stikke fingeren i jorda fra tid til annen, altså å lese disse ukjente bøkene av de ukjente forfatterne, de blanke bøkene der en som leser stiller uten føringer. Uansett om en svinger innom underholdningslitteratur eller fordøyer tung essayistikk, om en bryner seg på lyrikk eller gleder seg over en velforma historisk roman, om en opplyser seg med biografi eller lar seg rive med av et drama: Alt hjelper oss med å reflektere rundt lesing og litteratur og til å forstå hvorfor vi tar de bokvalgene vi gjør når vi kjøper bøker. Og det er vel verdt noen timer med frustrasjon fra tid til annen.