Biografi: Opplysningstidens kvinner

Bildekilde: Pax.no

I midten av juni var det klart for ei ny runde i Ingalills lesesirkel der vi leser biografier, og temaet var "I rettferdighetens navn". Slik jeg forstod, skulle vi lese om kvinner og menn som på ulikt vis har kjempa for det gode og rette, for likestilling og likeverd, for utdanning eller vaksiner, for arbeid eller stemmerett, for sin tro, for sin kultur, for likelønn og rett til embeter og verv, for religionsfrihet, trykkefrihet, ytringsfrihet, og mot for eksempel diskriminering, undertrykkelse og korporlig avstraffelse. Som alltid går jeg tilbake i tid, og da er situasjonen en ganske annen enn i dag.

Jeg går tilbake til 1700-tallet sammen med Elisabeth Aasen (f. 1935) og de briljante kvinnene hun skildrer i Opplysningstidens kvinner (Pax, 2010). Her finner vi damer som vil gjøre en forskjell, damer som studerer på egenhånd og er gnistrende skarpe, damer som regjerer, som blir tilbedt av både prinser og generaler, til og med damer som taler Napoleon midt i mot og som nekter å la seg påvirke til å bli keiserens elskerinne. Det er språkmektige kvinner som lever av sitt forfatterskap eller sin kunst og som forsørger seg sjøl, sine barn og sin mann. De skiller seg over en lav sko, reiser, sanser, opplever og blir inspirerte. Her er det damer som ønsker rettferdighet, likestilling, muligheter og kunnskaper, og ikke fastlåste patriarkalske samfunn der de er eiendom. De er ikke redde for å formulere seg skriftlig, diskutere høylytt eller ta kniven i egen hånd, sjøl om det tidvis straffes med forvisning, fengsling og dødsstraff. Kvinnene vil mer enn å være gratis hushjelp og mødre, de vil være egne mennesker, de vil være seg sjøl.

Forfatter, statsstipendiat og forsker Elisabeth Aasen åpner Opplysningstidens kvinner med et sitat av selveste Ludvig Holberg (1684-1754), fra hans roman Peder Paars (1719/1720). Og sitatet er så godt, og så toneangivende for disse kvinnenes kamp, at jeg like greit gjengir det her:

Lad dem studere, som har beste Sindsens Gaver,

Lad dem regiere, som et Huus kand forestaae/.../

Skal A, skiønt hun er viis, fordi hun er en Qvinde, 

Fordi hun gaaer med Skiørt, fordømmes til at spinde?

Skal B, som er en Nar, en Drukkenbolt, et Faar,

Strax Mester være, just for han med Buxer gaaer?

Ja, skal det altså være sånn? At vi ser på navn, klær og kjønn, ikke evner, intelligens og egnethet? Nei, sier Ludvig Holberg, og er en forløper for den omfattende og tankeendrende opplysningstida som seinere skal brake inn over Europa med full tyngde. Men i 1719, når Peder Paars utkommer, er det nok flest som ler. Skal kvinner bestemme, ta avgjørelser, ha makt, regjere? Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), som både er opplysningstenker og romantiker, tar til orde for å umyndiggjøre kvinner fullstendig. Jenter trenger ikke utdanning, men det er greit om de kan musisere eller tegne litt, og særlig brodere. De skal være vant til å bli avbrutt, gjerne hvert femte minutt, slik at de ikke får ro til å tenke egne tanker. De skal stadig ha forestående gjøremål, og gå fullt opp i husmorrolla. Gifte kvinner, skriver Rousseau, skal føye seg etter sin mann og være han underlegen i alt. Så tvang han også sin egen livsledsagerske, Thérèse Levasseur (1721-1801), ei enkel kvinne han nekta å gifte seg med før etter tjuetre års samliv, til å gi bort deres fem barn til datidas hittebarnanstalter. De besøkte dem aldri.

Rousseaus tanker om kvinnas evner og om jenters oppdragelse slår rot i Frankrike, slik at Napoleon i 1804 bare formaliserer det Aasen kaller en utbredt kvinneforakt når han følger opp med kvinneundertrykkende lover i Code Civil: "I artikkel 1124 ble gifte kvinner plassert i kategorien personer uten rettigheter i loven sammen med mindreårige, kriminelle og mentalt tilbakestående.", skriver Elisabeth Aasen. Napoleon sjøl mente at den beste kvinne var hun som fødte mange barn. Så mye for frihet, likhet og brorskap! Nei, det er sjølsagt bare for menn, og da utelukkende for borgerstanden og oppover. Revolusjon for hvem, egentlig?

Men det svinger raskt, fram og tilbake, gjerne i utakt med mannfolkas synsing. Samtidig med Rousseaus kvinneideal er ikke kvinnene til å stoppe. I Frankrike mot slutten av 1740-tallet er det nok ingen som ler. På det store slottet Versailles er det allmenn kunnskap at kongens offisielle elskerinne sitter med praktisk talt all makt. Madame de Pompadour (1721-1764) har eneveldig regjeringsmakt i Europas mest toneangivende land i nesten tjue år. Veien til kongen gikk gjennom henne, bokstavelig talt. Fikk du ikke kontakt med henne, kunne du gi blaffen i å appellere til kongen. Madame de Pompadour var veldig opptatt av kunst og kultur, og fikk en enorm innflytelse, ikke bare blant hoffet og fiffen i Frankrike, men også langt utafor landets grenser. Hun var ett av mange levende bevis på at den store Rousseau tok feil.

Og Madame de Pompadour var ikke aleine om å tenke, snakke, skrive og gjøre slikt som kvinner ikke skulle. Britiske Mary Wollstonecraft (1759-1797), for eksempel, polemiserte heftig mot alle Rousseaus ideer i sine klassiske skrifter, Thoughts on the Education of Daughters (1787) og Vindication of the Rights of Women (1792). Wollstonecraft omtales gjerne som den første feminist, og krevde ikke bare skolegang for jenter, men samme undervisning i alle fag, uansett kjønn. Likheten måtte gjelde mellom menn og kvinner, for alle kvinner, på alle samfunnsplan.

Rousseau får nok et skudd for baugen når salongkulturen virkelig blomstrer i Paris. De beste og mest fornemme salongene blir holdt av intellektuelle og godt bemidla kvinner som alle leser, skriver, tenker og snakker minst like stødig som en minister. Den første salongen tilhørte Madame de Lambert (1647-1733) og åpna i 1710. Her kunne en diskutere alt en ville, men særlig kunst og politikk var populære temaer. Salongene var nyttige fordi folk møttes og inngikk allianser med hverandre på tvers av grupperinger og yrker, og salongene var åpne forum i motsetning til stenderforsamlinga og avisene, der stort sett kun menn slapp til. I salongene fikk kvinnene virkelig skinne med all sin kunnskap. Glansperioden varte fram til 1789, da revolusjonen gjorde ende på alt. Da tok det flere år før salongene dukka opp igjen. 

Men før den tid, rakk flere sterke damer å sette sitt preg på Paris, blant dem var Madame de Tencin (1682-1749), Madame Geoffrin (1699-1777), Madame Necker (1737-1794, ja, mor til Madame de Staël), Madame du Deffand (1696/97-1780) og Julie de Lespinasse (1732-1776). Deres evner, egenskaper og salonger baner indirekte veien for politisk engasjerte kvinner, som for eksempel trekløveret Charlotte Corday (1768-1793), Olympe de Gouges (1748-1793) og Madame Roland (1754-1793), som alle henrettes etter revolusjonen som "takk" for sin innsats. Den ene tok livet av Marat, den andre skreiv erklæringa om kvinners rettigheter, mens den siste var politiker og mer eller mindre innenriksminister forut for og i den trøblete revolusjonsperioden. 

Det bærende elementet i boka, er likevel Germaine de Staël (1766-1817). Hun blir forvist fra Paris av Napoleon, seinere fra Frankrike i sin helhet, på grunn av sin giftige tunge og skarpe penn. Madame de Staël reiser derfor mye. Reisene knytter Europa sammen, både i hennes sinn og litterært. Og hun bringer tanker og ideer fra ett sted til et annet. I Aasens bok er hun den som knytter Frankrike og Tyskland sammen, to områder som på 1700- og 1800-tallet var svært ulike: Ett opplysst, men eneveldig monarki og omtrent tre hundre småstater med jålete fyrstehus med sans for føydalisme. Fellestrekket var ekstravaganse og pengebruk, noe som igjen gikk utover bønder og småkårsfolk i begge land.

Germaine de Staël, født Necker, blir i løpet av sin levetid ei av de mektigste kvinnene i Europa, og det helt uten fyrstelig bakgrunn. Hun jobba seg rett og slett oppover, i takt eller utakt med sine menn, hun brydde seg ikke nevneverdig. Hun hadde sin egen agenda uansett, og hun "dominerte og provoserte, både politisk og litterært", skriver Elisabeth Aasen. Hun møtte og diskuterte med samtidas mest populære mannfolk, være seg filosofer, forskere, forfatterere eller fyrster, og hun sjarmerte mange av dem i senk med sin egenarta personlighet.

I tillegg til Paris, er det områdene Weimar og Jena som framstår som de mest intellektuelt høyverdige i opplysningsperioden. Begge steder får kvinner slippe til med salonger, og blant regentene finner en også mange sterke damer, for eksempel Marie Antoinette (1755-1793) og Anna Amalia (1739-1807). De setter unektelig sitt preg på sine omgivelser. I Aasens bok får alle omtale, og hun belyser dem ut ifra et kvinneperspektiv, der hun ser på hvordan deres roller former dem, og hvordan de takler utfordringene de får.

Elisabeth Aasen har tidligere skrevet bøker som Driftige damer. Lærde og ledende kvinner gjennom tidene, Barokke damer og Det skjønnes hage. Middelalderens skrivende kvinner. Med Opplysningstidens kvinner følger hun på en svært solid måte opp sitt nyskapende folkeopplysningsprosjekt, der hun kaster lys over kvinnelige pionerer innafor kunst, kultur og vitenskap, hun peker ut kvinnelige ledere og viser fram uvanlig sterke damer som trosser vanskelige svangerskap, fatale aborter, arrangerte ekteskap og store sorger for et større gode: Å kjempe for kvinners rettigheter. Det er ei fenomenal kvinnerekke Aasen skildrer, og det er både inspirerende og motiverende lesning. Som alltid er bøkene utstyrt med nydelige malerier av samtidige kunstnere, blant de fineste er bildene til hoffmalerinne Elisabeth Vigeé Le Brun (1755-1842), ei kvinne som levde av sin kunst og som også har sitt eget kapittel i boka. Den høye kvaliteten på Aasens arbeid samt det rike bildematerialet gjør boka til et praktverk som bør finnes i alle oppegående kvinners hjem.  

Favorittforfattere: W

Jeg har kommet til W i denne favorittforfatterkåringa, og skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde så mange alternativer å velge i mellom, i alle fall ikke på kvinnesida. Både Virginia Woolf og Herbjørg Wassmo har jeg allerede skrevet om, og Minette Walters er strengt tatt ingen favoritt. Ergo skjønte jeg fort at bokstaven W blei mannfolkdominert. Sjøl om det er mange gode menn på W, bestemte jeg meg for bare en mann. Og det blei ingen ringere enn William Shakespeare.

Bildekilde: Wikipedia

William Shakespeare (1564-1616)
William Shakespeare trenger vel egentlig ingen nærmere introduksjon, men her kommer en kort en likevel. Han blei født i Stratford-upon-Avon i England i 1564 og var barn nummer tre av totalt åtte. Faren John var hanskemaker og mora Mary var en velstående bondedatter. Vi veit lite om Shakespeares barndom og oppvekst, men de fleste regner med at han gikk på King's New School i Stratford, der han blant anna lærte å lese og skrive, fikk en solid innføring i latin og dessuten fikk lest alle klassikerne. 18 år gammel gifta han seg med den åtte år eldre Anne Hathaway, som da allerede var gravid med dattera Susanna. Seinere fikk de ett sett tvillinger. Så blir William Shakespeare rett og slett "borte". Mellom 1585 og 1592 veit vi ingenting om hva han foretar seg, hvor han er, hvem han menger seg med og hva han jobber med. Men så, i 1592, dukker han opp igjen, i full sving som dramatiker i London.

Biografene regner med at Shakespeare starta som skuespiller, regissør og dramatiker i løpet av 1580-tallet. Allerede fra 1594 veit vi at han har sin egen skuespillertrupp, og i 1599 bygges det sagnomsuste Globe Theatre - seinere kjent som The Globe. Deretter går det slag i slag - truppen blir bl.a. hetende King's Men fra 1603, og får også økonomisk støtte derfra, mens Shakespeare blir stadig mer velholden og berømt. Men i 1606-07 blir produksjonen gradvis mindre omfattende. De tre siste skuespilla skriver Shakespeare i samarbeid med andre, og har skriver ikke etter 1613. William Shakespeare, som ettertida skal komme til å se på som en av tidenes aller viktigste og beste dramatikere, om ikke den desidert største av alle, dør i 1616, 52 år gammel.

I løpet av sin karrière skreiv Shakespeare minst 38 skuespill (tragedier og komedier) og 154 sonetter - sannsynligvis mer (sjøl om noen mener at det må ha vært mindre). Det er vanlig å dele opp forfatterskapet i fire tematiske epoker - litt som Holbergs raptuser, uten sammenligning forøvrig: Fra 1589-1594 var Shakespeare inspirert av britisk historie, og skreiv både komedier og tragedier over kjente hendelser, som oftest kongeliv og kriger. Mellom 1594 til 1599 kommer det i tillegg til historiske skuespill (britiske og antikke) også flere av hans beste og mest komplekse komedier. Fra 1599 til 1608 konsentrerer han seg om de episke tragediene som i dag er allemannseie i i alle fall vestlig kultur, mens han mellom 1608 og 1613 skreiv tyngre, mer symbolske og psykologiske dramaer, ofte kalt eventyrspill, hvor både tragiske og komiske elementer er vesentlige deler av handlinga. Samtlige stykker blir satt opp over hele verden, sjøl om forfatteren i sin samtid var mest kjent for sonettene sine. I dag kan jeg nevne i fleng for eksempel Richard III (1592-93), Romeo og Julie (1595-96), Hamlet (1601-02), Macbeth (1606), Troll kan temmes (1593-94), En midtsommernattsdrøm (1595-96) og Stormen (1611), og de fleste vil nikke gjenkjennende. Han skulle bare visst!

Spekulasjoner om hvem William Shakespeare egentlig var, om han skreiv alt sjøl eller rappa ideer, tekster og skikkelser fra andre, om navnet var et pseudonym eller et alter ego, hvem som finansierte hva (truppen, Globen, Blackfriars, husene, eiendommene) og hvordan det hele egentlig henger sammen, har dukka opp med jevne mellomrom, og vil mest sannsynlig også fortsette å dukke opp helt til emnet Shakespeare er utsnakka (og sjansene for det er vel relativt små). Noen mener det egentlig var dronninga som skreiv, andre påpeker den litt for nære sammenhengen mellom Shakespeare og Christopher Marlowe (1564-1593). Atter andre er tilhengere av Francis Bacon-teorien (1561-1626) eller den mindre anerkjente konspirasjonsteorien hvor hoffpoeten Edwars de Vere, 17. jarl av Oxford (1550-1604) krediteres for Shakespeares dramatikk.

Like fullt besitter William Shakespeare sin posisjon den dag i dag, som en av de fremste dramatikerne i verdenshistoria. Han er umulig å komme forbi i ethvert litteraturstudium, med rette, og burde også være mer innflytelsesrik enn han er per nå i poesien, for de fleste av sonettene er velforma, vakre og byr på djup innsikt til den som vil ta i mot. Interessa for han er nærmest ubegrensa, kanskje mest fordi det er så mange spørsmål vi aldri får svar på. Han skaper spenning og stemning, karakteriserer og psykologiserer, er effektiv og dvelende, drømmende og konkret, og er, mer enn noen annen dramatiker jeg har vært borti - for ikke å si forfatter - utrolig humoristisk, på så mange ulike nivåer og måter. Det går fra fysiske "practical jokes" til tørr, britisk understatement - og alt i mellom. Å lese Shakespeare er derfor inspirerende, utfordrende, tankevekkende, interessant og veldig morsomt.

En av hans mest kjente sonetter er sonett 18, her i gjendiktning ved Erik Bystad (f. 1952):

Skal jeg si du er lik en sommerdag?
Du har mer ynde og mer harmoni.
Hver maiknopp skakes bryskt av vindens jag,
og sommerens lånte tid er fort forbi.
For het iblant er himmeløyets glød,
og ofte blir dets gylne glans obskur.
Alt skjønt går fra det skjønne og mot død,
på grunn av skjebne eller streng natur.
Men alltid skal din sommer finnes her,
din skjønnhet skal bestå, du skal forbli,
og ikke gå hvor dødens skygge er:
Av diktet, evig, oppstår du i tid.
     Så lenge menn kan ånde, øyne se,
     har diktet liv. Og du får liv ved det.

Hvem er dine favoritter på W?
Blir det Shakespeare på deg også, eller heller du mer mot en annen? Jan Wiese er det jo mange som liker, og Kjell Westö er aktuell med Svik 1938 nå. Ola Wikander er fin for alle som er over middels interesserte i språk, mens Oscar Wilde er og blir en helt for både forfattere og homofile. De to damene jeg nevnte innledningsvis er ikke til å kimse av, og om du liker krim, er vel heller ikke den tredje så ille. Shakespeare er jo dessuten også så heldig at han har opptil flere navnebrødre, hvis etternavn er alt fra Golding og Heinesen til Faulkner og Blake. Eller har du kanskje et helt annet favorittforfatternavn på tunga?

Jeg ønsker dere alle ei fin leseuke - hvis dere klarer å lese i det herlige vårværet!

Erasmus Montanus

Erasmus Montanus er en av de mest kjente komediene til norskfødte Ludvig Holberg (1684-1754), 1700-tallets viktigste dramatiker i Danmark-Norge (hans samtidige forfatterkollegaer Dorothe Engelbretsdatter (1634-1716) og Petter Dass (1647-1707) skreiv som kjent ikke dramatikk). Holberg kan på mange måter sies å være Nordens første moderne universalgeni. Han tok teologisk embetseksamen i 1704, og kunne i tillegg til det dansknorske grautmålet også tysk, engelsk, fransk, italiensk og naturligvis latin (forfatterens eneste roman, Nils Klims reise til den underjordiske verden, utgitt i 1741, var skrevet på latin. Dette er forøvrig en roman alle science fiction-elskere bør lese da den har vært med på å legge grunnlaget for sjangeren). Holberg var i mange år både huslærer og skolelærer, og foreleste i perioder bl.a. ved universitetene i København, Leipzig og Hamburg med flere. Han blei utnevnt til professor allerede i 1711, og igjen i 1717, 1720 og 1730; stadig innafor nye fagområder. Fra 1737-1751 var han også kvæstor ved Universitetet i København.

Holbergs hovedinteresser avspeiles i hans utgivelser: fra teologi, filosofi, filologi, historie, statistikk, naturvitenskap, topografi og rettsvitenskap, til lyrikk, komikk og essayistikk. Han kalte sjøl sine periodevis sterke interesser for raptuser, og det er vanlig å si at hans poetiske raptus varer fra 1722-27, mens hans historiske raptus dominerer åra 1730-45, og en mer rolig filosofisk fase inntrer i de siste åra av hans liv. Den poetiske raptus, som først og fremst består av komediene, sammenfaller med opprettelsen av Danmarks første offentlige teater i København i 1722, hvor Holberg blei ansatt som husdikter. Og heri kommer en ikke utenom Holbergs vanvittige produksjonstempo: mellom 1722 og 1727 skreiv han 25 komedier, og av dem kom hele ni i 1723. Blant de mest kjente komediene er Den politiske Kandestøber (1722), Jeppe paa Bierget (1722), Barselstuen (1723), Den stundesløse (1723) og Erasmus Montanus (også 1723).

Erasmus Montanus har undertittelen "eller Rasmus Berg". Stykket består av fem akter, som hver er inndelt i fire til seks scener. Hovedpersonen er naturligvis Erasmus sjøl, men i tillegg til han er det også ti andre som figurerer i stykket: far Jeppe (ja, den Jeppe), mor Nille, bror Jacob, forloveden Lisbed og hennes familie, samt Montani antagonister. Stykket, som ikke blei trykt før i 1731, tar til når studenten Rasmus, hvis har latinisert sitt eget navn som studenter gjerne gjorde etter eksamen, har sendt et brev hjem om at han snart ankommer fra København. Foreldrene gleder seg, men må ha hjelp til å lese sønnens brev, som er fylt med uforståelig latin. Hjelpen de får av Per Degn er nokså mangelfull, og her ligger det mye komikk. Erasmus, på sin side, ser fram til å kunne disputere med andre, gjerne alle, for å få vist fram hva han kan. Men nivået hjemme på bygda er kanskje ikke akkurat slik han tenkte seg, og etter ankomsten baller det fort på seg.

Uten sammenligning forøvrig med Erasmus Montanus, så har også jeg studert i noen år nå. Det gjør at jeg veldig godt kunne leve meg inn i hans frustrasjon over andres mangel på kunnskap. Sjøl om Erasmus (eller monsør, moonsør, maansør Montanus, som bror Jacob sier) gjerne vil være den kloke og flinke, bli beundra og sett opp til, ender han fort opp med å slå huet i veggen av rein fortvilelse. De andre skjønner ikke, som regel på grunn av manglende evner. Erasmus forsøker å forklare, men er pompøs og full av uforståelige begreper, og når han argumenterer for at familiemedlemmer og andre er både steiner og dyr for å vise sine eminente evner i logikk og retorikk, ender det med djup fortvilelse - mor Nille blir så tung og kald i beina og vil forståelig nok ikke være en stein. Han må "forvandle" henne tilbake.

Tredje akt er den morsomste, for da disputerer Erasmus mot både Jesper Ridefogd og Per Degn, to av landsbyens vel ansette menn (som på mange måter er kronidioter i forhold til den middels intelligente studenten Montanus). De svarer virkelig i hytt og vær, og har ofte ingen peiling på hva Montanus egentlig spør om. Hos dem er lykka bedre enn forstanden, og sjølbildene er helt ukorrigerte. Erasmus sliter med å få dem til å forstå sjøl de basale premissene for en god disputt, og det ender med håndgemeng. Men her skal jeg helt ærlig si at jeg ikke hadde fått tak i mer enn halvparten av poenga hvis det ikke hadde vært for de stutte sluttnotene, som greier ut om de latinske begrepene, eventuelle tvetydigheter, bøying, andre referanser og så videre. Det blir litt som å få en vits forklart underveis, men du verden, hvor morsomt det er! Her er det både språklig humor, dobbeltbetydninger, misforståelser, absurditeter, situasjonskomikk og vill harselering. Erasmus Montanus er et svært verbalt teaterstykke med høyt tempo, som sannsynligvis krever langt mer av tilskueren (uten sluttnoter) enn av leseren (med), men det inneholder også stadige forflytninger og mange fysiske sammenstøt som i seg sjøl er komiske.

Hva er så poenget med dette kontrastfylte stykket? Her mener jeg at en kan hente svært ut mye, også i dag, alt etter hva en fokuserer på. Erasmus opplever at han blir som en fremmed hjemme, men det er mest hans egen skyld. Ved å opphøye seg sjøl, med kunnskap som en strengt tatt ikke trenger for å få hverdagen i primærnæringene til å gå rundt, blir han ubrukelig, nesten en narr (bror Jacob er bare interessert i kunnskap en kan anvende). Folk tenker at tomsingen har brukt forferdelig mye tid og penger på å studere, men så kan han egentlig ingenting! Per Degn svarer jo bedre på alle spørsmål. Glansbildet som Rasmus har skapt av seg sjøl, Erasmus, fungerer nok helt fint innafor sitt miljø i København. Men hjemme står tida mest stille, og glansbildet falmer fort. Han kommer med ny kunnskap - jorda er rund - men møter døve ører og ender med å bli banka opp, utskjelt, trua og mister til og med sin forlovede. Gjennom dette vendepunktet får Holberg det satiriske stykket til å omhandle identitet og moral også, og ikke bare "tom" lærdom. Montani identitet blir satt på prøve - for å få kjæresten tilbake må han benekte sin nye kunnskap, altså den nye delen av seg sjøl. Kan han gjøre det? Kan han ofre kunnskap for lykke? Eller vil han vende tilbake til livet i København, kompromissløs, ensom, uten framtid? Og moralen i dette tilfellet - hva er egentlig rett?

Hvis en skal gi Erasmus Montanus moderne rammer, kan en overføre det til dagens evighetsstudenter som tenker seg til alt mulig, men faktisk ikke gjør noe som helst. I sin boble er de alle suverene, men utafor, i virkeligheten, er det svært mye annet enn latinske gloser, bokstaven f eller ørehår som rår, og de kommer ofte til kort. Å akseptere den virkeligheten en er en del av, å være tro mot seg sjøl og det en kommer fra, å holde ord og oppføre seg godt er viktige poenger i stykket. For verken penger eller kunnskap kan kjøpe eller skaffe familie, identitet eller kjærlighet (her kan ei lang linje trekkes fram til flere postmoderne stykker, som tematiserer mye av det samme, men helst helt uten humor). Ironien her er sjølsagt at Holberg var en meget skolert mann, en av samtidas fremste intellektuelle, og sånn sett en slags representant for dem han skriver så nedsettende og utleverende om, med Erasmus i spissen (det får meg til å tro at Holberg virkelig erfarte litt av hvert i sine år ved universitetet!). Men her ville nok Holberg argumentert tilbake: han brukte jo kunnskapen sin til noe, konstant, han var ikke interessert i disputaser, men i å lese, skrive, reise, oppdage, utfordre og utdanne andre. Ergo var han samfunnsnyttig, og blir med det enda en kontrast til Erasmus Montanus.

Og dette er bare én mulig inngang til stykket. Jeg anbefaler alle å la Holberg få en sjanse til - her er det mang slags humor underveis og mye å hente.

Favorittforfattere: L

Å kåre mine favorittforfattere på L har gitt meg overraskende store problemer nå i april. Med utgangspunkt i mine egne bokhyller og lange leselister fant jeg først ut av at det ikke var mange nok å velge i med fornavn på L. Mange er gode, men er de egentlig favoritter? Lang grubling på arbeidsrommet ga negativt resultat. Jeg måtte derfor ty til juks for tredje gang hittil i alfabetet (bokstavene D og F var heller ikke greie), og endre kriteriene fra fornavn til etternavn. Og da fant jeg ut at det var alt for mange å velge i med etternavn på L. Luksusproblemet tok lang tid å løse. Men nå er valget tatt, og som vanlig representeres både kvinne og mann, død og levende.

Selma Lagerlöf (1858-1940)
Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf er ei utrolig imponerende dame. Karriera hennes strekker seg over mer enn førti år, spenner over mange sjangre og ga henne raskt stor internasjonal anerkjennelse (Nils Holgersson bør være stikkord nok her).
I tillegg kan en føye til at Lagerlöf satt på stol nummer sju i Svenska Akademien fra 1914 til sin død i 1940 - og det etter sjøl å ha mottatt den gjeveste prisen, Nobels litteraturpris, som verdens første kvinne og tiende forfatter (det var to som fikk i 1904) i 1909. Merittene er uslåelige, men like fullt inspirerende.

Og attpåtil skriver Lagerlöf ekstremt godt. Tekstene hennes er presise i skildringer, karakteristikker og replikker, hun viser varme og medfølelse for dem hun skriver om, til og med de "onde". Hun skriver leikent og lett, samtidig som vare og sanselige stemninger får plass og ro. Tempo og temperament slynger seg elegant gjennom historiene, skaper dynamikk, spenning, kontraster. Hun veksler mellom ytre og indre spenning, og mellom psyke og fysikk. Fortellingene hennes er ofte så komplekse at de kan leses mange ganger - med ulikt utbytte hver gang. Umerkelig tegner Lagerlöf opp flere konfliktlinjer, mange lag, benytter undertekst og symbolikk på en subtil og lite prangende måte. Alt er der bare, rede til å bli oppdaga. Og gjør en det ikke, fungerer historia likevel. Det er en høyst sjelden kvalitet.

Lagerlöf bruker mye folkedikting i verka sine, som for eksempel i Liljecronas hem fra 1911, hvor hun omskriver eventyret om Snøhvit. Det mytisk-historiske er bakteppet for de mange folkelivsskildringene hennes, som flettverket Gösta Berlings saga fra 1891 eller den elegant komponerte, men skremmende romanen Herr Arnes penningar fra 1904. Disse, og flere verk, utspiller seg som regel i en ikke alt for fjern fortid, hvor det som fortelles har mange fellestrekk med Lagerlöfs egen samtid. Dessuten har verkene også vist seg levedyktige inn i vår tid, mye fordi Lagerlöf gir historiene og menneskene sine ro og rom. Her får de utvikle seg, eller ikke, her får det som skal skje, skje. Menneskene lever langt på vei i harmoni med en natur som kan være lunefull og uforutsigbar, men som også er kilden til deres eksistens. Slik er det jo også i dag. Stor respekt for folk, natur og kultur er sjølsagt i Lagerlöfs verk, samt et engasjement for dem som står nederst i samfunnet eller blir urettferdig behandla. Moralske prinsipper og tro ligger hele tida bak og er sterke, men aldri påtrengende. Allmennmenneskelige erfaringer står sentralt uten at det blir klissete emosjoner som skildres. Balansegangen(e) er uten tvil vanskelige, men Lagerlöf mestrer lett og uanstrengt.

Per Olov Enquist (f.1934) og Selma Lagerlöf har vært mine store svenske favoritter i mange, mange år, faktisk så til de grader at jeg vurderer å oppkalle ungene mine etter dem. De er særprega på hver sin måte, sjøl om fellestrekk naturligvis også kan oppdrives. Jeg har aldri vært borti noen som skriver som dem, eller som makter å treffe meg på den måten de gjør. Kanskje det er en egen svensk følsomhet, ei nerve, om du vil, som med sin tilstedeværelse gjør tekstene så rike. Kanskje forfatternes melankolske perspektiv og vekslinger mellom ro og uro fyller et nødvendig behov i meg som leser. Eller kanskje det er suset fra de svenske skoger som når meg fra boksidene.

Sigmund Løvåsen (f. 1977)
Like stor som Lagerlöf er nok ikke trysilgutten Løvåsen. Men fy søren, han skriver så godt! Den første boka jeg leste var romanen Brakk fra 2006, oppfølgeren til Nyryddinga fra 2003. Kanskje litt dumt å starte bakerst når de to romanene hører sammen, men det hadde virkelig ingenting å si. Jeg satt på Gran Canaria, det var januar og omtrent tretti grader der det fantes skygge, og jeg var helt med på de tunge arbeidsoppgavene til Geir hjemme på gården i kalde Norge, og jeg strigrein fordi han hadde det så vanskelig og alt var så trist. Boka lot meg tre helt ut av mitt eget, den var en hel verden, på egne premisser, med den flotteste norske forfatterstemmen jeg hadde vært borti på lenge.

Sigmund Løvåsen har på få år markert seg i det litterære landskapet i Norge, og det er med rette. For meg er nettopp hans stemme, hans bøker og hans mennesker viktige av flere årsaker. For det første representerer Løvåsen noe veldig norsk: bøkene hans er lagt til små samfunn hvor menneskene lever under harde vilkår, både sosialt og økonomisk.
Med det tar han flere skritt tilbake fra alle navlebeskuende dagboksnotater og følger en tradisjon etter Tarjei Vesaas (1897-1970), hvor det er mennesket og naturen som er i sentrum (ikke helt uten paralleller til Selma Lagerlöf heller, altså). For meg er det i alle fall lett å se likheter mellom Mattis/Tusten og Geir, sjøl om rammebetingelsene deres er fundamentalt annerledes. Begge jobber på spreng for å mestre livet, som er fylt med store utfordringer. Så var det vel også veldig passende at nettopp Sigmund Løvåsen mottok Tarjei Vesaas' debutantpris i 2003 for Nyryddinga.

For det andre er det nynorske skriftspråket hans utrolig stilig. Det er så flott å lese et fargerikt og sterkt språk, det er imponerende at Løvåsen har sjøltillit til å holde på dialekt og kløyvd infinitiv. Gamle ord glir rett inn i samfunnene han skildrer, og sjøl om både språk og situasjon kan få et strøk av noe fra ei anna tid, så er det bare sjarmerende, solid gjennomført som det er. Dessuten mener jeg jo at det han skriver om er høyst relevant for oss i dag. Er det egentlig så mange andre forfattere som tematiserer hvor vanskelig det er å leve av å være bonde, og som skildrer hvor skjør næringa er? Og Løvåsen veit godt hva han skriver om, for så vidt jeg har hørt, var han en del av det, han også. Enda mer respekt til Løvåsen der altså, som var både bonde og forfatter (men som nå har gjort bymann av seg, om jeg ikke tar feil).

For det tredje er jeg innmari glad for at Løvåsen slipper til med sine litterære personer.
I Nyryddinga fins et av de beste far-sønn-portrettene jeg har lest, og i Brakk er det Geirs sterke sorg som er i fokus. Det første trengs fordi litteraturen i våre dager oversvømmes av dysfunksjonelle familieforhold, noe som er langt i fra normalen. Og Brakk er spesielt vakker fordi Løvåsen portretterer sorgarbeidet og aggresjonen til Geir på en naturlig måte, fri fra alle maskuline tvangstrøyer og kvasipsykologiske spekulasjoner. Det er ekte mennesker som trer fram fra boksidene her, og de skildres varmt, ærlig og med lun humor.

Og så en kommentar til deg, Sigmund Løvåsen: du skriver så utrolig knallbra. Hvorfor i all verden gikk du med på å være leder i Den norske Forfatterforeninga? At du gjør en god jobb i vervet, hersker det ingen tvil om. Og at du var ønska dit, tror jeg så gjerne. At du er opptatt med slikt arbeid, gjør nemlig at middelmådige forfattere får glimre i det litterære rampelyset med sine høyst ordinære bøker, helt uten konkurranse fra deg. Mitt tips er: si opp, dra hjem, skriv. Mange kan administrere og lede. Av ditt kaliber er det kanskje tre eller fire i Norge.

Hvem er dine favoritter på L?
Om du klarte å holde deg til fornavnet, var det kanskje Ludvig Holberg som vant denne gangen? Jeg lurte lenge på han, fenomenal som han er, men helt ærlig måtte jeg innrømme at lesegleden blir en smule redusert av det foreldra språket, sjøl om innholdet skinner like klart. Louis de Bernières er god, men ikke min yndling. Lise Knudsen og Liv Køltzow er solide, mens Linn Ullmann og Laurence Sterne fortsatt er uleste. Hvis du, som jeg, må over til etternavnet, blir det brått mange flere å velge i. Blei det Doris Lessing eller Jonas Lie? Jeg vil gjerne vite.

Riktig god bokuke!

Fortsatt aktuell

En dag i 1722 setter den da 38 år gamle Ludvig Holberg seg ned og gir etter for det han sjøl kaller sin "poetiske raptus", som han så mange ganger har gitt etter for i det siste. Danmarks første offentlige teater er åpna i København, og Holberg er teaterets husdikter. I løpet av året skriver han fem komedier, som alle blir oppført. Året etter følger ti til, samtidig som førsteutgaven av komedien Jeppe paa Bierget eller den forvandlede bonde blir utgitt.

I Jeppe paa Bierget møter vi bonden Jeppe, som bor på Bierget sammen med kona Nille, tre sønner og ei datter. Jeppe er litt for glad i brennevin og vanskelig å få opp av senga, vanskelig å få ut i arbeid. Nille nøler ikke med å bruke pisken. I dag vil hun ha Jeppe avgårde for å kjøpe såpe. Det er bare det at pengene brenner i lomma. Og på veien til byen ligger det ei kro. Jeppe synes det er urettferdig at han skal gå fire kilometer uten en øl, så han stopper innom. Jeppe drikker seg snydens og sovner i ei grøft, der han blir funnet av baronen og hans følge. De bestemmer seg for å ha det litt moro med Jeppe, så de tar han med tilbake til slottet og kler han ut som baronen sjøl.

Komedien om Jeppe er inspirert av deler av handlinga fra Jacob Bidermans tekst- og motivsamling Utopia fra 1604, hvor en lignende skikkelse også får gjennomgå fordi de rike og fornemme vil underholdes. I begge tilfeller ender det med at den falske baronen blir lagt tilbake igjen i grøfta, hvorpå han, etter noe som ser ut til å være tidenes fyllekule, forsøker å innbille seg at har vært i himmelen. Seinere blir fyllefanten stevna fordi det har vært "innbrudd" på slottet, og i rettssaken som følger blir han dømt til døden ved gift (men som kun er en dvaledrikk). Forskjellen mellom Utopia og Jeppe paa Bierget er blant anna Holbergs epilog, som forklarer og grunngir hvorfor fattige, uskolerte mennesker ikke kan få penger og makt uten videre. Det vil da bli "en Nero i hver Dorp (...)", mener Holberg. Holberg benytter også muligheten til å si litt av hvert om samfunnsforholda på 1720-tallet, som han helt klart så ikke var ideelle.

Skuespillet er kort og konsentrert og tidsrommet er begrensa til to døgn. Stykket er inndelt i fem akter, som hver består av opptil åtte nokså korte scener. Språket i den utgaven jeg har lest er gammelmodig norsk-dansk, i spedd en del tysk, fransk og latin. Derfor tar det tid å lese stykket, sjøl om det ikke er særlig lenger enn 40 sider. Sceneanvisningene er få, og jeg opplever at både skuespillere og regissører vil kunne ta seg stor frihet med dette stykket, sjøl om det tradisjonelt sett er vanlig å for eksempel bruke få rekvisitter og ha en skuespiller i flere roller.

Det som skiller Jeppe fra flere andre komediefigurer, er at han ikke er fullt ut karikert. Jeppe har tanker og meninger som er sanne og viktige, han er ikke bare latterlig. Holberg har med andre ord brakt deler av tragedien inn i komedien, noe som gjør at lesere og tilskuere får medlidenhet med Jeppe når han, etter å ha gått helt opp i rolla som baron, havner tilbake i grøfta, og når han, helt uforstående og uriktig, blir dømt til døden. I det tidspunktet hvor han finner ut at han skal dø er det en vending i Jeppe; fra å kun bli portrettert som en fyllefant og en gal baron, snakker Jeppe varmt om kona, ungene og dyra på gården. Konklusjonen blir at Jeppe er menneskelig, og at vi kan lære noe av Jeppes opplevelser. Også vi som lever idag, nå som forskjellene mellom fattig og rik er enda større, og alkoholen alltid er rede til å forføre oss alle.