La stå

Bildekilde: Gyldendal

Et av de første innlegga på denne bokbloggen omhandla Ingvild H. Rishøis (f. 1978) novelledebut La stå fra 2007 (innlegget er nå sletta). Sjøl om jeg ikke leste boka før omlag halvannet år etter utgivelsen, var den fortsatt en populær "snakkis" så lenge etterpå, og for en gangs skyld følte jeg at jeg hang litt med i de litterære svingene. Men da jeg hadde lest boka, blei jeg usikker. For hva var det egentlig å henge med på?

Først avskreiv jeg usikkerheten totalt, og tenkte at jeg ikke var ferdig med den lille boka, med de sju mer eller mindre vellykka novellene i samlinga. Jeg tenkte at jeg trengte mer tid, til å bearbeide alt sammen, komme ordentlig igjennom fortellingene, ikke bare med øya, men med huet også. Hun skriver jo om de store, viktige temaene, som sorg, smerte, savn og svik. Det er ikke lett å ta til seg sånt, tenkte jeg. Men jo lengre jeg venta, jo sikrere blei jeg. Her var det ikke så mye å henge med på. De skamroste novellene var egentlig ganske flate, og de var ikke mer enn helt greit skrevet. Jeg var rett og slett litt skuffa over hele greia, for det var jo ikke ei gjennomsnittlig novellesamling jeg forventa meg. Det var ikke det et samla mediekorps hadde tuta i vei om.

Men boka er nå sånn den er, det er lite å få gjort med det. Og det at jeg ikke likte den noe særlig, kunne jeg heller ikke gjøre så mye med. Jeg tok meg derfor i å lure på hvem disse tekstene egentlig var skrevet for, ment for, annet enn for Rishøi sjøl. Ved første blikk minner nemlig La stå mer enn noe annet om ymse skriveøvelser, noe det kanskje ikke er, men det ville forklart bruken av ulike og utradisjonelle "virkemidler" i tekstene i boka - som brev, hyttebøker, journaler og kladder, og måten Rishøi bryter opp tekstene på, eller lar personene komme til ordet. Det kan naturligvis også settes på en eksperimentell eller kunstnerisk konto. Egentlig er det ikke så farlig hva en kaller det, for det fungerer ganske greit. Men for meg blei det for mye utforsking og litt lite tradisjonell novelle.

Boka er utgitt av Gyldendal og er for voksne, men er såpass enkel i stil, språk, framstilling av tematikk og komposisjon at den helt fint kunne vært utgitt for ungdom. Og med sine mange referanser til populærkultur, mimring om ungdomsskoletida på nittitallet, ei tid da det å henge og å sykle var kult, tittelen i seg sjøl - som jo oftest er å se på tavler rundt forbi - og med skildringer av en drøss skakkjørte og egosentriske ungdommer i en verden uten pipende mobiltelefoner og susende datamaskiner, burde den kanskje vært det. Men så er det jo slik at det ikke er dagens oppvoksende generasjon som husker alt dette, hvordan verden var før internett, det er noe som appellerer til de litt eldre. Blir La stå da ei slags ungdomsbok for voksne, på grunn av de felles og tidsriktige referansene? Er det da greit at litterær kvalitet svekkes til fordel for nostalgi? Som vi ser av mange andre utgivelser på totusentallet, så er mimring om oppvekst, barndom og ungdomstid blitt populære tema i mange voksenbøker, også når det er fortalt så banalt som for eksempel i Anna Bache-Wiigs (f. 1975) Det aller fineste (Tiden, 2003). Også Johan Harstad (f. 1979) og Mirjam Kristensen (f. 1978) skriver om oppvekst på enkle måter, uten at innholdet egentlig er enkelt. Det får meg til å lure på om det er en generasjonsgreie.

Jeg husker at jeg i grunn likte fortellerstemmen i La stå. Sjøl om tekstene er ulike og forskjellige mennesker skrives fram, er det en jevn, fast tone i boka, en stemning, ett perspektiv som alt er komponert utfra. Det kan være en styrke, særlig når tekstene er så sammenvevd som her, men det kan også være en svakhet. For så ulike personer skal vel ikke ha likt temperament, like tankerekker? Konklusjonen her er at en aksepterer det, med mindre en begynner å henge seg opp i alt som er feil. Men da kommer en jo skeivt ut med det meste.

Jeg var veldig opptatt av "Hilsen Julie" ei stund etter endt lesing. Her er Julie på ei hytte langt fra folk, og vi følger historia hennes gjennom hytteboka, lapper og andre skriftlige detaljer rundt i hytta, og når hun forsøker å skrive brev til Emma på sprialblokka. Jeg syntes ideen om et isolert menneske som forsøker å skrive seg tilbake til samfunnet var god, og måten Rishøi lar oss få vite stadig mer av fortida gjennom hytteboka fungerte. Her er det både oppbygging av ei stor historie, som vi kun får vite litt av (som det skal være i noveller), og en del spenning. Vi veit jo ikke hvorfor Julie er på hytta, vi veit ikke hva som har skjedd. Men plutselig slutter teksten. Det kommer brått på, og resultatet er at en som leser blir misfornøyd. Teksten virker jo uforløst! Så er det novella "Jimmy sa". Hvilken leser er det som ikke tar poenget etter bare noen få sider? Hvorfor må nettopp denne novella være tretti sider lang? Her opplever jeg at Rishøi kverner i vei på ei lita historie, som kunne vært mer vellykka om den endte tidlig. Med andre ord det motsatte av det som skjer i "Hilsen Julie". Jeg husker at jeg lurte på hvor forlaget hadde vært i prosessen her, hvorfor hadde de ikke bedt forfatteren om å stramme inn teksten eller legge til? Akkurat "Jimmy sa" har en annen viktig kvalitet i det at den problematiserer flere sider ved dagens samfunn. Men det kunne gjerne vært gjort på en mer særegen måte, mer bestemt, mer drastisk.

Så falt det seg sånn at jeg møtte Rishøi ved en anledning der hun både leste fra og fortalte om boka. Jeg fikk også anledning til å spørre litt. Og noen av de svara jeg fikk, gjorde at jeg virkelig måtte revurdere lesinga mi. Hadde jeg lest slurvete, hadde jeg vært veldig ukonsentrert? Klarte jeg ikke å plukke opp underteksten? Rishøi kunne nemlig fortelle at hennes tanke om Julie i "Hilsen Julie" var at Julie var alkoholiker, og at det var derfor hun hadde isolert seg på hytta. Men det kommer ikke fram i teksten i det hele tatt, Rishøi har ikke lagt ut så mye som et hint. Hvordan skal leserne forstå slikt, når det ikke står noe? Også akkurat dette da, som er så viktig for vår helhetsforståelse av historia? Jeg kan ikke forestille meg at denne hemmeligheten er noe som redaktøren har forstått helt av seg sjøl, ut av det blå; så hvorfor er det ikke tatt tak i?

Jeg mener slike ting, slurv, er et økende problem i norsk bokbransje. Redaktørene er så opptatte av å se etter den neste bestselgeren at de ikke legger merke til viktige elementer i tekstene de faktisk arbeider med, de glemmer å stille viktige spørsmål, eller kanskje de ikke tenker på det overhodet. Konsulentene er så oppleste på europeiske klassikere og litteraturteori at de knapt klarer å legge fra seg sine egne lesebriller og vurdere en norsk tekst på dens egne premisser. Korrekturleserne er en utdøende rase, og er, når de fins, ofte tilfeldige studenter under utdanning, som jobber for luselønn. Oversetterne, med om mulig enda dårligere lønn målt etter innsats og kunnskap, jobber under stadig økende tidspress. Hele denne prosessen, med alle feil som kan skje og skjer, bærer naturligvis bøkene preg av. La stå også.

Og forfatterne? Vel, de norske forfatterne som ikke selger i hopetall har store problemer med å bli utgitt i det hele tatt. Kravet om inntjening er så enormt. Og blir de utgitt, er det jammen ikke lett å bli lagt merke til. Bare tenk på det ekstremt digre Nesbø-maskineriet som settes i gang hver gang fyren skriver handleliste. Sånn sett er det fint at Rishøi blei utgitt, fordi det er ingenting ved boka hennes som skriker om kommersiell suksess. Men så blei det en suksess likevel, og fordi det jevnt over er en ganske grei debut, er det noe jeg unner henne. Likevel klarer jeg ikke å la være å tenke på at hun debuterte på bekostning av noen andre, og at hun fortsetter å bli utgitt med samme konsekvens. Kanskje denne andre er en dyktigere forfatter? Slikt får vi aldri vite når forlagene, sjølmotsigende nok, vil sikre seg før de tar sjanser. Jeg tror mye ville vært bedre, i bokbransjen og i La stå, om tempoet blei satt ned i alle ledd, og fokuset igjen blei tekst og ikke penger. Da ville kanskje viktige spørsmål blitt stilt, og blundere som i "Hilsen Julie" ville vært unngått.

Et rikt liv

Bildekilde: Oktober

I romanen Et rikt liv (2009) av den norske forfatteren Mirjam Kristensen (f. 1978), møter vi den 52 år gamle eksilrusseren Dahlia Sukarov, som de siste tjue åra har vært bosatt midt i København. Hun er ansatt på universitetet, arbeider med et større prosjekt om bøkene til Mikhail Bulgakov (1891-1940), sykler rundt i de flate gatene, kjøper kjøtt og grønnsaker og tenker på enkle ting. Hun leier en leilighet under ekteparet Rubinowitz i ei stille gate på Fredriksberg. Der har hun bodd i 18 år, helt sida ektemannen hennes gjennom ti år, Ivan, forlot henne til fordel for en sønderjyde. I leiligheten til Rubinowitz er det svært stille. De har ingen gjester, ingen er høylydte, ingen bråker. Historiker Isak og kunstner Nanna Rubinowitz snakker lite, og nesten aldri med Dahlia. Dahlia lytter, og hører mjuke skritt, lav lyd fra tv-en og susing i røra. Hun er også stille; inne hos henne er det bare bøker og mat og ro. Men når ei ung jente blir påkjørt uti gata, og sjåføren stikker av, brytes stillheten. Dahlia kjemper, mest mot seg sjøl, men også mot sannheten.

Og særlig mye mer enn det kan jeg ikke si om handlinga uten å avsløre hele greia. Som i alle Kristensens bøker skjer det ytre sett svært lite, og indre sett skjer det enda mindre. Det er tilfellet også her, sjøl om Dahlias indre liv er en liten forbedring fra de tidligere hovedpersonenes. Jeg har lest både Dagene er gjennomsiktige (2000) og En ettermiddag om høsten (2006) fra før. Men også denne boka måtte til før jeg klarte å forstå hva som må være Kristensens underliggende prosjekt som forfatter. I alt hun har skrevet så langt, går Kristensen inn i personer rett etter at en stor og viktig hendelse har funnet sted. Sofie fra debutromanen mister lillebroren sin, Malene i De som er ute i regnværet fra 2001 har vært utsatt for overgrep, og Rakel opplever at Hans Olav blir søkk borte i New York. Også Dahlia har sin hendelse, nemlig påkjøringa. Kristensen legger lokk på personene sine, og forsøker å skrive dem fram. En skulle tro at disse menneskene, som står midt i noe som kommer til å prege dem livet ut, som gjør dem redde, sinte, fortvila, triste; ville hatt ulike sinnsstemninger og store humørsvingninger, at teksten ville hatt rytmer og temperament og temperatur. Men det er akkurat mangelen på dette som er mitt store problem med Kristensen, som atter en gang er hovedinnvendinga til ei bok av henne, og som er årsaken til at dette mest sannsynlig er min siste Kristensen-roman.

Ja, for jeg må innrømme at jeg ikke orker mer. Av stillestående skildringer i dårlig språk, av personer jeg ikke klarer å identifisere meg med, personer som ikke reagerer, som ikke handler, som ikke bretter opp ermene og tar tak i sine egne liv. Av det store, mørke lokket som uten grunn blir lagt på personene. Jeg er møkk lei av løse påstander om indre liv, av uttrykksløse fraser og innholdsløse avsnitt, jeg er lei av overflate og generelle ordelag, av utroverdighet og usannhet, av dødt språk uten undertekst og flatt innhold totalt uten spenningskurver. For slike bøker er verken vakre, fine eller subtile, godt komponerte, imponerende formfullendte eller interessante. Og de gir meg ingenting.

Det første først: Språket. Jeg har aldri likt Kristensens språk særlig godt, sjøl om kritikere ofte trekker dette fram som hennes fremste kvalitet. Det er omstendelig og upresist, fylt med klisjeer, hun beveger seg på overflata, aldri i dybden, hun påstår hva personene tenker og føler, men viser det ikke, hun propper setningene med småord og skriver alt. Absolutt alt. Her er ikke rom for egne tanker, og det fins ingen spenning. Her er et eksempel, og jeg vil at du som leser nå skal huske at dette skal være en refleksjon fra et barn eller en ungdom, gjenfortalt av en voksen, ei høyt utdanna kvinne på 52 år. Fra side 35:

Dahlia hadde i mesteparten av oppveksten og ungdomstida tenkt at livet hennes var betydningsfullt utover det hun selv klarte å oppfatte i øyeblikket. Hun hadde tenkt at hun var, eller i alle fall skulle bli, en person av betydning. Hun visste ikke helt hva den betydningsfulle posisjonen skulle være, eller hva slags betydning livet hadde, men hun var sikker på at det alt sammen ville åpenbare seg for henne en dag med den største klarhet. Hun var sikker på at det var en mening med alt, og at alt kunne tolkes, om ikke i øyeblikket, så i alle fall i ettertid. 

Jeg veit ikke en gang hvor jeg skal begynne kritikken min her. Tenker virkelig barn og unge sånn? Med slike ord? Sier de ikke heller at de vil bli piloter eller skuespillere eller leger? At de vil tjene masse penger, bli rike og berømte eller veldig flinke? I tillegg skal dette liksom foregå i Sovjet ei stund før murens fall. Det kan jo hende at tankegangen der ville vært litt annerledes? Og legg merke til skiftet mellom setning to og tre - fra en person av betydning til posisjon. Det er en vesensforskjell, og slik det står nå, virker det ikke som om forfatteren er klar over det. I tillegg til det, tror jeg de fleste vil være enige om at dette avsnittet strengt tatt ikke forteller oss så mye om Dahlia, annet enn at hun trodde hun var betydningsfull, noe som får leseren til å tenke at det er hun ikke. Og det kunne strengt tatt blitt formidla på en bedre, og mer effektiv, måte.

Så et eksempel fra side 224:
Ja, sier jeg og lurer på hvor hun skal, hvor hun vil og hvorfor hun har valgt meg ut til å høre om denne forlovelseshistorien som ikke hører hjemme noen steder med stanken fra Nannas kropp fremdeles i neseborene i oppgangen.
Er det bare jeg som synes at denne setninga nøkker ganske kraftig? Den som har ordet er Dahlia, og hun sitter i sin egen stue. Tanken og blikket går fra det som her er "hun" (Doris), til stanken fra Nannas kropp, som igjen er i neseborene (regner med at det er Dahlias nesebor), men kun i oppgangen. Det kan framkalle bilder av nesebor som henger aleine i oppgangen, og det var antageligvis ikke det forfatteren ville. Slikt språklig slurv er irriterende.

Språklig framstår Et rikt liv som en lite bearbeida tekst. Avsnitt som andre forfattere ville strøket, er her tatt med. Eksempel på det er begynnelsen av boka, når Dahlia har et overdramatisert utbrudd som hører mest hjemme hos en emosjonell fjortis. Vi burde kanskje ikke fått Dahlia presentert akkurat sånn. Men neste kapittel åpner utrolig kjedelig, så jeg ser behovet for å lage litt dramatikk i Dahlia. Men det er ikke så lett å kjenne seg igjen i voksne damer som ser på seg sjøl i speilet når de gråter. Det leder meg over på neste punkt: Personene. Dahlia er ei universitetsutdanna dame på 52 år. Hun burde ha kunnskaper og erfaringer som gjør at hun kan hamle opp med det meste. Men det gjør hun ikke. Isteden er hun en som gjemmer seg unna og sniker seg vekk. Som eksilrusser og gammel aktivist virker dette litt rart. Men det var ikke før jeg leste om Dahlias patetiske dagdrømmer om den ti år yngre Benyamin at jeg virkelig fikk fnatt. Denne myndige russiske dama drømmer så smått om å flytte til Jerusalem og ta denne fjottens navn, leve hans liv - bare fordi han kyssa henne, ut av det blå. Det er i beste fall virkelighetsfjernt og et lusent forsøk på humor, noe denne boka forresten er ribba for.

Det jeg forstår at Kristensen vil formidle, er Dahlias sjokkfølelse, lammelse og benektelse, den personlige stillstanden hun forsøker å dekke over, prosjektene hun vil holde seg opptatt med for å demme opp for et indre press. Og det er greit nok. Men skildringene er så mangelfulle. Hvorfor tenker ikke Dahlia mer på fag og i fagterminologi? Og når hun først begraver seg i arbeid, hvorfor får da ikke vi være med på det? Jeg synes ikke den litt diffuse merkelappen "symboler i holocaustlitteraturen" er bra nok. Hvilke symboler? Og når hun er i leiligheten til Janusz, lar Dahlia og Kristensen blikket sveipe rundt i rommet. Men ingenting utmerker seg, det er bare bakgrunn, alt sammen. Det er planter, fargerike puter og bilder, men det står ingenting om hvilke planter, hva slags puter og hva som er på bildene. Sånn skildres det hjemme hos Dahlia også, noe som gjør det vanskelig for leseren å se for seg hvordan hun har det, helt konkret.

Komposisjonen av boka er heller ikke helt god. Det mest ut som om forfatteren har limt sammen to skisser, hvor ingen av dem er bærende for en roman. Fram til side 145 møter vi Dahlia stort sett i tredjeperson, i spedd noen korte førstepersonsglimt, som verken er spennende eller interessante eller godt komponerte. De er egentlig nokså funksjonsløse og kunne vært kutta. Etter side 145 får vi samme historie på nytt, men denne gangen i førsteperson. Men da har leseren allerede skjønt hvordan det hele henger sammen, noe som gjør lesinga av siste halvdel nokså langtekkelig. Jeg skjønner at Kristensen ville at Dahlia skulle ta denne "reisa", men resultatet framstår verken som godt tenkt eller godt gjennomført. Og det er leit, for når Dahlia først er etablert som en upålitelig forteller, er det kimen til ei spenning. Men den drepes fort.

Sidene med mest intensitet kommer helt mot slutten av romanen. Først da begynner boka å bli interessant. Hvorfor kunne ikke Kristensen starte der, med det stoffet som gir motstand? Hvorfor skal alt gli tilsynelatende "friksjonsfritt" i hennes bøker, når det nettopp ikke er slik, verken i det virkelige livet eller i personene hennes? Hvorfor har forfatteren dette behovet for å kontrastere problemer med et intetsigende språk? Når Kristensen ikke inkluderer dette noe i bøkene sine, det som gir spenning, intensitet, karakter, farge, sansninger, som gjør ting konkrete og som skaper indre bilder, tapper hun både sine egne romaner, leserens opplevelse og seg sjøl som forfatter. Det kan da umulig være bevisst! Det blir mest som løken og den berømte kjerna; en skreller og skreller og skreller... Eller har forfatteren et ønske om å skrive så trivielt som overhodet mulig, gjøre de viktigste og mest kompliserte ting ytterst banale? Da vil jeg i så fall gjerne vite hvorfor hun gjør det slik, for det skjønner jeg ikke. Misforstå meg rett: Det er helt greit at ikke alle bøker er tåreperser og at ikke alle forfattere vil skrive i vei med svulstige språkblomster. Men når forfatteren ikke gir leseren noe som helst, blir resultatet likevel det samme: Overfladiske leseropplevelser som ikke varer.

Kjerna i Kristensens bok er, som alltid, alvorlig og viktig. Her sirkles det om rett og galt, om etikk og moral, men også om ensomhet og identitet. Det er fint at ulike tekster tar opp dette på ulike måter, også skjønnlitteratur, som åpner for at leseren kan komme veldig tett på personene. Men Kristensens framstilling treffer ikke meg. Hun makter å gjøre upersonlig det som er høyst personlig, og når hun fjerner alle mulige berøringspunkter, sitter jeg igjen med en følelse av å ha kasta bort tida mi på noe som burde vært gjort mye, mye bedre.

Favorittforfattere: M

Da jeg begynte med alfabetprosjektet mitt, var bokstaven M den jeg raskt gleda meg til å nå. Ikke bare fordi jeg da snart ville være halvveis (eller over halvveis, jeg frykter at de fem-seks siste bokstavene blir vanskelige og muligens må få en provisorisk løsning), men fordi jeg endelig ville få anledning til å skrive (enda mer) om ei dame som har imponert meg i ti år, og som fortsatt gjør det. Den andre favoritten har jeg ikke ofra en tanke før nå, men det blei raskt klart at det måtte bli to levende damer denne gangen. Litt spredning er det da blitt likevel; den ene er norsk, den andre canadisk. Den ene har nettopp hatt sitt store gjennombrudd, den andre har vært berømt og bejubla i flere tiår. Begge har mottatt flerfoldige priser og utmerkelser, og utgis av Aschehoug.

Margaret Atwood (f. 1939)
For de av dere som har fulgt med her på bloggen ei stund, er dette neppe noen stor overraskelse. Min begeistring for den kloke, fenomenale og enestående Margaret Eleanor Atwood øker fra år til år, og hun er min soleklare nobelpriskandidat helt til hun mottar den evige heder.

Atwood debuterte i 1961 med ei diktsamling, og så langt har hun skrevet fjorten diktsamlinger til, pluss fjorten romaner, ni novellesamlinger, barnebøker, librettoer og en rekke verk om litteratur og litteraturkritikk (både essays og artikler). I tillegg kommer bidrag til og redigering av ymse antologier, debattinnlegg, samleutgaver, manus til tv og film og så videre. Atwood har så langt vært en engasjert og uredd intellektuell som ustanselig forsøker å få til et seriøst ordskifte om kvinnerolla, kunstnerrolla og samfunnets ansvar, særlig i forhold til kunst og miljø. Hun har vært tilknytta flere store universiteter helt sia 1965, og har æresgrader fra 19 universiteter, inkludert Harvard, hvor hun også har studert. I tillegg har hun mottatt over seksti priser, blant anna Bookerprisen (2000), er oversatt til mer enn tretti språk, og er adla (CC).
Slå den, sier jeg bare.

Og her kunne jeg egentlig stoppa, for det jeg hittil har nevnt, bør være grunn nok i bøtter og spann for å lese hele forfatterskapet. Hun er vel verdt tida, sjøl om hun av og til kan være en utfordring (f.eks. Den blinde morderen fra 2000). Men når en først har begynt, kan det være vanskelig å stoppe. Jeg begynte med nettopp Den blinde morderen, en roman med så mange lag og henvisninger og historier at det var slitsomt å henge med, men også uhyre interessant. Jeg tror jeg aldri har lest så sakte, tatt så mange pauser, tenkt så mye på symbolikk, virkemidler og språk som da. Romanen er en av få jeg stadig vender tilbake til, og jeg planlegger å lese den igjen om kort tid. Videre leste jeg Alias Grace (1996). Det er en tett, spennende og velskrevet historisk roman som skildrer kontrastene mellom fattig og rik, kvinne og mann, rett og galt, virkelighet og fantasi. Romanen kan også leses som et psykologisk portrett. Og etter den har ytterligere fem Atwood-verk til funnet sin vei til bokhyllene mine.

Atwood skriver utrolig godt. Hun skildrer presist og virkelig, hun er morsom, skaper spenning raskt og elegant, og bruker gjerne gamle myter og legender (som i Penelopiaden fra 2005), motiver fra folkedikting og eventyr eller virkelige hendelser i tekstene sine (f.eks. Alias Grace). Romanene hennes er digre flettverk, labyrinter, med mye å hente for både fersk og røynd leser. Noen ganger holder hun seg til sine egne erfaringer, som i Moralsk forvirring fra 2006. Andre ganger skaper hun et sjokkerende framtidsunivers, som i Tjenerinnens beretning (1985) eller Oryx og Crake (2003). Atwood berører, engasjerer, utfordrer og inspirerer i hver eneste tekst. Svenska Akademien kan vennligst få ut fingern.


Merethe Lindstrøm (f. 1963)
Den mediesky Merethe Lindstrøm var plutselig på alles lepper da hun i 2012 mottok Nordisk Råds Litteraturpris som tiende norske forfatter og som andre norske kvinnelige forfatter. Det var romanen Dager i stillhetens historie (2011) som fikk det til å gå varmt, og jeg kjøpte den like etter prisutdelinga. Men den er fortsatt ulest; jeg føler at jeg må sette av den tida som teksten kanskje kan kreve, og det har jeg hittil ikke hatt tid til. Men i sommer håper jeg at muligheten kommer. Heldigvis har jeg lest andre verk av Lindstrøm, som gjør at hun er viktig for meg. Sentralt står den sterke novellesamlinga Gjestene fra 2007, som forøvrig også var innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris.

Lindstrøm debuterte i 1983 med en samling fortellinger. Hittil har det kommet fem novellesamlinger til, pluss sju romaner og ei barnebok. Lindstrøm bruker altså mye lenger tid på verkene sine enn Atwood, uten at det skal holdes i mot henne. På det punktet tror jeg forfattere er utrolig forskjellige, og at begge deler kan føre til spennende og komplekse tekster. Da jeg enda ikke har lest noen romaner av Lindstrøm, men eier flere, vil jeg ikke uttale meg om dem. Men i det korte (eller halvlange, novellene hennes er ofte litt lange) formatet er hun en av de beste i landet. Lindstrøm skriver fram stemninger og følelser lett og usentimentalt. Hun skriver spennende og lada tekster henta fra en verden som minner om vår, og ofte er menneskene hun skriver om så godt portretterte at de framstår som virkelige. Lindstrøm problematiserer ofte identitet, ensomhet, erfaring, sterke følelser som sorg og savn, samt å være et menneske på leit etter noe i seg sjøl eller hos andre.
Jeg opplever at hun stiller spørsmål ved sentrale verdier som lojalitet, ærlighet, medmenneskelighet, stabilitet, vennlighet o.l. Hva innebærer disse orda egentlig?

Gjestene blei ei viktig novellesamling for meg fordi Lindstrøm makter å gå inn i flere mellommenneskelige relasjoner som kan være både uønska og ubehagelige - uten at hun på noe vis velter seg i eller inkluderer sex og vold. Det er menneskene, deres følelser, de skiftende sinnsstemningene og opplevelsene av disse som er viktige. Samtidig er språket så nedtona og komposisjonen av tekstene så bevisst og solid, at det ikke er plass eller rom til lange, tårevåte utgreiinger. Hun kan derfor settes i bås som forfatter like lite som Margaret Atwood. Lindstrøm er en oppvakt og sansende observatør, og en klok og stillferdig formidler som lar tekstene ha luft nok til å leve sitt eget liv, både underveis og etter endt lesing.

Hvem er dine favoritter på M?
I min søken gjennom hyllene har jeg kommet fram til at det særlig er mange kvinnelige forfattere med fornavn på M. Noen av dem er Marie de France, Mirjam Kristensen, Margaret Mitchell, Marisha Pessl, Margaret Skjelbred, Magda Szabó og Muriel Barbery. Kanskje noen av disse er din favoritt? Hvorfor? Eller er du en av mange som sverger til Miguel de Cervantes Saavedra? Eller kanskje du har funnet deg en helt annen yndling? Slikt er det spennende å vite.

Riktig god lesehelg, alle sammen!

Den store sorgen

Boka jeg greip fra hylla og leste nesten på ett eneste langt utpust, var Dagene er gjennomsiktige fra 2000 av Mirjam Kristensen. Den har stått i hylla i flere år, men plutselig var det den jeg tok tak i, uten egentlig å ha planlagt det. Boka er kort, og min utgave er i pocket, det var kanskje det som var avgjørende denne gangen. Jeg ville ha noe som jeg lett kunne ta med meg. Men så satt jeg pal og leste på arbeidsrommet, og brått var jeg ferdig.

Jeg hadde både hørt og lest om boka fra før, men fordi jeg leste den så plutselig så fikk jeg ikke helt tid til å tenke etter hva alle andre egentlig hadde sagt og ment. Det var kanskje like greit. For sjøl om boka er kort, er det vanskelig å formulere seg kort om den. Den sommerdagen Kristensen skriver om, er den dagen da Jonas drukner i en gammel brønn. Jonas er lillebroren til Sofie, og det er Sofie som er hovedpersonen i boka. Hun har lenge vanskelig for å takle at Jonas er borte. Han er hos henne og de snakker sammen, hun ser han i bilen, ved kjøkkenbordet, i skogen, i armene til bestefar. Det er bestefar som synker sammen på verandaen på hytta når Sofie ankommer sammen med mamma og pappa. Det er bestefar som holder den døde barnekroppen.

Etter at Jonas er borte, blir ingenting som før. Sofie skriker og roper, men mamma og pappa ser nesten ikke på henne. Pappa er stille og går ut i bilen. Mamma er rotete på håret og har solbrillene på. Bestemor steiker sin egen hånd i vaffeljernet. Bestefar er bare blå, i øya og i klærne, og han ser ikke på Sofie lenger. Tante Mie gråter og onkel Jon dulter, særlig i pappa. For et barn er det mye av dette som er utrolig vanskelig å begripe. Og jeg reagerer på at det ikke egentlig er noen som tar Sofie til side, som snakker ordentlig, rolig og alvorlig med henne, på en måte som hun kan forstå. Jeg reagerer fordi de voksne unisont reagerer med stillhet, mens en ofte faktisk har behov for det motsatte: å snakke om den døde, å snakke om sorgen. Men det er det ingen som gjør.

Boka handler like mye om sorg, sorgprosess og sorgmestring som om kjærlighet. For er det noe som preger de 139 luftige sidene, så er det Sofies minner om Jonas, hvordan Jonas var og hva de gjorde sammen, og Sofies tanker og handlinger knytta til den vanskelige dagen. Boka handler faktisk nesten ikke om noe annet. Det er som om alt stopper opp når Jonas dør. Og sjøl om det er en enkel måte å forklare den ubegripelige, desperate sorgen det må være å miste et barn, veit jo alle at det faktisk ikke er slik det er. Alt fortsetter. De voksne går på jobb, barna på skolen. Kosedyr og klistremerker er fortsatt viktige, akkurat som å fylle bensin og å lage middag. At forfatteren utelater alt dette hverdagslige i så stor grad og konsentrerer seg om drukningsulykka, begravelsen og alle tårene, gjør boka ensidig, ukomplisert og stillestående.

De korte kapitlene er nesten egne korttekster, og det virker litt som om det er sånn boka er skrevet også, uten at jeg veit noe om prosessen. Det er fint at kapitlene er avslutta, og at hvert nytt kapittel er en "ny start", men det fører også til at boka bærer preg av å være lite gjennomarbeida. Overgangene er nemlig ikke alltid like elegante, spesielt er dette noe som gjelder andre del av boka.
Tekstene er ikke skravlende, men messende, noe som øker det overtydelige og stillestående inntrykket. Jeg synes absolutt ikke språket er med på å bygge opp spenning. Teksten er flat og helt uten undertekst, situasjonene er flate, menneskene er matte og Sofie veksler, og det bare i bokas første del, veldig mellom å være et barnslig barn, et kommenterende og veslevoksent barn og nesten voksen. Det er ikke troverdig. Formuleringer som "Vekk fra sorgen som er limt like godt til huset som det blomstrete tapetet." støtter dette, og er for meg helt utenkelig som et eksempel på et barns perspektiv. Det er også veldig overtydelig.

Nettopp dette med perspektivet hadde jeg hørt mye godt om på forhånd. Men jeg synes dessverre ikke håndverket er solid nok. Sofie er et barn, men mange av bildene er for avanserte og for abstrakte for et barn, særlig for barn under 12 år som ofte er svært konkrete i tankegangen. Noen av bildene er også såpass forvridde at jeg ikke kan se det for meg. Boka preges av voksenbetraktninger, voksenspråk, voksenbekymringer. Og der det ikke er voksent, er det unødvendige understrekninger av de forsøksvis barnlige betraktningene, noe som gir et endimensjonalt inntrykk med gjentakelser av farger, lyder og ord.

Sorg er vanskelig, og vi takler det på forskjellige måter. Det er nesten stygt å si noe om andres sorgprosess, for det vitner om lite respekt for akkurat det individet. Men her må det til: i denne boka er sorgen desperat og intens, men den er også kvernende, helt fastlåst og litt utroverdig. Særlig mot slutten, når både mor og bestefar finner fred på samme måte, såpass lenge etter at Jonas er død, og at Sofie så totalt avhenger av moras bearbeiding. Denne stagnasjonen er det sikkert mange sørgende som kjenner på, men av alle de jeg kjenner som har mista noen i nær familie, er det heller framgangen som er dominerende. Hvorfor skal nettopp denne familien stoppe helt opp? Alle sammen? Det gir liten mening med en slik kollektiv oppgitthet.

Kristensen er ofte blitt rost for språket sitt, men jeg har dessverre ikke særlig stort utbytte av det heller. Litt er sagt ovenfor, men mangelen på undertekst er det viktigste for meg. Det gjør teksten tam og tom. I begynnelsen er hun flink til å gi Sofie barnlige vendinger, som "bøtter og spann", "langt inni skogen den grønne", men dette avtar etterhvert, helt uten grunn. Komposisjonen har flere gode trekk, for eksempel hvordan Kristensen går igjennom dødsdagen mange ganger og trekker fram litt nytt fra gang til gang. Familiehistoria blir også avdekka på en fin måte. Nokså platt og spenningsløst, men likevel fint. Og hele boka er befriende fri for teknologi!

Men alle øynene og all grininga og all døden gjør dette til ei bok med for mye av det samme og det sørgelige for meg. Det er mye som kjennes som unødvendig. I tillegg synes jeg formuleringer som "glassøyne" er en velbrukt klisjé som forfatteren burde styre unna. Andre del har dessuten vesentlig flere problemer enn den første. Det er fortsatt Sofie som er hovedpersonen, men i løpet av åra som har gått har hun tydeligvis utvikla superkrefter, så hun veit hva pappa og bestefar tenker. Ved slike synsvinkelproblemer bør forlaget gripe inn. Med få endringer kunne det nemlig fungert uten å lugge. Boka finner likevel en viss klangbunn, også i meg. Det tror jeg kommer av at den handler om det eksistensielle; livet, døden og kjærligheten.