God underholdning med tydelig moral

Andre juledag er den store åpningsdagen når det kommer til kinofilmer. De filmene som spås stor suksess, høye besøkstall, gode kritikker og mange begeistra tilhengere, har premiere da. Disse filmene kalles storfilmer, eller blockbustere, som de sier over dammen. De står for massiv inntjening til hele filmindustrien og kan komme opp i svimlende mange millioner i løpet av bare noen dager.

Jeg gidder sjelden å gå på kino andre juledag. Da er jeg full av gaver og papir, saus og kaker, mennesker og snakk, jeg føler meg nesten litt forgifta, noen ganger, og har bare behov for å være hjemme i mitt eget tempo; rydde, lese, kanskje dusje, gå en tur. Sette hjernen tilbake på et hverdagsnivå etter mange intense og folkerike dager, hvor alle samtaler stort sett avsluttes med å brøle "god jul" til hverandre, noe som i lengden er mindre godt for øra. Jeg trenger å ha lite lyd og lite aktivitet rundt meg. Film er uaktuelt, og særlig på kino. Men etter ei stund, altså i løpet av romjula, men i år ikke før første nyttårsdag, vekkes nysgjerrigheten på årets storfilmer. Og som regel får jeg lurt med meg hele eller deler av familien ut på kino.

Narnia! Jeg kan jo ikke la være å se den nyeste Narnia-filmen; på norsk Reisen til det ytterste hav, på engelsk The Voyage of the Dawn Treader. Boka, som egentlig er flere større og mindre eventyr som foregår innafor Narnias grenser samla i ett bind, med ei rammehistorie som nok en gang involverer Pevensie-ungene (riktignok er det bare to av dem som blir med over denne gangen), prins Caspian og ei lang sjøreise, hadde nemlig i mine øyne et stort potensiale for å mislykkes på kinolerretet. Hvordan i alle dager skal de sy sammen alle historiene? Og sjøl om vi er kommet svært langt når det gjelder digitalisering, animering og effekter, så er det ingenting som slår god, gammeldags fantasi. I bare mitt hode ser enfotingene ut akkurat sånn! Får de til noe som aksepteres både av bokas og filmens tilhengere? Og ikke minst, hva med oss som fortsatt husker BBCs filmatisering svært godt?

Men jeg koste meg! Enkelte steder blei det riktignok litt for stor avstand mellom filmens og bokas handling (f.eks. er ikke Eustace drage særlig lenge i boka, mens i filmen fløy han stadig rundt med Ripipip på hodet, og den vesle jenta som brått er ombord på båten finnes ikke i boka), men jeg lot ikke det irritere meg noe særlig. Ikke var jeg så opptatt av kleint skuespill heller, noe som forekommer flere ganger (men skuespillerne er unge og har lite erfaring, så det skjer jo). Og for å ikke snakke om at Ben Barnes, som spiller den litt mer voksne prins Caspian, nesten hadde lagt av seg den snåle aksenten fra forrige film, helt uten grunn. Jeg forstår hvorfor filmen har fått lunkne anmeldelser i dagspressa. Likevel: dette er en eventyrfilm. Alt er lov. Alt kan skje. Og filmen er en herlig blanding av spenning, eventyr, humor og litt romantikk - både fra jenters og gutters synspunkt. Den passer perfekt for ti-elleve-åringer og oppover.

Sjøl om det finnes feil, upresisheter og plattheter, og sjøl om regissør, manusforfattere og skuespillere helt tydelig har tatt seg friheter, har de likevel skapt et univers som står i stil med de to forrige filmene, og som formidler noe eget. I tillegg til den felles sjøreisa har alle hovedpersonene sin egen, indre reise, hvor de overkommer angster, konfronteres med drømmer, møter seg sjøl. Og det gjør dem til sterkere og bedre mennesker. Men nesten det viktigste, synes jeg, er at det gjennom store deler av filmen formidles en stolthet, en glede og en varme: dette er mennesker som har kost seg på jobben, de liker det de holder på med og de har respekt for hverandre. Og nettopp det med respekt er også viktig i bokserien.

Jeg skal ikke spekulere i hvorvidt C. S. Lewis hadde likt eller ikke likt denne filmen, for det er skrekkelig langt mellom film og bok. Det er to helt forskjellige kunstneriske uttrykk, og to helt forskjellige kunst- og underholdningsopplevelser (ja, for filmen er jo mest underholdning). Men hvis han hadde levd, burde han ha satt pris på at hans univers får leve videre og stadig oppdages av nye barn og voksne, og at filmen åpner for fantasi og hverdags-magi, samtidig som den peker på hva det er viktig at et menneske er: tro mot seg sjøl, ekte, ærlig, rettferdig og god. Det er idealer alle bør strebe mot, og det er stikkord en godt kan skrive seg bak øret nå som vi nettopp har gått inn i ett nytt år.

Gjenlesing, del VII

Så var det endelig den siste boka i serien Legenden om Narnia av C. S. Lewis. Ei bok jeg ikke har lest tidligere, bare hoppa over gjentatte ganger (av uvisse grunner). Etter umiddelbar endt lesing var det mange elementer jeg måtte gruble lenge på.

For det første: dette er ikke lystig lesing. Det er mørkt og dystert hele veien, det er blodig, brutalt og enda mer alvorlig enn tidligere. All sjarm er borte, og tidligere muntre bifigurer er erstatta av den nokså trauste kong Tirian, Narnias siste konge, den onde apen Listig, som setter i gang maskineriet, det stakkarslige eselet Virre, som er offer for Listigs slu planer, og en gjeng krigshissige hærførere og soldater fra Calormen. Det er som om hele boka, og forfatteren, lader opp til Narnias siste dager og endelige undergang. Jeg nøler med å kalle Den siste striden ei barnebok på grunn av måten forfatteren legger fram stoffet på.

Tristheten preger både de som allerede er i Narnia og de som kommer til Narnia. Jill og Eustace snakker om å dø, og er enige om at de gjerne ofrer seg for Narnia. Våre helter er nemlig underlegne i den avgjørende siste striden, og utfallet kan bli døden. Men de gir seg ikke. Kampen er brutal og verre enn noen av de foregående; dvergene inntar en mellomposisjon og dreper på begge sider. De talende hestene, som har blitt brukt som alminnelige trekkdyr og slaver for Listig og krigerne fra Calormen, står bundet. De blir befridd av smågnagerne. Men når de kommer galopperende for å hjelpe til, blir de skutt rett ned.

På hvert sitt vis blir Tirian og hans folk kasta inn i stråhytta, som er veldig sentral i denne boka, bare for å oppdage at de ikke er i ei stråhytte. Aslan har brukt magien sin igjen (som han ikke bruker for å redde liv på slagmarka) og gjør stråhytta til en ny verden, ett nytt Narnia, for de gode som kommer inn. For de onde blir stråhytta deres verste mareritt, representert av menneskerovfuglen og den satanlignende Tash. Det blir ikke forklart hvordan denne stråhytta er for eselet Virre, som tilbrakte mest tid av alle der inne.

Det religiøse motivet og Aslan som en Kristusfigur er noe som har vært mer eller mindre tydelig hele veien. I denne boka tar Aslan steget opp og blir en slags gud. I Den siste striden holder nemlig Aslan dommedag over mennesker og dyr, og deler dem inn etter godhet. Med andre ord; de slemme overlever ikke. De gode sendes videre inn i det "nye" Narnia, de onde blir igjen i det Narnia som forgår. Ikke særlig hyggelig, men kanskje et resultat av forfatterens opplevelser under andre verdenskrig og hans behov for å skape noe godt?

Susan får ikke være med. Sjøl om hun lenge var dronning i Narnia og har vært i landet to ganger, får hun ikke være med i denne boka. Begrunnelsen er at hun ikke lenger tror på historia, hun husker ikke Narnia, hun tror det er en leik de fire Pevensie-barna leika da de var yngre. Dette synes jeg er litt over grensa. Særlig når det kommer fram at de andre Narnia-farerne og Pevensie-foreldrene i virkeligheten er døde, de kom ikke til Narnia ved hjelp av Aslans magi, som vanlig, de kom fordi de døde og Narnia er himmelen. C. S. Lewis spanderer ikke ei eneste linje på Susan; ingen har tid til å tenke på henne som er den ensomme etterlatte. I en bokserie som ellers formidler intens medmenneskelighet og kjærlighet, og som til og med har med ett tilgivelseselement i hver eneste historie (denne gangen var det eselet Virre som blei tilgitt av Aslan), synes jeg dette er rart.

Det er Narnias siste dager. Det blir gjort klart helt fra begynnelsen av. Undergangen skal komme, må komme. Men ingen veit hva som kommer til å skje og at Narnia egentlig består, bare i en fotoshoppa variant. De som er gode, de som tror, blir spart. De opplever ingen smerte, de får se Narnia forgå. De får se hvordan Aslan deler inn sin nye verden i to motsetninger; godt og ondt. I det "nye" Narnia er alt så mye bedre, maten smaker bedre, fargene er klarere, barna kan løpe så langt de vil uten å bli slitne, og de er heller ikke i stand til å føle redsel eller sorg. De blir, i mine øyne, redusert som mennesker. Hvordan er det forsvarlig?

Jeg synes Legenden om Narnia som helhet er en flott serie som formidler mange gode, fantasifulle, rørende, morsomme og spennende historier. Men er virkelig den totale undergangen og tilhørende frelsa nødvendig? Og må alle, unntatt Susan, dø, sjøl om de ikke egentlig dør? Sjøl om det skrives side opp og side ned om hvor fint de har det i det nye Narnia, tror jeg ikke helt på det. Hvordan kan noen omfavne noe nytt uten å ofre det gamle en eneste tanke? Jeg skulle ønske legenden endte annerledes og at C. S. Lewis var mer nyansert og inkluderte flere elementer enn det svarthvite troende - ikke-troende, snill - slem, frelse - undergang. For verden er faktisk grå.

Gjenlesing, del VI

I nattens mulm og mørke, mens de første virkelige vindkasta med høstlukt i seg piper i luftventilene og buldresuser rundt hushjørnet, sitter jeg våken med beina trekt oppunder meg i sofaen, med ullteppet dratt godt opp til haka og leselampa på full styrke en halv meter unna. Det er innspurten nå, nemlig, Eustace, Jill og Dysterpytt har funnet prins Rilian i verdenen under jorda, de har løst han fra trolldommen, de har drept den grønne heksa og befridd jordmennene, men kommer de seg opp til jordas overflate i tide? Under dem stiger nemlig vannet og de få lyktene som finnes slukker én etter én.

Sjølsagt går det bra denne gangen også. Men, for aller første gang, var jeg faktisk usikker på akkurat hvordan det kom til å ende. For denne boka veit jeg at jeg ikke har lest før, og ikke har jeg hørt den heller (tror jeg). Rett og slett: ikke egentlig en gjenlesing, men en ordinær lesing. Men det må sies: enkelte elementer hadde jeg vage inntrykk av, lagra langt baki huet, fra den tidligere nevnte BBC-serien. Jeg huska for eksempel ei vandring i myra med Dysterpytt. Men egentlig ikke så veldig mye mer.

Med Sølvstolen opplever jeg at C. S. Lewis går tilbake til sin opprinnelige eventyrformel, isteden for å lage en slags kristen barnebokversjon av noe annet (forrige bok, Reisen til det ytterste hav minna litt for mye om Homers Odysseen). Og det er jeg veldig glad for. Her er det mye mer som er på plass og jeg opplever at hovedpersonene Eustace, Jill og Dysterpytt har et felles mål som de jobber sammen for å oppnå, framfor en masse små historier som er heller tilfeldig sammenvevd, som inntrykket kan bli i Reisen til det ytterste hav. Målet, og forhindringene underveis, er spennende og fascinerende. Her finnes hekser og kjemper, dverger og ugler, myrvrikkere og løver. Trolldommen ligger tjukk over Underverdenen, men når Aslan lurer i kulissene er det ikke vanskelig å gjøre det riktige valget.

Når det kommer til personene, synes jeg Eustace er en matt versjon av seg sjøl i forhold til i Reisen til det ytterste hav. Av de tre hovedpersonene er han den som er minst aktiv, både fysisk og verbalt, og fortellerstemmen ligger så å si aldri hos han. Den eneste som gjør et enda veikere inntrykk enn Eustace er prins Rilian, som til hans forsvar ikke dukker opp før to tredjedeler av boka er lest (med ett unntak). Jill er en høyst ordinær figur som gir meg inntrykket av å være litt dum, men ellers sympatisk. I forhold til Susan og Lucy, som er godt etablerte og utbygde som karakterer, blir inntrykket av Jill veldig smalt. Bortsett fra at hun og Eustace går på samme skole, får vi vite så godt som ingenting om hvem hun var før Narnia. Det er kanskje ikke viktig, men hvordan kan leserne ellers følge med på den indre reisa hennes og nikke anerkjennende av den hun blir? Ikke at utviklinga hennes er forrykende, men jeg bare spør.

Dysterpytt synes jeg er en fornøyelig skikkelse, som med sine mørke og pessimistiske kommentarer hele tida klarer å gjøre situasjonen hakket verre for barna (men morsommere for den ikke fullstendig bokstavelige og alvorlige leseren). Og akkurat her er jeg glad for at C. S. Lewis har tatt den helt ut og faktisk skriver at Dysterpytt blir, av de andre myrvrikkerne, omtalt som en som ikke tar livet alvorlig nok og som alltid skal sprelle og skråle. Også er han så langsom og tung i humøret! Men det skal sies, Dysterpytt trår alltid til når det trengs.

Et lite tankekors: etter seks bøker i denne serien er det fortsatt ingen som har spurt seg om hvorfor ikke Aslan, den store løven, den virkelige kongen av Narnia, med all verdens magi i sin makt, kan ordne opp i alt dette tullet om hvem som skal regjere og om heksene skal kastes ut og finne igjen forsvunne prinser og grever og så videre, sjøl? Men da hadde det kanskje ikke blitt noen bøker...? Jeg lurer i alle fall på det, for jeg opplever ikke at alle konfliktene og utfordringene karakterene møter er relevante eller utviklende, det er mer som om de er der kun for spenningas skyld. Og da mister bøkene en veldig viktig dimensjon for meg.

Bortsett fra at Gyldendal fortsatt ikke har spandert på seg verken korrekturlesere, gode trykkere eller en redaktør med en viss kontroll på når det sømmer seg å ha et linjeskift, og bortsett fra at Aslan her for meg blir litt for stilisert og karikert, og bortsett fra C. S. Lewis' litt vel politiske agenda med å skrive nedsettende om Eksperimentskolen side opp og side ned ikke en gang er forsøkt skjult, og for å ikke glemme den alltid like intenst kristne linja hans som er enda mer dominerende her, så synes jeg at denne boka er god. Men for meg er det altså Dysterpytt som redder historia.

Gjenlesing, del V

I bok fem i serien om Narnia, Reisen til det ytterste hav, møter vi igjen Lucy og Edmund, de to yngste av Pevensie-barna (de to eldste, Peter og Susan, deltar ikke aktivt i denne boka, de nevnes kun innimellom). De kommer, sammen med førstereisgutt fetter Eustace, til Narnia på nytt, denne gangen gjennom et maleri.

Maleriet framstiller et klassisk motiv; hav som glitrer i sola, høye bølger med skumtopper, lyseblå himmel, et skip med blafrende seil. De tre barna trekkes mot bildet og brått befinner de seg i vannet. Over dem seiler skipet, og når de blir redda, ser de at det er prins Caspian som er ute på ekspedisjon. Han skal sjekke tilstanden hos samtlige øyer som delvis er under Narnias kontroll, samt at han forsøker å spore opp noen av hans far, kong Caspian, sine venner. Lever de fremdeles? Og hvor? Og kan de fortelle noe om kongen? Gjensynet mellom de tre kongelige er muntert, Eustace surmuler og vil stadig bli ført til et britisk konsulat.

Denne boka kan jeg faktisk ikke huske å ha lest i det hele tatt. Har jeg gjort det? Jeg tror ikke det. Jeg veit at jeg har sett denne boka filmatisert, men jeg har mine egne bilder også, som må komme fra ei høytlesning langt tilbake i tid. Uansett var det veldig koselig å lese boka, gjenskape bilder og minner og ikke minst; fylle ut glemselens svarte hull.

Likevel har jeg en del innvendinger til historia. Denne boka opplever jeg nemlig som mye mer handlingsdrevet enn de tidligere. Det skjer noe hele tida, og muligheten for refleksjon og ettertanke, særlig hos hovedpersonene, er minimal. Dette litt hektiske smitter naturligvis også over på leseren. Før har konfliktene vært mer konsentrerte og fokuserte rundt ett eller flere elementer som naturlig nok henger sammen (eksempler er evig vinter i Narnia, heksa Hvit, spådommen om Adam og Evas barn på trona eller onkel Miraz som kupper trona, Caspian som må vinne trona, landet og innbyggernes tillit). Her er det mye mer spredt; Eustace, som blir drage, har sin reise, Lucy får sin utfordring hos trollmannen, Ripipip seiler til verdens ende, Caspian oppsporer de fortapte grevene og så videre. Utfordringer må overkommes og negative egenskaper må bevisstgjøres og endres. I det hele tatt minner dette veldig om en slags Odyssevs, Gullivers eller Niels Klims reise.

Jeg har ofte klare forventninger når jeg begynner å lese ei bok. Utifra omslag, kunnskap om forfatteren og omtale er det jo mulig å danne seg et bilde av hva dette er og hva det skal omhandle. Jeg trodde jeg hadde rimelig god peiling når det kom til Reisen til det ytterste hav, men blei altså overraska over hvor lite samla boka er. Hvert kapittel kan nesten leses som en avsluttende fortelling for seg, og hvis tittelen hadde vært Anekdoter fra Narnia eller lignende hadde det ikke vært et problem. Men dette skal jo egentlig være ei barnebok, en roman.

Narnia er eventyr. Og særlig Reisen til det ytterste hav, som virkelig har sin del av medhjelpere og motstandere, magi og monstre, og ikke minst snåle figurer (som for eksempel enfotingene/trampeføttene). Det er virkelig et utrolig univers å søke tilflukt i eller komme på besøk til for barn i alle aldre. Men jeg hadde likt dette mye bedre dersom C. S. Lewis hadde holdt igjen litt handling og gitt meg tid til å kose meg med hver hendelse, dersom han hadde kosta på seg noen flere skildringer og vendt fokuset litt mer mot barna, ikke mot hva som skal skje. Når ei bok blir hektisk er det så mye som mistes; humor, varme, tanker, følelser og, aller viktigst for meg, leserens mulighet til å bygge en varig relasjon med personene i boka.

Gjenlesing, del IV

De har drevet seg sjøl inn i ei felle. I jordhulene er det kaldt. Soldatene blir færre og færre. Og snart er det ikke mer mat igjen. Det ene, store angrepet slår helt feil (det er kjempen Vinkelvankels skyld), telmarinene blir stadig mer overlegne og truende. Hva skal de gjøre? Nikabrik begynner så smått å snakke om å påkalle mørkere krefter. Han mener at det ikke finnes en annen utvei. Men Cornelius har et annet forslag. Prins Caspian, den rettmessige arvingen til trona, den virkelige kongen, må blåse i dronning Susans horn, som sies å kunne påkalle hjelp. Timene går og Caspian sloss for livet. Vil hjelpen komme?

Som du kanskje skjønner; jeg har lest Narnia igjen. Prins Caspian, bok nummer to i utgivelsesrekkefølge (1951), bok nummer fire i forfatterens anbefalte leserekkefølge, foregår flere hundre år etter at Pevensie-søsknene sist var i Narnia (narniatid er som kjent annerledes enn vår tid). De har vært ett år hjemme i England og sitter på en jernbanestasjon når de kjenner at noe begynner å trekke i dem. Hva kan det være? Kan det...? Er det virkelig...? Men når de kommer fram er de litt usikre på hvor de egentlig har havna. Er det Narnia? Men hvor er de? Og hvem bodde egentlig i slottet ved kysten, der det bare er ruiner igjen? De finner ut at det ikke kan ha vært andre enn dem sjøl, de store kongene og dronningene av Narnia. Og slottet er Cair Paravel.

Å være tilbake i Narnia sammen med Pevensie-søsknene er alltid like fint. Det er en egen stemning i bøkene som helhet og i Narnia spesielt. Kan det være forfatterens behov om at det et sted, om ikke i vår egen verden, må finnes harmoni, ro og godhet? Denne gangen kommer de fire barna den unge prins Caspian til unnsetning og hjelper han med å sloss mot onkel Miraz, som har tatt tronen. Men som vanlig er de ikke helt aleine, med seg på laget har de en hel rekke av morsomme og spesielle dyr, blant de tøffeste er musa Ripipip og hans hær. Aslan lurer også i kulissene og vekker opp blant annet dryader, najader og trær.

Det jeg huska fra denne boka var mye mindre tydelig enn den forrige; minnene mine er malt opp med filmbildene (og jeg så filmen sist i sommer, se innlegg fra søndag 18. juli). Likevel er noe av det viktigste herfra erindringa om det Lucy ser, og at hun igjen ikke får tillit av de andre. Jeg skjønte aldri det da jeg var lita, hvorfor de ikke trodde på henne, samtidig som jeg forstod at de ikke så det hun så. Resultatet var mye kaving i skogen og at Lucy hadde rett, likevel. I Prins Caspian er dette med tro og tillit enda tydeligere enn i de foregående bøkene, likeså med den religiøse parallellen.

Og så, for første gang, en kritikk retta mot forfatteren C. S. Lewis (1898 - 1963): i begynnelsen, når barna kommer fram til eplehagen og ruinene etter Cair Paravel, går det veldig lang tid før de skjønner at dette en gang var deres slott. Er det virkelig sannsynlig at det ville tatt så lang tid? Jeg bare lurer. Ungene husker nemlig alt annet veldig godt, burde de ikke da også gjenkjenne slottet etter ett kapittel istedet for tre? Det meste annet i bøkene er effektivt og komprimert, kapitlene i begynnelsen av Prins Caspian blir ventekapitler som ikke har noen særlig annen funksjon enn at tida skal gå. For det er nemlig avgjørende for prinsen og hans hær.

Akkurat denne boka, Prins Caspian, synes jeg er mer elegant løst på film, og jeg tenker da særlig på langfilmen fra 2008. I boka er det nemlig flere kapitler som fortelles fra dvergen Trumpkin til de fire barna. Sjøl om kapitlene er lette å lese, er de litt seigere enn de andre. I filmen har de løst det hele uten gjenfortelling, det kryssklippes isteden mellom prins Caspians leir og de fire barna og Trumpkins ferd gjennom landet. Det er noe C. S. Lewis ikke kunne oppnå med sin fortellerstil i denne sammenhengen. En ekstra dimensjon tilføres også filmen ved å la heksa Hvit opptre (i boka er hun død). Det at det er Caspian og Peter som trekkes mot hennes tilbud skaper en utjevning mellom de tre kongene, og Edmund kan endelig virkelig tilgis for sitt svik fra første bok. Et utrolig fint vennskap oppstår mellom Lucy og Trumpkin, som er nydelig både i bok og på film.

Gjenlesing, del III

Jeg husker at jeg har hørt dette før. Jeg har hørt om en gutt og en hest, en lang ridetur gjennom ørken og mørke, jeg husker løver, en vrimlende by, lukta av varme, gravplassens konturer mot nattehimmelen. Hvis jeg tenker godt etter kan jeg også huske en annen hest og ei jente, ei flukt og et angrep. Våpen, tåke, svarte skygger. Men mye husker jeg ikke så presist. Det ligger skjult under andre minner, er gjemt bak andre fortellinger. Men av og til stiger det opp; forvirrende, intenst og helt stumt. Bilder fra ei anna verden, ei anna tid, fra Hesten og hans gutt.

Da jeg begynte å lese Hesten og hans gutt blei jeg likevel usikker. Var dette noe jeg hadde lest? Jeg kunne ikke huske fortellerstemmen, det var ikke sånn den var. Jeg gjenkjente ikke ordvalga. Det eneste jeg hadde var stemninga. Nei. Jeg har ikke lest dette før. Bare hørt. Sett noen få illustrasjoner, hatt resten i huet. Lukka øya og lytta til fortellinga, musestille, mellom orda kan jeg bare høre pusten til bror svakt ved siden av. Mamma leser. Om Shasta som treffer hesten Bri, som mot all formodning svarer når Shasta snakker til den. Bri er en stolt hest fra Narnia. Han lengter hjem. Shasta står i fare for å bli solgt som slave. Sammen flykter de fra Calormen, mot nord, mot Narnia.

Hesten og hans gutt virker veldig inspirert av vestliges forestillinger om den arabiske verden, og er på mange måter litt beslekta med fortellinger som er å finne i Tusen og én natt. Den er lett å lese, som alle bøkene i serien om Narnia, og jeg som voksen leser oppdager at den på sett og vis er lettere å akseptere enn de foregående titlene. I de bøkene med mer forankring i vår tid skinner det igjennom at dette er bøker skrevet av en mann for flere tiår sida, og at forventningene og beskrivelsene av jenter og gutter og deres ferdigheter er knytta mest opp til kjønn og ikke så mye de faktiske egenskapene. Bøkene er med andre ord på mange måter konservative og umoderne. I Hesten og hans gutt, som er ei veldig fokusert og stram fortelling, har jeg, fordi den foregår i en annen kultur, forventninger om at kjønnsrollene tradisjonelle.

Hesten og hans gutt er et klassisk eventyr, med en helt, med skurker, med hjelpere, med konger og dronninger, rikdom og rettferdighet til de gode og straffer og lærepenger for de onde. Og det fungerer jo, sjøl om det sikkert for mange yngre lesere kan virke gammelmodig. Effektiviteten er likevel på plass, og med bøker på like over hundre sider stykket går det unna. Men handlinga går likevel ikke på bekostning av innholdet: her er det plass og tid til ettertanke, til hvilepunkter, harmoni og ro.

Etter å ha lest tre titler nå, ønsker jeg likevel å komme med litt kritikk: Gyldendal, som har utgitt flere forskjellige utgaver av Narnia-bøkene over mange år, må skjerpe seg! Her er det flere steder at setningene slutter i løse lufta, altså manglende punktum eller annen tegnsetting, det er flere steder hvor det mangler hele eller deler av et ord for at det skal være en meningsbærende setning, og hyppige, helt uforklarlige linjeskift; midt på linja er det brått kutta, noe som gjentar seg mange ganger i løpet av bøkene. Dette er slurv, og det bør gjøres mye bedre.

Gjenlesing, del II

Det er rart hva tida gjør med erindringa. For eksempel erindringa om ei bok. En leik. Ei fortelling. En hendelse. Det virker klart, minnene har til og med farger, lukter, lyder. Du husker hvor du satt. Hvem du var med. Hva du tenkte. Om du lo. Men så går det lang tid. Flere år. Kanskje ti-tolv år. Eller enda lenger. Du husker alt, klart og tydelig. Men når du åpner boka og leser den på nytt, når du spør broren din om han husker det samme, når du kikker i albumet etter fotodokumentasjonen, så skjønner du at noe er endra. Kjolen var ikke grønn, sånn som du huska. Og det var ikke nabojenta du satt ved sida av, men tante. Og det var ikke 11-årsdagen din, men lillebrors 8-årsdag.

Jeg hadde helt klare minner. Jeg så jo alt inni huet. Jeg var sikker på at det var sånn det var. Også begynte jeg å lese. Først Drømmen om Narnia. Den var ganske annerledes enn jeg forventa. Jeg forventa nemlig noe som passa med mine egne indre bilder. Men de bildene er gamle og tydeligvis utdaterte. Men, tenkte jeg, Løven og heksa og klesskapet blir som jeg husker. Jeg kan jo ikke huske feil. Jeg har lest den, sett den. Mange ganger!

Men hvis jeg skal være ærlig: den var annerledes, den også. Mine bilder har blanda seg med bildene fra BBCs filmatisering fra 1988, som igjen er rørt sammen med elementer fra den nyeste spillefilmen (2005). I det hele tatt var det ei stund litt forvirrende. Men bøkene er heldigvis såpass solide at de står støtt, aleine, uten erindringer om tidligere leseropplevelser og universer. Og de er like fine. Nesten. Det lille drysset av magi som var så fantastisk da jeg var lita, er ikke lenger der. Eller kanskje det er som med landet Narnia, at voksne ikke kan komme inn gjennom klesskapet.

Likevel skulle jeg ønske at bare ett indre bilde stemte helt overens med boka. For bildet er så flott, så detaljert, så intenst. Jeg må jo ha fått det fra et sted?

Gjenlesing, del I

Det er nesten høst. Ikke i måneden, det er fremdeles august og det er en sommermåned, men i været, der ute, er det høst. Regnet sildrer ned langs vinduene ut mot veien, vinden suser og støyer i luftelukene. På verandaen treffer regndråpene de nybeisa plankene hardt og legger seg som ei ekstra hinne oppå trevirket. Sommerblomstene i verandakassene er matte og fargeløse, de henger vissent over de hvite kantene. En lang sommer med vekselvis sterk varme og veldig mye regn har gjort sitt.

Det er tolv grader og jeg må ta på meg jakke når jeg går ut. Gummistøvler også, sjøl om det er hull i dem. Noe annet blir gjennomvått med en gang. På den svarte asfalten renner vannet på skrå nedover gata og mot plenen. Der samler det seg små pytter. Det mørkt, skyene henger lavt. Klokka er snart elleve, på formiddagen, og det er mørkt. Jeg går en rask tur før jeg snur og går hjem. Inne tenner jeg stearinlys, koker kakao og finner fram ullteppet fra skapet. Tøflene er på. Jeg skal lese Drømmen om Narnia. Jeg trenger å drømme litt nå.

Lenge leve Narnia!

Jeg har, helt fra jeg var lita, vært fascinert av C. S. Lewis og hans evne til å skrive fram enestående, magiske historier i bokserien Legenden om Narnia. Jeg har lest dem, og de er blitt lest for meg, mange ganger. Og jeg fulgte BBC-serien som gikk på NRK (flerfoldige ganger) med stor iver. Da det blei kjent at bøkene skulle filmatiseres på nytt på begynnelsen av 2000-tallet, og denne gangen ikke som tv-serie, men som tradisjonelle langfilmer, var jeg skeptisk. En film kan ikke romme ei hel bok, det blir sjelden bra. De kommer til å kutte masse, de kommer til å ødelegge, tenkte jeg.

Den første filmen i serien, The Lion, the Witch and the Wardrobe, kom i 2005 og jeg likte den kjempegodt. Fra Lucy til Mr. Tumnus, klesskapet og Cair Paravel - det var så å si perfekt. Edmund er utrolig ufordragelig, og Heksa Hvit er ekkel som få. Narnia er nydelig, skuespillerne er dyktige og historia er nesten like fantastisk som første gangen jeg leste den. Det eneste som mangla var den flotte musikken fra BBC-serien, samt at det var litt mye som var animert, særlig av landskap og bygninger. Det er leit når det synes, det tilfører en kunstighet til filmen.

Oppfølgerfilmen, Prince Caspian, kom i 2008 og bø på ytterligere utfordringer for de fire barna. De har kommet tilbake fra Narnia og vært i London i ett år. Brått vender de tilbake til Narnia fordi prins Caspian blåser i Susans horn. I Narnia har det gått mange hundre år og ingenting er som det var. Det fredelige landet kongene og dronningene forlot, er erstatta av et undertrykkende enevelde med det invaderende folkeslaget telmarinene som regenter. Narnianerne, det vil si snakkende dyr, trær, fauner, dverger og så videre, er blitt drept eller jaga ut i skogene, hvor de må skjule seg hvis de vil overleve. Der har de oppholdt seg så lenge at deres eksistens ikke er mer enn gamle myter for telmarinene. Peter (William Moseley), Susan (Anna Popplewell), Edmund (Skandar Keynes) og Lucy (Georgie Henley) må forsøke å stoppe kong Miraz og hjelpe Caspian og Narnia tilbake på den rette vei.

Jeg har nettopp sett Prince Caspian om igjen. Og jeg synes særlig dvergen Trumpkin (Peter Dinklage) er herlig, og samspillet mellom han og barna er flott. Jeg koser meg med filmen, sjøl om det er vanskelig å ignorere Ben Barnes, som nesten klarer å ødelegge filmen med sin irriterende aksent og dumme oppsyn. De kunne uten tvil valgt en annen, bedre skuespiller til å ha rolla som prins Caspian (i bøkene er han også yngre). Ben Barnes eller ikke - jeg gleder meg til desember, når film nummer tre endelig kommer på kino. I mellomtida skal jeg hente fram bøkene og lese dem på nytt.

Vampyrfeber

Vampyrer er brått innmari populære igjen etter flere tiår som heller dødt materiale. Uten tvil har dette mye med Twilight-forfatter Stephenie Meyer å gjøre, som virkeliggjør vampyrene på en heller ussel måte i bøkene sine. Og andre kjapper seg å smi mens jernet er varmt. Men vil de kommersielle aktørene merke når markedet er metta?

Akkurat nå er det to vampyrtv-serier som herjer med stor suksess over dammen; True Blood og Vampire Diaries. Sistenevnte har jeg ikke sett og vil derfor ikke uttale meg om, mens den første har jeg snappa opp på NRK3 (True Blood, kan i tillegg til vampyrer, friste med drap, bisarr sex og en heller veslevoksen hovedperson). En kan si at disse seriene er arvtakerne etter kultserier som Buffy og Angel som hadde sin storhetstid på slutten av 1990- og begynnelsen av 2000-tallet. Men i mellomtida har det, så vidt jeg veit, vært helt stopp. Helt til Meyer en natt drømte om kjærlighet mellom dødelig og udødelig, og bestemte seg for å lage tenåringskliss ut av det hele.

Av filmer innafor sjangeren er det også en gedigen oppsving nå om dagen, og både zombier, demoner og varulver seiler på vampyrbølgen. I nær framtid kan vi ikke bare glede oss til det neste kapittelet i Twilight-sagaen, men også filmer som Zombieland, Jennifer's body, The Wolfman og Skrekkens sirkus: Vampyrens assistent. Og nylig har for eksempel Wolverine og hans kompanjonger gleda kinogjengere verden over. Generelt sett kan en si at fantasyfilmene stadig blir flere. Kanskje har de til og med kommet for å bli? I såfall må vi tilbake til Harry Potter, Narnia og Ringenes Herre for å finne et tidspunkt da folk knapt snakka om annet og sjangeren begynte å bli tatt på alvor. Og, mistenkelig nok, kom disse på kino med kun få års mellomrom, som om det var veloverveid og planlagt. Men det er en annen sak.

Alle disse historiene kommer fra et sted, og i mange tilfeller har filmen først vært ei bok. Og dette har i lang tid plaga meg: før, og da mener jeg før Harry Potter begynte å ta seg opp her i Norge, før år 2000, altså når fantasy var et litt ullent begrep og som regel noe jeg forbandt med langhåra, kvisete tenåringsgutter, svarte gensere med drager på og Robert Jordan, Haikerens guide til galaksen og ei lefsete utgave av To tårn. Før var fantasy nemlig en underkategori i barne- og ungdomslitteraturen, liksom litt for de sære (eller for de voksne som aldri blei voksne). Som regel stod disse bøkene sammen med de andre bøkene i bokhylla, men noen ganger var nederste hylle på reolen avsatt til nettopp dem, de lå som regel litt på skrå og det var ikke helt nøye med verken alfabetisering eller nummerering og forklaring av eventuelle rekkefølger.

Nå i dag tar fantasybøkene større plass enn de realistiske barne- og ungdomsbøkene i bokhandelen. De ligger i stabler på bord og benker, de frontes, har lapp på seg ved kassa, reklameplakater i vinduet og tilleggseffekter både på leiketøysbutikken og musikkbutikken i form av filmplakater, puslespill, kortstokker og cd-er. Og forlagsfolk og bokhandelbransjen snakker overlegent om fantasylitteraturen, som om det nå plutselig er greit, som om bøkene nå ikke lenger er utskjelte eller bortgjemte, som om det nå plutselig er virkelig litteratur det er snakk om, og ikke underholdning. Også er det bare underholdning likevel.

De gamle klassikerne er tross alt klassikere. Og da snakker jeg om Narnia og Ringenes Herre, bøker som blei skrevet på 1950-tallet. Det er en grunn til at de har blitt stående, som det fremste. Og det er fordi de har noe helt unikt å tilby leserne sine, nemlig et eget univers. Tolkien har til og med laga egne språk! Den eneste av nåtidas fantasybøker som kan yppe med disse hjørnesteinene, er historien om Harry Potter, som tar utgangspunkt i vår verden og derfra glir over til noe helt eget. Resten er bare bleik samlebåndslitteratur med såpass store og generelle mangler at det begynner å bli pinlig at utgivelsene bare fortsetter. Grådigheten til enkelte forleggere er det tydeligvis ingen som setter fingeren på, men jeg er overbevist om at det henger sammen med kunnskap (eller mangelen på sådan).

I tillegg er det voldsomme sprik innafor vampyrenes verden. I Twilight er de overmenneskelige, overnaturlige og glitrer i solskinnet. I True Blood tåler de ikke sølv, og hjørnetennene "skytes" kun ut ved behov. I Historikeren tåler Dracula fortsatt ikke sollys og lurker stort sett rundt i grotter.

Og forbrukerne kjøper det. Gang på gang, legende etter legende. Det er vel derfor bøkene ligger der, i stabler, og filmene blir laga og tv-seriene ruller i reprise etter reprise. Men nå er det på høy tid at folk begynner å bli friske, at de kommer til seg sjøl og ikke lar seg avspise med billig blod lenger, men at de begynner å ønske noe mer.