Vi er ikke her for å ha det morsomt

Bildekilde: Bokelskere

Knut er midt i livet, eller hvis vi skal være ærlige, så er han litt over middagshøyden. Han bor aleine etter flere havarerte forhold, holdes på en armlengdes avstand av sønnen og får ikke til det han egentlig skal få til: Å skrive. Knut er nemlig forfatter, men nå er det lenge sia forrige bok, den siste blei forkasta av redaktøren og han har aldri klart å følge opp den ene store suksessen han en gang hadde. Han surrer rundt i et dagligliv som består av en rekke avbrutte forsøk, drittprat, aggresjon, mye drikking og tåpelige betroelser i fylla til den homofile naboen Frank. 

Knut har et agg mot store deler av det litterære kretsløpet i Norge. Han synes bokhandlene er håpløse som ikke tar inn bøkene hans, forlagene er teite som stadig jakter den nye, store forfatteren framfor å satse på han, og redaktørene, som aldri forstår han og alltid vil ha noe annet enn det han skriver, har han avskrevet helt. Kritikerne er lavmål og kollegaene hans er minst like ille. Særlig ille er den kvinnelige forfatteren som i boka kalles Virkelighetsforfatteren. Hun poserer med iscenesettelser av eget liv, og Knut er vekselvis fortvila og rasende fordi hun i ei bok har skildra han, der han framstilles som en eldre, tafsende mann som gnukker og jukker i vei og bortimot tvinger seg på henne på en fest. Med sin versjon av en meetoo-hendelse fra det litterære Norge, har Virkelighetsforfatteren gjort stor suksess på Knuts bekostning. 

Midt oppi dette vedvarende misnøyet kommer det en e-post fra Sigrid Undset-dagene, Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. De lurer på om Knut kan stille opp på en programpost under årets festival, som er om ei uke. Hotell, reise og øvrig inngang til festivalen dekkes. Knut er smigra, samtidig som han også forstår at han ikke akkurat er førstevalget, noe som gjør han provosert. Han var jo selvskreven! Og nå er han redusert til fyll, men det kunne egentlig ikke klaffa bedre: Sammen med Knut i diskusjonen rundt nettopp litteratur, skal også Virkelighetsforfatteren være. Og Knuts ekskjærestes nye mann, Terje, som ifølge Knut er ei poserende blære av en forfatter, er den tredje deltakeren. Det er altså to mennesker han har lagt for hat som han potensielt skal gå opp imot og diskutere med. Fristelsen blir for stor. Festivalen får et ja. 

Med på lasset opp til Lillehammer og hotell Breiseth blir også Frank, den homofile naboen som er mer opptatt av sin gifte pakistanske av-og-på-elsker enn av Knuts forberedelser til storstilt hevn i full offentlighet, og hans behov for støtte og veiledning i den forbindelse. Så viser det seg plutselig at også elskeren kommer til Lillehammer, og hotellrommet som er reservert til Knut, blir okkupert av det hemmelige paret. Knut må derfor streife gatelangs, sove litt på en benk, henge i festivalteltet, traktere kulturhuset Banken og diverse puber før han til slutt klarer å snike seg ned i hotellets kjellerstue for å drunte noen timer i de digre lenestolene. Ikke optimalt natta før en endelig skal få sitt store comeback! 

Og slik durer det videre i kjent stil. Handlinga er enkel og rett fram, akkurat som Knut er. Forviklingene er aldri langt unna, og Knut tar helt gjennomført dårlige valg, både for seg sjøl og omgivelsene sine. Det skildres i nåtid og underbygges videre gjennom Knuts tilbakeblikk og grunne refleksjoner over eget liv, der litteraturen med stor L kom foran kjærligheten med stor K. Han vipper stadig fram og tilbake mellom å være sympatisk og usympatisk, snill og egoistisk. Videre kjører han på med mer øl og vin framfor hvile, han ypper med feil folk og legger seg ut med de han bør holde seg inne med. Rusen er kanskje en katalysator, men vilja til undergang ligger allerede i Knut. Det er som om alt plutselig bare rakner, som om åra uten kjæreste, utgivelser og offentlig oppmerksomhet har bygd seg opp sammen med raseriet mot Virkelighetsforfatteren til en ukontrollerbar storm av sinne, som sjølsagt slippes løs midt i arrangementet på Lillehammer. Dramaturgien er enkel og effektiv.  

Og det er naturligvis hele Norges satiredronning, Nina Lykke (f. 1965), som står bak denne romanen. Den heter Vi er ikke her for å ha det morsomt, og kom ut på Forlaget Oktober i 2022. Den oppleves som et gedigent sleivspark mot hele det litterære kretsløpet i Norge, der samtlige i bokbransjen får så hatten passer, og der pretensiøse, vindrikkende og arrogante forfattere blir utlevert i et særdeles grelt lys. Men det er vanskelig å lese dette uten å tillegge Lykke sjøl både noen av erfaringene og noen av meningene hun skildrer, og i tillegg løsrive henne fra de hun så ivrig blottlegger. Denne leseren opplever at Lykke sjøl langt på vei er en del av det hun skriver om.

Tittelen er god, og var det som gjorde at jeg kjøpte boka, sammen med det at jeg leste og likte Full spredning for noen år tilbake. Men her fikk jeg ikke helt det jeg forventa. Jeg trodde rett og slett det skulle være mer brodd og mer humor i boka. Jeg opplever at dette er skildringer av en middelaldrende manns rotete og treige liv, der sjølmedlidenheten har nådd et absolutt høydepunkt (eller lavmål, avhengig av hvordan en tenker). Knut er ekstremt sjølopptatt og evner ikke å se lenger enn sin egen nesetipp. Men heldigvis, både for leseren og for Knut, kommer det ei aldri så lita utvikling mot slutten, slik at en sitter igjen med en følelse av at det er håp, også for Knut. 

Det er bare det at han er så himla uinteressant. Kanskje ville det vært annerledes om jeg ikke kjente til bokbransjen i det hele tatt, som om det var en eksotisk verden jeg endelig fikk et etterlengta innblikk i. Men sånn er det ikke i det hele tatt. Jeg kjenner bokbransjen godt fra flere sider, og opplever at mange typer utleveres her, uten at det egentlig er så fortjent. Mye er tatt på kornet, og det er fornøyelig, mens det i andre sammenhenger overdrives veldig, og da faller avsnittene og blir bitre og unødvendig negative. Jeg leser også inn en viss skadefryd, som jeg ikke liker. Jeg opplever at mye er litt snuskete og snikete, og sjøl om skildringene av Knut langt på vei er presise og troverdige, er helheten usannsynlig. 

Lykke lar Virkelighetsforfatteren få så ørene flagrer av Knut, på lik linje med at Knut også presses og får gjennomgå, på alle måter. Det formidles usentimentalt og direkte, av og til på grensa til flåsete. Og virkelighetslitteratur generelt problematiseres. Her er det ekstremt mye å ta tak i, som blant annet handler om hva som er etisk riktig å gjøre, litteraturens rolle og om litteraturen er så viktig at den kan settes over øvrig lovverk og fristilles fra alt annet. Er det greit å utlevere sine nærmeste i tekst? Er det greit å henge ut kollegaer under fullt navn? Og Lykke åpner så vidt for noen av disse spørsmåla og skraper i overflata, men hun går ikke ordentlig i dybden av problematikken. Det synes jeg er skuffende. Og paradokset er at også Lykke er en del av denne navlebeskuende virkelighetslitteraturen. Kanskje det er derfor det er vanskelig å kritisere?

Jeg liker at Lykke skriver satirer, og tenker at sjangeren er noe vi bør tåle helt greit. At handlinga denne gangen var tatt fra den litterære offentligheten bør vi også kunne håndtere. Men i dette tilfellet kunne Lykke med fordel gjort noen endringer, og enten gått ordentlig ned i dette med virkelighetslitteratur, eller latt Knut ta den helt ut med tanke på personlighet - som legen i Full spredning. For det blir fort enten kleint eller litt stillestående, og Knut er strengt tatt ganske kjedelig. Da er det mye med 459 sider, særlig når det heller ikke egentlig er så innmari morsomt. 

Ut av det blå

Bildekilde: Bokelskere

Ut av det blå (2019) er tittelen på en roman jeg leste i fjor. Den er skrevet av forfatter Kristin Valla (f. 1975), som debuterte med Muskat i 2000. Jeg fikk aldri lest Muskat, og har heller ikke lest noen av de andre bøkene hun har gitt ut, som hittil består av totalt tre romaner og tre sakprosautgivelser de siste tjuefem åra. Ikke veldig produktiv, altså, og da forsvinner hun dessverre litt fort fra radaren til mange, meg sjøl inkludert. Men nå har jeg altså lest Ut av det blå, som fikk gode kritikker da den kom, og som også blei nominert til Bokhandlerprisen. 

Jeg må innrømme det med en gang: Jeg kjøpte boka først og fremst fordi den hadde ei fin forside med litt uvant taktil struktur, og fordi den var på tilbud. Lenge tenkte jeg på å gi den bort som gave, rett og slett fordi jeg ikke fant noe ved baksideteksten som appellerte til meg som en potensiell leser sånn umiddelbart. Men så begynte jeg ved en tilfeldighet å lese, og det glei veldig fint i starten, og da var det lett å lese videre. 

I Ut av det blå møter vi Elin. Hun er 32 år og sånn sett voksen, men på mange måter er hun umoden og uferdig, og veldig, veldig usikker. For eksempel jobber hun med noe hun egentlig ikke vil jobbe med, og hun lever et liv hun ikke er noe særlig interessert i. Hun har ei enorm distanse til fortida, til hjemstedet langt nord, til det arkitekttegna barndomshjemmet, til den såre og brått avslutta barndommen og egentlig også til seg sjøl. Det henger sammen med en traumatisk opplevelse sommeren 1985, da Elin var ti år. Det var sommeren da Elin ved en tilfeldighet mista både pappaen sin og brødrene sine. Og hadde det ikke vært for at hun nekta å ta på seg kjole, ville hun og mammaen også vært døde. 

Boka åpner med å fortelle fra 1985 før vi tas med til bokas nåtid, 2007. Nå er mora også død, og Elin har etter to år bestemt seg for å selge barndomshjemmet. Livet hennes er i Oslo, det er langt å reise til Mo for å ordne med småting, og egentlig vil hun ikke være der i det hele tatt. Det er ingenting som holder henne i Mo i Rana. Bortsett fra minnene. Og Ola.

Ola var egentlig en kompis av brødrene til Elin. Men Ola har alltid vært så fin, så Elin har alltid hengt rundt han. Har liksom ikke klart å la være. Skulle være nærmest, sitte ved siden av, inntil. Etter at brødrene Vegard og Thomas dør, fortsetter relasjonen mellom Elin og Ola. Den er barnlig og uskyldig, han er snill med henne, og hun ser kanskje en slags bror i han. Og hun ser minner om brødrene. Og noe mer, noe hun ikke helt klarer å sette ord på. Han er ei hand i mørket når hun gråter av savn, og han har ro. 

Elin på 32 år ser helt klart Ola på en annen måte. Hjemstedet også. Og barndomshjemmet. Og familiehistoria. For det er noe som ikke helt gir mening, noe hun nærmest konstant går og gnager på. I ulykken, raset, som kosta brødrene og pappaen hennes livet, fant de bare to lik. Kroppen til pappaen hennes blei aldri funnet. Elin leiter etter svar på hjemstedet uten å vite helt hva hun leiter etter. Hun rydder effektivt ut av huset, kaster både dyre gjenstander, klær, leiker og bilder i en diger kontainer. Men farens kalenderbøker beholder hun. Der kan hun se at han stadig er på reise, ofte lenge, og i flere ulike land. Så stopper reisinga opp. Før ulykka. Var det noe som foregikk, noe Elin ikke visste om? Samtidig må hun forholde seg til Ola, og den hemmeligheten han bærer på. Og det skal vise seg at familien til Ola veit en del om fortida, de også. 

For å få svar, må Elin nøste, rundt i lokalsamfunnet, i egen fortid og egen identitet, hun må konfrontere egne minner og innse at de ikke alltid stemmer, hun tvinges til å håndtere sorgen etter både mora og faren og hun må gå i samtale med mennesker som ikke vil snakke, og som ikke kan snakke, fordi de har gått bort. Hun må akseptere at det er mye hun aldri vil få svar på. Men går det kanskje an å få noen svar, likevel? Elin på ti år var vrang og vanskelig, og redda sitt eget liv. Slik en tilfeldighet er vilt urettferdig, opplever hun. Men Elin på 32 år kan jammen være utholdende og insisterende, og kanskje på den måten redde sitt eget liv, nok en gang. For det er forskjell på å leve og å overleve.

Kombinert med en søken bakover, utvikler livet seg framover. Elin konfronteres med fortida og sin manglende evne til å ta valg. Hun utfordres på jobben og privat, og kan ikke lenger bare flyte med. Hun tvinges til å være aktiv, og er nødt til å bli kjent med seg sjøl for å finne ut av hvem hun er og hva hun vil. Det er kanskje litt seint å gjøre det når en er 32 år, men som jeg påpekte innledningsvis, er Elin nokså umoden. Og det gjenspeiles også i det at hun har ei vedvarende krise som hun ikke evner å ta tak i før hun er ganske voksen. Det skildres naturlig og tilsynelatende lett, noe som er godt gjort, og Valla, som er helt tilbaketrukket i teksten, dømmer ikke. 

Vi kommer veldig tett på Elin, som vi følger i førsteperson gjennom hele boka. Hun er en sympatisk, om enn litt tafatt hovedperson. Hun er ikke en person jeg nødvendigvis kjenner meg igjen i, men følelsen hennes, av å være aleine, uten retning og i sorg, kan jeg forstå. Og Valla skildrer Elins søken og nøsting stødig boka igjennom, og lar teksten utvikle seg til ei fin fortelling om identitet, tilhørighet og betydninga av ei familiehistorie. Det er i mange tilfeller helt nødvendig å finne fotfeste før en kan gå videre, og det får Valla godt fram. Men det blir en del repetisjoner underveis, og alt som handler om jobben hennes er bare et uinteressant sidespor, satt inn for å få på plass ei nødvendig geografisk forflytting. 

Familiehistoria som springer fram, er ei uvanlig og sår historie. Flere ganger tenkte jeg på at den var for usannsynlig, for det er den jo. Teksten kaster lys over en mørk periode når det kommer til blant annet sykdomshistorie, både her til lands og i verden, og viser fram hvordan enkeltskjebner og hele lokalsamfunn blei ramma. I tillegg skildrer Valla hvordan fortielse kan ødelegge, sjøl om det er gjort i aller beste mening. Men etter som tidene og lovene og moralen og menneskesynet endres, er det kanskje ikke alle hemmeligheter som bør være hemmelige lenger.

Ut av det blå er det jeg vil kalle en ganske ordinær, norsk roman. Den har sine gode sider, og er stort sett gjennomarbeida og solid. For min del skorter det litt på sannsynligheten, men jeg aksepterer det likevel fordi teksten har flyt, og stemninga som skrives fram er god å være i, sjøl om det går på tomgang her og der. Det som er verre, er at dialogene er ganske stive, særlig med tanke på Ola. Han framstår som en utrolig jordnær og fin fyr, som i en periode pendler fra Mo til Trondheim til Oslo og opp igjen, så jeg skjønner ikke hvorfor han skal snakke så oppstylta. Det blir bare kunstig og rart. 

Og når det kommer til språk og dialog har jeg flere innvendinger. Ut av det blå er en rolig tekst, og kan oppfattes som litt stille og monoton. Heldigvis er Valla god på struktur og oppbygging. Men tonen blir fort litt anonym, for alle personer virker å tenke og snakke helt likt, fra gamle folk i tilbakeblikk og minner, til små barn i nåtida. Slik er det jo absolutt ikke. Her kunne forfatteren enkelt ha brutt opp indre monolog gjennom å la personene snakke dialekt, eller ulike dialekter, i teksten. Det ville gitt mye mer farge og identitet, og vært verdifulle avbrekk fra det monotone. I tillegg har Valla valgt et konsekvent konservativt riksmål, som gjør at det blir stor avstand fra meg som leser til personene. For jeg tenker ikke at Ola, som er oppvokst på Mo i Rana og nå bor på gård, som er vant til svært hardt fysisk arbeid, "...gikk der og gledet seg til å bli far...".   

Underveis fikk jeg en assosiasjon til Full spredning av Nina Lykke (f. 1965) fra samme år, der også mye foregår i en leilighet. Men bortsett fra at begge hovedpersoner heter Elin og står i hver sin krise, er det ikke mange likheter. Lykke bruker humor, satire og brodd, og lar sin Elin gjøre opprør, protestere og ta plass. Valla er helt nedpå hele veien, og holder også Elin der. Hun kunne mer enn gjerne latt teksten glimte litt her og der, og latt sin Elin ikke være fullt så flink og korrekt. Likevel er det Ut av det blå jeg har tenkt mest på etter endt lesing - den har noe ved seg som jeg liker, og som har festa seg. Jeg håper derfor Valla kommer med flere romaner, slik at jeg kan få utforska dette noe litt mer.

Full spredning

Bildekilde: Bokelskere

Tenk deg at du er en lege. En lege som står oppi et så heftig samlivsbrudd at det eneste alternativet du synes å ha, er å flytte inn på legekontoret ditt. Der sover du, der spiser du, og der jobber du. I samme rom som du undersøker pasientene dine, lever du. På samme benk som de ligger, sover du. Den eneste du har tid å holde deg med selskap, er et plastskjelett i hjørnet som heter Tore. Og han snakker du med.

På dagtid er du opptatt med papirarbeid og pasienter. Det er unge og gamle mennesker om hverandre. Noen av dem har vondt, andre vil bli henvist til psykolog uten å egentlig trenge det. For de gamle er du en viktig sosial kontakt, de trenger mest noen å snakke med. En trenger å fjerne en føflekk, og du snitter. Et par mener de har rett på fertilitetsbehandling, sjøl om de egentlig ikke har det. En lukter forferdelig vondt, en er hypokonder. Og alle er, naturlig nok, ekstremt opptatt av seg sjøl. Så til de grader at det av og til bobler over for deg, slik at du sier dem noen sannhetens ord. Og det skal du vel egentlig ikke. Men når dagen er over, og papirarbeidet er gjort, sitter du aleine der på kontoret. Med Tore i hjørnet og tomhet i hjertet.

Slik er det i alle fall blitt for Elin. Og mens hun har alle disse pasientene og prøver å få den underlige hverdagen sin til å fungere mest mulig normalt, mens hun sniker i gangene, lager kaffe på personalrommet og forsøker å unngå vaktmannen, holder hun en stadig dialog gående inni seg med Tore. Hun reflekterer over alt som er hendt, særlig det siste året, fra det øyeblikket da hun en kveld, ved en tilfeldighet, fant ekskjæresten Bjørn på Facebook, og la han til som venn. Helt fra han sendte henne det første 'hei', var det hele egentlig i gang.

Kunne det vært unngått? Kanskje. Kanskje ikke. Men er det det viktige oppi dette her? Ville hun gjort om på dette, alt sammen? Det er heller ikke så godt å si. Vi veit jo ikke helt hva vi ville gjort i en gitt situasjon før vi er der. Og nå er Elin der, med hele situasjonens tyngde og alvor og endelighet, eller elendighet, pakka rundt seg. Og det virker å være helt fastlåst. Elin er usikker på om hun noen gang kommer til å komme ut av kaoset. Hun kan verken dra hit eller dit, hun trenger rett og slett ei god tenkepause. Kanskje det ikke er så dumt å være sammen med Tore. 

Romanen Full spredning fra 2019 utforsker et tema som er svært viktig både i samfunnet, parforholdet og litteraturen - nemlig utroskap. Hvordan kan det egentlig skje? Og hvordan påvirker det oss? Et par som virker så stabilt som Elin og Aksel, viser seg plutselig å ikke være det. Bak fasaden og glansbildene er det egentlig et utrolig stusselig ekteskap som er prega av dårlig kommunikasjon og helt ulike fritidsinteresser. Sjøl om begge er leger, er de svært ulike. Hun døyver tanker, stress og følelser med store mengder alkohol, som hun inntar fra det hun kaller gullfiskbollen sin, mens hun ligger på sofaen og sløver til ulike tv-serier. Han har bygd seg smørebod og fiser rundt på ski, jo mer, jo bedre, rulleski på sommeren, jogging og løping stadig vekk, og ulike renn og løp hver måned gjennom hele sesongen. Han døyver sine tanker med treninga. 

Og når jeg er inne på Aksel, så må det sies at han kanskje er den personen som er mest karikert. Han er bare denne treningsfanatikeren av en middelaldrende mann. Han er lege, men klarer ikke å snakke med kona si om alkoholforbruket hennes utover at hun bør kutte ned eller slutte. Han er ektemannen hennes, men det går han fullstendig hus forbi at hun er utro. I nesten ett år. Så lite interessert er han! Og når alt eksploderer, er han så lite samla i reaksjonen sin. Han klarer liksom ikke å bestemme seg for hva han føler, og blir for meg litt utydelig. 

Ekskjæresten Bjørn, som blir elskeren til Elin, er på mange måter en motsetning. Han er samla, han er fokusert, og han er skildra som en sympatisk mann. Han er lidenskapelig og direkte og god til å lytte og å snakke. Han gjør alle disse småtingene som Aksel aldri gjør. Koke kaffe, for eksempel. Uoppfordra. Rydde opp. Vaske sengetøyet og henge det opp til tørk. Han husker på alt dette, men viktigere: Han har tid til Elin. Til å bare være sammen med henne. Bjørn jobber i IT, er gift og har fire barn. Med ei fæl dame. Elin liker å høre om henne og snikkikker på livet deres i sosiale medier. Den Bjørn forteller om, er veldig langt unna den Elin ser der. Hun plager, truer, ler av, mobber og utnytter, og holder Bjørn fanga i et dårlig ekteskap. Det er forståelig at han griper den utveien han får tak i. Det er ikke rart at han ønsker et nytt forsøk, med Elin, på lykke. 

Elin er svært godt skildra. En kommer tett, tett på henne, der hun kaver og ikke veit opp og ned, der hun er redd, angrer, er sint, er trist, er fortvila, er nummen. Og hvordan hun, så sannferdig hun kan, tenker igjennom begivenhetene som har ført til at hun nå ligger på sin egen undersøkelsesbenk og snakker med Tore. Hvordan hun dagdrømmer om at en av disse mennene en dag på tragisk vis mister livet, slik at hun slipper å velge og slipper å bli avslørt og slipper å bli stilt til veggs med det umulige. For hvordan skal hun kunne velge, når det vil ødelegge så mye for så mange? Og ikke minst klarer forfatter Nina Lykke (f. 1965) å vise fram hvordan noe helt ugjennomtenkt og uskyldig som en venn på Facebook og et lett 'hei' kan eskalere, ta helt av, erobre ens liv, bli en besettelse - ja, det er rett og slett full spredning. 

Både Nina Lykke og denne romanen er godt kjent for norske lesere. Jeg er som alltid litt etter alle andre, rett og slett fordi jeg vil se om dette er noe som holder seg, og som forblir lesverdig i mer enn et par måneder. Det mener jeg nå Nina Lykke har bevist flerfoldige ganger - i tillegg til Full spredning har hun også gjennombruddsromanen Nei og atter nei (2016) og fjorårets bok Vi er ikke her for å ha det morsomt, som alle har fått gode kritikker. Hun er en forfatter som tar tida vi lever i på kornet, og som klarer å skildre det som er både vanskelig, ubehagelig og sårt, uten at det blir klamt eller alt for privat. Hun bruker humor og vidd, og kommer med skarpe observasjoner og tankefulle betraktninger. Men framfor alt har hun et kjempegodt språk, så teksten er en fryd å lese. Ideelt sett burde den bare gitt leseren litt mer motstand.

Jeg er nok ikke enig i alle påstander eller premisser Lykke kommer med, men det trenger jeg heller ikke å være. Hun skildrer samfunnet vårt fra sitt ståsted, som er et annet enn mitt. Det er særlig den middelaldrende øvre middelklassen hun fokuserer på, og som hun dissekerer under forstørrelsesglasset. Jeg tror hun sjøl kjenner mange av disse typene personlig, for de er utrolig godt sett. For eksempel får naboene i Grenda de glatte lag, og her er det både satire og brodd. For en som føler seg truffet, vil jeg tro det er ubehagelig lesing. Så vidt jeg har forstått gjør hun det samme i de andre bøkene sine også. 

For en med litterær bakgrunn, er det morsomt at undertittelen på boka er "En legeroman". Her harselerer Lykke vilt med sjangeren, og sier både noe om hva vi får og hva vi ikke får. Og underveis snur hun jammen opp ned på det meste. Vi er for eksempel ikke med på dåning og sverming for en feilfri og kjekk mannlig lege, vi sitter ved siden av ei kvinne som forsøker å stable livet sitt på beina igjen. Det er et stilig stikk til klisjeer og formellitteratur!

Jeg synes Full spredning er en god norsk roman som leverer på mange punkter. Den er ingen fantastisk leseropplevelse, men det var interessante og underholdende timer jeg tilbragte sammen med Elin. Hovedårsaken til det er at Elin er så godt gjennomtenkt, sett og skildra. Hun er helstøpt, sjøl om hun er helt på bunn i livet. Legetankene og legeordene gjennomsyrer språket hennes akkurat passe, slik at vi tror på henne. Tvilen hennes, raseriet, fortvilelsen og oppgittheten, er gjenkjennelig. Og så blir det jo ganske så komisk når hun er direkte med pasientene sine mens Tore kommenterer. Det er herlig balansert. Jeg ser derfor ikke bort ifra at jeg kommer til å lese noe av Nina Lykke i framtida.