De fire store (4)

Seint i høst skreiv jeg et innlegg her på bloggen som forsøkte å problematisere bruken av begrepet "de fire store" i norsk litteraturhistorie. Begrepet stammer fra ei svært vellykka markedsføringskampanje skapt av forlegger Grieg på 1920-tallet, og forfatterne det dreier seg om er "gullalderforfatterne" Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander L. Kielland og Jonas Lie, som alle var på sitt mest produktive de tre siste tiåra av 1800-tallet. Men det kunne fort vært noen andre, skriver jeg, og trekker fram blant annet Arne Garborg og Knut Hamsun. Men hvem er disse mannfolkas kvinnelige motstykker? I dette innlegget kom jeg fram til at det måtte bli Camilla Collett, Amalie Skram, Magdalene Thoresen og Hulda Garborg. Igjen holder vi oss på riktig side av århundreskiftet, og det er realismen som er den dominerende sjanger for alle fire, uansett formidlingsform.

Men så blir det 1900. Og i løpet av få år er mange av disse store, markante forfatterne gått bort. Collett i 1895, Skram ti år seinere, Thoresen i 1903. Ibsen og Kielland i 1906, Lie i 1908, Bjørnson i 1910. Garborg lever enda lenge, men det er ikke til å unngå å legge merke til: Det foregår ei utskifting i norsk litteratur. Men hvem er det egentlig som tar over? Hvilke forfattere dominerer i tiåra som kommer, og hvilke er sin tids "fire store"? I to innlegg vil jeg forsøke å komme fram til åtte svar, fire menn og fire kvinner som hver på sitt vis er arvtakere etter forrige generasjon. Med en generasjon menes omlag tretti år, så vi skal bevege oss fra århundreskiftet og fram til 1930-tallet.

Til slutt landa jeg på at det måtte bli Knut Hamsun (1859-1952), Gabriel Scott (1874-1958), Olav Duun (1876-1939) og Johan Falkberget (1879-1967) som med sine verker var med på å prege de tre første tiåra av 1900-tallet sterkest. Hver på sitt vis utfordrer og viderefører de arven etter det originale kobbelet Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie. Når vi kommer inn på 1900-tallet, er det moderne gjennombrudd ikke lenger et skjellsord eller en rein agenda - det skrives problemlitteratur over en lav sko. Realismen og romantikken, som dominerte før Brandes' forelesninger, er fremdeles to litterære strømninger som inspirerer og frustrerer, kamuflert med epokebetegnelsene nyromantikk og nyrealisme. Og både Hamsun, Scott, Duun og Falkberget makter å forene realisme og romantikk i sine bøker. Men hvem er deres kvinnelige motstykker?

På 1800-tallet er det som skrevet over Camilla Collett (1813-1895), Magdalene Thoresen (1819-1903), Amalie Skram (1846-1905) og Hulda Garborg (1832-1934) som leder an blant de virkelig store, kvinnelige forfatterne i Norge. De står for den første tendensromanen i nordisk litteraturhistorie, breie folkelivsskildringer, djupe psykologiske portretter og tematisering av seksualmoral - blant annet. Hvilke fire damer følger i disse fotspora og er arvtakere og videreførere?

Ei som ofte glemmes når det skal kanoniseres her til lands, er den produktive og allsidige Nicoline Magdalene Roll (1873-1942). Hun debuterte allerede i 1898 under pseudonymet Jo Nein, og fikk sitt litterære gjennombrudd under eget navn i 1909 med dagbokromanen Benedicte Stendal. Også Det svake kjøn (1915) ga forfatteren mye publisitet. Hovedtyngden av forfatterskapet hennes, som rommer nesten tretti titler, utkom på 1920- og 1930-tallet. Nini Roll Anker var av borgerlig familie, men hun var politisk på arbeidernes side, noe som er svært tydelig i litteraturen hun skreiv. For eksempel er et av hennes mest kjente verk, Den som henger i en tråd (1935), ei bok om de vanskelige livene til de fattige syerskene på en konfeksjonsfabrikk. På grunn av denne kombinasjonen av privilegier og penger på den ene sida og feminisme og sosialisme på den andre, fikk Roll Anker i samtida tilnavnet "kongelig norsk hoffkommunist". Roll Anker var ei av de mest markante nyrealistiske forfatterne i mellomkrigstida, og som forfatter og kvinnesakskvinne går hun i fotspora til Camilla Collett.

Ei som ofte var å se sammen med nettopp Nini Roll Anker, for eksempel på Den Norske Forfatterforenings medlems- og styremøter, var Sigrid Undset (1882-1949). Hennes plass i enhver norsk kanon burde være sjølsagt, og hun trenger vel strengt tatt ingen nærmere introduksjon som tredje og hittil siste norske forfatter til å motta Nobelprisen i litteratur (1928). Hun debuterer i det viktige året 1907 og er sammen med blant annet Duun og Falkberget med på å bane veien for den nye, store romanen i norsk litteratur. Sentrale verk i forfatterskapet er debutboka Fru Marta Oulie, gjennombruddsromanen Jenny (1911), det mektige trebindsverket om Kristin Lavransdatter, lagt til 1300-tallet (1920, 1921, 1922), tobindsverket om Olav Audunssøn og barna hans, som foregår på 1200-tallet (1925, 1927), samt den sjølbiografiske romanen Elleve aar (1934). Undset konverterte til katolisismen i voksen alder, og denne endringa og intensiveringa i tro er bakgrunn i flere av bøkene hennes, for eksempel Gymnadenia (1929) og Den brændende busk (1930). Hun skreiv også en mengde essays og artikler, særlig under og like etter krigen. Fordi hun tidlig tok sterk avstand fra Hitlers regime, måtte hun flykte og tilbringe okkupasjonsåra i USA. Da hun vendte hjem, var det som om både skrivekraft og livskraft var litt forsvunnet.

Ei som ikke lar seg stoppe av krigen, er Sara Cecilia Görvell Fabricius (1880-1974), bedre kjent under forfatternavnet Cora Sandel. Men så har hun heller ikke den samme politiske agendaen som Undset. Sandel debuterte som 46-åring i 1926 med romanen Alberte og Jakob. Det skulle vise seg at boka blei første bind i en svært viktig og dels sjølbiografisk romantrilogi, med oppfølgerne Bare Alberte (1931) og Alberte og friheten (1939). Verkene handler om hvordan den kua og forstumma ungjenta Alberte Selmer i løpet av omtrent femten lange modningsår i Paris endelig tør å ta sjansen på eget talent som forfatter. Kvinneperspektivet er nådeløst, kvinnerolla utfordres og diskuteres. Sandel skildrer fattigdommen og kunstnermiljøet i Paris med stor innsikt, og hun makter å portrettere den komplekse Alberte, som kjemper mot seg sjøl, i seg sjøl, på en troverdig og sterk måte. Andre viktige verker fra Sandels hånd er novellesamlingene Mange takk, doktor (1935) og Dyr jeg har kjent (1946), samt romanen Kranes konditori (1945). Sandel levde et svært privat og tilbaketrukket liv, men oppnådde stor anerkjennelse i sin samtid.

Den siste forfatteren jeg ønsker å inkludere her, er ei som ofte blir forbigått og glemt i dag. Kanskje fordi hun skreiv mest for barn og ungdom, kanskje fordi mange mener at verkene hennes holder lavere kvalitet enn for eksempel Roll Ankers, Undsets og Sandels (noe som kanskje igjen er avhengig av sjanger - dårlig sirkel, det der). Men Barbra Mathilde Ring (1870-1955) var umåtelig populær og viktig i sin samtid, og blei oversatt til mange språk. Mellom debuten med Babbens dagbok i 1904 til hennes siste utgivelse, Mellom venner og fiender i 1947, ga hun ut omtrent femti bøker. De fleste kom ut før andre verdenskrig. Slik var hun med på å prege de aktuelle tiåra jeg ser etter her. Ring skreiv for barn, ungdom og voksne, og utga både romaner, fortellinger, eventyrspill, biografier og artikler, samt at hun gjendikta og oversatte flere verker. Mest kjent er kan hende bøkene om Peik (1910, 1911) og samlinga Fjeldmus og andre fortællinger (1918). Ved sida av å være forfatter, virka hun også som kritiker, og hun var aktiv i Den norske forfatterforening.

Jeg har forsøkt å finne forfattere som på ulik måte er viktige i sin samtid. Det springer fra Nobelprisvinner Undset til den lette Ring. Men også her, mellom det storslagne og det smålåtne, finner jeg, kan hende litt overraskende, en del fellestrekk. Igjen er det realisme som er et stikkord, det er romaner, helst av det samtidige slaget, det er kvinnesak og arbeidersak, det er kunstnerrolle og morsrolle - alt skildres under presset fra et før og et nå, ei vanskelig brytningstid mellom nytt og gammelt. På den ene sida står det tradisjonelle samfunnet med sine kristne kjerneverdier og sterke bondekoner. På den andre kommer industrialiseringa for fullt, med kvinner som arbeider i fabrikker og bor i byene. Undset tilhørte disse byboerne, og hun jobba som kontordame i ti år før hun for alvor kunne satse på forfatterskapet og dro til Roma. Cora Sandel levde ut kunstnerdrømmene - kan hende også marerittene - i Paris. Begge gifter seg med menn ved navn Anders - en maler og en skulptør - de får barn, de skiller seg og gifter seg ikke igjen. Det var Roll Anker modig nok til å gjøre - med ektemannens fetter. Også Ring skilte seg og satsa på et gjengifte.

Hva har så sivil status med kanonisering av litteratur å gjøre? Det var jo ikke relevant da jeg fant fram til fire menn? Nei, fordi menn kan kjøre på med sine kunstnerprosjekter i fred og ro mens husfrua ordner hus og barn. Talentfulle kvinner settes fast i husarbeid og dør i barsel. Derfor har det mye å si, for det viser at dette er modige, uredde kvinner. De tør, de satser. De gjør noe som blir sett på som ugreit, som i visse kretser er tabu, skandaløst, som det blir sladra om: De setter seg sjøl først! Ikke som mor eller kvinne, men som menneske! Kanskje vinner kunstnerplikten over morsplikten. Kanskje ofrer de kjærlighet og familieliv for å tematisere det i kunsten. Det er vanskelige, tunge kamper. At det har vært kamper, vises i litteraturen de skreiv. Den handler om oppvekst og tilhørighet, om å modnes som menneske og kunstner, om å tørre, enten det er å konvertere, skrive, støtte en vanskelig sak, velge sin egen kjæreste. Det handler om retten til å velge sitt eget liv, om å være fri og likeverdig.

Sjølsagt kan andre forfattere trekkes fram her også. Jeg ville gjerne få med Ragnhild Jølsen, men fordi hun debuterer i 1903 og dør i 1908, nesten uten å ha blitt oppdaga, er det svært begrensa hvordan hun fikk påvirka tiåra etter seg. Flere lyrikere var også aktuelle, men fordi de debuterer på 1920-tallet og holder på til langt etter krigen, er jeg usikker på om tyngdepunktet i karrièrene deres ligger allerede i begynnelsen. En blir ofte enda bedre med åra, for skriving er en blanding av foredling av talent og kyndig teknisk opplæring. Og her skal jeg trekke fram de viktigste, de beste, de som blei lest og diskutert, som påvirka andre og som fortsatt leses. Og det blei Roll Anker, Undset, Sandel og Ring. Fire flotte damer med mot og kraft til å gjøre - og skrive.

Favorittforfattere: N

Etter mye att og fram er det nå blitt slik: mine favorittforfattere på N er også to kvinner. Kanskje det er utvalget i bokhyllene det står på, men det var rett og slett skikkelig skrint med karfolk på N, både når det kom til fornavn og etternavn. De jeg har i hylla, er ikke en gang potensielle favoritter, og de som fins på ymse prisvinnerlister har jeg som regel ikke lest. Ikke at det var flust å velge i på kvinnesida heller - så valget var ikke enkelt. Men ei dame pekte seg fort ut. Og etter noen dagers fundering fant jeg den andre også. Denne gangen er de begge norske, men skiller seg solid fra hverandre med tanke på målform, tematikk, litterær tilnærming og levetid.

Torborg Nedreaas

Torborg Nedreaas (1906-1987)
Torborg Nedreaas er en av 1900-tallets aller beste skjønnlitterære forfattere her til lands. Hun var kvinne, kommunist, stolt og uredd. Og hun brukte sitt skrivetalent til å blant annet sette fokus på vanskelige konflikter for storsamfunnet, feilslått sosialpolitikk, fattigdomsproblemer, kvinnas stilling innafor forskjellige klasser og yrker - hun var alltid på de svakes side -, ulike eller kolliderende ideologier og religioner, og ikke minst de medmenneskelige og emosjonelle omkostningene av krig og okkupasjon. I dag er det nok mange som tenker at mye av dette er kontekstavhengig, at en må ha vært en del av hennes samtid, den voksne etterkrigsgenerasjonen, for å se verdien av hennes forfatterskap og at hun nå, i likhet med mange andre, har "gått ut på dato". Men det er absolutt ikke sant, og det er det som gjør Nedreaas så enestående. Hun taler fortsatt rett til leserne, og beveger meg som ingen annen norsk forfatter hittil har gjort.

Nedreaas debuterte i 1945 med to novellesamlinger, Før det ringer tredje gang og Bak skapet står øksen. Den første samlinga er litt mer sprikende enn den andre, og har ofte ei ung kvinne som hovedperson. Lite vitner om krig, her er det andre konflikter som spilles ut, ofte menneskets kamp med eller mot naturkreftene og innad i seg sjøl. Andre samling er fullt og helt er konsentrert om krigsopplevelsene. Nedreaas skriver med stor presisjon, sterkt driv og mye undertekst. Hun ser krigen og okkupasjonen fra nær sagt alle vinkler, går inn i emosjonelt forbudte og umulige farvann og balanserer mellom det tragiske og det brutale. Den novella som berørte meg aller sterkest, er tittelnovella. Den omhandler en desperat, sørgende far. Sønnen hans kjempa i den spanske borgerkrigen, kommer hjem til Norge, rekker å gifte seg og få barn, før tyskerne kommer. De finner han mistenkelig og dreper han. I etterkant har faren problemer med å være til stede i sitt eget liv. Han bor med svigerdattera og barnebarnet, men distanserer seg. Om kveldene drar han ut i byen, går, kjører trikk. Han ser uniformene over alt, og vil drepe hver eneste en, spesielt en full og høylydt tysk unggutt. Men ingenting går som det skal. Knapt, stramt, drivende godt og nesten nervepirrende spennende, loser Nedreaas meg gjennom historia, og spiller ut et etisk dilemma som bare kan ende vondt.

Ofte er det vondt, det hun skriver om. Ikke bare i novellene, men også i romanene. Tekstene om Herdis (novellesamlinger og romaner) er såre på så mange måter - hun er det lille skilsmissebarnet som trekkes mellom far, mor og sitt eget voksende indre liv, fylt med farger, historier og musikk. Med oppvekstsåra følger drømmer som brister, en sosial deklassering, en verden i krig, en barndom som svinner, av og til brått, av og til umerkelig gjennom trylleglasset. Jeg tror det ligger mye av Nedreaas i denne ungjenta, og de nære skildringene skaper gjenklang i meg som leser. Den første Nedreaasboka jeg leste, handla likevel ikke om Herdis. Romanen Av måneskinn gror det ingenting kom i 1947, og er en av de aller viktigste norske romanene. Her viser Nedreaas det politiske engasjementet sitt for alvor, og tegner opp et arbeidersamfunn i krise. Leseropplevelsen var utrolig sterk, og sitter enda i. Den kvinnelige hovedpersonen forteller ei historie som er så fæl at en nesten ikke vil tro på det. Men så gjør en det likevel.

Den nøytrale fortellerstemmen som Nedreaas så ofte innehar, og usentimentaliteten, gjør at forfatteren lett kan veksle mellom en kvinnelig og mannlig hovedperson. Hun benytter seg også av virkemidler som ulikt språk, variasjon i vokabular, endring i perspektiv og tempo fra tekst til tekst, slik at hver novelle framstår som unik og intens på sin egen måte. Tematikken eller miljøet (i for eksempel novellesamlinga Trylleglasset fra 1950) forblir det overordna bindeleddet, mens novellene er mennesker som snakker rett til deg. For de er mennesker, disse tekstene, med stemmer, tanker og sansninger, smertefulle erfaringer og jublende glede. Det er Bak skapet står øksen et godt eksempel på. Men dessverre blir Nedreaas ofte skjøvet langt ned på lister over kanoniserte forfattere, eller enda verre, hun blir glemt. Langt veikere og mindre viktige forfattere tar hennes plass, forfattere som ikke gir rom til lys, mørke og musikk. Her er det en rekke mennesker som er ansvarlige for lærebøker, kanonisering, gjenutgivelser o.l. som bør gå i seg sjøl, men det er en helt annen sak.

Marta Norheim

Marta Norheim (f. 1955)
Marta Norheim er mest kjent som radiostemme i sitt yrke som kulturjournalist på NRK P2, men har også lang fartstid som litteraturkritiker. Hun mottok faktisk prisen for Årets litteraturkritiker i 2002, og fikk i 2012 Språkrådets pris for framifrå sakprosa i boka Friksjonar (Samlaget 2011). Jeg synes hun er ei spennende, kunnskapsrik og viktig dame, og velger henne først og fremst på grunn av den sjangeroverskridende (litteraturhistorie, essays, artikkelsamling, oppslagsverk) boka Røff guide til samtidslitteraturen som kom på Samlaget i 2007 (jeg har ikke lest essaysamlinga Friksjonar ennå). Jeg har lest den fra perm til perm to ganger, og slår fortsatt opp i den med jevne mellomrom. Hennes evne til å karakterisere vår tids norske forfattere, skarpt, humoristisk og svært passende, er imponerende.

Norheim konsentrerer seg om den norske litteraturen som kom ut i åra mellom 1990 og 2005, og vektlegger forfattere som har skrevet mer enn ei bok. Med ulike tematiske overskrifter går hun til verks og dissekerer enkelttitler, oppfølgere og hele forfatterskap. Hun sammenligner og peker på forskjeller, gir eksempler fra romaner, noveller og kortprosa, assosierer vidt og bredt og framover og bakover i litteraturhistoria. Men for det meste karakteriserer hun bøker og forfattere, forsøker å sette dem i ulike kategorier, og diskuterer eventuelt hvorfor det ikke går. Mot slutten av hvert kapittel oppsummerer hun, greier ut om de viktigste retningene innafor skjønnlitteraturen, og prøver å forklare hvorfor det er nettopp den tematikken eller det virkemiddelet eller det problemet som går igjen i bøkene og hos forfatterne. Gjenspeiler litteraturen samfunnet vårt, eller ikke? Norheim er aldri fordømmende, men ofte vittig og klok i sin omfattende analyse av samtidslitteraturen. Eksempler på temaer hun tar opp er hvordan barndom, familie, og kjønnsroller skildres, hun skriver om hvilke konflikter og kriger som preger litteraturen, og hvorfor, og hun vier tid til å diskutere ulike livssyn, mentale oppheng og når det bikker over i galskap. Intimitet, og dens grenser, er også med. Hun gir i tillegg eksempler på veldig forskjellige synsvinkler og viser hvordan den kan prege en tekst.

Det er klart det er svært langt fra Nedreaas til Norheim, på alle mulige måter. Den ene skreiv skjønnlitteratur på riksmål, med bergensdialekt og tysk innimellom, den andre skriver faglitteratur på nynorsk. Nedreaas var en ekte kunstner, utdanna musikklærer, og levde et liv fylt med litteratur, farger, musikk og politikk. Norheim er cand. philol, journalist og kritiker. Men når en holder på med litteratur i Norge, er ei slik innføringsbok gull verdt. Norheim greier ikke bare ut om den litterære samtidsjungelen, og gir deg komprimert kunnskap rett i fanget, men hun leder leseren inn i litteraturhistoria, inn i håndverket - både fra forfatter- og kritikersida, og med det inn i viktige dilemmaer. Hva med å iscenesette seg sjøl? Hva med å utlevere familie og venner? Viktigheten av boka kan vanskelig overdrives, og etter endt lesing kan jeg nesten garantere at du er en ekspert på området - og at den store stabelen med bøker som bare må leses har mangedobla seg.
Røff guide til samtidslitteraturen bør være obligatorisk lesestoff for litteraturstudenter, skriveskoleelever, norsklærere, kulturjournalister og bokbloggere, for å nevne noen.
Og i 2020 bør Norheim ha neste bind klart.

Hvem er dine favoritter på N?
Det er kanskje flere forfattere på N enn jeg tror. Nini Roll Anker er ei, Niels Fredrik Dahl en annen. Jeg måtte bruke etternavna, det må kanskje du også? I hylla finner jeg da Knut Nærum, Irène Némirovsky og Atle Næss, men ikke Tove Nilsen, sjøl om jeg har lest om skyskraperenglene opptil flere ganger. Nabokov støver ned her, mens Sven Nordqvist leses hyppig. Også er jeg så glad i Njålssoga at jeg vurderte å velge den som favoritt, sjøl om den er helt forfatterløs. Men den begynner i alle fall på N!

God lesehelg!