Favorittforfattere: P

Sist gang jeg skreiv om mine favorittforfattere, endte jeg opp med to mannfolk på O. Også denne gangen ser det ut til å gå i guttas favør. Bokstaven er P, og i min boksamling fins det ikke ei eneste Petronella, Pia eller Phyllis, kun ei Patricia, og hun når ikke opp i denne sammenhengen. Mannfolka derimot, har mange å skilte med. Denne gangen blir det to nålevende menn, som begge heter Per. Den ene er norsk, den andre er svensk, og begge er berømte i inn- og utland for sin lavmælte, sterke prosa.

Bildekilde: Wikipedia

Per Olov Enquist (f. 1934)
Den svenske mesteren Per Olov Enquist har vært en av mine store favoritter sia 2005. Jeg var bare nitten år da jeg leste Nedstörtad ängel (1985, på norsk i 1986) for første gang, en styggvakker, liten roman som gjorde et uutslettelig inntrykk. Seinere har jeg lest mye både om og av forfatteren, og er alltid like imponert. Enquist er reflektert og tilstede, fokusert og intens, og jeg beundrer han så mye at det er vanskelig å skrive om han (sjøl om jeg ofte begynner på mentale brev til han, fordi jeg synes han bør vite at han er fenomenal).

Styrtet engel var altså min første Enquistbok. Åpninga er en av de vakreste og mest rørende jeg har lest: "Har tatt vare på en av de små underlige lappene hans. På den står det bare fire ord: "Pust frem ansiktet mitt." En bønn?" Dette med å puste fram et ansikt kan fortone seg som noe svært underlig uten en kontekst, og uten å avsløre noe, vil jeg bare røpe at denne lille romanen er et puslespill med mange sammenvevde fortellinger, og en vesentlig del av lesinga er å dekode, nøste opp, legge brikkene rett. Hvem har tatt vare på lappene? Hvem sitt ansikt er det snakk om? Da jeg leste boka for andre gang, var jeg nesten overbevist om at det var mitt ansikt.

Styrtet engel, med sine drøye hundre sider, er den strammeste i Enquists karriere. Så brukte han også mange år på å jobbe fram riktig språk, riktig form, riktig rekkefølge på de mange avsnittene. Sjelden kan så få ord si så mye, mane fram så mange stemninger, utløse så mange reaksjoner. Mer ordrike, men ikke mindre vellykka er Livlegens besøk (1999) og Musikantenes uttog (1978). Særlig er beretninga om livlegen Struensee en oppvisning i fortellerkunst og fortellerteknikk. Ved bokas begynnelse forteller Enquist det som skjer, hvordan det hele ender - fakta vi alle veit eller kan finne raskt. Likevel er boka så lada og spennende, Enquist vender tilbake til hendelser og gjenstander gang på gang, tilfører noe nytt, reflekterer, peker framover, utover, innover.

Per Olov Enquist, som debuterte i 1961 og dermed har vært skrivende i mer enn femti år, har markert seg med et særegent litterært perspektiv, en inderlig rytme og en sterk språklig kraft i sine viktige og engasjerende romaner. Hans måte å håndtere historiske hendelser og faktiske personer på, er interessant og beundringsverdig. Han har ofte latt seg inspirere av dramatikk og av dokumentarsjangeren, men aldri uten å la det hele få hans særmerker: språk, stil, sensibilitet og spenning. Enquist er med sine sytten romaner, ni skuespill, seks sakprosautgivelser, barnebøker, novellesamlinger og filmmanus, samt erfaring som regissør, journalist og programleder, det nærmeste vi kommer en levende legende i Skandinavia i dag. Han har mottatt Augustpriset (to ganger, i 1999 og 2008!), Nordisk råds litteraturpris, Selma Lagerlöfs litteraturpris, Svenska Akademiens nordiska pris med mer, samt at han har mottatt flere æresdoktorat, blant anna av Universitetet i Oslo. Og at Nobelprisen i litteratur ikke gikk til han, som nesten har skapt sin egen sjanger og som berører millioner av mennesker med sine verker, men til den uproduktive poeten Tomas Tranströmer, er skammelig. Jeg håper Akademien endrer på situasjonen før det er for seint.

Bildekilde: Wikipedia

Per Petterson (f. 1952)
Så til en kar som er nesten tjue år yngre enn Enquist, og som ikke holder til i de svenske skoger, men de norske. Oslogutten Per Petterson debuterte i 1987, men blei for alvor kjent med romanen Ut og stjæle hester i 2003, som i åra etter utgivelsen også blei internasjonalt anerkjent og dertil prisbelønna. Men jeg heiv meg ikke over boka av den grunn. Jeg solgte den i hopetall og pakka inn nesten hundre eksemplarer samme jula som den kom, og sikkert enda flere året etter. Men på grunn av min angst for bestselgere, valgte jeg å begynne med debuten, den lille novellesamlinga Aske i munnen, sand i skoa, samme år som jeg leste Enquist for første gang. Det var lavmælt, fint og virkelig, og etterhvert kom også braksuksessen fra 2003 i hus (men ikke før 2007, med lesing i 2009).

Petterson og Enquist opererer på helt ulik måte i hvert sitt unike, men gjenkjennelige miljø, men har likevel flere fellestrekk. De er begge stedsbundne og vender tilbake til tidlige opplevelser som har prega dem emosjonelt. De bruker mye av seg sjøl og sin egen virkelighet, og avdekker indre konflikter og spenninger i tekstene sine. Enquists oppheng er barndommen og faren, broren som døde, det strenge samfunnet og de kalde vintrene. Vendepunktet kommer når han etter mange års alkoholmisbruk klarer å få bukt med problemet og utgir sjølbiografien Ett annat liv (2008). Pettersons fokus var først den vanskelige oppveksten med hovedpersonen Arvid som hans tilbakevendende alter ego, deretter det tragiske vendepunktet i hans liv: Scandinavian Star. Erfaringene med å miste og å være etterlatt har Petterson brukt flere ganger, blant anna i I kjølvannet (2000). En viktig forskjell mellom Enquist og Petterson er likevel at nordmannen kan bli sentimental og påståelig, han forteller meg smerta, mens svensken går rett inn og viser meg smerta. Sistenevnte har naturligvis størst effekt.

Men med tid og stunder måtte jeg jo lese Ut og stjæle hester, jeg også. Boka har mye fint ved seg, og Petterson skriver fram stemninger som nesten er virkelige. Fortsatt husker jeg hvordan romanen fikk meg til å føle; fuktig gress mot bare bein, synet av morgendisen, lukta av nyhogde trær, følelsen av ru bark mot handflata. Det er på mange måter ei sanselig bok, som aldri dveler for lenge, som aldri taper seg i assosiasjonene, men som stadig vender tilbake til fortellinga, i samme jevne tempo. Jeg skjønner hvorfor mange liker boka, hvorfor den er blitt så populær: den støter jo ingen, og Petterson tilbyr ei historie som de fleste kan gripe, men som gir litt mer for dem som leiter. Dessuten er det utrolig imponerende at Petterson i følge forlagets hjemmesider er oversatt til 49 språk.

Hvem er dine favoritter på P?
Det er utrolig mange mannfolk med fornavn på P, bare tenk på alle forfatterne som heter noe med Per, Pete, Petter, Peter, Paul, Paulo, Patrick... Kanskje du er glad i Paul Celan? Eller foretrekker du Patrick Süskind? Damene var det få av her, men jeg har ei bok av Patricia Cornwell i hylla, samt at jeg har lest Ripley-bøkene til Patricia Highsmith. Men begge disse to befinner seg langt nedi bedriftsdivisjonene sammenligna med mine favorittkarer på P. Men kanskje du vekter annerledes?

Riktig god lesehelg!

Uten feste, uten håp

Nå har jeg akkurat lest ferdig bok nummer to av Per Petterson denne sommeren, I kjølvannet, en roman som kom ut i år 2000 og som blei beæra med Brageprisen. Det er på mange måter en uvanlig roman, som ligger tettere novellesjangeren enn romanen. Boka dreier seg stort sett bare om hovedpersonen Arvid, som ikke fungerer som normalt. Bortsett fra han er flere andre nevnt, men utenom broren, fru Grinde, ei datter, en nabo og en sjukepleier, er det ikke mange som opptrer aktivt (altså ikke i minner eller i erindringer). Videre spenner det over få dager, det er en slags spenningstopp (men meget passiv), og en litt uventa slutt. Kulde og luft spiller en stor rolle, det samme gjør tradisjonelle motsetningsforhold.

Forfatteren Arvid, 43 år, er fortsatt i sorg, uten å helt forstå det sjøl, etter at han for seks år sida mista store deler av familien sin i Scandinavian Star-ulykka (dette hendte faktisk også med forfatteren Per Petterson). Det er bare han og broren igjen. Og de har ikke alltid verdens beste forhold. Arvid surrer stort sett rundt i sitt eget. Det er ingenting som betyr noe lenger, verken ukedager eller klokkeslett, aviser eller bøker, ikke en gang ekskona og ungene ser ut til å være viktige. Den han kommuniserer best med er en nabo i blokka der han bor, en innvandrer som bare kan si "takk" og "hei" på norsk (men som i løpet av boka avanserer til "problem" også). Når broren forsøker å ta sitt eget liv er det nesten så Arvid fryser i hjæl ute i kulda og dør, han også. Det finnes ikke et fnugg av livsgnist igjen. Men fru Grinde forplikter han i alle fall for en stakket stund.

Jeg ønsker ikke å tråkke noen på tærne ved å si at dette er en urealistisk framstilling av en sorgprosess, for den kan sikkert virke sann for mange (boka er velomtalt og kritikerrost, da treffer den i alle fall noe hos noen). Men den er helt feil for meg. Jeg er ikke med på Arvids narkoleptiske ferd gjennom Oslo og sitt eget liv, og jeg aksepterer ikke at en voksen mann seks år etter en utvilsomt monumental hendelse ikke har orden på seg i det hele tatt. Jeg går ikke med på at han har gitt opp. Hadde dette vært seks måneder etter ulykka hadde jeg forstått det; det indre kaoset, følelsen av nummenhet, maktesløshet, tomhet. Det at alt er intetsigende og uviktig. Det at alt er så tomt at det er like greit å sove vekk livet. Jeg hadde skjønt det da, og jeg hadde kanskje syntes at det var et rørende portrett av en mann som forsøker å finne igjen livet midt oppi sorgen, som forsøkte å navigere mellom savn og minner.

Men sånn er ikke I kjølvannet. Og ikke Arvid heller. Jeg synes dette er sutrete og overfølsomt, og mye er akkurat litt for overtydelig. Enkelte partier ville jeg utelatt, fordi de ikke tilfører noe nytt. Jeg forstår at dette er viktig og vanskelig for Petterson og at han har behov for å bearbeide det, også som forfatter. Skriving kan for mange være blant annet et emosjonelt kraftfelt, et fristed, en måte å sortere tankene på, en form for terapi. Jeg veit ikke hvordan det er for Petterson og det betyr forsåvidt ingenting heller. Jeg synes uansett at dette er for ubearbeida, det er for privat.

Sorg er vanskelig, sorg er individuelt og sorg er privat. For Arvid og broren også. For de snakker ikke så mye om det, de skyver det vekk på den tradisjonelle mannfolkmetoden og glatter over. Det tror de er best. Men fortida innhenter dem uansett. Jeg opplever at Arvid kanskje sørger like mye over at familien er død som han sørger over faren, som han aldri blei kjent med som voksen. Han skjøv faren fra seg tidlig i tenåra og har holdt han på en armlengdes avstand siden. Det blir mye minner og drømmer, noen spekulasjoner og utleveringer. Arvids anger er usagt men tydelig. Et veldig godt portrett av et far-og-sønn-forhold synes jeg ikke at det er, men det finnes mange gode skildringer og såre erindringer.

Språket er ukomplisert og flytende, det er ofte lange setninger, men de er godt sveisa sammen så det er ikke vanskelig å lese. Petterson holder seg til det småradikale bokmålet også her, og jeg liker det. Men likevel kan det bli for monotont. Det er ikke mangelen på handling jeg reagerer på, men det at alt glir sammen, og etter å ha lest den siste sida får jeg litt følelsen av å ha blitt totalt overkjørt via telefon, og at jeg i flere timer har hørt på en annens egosentriske enveiskommunikasjon. Så jeg lurer på: har Arvid virkelig ingen andre tanker disse dagene? Tanker som handler om noe annet enn hans egen situasjon? Noen nye tanker? Arvid er forfatter, påstås det, men det synes jeg det er vanskelig å se gjennom teksten.

I kjølvannet er ei langdryg novelle, eventuelt ei litt uredigert bok, som jeg likevel tror passer for mange lesere. Den er lett tilgjengelig med tanke på språket og favner en tematikk som før eller seinere angår oss alle (men bør kanskje ikke leses av mennesker som nettopp har mista noen fordi den er så liketil og rett fram). I tillegg til det jeg allerede har nevnt, synes jeg det er enda et element som trekker ned, noe som jeg synes det er en smule arrogant å ignorere - nemlig håpet. Hvor er håpet i I kjølvannet? Jeg fant det ikke. Ikke likte jeg slutten heller, og det er fordi jeg opplever at den ikke åpner for noe mer.

Mange liker at Per Petterson skriver sånn som han gjør, og det gjør på mange måter jeg også. Men det er noe jeg må påpeke: hvis forfatterskapet blir sett under ett, synes jeg han bruker ukomfortabelt mye av seg sjøl. Jeg opplever at jeg trer inn i hans private sfære, og det liker jeg ikke. Med andre ord: om han klarer å komme seg ut av det emosjonelle farsrollesporet og skrive noe helt nytt, blir jeg gledelig overraska og lover å lese boka.

Opprør og sorg

- Det er greit for meg, sier atten år gamle Audun Sletten fra Veitvet. Men det er så tydelig at det absolutt ikke er greit. Likevel sier han det. Og Arvid ser på han og veit. Per Pettersons roman fra 1992 er sår, vond og varm.

Jeg veit ikke i hvor stor grad Det er greit for meg er sjølbiografisk, og det er i og for seg heller ikke så viktig for meg. Det viktige er teksten, det som blir sagt og ikke sagt, det som oppleves og kjennes inn i kroppen, sjøl for meg som sitter og leser. Likevel vil jeg påpeke at Audun, som er hovedpersonen i boka, er jamngammel med forfatteren. Og Veitvet, som det skrives om i boka, er stedet der Per Petterson også har vokst opp.

Audun er atten år og sliter med det meste. Han trekkes mellom hva han vil, hva han drømmer om og hva han må, mellom politikk og følelser, mellom moras fjerne tilstedeværelse og skyggene til faren som fortsatt gir han mareritt. Han snakker mindre og mindre med kameraten Arvid, er sint på kjæresten til den fire år eldre søstera Kari, og kan ikke alltid forstå at lillebroren Egil er død. Noen ganger er det best å gjemme seg, gjerne bak et par solbriller.

Boka er inndelt i atten kapitler. Kapitlene veksler mellom Auduns barndom, særlig fra ei periode da han var tretten år, og nåtida, som i boka er høsten og vinteren 1970. Vi får vite at Audun har bodd på Veitvet i fem år. Vi får vite hvorfor mora måtte ta med seg ungene og flytte fra bygda. Og hvorfor Audun føler at han hele tida må slåss, som regel inni seg, men noen ganger også med T-banegjengen. Spora etter faren Tormod er djupe, og sjøl om Audun glatter over og skyver det langt vekk, dukker det stadig opp igjen.

Med en barndom og ei ungdomstid prega av alkoholmisbruk, vold og angst, søker Audun mot bøkene. Der finner han ro og styrke. Etterhvert formes også en drøm - en drøm om å skrive sjøl. Bli publisert. Være forfatter. Audun jobber knallhardt for å skape en mulighet for seg sjøl. Dette er troverdig og ekte, dette er sant. Og det er vanskelig.

Etter å ha lest boka føler jeg meg privilegert og heldig fordi jeg hadde ei god oppvekst. Jeg føler meg også en smule ydmyk. For jeg liker denne boka utrolig godt og setter pris på at den er fortalt på en lavmælt, usentimental og likevel følsom måte. Audun er mye mer enn en hovedperson for meg, gjennom boksidene blir han mer og mer virkelig, til han nesten trer fram og står ved sida av meg på de siste sidene. Han har triste øyne. Men han smiler.

Hester, skog og mannfolk

Bildekilde: Oktober

Nå har jeg kosa meg med Ut og stjæle hester av Per Petterson (f. 1952) i mange, mange dager. Jeg har med vilje lest treigt for å få boka til å vare, for å nyte alle de overraskende flotte passasjene, de elegante skiftene mellom en gammel og ung Trond T., de vâre landskapsskildringene, det flotte samholdet mellom far og sønn, alle de konkrete, visuelle bildene som fortsatt er levende i meg, Trond og faren som rir på hest, trefellinga og tømmerfløtinga, krigens spor i et ungt sinn, farens kraftige støvelspor i det samme, skjøre sinnet. Ensomheten etterpå -.

Jeg har ikke lest boka før nå, sjøl om den blei utgitt i 2003 og lå på alle mulige bestselgerlister i lange tider etterpå. Jeg er nemlig ganske trassen når det kommer til bøker, særlig de bøkene som selger uvanlig godt. Når ei venninne sier til meg at den og den boka er så bra, uten å kunne klare å begrunne det med noe mer, er sjansen veldig stor for at jeg ikke leser boka de nærmeste to-tre åra, hvis jeg i det hele tatt leser den. Hennes forsøk på framsnakking blir for meg negativt, og det vil jeg helst glemme innen jeg skal lese. Men dersom noen stiller med en velbegrunna og god forklaring på hvorfor nettopp den boka er så bra, er sjansen mye større for at jeg også leser den. Likevel bør en ikke gjøre seg for flid med bokomtalene, de skriftlige så vel som muntlige. Blir det for mye handlingsreferat, mister en brått litt lysta til å lese sjøl. Hva er vitsen, når alt blir fortalt? Med Ut og stjæle hester var det merkelig nok ingen som sa til meg direkte at jeg burde lese boka. Det var liksom bare underforstått at alle, inklusive meg, skulle lese den. Og det var provoserende nok for meg til at jeg lot være.

På mange måter er jeg glad for det. Når ei bok blir innmari populær, blir allemannseie, og "folk flest" slenger om seg med adjektiver og superlativer de egentlig ikke helt veit hva betyr, mister boka, for meg, litt verdi. Ikke at den plutselig ikke er god, for det er den jo, men den mister glans, den mister sin egenartahet, taper kanskje en slags kunstferdighet. Det skjøre båndet mellom forfatter og leser blir forurensa av støy som langt på vei består av upresise lesninger, formålsløs skryting og uhemma synsing. Men også profesjonelt anmelderi kan være støy og forstyrre en ellers fin leseropplevelse. Bare tenk på alle bøkene som blir skamrost - som leser forventer en gull og grønne skoger, og får kanskje tre kroner og et tåkete jorde. Jeg har ikke det minste lyst til å lese slike oppskrytte bøker, og jeg vil ikke være en del av den halvoffentlige og slappe bokdebatten som foregår både i vennekretsene her i byen og i riksdekkende medier. For jeg veit at min måte å lese og snakke om boka på, ikke alltid er så veldig forståelig for andre, som leser bøker for å kunne si at de har lest, ikke for å bli berørt. Men så er det det da, hvordan kan en sortere ut hvilke bøker som virkelig er fine, og hvilke som ikke er det?

Av og til tror jeg det er mest på slump. Men etter hvert som en bruker tid og orienterer seg i bokverdenen er det visse ting som går igjen, visse trekk en kan merke seg ved de ulike bøkene som gjør at det er lettere å skille dem fra hverandre. For eksempel er veldig mange bøker retta mot et mannlig publikum mørke i fargen. Her kan Ut og stjæle hester være et godt eksempel, eller en gjennomsnittlig spenningsroman. Bøker for kvinner, derimot, er ofte duse i fargen, og fargepaletten tiltar som regel i styrke etter graden av kommersielt og lettsolgt innhold. Bare tenk på de bøkene som selges på matbutikken - de har knæsj grønne, knallblå eller intenst røde rammer rundt den glansa, dårlig tegna forsida. Mange lette romaner, du kan kalle dem hva du vil, kioskromaner, underholdningsromaner, dameromaner, krimromaner, samlebåndslitteratur eller formellitteratur, bruker dessuten genetivs-s i titlene (dette var faktisk noe mamma gjorde meg klar over for lenge sia), eller så heter boka Den/Det blablabla. Bøker med ettordstitler gir seg ofte ut for å være sterke leseropplevelser, men her kan skinnet bedra. Bøker med svært store typer på forsida eller bare tittelen skrevet over ei ganske ensfarga side, vil ikke avsløre noe om sitt innhold. De ønsker at potensielle lesere skal bli nysgjerrige. Men jeg tenker at det også er for å kamuflere et innhold som lett kan la seg avsløre om en avbilder deler av det.

Men tilbake fra en lang digresjon: Nå er boka altså ferdig. Siste side er lest. Og på mange måter slutta den på en lite tilfredsstillende måte. Med mange spørsmål, åpne sår. På en annen måte var det bare sånn det kunne være. Passe diffust og helt avgrensa på samme tid. Jeg vil ikke lese noe mer om akkurat det universet, det er ikke plass til mer, til flere, det skal bare være akkurat sånn. Med gamle Trond T. og Lyra, Lars og Poker, ekteparet på bensinstasjonen, og i tankene til Trond, det skal ikke være flere der heller; det holder med unge Trond og faren, Franz, Jon, mora og faren til Jon, det er de menneskene som trengs for å skrive fram sommerdagene i 1948 og noen kalde novemberdager i 1999. Det er ei imponerende bok. Full av dobbelthet; skjør og konkret, avgrensa og åpen, vanskelig og lett, vemodig og fin. Og på alle måter: veldig, veldig menneskelig. Og det er vel der nøkkelen til denne bokas suksess ligger.