Kort & godt: Boken - en hyllest

Bildekilde: Bokelskere

I den romslige ulesthylla mi har det over lengre tid stått ei lita rød bok ved navn Boken - en hyllest, skrevet av den tyske forfatteren Burkhard Spinnen (f. 1956). Boka kom på tysk i 2016, og blei oversatt til norsk av Per Qvale (f. 1946) i 2018. Den utgir seg for å være ei praktbok, med lesebånd, illustrasjoner og god sats, men det er den egentlig ikke. Dette er langt ifra ei bok en viser fram annet enn til spesielt interesserte - og den er i tillegg såpass lita at den fort blir glemt.

Forfatterens prosjekt er svært sympatisk, gjennomtenkt og godt: Boken - en hyllest gir leseren en helhetlig gjennomgang av hvorfor og på hvilke måter bøker er viktig, hvordan vi lever med bøker, hvor vi finner dem, hvordan vi ordner dem, hvordan vi behandler dem, hva de har betydd for oss før, hva de betyr for oss nå, og hva de kommer til å bety for oss i nær framtid. Forfatteren framhever den fysiske bokas kvaliteter, dens historie og hvordan den på ulike måter preger oss, fra vi ser den på biblioteket eller i bokhandelen og tar den med hjem, til den på forskjellige måter glir ut av våre liv. 

På Spinnens skrivetidspunkt mente mange at bøker, slik vi har kjent dem i flere hundre år, var på vei ut som medie. For godt. De kom til å bli gradvis fortrengt av digitale alternativer, og deretter forsvinne helt. Nå veit vi jo at det ikke stemmer - heldigvis! Men i stedet for å angripe dette utsagnet, velger Spinnen å fokusere på hvorfor han er så glad i bøker. Det gjør han gjennom mer enn førti korte tekster som hver på sin måte belyser hvordan det er å leve med bøker og ha et varig forhold til litteratur.

Hvorvidt det var en klok strategi å ære den fysiske boka eller ikke, i kamp med de mange multimediale alternativene, og attpåtil gjøre det i bokform, slik at de som trenger det mest, får vite minst, skal jeg ikke uttale meg om. Jeg forholder meg kun til boka jeg har lest som bok, ikke som et politisk innlegg eller et ideologisk blaff, sjøl om det er vanskelig å se bort ifra særlig ideologi denne gangen. 

Boka er tidvis sjarmerende, av og til småmorsom, den er veldig gjenkjennelig og ganske så sjølsagt for de fleste som eier mer enn tjue romaner. Det var derfor ikke noe særlig å lære eller bryne seg på her, og ingen nye tanker om lesing og litteratur. Boka er også formulert av en svært omstendelig tysker med sans for egen lesehistorie og innehar naturlig nok mange tyske eksempler, noe som gjør den universelle appellen ved prosjektet litt mindre universell. Samtidig er det vanskelig å skrive om bøker og lesing uten å bruke egne eksempler - lesing og litteratur er et felt der det er krevende å være objektiv. Men det er nokså langt fra min norske nittitallsoppvekst til hans tyske sekstitallsoppvekst, der ei bok om seilskuter var det gjeveste. Av og til er det såpass store sprik at eksemplene ikke fungerer særlig godt.

Bortsett fra disse litt traurige eksemplene og tidvis tung tekst, et leserliv som er svært hjemla i et mannlig og middelaldrende blikk og ikke så veldig åpent for andre blikk, er dette en fin utgivelse. De stemningsfulle, detaljerte og av og til humoristiske illustrasjonene til Line Hoven (f. 1977) bryter opp teksten på en god måte og er for meg enda finere enn Spinnens kapitler. Men hvorvidt Boken - en hyllest har fungert som tiltenkt, og blitt tatt på alvor som et innlegg i debatten om papirbøker og e-bøker, er jeg ganske så usikker på.

Anna Svärd

Bildekilde: Bokelskere

Selma Ottilia Lovisa Lagerlöfs (1858-1940) slektskrønike om den velstående familien Löwensköld i Värmland, innledes med den korte spøkelsesfortellinga Löwenskölds ring (1925), framholdes med Charlotte Löwensköld (også 1925) og avsluttes med Anna Svärd (1928). Samla kalles trilogien ofte "Löwensköldska ringen". I Norge er bøkene blitt nyutgitt på Forlaget Oktober i 2009 og 2010, og alle titlene er oversatt av Per Qvale (f. 1946). Jeg har nå lest disse tre bøkene fra ulesthyllene isteden for 1001-boka Gösta Berlings saga (1891) av samme forfatter, som jeg allerede hadde lest.

Der første bok, og samla romantrilogi, bærer navn etter en viktig gjenstand, har de to siste bøkene navn etter hver sin viktige og sterke kvinneskikkelse. Både den aristokratiske Charlotte Löwensköld og den fattige dølejenta Anna Svärd er i perioder hovedpersoner i hver sin roman, i tillegg til at de gjestespiller som bipersoner i den andres roman. Første bind er dessuten lagt godt tilbake i tid, og begynner i 1741, mens de to neste bøkene hovedsaklig utspiller seg fra begynnelsen av 1820-tallet og fram mot 1840, med ei avslutning rundt 1850, åtte år før forfatteren sjøl blir født. Handlinga i bøkene overlapper hverandre noe, men da Lagerlöf stadig ser hendelsene fra andre vinkler, blir det aldri repeterende eller traurig underveis.

Romanen Anna Svärd åpner derfor bittelitt før den forrige boka slutter, med ei fatal reise, fortalt i retrospektiv. Den som reiser, er den unge og velutdanna Karl-Artur Ekenstedt. Han drar fra det vesle stedet Korskyrka, der han virker som prest, og hjem til det fornemme herskapshuset til familien i storbyen Karlstad. Han skal hjem for at hans sengeliggende mor skal få be han om unnskyldning. Hun har vært streng og urimelig og ikke respektert Karl-Arturs vilje og ønsker. Han har fått flere kall fra Gud, der det siste i rekka er å leve som en fattig, med en fattig, og det må han etterkomme. Guds vilje er viktigere enn familiens. Mora, derimot, forventer at Karl-Artur skal be om forlatelse. Det er nemlig han som helt overraskede og uten grunn har brutt forlovelsen med den verdige Charlotte Löwensköld, det er han som setter familiens ære over kulls med å gifte seg med ei uvitende dølejente han ikke kjenner, det er han som fornærma dem og kasta skam over dem alle sammen i forrige familiesammenkomst.

Men det blir ingen fin forsoning, slik de begge håper på. Møtet, som foregår i moras værelse svært tidlig en vakker sommermorgen, blir i stedet et stygt og endelig brudd. Mora får et fælt slaganfall, som på mange måter er forårsaka av sønnen. Sønnen løper livredd av sted og er redd han har drept henne. Han tør aldri vise seg der i huset igjen, og mener det er alle andres skyld. Han har jo ikke gjort noe galt, han viste seg som en stor og from mann, villig til å tilgi sin urimelige mor. Dessuten gjorde han bare som organistfruen i Korskyrka, Thea Sundler, sa. Men det Karl-Artur ikke veit, er at fru Sundler handla etter en hemmelig avtale med Charlotte Löwensköld, hvis hovedintensjon var å forsone mor og sønn, de som alltid har vært så glade i hverandre. Mora har alltid klart å holde Karl-Arturs mange innfall noe i sjakk, hun har passa på at han har beholdt bakkekontakten. Prisen Charlotte betalte var å forlate sin elskede for alltid. Nå er Karl-Artur aldeles fristilt fra all fornuft. Ingen kyndig og klok mor, ingen forlovede som ordner opp. Hans nærmeste er nå bare ei dølejente, som verken kan lese eller skrive, og den manipulerende Thea Sundler, som på alle måter har mer glede av Karl-Artur enn sin egen ektemann.

Men alt dette veit naturligvis ikke denne dølejenta, Anna Svärd, noe særlig om. Hun, som kommer fra fattige kår lenger nord, fra Medstubyn, og som de siste åra har gått Sverige rundt som skreppejente, som kremmer, med all slags varer i sekken sin. Hun, som plutselig blei fridd til av en ung prest hun ikke kjente fra før, og som nå tror at hun skal bli prestefrue på en ordentlig prestegard med hest og ku, jente og gardsgutt. Fattiglivet skal hun aldri se igjen, tror hun, nå blir hun ei virkelig dame! For Anna Svärd veit heller ingenting om Karl-Arturs ønske om å leve i total fattigdom, og hun aner virkelig ikke at han har tatt til seg ti foreldreløse barn, som hun, hans kone, må ta seg av. Det sier seg kanskje sjøl at et samliv med et slikt utgangspunkt, som i tillegg blir heftig forstyrra og hyppig avbrutt av Thea Sundler, ikke kan bli så velfungerende.

Men Anna Svärd er sterk. Og der Karl-Artur vakler, ordner hun opp. Hun er ei stor og kraftig dølejente med masse virketrang, og i tillegg lar hun seg ikke vippe av pinnen. Hun syns ikke hun er mindre verdt fordi hun ikke er skolert, det som er viktig er at en gjør det riktige av de riktige årsakene, og at en er ærlig og lojal. Hennes gudstro er av det milde og folkelige slaget, med innslag av overtro. Historia om Anna Svärd er derfor ei god og positiv historie. Historia om Karl-Artur, derimot, er mer en undergangshistorie. Han vikler seg stadig mer inn i troa, som han omdefinerer og tilpasser etter eget forgodtbefinnende, han tolker tegn som knapt eksisterer og blir en fanatiker. At Thea Sundler nører opp under tilfeldige virkelighetsfjerne ideer hjelper heller ikke.

Øvrige personer figurerer naturligvis også i Korskyrka og i boka, men disse gis mye mindre spillerom her enn i det foregående verket. Selma Lagerlöf har stramma noe inn, så sjøl om fortelleren er allvitende og alle skildres i tredjeperson, er det mindre bevegelse mellom ulike synspunkter og perspektiver. For eksempel er både første og andre del av boka nokså konsentrert rundt forholdet mellom Anna Svärd og Karl-Artur, mens tredje og siste del av boka bryter ganske overraskende med dette, og går tilbake til et mer overordna perspektiv. Jeg finner denne bevegelsen noe underlig og unødvendig - den tjener i alle fall ikke til hovedfortellingas beste -, men jeg ser samtidig hvorfor Lagerlöf har vært nødt til å gjøre det slik. Om ikke disse sammenbindende elementene kom på plass, kunne ikke romanserien blitt kalt en trilogi. Men oppsummeringa kommer fort, og avslutninga enda raskere, som om forfatteren brått var lei det hele.

Men jeg reagerer på flere elementer i bokserien. For eksempel bruken av fullt navn eller titler, som Anna Svärd, Charlotte Löwensköld og friherrinnen. Dette skaper en unødig distanse når det blir brukt såpass konsekvent, og gjør fortellinga tidvis mer til noe ytre enn til noe indre. Og det passer jo ikke så godt sammen med hovedtematikken, som er av det svært indre slaget: ulike former for kjærlighet og ulike relasjoner til Gud. Dette belyser Lagerlöf veldig fint gjennom mange eksempler. Det er det sterke forholdet mellom mor og sønn, som til slutt drives i grøfta av stahet og sneversynthet. Det er forlovelsen mellom Charlotte og Karl-Artur, der hun helt uselvisk ofrer seg for hans framtid. Det er Charlotte og Schagerström, som plutselig inngår et fornuftsekteskap. Det er det utrolig søte prosteparet i Korskyrka, som har mer lit til menneskene enn til Gud, og det usympatiske Sundlerparet, som bare gir rom for Gud når det lønner seg. Det er Theas invaderende behov for å styre Karl-Artur, med alle mulige midler, og hans sjølvalgte blindhet: han ser handlingene kun i lys av eget gudsbilde og egen tro. Dette kjører den redelige, snille og sunne Anna Svärd helt ut på sidelinja. Sunn og usunn kjærlighet, til seg sjøl, barna, ektefellen, sine medmennesker og til Gud, settes slik elegant opp mot hverandre og skaper en kontinuerlig dynamikk trilogien igjennom.  

Sjøl om historiene er godt fortalt, og det er mange kloke, humoristiske og underfundige observasjoner underveis i teksten, skulle jeg likevel ønske at denne inderligheten, som Lagerlöf forsøker å skildre, kunne fått mer plass. Altså at forfatteren gikk enda tettere på enkeltpersonene, og at hun ikke bare sa hva som foregikk inni dem, men tok seg tid til å vise oss det, skildre det slik at vi også kunne føle det. For slik det er nå, er Lagerlöf mest på overflata, og flertallet av personene hennes mangler den dybden hun finner fram til i andre verk. En får aldri noen forklaring på hvorfor Karl-Artur handler som han gjør, annet enn at det er Guds ord. Hvordan legitimerer han det, for seg sjøl? For eksempel dette med de ti barna? Det er helt systematisk at han ikke reflekterer over egne handlinger, over sin lusne behandling av mora og Anna Svärd, sine forhold til Charlotte og Thea. Han er uansvarlig og kommer unna med det. Men er det egentlig troverdig når en er utdanna prest? Likeledes er det med flere andre personer i bøkene. De mangler enten handlingsgrunnlag, eller vi lesere mangler forklaring på det som skjer. Noen ganger får vi små drypp, ett her og ett der, og må pusle sammen historias helhet sjøl. Det er forsåvidt greit, men avstanden til det som skjer blir raskt stor, kanskje for stor, uten hint til de underliggende sammenhengene.

Noe som bringer mye liv og farge til teksten, er bruken av dialekt i replikkene. Anna Svärd, for eksempel, snakker skikkelig dølemål. Det gjør karakteren hennes mer troverdig, og bidrar til å kontrastere det ujevne forholdet mellom henne og Karl-Artur enda mer. Også andre personer blir karakterisert gjennom måten de snakker på og ordvalgene de gjør seg. På den ene sida har vi omstendeligheten til fru Sundler, på den andre sida det likeframme og bestemte hos Charlotte. Og det er mye mer jeg kunne trukket fram. Alt i alt er det derfor mye å kose seg med i disse bøkene, mye å lære av, mye å ta til seg. Og sjøl om personene kanskje forsvinner litt raskt ut av pannebrasken etter at bøkene er lest, så var det hyggelig så lenge det varte.

...fra den ene til den andre

Bildekilde: Bokelskere

Når den korte romanen Löwenskölds ring (1925) avsluttes, har de viktigste personene i boka på sett og vis gjenfunnet sin balanse, og de kan legge de ubehagelige hendelsene med ringen og generalen bak seg. Likevel var det overraskende at forfatter Selma Ottilia Lovisa Lagerlöf (1858-1940) hoppa over førti år fram i tid i bok to av tre, og at hun ikke fulgte en person vi allerede hadde blitt kjent med. I tillegg er form og stil nokså annerledes i bok nummer to, slik at kontrasten mellom de to verkene blei stor. Lengden er også radikalt endra, fra hundre til 260 sider, uten at det gjør noe. Det tok noen kapitler å bli vant til endringene og å finne ut hvor vi var i historia, men så var jeg helt med, jeg også.

Romanen Charlotte Löwensköld (utgitt på svensk i 1925, fint oversatt til norsk i 2009 av Per Qvale, f. 1946) åpner nemlig i Karlstad hos familien Ekenstedt, der mor i huset, Beate, født Löwensköld og friherrinne fra Hedeby, nå oberstinne og den mest fornemme i Karlstad, må vite, og den nærmest guddommelige og ufeilbarlige sønnen Karl-Artur, er de to viktigste menneskene. Lagerlöf gir oss et raskt overblikk over tingenes tilstand i byen og familien før hun vender fokus mer mot Karl-Arturs studieår. Vi er da i Uppsala, og åra går fra 1820- til 1830-tallet. Karl-Artur leser mange fag, men går så inn i det teologiske feltet, noe foreldrene ikke er så glade for. Men pietismen står sterkt hos Karl-Artur, som endelig har funnet sitt kall.

Så glir Lagerlöf, som bare hun kan gjøre det med sin allvitende fokaliseringsinstans, fra menneske til menneske, til hun til slutt lander hos Charlotte Löwensköld sjøl. Geografisk er vi da kommet oss til Korskyrka prostegård i Värmlandstraktene. Charlotte, som er av ei anna Löwensköldgren enn oberstinnen, de uten adel, er ei ung kvinne i midten av tjueåra som residerer og arbeider på prostegården grunna foreldreløshet og sitt slektskap til prosten. Hun er mest som et barn for det gamle ekteparet, og skaper liv og røre med sine raske replikker og snodige påfunn. Blant anna har hun i en lang periode dratt stallgutten ut midt på natta for å ri hestene til prosten, av frykt for at de velfødde dyra skal omkomme av for lite mosjon. Hun har også sovna på kirkebenken midt i en preken for å demonstrere for prosten at han kunne ha god nytte av en kapellan. Da unge frøken Löwensköld først kom til prostegården, stod det dessuten dårlig til med prostefrua Regina, som etter et liv med aktivitet og arbeid var blitt både sjuk og deprimert. Midt i julestria legger Charlotte seg ut med husholdersken, slik at prostefrua igjen må bake og brygge. Og med arbeidet kom også gleden tilbake. Charlotte er med andre ord et lyspunkt og et naturlig midtpunkt, og hun er både vittig og impulsiv.

Når vi så for alvor trekkes med inn i fortellinga, har den den rike verkseier Schagerström på Stora Sjötorp akkurat fridd til Charlotte, som i hans øyne er ei fattig og stusselig jente som ikke på noe vis kan måle seg med hans fornemme, avdøde kone. Det er bare ett problem i veien for at ekteskapet kan gå i orden, men dette har ikke Schagerström tenkt på: Charlotte Löwensköld er forlova på femte året, med ingen ringere enn Karl-Artur Ekenstedt, som er stedets kapellan. Schagerström får et susende nei og en fornærmelse på kjøpet, men rykter om hendelsen begynner likevel å gå og kommer snart Karl-Artur for øre. Han blir mildt sagt rasende, og i affekt kan mye skje. Det gjør det også i denne boka, uten at jeg skal skrive så mye mer om det. Men det er nok til å vippe samtlige litterære personer av pinnen - i alle fall for ei lita stund.

Slik er altså premissene for romanen, og i dette nettet er Lagerlöf den dyktigste spinnerske, der hun mye mer uforutsigbart enn i Löwenskölds ring trekker i en tråd her, en tråd der, og beveger seg elegant og sømløst mellom menneskene. Hun går fram og tilbake i tid, snur på situasjonene og skildrer dem fra flere synsvinkler, noe som i starten kanskje kan fortone seg som unødvendig repetisjon, men som etter hvert viser seg å være både underholdende og nødvendig for utviklinga av hovedhandlinga, personene og de mange små og store intrigene som får plass i boka. Det er nemlig ikke bare Charlotte og Karl-Artur som får gjennomgå her, alle viktige personer har sin historie, og Lagerlöf tar seg tid til å fortelle den. Det gjør at leseren glir rett inn i sognet og sitter på kirkebenken sammen med småkårsfolk og bønder når kapellanen taler om sitt livsvalg og å gå Guds veier. Og så, nesten umerkelig, strammer hun til, så vi nesten ramler av kirkebenken, vi også. Det er uhyre profesjonelt utført.

Overordna sett er Charlotte Löwensköld en kjærlighetsroman, men Lagerlöf er klok nok til å ikke bare fokusere på de to unge, noe som uten tvil ville blitt ensformig i lengden. Dessuten slipper hun til mange ulike former for kjærlighet. Vi har den uvettige dyrkinga til oberstinne Ekenstedt, som forherliger sin sønn på bekostninga av sine to døtre, vi har den rørende kjærligheten prosteparet i mellom og deres varme følelser overfor den stolte Charlotte, det er Charlottes store offer og Karl-Arturs ufravikelige, nesten fanatiske gudstro, prostens kjærlighet til menigheten, generalens såre fortvilelse, verkseierens tapte kjærlighet, fru Sundlers forelskelse og mye mer. Det er troverdig og nært, lett skildra, men djupt følt. Til sammen blir det mange tråder å følge med på for leseren, men Lagerlöf har full kontroll og styrer det hele med varm humor, et sprudlende vokabular og rein fortelleglede. Det blir aldri krøll, det er en glede å lese, og det er teknisk sett imponerende at forfatteren har tenkt så solid og komponert så godt, for her er det mange mennesker å holde styr på.

Men når boka er over, har alt gått opp. Det ligger ikke nødvendigvis helt opp i dagen, alt sammen, men det er der, mellom linjene. Og på ny er det en slags balanse å finne i sognet, sjøl om både leseren og personene nå, en drøy måneds tid etter det overraskende frieriet, befinner seg et på et helt annet sted enn i begynnelsen. Igjen er det skjebnen som har spilt oss et puss - og hennes navn er Selma Lagerlöf. Men siste ord er enda ikke lest - Anna Svärd (1928) gjenstår.

Ta den ring...

Bildekilde: Bokelskere

Mens andre 1001-lesere i februar har kost seg med Selma Ottilia Lovisa Lagerlöfs (1858-1940) debutbok Gösta Berlings saga fra 1891, har jeg vendt meg mot første del i trilogien om familien Löwensköld av samme forfatter. Trilogien består av bøkene Löwenskölds ring (1925), Charlotte Löwensköld (1925) og Anna Svärd (1928). Löwenskölds ring er også navnet på trilogien i sin helhet. De to første bøkene har jeg hatt stående i hylla sia 2011, mens jeg fikk den siste til bursdagen min i fjor. Alle tre bøkene er utgitt på Forlaget Oktober (2009, 2010) og er oversatt til norsk av Per Qvale (f. 1946).

Löwenskölds ring er ei kort bok på omtrent hundre sider, såpass enkel i struktur, språk og stil at den mer er ei fortelling enn en roman. Boka bygger på en nokså smal og enkel idé, og sjøl om ikke ideen er av det dårlige slaget, er kanskje ikke gjennomføringa den aller beste. Eller for å si det på en annen måte: dette er ikke Lagerlöfs beste bok, men den er et underholdende og lett sted å begynne for en som er nysgjerrig på hennes forfatterskap.

Det som skiller denne romanen fra andre romaner, er først og fremst synsvinkelen og det tekniske grepet om stoffet. Lagerlöf anlegger som vanlig et breit perspektiv som favner alt, slik som i boka om den drikkfeldige presten Gösta Berling. Men der følger hun tross alt først og fremst menneskene - sagaen er ei romantisk folkelivsskildring med mange bipersoner, bifortellinger og anekdoter. Her følger hun en gjenstand, nemlig en gammel signetring som general Löwensköld i sin tid fikk av den store svenske kongen, Karl XII. Det er et spennende grep, og det er forfriskende å følge en gjenstand framfor et menneske. Men fordi det er en smule forutsigbart hva som kommer til å skje, ville det kanskje vært bedre med en mindre allvitende forteller. Det er dessuten en forteller som også, til min irritasjon, bryter inn i historia underveis og skaper unødig avstand. Men det får så være. Det er alltid kos å lese Lagerlöf!

Når vi kommer inn i fortellinga, er året 1741 og generalmajor Bengt Löwensköld har akkurat gått bort. Vi befinner oss i Värmland i Sverige, ikke langt unna debutlandskapet til Lagerlöf. Det kjæreste generalen eier, er nettopp denne signetringen. Allerede før han døde, gjorde han der svært klart at han ville ha den med seg i grava. Arvingene hans, som ikke syns ringen er særlig fin og som dessuten har nok å arve som det er, har ikke noe i mot det. Men det blir en del prat i egnen. Folk syns det er synd at en så verdifull ring skal graves ned i jorda og for alltid være utilgjengelig. Generalen har jo ikke noe glede av den uansett, nå som han er død. Tenk hvor mye en slik ring er verdt! Men ringen forblir på pekefingeren når jorda kastes på. Og borte er den.

Noen måneder seinere dør et yngre familiemedlem av Löwensköldklanen av sott. Hun skal gravlegges i familiegrava sammen med sin bestefar, og i den forbindelse må grava åpnes. Etter jordfestelsen blir grava stående å gape i ett døgn før graveren kommer for å gjøre jobben sin. Men da han endelig dukker opp, ser han at generalens kiste har blitt åpna. Og nærmere undersøkelser viser at ringen er borte. I ly av nattemørket er det noen som har sniki seg over kirkemuren og ned i grava i ens ærend for å stjele ringen. Og herfra følger vi de ulike menneskene hvis skjebner blir berørt av hendelsen, signetringen og forbannelsen som visstnok hviler over den. Slik sveiper Lagerlöf over stort og smått som befinner seg på Hedeby herregård og rundt i grendene.  

   

Mange karakteriserer fortellinga som ei spøkelseshistorie, og det er mye rett i det. Gjennom å tematisere slikt som muligens romsterer mellom himmel og jord, men som vi egentlig ikke kan vite så mye om, er Löwenskölds ring beslekta med flere andre Lagerlöf-fortellinger, som for eksempel Herr Arnes penningar (1904), som bygger på en gammel vandrehistorie, og Körkarlen (1912), som kanskje mer er i retning av en visjon. I alle disse tre tekstene åpner Lagerlöf på realistisk vis, men beveger seg så gradvis over i en verden hvor folketro og sagn og uforklarlige hendelser er likeså levende og viktig som gudstro. Det er nok ganske nært på hvordan det var å leve på 1700- og 1800-tallet. Ved hjelp av disse kontrastene skildrer Lagerlöf alle slags mennesker. Og noe av det fineste i tekstene hennes ligger nettopp her, i hennes omtanke for personene hun skriver om, i varmen og den lune humoren som hun omtaler dem med. Hun gjør mange interessante observasjoner og portretterer fint, klokt og skarpt. Her er det mange som får så hatten passer! Det er tydelig at forfatteren er glad i både landskapet og personene, noe som i sin tur gjør det svært vanskelig å kritisere eller mislike fortellinga.

Som jeg skreiv innledningsvis, er ikke dette Lagerlöfs beste fortelling. Det kommer først og fremst av rammefortellinga med et skrivende jeg, som flere ganger avbryter underveis. I denne sammenhengen er det unødvendig. Videre har jeg ikke så stor sans for å avsløre deler av handlinga slik hun gjør det her. Da skapes visse forventninger hos leseren, og når disse ikke blir innfridd, blir en skuffa. Det hadde vært bedre å ikke proklamere noe som helst, bare la fortellinga få plass og rom. Det er så mye underfundig her Lagerlöf kunne spunnet videre på, så mange interessante personligheter og snurrige hendelser, at boka fort kunne vært dobbelt så lang. Men dette med sjangerforventninger er naturligvis noe ganske annet nå enn i 1925. Vi er blitt vant til et annet tempo og andre virkemidler gjennom filmer og tv-serier, og derfor framstår boka som mindre original enn det den egentlig er.

Tematikken for boka er skjebnen og dens lunefulle vendinger, og at alle handlinger får konsekvenser. Men vi mennesker kan kanskje ikke alltid forutse disse konsekvensene. Er det tilfeldigheter eller ikke som fører til at alt blir som det blir? Her er det flere som prøver å lure seg unna, men går det? Lett som bare det vever Lagerlöf et nett rundt personene sine, så tett, så tett. Det ser lenge ut til at det skal gå deres vei, men brått er skjebnen der og innhenter dem. Moralen henger nøye sammen med tematikken, og forteller oss at vi skal ha respekt for de døde så vel som de levende. Det er ingen dum lærdom å ta med seg, sjøl om en kanskje verken tror på Gud eller på skjebnen. En kan også tolke boka som et innlegg mot det stadig mer anmasende kapitalistiske samfunnet, der en konstant varegjøring skaper unødig materialisme og ekstrem grådighet, som delvis eller helt fortrenger andre verdier - til og med kjærlighet. Er en enkelt ring verdt alt det?

Denne korte boka blei lest ut på noen timer en uggen formiddag med mye vind. Og den var et helt ypperlig tidsfordriv. Det kommer nok av at Lagerlöf lar folk få være som de er. Hun skildrer dem akkurat så usle, nedrige, kloke og redelige som det passer seg, og har ikke noe behov for å dekke til feil eller mangler. Det skal være realistisk. Det gjør persongalleriet gjenkjennelig, og derigjennom også situasjonene, sjøl om jeg aldri har rappa en ring fra ei grav. Dessuten er det alltid en stor glede å lese Selma Lagerlöf. Hun er en overlegent solid og sprudlende forteller, og hun komponerer tekstene sine svært godt. Her er ingen løse tråder, null rot med kronologi, og et sikkert, variert språk. Det er med andre ord mye å lære for en som er interessert i det tekniske, og mye å kose seg med for en som bare er ute etter en fin leseropplevelse.

Favorittforfattere: Q

Så er jeg kommet til bokstaven Q i denne gjennomgangen. Og dette innlegget blir kort, for på Q fins det jo nesten ingenting! Jeg tenker og tenker, og det nærmeste jeg kommer er q-en i Enquist. Men det blir vel å dra det litt for langt. Det er med andre ord forfattertørke på Q her hos meg. Q er og blir lite brukt i Skandinavia, i alle fall som første bokstav i et fornavn. Og det er ganske dårlig med etternavn også, når jeg tenker meg om. Men ei mer grundig ransaking av bokhyllene rundt meg førte faktisk fram: jeg hadde helt glemt den lille essaysamlinga til Per Qvale (f. 1946). Men fordi den fortsatt er ulest, er jeg like langt.

Altså, det fins forfattere på Q. Noen kjappe søk på nettet førte til følgende resultater: Nobelprisvinner i litteratur i 1959 heter Salvatore Quasimodo (1901-1968). Og en brite ved navn Arthur Quiller-Couch (1863-1944) skreiv under pseudonymet Q i en årrekke. Dessuten kan jeg legge til en durabelig gjeng kinesere som også har Q i navnet sitt. Det har forsåvidt Venstrepolitiker Abid Q. Raja (f. 1975) også, som har gitt ut noen bøker opp gjennom åra. Og det er en annen Qvale i tillegg til Per, nemlig Annine Qvale (f. 1963). Og illustratør og barnebokforfatter Quentin Saxby Blake (f. 1932) har i alle fall en helt uforglemmelig strek. Han er nesten en like vesentlig del av Roald Dahls (1916-1990) barnebokunivers som bestemora er i Georgs magiske medisin fra 1981.

Men jeg har ikke lest noe av disse ovennevnte forfatterne (med unntak av den svenske mesteren Per Olov Enquist og norsk-britiske Roald Dahl). Derfor kan jeg heller ikke kåre min favorittforfatter på bokstaven Q. Hva med deg? Er det like umulig, eller har du faktisk en favoritt?