Vinterlesing, del III

Jeg veit ikke hvordan det er hos dere, men her på Østlandet er det i aller største grad kong Vinter som rår. Brøytekantene ligger meterhøye, somme steder to meter høye eller mer, vi har vært nødt til å måke garasjetakene for å unngå skader på grunn av tung og våt snø, og snøen må til stadighet kjøres bort med lastebil fra kryss, utkjøringer og parkeringsplasser. Det er ingen tegn til at det skal snu snart, heller. Men pytt! Det er jo nå det er moro å være ute! Mulighetene er endeløse, så lenge klærne er gode og varme. Vi har vår egen versjon av Olaf stående utafor huset, snøborger har kommet og gått, snøhuler også. Og for å ikke snakke om alle snølyktene! Og aketurene!

Alexander L. Kielland

Kielland skal leses ferdig, og blir derfor med videre. Om det blir i år eller til neste år, er jeg derimot usikker på.

Jens Bjørneboe

Jeg er godt på vei med Jonas, men flere sjukdomsrunder i heimen har bremsa all lesing betraktelig. I tillegg har jeg reist en del med jobben, og må bare innrømme at jeg ikke er så god til å lese på bussen. På toget kan jeg pløye igjennom det ene og det andre, men jeg tar jo aldri med meg slike tjukke bøker, som denne Gigantboka fra Aschehoug. Men leses ferdig, det skal den.

Per Olov Enquist

Høytlesningsboka Fjellet med de tre grottene er lest og likt, og samtalen dreide seg om ulver, grotter og fjell i flere dager etterpå. Til og med minsten fikk med seg disse ulvene, og det var uhyre spennende. Kanskje det kommer et innlegg også!

Marita Fossum

Lykksalighet må bare vente, nå er det mye annet i køen først!

Tre riddersagaer

Jeg blir visst aldri lei denne, jeg. Den er en trofast følgesvenn og bæres med rundt omkring, med blå innbinding og gullskrift. Fakta er at jeg har begynt, men at det er såpass lenge sida at jeg med fordel kan begynne på nytt når den tid kommer.

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar

Kringla Heimsins er fortsatt ferdiglest, og omtalen er ferdigskrevet og venter bare på publisering. Hvert øyeblikk, nå!

Ian McEwan

Barneloven fra 2014 står i lesekø herfra, men det kan vare noen uker og måneder før jeg kommer meg dit. Uansett når det blir, så gleder jeg meg!

Bokhyllelesing 2017

Først fjorårets leseutfordringer, som fortsatt ikke er i mål. Til runde ni skal jeg lese Jonas, runde ti En herregårdssaga. Det er bare å smøre seg med den berømte tålmodigheten.

Anne Brontë

Jeg er endelig i gang med Kvinnen på Wildfell Hall, og jeg koser meg så utrolig masse! For ei romanåpning, for en komposisjon, for en struktur - også alle personene, da! Jeg er aldeles oppslukt etter bare få sider og syns dette er den perfekte vinterboka, som bare skal vare, vare, vare. Her kommer jeg til å bruke så lang tid jeg bare klarer. Og det skal med glede få gå utover andre ting!

Pia Edvardsen

Debutant Pia Edvardsen med romanen Vi var aldri brødre har nå fått omtale. Det er ei utrolig stille, følsom og stemningsfull bok som mange har godt av å lese. Lesekryss.

Roskva Koritzinsky

Nå er jeg i mål med Jeg har ennå ikke sett verden også, ei av fjorårets novellesamlinger. Omtale kommer. 

Ingvild Holvik

Holviks vanskelige andrebok, Premien for alt, er utlest, og den var kjempefin. Jeg er i gang med omtalen, og gleder meg til å legge den ut. 

Aina Villanger

Så var det det underlige prosaverket Baugeids bok. Villanger, ukjent for meg, og Baugeid også. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til boka, hvis dørgende kjedelige omslag er nok til å jage sjøl en garva lesehest. Men ikke denne. Og jeg er jammen glad jeg leste. For ei bok! Omtale kommer.

Kristin Storrusten

Midt i mellom romaner og noveller og artikler og alt annet som skal og bør og må leses, dukka Barsel opp. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å lese den, fordi det første diktet er så skrekkelig dårlig. Men så gjorde jeg det likevel. Kanskje jeg skriver om den også.

Johannes Gjerdåker

Gjerdåker må være en av de lærdeste mannfolka som fins her til lands. Så mye flott han har oversatt fra andre språk! Og for ei språkgave han har, som finner melodier, rytmer, bilder! Nå har jeg lest Glimesteinar frå islandsk visetradisjon, ei bok jeg trodde kanskje kunne bli litt "treig". Men, åh! Så nydelig! 

Runa Fjellanger

Enda ei av fjorårets debutanter er denne unge dama. Hun har skrevet en kort roman med tittelen På motorveiene. Den er ferdiglest og skal omtales, den også.

Carl Frode Tiller

En som virkelig ikke er debutant, er Carl Frode Tiller. Og da jeg fikk mulighet til å lese hans nyeste roman, Begynnelser, lenge før jeg egentlig planla å lese den, måtte jeg bare slå til. Og vips! så var den utlest også. Omtale kommer.

Tania Kjeldset

Ja, jeg måtte jo ha med enda ei bok. Kjeldset har skrevet mest for barn, men kom med sin voksendebut i fjor, ei novellesamling ved navn Halloween. Jeg er godt i gang. 

Bokhyllelesing 2018

Til første runde skulle vi lese gule bøker, og jeg putter Fjellangers bok inn der, da den har helt gul rygg og et gulprikkete omslag. Til andre runde nå i februar er temaet gamle bøker, gjerne skrevet og/eller utgitt mellom 1700 og 1850. Der tenker jeg det passer bra med Brontë-boka. Om jeg blir ferdig!

Og mer enn det har jeg ikke rukket i januar. Det blir spennende å se hvordan det går videre i februar! God lesemåned, alle sammen!

Vi var aldri brødre

Bildekilde: Aschehoug

Vi var aldri brødre er overskrifta på dette innlegget, om boka med samme navn. Men det kunne kanskje like gjerne vært Stillhet og uro. For det er det vi møter her, både på og mellom linjer og boksider. Ei stor stillhet, og ei djup uro. En fortvilende situasjon for de få personene vi blir kjent med, og særlig for den unge kvinna vi følger.

Vi var aldri brødre (Aschehoug, 2017) er debutromanen til Pia Edvardsen (f. 1987). Og det er klart, de var aldri brødre, de to søstrene i denne romanen. De er jo søstre! Men de leika stadig med dette, at de var brødre. At de var guttene til mamma og pappa. Ikke jentene. Kanskje det gjorde dem tøffere? Kanskje det bare var dumt. For jeg-personen, den eldste av de to søstrene, er ikke særlig feminin av seg. Hun får ikke til å sette opp håret slik eller vrikke på rumpa sånn. Søstra hennes, derimot, kan det. Hun og mora. En aner konturene av en ensom oppvekst, særlig etter at foreldrenes plutselige skilsmisse var et faktum.

Faren drar, uten forvarsel, og etterlater den følsomme jeg-personen med to svært like kvinner, som ikke legger særlig merke til henne. Eller kanskje de gjør det, men bare ikke forstår. At hun er annerledes. Hun kjenner på savnet av faren, som hun nå bare ser en gang i uka, kjenner mangelen på det fysiske nærværet hans, tryggheten og roa han gir henne. Det er han som pleier å hjelpe henne når hun ikke får sove. Og de fysiske utfordringene han presser henne igjennom, for eksempel på svømming. Hvor hardt det er, hvor godt det føles etterpå. Fram og tilbake i bassenget mens han tar tida og lillesøster står på grunna med armene i kors. Alt de pleide å gjøre sammen og alt han lærte henne.

Det er slik vi møter henne i begynnelsen av boka. Hun er aleine, lengtende og usett. Hun er på vei bakover i tid, til sine barndomsminner i Nord-Norge, samtidig som hun også avslutter en epoke for godt: Med farmoras nært forestående død vil forbindelsene til huset, vedsjåen, grana, holmen og alle somrene i nord for alltid uthviskes. Hun, som alltid holdt søstra si litt for hardt i handa når de gikk i fjæra, når de dro ut med båt, når de skulle sove. Nå holder de aldri hender mer.

Hva skjedde egentlig da de var små? Og når skjedde det? Var det slik at de plutselig en dag hadde vokst fra hverandre? Eller var det en gradvis prosess som tok lang tid? Hvordan gikk de fra å være så tette, hele tida, i vannet, ved havet, i snøkav og regn, i leik, i søvn, til å knapt kjenne hverandre? Langsomt og stille kommer hovedtematikken i boka fram: Å bli voksen. En prosess som kan ha hjerteskjærende omkostninger, som krever løsrivelse og avstand og at en tør å møte seg sjøl i døra.

Samtidig som denne unge kvinna reflekterer over slike spørsmål, over barndommen sin, dør farmora. Hun er i det vesle, gamle huset sammen med faren sin, ser ut over holmen og havet hver morgen, puster inn tåka, det tette regnet, solstrålene, måkeskrikene, bølgekastene, bjeffinga til nabohunden, åretakene. Og hun ser faren sin, den sterke pappaen hennes, og han er heller ikke en hun helt kjenner nå.

Pia Edvardsen har et godt, enkelt språk, rensa for staffasje og jåleri. Orda er like jordnære som historia hun skriver fram. Språket er delvis prega av en muntlig stil, og hovedpersonen bruker ord som søstra, mi, hu, sia, låra, fløyt, veit og åssen. Det kler fortellerstemmen og gjør at en som leser føler at en kommer tettere på hovedpersonen og historia hennes. I tillegg gir det litt farge og karakter i ei ellers svært stille bok.

Og det at romanen er så stille, er både en styrke og en svakhet. Lesere som er ute etter ytre spenning vil ikke like denne boka, da den rett og slett er introvert. Refleksjoner avløser minner som bringer oss til en nåtidsskildring som igjen utløser en refleksjon. Alt dreier seg om den kvinnelige hovedpersonen og hennes liv, eller hennes mangel på liv. Hun har stoppa litt opp og føler at hun er uten en tydelig vei. Det er for mange valg og muligheter, hun er rastløs og rotløs, delt mellom nord og sør, far og mor, og hun er helt uten den som så lenge var hennes trygghet: Lillesøster.

Men dette stille livet skildres så godt. Det er gjenkjennelige scener mellom søstrene og foreldrene, det er dobbelthet i barndomsskildringene og mye sanselighet i nåtida. Og denne sårheten rundt farmors død, en sårhet som på sett og vis åpner både faren og jeg-personen, der de nesten uten ord finner en måte å være sammen på. Men sjøl om det er mye stillhet, er det også denne uroa. Uroa som presses opp mellom linjene og forårsaker små forskyvninger - som ringer i vann. Nesten umerkelige, men synlige likevel. Teksten er altså tett, men ikke stillestående, og boka er prega av dynamikken mellom ro og uro. Det er en helhetlig og god debutroman, som samtidig er en nødvendig kontrast til spenningsjag og krimmas.

Vinterlesing, del II

Kjære alle sammen, riktig godt nyttår! Håper dere har hatt ei flott jule- og nyttårsfeiring, og at dere har kost dere med venner, familie, god mat og gode bøker de siste dagene. Måtte kosen vare lenge! Beklager at det har vært stille herfra de siste månedene - jobb og unger og sjukdom og nye, spennende prosjekter er ikke alltid like greit å kombinere. Jeg satser på jevnligere aktivitet i tida framover, men kanskje ikke så hyppig som før.

Det er riktignok et nytt år, men bøkene er gamle! Som mange andre henger jeg igjen i året som var, og har en del å fullføre i tida framover, før jeg kan hive meg over nye og spennende titler. Ikke at så mange av dem er splitter nye heller, men de er da i alle fall nye for meg! Her er ei oversikt over det jeg har lest, leser og skal lese.

Alexander L. Kielland

Leseprosjektet om å lese Alexander L. Kiellands samlede verker går inn i sitt fjerde år. Det er jammen bra at verken forfatter eller leser har dårlig tid!

Jens Bjørneboe

Jeg er i full sving med å lese Jonas, den siste romanen i den store samleutgaven jeg har. De to andre titlene, Drømmen og hjulet og Den onde hyrde, har jeg allerede lest. Så langt er Jonas ei vond fortelling om en søt gutt, og dessverre er det ingenting som tyder på at det blir bedre...

Per Olov Enquist

Mens jeg venter på riktig tidspunkt for å lese sjølbiografien hans, leser jeg Fjellet med de tre grottene for eldstebarnet. Og det er virkelig ei flott høytlesningsbok! Det er hard kost, men vi koser oss, begge to.

Marita Fossum

Lykksalighet venter også i lesekøen, men tida er ikke kommet helt enda. Om jeg bare får lest ferdig det påbegynte på denne lista, så...    

Tre riddersagaer

Dette er også ei bok som ligger litt brakk om dagen, men som stadig bæres med rundt likevel. For eksempel er den med ned på senga hver kveld og opp på kjøkkenet hver morgen. Ikke at det hjelper noe særlig, bunken jeg bærer rundt består i tillegg av ytterligere fem bøker!

Bjørn Bandlien og Frans-Arne Hedlund Stylegar

Men Kringla Heimsins, artikkelsamling nummer to fra dette radarparet, har jeg faktisk lest ut. Etter mange lange kvelder med tannpuss, og noen enda lengre kvelder på senga. Omtale kommer.

Ian McEwan

Raskt etter barneboka Dagdrømmeren blei også novellesamlinga Kjærlighetens handlinger og andre noveller lest. Den første var god, den andre litt mer sprikende. Nå ser jeg med spenning fram til romanen Barneloven fra 2014, som jeg enda ikke har fått gleden av å lese.

Bokhyllelesing

Fortsatt på etterskudd, men i det minste i gang! Og fjorårets leseutfordringer skal fullføres. Til runde nummer ni (oktober), der vi leste bøker med korte titler, leser jeg Jonas av Jens Bjørneboe. Til runde nummer ti (november og desember), nobelbøker, altså bøker skrevet av forfattere som har mottatt Nobelprisen i litteratur, leser jeg En herregårdssaga av Selma Lagerlöf, som mottok prisen i 1909. Og oversikt over Bokyllelesing 2018 kommer! Innspill og forslag er fortsatt velkomne, for opplegget er ikke helt satt enda. 

Ida Lórien Ringdal

I desember kom jeg også i mål med å skrive om diktsamlinga til debutant Ida Lórien Ringdal. Dette skjer ikke var en annerledes og morsom omtale å skrive! Jeg håper mange tar sjansen på denne samlinga, for den er verdt lesetida. 

Kristin Buvik Sivertsen

Også denne boka har fått ei omtale nå. Omsorg er kanskje en av de mest solide debutbøkene jeg noensinne har lest, blant annet fordi forfatteren gir seg sjøl så stramme rammer. Her er nivået høyt hele veien. Imponerende!

Anne Brontë

Jeg har dessverre ikke fått starta på denne boka enda, sjøl om jeg skulle gjort det for lenge, lenge sida. Sjukdomskaoset her hjemme får bære mye av skylda, sammen med mye reising og en god porsjon julestress både på og utafor jobb. Jeg håper å komme i gang med Kvinnen på Wildfell Hall snart, og gjerne før samleser Birthe har lest de helt ut...

Pia Edvardsen

Vi var aldri brødre av debutant Pia Edvardsen blei lest ferdig tidlig i desember, men har fortsatt ikke fått noen omtale. Den kommer! 

Roskva Koritzinsky

Både Ringdal, Sivertsen, Edvardsen, Koritzinsky og Holvik leses i forbindelse med jobb. Det er et omfattende og langvarig prosjekt jeg er med på, sammen med mange andre. Stort sett koser jeg meg veldig, både med bøkene og med arbeidet som gjøres i for- og etterkant, men jeg ser også fram til å få tilbake lesefriheten. Denne tittelen er ikke helt ferdiglest enda, men både lesing og innlegg kommer.

Ingvild Holvik

Ei bok som også snart er utlest er andreboka til Ingvild Holvik, romanen Premien for alt. Så langt er den veldig, veldig fin! Holvik debuterte i 2010 med Lykkefeltet, ei bok jeg likte veldig godt, og som på mange måter minner litt om Rorgemoens Håpet og festen, når jeg tenker meg om. Premien for alt er helt annerledes med tanke på hovedpersonen det hele kretser rundt, men minst like eksistensiell. 

Julebok

Juleboka utgår totalt for mitt vedkommende. Jeg hadde tenkt å lese ei skikkelig god voksenbok, ei kosebok, men det endte med Prøysen for ungene, nå igjen, og ingenting for meg. Og med så mye forskjellig på lista mi som må leses, velger jeg å stryke juleboka for nå. Det er ikke så stas å hente den fram i mai heller. Den får heller komme tilbake i neste desember! 

Alle gode ønsker for leseåret 2018!