Favorittforfattere: R

Etter å ha holdt på med en høyst personlig kåring av favorittforfattere sia mars 2012, er turen nå kommet til bokstaven R. Og også denne gangen har det vært litt vanskelig å komme fram til to soleklare vinnere - på Q var det jo helt umulig. R er som kjent en veldig vanlig bokstav, og brukes hyppig som første bokstav i fornavn - også av forfattere. Derfor virka det svært lovende før jeg begynte å undersøke bokhyllene mine. Men resultatet blei ikke som forventa. Det var rett og slett ikke så mange gode alternativer å finne! Men de fins, det veit jeg jo. Bare ikke her. Bare ikke lest av meg. Etter mye att og fram blei det derfor slik: på bokstaven R har jeg kun valgt én favorittforfatter.

Bildekilde:
lokalmagasinet.no

Ragnhild Jølsen (1875-1908)
Ja, og det er sjølsagt Ragnhild Theodore Jølsen, dama jeg skriver om jevnt og trutt her på bloggen. Det er sikkert derfor litt kjedelig at jeg skriver om henne enda en gang! Men fra jeg leste henne for første gang i oktober 2012, altså for ett år sida, og til nå, så har jeg ikke fått henne ut av huet. Hun har bitt seg fast oppi der, laga sitt eget rom, hvor både verkene hennes og forfatteren sjøl kretser rundt, av og til hvileløst, av og til bare er i en slags døs. Jeg er fascinert av henne, og djupt imponert, men også ganske skremt. Hun skriver med en sjelden kraft og intensitet, verkene er fylt med kontraster, symbolikk, myter og sterke replikker, og inneholder mange stikk til samfunn og maktpersoner.

Det er klart, det blir mye. Slik jeg skildrer nå, virker det sikkert som om bøkene hennes er lange og overlessa med alskens virkemidler. At Jølsen var en løs kanon, eller lignende, i sin samtid, og at bøkene hun skreiv var et utløp for energi og aggresjon. Mye av det er helt feil. For eksempel er Rikka Gan (1904), den strammeste og mest fullendte romanen til forfatteren (og også den hun var mest fornøyd med sjøl), under hundre sider lang. Den kan med andre ord leses på noen timer. Men det geniale ligger i at en god leser bruker lang tid på å dekode teksten, nøste opp symbolikken, tolke metaforene, ta intertekstualiteten, forstå det litterære og historiske bakteppet og hva som faktisk skjer i teksten, oppdage frampekene, se tvetydighetene, akseptere tidshoppene og tekstens kronologi og så videre. Og gjennom et slikt arbeid med en så intens og sterk tekst som Rikka Gan, blir en helt hekta. Det gotiske universet, med predestinasjon, naturalistiske skildringer, rå bruk av symboler og gjenstander, spill med myter og moral, hvor forfatteren ikke kvier seg for å ta opp vanskelige temaer eller å skildre affekt og vold, er et forlokkende, truende, dystert og suggererende univers. Vi veit det går dårlig, men vi må lese likevel, det er nærmest som en besettelse.

Rikka Gan er uten tvil den beste av Jølsens romaner. Her er hun så fokusert og tydelig, ingenting er overflødig, alt er elegant utført. Debuten Ve's mor fra 1903 er også svært god, og inneholder mye av det samme. Det er en urovekkende disharmoni over verkene fra første side. Jølsen skildrer sterke kvinner som opplever at naturkreftene trekker i dem, i kropp og sjel, det er lokking, leiking og luring, det er frigjort seksualitet og ubrytelige bånd, store indre konflikter om rett og galt, etikk og moral, og et umenneskelig press på psyken. Paula opplever at virkeligheten blir utydelig, hun ser syner, noe Rikka også gjør. Mye spenning ligger i hvordan en som leser skal tolke synene, reint konkret, som fantasi, virkelighetsflukt, hjemsøkende mareritt eller indre kamp?

Et anna viktig element for Jølsen er slekta og dens ubrytelige bånd på kryss og tvers av generasjoner. En er bærer av det en kommer fra, enten en vil det eller ei. Dette viser Jølsen svært godt i både Rikka Gan og oppfølgeren Fernanda Mona fra 1905. Her er hovedpersonen noe yngre enn i de foregående romanene, og mindre steil enn både Rikka og Paula. Resultatet er ei "mjukere" bok, som likevel ikke er mindre sterk eller viktig. Gjennom Fernanda får Jølsen belyst de få mulighetene unge kvinner hadde rundt år 1800, og hvor vesentlig det var å ha en "beskytter" som så til at en fikk utdanning eller arbeid (å gå i tjeneste). Fordi slektas rykte kommer først, er det lite å gjøre for Fernanda. Å fri seg fra slekta innebærer ikke bare å fri seg fra fortida, men også fra seg sjøl. Det blir en umulig oppgave for ungjenta.

Alle verkene til Ragnhild Jølsen foregår innafor samme skjebnetunge geografiske område, Enebakk, der Jølsen sjøl vokste opp. Noen tekster, som Rikka Gan og Fernanda Mona, er lagt omtrent hundre år tilbake i tid, mens andre tekster, som mange av fortellingene i Brukshistorier (1907), foregår i samtida. Den røde tråden er kvinna, ofte ei ung kvinne, hennes liv og muligheter, indre og ytre sett. Jølsen skilder hvilke utfordringer kvinner må igjennom, erfaringene de gjør seg og hvordan det er med på å fremme gode eller dårlige egenskaper hos enkeltmenneskene. Jeg leser mye av hennes egen biografi og viktige erfaringer inn i bøkene, jeg ser for meg at hun skreiv med hele seg.

Ragnhilds verden, der hun står med ett bein i den rurale og folkelige bondekulturen, og ett bein i den industrialiserte arbeiderkulturen, mellom det tradisjonelle og det moderne, mellom belag og resiprositet, individualitet og fremmedgjøring, land og by, før og nå, denne enestående brytningstida, med alle sine fallgruver og utfordringer, alt skinner igjennom tekstene, farger dem, farger deg. Og derfor er det verdt å lese Ragnhild Jølsen.

Hvem er dine favoritter på R?
Ja, for kanskje du har klart å finne mer enn én? I hyllene fant jeg både Rudyard Kipling, Robert Musil, Robert Louis Stevenson (som jeg veit er manges favoritt), Rose Tremain og Rosemary Sutcliff, uten at noen av disse hittil har gjort meg like interessert i tekstene sine som Ragnhild Jølsen har gjort. I tillegg dukka tre norske opp, Rune Belsvik, Roy Jacobsen og morodama Agnes Ravatn (hvis det er lov å bruke etternavn). Er kanskje noen av disse dine yndlingsforfattere, eller velger du noen helt andre? Det er sikkert fryktelig mange gode alternativer her, bare en har lest dem!

Fortsatt god leseuke, alle sammen!

Voksne versus barn

To skjønnlitterære barnebøker som står på pensumlista mi i vår, er Verdas mest forelska par (2001) og Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet (2006). Begge bøkene er skrevet av mannlige forfattere (Rune Belsvik og Endre Lund Eriksen), har fått en del omtale, positive anmeldelser og har solgt bra. De framstår som kvalitetsbøker, men (og det er et stort men): disse bøkene er ikke gode!

I Verdas mest forelska par presenteres et lite kystsamfunn, Bløygen. Alle menneskene er voksne, de har voksne relasjoner til hverandre, jobber, snakker og oppfører seg voksent (kanskje med unntak av Bjørn Disel). Hovedpersonene Bidger og Esmiluni er så forelska i hverandre at de noen ganger ikke gidder å gå på jobben. Isteden sitter de inne og glaner på hverandre helt til de blir tissatrengte. Så lager de pannekaker eller småkrangler og blir venner igjen. En dag er det ei annonse i avisa; det skal være en stor konkurranse. Verdens mest forelska par skal kåres, og Bidger og Esmiluni blir, etter mye att og fram, Bløygens deltakere.

Boka, som i følge forlaget passer for barn fra seks år og oppover, møter overhodet ikke barna på deres premisser. Her er det de voksne som gjelder hele veien, med store og små problemer. Hendelsene er ikke akkurat mange, og kapitlene er seige, treige og prega av lite variasjon. Voksne menneskers hverdag er sånn sett tatt på kornet, men jeg tror det er svært få som for det første driver julebutikk hele året og for det andre kan bli hjemme akkurat når de vil (altså: hvor kommer inntekta fra? Barn er logiske og konkrete, her er det både en logisk brist og uoppklarte problemer). Teksten og de harde svart-hvitt illustrasjonene kommuniserer greit med hverandre og til leseren, men bortsett fra den tamme overflata, finnes det ikke noe mer. Fortelleren er allvitende og vekslende, men har større innsikt i de tre viktigste personene enn de andre. Med andre ord: dette er ei voksenbok. Hvorfor kamuflere den som barnebok?

Noen av de samme problemene dukker opp i Pitbull-Terje og kampen mot barnevernet. Det virker ikke som om forfatteren har bestemt seg helt om Jim og Terje er åtte eller femten - de er forferdelig barnslige, utrolig opptatte av jenter, glupere enn foreldra og har sosiale ferdigheter på nivå med en voksen. Det er alt for sprikende til at det er troverdig. I tillegg møter guttene i denne boka en del situasjoner som minner mer om en amerikansk komiserie på tv enn en sosialrealistisk barneroman fra Norge. Forfatteren har overhodet ikke utvist moralsk skjønn, ignorerer etiske dilemmaer, ingenting blir problematisert, og når guttene rømmer hjemmefra, stjeler, nasker og utnytter barnevernet for å få penger, får det ingen konsekvenser.

Boka faller stadig midt i mellom; Jim og Terje er 13 år og midt mellom barndom og å være barnslige (barneroman), ungdomstid og å være kule (ungdomsroman). Den grenser både opp mot tv-serien som resirkulerer halvslappe vitser og den hurtigklipte, uferdige og kjedelige spenningsfilmen. Voksne meninger, ytringer, observasjoner, væremåter og reaksjoner blir tillagt Jim av forfatteren, og gjennom Jim skildres de andre fiktive personene på samme måte. Ingenting virker ektefølt. Der Belsvik kun har ei konfliktlinje finnes det i denne boka i alle fall to (Jim og Terje mot barnevernet og Jim og Terje og jentene), men begge er overdrevne, urealistiske og usanne. Dessuten er det bare overflate hele veien her også, ingen undertekst, skjulte budskap, koder å bryne seg på eller situasjoner å spekulere seg fram til. Absolutt alt står skrevet.

Hva er poenget med disse bøkene, bortsett fra at enkelte forfattere får pleid sitt ego, at voksne mennesker får anledning til å se ned på, drite ut og gjøre narr av barn og at de faktisk lesende barna oppdras og utdannes til overfladiske og dårlige lesere som stadig konsumerer mer og mer underholdning? Noen som veit? Jeg bare spør.