Bokyllelesing: Fjodor Dostojevskij

Bildekilde: Bokelskere

Da jeg var lita, trodde jeg at Fjodor var et tullenavn på lik linje med Kåre-Beate og Pimpernell. Så blei jeg større, og lærte at det siste var potet og det første var forfatter, mens det i midten var halvt potet og halvt politiker og dessuten litt forfatter også. Men likevel var navnet Fjodor liksom for godt til å være sant. Det er morsomt å si, på samme måte som fjomp, og jeg ser for meg en skikkelse som kanskje er lillebroren til Frodo.

Men etter hvert fikk jeg tak i etternavnet også, det litt vanskeligere Dostojevskij (1821-1881). Det har jeg sikkert skrevet på sju ulike måter opp igjennom åra, for jeg blir liksom aldri helt fortrolig med den veldig unorske skij-avslutninga. I tenåra så jeg et dystert svart-hvitt-foto av et kantete, sørgmodig og tungt ansikt. Det var fjeset som hørte til navnet. Og denne mannen var blant de frykta russerne - forfatterne av tunge, tjukke, utilgjengelige, mørke og psykologiske verker. Angsten for å ikke skjønne bæret skremte meg vekk fra russere som sådan til jeg bikka tjue og vel så det. Men ikke nå lenger! Med romanen Dobbeltgjengeren har jeg fått tekst til navnet også, og jeg er i gang med å kurere Dostojevskijangsten en gang for alle. Håper jeg.

Titulærråd Jakov Petrovitsj Goljadkin er bokas hovedperson - en liten, trinn mann som tripper rundt og gjør alt han skal til punkt og prikke. Han er opptatt av å være korrekt, av å opptre slik han skal, av å bukke for sine overordna og unnskylde seg før han tar ordet. Han vil slettes ikke vite av hyklere og løgnere, dobbeltmoralister og tvilsomme kryp som skifter side etter vinden. Nei, Goljadkin er pålitelig, og setter æra si i sin plettfrie vandel og sitt gode navn og rykte.

Helt til det dukker opp en annen. En annen Goljadkin, ja for han har faktisk samme navn som vår Goljadkin! En mann som ligner veldig, faktisk er de helt like! Og den nye Goljadkin begynner å arbeide samme sted som vår Goljadkin. Alt det skal vår helt klare å bære, jada, han vil til og med bli venn med den nye Goljadkin. Men når den andre bruker sin navnebror som ei brikke i sitt intikate maktspill, koker det over, også for godtfolk. Men hva i all verden kan han gjøre? 

Dobbeltgjengeren er en roman som kan leses og tolkes i alle fall på to ulike måter. Den første er rett fram og flatt, historia slik den er, der en mann forsøkes fortrengt av en annen mann. Og det skjer jo, så det kan sikkert være ganske gjenkjennelig for dem det gjelder. Og en kan også få noe ut av ei slik konkret lesing. Men ganske fort blei det klart for meg at dette ikke var forfatterens mening eller intensjon. Dostojevskij vrir dette innover, slik at der vi leser om to menn, foregår det hele egentlig innad i en mann. Det er kort sagt en kamp mellom godt og vondt, den oppriktige og ærlige mot den innsmigrende og manipulerende. 

Romanen, som også blir kalt ei fortelling, ei novelle og en kortroman, er lagt til den russiske byen St. Petersburg. Og det er faktisk så mange og så presise byskildringer her at en kan snakke om at byen er en slags annen (eller tredje) hovedperson i verket. Oversetter Peter Normann Waage (f. 1953) opplyser dessuten om at presisjonsnivået til Dostojevskij gjør at det også idag er fullt mulig å foreta en byvandring i Goljadkins fotspor, for den som skulle være interessert i det. Men da håper jeg vedkommende har langt bedre vær enn Goljadkin! For er det noe som virkelig trekker ned stemninga her, så er det det nærmest konstant dårlige været. Det regner og blåser, han hutrer og fryser, vinden slår og pisker, han mister kalosjen, det er sørpete og sølete, det snør bortimot vannrett og så videre, det hele i takt med at det stadig går dårligere og dårligere for vår Goljadkin. 

Og slik er verket så smått naturalistisk i stil og tone. I alle fall fikk jeg assosiasjoner til Amalie Skram (1846-1905) underveis, og en lurer jo på, allerede ganske tidlig, når Goljadkin forsøker å søke hjelp, om dette kan gå bra? Så begynner den nedadgående spiralen, som er fysisk så vel som psykisk. Fra en nokså kvikk morgen, en flott og kostbar tur til byen, blir det gradvis mer dystert og ikke minst ydmykende - et visst selskap der Goljakdin trenger seg inn, sørger for det. På mange måter er det selskapet som blir katalysatoren for videre handling. For etterpå blir det mørkt, i tråd med Goljakdins humør. Goljadkin ser den andre for første gang, og stemninga blir jagende og klaustrofobisk der de formålsløst løper gjennom St. Peterburgs gater. Men hvem jager hvem?

Vi er svært tett på Goljakdin hele tida, sjøl om romanen er skrevet i tredjeperson. Forvirringa og det kaoset han så føler på, er også reelt for leseren. Samtidig er det et spennende og suggererende element her, som gjør at en bare må lese videre for å finne ut hva som skjer, og ikke minst for å finne ut hvordan det hele utspiller seg. For en aner jo hva som kommer.

Men hvordan det faktisk går, og hva som skjer med de to herrene Goljadkin, skal ikke jeg røpe her. Da må du rett og slett lese boka sjøl, noe som bør være fullt mulig da den er på like under to hundre sider. Jeg leste boka til andre runde av Bokhyllelesing 2019, der temaet var ei bok fra 1800-tallet. Og med et verk som utkom for første gang i 1846, vil jeg hevde at jeg er innafor. Og med det er Dostojevskijangsten over, så da spørs det bare hva som er neste bok ut! Ulesthyllene har litt av hvert å by på... 

Bokhyllelesing 4: Russisk bok

Nå som alle etterslengere og etternølere, treige lesere eller slappe skrivere, meg sjøl i aller høyeste grad inkludert, har fått flere uker ekstra på å komme i mål med årets fjerde runde av leseutfordringa for 2015, er det på tide med en aldri så liten oppsummering. Temaet denne gangen var å lese ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk fra egne ulesthyller. Dere som var påmeldt, men som enda ikke har lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å gi lyd i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så gi beskjed.

Slik gikk det med de russiske bøkene:

- Hedda leste Døde sjeler av Nikolaj Gogol

- Trudelutt leste Hvite netter av Fjodor Dostojevskij

- Elida leste Spilleren av Fjodor Dostojevskij

Før runden begynte, var vi ni påmeldte. Det kom ingen nye lesere til i løpet av leseuka. Per nå, en måned etter at verkene egentlig skulle vært ferdigleste, er det kun tre stykker som har lest og skrevet om de utvalgte bøkene. Hva er årsaken til at frafallet var så stort denne runden? Har de store, mektige og dystre russerne skremt folk vekk ifra mursteinene, eller har dere rett og slett valgt feil bøker å sitte med i sommervarmen? Har du begynt, og gitt opp, eller har du ikke begynt en gang? Både Silje og Monika ga beskjed om forsinkelser fra deres side, men jeg savner fortsatt tilbakemelding fra Birthe, Bjørg, Signe og Astrid Terese. Dere meldte dere på med Dostojevskij, Pasternak, Balzac og Tsjekhov. Hvordan ligger dere an?

Hvis noen av dere har vært litt låst fast i ideen om at det hovedsaklig ønskes romaner i lesesirkelen, kan jeg med en gang avkrefte dette. Dersom det ikke står noe om sjanger i temaavgrensinga, står du faktisk helt fritt som leser. Det betyr at dikt og dramatikk er like velkommen som essays og noveller, til og med faglitteratur og biografier kan tas med, så lenge de øvrige krava er innfridd eller i nærheten av sådan. Det viktigste med lesesirkelen er å stimulere og inspirere deg til å få lest ut av den (kan hende) overfylte ulesthylla di. Om et tema som å lese ei bok som opprinnelig er skrevet på russisk verken stimulerer eller inspirerer, vil jeg gjerne vite det (og jeg vil gjerne vite hvorfor også). Tilbakemeldingene jeg får vil være med på å forme neste års kategorier, så si ifra dersom du føler at du brenner inne med noe.

Sjøl hadde jeg stor glede av Nikolaj Gogol og hans Døde sjeler denne runden. Det var på mange måter en frydefull roman; fargerik, ordrik og fantasirik, men en må også ha øye for alvoret bak satiren. Boka kan i aller høyeste grad anbefales, i alle fall til dere som tror (som jeg også gjorde) at russere bare skriver lange, tunge og deprimerende bøker. Les, og bli overbevist om at det motsatte også er mulig! Med denne erfaringa med på leselista, leser jeg gjerne flere russere, ikke bare i lesesirkelen, men også utafor. Hva med deg? Og skal russerne tas inn i lesesirkelvarmen for godt, eller er det ønskelig med en annen nasjonalitet eller et annet opprinnelig språk neste år?

Neste runde i Bokhyllelesing 2015 er i uke 26, fra 22. til 28. juni. Det faller med andre ord sammen med feiring av sankthansaften og ymse semesteravslutninger, ofte med påfølgende grilling, pilsing, skravling, trampolinehopping og nakenløping i sprederen (helst kun for barn, av hensyn til naboene). Men kan jeg, så kan virkelig du også skvisje inn ei bok mellom å henge ut dynene til lufting og å gå tur med hunden, eller etter endt arbeidstid og før kveldsnytt. Kategorien denne gangen er svært åpen, og du står fritt nesten på alle måter - med tanke på sjanger, litterær epoke, språk, nasjonalitet og så videre. Det eneste du må gjøre, er å finne ei bok i ulesthyllene dine som omhandler barndom. Det kan være en rein litterær tematisering, eller det kan være en mer faglig tilnærming. Det kan være dikt om barndom, eller essays om barndom. Barndommen kan være en liten del av en roman, eller en vesentlig del av en erindring. Sjøl skal jeg for første gang lese Rudyard Kipling og et av hans mest berømte arbeider, nemlig Jungelboken. Det gleder jeg meg til.

Hvem tar leseutfordringa denne gangen? Og hva skal du lese? Om du vil melde deg på, gir du beskjed under. En fin lokkebiff til den tvilende må være at god deltakelse belønnes med ei stor bokpakke ved årets slutt.

Bokhyllelesing: Nikolaj Gogol

Bildekilde: Bokklubben

Fjerde runde av Bokhyllelesing 2015 begynte egentlig 11. mai, og skulle vært avslutta på nasjonaldagen. Dessverre var det ei tidsfrist jeg virkelig ikke klarte å overholde, og det beklager jeg. Jeg ga meg sjøl både en og to ekstra leseuker, men det varte og det rakk før jeg kom igjennom boka. Men nå, som masteren er innlevert og feberen har letta, er boka endelig blitt ferdiglest. Forfatteren er den ukrainsk-russiske godseiersønnen Nikolaj Vasiljevitsj Gogol (1809-1852), og romanen, hans eneste, heter Døde sjeler og utkom i 1842. Både en og to oppfølgere var planlagt, men utkom aldri.

Jeg visste ingenting om Nikolaj Gogol før jeg begynte å lese, annet enn at han tilsynelatende poserte pent og pyntelig for maleren med brune øyne, usedvanlig rett nese og pomadehår. Mitt kjennskap til boka var begrensa til at den en gang for lenge sida, da jeg jobba i bokhandelen, var på mammutsalget. Jeg så igjennom min egen bunke (det vil si to kasser med bestilte bøker) i pausa, og tok med de jeg skulle kjøpe med en gang ned i butikken. Mens jeg ekspederte en kunde, blei Døde sjeler rappa av en ivrig bokelsker. Det viste seg å være like greit for meg, for da fikk jeg seinere gleden av å kjøpe boka i en annen utgave, nemlig Bokklubbens Verdensbibliotek. Og serieidiot som jeg er, er det bøker jeg bare må ha... (Det er forresten salg på disse Verdensbibliotek-bøkene, nå igjen.)

Uansett, mine fordommer var mange, og jeg hadde i mitt indre beskyldt Gogol for å være en av disse deprimerte russerne som bare skriver om død og elendighet - gjerne svært mye og med svært mange detaljer. Jeg så for meg ei bok jeg knapt skulle klare å lese ferdig. (Ironisk nok blei det siste riktig, men av helt andre årsaker.) Tittelen Døde sjeler sa liksom sitt, og det var ikke akkurat med liv og lyst jeg begynte å lese. Men det endra seg etter bare noen linjer. For Døde sjeler er det motsatte av tungt og mørkt og trist. Boka, som har svindleren Tsjitsjikov i hovedrolla, er proppfull av humor.

Boka har navn etter det som er Tsjitsjikovs store prosjekt, nemlig å kjøpe opp døde sjeler. Døde sjeler er livegne som dør mellom folketellingene, som er hvert tiende år. Fordi disse døde bøndene fortsatt står på listene, må de betales skatt for. Dette er naturligvis en rein utgift for de russiske godseierne, og Tsjitsjikov tilbyr seg derfor å få eller kjøpe dem. På papiret vil Tsjitsjikov da se ut som en svært holden mann, med flere hundre sjeler under seg, mens han i virkeligheten bare har to ansatte: den drikkfeldige kusken Selifan, som svært ofte kjører feil, og den noe tiltaksløse tjeneren Petrusjka, som lukter vondt. Gogols prosjekt er å la leseren følge Tsjitsjikov gjennom Russland, og på veien blir godseierstanden utlevert så det suser etter med alle sine laster. Tsjitsjikov sjøl karakteriseres som noe anonym, en gjennomsnittlig mann en verken synes godt eller ille om ved første øyekast. Denne anonymiteten, eller tilpasningsdyktigheten, er et stort fortrinn for han som svindler, og lar han gli lett inn over alt.

Men av og til skjer det som ikke skal skje. Noen blir mistenksomme til Tsjitsjikovs prosjekt og diskuterer det med andre. Er dette noe en kan gjøre, er det lov? Har jeg blitt lurt og solgt de døde sjelene for billig? Og jungeltelegrafen går fort, også på den russiske landsbygda. Embetsmennene blir så sjokkerte at de blir helt handlingslamma - ja, en av dem dør til og med. Tsjitsjikov må komme seg unna i en fei om han ikke skal få kjenne konsekvensene på kroppen. Og slik styrter han flere verst av sted, fra egn til egn, mens framtidsplanene stadig tar form. For Tsjitsjikov vil bare ha et rolig, fint liv, som alle andre. Men for å leve det han mener er standsmessig, må han skaffe store mengder kapital. Vil han klare det, eller vil han bli avslørt?

Først og fremst er romanen satirisk (og Jane Austen ville kost seg). Her er det overdrivelser på hver eneste side, reine typetegninger av alt fra enkle bondefolk til rike arvinger, grove karakteristikker og velretta sleivspark til det skakkjørte statsstyret, den digre, udugelige embetsstanden (som Tsjitsjikov har sin bakgrunn fra) som bare flytter papirer rundt i en evig runddans med mindre de får klekkelige bestikkelser, det elendige russiske samfunnet som helhet, skolesystemet som verdsetter disiplin over kunnskap, det russiske folket og ikke minst godseierne: de er griske, grådige, gjerrige, samvittighetsløse, dumme, kyniske og det som verre er. Tsjitsjikovs reiser, forretningsmøter og mange observasjoner sammenfaller med Gogols avsløring av den grimme virkeligheten for de lutfattige livegne, mennesker som er andre menneskers eiendom og som kan selges og kjøpes som gjenstander eller dyr. Sammenfallet gjør at skillet mellom fokaliseringsinstans, forteller og fysisk forfatter er uklart, uten at det går på bekostning av innholdet.

Men det er også mye annen humor i boka. Gogol bruker ironi, han er vittig, det er mange eksempler på britisk understatement-humor, det er reine, nådeløse utleveringer og subtile kommentarer. I tillegg har forfatteren et usedvanlig fargerikt språk med et utrolig stort ordtilfang. Det skyldes i følge etterordet til Yasar Kemal (1923-2015) at Gogols morsmål var ukrainsk, og at han vokste opp med bondekultur og et vell av dialekter rundt seg. Dette, samt tradisjoner som folkeeventyr og folkeviser, trekker han inn i den russiskspråklige diktinga si. Resultatet er i dette tilfellet ei bok som spraker av språklig overskudd og stor skaperglede.

Naturligvis er det også mange elementer i teksten som ikke preges av humor. For eksempel landskapsskildringene, som er svært visuelle og presise. Sjøl om dette ikke er en tett og nær førstepersonsroman (det foregår i tredjeperson) der en humper av sted i vogna sammen med Tsjitsjikov og kjenner eimen fra Petrusjka, er det mye leseren ser for seg. For eksempel noen av godsene Tsjitsjikov kommer til, med skinnende kirkekupler, solide hustak, grønne skoger og dyrka mark. Her bruker Gogol farger, former, sammenligninger og kontraster - samt at han her, som overalt ellers, assosierer svært fritt og har lange, artige digresjoner. Vi får ikke bare utlevert russerens stereotypiske sinnelag, men også tyskernes. Sånn sett er den språklige stilen tidvis litt essayistisk, forfatteren flyter av sted og går grundig inn i tilfeldige bipersoners liv og levnet, men vender stadig tilbake til hovedhandlinga. 

Også er det jo mye av det som formuleres humoristisk som har mye sannhet i seg, for eksempel observasjonene og skildringene av ulike typer menneskenatur. Boka er med andre ord ikke noe for de hårsåre av oss, for Gogol er et råskinn med alle, de snille som de slemme, de dumme som de smarte, de systematiske som de rotete. Alle har svake sider, Gogol ser dem og framhever dem på bekostning av det som er ordinært og kjedelig. Den eneste som får være ordinær, er Tsjitsjikov. Ikke en gang leseren får være i fred. Gogol henvender seg til leseren støtt og stadig og har klare forventninger om hvem de er, eller ikke er. Han skaper et slags vi-fellesskap, der alle andre, som ikke leser boka, holdes utafor. Dette oppleves som noe eksklusivt, sjøl om trikset både er åpenbart og billig. Det er utrolig hva en aksepterer når historia er god (eller når en tror historia er god). Og sånn sett er Gogol helt genial, han selger inn tidenes historie med brask og bram, og bryr seg ikke om at leseren sitter slukøra tilbake fordi Døde sjeler kun er første del av en planlagt trilogi, der del tre aldri blei skapt og der det kun fins fragmenter fra del to. Noen av disse er inkludert i min utgave av verket, som er fra 2004 og oversatt av Erik Egeberg (f. 1941), og det er faktisk i denne fragmentariske delen en finner noen av de fineste passasjene i boka. Gogol burde skamme seg for å brenne sitt eget manuskript!

For å oppsummere litt, blei lesinga av Døde sjeler mildt sagt ikke det jeg forventa. Denne russiske romanen er utrolig underholdende og Gogol er full av fortellertekniske og språklige krumspring som mang en forfatter må misunne han. Det er ikke uten grunn at så mange seinere forfattere er påvirka av nettopp Gogol, som bryter med de stramme rammene for romanformen, åpner opp og skaper sitt eget. Så sjøl om verket er skuffende ufullstendig, er det samtidig inspirerende nyskapende, og det siste overgår langt på vei det første, med mindre en lider av tvangstanker og må vite hvordan det går med Tsjitsjikov. Romanserien skulle visstnok være et moderne Dante-prosjekt, men det hele falt i fisk på grunn av pågående geistlige, som spilte på den kleine helsa til forfatteren helt til han døde. Men da hadde han allerede skrevet Døde sjeler, og med det levert datidas litterære brannfakkel i Russland, og også skrevet seg inn i litteraturhistoria. Ikke dårlig for en fyr med pomadehår.

Gjesteblogger: Hvite netter, svarte dager

Bildekilde: Bokelskere

Fjodor Dostojevskij (1821-1881) sirkler rundt St. Petersburg i sine bøker. I Hvite netter, som består av én kortroman og to lange fortellinger, er det vinter, det er kaldt, isen ligger på Neva, og menneskene drømmer og sykner hen mens røyken stiger opp fra fattige hytter og borgelige bypaléer.

Dostojevskij skildrer først og fremst menneskenes sinn, deres lidenskaper, viljer og vaner. Han går tett innpå sine karakterer, og viker ikke tilbake for deres såre ønsker om kjærlighet og fellesskap. Hvem gjør det gode, hva er godt? Og hvordan leve sammen med de smarte, ondskapsfulle, de som vil herske over andres sinn, andre menneskers liv? De psykologiske skildringene er utsøkte. Presist, men med stor ømhet for menneskers dilemmaer, lar han sine personer finne fram, gå under eller holde seg oppe på ulike vis. Uten velferdsstat og rik familie er karakterene overlatt til andre menneskers godhet eller mangel på sådan.

Tittelromanen har en undertittel: En sentimental roman, og deretter (Fra en drømmers erindringer). Jeg-personen går alene omkring i Petersburg. Han kjenner hele byen, men ikke et eneste menneske. Han er dypt ensom og trøster seg med fantasiene sine, kikker på mennesker og lager seg historier om dem. At han en gang skal utføre en bragd, liten eller stor, er hans stolthet. Han fantaserer intens, lever i sitt indre og trenger knapt mat og hvile. Han er overspent og full av lengsel.

Når han så en kveld redder en ung kvinne, Nastenka, fra å bli forulempet av en eldre, beruset herre, blir han så takknemlig over at hun vil snakke med han, at noen i det hele tatt opplever at han fins – at han åpner seg helt for henne. Han forteller om sin dype ensomhet, og mens han gjør det velter nye tanker opp i han. Han er så lykkelig for å få lov til å dele tankene sine med henne at han nesten forgår av takknemlighet. Hun har åpnet livet hans, for han selv, dratt det inn i virkeligheten, ved bare å se på han og lytte. Dette er første natt. Fantasien er i ferd med å finne sitt motsvar i realitetene.

Deretter følger fire netter og en morgen. De møtes ved Neva, så sant det ikke regner, men det gjør det jo, så tida går. Den andre natta forteller Nastenka sin historie. Hun bor sammen med bestemora, som er blind, og fordi bestemora er redd for at Nastenka skal gå ut av huset og oppføre seg skamløst, fester hun hver dag et bånd mellom dem. Med knappenåler. Nastenka er fanget. Likevel er hun håpefull og glad. For hun er forelsket i leieboeren. Det vil si han var leieboer, som tok med både bestemor og Nastenka på operaforestillinger, men for et år siden reiste han sin vei. For å gjøre sin lykke. Og Nastenka venter på han. De skal gifte seg når året er omme og han kommer tilbake.

Tredje natt, og det viser seg at leieboeren har kommet, uten å oppsøke Nastenka! Vår mann, takknemlig og forelsket, trøster og beroliger. Det har bare kommet noe i veien. Han kommer nok. Nastenka lar seg overbevise og fatter nytt håp. Jeg-personen forstår at han ikke har noe å tilby henne, han er fattig, men at han har fått oppleve disse kveldene har gjort at livet hans har fått mening. Fjerde natt. Leieboeren har ikke kommet. Nastenka er knust. Hun vil heller binde seg til jeg-personen, han er et uegennyttig menneske, som bare vil hennes beste, han kan flytte inn umiddelbart og de skal leve sammen! O lykke!

Men morgenen kommer og med det et brev fra Nastenka. Han kom likevel! Hun skal gifte seg med leieboeren og ber om unnskyldning for at hun lovte seg bort til han. Men hun vet han forstår. Å, ja, vår eiegode fattiglus forstår. Han har fått et minne å leve på. Dypt oppfylt av takknemlighet og kjærlighet vil han kunne leve på opplevelsen.

De to andre fortellingene er "Et svakt hjerte" og "Vertinnen". Den ensomme, utstøtte eller svaklige mannen er også her hovedperson. Også her er Han godhjertet, og blir fylt av kjærlighet til en ung, vakker kvinne, som han ikke får. Den ene har vært leilending, den andre er av fattig adel. Problemstillingene er ulike, men Dostojevskij driver handlingen framover med enorm språklig kraft. Stadig nye samvittighetskvaler, momenter, valg, og fortida kaster flakkende lys over nåtidas presserende situasjon.

Stemningen i denne boka er nærmest gotisk, altså hjemmehørende i den romantiske epoken, med tåke, mørke skikkelser, svakt opplyste ikoner og vind, regn, kapper som flagrer og klaprende hestevogner. Men innholdet og temaene tilhører realismen. Det er det moderne menneskets betingelser som undersøkes, frisatt fra stavnsbånd, fra familie-forpliktelser, fra fast samfunnsposisjon. Dostojevskij forteller om mennesker på leting etter trygghet, både i seg selv, i et fellesskap, i en gjerning og i tro. Håpet om at kjærligheten skal bære det hele er desperat og utleverende. Alle livets aspekter skal fulltones om bare kjærligheten får leve. Disse mennene lengter etter å gi, etter noen å dele sine tanker med, noen å gi seg hen til. Men de blir stanset av at andre menn er flottere, rikere, mer utspekulerte. De er forbløffende like mange av dagens menn, men samtidig har de det gamle samfunnet i seg, som en uutryddelig rest. Å være født i livegenskap og få sin frihet som voksen, som takk for godt arbeid, betyr ikke at mannen er fri. Og hva er egentlig frihet? Drømmeren får lite gjort og adelsmannen går til grunne i gjerningsløs isolasjon. Kvinnene er stort sett gode i denne boka. De er selvfølgelig ufrie, bundet av arbeid og underordning. Kvinnene må betale for beskyttelse gjennom å avgi sin frihet. Er det en slags frihet?

Teksten er spennende. Den oppleves sann, intens, viktig. Samtaleteknikken er imponerende. Det er noe Jane Austenaktig over de elegante dialogene, selv om tonen er langt mer melankolsk. Forskjellen er åpenbar, der Jane Austen forventer god selvkontroll, etikette og tilbakeholdte følelser, lar Dostojevskij karakterene blottlegge seg. De sier alt. Innrømmer lengsler og kjærlighet, tap og drømmer. Nastenka sier det slik: 

     ”Kan De si meg hvorfor vi ikke alle er som brødre og søstre mot hverandre? Hvorfor går selv de beste mennesker rundt og skjuler noe for hverandre? Og hvorfor kan man ikke straks si hva man har på hjertet når man vet at man ikke taler for vær og vind! Alle og enhver ser liksom så mye barskere ut enn de er i virkeligheten, det virker som om de er redde for å såre sine egne følelser hvis de utleveres for fort…”

Skrevet av Trudelutt

Bokhyllelesing 4, 2015

Storm i juni: Dolce

Andre del av den planlagte, men ufullførte, krigskvintetten til Irène Némirovsky (1903-1942), Dolce, bringer med seg et djupere alvor, mer intensitet, mer tilstedeværelse og fyldigere sansninger enn forløperen Storm i juni. Der Storm i juni kunne sveipe over landskapet lik ei telelinse, og gå nærmere der forfatteren ønska, er Dolce mye mer konsentrert. Her er det færre personer å holde styr på, langt færre konflikter, mindre dramatikk og mye mindre humor.

Den harde hverdagen, med rasjoneringskort, stadig nye forbud og innkvarterte soldater, krever noe helt annet enn invasjonen fra de ofte fåmælte innbyggerne i den lille franske landsbyen. Størsteparten av mennene er borte, noen er drept, noen bedriver halvorgansiert, skjult motstand, mange er savna, mange sitter i fangenskap hos fienden. Tilbake står kvinnene, barna, de gamle og en og annen fortsatt arbeidsfør kar, som har vært i krigen og kommet tilbake. Disse skal ikke bare holde husstandene, jorda og landsbysamfunnet gående, de skal også holde ut fiendens nærvær. Kan en unngå å tenke: var det han som drepte broren min, sønnen min? Er det ikke nok at jeg har ofra familiemedlemmer, må jeg fø på fienden også? For det er det de gjør. Hvordan kan folk finne seg i så urimelige situasjoner? Jo, de bare må. Det finnes ikke alternativer.

Dolce rommer mye av det samme som Storm i juni, det er bare sagt på en annen måte. Som forfatteren sjøl skriver et sted i teksten, så er det stor forskjell på å være i krig og på å bli okkupert. I Storm i juni ruller krigen fram, den når Paris overraskende fort, og brer om seg med stor styrke. Folk blir perplekse, forfjamsa, usikre. Infrastrukturen revner, jernbanene bombes, bensin og biler beslaglegges, banker og butikker er stengt, posten kommer ikke fram og telefonlinjene er brutt. Samfunnet bråstopper, mens menneskene fortsatt må leve. Hvem kan de stole på? Hvilken informasjon, hvis noen, er rett?

I Dolce har det største sjokket lagt seg. Folket tvinges til å vende tilbake til barna og jordene. Kommunikasjonene fungerer igjen, i alle fall sånn halvveis. Men under en okkupasjon kan det være vanskelig å vite hvordan en skal oppføre seg, og teksten har mange eksempler, som Lucile, svigermora og syersken. I Dolce bor franskmenn og tyskere oppå hverandre, spiser samme mat, prater, blir kjent, snakker om sine respektive hjemland. Det grusomme fiendebildet blir personifisert gjennom pur unge tyskergutter, høye, ranke, kjekke og blonde, mange under tjue år. Kan en hate dem, som er så høflige, som betaler for seg, rydder opp, hilser og gjør honnør? Kan en hate guttene som er yngre enn ens egen sønn, når en veit at også de har mødre som sitter og venter på nytt?

Romanen handler om samspillet mennesker i mellom, i en slik uvanlig og pressa situasjon. Jeg oppfatter at forfatteren anlegger et bredt perspektiv hvori hun forsøker å favne alt (ikke så vidt som i Storm i juni, men bredt nok), hun forsøker å være nøytral og upartisk, men i det blir hun også distansert og kjølig. Mange av menneskene i teksten er fint skildra, men ikke så mye mer, fordi hun vektlegger detaljer som for en leser i dag ikke alltid er like relevante, som er tappa for symbolikk, eller som rett og slett ikke fungerer. Uansett hva som er resultatet, virker det som om hun konsentrerer seg om dette lille framfor å ta skrittet ned i de etiske problemstillingene. Er det for eksempel greit at de franske bøndene lurer og utnytter de tyske soldatene? Hva slags relasjoner kan tyske og franske ha seg i mellom før det blir ugreit? Og hva med de franske - er det greit å stjele fra sine egne bare fordi det er krig og okkupasjon? Er unntakstilstand synonymt med nye lover og regler for oppførsel og hva som er kriminelt?

Der Némirovsky elegant makta å vise fram desperasjon og maktesløshet, menneskets mindre beundringsverdige sider, kaos og hysteri i Storm i juni, synes jeg her at prosjektet smuldrer litt opp. Forfatteren besitter i stor grad den samme elegansen, men perspektivet innsnevres. Storm i juni er springende, Dolce er strammere og mer fokusert. Forfatteren går likevel i bredden framfor i dybden, og når hun forsøker å gå i dybden, gjør hun det med såpass distanse at det ikke engasjerer nevneverdig. Romanen framstår derfor som mattere enn dens forløper. Det virker også som om forfatteren har problemer med å sympatisere med Dolces hovedperson Lucile. Og en kan lure på hvorfor. Lucile virker sympatisk og vennlig, hun sanser og er, og i henne foregår en overfladisk diskusjon hvorvidt hun er fri eller ikke, fri fra svigermor og den utro ektemannen som nå sitter i fangenskap hos tyskerne, fri fra forventninger, krig og okkupasjon, lover og normer. Luciles tankespinn er en overlevelsesteknikk, men den er også en heftig begrensning.
Her leser jeg inn mange av Némirovskys egne samtidserfaringer som jøde, kvinne, mor, kone og intellektuell, men mye virker ubearbeida. Det kunne blitt en svært spennende diskusjon om hun hadde fått mulighet til å trekke de tematiske trådene videre.

Jeg mener mangelen på innlevelse fra forfatterens ligger to steder: i fortellerstilen og i perspektivet. Jeg opplever at hun stadig kommer med usanne påstander, et godt eksempel er avslutningssetninga i Dolce. Jeg skjønner hva forfatteren mener, men det er jo ikke sant. Og det blir irriterende når romanen er full av lignende utsagn. Hva er det forfatteren egentlig ønsker å si? Og perspektivet: Kanskje ikke Lucile er rett person å følge; hun er stille og nedslipt både i dialog og i monolog, og ingenting ved henne er særprega eller overraskende. Det gjør at relasjonen mellom henne og Bruno blir tam. Den er på mange måter fint skildra, men når ikke en gang Lucile klarer å være tilstede i øyeblikkene med Bruno, hvordan kan jeg, som får det hele gjennom Lucile? Eller kanskje forfatteren er ute etter å formidle nettopp denne stemninga. Hvordan kan vi virkelig være tilstede, sanse, elske, når landet er i krig og mennesker dør?

Soldatene er inkludert i Dolce på en helt annen måte enn i Storm i juni. Némirovsky skildrer de grønne kappene, de harde, svarte støvlene, de store, tunge beltene og de blankpussa hjelmene nærmest ustanselig. Men det er bare rekvisitter og fasade. Skildringene sier ingenting om menneskene, eller om hva Lucile og andre franskmenn synes om soldatene eller tingene. Tingene bare er der, ikke i veien, ikke til glede, litt som tyskerne sjøl er for landsbyboerne. I alle fall på overflata. Men jeg venter på at vi skal komme innunder uniformen, men det skjer aldri, ikke en gang med Bruno.

Da jeg leste om Bruno og musikken blei jeg helt ærlig litt oppgitt. Såklart er den tyske soldaten en danna mann, interessert i kunst og kultur og i besittelse av pianofingre og komposisjonsevne. At hans talent skal søles vekk i en krig med mulig dødelig utgang er naturligvis forferdelig, det er i alle fall den underteksten jeg får tak i. Men det blir bare en påstand i Dolce, jeg tror knapt på Brunos eget engasjement. Dessverre. Dessuten fikk det meg til å tenke på at det etterhvert er mange forfattere som velger å sette krig opp mot musikk. Hvorfor? Og er det ikke oppbrukt snart? Å oppleve noe grusomt kan få mange følsomme mennesker til å søke mot det vakre, det skjønner jo alle. Og det er sikkert vanskeligere for en forfatter å skildre en intens studie av et renessansemaleri enn en musikalsk opplevelse, hvor den mest uskolerte kan ha store lytteropplevelser. Men særlig representativt for soldatenes vedkommende er det vel ikke? Trekanten mellom Bruno, Lucile og pianoet fikk meg bare til å tenke på den lignende trekanten mellom kaptein Corelli, Pelagia og mandolinen. Der er det musikalske et bærende element, også for forholdet mellom de to, og ikke bare adspredelse, som i Dolce.

Flere av menneskene som opptrer i Storm i juni, finner vi igjen i Dolce. Og i følge Némirovskys notater hadde hun planer for mange av romanfigurene sine; veier skulle krysses, forhold oppstå, mennesker dø. Komposisjonen er interessant og gjennomtenkt. Mye er godt observert og solid gjennomført. Men nå, som sist, er det mest vemodig at forfatteren ikke fikk fullført prosjektet. Vissheten om det gjør at jeg som leser er litt avventende, særlig når Dolce ender som den gjør. Det er en slutt med utrolig mange muligheter.

Omtalen av del en, Storm i juni, kan du lese her.

Storm i juni

Det er søndag, det er lesesirkeltid, og det er Irène Némirovskys (1903-1942) Storm i juni som skal i ilden. Boka er delt opp i to deler som begge blei skrevet under den tyske okkupasjonen av Frankrike, og går fra juni 1940 til juni 1941. Seinere blei det uferdige manuskriptet gjemt og forfatteren deportert. Deretter var det stille fram til 2004, og resten er en velkjent historie. Boka kom på Arneberg forlag i 2006.

Egentlig er jeg ikke den som leser romaner fra første eller andre verdenskrig, egentlig ingen andre kriger heller, og i alle fall ikke slike tekster som ligger tett opp i øyenvitneskildringene. Det blir fort mye groteske detaljer, forfatterne velter seg i blod og gørr, som ikke skaper leseropplevelse, kun vemmelse. Og det er jeg ikke interessert i. Men da jeg oppdaga Irène Némirovsky for kun to måneder sida med den korte romanen Hett blod fra 1938, visste jeg at også den mer kjente Storm i juni måtte leses. Némirovsky er profesjonell og elegant, kjølig og avveiende, nær og ærlig. Hun mestrer det få andre klarer, nemlig å få teksten til å flyte lett og motstandsfritt, mens den egentlig er full av tagger.

Storm i juni er mye lenger enn Hett blod, og det merkes med en gang. Anslaget er helt annerledes. I Hett blod kastes vi rett inn i situasjonen, her rulles alt stille opp, fra natt til morgengry. Setningene er ikke så korthugde, og heller ikke så presise. Det tar lenger tid å komme inn i stoffet og stemningene, som om vi leser oss inn mens hun skriver seg inn, men aldri helt inn. Boka bærer preg av å være en del av et ufullført prosjekt, det mangler på sett og vis en overbygning, uten at teksten har vesentlige mangler av den grunn. Og dessverre er det også tydelig at boka ikke er redigert av forfatteren sjøl.

Det er et utrolig imponerende perspektiv Némirovsky anlegger, hvor historiene ganske uventa flettes sammen på flere nivåer. Vi følger vidt forskjellige mennesker gjennom kapitlene, alt formidles i tredjeperson, men det hele er fortalt med forståelse og nærhet. Menneskene får komme til orde med sine bekymringer, de tenker ulikt, ser forskjellige ting. Her er alt i fra unggutten som vil krige og være helt, presten som vil få en gjeng ungdommer i sikkerhet, kvinna som bekymrer seg om tilgangen på luksusvarer, ekteparet som er urolige for sønnen som de tror er ved fronten, den berømte forfatteren som klamrer seg til manuskriptene sine, elskerinna som resignerer og ikke lenger orker å opprettholde fasaden og den gamle, senile svigerfaren som blir glemt. Noen får være skravlete og overfladiske, andre melankolske og ettertenksomme. Forfatteren har respekt for de særeste personligheter, men legger ingenting i mellom når hun skildrer dobbeltmoral, smålighet, panikk og egoisme i lys av den den desperate krigssituasjonen. Det er befriende, mens det på samme tid skraper i mine etiske prinsipper.

Det rike tilfanget med mennesker og historier ville i mange andre tilfeller blitt en grøt hvor mye glei over i hverandre og lite var tydelig. Némirovsky mister aldri fokus eller kontroll, menneskene skilles enkelt fra hverandre gjennom effektive karakteristikker, indre monologer og fine skildringer. Mye er oppsiktsvekkende godt sett. Som lesere er vi med alle menneskene som skildres, nesten uten vår historiske kunnskap om hva som faktisk hendte. Némirovsky trekker leseren inn i stoffet, lurer oss med, og vi må oppleve disse junidagene om igjen og om igjen. Det er flukten fra Paris, det er angrep, det er biler som går tomme for bensin og bare står i veikanten, fulle av møbler og klær. Det er mangel på mat, husrom, informasjon. Det er mennesker som hjelper og andre som tar seg til rette. Noen forventer full oppdekning, andre tar takknemlig det de får. Alle blir framstilt slik de er, og av og til er det ubehagelig å lese, men aldri vemmelig.

Némirovsky har sikkert sett, hørt, fått gjenfortalt og opplevd en del av det hun skriver om i boka. Hun framstiller alt som sant, som plausibelt, det er svært lite jeg ikke tror på. Bruk av gatenavn, byer og områder i Frankrike underbygger sannhetsgehalten. Noen ganger er det sjokkerende at folk kan være så til de grader i sin egen verden, andre ganger er det underholdende. Men stort sett er teksten nøktern, direkte og usentimental. Forfatteren unngår de verste klisjeene, ruller ikke opp de mest tragiske skjebnene, velter seg ikke i rørende gjenforeningshistorier. Det er overraskende lite blod og gørr, unntaket er litt hjernemasse, en såra soldats feberfantasier og noen bandasjer. Tyskerne forblir en tåkete trussel i horisonten. Det er også et herlig fravær av moderne spenningsoppbygning; her får språket, menneskene og tankene drive historia framover i eget tempo. At det ikke skjer så mye, bryr ikke jeg meg om. Det er rett og slett utrolig interessant å være med i teksten, å betrakte fra Némirovskys sted, hvor det sjeldent er langt mellom de ironiske bemerkningene. Som forfatter er hun utafor verket, en suveren, og er i teksten både nedlatende og medfølende. En nokså underlig kombinasjon, i grunn.

Men dette er ingen brei folkelivsskildring med anekdoter og mye humor, en beretning hvor alt går godt til slutt. Tyskerne rykker nærmere. Folk får på ulikt vis oppleve at ting ikke er som før. Uvissheten ligger stadig i bakgrunnen, uroa er i nesten hver setning, angsten for det ukjente, for død, for ens elskede, blaffer opp mer og mer hyppig. Teksten er full av tagger for en leser som vil ta dem til seg, her er det frampek, klangbunn og mange dobbeltbetydninger, symboler og tankekors. Forfatteren aktualiserer spørsmål om menneskeverd, barmhjertighet og etikk. Ulykkene er mange, ringvirkningene enorme. Némirovsky framstår som en oppvakt forfatter, som fra utsida så lenger enn mange maktmennesker gjorde. Slik var situasjonen også i Norge; det var de intellektuelle som først gikk ut og advarte mot krigen som kom. "Du må ikke sove", sa Arnulf Øverland allerede i 1936. Némirovsky advarer, hun også, men krigen er allerede i gang. Og den skal ta hennes liv.

Det som er flott med Némirovsky, er at hun ikke feller dom over de menneskene hun skriver om. Hun lar dem være mennesker. Gjennom det viser hun et storsinn som mange av hennes samtidige ikke klarte. Og boka blir nesten ikke i det hele tatt et verk om krig og fred, rett og urett, fiende og alliert, sjøl om alt sjølsagt er knytta opp mot nettopp dette. Vi er ikke ved fronten og ser hva som skjer. Men vi hører bombene som eksploderer og vi er redde for konsekvensene. Og hva de gjør med oss.

Omtalen er basert på bokas første del, som heter Storm i juni. Omtalen av bokas andre del, Dolce, finner du her.

Hett blod

Det var helt tilfeldig at jeg kjøpte den lille romanen Hett blod (påbegynt i 1937, antageligvis fullført i 1938) av den russisk-franske forfatteren Irène Némirovsky (1903-1942). Fordi det allerede er nesten ett år sida, husker jeg ikke helt hva som appellerte til meg da jeg tok den med meg, men jeg tror jeg blei overbevist av alle andres positive bemerkninger. Dessuten huska jeg forfatternavnet fra suksessen med Storm i juni for noen år tilbake. Men jeg er ikke så glad i tjukke, store bøker med handling fra krigen, derfor ville jeg ikke lese akkurat den. Hett blod, derimot, har lite med den andre verdenskrig å gjøre.

På sett og vis fortjener romanen betegnelsen styggvakker, en term jeg er forsiktig med å bruke, men som blant annet også passer på Per Olov Enquists roman Styrtet engel fra 1985. Handlingene i Hett blod er kanskje ikke så brutale som i Styrtet engel, men både Némirovsky og Enquist viser fram en kombinasjon av råhet og ømhet hos menneskene de skriver om. Begge lader situasjoner og setninger, og en klemt, sitrende spenning ligger i og under teksten. For en utålmodig leser kan det nesten ikke gå fort nok, men her er det vesentlig å lese alt, også naturskildringene og de ubetydelige dialogene. For når en kommer til slutten, viser det seg at ingenting var ubetydelig likevel. Némirovsky har skapt en elegant sirkelkomposisjon, hvor de viktigste elementene blir holdt hemmelige helt til slutten og kaster lys over begynnelsen.

Hett blod er på mange måter en kjærlighetsroman, men den handler også om tragedier, moral og ensomhet. Kan en glemme alt som er hendt en tidlig i livet? Kan en skape seg et liv og en identitet uten å akseptere de hendelsene som har skapt en? Er det greit? Og hva med konsekvensene? Némirovsky viser fram forskjellige måter å undertrykke på, både handlinger, følelser og minner. Hvordan er det å leve med skylapper, lokket på, distansert fra eget følelsesliv, indre liv? Det at flere av personene i boka undertrykker seg sjøl og sin egen historie, skaper et press i teksten, en uro og en dobbelhet. Dette reflekteres også i at hovedpersonen og jeg-et i boka, den gamle Sylvestre, kalt Silvio, forteller oss utvalgte episoder fra nåtid og fortid. Leseren drives framover kanskje først av nåtidshandlingene, dernest av egen nysgjerrighet og sparsommelige ledetråder. Og hva med det Silvio forteller? Er det sant?

Noe av det fineste i romanen er stemningene. Némirovsky skisserer raskt og lett, det hele virker uanstrengt og naturlig. Hun skriver visuelt og sanselig, så det er lett for leseren å være med. Hun går også tilbake på enkelte hendelser og utbroderer dem litt, slik at bildet stadig blir klarere - og større. Boka er full av gode passasjer og flotte overganger. Det stødige, tilbaketrukne, nesten objektive perspektivet kler både Silvio og fortellinga. Sjøl om mange elementer er tragiske og triste, er alt veldig fint fortalt. Romanen er også overraskende usentimental. Jeg hadde nok forventa at forfatteren skulle være mer ordrik, men er veldig glad for at hun ikke er det. Det knappe, konkrete og nå er en sterk kontrast til alt før. De mange pausene, avsnittene og kapitlene skaper luft og rom i teksten.

Begjær står sentralt i romanen, være seg etter større eiendom, mer penger, opplevelser, kvinner, menn. Dette begjæret er noe av det som Némirovsky betegner som hett blod. Det er særlig de unge som har det hete blodet, som ikke lar seg roe, som ikke er rasjonelle, som følger blodet, hjertet. Konflikten mellom den hete, unge generasjonen og den eldre, kjølige generasjonen er vesentlig. De mellommenneskelige relasjonene er derfor helt avgjørende, og flere "ulovlige" trekantforhold skisseres opp. Men Némirovsky er elegant og profesjonell til siste setning, og holder seg for god til å komme med utmalende skildringer av seksuelle forhold. Dette fraværet skaper i seg sjøl spenning, og gir tidvis et voldsomt trykk til teksten som tilsynelatende oser av uforløst begjær.

Hett blod er lagt til en liten fransk landsby. "Dette området i Midt-Frankrike er både vilt og rikt. Alle bor for seg selv, på sin egen eiendom, er skeptiske til naboen, høster kornet, teller penger og bryr seg ikke om noe annet." (Némirovsky 2009:18). Men det er ikke helt sant, det som Silvio sier. De bryr seg om sladder. Landsbysladderen kan være truende, nesten farlig. Derfor er det spesielt viktig å holde hemmeligheter hemmelige. Sjøl om dette bondske miljøet kanskje for mange kan virke gammelt, utdatert, så er det nettopp ikke det. Vi har vel alle kjent på presset fra menneskene rundt oss, blitt tvunget til å forsvare valg. Og de fleste har også en hemmelighet eller tre. I så måte er romanen tidløs. Og fordi Némirovsky skildrer menneskene, med alle deres feil, men samtidig med varme, frister hun til gjenlesing.

Favorittforfattere: I

På bokstaven I var det jammen ikke lett å finne særlig mange favorittforfatterkandidater. Enten har jeg lest alt for lite, eller så er det rett og slett for få forfattere med fornavn på I! (Og det er virkelig noe å tenke på når vi bokbloggere skal gi vesla og poden navn.) Jeg hadde kun fire menn og to kvinner på lista mi, og fant ei dame til i hylla over de uleste bøkene. Mannen var svært enkel å kåre, men i kvinnas tilfelle valgte jeg å lese boka jeg hadde liggende. Derfor blei det slik:

Ian McEwan (f. 1948)
Ian McEwan har vært en av mine absolutte favoritter i mange år. Jeg husker fortsatt hvordan jeg "oppdaga" han for mer enn ti år sida. Det var februar, jeg var på jobb, det var stille. Jeg hadde pakka ut de aller siste bøkene og lagt dem inn i systemet. Alle skulle leveres til samme kunde, en mann i førtiåra som i mange år hadde bestilt engelske bøker fra oss. Jeg kikker på bøkene, blar i dem, og gjør noe jeg nesten aldri gjør: jeg begynner å lese. Det er ei ung jente som forteller, og hun observerer et ungt par. På mindre enn en setning er jeg med henne, ved siden av, jeg holder pusten, ser alt hun ser, hører, føler. Etter ei side er det noen som kremter, og jeg ser opp. Kunden har kommet for å hente bøkene sine. Vi snakker lenge om britisk litteratur, før han tar med seg stabelen sin hjem. Når jeg kommer hjem, er det noe som ikke stemmer. Stemninga fra boka har satt seg. Dagen etter bestiller jeg Om forlatelse.

Om forlatelse (norsk 2002, engelsk 2001) var altså mitt første møte med den britiske romanforfatteren Ian McEwan. Jeg likte boka utrolig godt og identifiserte meg både med Briony, Cecilia og Robbie. Miljøet som tegnes opp, skildringene, karakteristikkene - alt er solid gjennomført og godt planlagt. I tillegg er historia fin og sår. Etter Om forlatelse gjorde jeg som jeg ofte gjør: jeg tar for meg forfatterskapet i kronologisk orden, så langt det er mulig. Jeg blei sjokkert komposisjon og tematikk i Sementhagen (1978) og synes Hjelp fra fremmede (1981) var skremmende ekkel, mens den politiske, melankolske og langsomme Tidebarn (1987) var en liten nedtur. Svarte hunder (1992) ga et innblikk i ekteskap mellom vidt forskjellige personligheter, politikk og verdensanskuelser. Denne tematikken tar McEwan i stor grad opp igjen i den såre, triste kortromanen Ved Chesil Beach fra 2007. Med Bookerprisvinneren Amsterdam (1998) er han på mange måter tilbake til det groteske fra romandebutdagene, men er mye mer spissfindig og smart. I Den uskyldige (1989) briljerer McEwan med mange typer komikk, men mister samtidig aldri alvoret. I Lørdag (2005) er det nesten omvendt; boka er svært alvorlig, men har mange uforglemmelige og humoristiske situasjoner.

Resten av forfatterskapet står også i hylla, og jeg gleder meg veldig til å ta fatt på Solar, som kom ut for allerede tre år sida. McEwan er litt ujevn i bøkene sine, men han er en ytterst stabil forfatter og forteller. Uansett hva slags tematikk han belyser, makter han å finne personer som passer godt til historia. Han velger sine prosjekter med omhu, bruker lang tid på å finne kilder og erverve seg kunnskaper, noe som skinner klart igjennom prosaen. Likevel er det alltid historiene som får dominere, i et sterkt språk, fylt med relevante sansninger og lange tankerekker. Resultatet er som oftest mer enn svært godt, i uttenkning, komposisjon, rytme og intensitet. Noen ganger er det kanskje bare en smule lite spontant, og av og til litt ordrikt. Jeg synes han er hakket bedre når han klarer å være knapp og holder visse elementer av fortellinga i skyggen. McEwan er herlig uforutsigbar i valg av emner, kunnskapsrik og oppvakt, og jeg finner han interessant både som forfatter og privatperson. Dessuten er han en av mine fremste Nobelpriskandidater.


Irène Némirovsky (1903-1942)
Jeg har nylig lest min eneste bok av Némirovsky, nemlig Hett blod (2007, på norsk i 2008) og er blitt veldig interessert i forfatteren. Jeg har tidligere skrevet at jeg helst vil velge meg favorittforfattere som jeg har lest en del av, men av og til er det ikke mulig. Av og til er det noen som bare dukker opp, og som er helt riktig der og da. Slik var det med Irène Némirovsky. Og hun har en utrolig spennende og tragisk historie. Hun blei født i Kiev, var jøde og tilhørte overklassen. Hun flykta med foreldrene under den russiske revolusjonen, og kom til Frankrike i 1919. Hun har derfor en veldig sammensatt bakgrunn, både russisk, fransk og jødisk. Hun fikk god utdannelse og begynte å skrive da hun var 18 år. Fra 1927 kom utgivelsene, som regel romaner og fortellinger, som perler på ei snor. På 1930-tallet var hun en av de mest populære forfatterne i Frankrike. Så kom krigen. Némirovsky med familie konverterte til katolisismen i 1939, men i nazistenes øyne var hun fortsatt jødisk. Hun blei deportert og døde i en konsentrasjonsleir i 1942. Samme skjebne rammet mannen, mens det blei drevet klappjakt på døtrene i krigsåra.

Men sjøl om hovedpersonen er død, fortsetter fortellingene, både de hun skreiv og de om henne, å leve. Flere av Némirovskys mest kjente bøker er blitt utgitt lenge etter hennes død, blant dem Hett blod, som var bortgjemt fram til 2007. Storm i juni, som er et ufullført verk lagt til Frankrike under krigen, gjemte Némirovsky før hun blei deportert. Døtrene hennes fant seinere teksten, og den blei en internasjonal suksess i 2004.
Det er klart at Némirovskys personlige skjebne vekker interesse. Kulturkræsjen som hun daglig levde med og måtte forholde seg til, ga nok et rikt bakteppe som kunne benyttes i romaner. Men det ga henne også viktig innsikt og menneskekunnskap. Sjøl om jeg bare har lest ei bok, er jeg ikke i tvil om at Némirovsky må ha vært veldig begava, og at hun forvalta talentet sitt godt. Men også hun følte seg innesperra, i alle fall om jeg forstår forordet i Hett blod rett. Némirovsky hadde ofte ideer til større og mer komplekse verker, men måtte holde både skrivetempoet og utgivelsestempoet oppe for å forsørge familien på fire. I mellomkrigstidas Europa var hun ei intellektuell kvinne fanga i et nett som stadig blei strammere.

Jeg synes det er imponerende at ei så ung kvinne hadde en så høy litterær produksjon (i følge engelske Wikipedia er det 14 utgivelser t.o.m. 1940 og åtte posthumt), at hun blei lest og at hun kunne leve av forfatterskapet. Og jeg er blitt glad i den lille boka Hett blod, som på omtrent hundre sider formidler en stor fortelling med mange involverte. Den knappheten som McEwan kanskje av og til mangler, har Némirovsky i dette verket. Det blir sårt og stemningsfullt og veldig virkelig. Og fordi hun i Hett blod har holdt seg til temaer som kretser rundt identitet og kjærlighet, er boka også aktuell i dag. Dette er det flere som påpeker når det gjelder Némirovskys verker (se her). Jeg er også langsomt blitt mer og mer glad i det franske, etter mange år som overbevist anglofil. Hos Némirovsky ser jeg de realistiske trekkene som også finnes hos Balzac, intensiteten som en finner hos Marguerite Duras og noe av stemninga fra Anna Gavalda. Némirovsky fyller nok et hull, og det er vemodig at hun ikke fikk skrive mer.

Hvem er dine favoritter på I?
Det var skrint i mine hyller, og foruten disse to, hadde jeg kun Italo Calvino, Italo Svevo, Ivar Aasen, Inger Hagerup og Ingvild Rishøi å by på. Calvino er krevende og spesiell, Svevo har jeg kun lest begynnelsen på, Aasen er genial, men det skjønnlitterære forfatter-skapet er begrensa. Hagerup opplever jeg at jeg ikke kjenner godt nok, sjøl om jeg har lest en del, mens Rishøi kun er middelmådig og ingen reell kandidat. Men du har kanskje vurdert dem helt annerledes enn meg? Og hva med Ivan Turgenev, Isabel Allende, Nobelprisvinner Ivan Bunin eller ferskingen Ida Løkås?

God lesehelg!

Amerikanske Anna

Den fjerde filmatiseringa av Leo Tolstojs (1828 - 1910) roman Anna Karenina, utgitt mellom 1873 og 1877, er en heller langsom og anorektisk affære. Filmversjonen, som er fra 1935 og har Greta Garbo i hovedrolla, byr nemlig hverken på politikk, samfunnsskildringer, familieproblemer, helsereiser, kjærlighetssorg, komikk, konflikter mellom adel og bønder, dobbeltmoral eller intriger: nei, boka er plukka fra hverandre, redusert, og det er kun ei linje som står igjen: affæren mellom Anna og Vronskij (Fredric March).

Boka foregår i Tolstojs Russland. Det gjør visstnok denne filmen også, men ingen snakker russisk (det blir riktignok sunget litt). Menneskene går inntulla i digre pelser, de har snåle hatter og det snør voldsomt. På fest blir det drukket enorme mengder blankt brennevin, på ball blir det dansa masurka og i operaen både synges og danses det i voldsom fart mens adelen egentlig er mest opptatte av å glane på hverandre med hjelp av kikkerter. Toget går treigt og frisyrene innebærer krøller på de rareste steder. Det er i grunn ingenting som indikerer at dette er Russland, og det som skildres i boka av høyt og lavt vises i hovedsak ikke. Det er så å si en fullstendig nedstrippa, usann og amerikanisert versjon (regissøren var den seigliva Clarence Brown). Likevel er adaptasjonen kritikerrost og velkjent.

Boka, som er en 851 sider stor koloss, inneholder utrolig mye. Det er historia om Kitty, hennes forelskelse i Vronskij, hennes kjærlighetssorg når han avviser henne, familiens kuropphold og hennes modning. Det er også en studie i utholdenhet: Levin elsker Kitty, og bare henne, og sjøl om han tviler på alt - religion, politikk, organisering av samfunnet, økonomi, broren, hans egen rolle som maktmann og bonde, så tviler han aldri på henne. Søstera til Kitty, Dolly, har en utro ektemann og mange barn. Han er mest opptatt av elskerinner og vodka, hun må tigge forretningene i nabolaget om kreditt. Karenin (Basil Rathbone), mannen til Anna, er politiker høyt på strå, mest opptatt av fasaden og hvordan han til enhver tid tar seg ut. Det er Vronskij, en privilegert soldat, som knegår Anna til hun gir seg, men som faktisk er så djupt nede at han på et tidspunkt forsøker å skyte seg, og det er Anna Karenina, som ofrer sine egne barn og sitt eget liv, men for hva? Det er samfunnsskildringer og persontegninger, utflukter, togturer, by og land, ekteskap og lykke, separasjon og ulykke. At alt dette, og mer til, kan gnages ned til en og en halv time smådramatisk liksomintrige med litt mye grining er mer enn jeg forstår.

Det er ikke bare mangelen på Russland og russere, de amerikanske replikkene og underlige frisyrer som skaper tvil om hvor og når vi er. Det er også datidas utrolig dårlige effekter, som for eksempel kun består av et litt stort, utflytende bilde i bakgrunnen, mens det forelska paret tilsynelatende glor rett inn i den malte solnedgangen. I tillegg er transportetappene nesten alltid ekskludert, noe som kan skape forvirring om vi befinner oss i Moskva eller i St. Petersburg (det er faktisk en avstand - og det er svært relevant, særlig i boka, å vite hvor vi er!). Men mest av alt blir jeg forvirra av Greta Garbos konstant lidende utseende og underlige aksent: var den sånn i alle filmer? Er hun, aleine i denne filmatiseringa, liksomrussisk? Er det ironisk ment?

Tilbake til det lidende utseendet: noe av det som er så flott med Anna Karenina er at Tolstoj får fram dobbeltheten hos henne, en konstant dobbelthet (i grunn får han fram dobbeltheten hos alle; Tolstoj skildrer mennesker, ikke pappmasjé). Hun er både lykkelig og ulykkelig på samme tid; hun får mannen hun vil ha, men må forlate sønnen sin, Sergej. Anna Karenina er ingen enkel skikkelse, hun er sammensatt, hun er tenkende og følende, hun er forut sin tid. Og hun ofrer tappert, med hodet hevet, men trenger bekreftelse på at hun er noe og noen for noen, på at offeret hennes ikke glemmes. Et menneske som har denne bakgrunnen, som kjenner intens lykke og djup ulykke, kan vel ikke se konstant lidende ut? Den amerikaniserte Anna hiver seg i armene på Vronskij etter litt pinlig kurtisering, og hun sipper jevnt gjennom resten av filmen. Kun i operascenen viser hun at hun er en smule tøff med sitt magre, hvite ansikt, i samtaler med Vronskij er hun mjuk som ei lefse og sjalusianfallet mot slutten kommer som lyn fra klar himmel.

I boka får Anna et nytt barn sammen med Vronskij. Men omstendighetene rundt graviditet og fødsel fører til at trekantdramaet mellom Anna, Vronskij og Karenin øker i omfang. Karenin får anledning til å vise seg som menneskelig, som den mannen Anna gifta seg med, ikke den pappfiguren med bart som vimser omkring i filmen og hånlig utsier sine litt dårlig formulerte replikker. Vronskij synker ned, blir roligere, er ikke lenger den overlegne adelsfjompen med uniform, bart og ubegrensa dametekke. På sett og vis kan en si at han endelig lærer å respektere Anna og det hun kommer fra. Anna derimot, har ei stor krise som hun kjemper for å komme seg igjennom. Kanskje hun egentlig aldri klarer det? Kanskje hennes sjølkritikk, hennes egen dom over seg sjøl som dårlig mor, dårlig kone og dårlig menneske, med på å føre henne ut på togstasjonen? Jeg tror det. At dette er utelatt fra filmen, elementer som er så dramatiske og som representerer både personlige og narratologiske vendepunkt, er et utrolig dårlig valg!

Filmen viser en pregløs og mjuk Anna Karenina som lar seg dra hit og dit av en spradebasse av et mannfolk. Hun er tilsynelatende uten vilje (som hun utmatta puster til Karenin i vogna, etter at affæren med Vronskij er avslørt: Gjør med meg som du vil.). Det virker ikke som om hun tenker at politiker-Karenin kan finne på å bruke Sergej som spillebrikke. Når han gjør det, resignerer hun bare og reiser utenlands til solmaleriet med Vronskij, deiler seg litt på divanen og har rart hår. Når de reiser hjem igjen, blir hun sjalu, og tar sitt eget liv ved å kaste seg ned foran et tog. Den Anna som jeg leser om, er ikke sånn. Hun er ikke veik. Og hun tar ikke sitt eget liv fordi hun er sjalu, hun blir drevet i døden av fire "makter"; Vronskij, Karenin, Sergej og samfunnet, som fordømmer henne, ekskluderer henne og undervurderer henne. Hun har alt, men er så ensom og aleine og ulykkelig at hun ikke ser en annen mulighet.

Filmens siste scene er forferdelig dårlig og burde vært kutta. Der ser vi en litt sliten Vronskij i samtale med en kamerat. Han kommer med noen famlende setninger om at han ikke hørte på henne, om at han ikke så henne og nå er det for seint. Kameraten sier æhh og pytt sann og ville det gjort noen forskjell? Men det veit ikke Vronskij. Så han trekker på skuldra og ser opp mot fotografiet av den konstant lidende Anna. The end, liksom. Nei takk.