Bokhyllelesing 5: William Shakespeare

Bildekilde: Bokklubben

I runde nummer fem av Bokhyllelesing 2017 var temaet å lese et skuespill eller ei diktsamling. Jeg har like greit gjort begge deler litt om hverandre, men skal holde meg til dramatikken her. Det blei ett av William Shakespeare (1564-1616) denne gangen også - han er rett og slett umulig å komme utenom, og det med rette.

Kong Lear er stykket jeg har lest, og det antas at det blei skrevet etter Othello (1604), men før Macbeth (1606). Dateringa av stykket blir dermed som oftest satt til 1605. Grunnen til at Kong Lear sammenlignes med Othello og Macbeth, er at de alle tilhører det som blir kalt "Shakespeares store tragiske periode", stykker som blei skrevet i de kaotiske åra etter dronning Elisabeths død (1533-1603). Kong Lear går i tillegg for å være Shakespeares aller dystreste og mest brutale tragedie, der vold, smerte og galskap får blomstre på scenen. Dette visste jeg forøvrig ikke før jeg begynte å lese, så jeg må ærlig innrømme at jeg blei overraska da jeg tok meg sjøl i å assosiere mot Sarah Kane (1971-1999).

For at vi skal akseptere slik brutalitet, har Shakespeare hensatt oss i førkristen tid, et univers jeg opplever på mange måter er likt med Macbeths. Her finner vi ættstore og ærekjære småkonger som uten å nøle hugger ned sine motstandere. Begreper som synd, dygd og tilgivelse er ikkeeksisterende, det er den sterkestes rett, den rå makta som regjerer. I en slik verden er alt lov, og ingen knep er for skitne til å prøves ut. Den med færrest skrupler kan klatre høyt og fort i hierarkiet, men til gjengjeld står høgsetet alltid ustøtt.

Figuren Lear, i middelalderen Leir, er en mytisk sagnskikkelse, velkjent på de britiske øyer. Shakespeare benytter ofte historie, myter og fortellinger som bakgrunn i sine skuespill. Av og til bearbeider han personene, av og til omstendighetene. Noen ganger bruker han sagnet som et utgangspunkt og dikter videre, andre ganger kombinerer han elementer fra flere sagn til en ny helhet. Dette er tilfelle med Kong Lear. Skikkelsen kong Leir dukker opp for første gang i tekst på 1100-tallet, og er deretter i bruk mange ganger, fram til Shakespeares samtid. Han gir liv til hovedpersonen i stykket etter sagnets mal. Men Shakespeare har deretter lagt til figuren Gloucester, som er henta fra en annen kilde. Kombinasjonen av disse to fortellingene, og behandlinga og utviklinga av dem, er langt mer interessant enn delene hver for seg. 

Kong Lear er en aldrende konge med tre døtre, Gonerill, Regan og Cordelia. Når vi kommer inn i stykket, skal kong Lear abdisere. Før han gjør så, ønsker han at døtrene offentlig skal proklamere sin kjærlighet til han, før han etterlater dem hver sin del av kongeriket. De to eldste spiller med og legger ut om sin djupe farskjærlighet. Den yngste, farens yndling, nekter å delta. Hun gjennomskuer søstrenes smisking og vil ikke gjøre det samme. Hun svarer derfor

Ulykkelig er jeg, som ikke makter

å løfte opp mitt hjerte til min munn. 

Jeg er så glad i Dem som plikten byr, 

nei, ikke mer, men heller ikke mindre.

Resultatet blir da at Cordelia gjøres arveløs og forvises, mens Regan og Gonerill får arve hver sin halvdel av riket. Lear, nå ikke lenger konge, skal bytte på å bo hos de to døtrene med sitt følge. Men han har ikke før levert fra seg krona før døtrene viser han ryggen. Ei vill uværsnatt nektes han husrom med følget sitt hos først den ene, og deretter den andre. De psyker han ut, hakker på han, stiller spørsmålstegn ved hans store følge og mener at han, den gamle mannen, burde da klare seg aleine. Lear blir fortvila. Han er vitne til at hans arv rives fra han, at familien splittes og i tillegg ser han at det går mot krig med Gallia.  

Det verken kan, skal eller vil gå bra. Lear drives til vannvidd av sine døtre og foretar ei klassereise utenom det vanlige: Fra monark til tiggerfant. En annen som faller med Lear, er adelsmannen Gloucester, den eneste som forsvarte Cordelia. Han forvises av Lear og får deretter straff for å være forræder. Tysteren er ingen ringere enn hans egen sønn. Men Gloucester har også en annen sønn, og disse to er hverandres motpoler, på samme måte som Cordelia står mot Gonerill og Regan. Kun ett av disse fem barna er i live når stykket er slutt.

Skuespillet konsentrerer seg slik ikke bare om makt og maktspill, derunder intriger, rå kamp og brutal vold, taktikker, strategier, lurerier, løgner og falskheter, men også om forholdet mellom foreldre og barn. Det er ofte et sterkt, men sårbart forhold, som både kan nytes, brukes og misbrukes. Shakespeare er ingen moralist, men han er ganske tydelig på hvor sympatien vår skal ligge: Kongen og adelsmannen Gloucester, som begge gir et dårlig førsteinntrykk, skal vise seg å være de vi vil ha ved vår side når det røyner på som verst. De er bærere av verdier som må sies å være både humanistiske og kristne, men fremfor alt er de lojale og respektfulle. Det samme må sies om Cordelia og Edgar. Disse menneskene ofrer alt for en forelder, et barn eller for sannheten.

Foruten fokuset på enkeltmenneskene og karakterutvikling, som er særlig sentralt i dette stykket, får også samfunnet gjennomgå. Et samfunn som avler et slikt maktbegjær og en intens brutalitet, kan ikke være et godt samfunn. Så bobler da også galskapen over - vi har narren, som snakker som en gal, Lear som mister sin forstand, Edgar som gir seg ut for å være vannvittig. Og når en stor rolle er hensatt i en slik tilstand, må tilskuere og lesere passe ekstra godt på: Det er her det sies noen sannhetens ord. Stykkets nøkkel kan med andre ord bli fortalt av en som har mista bakkekontakten. 

Også dette med syn og blindhet er viktig i stykket, noe som fikk meg til å tenke på både den norrøne guden Odin og det antikke dramaet Kong Oidipus. I dramatikken er det ofte slik at en ser bedre etter å ha blitt blinda, fordi blindhet gir innsikt, dybde og perspektiv. En ser det en før ikke har sett, en ser på en annen måte, en ser sannhet. Blinding blir brukt som straff, men får som regel uante konsekvenser. Tap av syn er ikke tap av liv. En mye brukt, mjukere variant av forblinding kan være forkledning - altså midlertidig tilsløring av synet. Som forkledd kan en bevege seg nærmest som en usynlig, og en kan slik sette i gang underliggende handling. Shakespeares genialitet gir rom for alt dette.

Formelt sett er stykket inndelt i fem akter, som igjen består av henholdsvis fem, fire, sju, seks og tre scener. Spenningspunktene er flere, og ikke bare plassert mot slutten, selv om tragedien fullbyrdes der. Også er det jo slik med dramatikk som med litteratur for øvrig, at det ikke trenger å være sammenfall mellom handlingsplanens (plottets), spenningas og den konkrete handlingas høydepunkter. I Kong Lear er det en konkret handlingsmessig topp når Gloucester lemlestes på scenen (tredje akt, scene sju). Scenen er grufull og visuell, og gir lesere og tilskuere en følelse av vemmelse. En spenningsmessig topp finner vi derimot i hele femte akt, når familiekonfliktene kulminerer med krigen. Spenninga ligger i om de riktige brev og mennesker vil nå fram i tide. Men katalysatoren for handlingsplanen, det vil si det som faktisk utløser plottet, ligger helt på midten av stykket, i midten av tredje scene i tredje akt. Den informasjonen vi får her, styrer stykkets, og personenes, undergang.

Kong Lear er glimrende gjendikta av Arthur Olav Sandved (f. 1931), som har makta å gi tung tematikk en forståelig språkbunad, og som liver opp en dyster handling med fargerike, varierte og rytmiske ord. Det interessante etterordet til Olav Lausund (f. 1936) var prikken over i-en. 

Favorittbøker: P

Før jul glemte jeg meg helt bort, og denne spalta forsvant et sted mellom novembertåke og julegrøt og alt annet som det går an å være opptatt av. Men nå som det er blitt et nytt år, gir jeg den et nytt forsøk, så får vi se om jeg med tid og stunder kommer meg helt til Å. Men det tar nok sin tid det, altså. Nå er det P som skal i ilden, og før jeg faktisk så over bokhyllene, tenkte jeg at jeg nok bare hadde ei eller toppen et par bøker med en tittel som begynner på bokstaven P. Så feil kan man tydeligvis ta. Jeg fant ti titler, og mange av dem er også ganske gode! Likevel var det ingen tvil om at favorittbokstatusen kun kunne gå til denne.

Bildekilde:
cappelendamm.no

Penelopiaden

Det er lenge sia jeg leste boka, og det er enda lenger sia den kom ut på Cappelen i en serie som kanskje ikke fikk så stor suksess her til lands - jeg har i alle fall bare sett to andre titler i den såkalte Myteserien (Karen Armstrongs bok og Løvehonning av David Grossman), men nettsidene til forlaget viser at det faktisk blei elleve av dem totalt. Ingen av dem er i salg den dag i dag, omtrent ti år etter at serien blei starta, sjøl ikke min favoritt på P - Penelopiaden av Margaret Atwood (f. 1939).

Penelopiaden kom på Cappelen i 2005, samme år som den kom ut på engelsk. Boka er som et bestillingsverk å regne, der flere store forlag har gått sammen om å la velrenommerte forfattere skrive sine egne varianter av kjente myter for å så publisere bøkene på mange språk. Og da er det kanskje ikke så vanskelig å forstå hva og hvem Atwoods bok handler om: Vi skal sjølsagt tilbake til "sivilisasjonens vugge", til antikken, til Homers verker, til helteeposet om Odyssevs - og til Penelope. Hun er den ventende kona til den store krigshelten, og hun får ikke så alt for stor plass hos Homer, som er mest opptatt av brøleapens bedrifter. Her har Atwood leita opp andre versjoner av de homeriske fortellingene, og ved hjelp av en struktur som ligger nært antikkens verker, et imponerende språk, en solid innlevelsesevne og litt fantasi, skriver hun fram, og seinere oss inn i, Penelope. Her slipper hun til, med tanker, følelser, savn og lengt, sinne og sorg, med utfordringer og dagligliv.

Historia om den ventende Penelope på Ithaka er velkjent. Hun går for å være ei klok og vakker dame, attraktiv og bestemt, der hun holder ut, driver godset, all jorda og venter på sin ektemake. Men han er treig (som kjent er Odyssevs borte i om lag tjue år), så beilerne, og de er det mange av, mener hun forlengst må ha glemt han som sannsynligvis er død. De blir fort pågående og tar ikke nei for et gyldig svar. Det hjelper dessuten deres sak at Penelope sitter godt i det, hun er et attraktivt gifte, og fordi sønnen hennes er såpass liten, står hun også uten en mannlig verge. Hun er med andre ord fritt vilt, de kan i teorien gjøre hva de vil med henne, og det er bare Penelopes kløkt og vesen som holder dem fra å gjøre det. Hun er som vann, hun som er en najades datter.

Atwood gir oss et godt innblikk i disse problemstillingene. Penelope veit hvor lite som skal til for at en av beilerne får nok, hver dag og hver time kan være den siste som Odyssevs' trofast ventende hustru. Men åra går. Det er rasjonelt med et gjengifte, ikke bare fordi det er praktisk, økonomisk gunstig og sedvane, men også fordi disse beilerne faktisk beleirer Penelopes hjem, og hun må varte dem opp med mat og drikke hver eneste dag, og balansere indre avsky med høflige avvisninger, uten å noen sinne bli for krass. Da kan de krenke både hennes hjem og hennes ærbarhet -. Og språket blir grovere og grovere, handlingene likeså. Av og til er det nesten så Sarah Kane (1971-1999) lurer i kulissene.

Penelope biter det i seg, både glupske øyne, frekke kommentarer og vandrende hender, hun biter i seg overgrep på kammerpiker, fråtsing i mat og drikke, hersing med tjenerne, ønsker om å ta livet av sønnen, alle stygge ord de har å si om Odyssevs. Hun oppmuntrer frierne, men er utydelig og vag, hun sier at hun må være viss på at Odyssevs aldri kommer hjem igjen før hun gifter seg. Og dessuten vil hun først fullføre vevinga av likkledet til sin svigerfar Laertes. Etter det skal hun velge seg en ektemake. Det ser ut til å ta brodden av det verste maset.

Men den dagen må aldri komme! Så Penelope vever om dagen, og rekker det opp igjen om natta, slik at likkledet ikke blir ferdig. Tolv av kammerpikene innvies i hemmeligheten, og hjelper henne. Slik holder hun på med sin "penelopevev" i tre år, helt til hemmeligheten røpes og Penelope stilles til veggs. I mens har sønnen Telemakhos blitt voksen, og frierne forsøker å rydde han av veien. Odyssevs' hjemkomst er blitt spådd av orakelet i Delfi for lenge sida, men så langt uten at det har skjedd noe. Nå må skjebnen gripe inn for å redde Penelope, ellers må hun gifte seg med en av disse unge, ekle mennene, som snakker så stygt og som tar for seg av piker, vin og kjøtt.

Men boka handler ikke bare om den ventende Penelope, om de fæle frierne og Odyssevs' hjemkomst. Boka handler også om de tolv kammerpikene, jentene som jobber for Penelope, som er hennes nærmeste, og som Odyssevs dreper når han kommer tilbake. Først frierne, så dem -. Hvorfor, under Atwood, og skriver seg inn i kammerpikene, lar dem synge ut i korsang, i harde, sinte strofer, i hissige utbrudd, de roper og skriker ut sin skjebne, det urettmessige, det urettferdige:

Her har du oss

de som ble drept

de som du svek (...)

Resultatet er en mektig, rå, sår og moderne variant av ei gammal myte, der nye elementer trekkes inn og bidrar til at den tradisjonelle historia endres. Atwoods språk er formidabelt, og vinklinga hennes fungerer ypperlig: Bokas fokaliseringsinstans og jegperson er Penelope, og hun forteller sitt liv til oss som leser, fra begynnelsen, når hun kastes i havet av sin egen far, til slutten, der Atwood gjør Penelope og Odyssevs til udødelige.

Hva er din favorittbok på P?

Jeg hadde mye å velge i mellom denne gangen, hva med deg? Jeg tenker at PS: Jeg elsker deg! og Pinnsvinets eleganse er å finne i mang en bokelskers hyller, og kanskje er de noens favoritter også? Sjøl ville jeg nok heller valgt Professor Hieronimus eller Paa st. Jørgen av Amalie Skram om ikke jeg hadde hatt Atwood i hylla - nådeløse, grufulle skildringer basert på forfatterens egne erfaringer som innlagt på asyl. Ja, også har vi alltids boka om Peter Pan, da, sjarmerende og klok, eller den noe lettere Pike med perleøredobb, dog også med en egen sjarm. Eller hva med verdens første psykologiske roman, Prinsessen av Clèves? Og om du ikke har ei bok på P i hylla, så anbefaler jeg virkelig Penelopiaden. Den er imponerende, intet mindre.

På'n igjen

Og da var det igjen klart for eksamen, og denne gangen er fokuset dramatikk generelt og Sarah Kane (1971 - 1999) spesielt. Og fordi hun i stykket Phaedra's Love (1996) så tydelig støtter seg på og omskriver og kopierer tidligere mestere (Euripides - Hippolytos fra år 428 f.Kr., Seneca - Fedra fra ca. år 50 e.Kr. og Racine - Fedra fra 1677), må jeg naturligvis både lese og fokusere på dem, jeg også. Det kommer til å bli noen spennende, men hektiske uker.

Bortsett fra et innlegg om lesesirkelboka Elskeren som jeg skal forsøke å få på plass i løpet av helga, kan det derfor bli litt stille her i ei tid framover. Men forhåpentligvis kommer jeg sterkere tilbake etter eksamen, når det er tid for en tre måneders herlig lang og varm sommerferie! Sommerlektyre skal dessuten også både velges ut, kjøpes inn og deretter leses (forhåpentligvis), så kom gjerne med tips.

Et dypdykk i destruksjonen

Fra i fjor høst og fram til nå har jeg lest en god del ny og gammel dramatikk gjennom studiene. Jeg har fått lest mange dramatikere jeg lenge har hatt lyst til å lese, enten mer av eller for første gang (som for eksempel Jon Fosse, August Strindberg og Henrik Ibsen), noen jeg ikke visste at jeg ville like å lese (som den gledelige overraskelsen Tom Stoppard og den virkningsfulle og spennende Cecilie Løveid) og noen som jeg absolutt ikke likte (da særlig Sarah Kane).

Sarah Kane (1971 - 1999) rakk å få satt opp fire teaterstykker før hun tok sitt eget liv (det siste stykket blei satt opp posthumt). Stykkene hennes er prega av svært direkte, grov tale, vold, rå overgrep, voldtekter og drap, og kan på mange måter kalles "sjokkteater" eller lignende. For en får virkelig bakoversveis før en eventuell annen reaksjon kommer, sjøl om en bare leser stykket og ikke blir utsatt for å se det. Og jeg lurer på, hva er det egentlig Sarah Kane ville med et sjokkteater? Hva ville hun oppnå? Hva skulle effekten på publikum være, bortsett fra avsky? Det er mulig jeg er treig i denne sammenhengen og ikke skjønner et veldig tydelig poeng, men for meg blir dette mest bare smakløst. Noen som har noen andre innfallsvinkler til hennes dramatikk?

Jeg har akkurat lest Phaedra's Love. På forhånd var jeg bare såvidt orientert om at Kane vakte stor oppsikt da hennes første stykke blei satt opp, og at det i flertallets (les: britisk presse) øyne var nokså brutalt og usmakelig. På mange måter bryter nemlig forfatteren helt med sjangerforventningene, og da særlig med tanke på den realistiske-naturalistiske tradisjonen etter Ibsen. Men hun bryter også med den absurde tradisjonen, samt med den postmoderne stillstanden og underliggende uroa en møter hos for eksempel Jon Fosse. Det eneste hun mer eller mindre overholder, er de klassiske idealene for tragediens tre enhenter. Og det er jo ikke så rart, i og med at hun har rappa store deler av stykket fra tidligere mesterverker; Hippolytos av Euripides, Phaedra av Seneca og Phèdre av Jean Racine.

Men hennes versjon er ikke et klassisk drama likevel, den er mer et dypdykk i vulgære fantasier som utspilles i en performance-aktig situasjon som verken har rot i fortida eller nåtida. Her er det flust med både frivillig og ufrivillig sex, voldtekstanklager, grove krenkelser, sjølmord, incest, overgrep, avkapping av kjønnsorganer, drap og lignende. Den svært frastøtende hovedpersonen Hippolytus er en alle konstant vil ha sex med (kun fordi han er kongelig?) - jeg klarer ikke å forstå hvorfor. Det er ingen logikk eller nødvendighet bak de mange seksuelle handlingene. Jeg klarer ikke å ignorere forfatterbiografien heller, uten at jeg leser den direkte inn i dette stykket; Kane sleit med kraftige depresjoner store deler av livet, var medisinert, prøvde flere ganger å ta sitt eget liv før hun lyktes, og var svært opptatt av den franske gærningen Antonin Artaud. Kan det være en sammenheng her? En intens fascinasjon for destruktive krefter, mener jeg.

Og dette skal en liksom kose seg med? Få en kunstopplevelse ut av? Utvide horisonten med, bli berørt av? Jeg kan ikke forstå det. Jeg forstår verken Kanes behov for å skrive om klassikeren Phaedra på denne måten, og jeg begriper ikke hvorfor det blir satt opp. Hva av verdi er det meninga at stykket skal formidle? At vi er så tomme og numne, så underholdningsfikserte og så blasse i huet at vi ikke klarer å fordøye anna enn svært enkle intriger, og at vi er nødt til å få det innpakka i sex og vold for å finne det interessant? At dagens menneske ikke er anna enn en vulgær og dyrisk skapning, kun med øye for seg sjøl og sin egen vellyst og tilfredsstillelse?

Jeg blir altså ganske provosert. Men også trist. Det er svært deprimerende at andre mennesker, særlig hvis det er mange mennesker, mener at vi er så primitive og ekle som det skrikes ut at vi er gjennom Phaedra's Love. Da er vi nemlig ikke mennesker mer, bare tomme, følelsesløse skall. Det er en reduksjon jeg ikke vil være med på, og det er ikke et menneskesyn jeg deler. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har sett stykket, jeg tror jeg hadde fått en følelse av ekstremt ubehag og sterk motvilje. Her hjemme kunne jeg av og til, heldigvis, lukke boka og ta ei pause. Men det skal litt til å gå fra en teaterforestilling. Likevel er jeg rimelig sikker på at jeg ville gjort det òg.