Takk, og farvel

Men årets første leste roman blei Hakkepølsa av Torgny Lindgren. Den hadde liggi øverst i stabelen på stuebordet så fryktelig lenge nå, et støvlag hadde til og med danna seg over det glatte omslaget, og jeg var etterhvert blitt ganske lei av å se på den grønne forsida. En kveld strakk jeg ut handa og tok tak i boka, og like etter leste jeg om en 107 år gammel notisskriver på gamlehjem, som etter mange, mange år med skriveforbud finner fram blyanten igjen. Anledning: redaktøren, som utstedte skriveforbudet i 1947, er død. Nå kan endelig den gamle mannen vende tilbake til førtitallet og særlig 1948, den svenske landsbygda, alle de små gårdene og menneskene og skrive om hva som egentlig hendte den sommeren da Lars Högstöm og Robert Maser kjørte rundt på jakt etter den beste hakkepølsa, endelig kan han fullføre notisen som han satt midt i da det skjebnesvangre brevet fra redaktøren kom.

Hakkepølsa er en lett tekst som byr på få utfordringer for leseren. Persongalleriet er variert og snålt, og en blir kjent med mange forskjellige, til tider nokså lunefulle skikkelser, som alle har noe å si for den helhetlige historia når en er ved veis ende. Det kan virke som om det hele er skrevet i nærmest en strøm (og det går fint å lese boka på en kveld også), en strøm som er full av energi, fortellerglede og livskraft. Men bortsett fra den umiddelbare underholdningsverdien, de underfundige historiene og de uvanlige løsningene er ikke dette ei bok som blir sittende lenge i hodet (da jeg var ferdig, var jeg ferdig). For min del var det nok på grunn av at jeg ved endt lesing ikke satt igjen med noen spørsmål til teksten. Alt løste seg, alle fikk sitt, og notisskriveren hadde endelig fullført sin oppgave. Det var ikke noe tilbake, noe uløst eller noe uforklarlig. Hvis jeg skal dra linjer mellom denne boka og Humlehonning, som jeg leste i høst, virker det som om det å forsones for å kunne dø i fred er noe sentralt, i likhet med det å fullføre sin livsoppgave, hva nå enn det måtte være.

Torgny Lindgren er som kjent en av "De aderton" som hvert år deler ut Nobelprisen i litteratur. At han har en fast stol der er kanskje like greit, for da er det i alle fall ingen overhengende fare for at han sjøl mottar prisen. Det hadde jeg nemlig, etter å ha lest to bøker av forfatteren, vært svært uenig i, sjøl om mange mener at han, sammen med Per Olov Enquist og Kerstin Ekman, er Sveriges viktigste kandidater. Hvordan kan ei bok som ikke setter avtrykk, gir meg noe, motta en så gjev pris? Hvordan kan en forfatter, som skriver lette og bisarre folkelivsskildringer i en svært humoristisk og forenkla tradisjon etter Selma Lagerlöf, bli anerkjent, kritikerrost og prisbehengt? Men nå er det heldigvis ikke et alternativ -.

Etter to romaner, som antageligvis og forhåpentligvis er representative for Torgny Lindgrens forfatterskap, vil jeg nå helst ikke lese noe mer fra hans penn de nærmeste åra. Jeg vil lese det som er virkelig godt, det som setter spor, det som er noe. Har jeg behov for litterære lettvektere skal jeg klare å finne fram til det sjøl. Så, til dere terningtrillere i landets dagspresse, som opphøyer og bejubler og i etterkant siteres på ymse bøkers omslag: nei, dette er ikke "en bragd av en bok" (Yngar Ustvedt, VG). Dette er ei helt ordinær bok, med et litt uvanlig innhold og et helt vanlig utfall, skrevet av en litt over middels fantasifull forfatter med god kontroll på tastaturet. Er det ikke greit å kalle en spade for en spade?

Det må også nevnes at Torgny Lindgren i denne boka fra 2002, også skriver inn seg sjøl. Riktignok er han bare en guttunge som en sommerdag får besøk av to mannfolk som gjerne vil smake litt av gårdens hakkepølse. Gutten er aleine hjemme, småsjuk av tæring, tynn og bleik, men klatrer likevel ned i kjelleren for å hente spesialiteten. Som takk synger mannfolka for han. Det hevdes at nettopp denne episoden er sann. Om den er det eller ikke, betyr forsåvidt ingenting for meg, men: måtte han skrive inn seg sjøl? Er det nødvendig å bygge bro mellom fiksjon og virkelighet på den måten? Kan ikke boka få stå aleine? Jeg bare spør.

En stum maktkamp

Torgny Lindgren kobler i Humlehonning en kvinnelig forfatter, midt i førtiåra og temmelig enslig, sammen med to gamle brødre, som ikke har snakka sammen på mange, mange år, sjøl om de er naboer. De har hver sin sjukdom (henholdsvis kreft og problemer med hjertet) og hadde dødd for lengst, hadde det ikke vært for at de begge er like sta og har hamstra matvarer for en ny verdenskrig. Deres eneste og store mål er å overleve broren, det vil si kjipingen i nabohuset. Inn i dette vikles forfatteren, som både rydder, vasker, mater, tømmer bøtter med avføring, leiter, snakker med og på en slags måte både forsoner og tar livet av de to gamle og sjuke.

Boka er kort, usentimental og lett, ført i et enkelt språk hvor replikkene sjelden markeres. Det virker derfor som om teksten kommer i en strøm. Den kan også leses i ett, det er verken spesielt slitsomt, utfordrende eller underholdende. Det er heller ikke noe særlig trist, sjøl om det som faktisk hender ikke er muntert, og historiene som gjenfortelles er prega av sorg og savn. Men jeg synes ikke det er morsomt heller, enda det er ordet som ofte blir brukt om Torgny Lindgrens bøker. For meg drar han det akkurat litt for langt hver gang, sånn at jeg isteden for å tro på det han skriver, blir skeptisk.

Hovedhistoria er som følger: brødrene Hadar og Olof forteller sine historier til den kvinnelige forfatteren, som danner seg et bilde av hva som tidligere har hendt og hva som er årsaken til at brødrene ikke lenger snakker sammen. På sett og vis ordner hun opp mellom de to, samtidig som hun skriver på sitt nye romanprosjekt. Etter at livshistoriene er fortalt og begge brødrene oppfatter seg sjøl som seirende, det vil si den lengstlevende, dør begge to, omtrent samtidig, og forfatteren kan trygt reise.

Den faktiske forfatteren Torgny Lindgren opplever jeg som nesten helt fraværende i denne boka. Det er den kvinnelige forfatteren som er fokaliseringsinstansen, og gjennom henne forklares og formidles hva som skjer i de to, nesten identiske trehusene. Det jeg likevel har problemer med her, er: hvorfor velger en ensom, kvinnelig forfatter, som er ute på en dårlig besøkt foredragsturné, å bli hos en gammel mann som lukter så vondt at hun nesten brekker seg? Hvorfor velger hun å bli igjen hos Hadar, enda hun fint kan reise etter det første snøfallet?

Jeg forstår hvorfor Torgny Lindgren må ha henne der, hun skal jo forsone Hadar og Olof der hun går fram og tilbake i vinterkulde, snø og vind, hun blir enda ett element de to brødrene har til felles, men til forskjell fra andre mennesker og dyr, dør hun ikke fra dem. Dessuten er det hun som formidler historiene, og det kunne hun jo ikke gjort om hun ikke var der. Men sjøl om hun er ensom og aleine, sjøl om hun ikke har noe bedre å ta seg til, så går jeg ikke helt med på det. Hvorfor tenker hun ikke høyt rundt det, sånn som med alt annet? Leseren får være med på brev til forlaget, nye skriveprosjekter, ideer, utdrag fra en helgenbiografi, men ikke tanker rundt brødrene, hva de vil med henne og hvorfor hun blir. Ville hun ikke tenkt på det i virkeligheten?

De tre hovedpersonene (ja, jeg oppfatter det som tre, sjøl om den kvinnelige forfatteren på mange måter er såpass tilbaketrukket at hun bare er en forteller) tenker og snakker veldig likt, noe som er med på å gi boka en monoton grunnstemning. I tillegg er det et ganske dominerende (og befriende) fravær av teknologi, det mest spennende som skjer er at avisa kommer, men den leses ikke, den brukes bare til å fyre i peisen med. Fordi det er så mye som gjenfortelles og så lite som faktisk skjer, opplever jeg at "spenningskurven" nærmest står stille gjennom hele boka. Men det gjør egentlig ingenting. Det monotone og stillestående reflekterer brødrenes lange, seige liv, deres ensomhet og ulykkelighet.

Når Hadar og Olof dør og den kvinnelige forfatteren endelig reiser, kunne jeg puste letta ut. Romanen er en av de absolutt snåleste jeg har lest på lenge, full av elementer som jeg verken forstod eller likte, avsnitt som er groteske, ekle og usannsynlige, for eksempel: hvorfor runker den kvinnelige forfatteren Hadar? hvorfor lar hun seg overtale til å smake på Olofs verkebyller? hvorfor blir historia om humlehonningjakta fortalt flere ganger? hvorfor hadde Hadar et behov for å skjære Minna? Jeg må også legge til følgende spørsmål, som jeg grunna fælt på da hovedkonflikten blei rulla fram; hvorfor har ikke brødrene klart å forsones? Jeg opplever at Lindgren her tar en enkel utvei med å beskrive et hat, som ikke er hat, men sorg.

Humlehonning er langtifra så søt som tittelen antyder, og ikke så god som både forlag og anmeldere hevder på bokomslaget. Jeg deler heller ikke Cecilie Engers tydelige begeistring, som dominerer forordet. Men jeg skal gi Torgny Lindgren en sjanse til, likevel. Han er jo tross alt en av "De Aderton".