Krimfri påskelektyre

Påska er krimtid for veldig mange, men for de av oss som ikke trenger eller ønsker å velte seg i død og fordervelse og et kraftig ytre spenningsjag også i bokform eller absloutt hele tida, kommer jeg her med noen gode alternativer til krimfri påskelektyre. God les!

Linn Ullmann - Det dyrebare

En familie på tre generasjoner er på ferie på sommerstedet for å feire matriarken, og en alvorlig hendelse påvirker dem alle på svært ulike måter. Hva skjer med ens egen identitet etter mange års ekteskap eller isolasjon? Hvor vanskelig er det å finne tilbake til seg sjøl? Hvordan takler en familie som nesten ikke snakker sammen en alvorlig hendelse? Hvordan påvirker det dem? Og hvilke hemmeligheter skjuler de egentlig for hverandre? En tilsynelatende enkel roman om det komplekse, om mennesker og alt som rører seg i oss.

Kjersti Annesdatter Skomsvold - Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Mathea Martinsen er ei helt vanlig, gammel dame. Det er i alle fall det hun vil du skal tro om du ser henne på butikken. Men ikke se lenge! Hun skremmes så lett, så lett, og det verste av alt er kontakt med andre mennesker. Slik er hennes erfaringer. De er få, de er vonde, og det hendte for lenge sida. Det er noe snurrig og sjarmerende ved hele hennes vesen som får en til å lese videre, og i bruddstykker kommer fortida for dagen. En kort, vemodig og nydelig roman om å være gammel og ensom, om å ikke leve og å være redd for selve livet.

Eleanor Catton - Prøve

Debutromanen til Eleanor Catton tar plass i et stort, kunstnerisk skolemiljø, og kretser rundt oppsetninga av et teaterstykke. Vi følger flere personer over lengre tid, og får deres versjoner av nåtid og fortid i nøye uttenkte bruddstykker. Noen spiller et instrument, andre arbeider med å finne skuespilleren i seg sjøl. Men hvem kan vi som lesere stole på? Samtidig med dette rystes hele området av en saftig skandale: En lærer sies å ha hatt et forhold til en elev. Men hvordan henger det egentlig sammen? Ei intens og intelligent bok som krever at leseren følger godt med...

Tove Jansson - Billedhuggerens datter

Det er ei lita jente som er fokaliseringsinstansen i denne romanen, og hun betrakter sine kunstnerforeldre, deres stadig losjerende venner på sommerhuset og de fastboende i den finske skjærgården med et klokt, observant og sikkert blikk. Boka, som er lagt tilbake til et rolig 1920-tall, er episodisk og tar utgangspunkt i forfatterens egne erfaringer. Barnet vi møter er kontaktsøkende og samtidig avventende betraktende og analytisk, ofte aleine, men ikke nødvendigvis ensom. Det er jo så mye å oppdage! Gradvis, over flere år, utvikler hun seg, og med henne sansingene, erfaringene, språket og fantasien. Ei varm, realistisk og samtidig sår bok om å bli voksen, finne seg sjøl og sin egen vei.

Sigrid Undset - Bøkene om Olav Audunssøn

Fjorårets sterkeste leseropplevelse var Sigrid Undsets to bind om Olav Audunssøn, Olav Audunssøn i Hestviken (bok I, bok II, bok III) og Olav Audunssøn og hans barn (bok I, bok II, bok III, bok IV). Verket er så imponerende og storslått at jeg rett og slett må trekke det fram. Kort sagt er dette sagaen om Olav, om hele hans liv fra fødsel til død, om hans bragder, hans utholdenhet, kampvilje, dyder og feil, hans svik, tvil og tro, hans kjærlighet og hans ettermæle. Nydelige, rørende og virkelighetsnære bøker for alle med respekt for komposisjon, historie, stor fortellerkunst, vanskelige skjebner og et suverent språk.

Riktig god påske til dere alle!

Sommerlesing, del III

Fra sommerferie til hverdag! Dagene gjør brå kast, og nå er rutinene allerede et viktig aspekt igjen - fraværet av rutiner er vel noe av det viktigste ved ferien. De første dagene etter en lang ferie føles det alltid som om en ligger litt bakpå, som om huet henger igjen på stranda eller som om kroppen fortsatt er i Danmark, men heldigvis tar det ikke lange tida før en henger med i svingene igjen. Som en distraksjon fra alt som har med oppstart å gjøre, har jeg nå konsentrert meg om å rydde i bokhyllene på arbeidsrommet mitt. Jeg har sju av dem, pluss ei vegghylle, et avlastningsbord og noen bokstabler på golvet. Med litt hell klarte jeg å trekke sammen mer enn én hyllemeter med bøker - noe som igjen betyr at jeg har lest mer enn én hyllemeter med bøker så langt i 2017. Og stablene på golvet blei redusert til en liten. Det er jeg kjempefornøyd med! Hva jeg har lest, og hva jeg skal lese, kan du ta en kikk på under.

Alexander L. Kielland

Fortsettelsen på Gift står fortsatt for døra, men den havna litt etter i lesekøen på grunn av årets hovedfokus under sommerlesinga (det kommer mer informasjon lenger ned). Jeg satser på å lese mer Kielland i løpet av høsten.

Jens Bjørneboe

Og på plassen foran Kielland finner vi Bjørneboe. Jonas er siste boka i ei omfattende tre-i-en-bok, og jeg gleder meg til å plassere den tjukke, brune boka inn i reolene for leste bøker. Når jeg har lest ut siste biten av boka jeg holder på med nå, planlegger jeg å hive meg over den!

Per Olov Enquist

For lite lesetid førte til at sjølbiografien til Enquist måtte vente i juni, og det ser ut til at han kan vente ei stund til. Planen var å lese den i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill da temaet var "jeg lever", og der passa den jo godt, for Enquist er en gammel mann. Men nå er den runden for lengst omme, og tema for august er "ond og/eller gal". Mye kan sies om Per Olov, men det passer da virkelig ikke. Jeg veit forresten ikke om det passer på noe i mine hyller...

Sigrid Undset

Ekstrem innspurt på siste bok av siste bind i historia om Olav Audunssøn! Klikk på lenkene om du vil lese mer om bok en og bok to. Sigrid Undset har skrevet hans liv, intet mindre, og sjøl om jeg ser fram til å avslutte ei tjukk bok, er det vemodig å skulle forlate Olav blant boksidene igjen. Han er jo så levende! Og hadde det ikke vært for at jeg av og til må tørke ei tåre for å være i stand til å lese videre, hadde jeg trodd han satt rett ved sida av meg og fortalte meg alt sammen. Dette er stor litteratur, og jeg gleder meg til å skrive om det! Straks innkassering av årets mektigste lesekryss!

Marita Fossum

Fossum er ei venteberte som bare må vente, jeg har hatt annet å lese på. Men hun trekkes med videre likevel. Kanskje det blir en skikkelig leseopptur nå i august.

Tove Jansson 

Billedhuggerens datter er lest, likt og omtalt, og den anbefales rett og slett til alle som liker Sommerboken! Nok en nydelig roman med masse stemning fra den finlandssvenske mesteren.

Aino Kallas

Og apropos det finlandssvenske, her er ei dame til som er verdt å lese! Riktignok er hun å finne i en helt annen språkdrakt enn Jansson med verket Gjennom eld og vatn, men det kler fortellingene, språket og tematikken. Jeg er storfornøyd med mitt nye litterære bekjentskap, og gleder meg til jeg kommer over neste bok av henne! Lesekryss!

Tre riddersagaer

Denne boka bor på nattbordet om dagen, der den trofast venter på å bli bladd og lest i. Av og til gjør barna nettopp det - men boka er kjedelig, må vite, for den har jo ingen bilder. Da er det trygt for boka å vite at jeg har en ganske annen oppfatning, og at jeg snart skal lese Sagaen om Partalopi. Snart.

Bokhyllelesing

Mitt valg for sommerens runde av Bokhyllelesing 2017, da vi fokuserte på tjukke bøker, blei Sigrid Undsets andre bind om Olav Audunssøn. Jeg var ikke sikker på om jeg ville komme igjennom med en konkurrerende murstein i veska, og frykta at angsten skulle vokse seg så stor at resultatet blei at jeg ikke leste noen av dem. Men nå er altså mursteinen straks ferdiglest!

Mary Shelley

Og for augustrunden av Bokhyllelesing 2017 skal jeg plukke fram bok nummer 15 i ulesthylla - nemlig Frankenstein! Jeg ser fram til å  lese det som for meg er en helt ny forfatter, og som i tillegg er en velkjent referanse og en litterær klassiker!

Guillaume de Lorris

Men hva er vel et leseår uten et episk verk? Jeg er i gang med Roseromanen, som jeg leser i lunsjen, og det er virkelig imponerende saker. Stikkord er rett og slett allegori. Det er utrolig stilig når det er så bra gjennomført!

Sommerlesing

Sjøl om årstida er sommer ei god stund til, har jeg ikke ferie lenger. Og uten ferie blir det heller ikke noe skikkelig dreis på sommerlesinga. De nevnte titlene fra forrige oppdatering får derfor vente videre i ulesthylla, sammen med alle de andre.

Biografi

Dersom jeg mot all formodning finner en biografi, ei fagbok eller en biografisk roman som kan passe med kategorien, skal jeg sjølsagt lese, jeg også. Men dersom slikt ikke dukker opp, får jeg bare vente til neste kategori.

Faglitteratur

Slikt meldte seg ikke i juli, men jeg forventer at det gjør sitt inntog når som helst nå. Det er bare å stålsette seg, og bruke andre bøker som lokkebiff om det blir stritt.

Fortsatt god lesesommer til alle ferierende, og riktig god oppstart til alle som er på jobb igjen! 

Billedhuggerens datter

Bildekilde: Bokelskere

Etter å ha lest Eve Chases slitsomme forsøk på en roman, kjente jeg at jeg måtte ha en positiv leseropplevelse. Og den fant jeg på denne måten: Jeg valgte en forfatter som jeg kjente til fra før, for å garantere at jeg skulle føle meg hjemme i språk og stil. Neste premiss var at boka ikke måtte være for lang, for å unngå å miste motet før jeg var kommet halvveis. Deretter fant jeg fram noen alternativer og leste den første sida i bøkene for å se om dette var noe som kunne appellere til meg akkurat nå. Og på tredje forsøk - det var det! Dermed var valget tatt, og jeg gikk for alvor i gang med Billedhuggerens datter (1968, på norsk i 1969 ved Gunnel Malmström) av Tove Marika Jansson (1914-2001).

Kort fortalt er ramma rundt boka inspirert av Tove Janssons egen oppvekst på 1920-tallet. Den er ingen sjølbiografi eller faktabok, heller ei erindringsbok uten et tilbakeskuende og bedrevitende voksent blikk. Det er barnet Tove som fører ordet, og i boka er hun en navnløs jeg-person. Slik kommer ikke forfatterens egen biografi for tett på leseren, men de som kan og vil kan finne fram likheter og forskjeller og pusle sammen en helhet. For meg var ikke det viktig i det hele tatt, det var mer det å være med i hele det kunstneriske, skapende og veldig sansende universet hun skildrer.

Det litterære, fortellende barnet er et nærværende, varmt og begeistra barn. Jeg-personen har mye energi, mye positivitet, hun har et konkret og underholdende skråblikk på tilværelsen samtidig som hun er god og mild, men bestemt. Det skaper mange morsomme situasjoner. Hun vokser opp i en litt unormal familie, der faren er billedhugger og mora er tegner. Begge er mye opptatt med sine respektive karrièrer og har kanskje ikke alltid tid til å være så mye med barnet sitt. Hun blir derfor gående en del aleine, og hun undrer, fantaserer og erfarer i sitt eget, uforstyrra tempo.

Barnet elsker når faren er på fylla og lytter til de spennende historiene som fortelles på kjøkkenet, hun trekker inn lukta av sprit og sigarer og smugkikker når det braker løs med en slåsskamp. Hun elsker den voldsomme stormen som herjer på eiendommen ut mot havet og når alle må løpe rundt for å redde tingene ute, båtene og til og med sjølve kaia. Hun liker sommerhuset og alle de snåle naboene og gjestene og de merkelige prosjektene som foregår og integrerer seg sjøl som en naturlig del i smått og stort. Hun holder pusten når far skal støpe og hun veit godt at hun ikke må forstyrre når mor jobber. Så hun sniker seg rundt og lager teater for de som vil se på, om det så er i regnvær for bare ei småsenil dame og en katt. Eller hun ror ut i båt med en venn og tvinger seg til å ro rett inn i tåka og frykten.

De nitten kapitlene er korte og episodiske, klart avgrensa i tid og sted og i forhold til hvilke personer som er med. Kapitlene er tett på novella som sjanger, men er likevel så tett sammenbundne at jeg velger å se boka som en roman. Den sceniske komposisjonen og barneperspektivet minner om Sommarboken (svensk tittel). Når kapitlene i tillegg er lagt til disse lange sommerdagene, der havet er endeløst og skyene ruller over himmelen i den finske skjærgården, blir også stemninga noe lik. Men det trekker verken den ene eller andre boka ned, det er heller det motsatte. Bøkene støtter hverandre som tekster fra samme univers, der menneskene er overlatt til hverandre og sine begrensa omgivelser, og frivillig underlagt - og avhengig av - naturens mange luner. Kanskje er det der fantasien får spillerom, mennesket får skaperkraft og kunst oppstår.

Barneperspektivet i romanen er gjennomført, men ikke uten utvikling. I begynnelsen er det tydelig at vi har med et lite barn å gjøre. Hun er svært konkret, hun har et begrensa ordforråd, misforståelsene og antagelsene er mange og morsomme, og hun lager sin første skulptur. Hun lever i en blanding av fortid og nåtid, myter og virkelighet, det abstrakte og det konkrete. Og over alt sammen rager kunsten og Gud. Seinere virker det som om hun løsriver seg fra det siste, men kunsten fortsetter å modne sammen med henne, verket igjennom.

Etter hvert blir det et eldre barn vi møter, et sterkere, staere, mer krevende barn med mange ideer og planer og stor gjennomføringskraft. Hun er driftig og dyktig, nysgjerrig og ydmyk. Sommergjestene til mor og far, derimot, sitter kan hende igjen med et litt annet inntrykk etter å ha møtt på henne og brødrene. Ettersom boka går mot slutten, modnes barnet mer og mer, og når vi forlater henne, er jeg ganske sikker på at hun ikke er så langt unna sin egen debut - i tidsskrift i 1928 og med bildebok i 1933. Slik er Billedhuggerens datter ikke bare ei erindringsbok, den er også ei dannelsesreise, der barnet utvikles og blir kunstner. Og språket, tankene, ferdighetene og kunnskapen hennes er så overbevisende, at hun er klar allerede før hun er tjue år.

Boka er befriende på mange måter. For det første er hele vår teknologiske og multimediale verden totalt tilsidesatt og ikkeeksisterende til fordel for samspillet mellom natur og kunst, foreldre og barn samt dynamikken i skapelsens mange faser. De er ute i båt, men de ror. De ferdes på øyene, men de går. De er på tur og har med matpakke. De finner små skatter i fjæra og kaster stein i havet. I de få byscenene er det verken snakk om biler, motorsykler, lyskryss, heiser, reklameskilt eller kino. Ulike former for teknologi virker totalt uinteressant.

For det andre er en ytre verden heller ikke til stede som noe. Det er aleine barnets tanker, erindringer, leik og fantasi som setter grenser for innholdet i kapitlene, ikke hva som går an, hva som fins, nyheter, økonomi, krig, uro eller noe annet hun har sett på tv eller hørt på radio. Hun virker helt upåvirka, helt blank for kulturelle fellesreferanser utover de religiøse og kunstneriske, i sin egen boble, der det som er viktig er sansing, erfaring og det å kunne skape noe eget. Den ytre verden er ikke der. All den energien vi i dag bruker på å følge med på alt og alle over hele verden, kan hun bruke på seg sjøl. Og resultatet blir helt enestående.

Likevel er det ei nådeløs bok. Sjøl om skildringene innimellom kan nærme seg idylliske, er det lett å se det ubarmhjertige, ensomme barnelivet hun lever. Barneperspektivet gjør dette enda tydeligere, for barnet går uten denne voksenkontakten som er så viktig i dagens barneoppdragelse, med fysisk nærhet og psykisk trygghet. Alt hun gjør, gjør hun sjøl, i lys av de voksnes ideer om kunsten og livet og hva som betyr noe. De voksne spenningene ligger rundt henne, lista for evner og prestasjon ligger skyhøyt. Allerede da, på 1920-tallet, var dette en livsførsel som var på vei ut. Men det var et liv som fantes, og Tove Jansson viser det fram i all sin bredde, det livet som forma henne, som kvinne og forfatter og tenkende menneske. Dette mystiske, magiske kunstnerlivet.

Igjen: Kunsten. Hun kommer aldri utenom, men lever med og i og til slutt tror jeg ikke hun kan leve uten. Kanskje det var derfor hun også fant seg til rette der, i et skapende element, stadig lesende, skrivende, tegnende, tenkende. Billedhuggerens datter er skarpe erindringer i et følsomt og presist språk. Jansson skriver med masse varme og omsorg og er nært på alle menneskene hun skildrer, slik at de blir virkelige med sine rynker og barter og oppheng på gips og glansbilder. Men boka er helt fri for sentimentalitet. Den er stram, vakker, velforma og sann - og helt nydelig å lese en lang sommerdag.

Sommerlesing, del II

Sommer, sommer, sommer! Med sommerstengt barnehage, sommervær og sommerklær, har jeg egentlig ikke noe valg: Nå er det sommerferie! Og godt er det, for her er det varmt døgnet rundt, så sannsynligheten er stor for at jeg ikke ville fått gjort så mye på jobb uansett. Da er det mye bedre å kose seg skikkelig med lange, varme utedager, glade barn, leiking, turer, sykling, bading, melon, jordbær og massevis av is! Og innimellom skal jeg naturligvis forsøke å få til litt lesing.  

Alexander L. Kielland

I juni leste jeg Gift på nytt, ei bok som var særprega og intens da jeg leste den i tenåra, og som ikke var noe mindre særprega og intens nå. Alexander L. Kielland er en svært dyktig forteller, han har et godt grep om hovedfortellinga og de ulike historiene han beretter. Og, noe som forundra meg, var at to av bokas aller sterkeste scener faktisk var akkurat slik jeg huska dem. Jeg gleder meg til å lese videre!

Jens Bjørneboe

Og nå som Gift er lest, er det fritt fram med Jonas! Jeg håper jeg får lesetid i løpet av juli.

Per Olov Enquist

Planen var å lese sjølbiografien til Enquist i forbindelse med biografisirkelen til Ingalill i juni. Men det skjedde bare ikke. Jeg hadde nok litt for mye å gjøre og litt for få lesetimer til å kunne gape over ei slik omfattende bok. Jeg tar likevel med meg boka videre og håper den leses i løpet av sommeren, eller kanskje mer realistisk, i løpet av året.

Sigrid Undset

Etter å ha lest første bind om Olav Audunssøn i løpet av våren og hatt ei god lesepause, er jeg nå klar for andre bind. Jeg leser fortsatt sammen med Birthe og koser meg veldig, sjøl om lesinga også er vondt og vanskelig. Men altså, den skrivestilen til Undset, i kombinasjon med historias innhold og krafta hun forteller med, er helt enestående. Anbefales!

Marita Fossum

Fossum må fortsatt vente, kanskje til august, eller kanskje til jeg er i humør til det som ser ut til å være nok ei trist bok. Jeg trenger at bøkene er noe mer, ikke bare en isolert følelse eller ei nedgraving i ett bestemt tema.

Tove Jansson
Og med Tove Jansson er alltid noe mer, garantert! Det var ei skikkelig drømmebok, denne Billedhuggerens datter fra 1968 (på norsk i 1969 ved Gunnel Malmström). Jeg koste meg masse med språk, stemninger og erindringer fra et liv som er langt unna mitt eget, men som likevel kjennes så nær. Omtale kommer.

Eve Chase

Black Rabbit Hall er lest og omtalt og fordøyd og vel så det, og faktisk, når jeg tenker meg om, allerede ganske glemt. Ingen vinner der, altså. Jeg er i tvil om jeg skal gi meg sjøl et lesekryss, men de 389 sidene må vel være til godt for noe.

Aino Kallas

Plutselig en kveld satt jeg med nesa i boka Gjennom eld og vatn skrevet av finske Aino Kallas (1878-1956), og fy søren, for noen fortellinger! Og for et språk! Og for en saftig oversettelse! Det blei med andre ord ganske seint på natt før jeg slutta å lese, og nå er det ikke så mye igjen av boka. I tillegg er forfatteren ei skikkelig fascinerende dame. Omtale kommer.

Jon Fosse

I løpet av juni leste jeg Jon Fosses Dikt. 1986-2000, og jammen blei det ikke et innlegg av den også. Kvaliteten på dikta kom bedre fram jo mer jeg leste, og enda bedre blei de da jeg skreiv om dem. Det i seg sjøl er en interessant observasjon som beskriver meg godt som lyrikkleser. Jeg trenger tid til å komme inn i symbolikk og poetisk sfære, og jeg må jobbe meg ned i materialet for å få et varig utbytte. Det er en spennende prosess. På den andre sida er jeg veldig glad for at det ikke er slik med alt jeg leser.  

Tre riddersagaer

Når jeg syns at jeg har levd ei stund (les: for lenge) uten noe som tematiserer middelalder (ingen artikler, bøker, reportasjer, nyheter, diskusjoner, tanker), vender jeg tilbake til middelaldertekster. Denne gangen er det tre riddersagaer som står for tur. Jeg er i gang med lesinga og koser meg masse!

Bokhyllelesing

Som jeg har skrevet om her, lider jeg av valgets kvaler, og tar ikke lett på bokvalget. Det er litterære mursteiner som står for tur, de skal helst være på mer enn fem hundre sider og de skal leses innen juli er omme. Så raska på! 

Sommerlesing

Fordi det er ferie, ser jeg for meg at jeg får mye mer lesetid enn normalt, sjøl om jeg veit av erfaring at jeg får langt mindre enn jeg tror. Likevel stopper det ikke meg i å velge meg noen potensielle sommerbøker: De fortapte spillemenn av William Heinesen, Larmen og vreden av William Faulkner, Da duene forsvant av Sofi Oksanen, Arkitekt av Merethe Lindstrøm og den berykta Sannheten om Harry Quebert-saken. Så får vi se hva som utfolder seg i løpet av sommerdagene...

Faglitteratur

Med jobbstart i august kommer slikt tidsnok og tynger lesedagen med den tørreste lektyre (den en leser ufrivillig, også kjent som tvangslesing - det blir aldri bra), innimellom glimter den til med overrraskende informasjon og kul formidling. Inntil videre har jeg satt hjernen i det skjønnlitterære giret og ser fram til å kose meg med smått og stort.

Jeg ønsker dere alle en knall boksommer! 

Sommerens lesevaner

Ei rask spørrerunde om sommerens lesevaner følger under, ei liste som jeg plukka opp hos Astrid Terese på bloggen Betraktninger. Spørsmåla, her i en lett omskrevet versjon, og ikke minst det å lese andres og å tenke på egne svar, ga meg skikkelig sommerstemning! Og det er jo ikke så dumt akkurat nå.

1. Pleier du å lese mer, mindre eller som vanlig om sommeren?

Før jeg fikk barn: Mer! Etter jeg fikk barn, med sommerstengt barnehage: Mindre! Det er ikke så greit å lese når en stadig må plastre knær, tørke opp saft, hente is, skjære melon, fylle på vannpistoler, hoppe tau, tegne med kritt, vanne blomster, henge opp tøy, fjerne sand fra tær og ører og truser, og for å ikke snakke om umuligheten av å lese mens vi er på biltur, sykkeltur eller badetur.

2. Leser du samme type bøker på sommeren som resten av året, eller leser du noe spesielt når det er sommer?

Jeg er vel som mange andre, som ønsker noe litt lettere om sommeren innimellom grilling og bading og myggestikk. Men så irriterer jeg meg grønn over alle upresishetene og slurvet i disse lettere bøkene at det bare blir styr, så det er vel greit å lese det samme om sommeren som ellers om året lell. Når det er sagt, forsøker jeg alltid å plukke ut sommerlektyren med omhu.

3. Beskriv den ultimate sommerleseplassen.

Aller helst har jeg en behagelig (men ikke for behagelig, da er det fort gjort å sovne) liggestol i skyggen, for eksempel under et tre. Sola skinner, men ikke så skarpt at jeg må myse hele tida. Tett inntil liggestolen står det lite bord, der jeg har forfriskninger, penn og notatbok og andre ting jeg måtte trenge. Og det viktigste av alt: Barna leiker et lite stykke unna og passes av noen andre!

4. Hvilken bok er perfekt for en sløv dag på stranda?

Da ville jeg nok velge ei bok som tilsynelatende ikke krever at jeg investerer så mye i fortellinga helt umiddelbart, ei bok jeg veit jeg vil kose meg masse med, eller ei bok jeg har lest tidligere og har et inderlig forhold til og derfor vil lese igjen. Bøkene bør dessuten ikke akkurat være praktutgaver. Eksempler blir derfor noe lettere skrevet av forfattere som Anna Gavalda, Alexandre Dumas, Marisha Pessl, Raymond Chandler, P. G. Wodehouse eller Agnes Ravatn, en klassiker av Jane Austen eller Charles Dickens, eller Narnia-bøkene. Men så drar ikke jeg på stranda for å lese, heller. Det går mest i bøtte og spade, og sand, sand, sand.

5. Fortell om ei god bok som utspiller seg på sommeren.

De fleste gode bøkene jeg har lest, foregår ikke på en bestemt årstid. Unntaket er naturligvis Sommerboken av Tove Jansson, som mange andre også trekker fram her. Andre bøker med mye positiv sommer i seg er Den afrikanske farm av Karen Blixen, Besettelse av A.S. Byatt, Bestemødrene av Doris Lessing, og de mer ufordrende Mrs. Dalloway og Til fyret av Virginia Woolf. 

Det var meg, hva med deg?

Bokhyllelesing 4: Skandinavisk bok

Tema for Bokhyllelesing 2017 for april, var å lese skandinaviske bøker utgitt mellom 1945 og 1990. Vi kunne med andre ord velge mellom et utall forfattere fra flere nasjoner og en svært stor mengde utgivelser fra alle sjangre over en tidsperiode på førtifem år. Med så mange interessante, spennende og helt ukjente alternativer skal det godt gjøres å ikke finne noe lesverdig! Og uansett om du gikk i norsk, svensk eller dansk retning, om du leste noveller eller essays eller den tjukkeste romanen du kunne finne som du kanskje ikke er ferdig med enda, så er det nå på tide med ei oppsummering.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med de skandinaviske bøkene:

BokBloggBerit leste Trollsteinen og Pilegrimsferd av Vera Henriksen

Ida leste Sommerboken av Tove Jansson

Åslaug leste Novemberlys av Mette Winge

Hedda leste Den onde hyrde av Jens Bjørneboe

Gro leste Alberte og Jakob av Cora Sandel

Per publiseringstidspunkt er det altså fem stykker som har lest og skrevet om sine bøker, og som vi ser av lista over, dominerer både sjangeren roman og de kvinnelige forfatterne. Men nasjonalitetene er ulike, og i utvalget har vi både norske Vera Henriksen, finlandssvenske Tove Jansson, danske Mette Winge og norske Cora Sandel, som på sett og vis gjorde svenske av seg slik Amalie Skram gjorde seg dansk. Det vil jeg kalle god spredning. Av undersjangre har vi historiske romaner fra Henriksen, en episodisk og poetisk kortroman fra Jansson, krim fra Winge, samtidsroman fra Bjørneboe og vår nære historie fra Sandel. Det er også en ganske fin variasjon. Vel gjennomført, alle sammen!

I mairunden av Bokhyllelesing 2017 skal vi være mer sjangerbestemte enn tidligere, og vi skal velge oss enten et skuespill eller ei diktsamling som vi deretter skal lese. Forfatter og publiseringstidspunkt er ikke viktig, og ei heller tematikken. Med andre ord står en ganske fritt også her, og en kan velge og vrake i det beste fra antikken, ta for seg et stykke fra britenes store sønn William Shakespeare, fokusere på vår hjemlige helt Henrik Ibsen eller den mer moderne Jon Fosse, eller hvorfor ikke svenskenes stolthet, August Strindberg? Og orker en ikke henge med mannfolka, kan en alltids kose seg med Sarah Kane, dog det ikke blir mye kos. Da vil jeg heller lese Cecilie Løveid eller Marguerite Duras dramatikk, eller få en god latter med Tom Stoppard. 

Innlegg publiseres når som helst i løpet av måneden bare du er ferdig med lesinga, og husk å gi beskjed på samlesida slik at andre finner innlegget ditt! Om du fortsatt er i tvil om dette er en god idé, er en ekstra lokkebiff til en skeptiker at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Og det er da vel ikke så verst. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Den ærlige bedrageren

Bildekilde: Bokelskere

Siden hun var i midten av tenåra, har den unge Katri Kling hatt ansvaret for den ti år yngre broren Mats. Hun har jobba hardt hele veien, og sørga for mat og klær og tak over hodet for dem begge. Mats er litt enkel, ganske stille og glad i å lese, men arbeidsom når han først får ei arbeidsoppgave. Han er djupt fascinert av båter, han lager skisser i smug og drømmer om å en dag kunne seile sin egen båt, gjerne en han har vært med på å bygge sjøl.

Katri er vanvittig glad i lillebroren sin. Hun låner bøker til han, hun sørger for at han har alt han trenger. De snakker ikke noe særlig sammen, men hun er der for han, alltid. Og hun sparer i smug til båtdrømmen hans. Men fordi hun tjener alt for lite som ekspeditør og regnskapsfører i butikken, vil det ta flere tiår før Mats kan få gaven sin. Katri er ute etter en mulighet til å tjene penger, gjerne raskt, gjerne mye. Og dessuten trenger hun jo egentlig ikke å tjene dem heller, hun kan kanskje bare låne, sånn helt i smug, uten å si noe, og gi dem tilbake etterpå. Men det er ingen på den vesle plassen som har noe særlig penger. Katri regner og regner, hun er god med tallene, hun avslører juks og bedrag, hun pruter og skaffer seg rabatter. Tallene er enkle, vakre, og det fins alltid et riktig svar. Likevel blir det ikke nok.

På det lille stedet bor også den eldre Anna Aemelin i det digre Kaninhuset, som hun har etter sine foreldre. Hun vier dagene sine til å tegne og portrettere skogbunnen med all dens skjønnhet og brune, grønne, grå og svarte nyanser. Hun har et skarpt blikk for detaljer. Men midt på skogbunnen tegner hun også inn noen blomstrete kaniner, og når forlaget setter sammen en tekst, blir det bildebok etter bildebok og pengene renner inn. Om vinteren, når skogbunnen ligger under den tette, hvite snøen, jobber Anna Aemelin med sin utstrakte korrespondanse. De fleste som skriver til henne er barn, de vil fortelle henne noe, eller de lurer på hvorfor kaninene er blomstrete. Mange brev kommer fra bedrifter som vil gjøre noe med de blomstrete kaninene hennes. Anna er naiv og sier ja til det meste.

Tove Marika Janssons (1914-2001) bok Den ærlige bedrageren fra 1982 befinner seg i skjæringspunktet mellom de to kvinnene. Det er vinter, en hard og lang vinter med mye kulde og usannsynlige mengder med snø. Butikkbilen, som kjører med varer til Aemelin, kommer ikke fram på veien, og en må gå på ski til byen for å kjøpe proviant i kulda. Men Katri Kling og den store, svarte hunden hennes kommer fram. De vasser i snø, de brøyter seg vei, de tråkker i nysnø, i skaresnø, i råtten snø, de går, ut til odden, til skogen, til Kaninhuset. En dag går de inn med post og mat. Og sånn begynner den, Katris plan.

Den ærlige bedrageren er ei lita bok på kun 205 luftige sider. Men knappheten begrenser seg til formen - innholdsmessig er romanen ganske stor. Uten å egentlig diksutere, kun gjennom å skildre, viser Jansson fram to svært ulike kvinner og deres stillestående liv. Katri er ikke fornøyd, Anna er fornøyd. Katri veit alt kunne vært bedre, Anna fortrenger at det kunne vært bedre. Katri forstår at noe må gjøres, og hun griper en sjanse. Anna forstår ikke stort, utenom skogbunnen, og griper verken dager eller muligheter. Hun sitter bare, der inne i Kaninhuset, og lar Katri komme. Lar Katri styre, spørre, ordne, lese, ta tak i, svare, se, bestemme. Det begynner med den korte leveransen. Så følger korte besøk. Og deretter flytter Katri og Mats inn til Anna, og den store, svarte, navnløse hunden ligger fast på tunet.

Katri er brysk, ukoselig og brutalt ærlig. Ikke bare med Anna, men også med Mats, med alle rundt seg. Hun evner å se objektivt på en sak, og hun legger mang en krangel død med sitt klarsyn og sans for tall og rettferdighet. Anna har lulla seg inn i en kaninkledt skogbunn og lever avsondra fra alle andre enn leserne sine, som hun kun kjenner gjennom brevene. Deres verdener kolliderer: Katris ærlighet, hennes tanker om bedrageri og om snylting gjennomsyrer etter hvert Anna, og hun blir mistenksom og lunefull. Men Annas mjuke naivitet, åpenhet og snillhet smitter også over på Katri, som får en følelse av at hun har gjort noe galt. Tallenes tale er ikke lenger så entydig. Og sannheten, hva med den? Kan den virkelig ødelegge?

Romanen vever seg rundt og rundt dette med bedrageri og sannhet, virkelighet og løgn, slik at en til slutt er usikker på hva som er hva. Også Katri og Anna er usikre. Hvem er de blitt, nå? Kan de gå videre? Hadde ikke de sine liv, før? Var det ikke greit da? Kan de komme tilbake dit? Er ny innsikt alltid godt, er all utvikling bra? Spørsmålene er mange og svarene er få og avhenger av leseren. Hva ser vi egentlig i denne kalde vinteren? Jeg ser ensomme mennesker som nærmer seg hverandre, i et forsøk på å gjøre noe mer enn bare overleve. Jeg ser menneskelighet og håp i et kaldt og omsluttende vintermørke som mest aldri tar slutt. Men våren kommer alltid -.

Tove Janssons roman vekker noe av den samme følelsen som når du river av et plaster: Ilende smerte, behov for lindring. Når livsløgnen avsløres og en tas i et spill, hva da? Det gjør vondt. Å tape ansikt er flaut og en kan bli sint, kanskje aller mest på seg sjøl. Men å stå der, uten alt en har trodd på? Å oppleve at fortida er en annen, minnene er annerledes, mennesker en kjente ikke er de en trodde, hva da? Da har vi ikke så mange valg. Da må vi også granske oss sjøl, nådeløst, ubarmhjertig. Er vi den vi tror vi er? Om vi ikke er, kan vi bli det? Kan vi gjenoppbygge oss sjøl uten å tape noe? Og hva er egentlig verst, å bli bedratt av andre eller av seg sjøl?

Boka inviterer til et spill som kretser om identitet, tro, tvil og om å virkelig kjenne en annen. Og i kulissene, nesten så fremtredende at de også er hovedpersoner, er den svarte, navnløse hunden, utemma, vill, med rovdyrblikk og skarpe tenner, i glimt brålik Katri, og den isolerende, handlingslammende vinteren, med stadig fallende snø og sterk vind rett inn fra det islagte havet. Desperasjon og ensomhet skildres så sanselig, løsningene står fram som så naturlige, og menneskene, ja, de bare er. Akkurat sånn. Akkurat som de skal være. Ikke fullkomne, ikke fantastiske. Men ensomme, lengtende, søkende, håpefulle, desperate, bitre og angrende. Romanen er nydelig mørk og melankolsk, og spenninga ligger i dialogen mellom og utviklinga til de to kvinnene. Dessverre blei leseropplevelsen noe redusert på grunn av slurvete manusvask av Heinesen forlag og en for rask oversettelse av Gunnel Malmström (1921-2007). Litt mer tid, og dette ville blitt perfekt.

Favorittforfattere: T

Årets siste innlegg herfra kommer til å omhandle nok en bokstav fra min ferd gjennom alfabetet, nemlig T, og de favorittforfatterne jeg finner der. Og denne gangen gikk det overraskende fort og greit å velge; to solide kandidater kom rimelig raskt. Litt spredning blei det, sjøl om det geografiske området blei innsnevra noe i forhold til sist gang. Det er ei kvinne og en mann denne gangen også, men til forskjell fra mange tidligere kåringer, er begge disse forfatterne, som lenge levde samtidig, døde. Like fullt lever litteraturen videre.

Bildekilde: snl.no
Copyright Anon

Tarjei Vesaas (1897-1970)
Det er noe med disse Vesaasene, Halldis og Tarjei, gården Midtbø og Vinje i Telemark. Naturen er vakker, kulturen er tradisjonsrik, språket synger og forfatterne er skarpe og sansende. De skildrer med en intens livsfølelse enten det gjelder poesi eller prosa, de bruker vakre bilder og blander verseføtter og rimtyper, er uredde og moderne på hver sin måte, men også stolte og ydmyke, alt på et klingende, pustende mål.

Det er Tarjei jeg kommer til å skrive mest om her, men det kunne like gjerne vært Halldis Moren, den unge og modige lyrikeren som debuterte med egen bok, Harpe og dolk, allerede i 1929, da hun bare var 22 år gammel. Før det hadde hun skrevet blant anna for Norsk Barneblad, hvor hun kom på trykk for første gang som niåring. Imponerende! Tarjei var nesten like ung med sine 26 år da romanen Menneskebonn kom i 1923. De to allerede da kritikerroste forfatterne møttes i 1931 og gifta seg i 1934. Resten er historie, som en sier.

Gjennombruddet til Tarjei kom i 1940 med den allegoriske romanen Kimen, som traff okkuperte nordmenn svært sterkt på riktig tidspunkt. Huset i mørkret (1945) er en annen roman med beslekta tematikk, og i begge er symbolikken svært viktig. Det internasjonale gjennombruddet kom med novellesamlinga Vindane (1953). Men det er faktisk ingen av disse bøkene jeg skal skrive om her. Det er den nydelige historia om Mattis, tusten, som i hovedsak ligger til grunn for valget av favorittforfatter. I romanen Fuglane fra 1957 legger Vessas synsvinkelen hos en uvanlig mann. Mattis regnes som stedets idiot fordi han i voksen alder verken har knekt de sosiale kodene eller evner å ha fast arbeid. Men er han egentlig dum? Mattis' perspektiv er annerledes. Han er kanskje i utakt med menneskene rundt seg, men han er veldig i takt med seg sjøl og naturen, som han hver dag tar seg tid til å studere. Romanen er full av symbolikk, men er enkelt formidla, slik at den passer for mange lesere. Det er en utrolig vakker og trist roman, som regnes som ett av Tarjei Vesaas' hovedverk.

Også novellene til Tarjei har jeg lest mange av, da de har vært med på pensumlistene fra og med ungdomsskolen, og i tillegg er å finne i ymse antologier. Her er forfatteren gjerne knapp i språket, men under de langsomme handlingene bobler ei uro, en kraft, som stemningsfullt og nesten helt stille lar seg lokke fram. Jeg husker godt disse tekstene, men det er likevel Mattis som har rørt meg mest. Han er så ærlig og god, men likevel så ubehjelpelig og uvitende. Og Tarjei Vessas fanger det så fint, så fint, hvordan Mattis funderer over livet og er redd for framtida og ensomheten.

Bildekilde: Tones Bokmerke

Tove Jansson (1914-2001)
Det er vel knapt noen her i Norden som ikke veit hvem den finlandssvenske forfatteren, tegneserietegneren og maleren Tove Marika Jansson var. Og om noen nøler et øyeblikk, vil som regel ordet "mummitroll" få de fleste til å nikke, for det er jo de lubne, hvite greiene med store neser som nesten "alle" har fått med seg gjennom barne-tv og bibliotekbesøk. Men Jansson er mye mer enn mammaen til Mummitrollet, Snusmumriken, lille My, Sniff og alle de andre underlige skapningene som bor i Mummidalen, en verden som blei allment kjent allerede i boka Småtrollen och den stora översvämningen (1945) og seinere gjennom en lang rekke illustrerte bøker for både barn og voksne. Hun har også en omfattende produksjon av romaner for voksne, romaner som er helt utafor det sjarmerende og kontrastfylte Mummi-universet. Og en av disse romanene er Sommarboken (1972).

I den realistiske og symbolrike romanen Sommarboken er det den vesle jenta Sophia og hennes farmor som er hovedpersonene. Gjennom kapitler som også kan leses som korte noveller følger vi disse to, som både utfyller og kontrasterer hverandre. De er på ulike nivåer og ulike stadier av livet, men har likevel mye til felles. For eksempel er begge sjarmerende og sure, sansende og engstelige. Deres indre og ytre konflikter og problemer spilles til stadighet opp mot naturen rundt dem i den finske skjærgården, det voldsomme været som plutselig kan rulle inn over dem og havet som kan ligge blankt som et speil eller bryte faretruende imot svaberg og hyttevegger. Jansson skildrer dem og forholdet dem i mellom så godt at det nesten er som en sjøl har vært på ferie i skjærgården med disse to damene.

Både Jansson og Vesaas skildrer mennesker i harmoni med seg sjøl, i livet og naturen, hvor naturen både er arena, stemningsskaper og et premiss. Men uroa ligger aldri langt unna. Vi veit fra første side at mange vanskelige temaer skal tas opp og at ikke alt kommer til å gå vel til slutt. Men negative følelser, utfordringer, en følelse av disharmoni, noe uavslutta og avbrutt er også naturlig, og etter å ha blitt så godt kjent med både Mattis, søstera Hege, Sophia og farmor som vi blir i disse bøkene, godtar vi deres skjebner, sjøl om vi ikke vil. Og de vakre, sørgmodige litterære landskapene lagrer seg sammen med personene og stemningene for alltid.

Hvem er dine favoritter på T?
Deler du mine favoritter denne gangen, eller må alt vike for Tolstoj eller Tolkien? Eller er det kanskje Carl Frode Tiller som ruver her? Eller er det ingen i hele verden som når opp til Toni Morrison eller Torborg Nedreaas? På bokstaven T finnes det svært mange gode forfattere, enten en bruker fornavn eller etternavn, og flertallet av dem er gode valg. Men uansett om du liker Tove Nilsen, Tracy Chevalier eller Thomas Mann best, vil jeg gjerne høre om det.

Og til slutt, kjære dere, godt nytt bokår! Vi leses i det nye året!

Sommarboken

Årets sommerbok for meg er definitivt Sommarboken (1972) av Tove Jansson (1914 - 2001). I et poetisk, rolig språk formidler forfatteren de unike og samtidig svært hverdagslige opplevelsene til det lille barnet Sophia (ca. seks år) og hennes navnløse farmor. De to befinner seg på ei øy ute i havgapet sammen med Sophias pappa, som til stadighet "arbetar vid sitt bord", og derfor ikke er en bærende karakter i boka på lik linje med Sophia og farmora. Det er sommer, og både himmelen, med sine skyer, havet, med blikkstille eller brå bølger, og vindene - milde eller uvanlig sterke - er en vesentlig del av universet. Gjennom vare og sanselige skildringer av naturens utseende, endringer og oppførsel, om det ordet kan brukes i denne sammenhengen, gir forfatteren uttrykk for Sophia og farmoras rike indre liv, og både karakteriserer og psykologiserer de to hovedpersonene.

Jeg leste boka på svensk, og etter de vanlige tre-fire sidene, som jeg bruker på å komme inn i språk, rytme og den aktuelle situasjonen, hadde jeg ikke lyst til å forlate det inntrykkssterke sommeruniverset i det hele tatt. Ikke fordi det var et sorgløst sted, snarere melankolsk, glad-trist, og heller ikke fordi boka er så spennende - den er rett og slett vakker. Boka, som blir kalt roman, men som egentlig er en samling med kapitler som kan leses uavhengig av hverandre, uten bestemte sjangerkrav, er full av stemninger, av minneverdige situasjoner, av morsomme replikker og såre følelser. Både Sophia og farmora vokser, utfordres og modnes i hverandres selskap, Sophia helt i begynnelsen av livet, farmora helt mot slutten. Det er disse, og alle de andre kontrastene, som gjør boka unik. Jansson lar oss komme tett på dem begge der de bytter på å være hovedpersonen og den sansende instansen, kronologien er ikke viktig, men menneskene er. Vi puster og lever med dem, og humrer når Jansson treffer situasjonen, og den gjenkjennelige følelsen, på kornet. Komposisjonen er imponerende, språket er lett, enkelt, men likevel så lada med stemninger, med det usagte, med sommer.

Været har som sagt en stor plass i boka, naturen med det. Noen sier til og med at det er øya som er hovedperson nummer tre i boka, med alle sine luner, sin skjønnhet, sin mystikk - alt som tildekkes om nettene og i uværet, og i utfordringene hun møter når ivrige landkrabber vil bygge sine sommerpalasser ute i finska viken. Men hun er aldri påtrengende eller overdrevent tilstede. Øya understreker bare det som skjer mellom eller i Sophia og farmora, eller fungerer som nok en kontrast. I øyas syklus, fra vår via sommer til høst, komprimeres og poetiseres et menneskes liv. Og vi følger det i form av trær og blomster, som plantes, spirer, vokser, blomstrer, visner og dør. Det er en opplagt parallell, men den er nydelig. Og det hele er utrolig flott gjort av Jansson.

Egentlig er det vanskelig å skrive mer om denne underlige og fantastiske boka, uten at jeg gjentar meg sjøl. Den er vakker. Den er stemningsfull. Den er morsom. Den er full av livsvisdom og innsikt. Den viser oss menneskenes gode og sterke sider, men også våre dårlige og svake. Foran Tove Jansson ligger vi mennesker der, som ei øy, stille, klare til å bli betrakta, prega av været og omgivelsene våre. Vi endrer utseende, vi utsettes for uante hendelser, vi roer oss, vi finner tilbake til oss sjøl. Boka er kontrastfylt, akkurat som oss. Det er særlig kontrastparene liv-død, lys-mørke og ung-gammel som er viktige. Og i disse kan vi alle kjenne oss igjen.

I Sommarboken er det ingen store mysterier, ingen mordere på frifot, det er verken oppjaga eller anmasende stemning. Det hele er i grunn som en sommer på ei øy der tida ikke betyr noe, der arbeid og plikter er fremmedord. Alt flyter inn i hverandre, men er likevel solid adskilt av enkelthendelser, være seg en katt, en granne, en frakk. Forholdet mellom Sophia og farmora er rørende, og oppleves som sant og virkelig. Jeg skulle ønske jeg hadde ei slik farmor å oppdage verden med.

Boka er nydelig illustrert av forfatteren.

En kjærlighetshistorie fra Mummidalen

Tove Jansson (1914-2001) er en unik forfatter, som med sine fortellinger fra Mummidalen når ut til både barn og voksne over hele verden, hittil på mer enn tretti forskjellige språk. Jeg veit at billedboka Hvem skal trøste Knøttet? (1960) står i særstilling for mange, og etter å ha lest den på nytt nå for bare noen dager sida, blei jeg mint på hvor fin og hvor viktig den faktisk er (og gjendiktinga til André Bjerke fra samme år er, som alltid, veldig god). Så; uten å skrive så mye mer, vil jeg bare minne om at denne boka finnes, og at den bør leses, om igjen og om igjen til den er fillete og det er på tide å kjøpe en ny. Alle barn (og voksne) må nemlig vite at det et sted der ute finnes et Nurk.