Sommerlesing, del III

Du veit det er varmt når du ligger på sofaen med gardinene for og alle vinduer åpne i fint lite mer enn bikini, du er fullstendig avslappa etter å ha gjort ingenting hele dagen, men du er dyvåt av svette, og du leser ei bok der de fuktige fingrene dine får papiret til å krølle seg på hver eneste side. Ja, omtrent sånn har det altså vært her. Sia begynnelsen av mai. Og det sier seg kanskje sjøl at det kan bli litt mye i lengden, også av en slik god varme, som var så etterlengta i vinter. Men nå som plenen minner mer om et ørkenlandskap enn en plen, og trærne feller gule blader hver gang det blåser, har det gått litt langt. For det var vel ikke meninga at det skulle være høst nå? Jeg veit ikke med deg, men jeg skal i alle fall klemme inn en sommermåned til!

Alexander L. Kielland

Denne karen er tydeligvis ingen sommermann, i alle fall ikke for meg. Ennå. Han må derfor skyves med videre inn i august, men ligger til en hver tid klar for å bli lest!

Per Olov Enquist

Sjølbiografien til Sveriges store sønn bæres med rundt i det nye huset, for jeg har alltid med meg bokbunken min. Opp på soverommet, ned på stua, opp på loftet, ned i kjelleren. Neivel, da, så ille er det ikke at jeg tar med bunken ned i kjelleren når jeg skal rydde i boden, men at jeg til stadighet drasser den med meg, det gjør jeg. Og det betyr at jeg snart kommer i gang med lesinga også. Forhåpentligvis.

Ian McEwan

Barneloven er lest og omtalt, og for ei bok det er! Fortellerkunst, struktur, handling - alt er mesterlig utført - og sjøl om tematikken er vanskelig, var det rett og slett en sterk og flott leseropplevelse. Mer i samme stil finner du her!

Monika Fagerholm

Ja, hun bæres også rundt! Boka altså, ikke dama. Hva mer kan jeg si? Med noen ekstra runder i trappene og en solid bunke å drasse på, er det ikke til å se bort ifra at en etter hvert blir litt sterk av slik bokbæring. Men det hadde sjølsagt hatt større effekt om det var dama en drassa på. I alle fall umiddelbart, helt til en innhentes av konsekvensene...

Umberto Eco

Ferdig! Tjukkasboka mi for juni og juli gikk unna som bare det, og innlegg om de morderiske munkene finner du her. Og ja, i tilfelle det ikke er opp i dagen, så handler altså Ecos roman om så mye mer enn bare det, den også. Boka er lest sammen med Birthe, og som vanlig er det veldig hyggelig!

Agneta Pleijel

Oppfølgeren til Drottningens chirurg ligger klar! Den heter Kungens komediant og er bok nummer to av tre av denne svenske mesterforfatteren. Romanene er historiske og tar oss med tilbake til det svenske 1700-tallet, og har i tillegg forbindelser til hennes egen familiehistorie. Jeg gleder meg!

Kim Småge

Dameroman m/menn, Kim Småges første roman på mer enn ti år, er dessverre lest og langt ifra likt. Den var faktisk en skikkelig nedtur, og jeg blei veldig skuffa. Men jeg håper jo at Småge fortsetter å skrive, og at hun finner tilbake til den gode stilen og krafta hun hadde i kriminalromanene sine. Om ikke, er jeg redd det ikke blir mer Småge på meg.

Alexandre Dumas d.y.

Kameliadamen, en velkjent klassiker for mange, men hittil ganske ukjent for meg, ligger fortsatt klar for å bli lest. Jeg tenker at det er ei fin bok å kose seg med en lun sommerkveld, men jeg kan jo ta feil... Den som leser, får vite!

Merethe Lindstrøm

Arkitekt er også blant bøkene på leselista, og jeg ser faktisk fram til å lese noveller igjen. Nå er det ganske lenge sia sist, og Lindstrøm skriver svært godt, i alle fall i det jeg har lest av henne så langt. Denne boka bæres nå med rundt i huset, sammen med seks-sju andre bøker, og jeg ser stadig på den. Godt tegn!

Edith Södergran

Ei anna av bøkene jeg bærer med meg rundt i huset er Samlade dikter av finlandssvenske Edith Södergran. Jeg har hatt boka i ulesthylla kjempelenge, og lest de første diktene ørti ganger, uten å komme videre. Jeg har rett og slett mangla litt motivasjon. Men nå har jeg bestemt meg for at den skal leses, hele greia, sjøl om det er uhorvelig mange dikt. I tillegg er det hele på svensk, så det er ikke alle metaforer jeg henger like bra med på. Men det går, på et vis. Det skal gå.

Bergljot Hobæk Haff

Av og til er det ei bok som sniker i køen. Ei bok som egentlig ikke skulle leses før om noen år, da det var dens tur. Jeg forsøker nemlig så langt det er mulig å lese de eldste bøkene først, for å ha jevn sirkulasjon i ulesthyllene, og for å motivere meg sjøl til å lese gamle hylleslitere. Det er jo ingen vits i å ha dem om de bare står der. Men nei. Det gikk ikke denne gangen! I leit etter ei passende bok å ta med i veska, falt øya helt tilfeldig på Bålet av Bergljot Hobæk Haff, og et par dager seinere var den lest. Og den likte jeg veldig, veldig godt. Innlegg finner du her.

Patricia Highsmith

Denne forfatteren kom også bare seilende ut av det blå, og var ikke egentlig et planlagt valg. Men jeg trengte ei bok som passa til denne månedens utfordring i Bokhyllelesing 2018. Og det blei rett og slett Billett til helvete. Jeg kjenner godt til forfatteren fra tidligere, da jeg har lest alle bøkene hennes om Tom Ripley. Men det er noe ved skildringene hennes som jeg ikke helt liker, så det blir spennende å se om denne boka er likedan.

Bokhyllelesing 2018

Ny måned er som regel synonymt med ei ny utfordring i lesesirkelen Bokhyllelesing 2018. Etter sommerens omfattende utfordring, nemlig å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese, var det duka for noe litt enklere. Neste utfordring var kort og godt å lese ei bok av en forfatter fra et ikke-europeisk land. Jeg hadde egentlig tenkt til å utfordre meg sjøl skikkelig med et eksotisk valg, gjerne noe gammelt fra Asia. Men den gang ei. Det blei Patricia Highsmith fra USA. Ikke-europeisk er det jo, men på grunn av den engelskspråklige dominansen i vestlig litteratur, blei det ikke så mye til utfordring lell. Og eksotisk er det i alle fall ikke! Kanskje du hadde mer hell? Minner om første samleinnlegg fra Bokhyllelesing 2018s tre første runder, som du finner her. Neste samleinnlegg kommer snart, og utfordringene som oppsummeres da er april (bøker som handler om en familie), mai (boka bak filmen) og fellesutfordringa for juni og juli (tjukke bøker du lenge har utsatt å lese). Legg gjerne igjen lenker til innleggene dine dersom du ikke allerede har gjort det, slik at du kommer med på oversikta.

  

Ha en fortsatt nydelig lesesommer, alle sammen!

Bålet

Bildekilde: Bokelskere

Bergljot Hobæk Haff (1925-2016) er enda en av disse forfatterne jeg er vokst opp med, men som jeg aldri har hatt et sjølstendig forhold til. Det vil si at jeg er vokst opp med navnet hennes, som stadig blei nevnt hjemme, og kjennskap til enkelte verk hun har skrevet. Jeg er vokst opp med referanser til temaer i forfatterskapet hennes og ikke minst med de konkrete, fysiske bøkene i de store, kirsebærbrune bokhyllene til mamma inne på biblioteket oppe i tredjeetasje. Bergljot har liksom alltid bare vært der, sammen med alle de andre, og jeg har latt pekefingeren gli over de mange bokryggene med navnet hennes på flerfoldige ganger.

Men før jeg fikk sjansen til å lese noe av henne og bli kjent med henne på egen hånd, døde hun. Hun og Umberto Eco (1932-2016), uten sammenligning forøvrig, fulgte hverandre med bare noen dagers mellomrom i løpet av februar 2016. Nå, sommeren to år etter, har jeg tatt meg tid og ro til å lese begge to, og det egentlig helt tilfeldig. Først ut var Rosens navn (1980), ei omfattende og ordrik bok lagt til middelalderens Italia. Deretter fulgte Bålet (1962), ei knapp og stram bok lagt til vår nære fortid et lite sted her i Norge.

Boka fokuserer på tre personer, uten at jeg egentlig vil kalle noen av dem for hovedpersoner. For ingen av dem er fokaliseringsinstanser her, de blir konsekvent skildra utenfra, slik resten av bygda og de øvrige personene også skildres. Det er som om en navnløs opinion fører ordet, der noen etterpåkloke og kjølige kommentarer av og til stiger fram. Det er en helt særegen stil som fungerer svært godt, og valg av perspektiv gir masse spillerom for den tilbaketrukne fortelleren, som kan endre fokus slik det finner henne for godt.

Den første personen vi blir kjent med er lærerinna, som driver skolen i bygda. Eller, vi blir ikke egentlig kjent med henne, for hun skildres bare. Vi kommer aldri tett innpå, vi får aldri hennes versjon av det som skjer. Men vi kan ane den. Bygdefolket har respekt for lærerinna fordi hun gjør en god jobb. I tillegg til lærergjerninga kan hun mye om urter, omslag og salver, og hun hjelper barna og familiene deres med å holde seg friske. Det eneste de egentlig har å utsette på henne, er at hun har veldig lange bein. Men det kan like gjerne skyldes klærne hun bruker, som har et underlig snitt.

Den andre personen som introduseres, er skomakeren. Han ankommer kafeen en dag, fulgt av ei lang rekke av bygdas unger. Fremmedkar som han er, som atpåtil skjærer grimaser og driver gjøn med dem! Skomakeren er en stillferdig fyr, med nedluta nakke og store, grove håndverkerhender. Han er like mørk som lærerinna er lys, og like kort i beina som hun er lang. Han pusser opp et lokale og lager seg et verksted der, og blir fort en populær mann. Ikke fordi han er spesielt pratsom eller morsom, men fordi han er behagelig å være rundt, fordi han utfører arbeidet sitt godt og fordi han lar skoleungene sitte i ovnskroken og holde på med skinn- og lærrester.

Noe mer enn ett år etter skomakeren, kommer det enda en mann til den inneklemte bygda, der hun ligger mellom høye fjell. Han er den eneste av dem som gis et navn, og det er Allan. Allan er en slange i bygdeparadiset, en som sprer mistenksomhet og sår skepsis blant venner og naboer. Han spotter og henger ut, lurer og narrer, men på en slik måte at bygdefolket, som aldri har møtt en slik kar før, ikke skjønner hva som foregår. Kun fortelleren forstår, og vi som leser forstår, fordi Allan skildres helt og sant: Den utapåklistra elegansen, som egentlig er gammel, slitt og hullete fajanse - tankene går til vagabonden - de voldsomme faktene, den insisterende latteren og de så smått vulgære utsagnene går hand i hand med gustne kjaker, unaturlig hår, kvapsete, bleik kropp og et ellers plirende og usympatisk utseende. Men før noen egentlig har forstått hva som har hendt, er det sådd splid mellom bygdefolket, og ondsinna sladder rår.

Hva som skjer videre i romanen, skal jeg la være å skrive noe om. Den er såpass god og såpass kort at den bør leses av mange, mange! Her er det svært mye å hente både for en konkret og spenningssøkende leser, og for en som går mer etter symbolikk, det som står mellom linjene og indre spenning. Bergljot Hobæk Haff gir begge deler i rikt monn, og det gis med eleganse, spissfindighet og intensitet.

Det vesle bygdesamfunnet som skildres gir assosiasjoner til blant annet tekster av Alf Prøysen (1914-1970) og Olav Duun (1876-1939), som begge skreiv om småkårsfolket med alle deres særegenheter, med like stor varme for alle. Dette følger også denne forfatteren, som aldri gjør narr av jenta med det vansira ansiktet, den surrete gamlingen eller bygdas tulling - den tilbakestående unggutten med det store hodet. Derfor blir det så sårt når noen andre i boka gjør det. Det intense og såre i romanen lar også tankene fare til Tarjei Vesaas (1897-1970) og hans bygderomaner.

Men teknikken til forfatteren, det litterære grepet om teksten, historia og personene er her helt annerledes. Boka er svært interessant teknisk sett, da jeg så å si aldri har vært borti en lignende kombinasjon tidligere. Måten å fortelle på, med skildringer av skjebnens lunefulle veier, med rom for noe litt underlig og kanskje så smått umenneskelig, kan minne om fortellingene til Karen Blixen (1885-1962), dog sistenevnte ofte tar steget fullt ut i gotikken. Det gjøres ikke her, forfatteren holder hele tida på sin egen, stramme tråd og mister aldri sin vei av syne.

Bergljot Hobæk Haff står med andre ord i en solid litterær tradisjon med sin bygderoman, og bygger på elementer fra både romaner og fortellinger. Så er også de korte kapitlene hennes på mange måter lik små fortellinger i seg sjøl, slik at teksten får preg av å være lag på lag med korte tekster. Når disse legges oppå hverandre, gir de oss til sammen mye mer informasjon enn hver for seg. I alle fall når det er så godt gjort som her. 

Det er sjelden jeg leser så elegante romaner. Men her stemmer alt, og boka kan slik sett leses i ett jafs. Jeg for min del tok mange pauser - jeg ville at boka skulle vare! - men også på grunn av tematikken i romanen, den utrolig intense stemninga og tidvis svært sterke spenninga. For sjøl om forfatteren kommer med mange frampek og leseren tidlig veit hvordan alt kommer til å gå, er det veien dit som er det interessante. På hvilken måte skjer det? Hva sies, og hvordan sies det? Hvem gjør hva mot hvem, og hvorfor? Og bygdefolket, da, hva står de igjen med, etter alt sammen, etter bålet? Jeg anbefaler at du også leser og finner ut av det. 

Bokhyllelesing: Umberto Eco

Bildekilde: Bokelskere

Vi skriver året 1327 og den atten år gamle novisen Adso fra Melk blir med på ei dannelsesreise av de sjeldne sammen med sin læremester, broder William fra Baskerville. I november ankommer de et stort abbedi i Italia, trolig å finne i regionen Liguria, der William har et offisielt ærend som sendebud fra keiser Ludvig IV av Bayern (1282-1347). Benediktinerklosteret ligger svært kronglete og øde til oppi fjellene. Men innafor klostermurene skal det vise seg at en finner det meste, fra hemmeligheter, forsvunne bøker og uskyldige laster til grådighet, smålighet, maktbegjær, ulovlige seksuelle relasjoner, reine utbyttingsforhold og ikke minst også drap, ondskap og galskap.

Det er den unge Adso som forteller historia, som nesten er seks hundre sider lang, til oss i førsteperson. Det vil si, når han skriver ned disse hendelsene, er han ikke lenger så ung. Da er han en gammel munk på rundt åtti år som betrakter sitt liv i retrospektiv, og som særlig konsentrerer seg om denne begivenhetsrike høstuka og som inngående skildrer sin læremester. Derfor er det somme stunder rom for etterpåklokskapens kommentarer, men også glimrende frampek. Og det skal vise seg at Adso har flere grunner til å huske på alt det som skjedde.

Men for å komme til rammefortellinga må vi faktisk hoppe enda ett hakk ut, forbi Adsos prolog og ut til det fiktive forordet, som Eco utgir for å være ekte. I denne romanen finner vi både kløktig komposisjon og sinnrik oppbygning på svært mange nivåer - det gjelder ikke bare bokas tredje "hovedperson", byggverket Kolossen. Ja, for det hele begynner med et manuskript. Funnet av et tapt og ukjent manuskript, for å være presis. Og det er dette underfundige manuskriptet vi nå leser en versjon av, og det er slik vi tas med tilbake til 1327.

Mange kjenner godt til romanen og forfatter Umberto Eco (1932-2016), da boka utkom for første gang på italiensk i 1980 og blei en umiddelbar suksess. Den norske oversettelsen forelå i 1984 ved Carsten Middelthon (1915-2005). Og sjøl om jeg nå har lest hele greia, tjukk og lang som den er, så syns jeg likevel det er litt underlig at den skulle slå an så innmari. Det er imponerende, og det er velfortjent, misforstå meg rett! Men boka krever sin leser og er så absolutt ingen lettvekter. Her er det mange detaljer og ulike lag å følge med på - årstall, personer, historie, filosofi, investiturstrid, kjetterbevegelser i fleng, etikk, logikk, utsmykning, arkitektur, relikvier og så videre. Også alle munkene, da, som ofte nevnes med både fornavn, stedet de kommer fra og yrkestittel. For min del kom rollelista i starten svært godt med. For dette er et massivt verk!

Men sjølve hovedhandlinga er ganske enkel, og det er vel en vesentlig årsak til bokas suksess. For den kan nemlig alle henge med på. Adso og William ankommer altså dette klosteret som ligger så kronglete til, og der kommer de relativt raskt i møte med abbeden. Han er urolig, og kan fortelle at en av klosterets åtti munker nylig er funnet død, og det på en mistenkelig måte. Er han blitt drept? Før Adso og William, den store logikeren og tidligere inkvisitoren, egentlig rekker å komme skikkelig i gang med etterforskninga, det vil si samtalene og undersøkelsene i forbindelse med funnet av kroppen til den unge miniatyrmaleren Adelmo, dukker lik nummer to opp. Også dette er en munk. Er det helt tilfeldig, dette, eller er det for alvor noe skummelt ute og går?

Det digre bygget Kolossen fascinerer både Adso og William. Det er ei arkitektonisk perle, strukturert etter kristendommens hellige tall, som tre, fire og sju, både med tanke på etasjer, rom og vinduer. I første etasje finner vi kjøkkenet og refektoriet, i etasjen over ligger scriptoriet, der munkene arbeider med miniatyrmalerier, avskrifter og oversettelser, for å nevne noe. I tredje etasje ligger det sagnomsuste biblioteket, kristenhetens største bibliotek, utforma som en labyrint og som visstnok innehar mange svært sjeldne bøker i sin enorme boksamling. Men her er det bare bibliotekaren Malachia som har adgang, en nokså brysk, beinete og sur gammel munk som helst ikke vil ha Adso og William hengende rundt i scriptoriet en gang. Det er klart at den oppførselen pirrer nysgjerrigheten til våre to helter. Men de må vente til det er natt før de kan forsøke å komme seg inn etter stengetid. Men hvor er egentlig inngangen? Og hvordan skal de komme inn uten å bli sett? Og hvor skal de få tak i lys?

Slik ruller den ytre handlinga i gang, tett fulgt av lange, dvelende skildringer av kunst, refleksjoner rundt ulike former for tro, Williams deduksjoner og heftige diskusjoner mellom ordensbrødrene, som viser seg å ikke alltid være av samme orden likevel. Mer enn én munk bærer på en hemmelighet, og ikke så sjelden er den av det mer skitne slaget enn det abbeden skulle like å vite. Ja, for tilsynelatende veit han faktisk ingenting! Eller kanskje han bare ikke bryr seg, så lenge han sjøl sitter trygt? Her, som i mange andre tilfeller i denne boka, er det flerfoldige tolkningsmuligheter, og det er noe av det som gjør romanen både interessant og spennende.

Ja, boka er lang og den er tidvis tung - jeg regner nemlig med at ikke alle finner filosofiske diskusjoner, kjetterrettssaker og investiturstrid så fascinerende som det jeg gjør. Men her er det altså svært mye å hente bare en kommer i gang! Og til min store glede bruker Eco mange virkelige historiske personer og hendelser i romanen, slik at den som lurer på noe underveis i lesinga faktisk kan konsultere andre kilder for å komplettere inntrykket eller den historiske bakgrunnen. Og det er mye humor her også, særlig William er ironisk, mens Adso skjønner svært lite av hva som egentlig skjer - for å ikke si omfanget av det. Vel lærer han seg etter hvert en del av Williams teknikker, men han viser mot slutten at han ikke helt klarer å ta alt sammen innover seg. Kanskje skjebnen til det enorme biblioteket blei for mye å bære?

Rosens navn er ei bok for bokormer, for historieinteresserte, for de som liker lange tekster med intertekstualitet, referanser, mange digresjoner, assosiasjoner og retninger, og der ikke nødvendigvis alt blir oppklart til slutt. En må også takle små og noe større mengder latin underveis, da det var kirkespråket i middelalderen. Slik sett treffer Eco svært godt på troverdighet. Det gjelder forsåvidt også alle de andre detaljene han strør om seg med - være seg klesdrakter, gamle bøker, lukter og vær. For min del er det eneste som trekker litt ned at jeg ikke helt får taket på Adso som karakter, og jeg ser virkelig ikke poenget med hans erotiske eskapader. Men det er ikke så ille at boka ikke er lesbar, for det er den i aller høyeste grad.

Bakerst i boka finner vi et kart over abbediet, der alle viktige bygninger er framheva. Dette var svært nyttig underveis for å se for seg personenes bevegelser rundt på området. Videre finner en ei lang liste med ordforklaringer, også veldig greit å ha for handa om det skulle bli for mange fremmedord på en gang (ja, for Eco er litt svulstig av seg, særlig når han legger replikker i Williams munn). Et fyldig etterord følger også, kalt Randbemerkninger. Dette essayet må leses helt til slutt, da vesentlige poenger i teksten diskuteres her, inkludert hvem som egentlig har gjort hva. Og når disse munkene fortsetter å dø, blir jo det ganske viktig... Eco kjører også på med sitt litteratursyn, her får en bare ta det han skriver med ei klype salt. Han er veldig prega av skrivetidspunktet og sin egen lærde posisjon.

Helt til slutt må jeg bare presisere hvor godt det var å endelig lese denne boka. Jeg har hatt lyst til å lese den i mer enn ti år, men da jeg slumpa til å se filmen tilbake i 2010, fant jeg ut at jeg måtte vente litt før jeg tok opp den litterære tråden. Og jeg er veldig glad for at Birthe ville lese den sammen med meg i sommer! Jeg dikta ikke inn noen horribelt stygge munkesveiser, for de hadde jeg jo nesten glemt innen nå, veldig få av mine indre munker hadde vorter og lange gule negler, og ingens hengende lem var plagsomt dinglende og tilstedeværende underveis. I tillegg fikk jeg mye mer av alt det som ikke fikk nok plass i filmen, og slukte det meste med fornøyd mine. Rosens navn kan trygt anbefales videre.

Sommerlesing, del II

Fra knallhard, lang og iskald vinter til supervarm sommer! Jeg er glad for at vi har disse årstidsvariasjonene i Norge, sjøl om de er av det litt ekstreme slaget i år. Men vi koser oss ute i alt som er, være seg lassevis med snø eller brungult gress! Nå er det såpass varmt at det av og til er vanskelig å konsentrere seg om lesinga, særlig den av det tyngre slaget, og jeg må støtt og stadig uti for å bade, jeg også, uansett om det er i havet, badedammen eller ungenes plaskebasseng. Men når det er som verst, er det jammen bra med et kjølig kjellerrom der det står en lenestol rett under ei litt svak taklampe. Lett å snike seg unna, om så bare for ei lita stund... For nå er nemlig alle bøker pakka opp og på plass i både nye og gamle hyller, og de uleste bøkene skinner i all sin prakt!

Alexander L. Kielland

Denne herremannen blei ikke lest i måneden som gikk, men kan hende i måneden som kommer? Det hadde vært moro å avslutte bind tre av hans samlede verker i løpet av høsten, slik at jeg kan gyve løs på fjerde og siste bind og etter lang tid se enden på leseprosjektet.

Per Olov Enquist

Enquists sjølbiografi venter fortsatt på å bli lest. Jeg har begynt fire ganger så langt, men begynner gjerne en gang til, fordi jeg veit at det er vel verdt innsatsen. Om bare tid og stemning klaffer kommer sidene til å flagre!

Marita Fossum

Lykksalighet er lest og faktisk også likt, og jeg kom etter hvert også i mål med et innlegg, som du kan lese her. Ei alvorlig bok om flere alvorlige temaer, men både tematikk og mennesker blir forsiktig og sympatisk behandla.

Tre riddersagaer

Lesekryss på plass! Nå er tre av tre sagaer lest, og om du vil vite mer om Partalopi, Flores, Blankiflor eller Bevers, eller bare er interessert i gammel litteratur, er dette ei flott utgave å dykke ned i. Innlegg finner du her. Og, jeg kan ikke få skrevet det nok ganger, jeg er utrolig imponert over Birgit Nyborg. Fremragende oversatt og formidla!

Ian McEwan

Barneloven er ventegurk ei lita stund til, og jeg likeså, men det er jo grenser for hvor mange bøker en kan holde på med på en gang. Da blir det til at jeg strever med å velge når jeg først skal lese, gir opp og ikke kommer videre i noen av dem. Hva er din smertegrense? Her ligger den på fem-seks titler på samme tid, men i realiteten er det ofte to eller tre bøker som leses parallelt. Det fungerer godt!

Monika Fagerholm

Å, som jeg gleder meg til å ta fatt på denne dama igjen! Nå som det er så varmt og klamt passer det bra med ei bok som du bare må lese på videre utover i de kjølige nattetimer (det er jo da det er aller best å lese, i mørket og stillheten og roa). Og disse jentene, da, hvordan er det med dem?

Umberto Eco

Fiktive italienske middelaldermysterier med munkehovedpersoner er jammen ikke så verst! Det går overraskende greit å hanskes med denne tjukkasen, i alle fall inntil videre, men hvem veit, jeg er jo ennå ikke i mål... Og hvordan skal dette egentlig gå? Jeg ser ingen utvei eller sannsynlige løsninger så langt - det er med andre ord en elegant komponert kriminalgåte. Jeg leser sammen med Birthe og koser meg masse med det. Om du også vil være med, er det ennå ikke for seint å hive seg på!

Agneta Pleijel

Kan en historisk roman skrives bedre? Jeg tror nesten ikke det. Drottningens chirurg er en roman som har alt, så det er bare å applaudere forfatteren, kjøpe og lese, lese, lese. Jeg fortsetter forhåpentligvis med oppfølgeren Kungens komediant i løpet av måneden. Og du! Det er helt vidunderlig å lese på svensk!

Kim Småge

Årets late sommerlektyre er ennå ikke påbegynt, men det er nok ikke mye om å gjøre nå. Når ferien for alvor kommer i gang og de virkelig seige dagene trilles ut som perler på ei snor, tror jeg denne er perfekt! Boka heter Dameroman m/menn, og gjør du som jeg, så skuer du hunden på håra men lar det stå til lell.

Alexandre Dumas d.y.

I noen familier går tydeligvis det litterære talentet i arv. Fra før av har jeg lest Alexandre Dumas, men sønnen hans er inntil videre et ubeskrevet blad. Jeg har lagt klar Kameliadamen og håper det snart endrer seg.

Merethe Lindstrøm

Det er gått noen år sia sist jeg leste Merethe Lindstrøm, og nå vil jeg gjerne lese henne igjen. Novellesamlinga Arkitekt ligger klar! Jeg tenker at kortere tekster passer fint nå i varmen, og burde med den logikken også finne fram dikt og dramatikk, essays og artikler. Vi får se...

Bokhyllelesing 2018

Ei rask oppsummering av temaer og leste bøker for første kvartal av 2018 finner du her. Det er ingen tvil om at Bokhyllelesing 2018 er godt i gang! Etter dette har vi lest om familier (Alexander Kiellands Fortuna for min del), deretter boka bak filmen (her valgte jeg meg Kazuo Ishiguros Gå aldri fra meg). I juni og juli leser vi tjukke bøker vi lenge har utsatt å lese, og jeg er godt i gang med Umberto Ecos Rosens navn. Hvilken bok leser du? For de av dere som allerede er i mål med de tjukke bøkene, er det bare å gå videre til neste utfordring. I august er temaet å lese ei bok av en forfatter fra et ikkeeuropeisk land. Det er med andre ord en del å velge i, også i den runden! Sjøl aner jeg ikke hva jeg skal ta tak i neste måned, men jeg satser på at jeg finner rett bok i løpet av sommeren.

Fortsatt god lesesommer!

Sommerlesing

Endelig er det sommer! Etter en lang og hard vinter letta det helt plutselig. Jeg har aldri sett våren gå så fort! Kanskje bare tre uker? Her hvor jeg bor, er det sommertemperaturer døgnet rundt, og det er lenge sia jeg hadde på meg den vanlige dongeribuksa. Det er så varmt! Ungene spiser is hver dag, og det gjør jammen vi også. Og det fins jo ikke noe mer perfekt enn å nyte bøkene ute! Det vil si, de av dem som har kommet opp av eskene. Det ligger fortsatt en del skatter nedi ymse kasser rundt i huset, men det kommer seg, for hver dag som går. Og det er så mye kos i å pakke opp!

Alexander L. Kielland

Det går framover med Kielland-prosjektet mitt, og nå er altså romanen Fortuna lest, og innlegg finner du her. Om noen skulle ønske å lese boka, anbefaler jeg å lese Gift først, da disse to henger sammen og er de to første bøkene i det som etter hvert blei en trilogi. Jeg har hittil ikke lest tredje og siste bind, men det kommer! Som alltid er Kielland en mester i å skildre, og jeg er imponert av hvor mange nyanser han gir rom for, hvor godt han treffer med karakteristikkene sine og hvor mye det er å hente i disse bøkene, som er mer enn hundre og tretti år gamle.

Per Olov Enquist

Helt i slutten av april gikk jeg optimistisk i gang med den omfattende sjølbiografien til Per Olov Enquist, Et annet liv, bare for å legge den fra meg noen dager seinere. Jeg kom fram til at jeg ikke ville rekke å lese den før jeg skulle gå i gang med Rosens navn uansett, og i alle fall ikke før flyttekaoset hadde lagt seg! Begge er bøker jeg ikke vil stresse i vei med. Derfor blei det mer venting på Enquist nå i første omgang. Men sommeren er lang!

Marita Fossum

Ei mye mindre omfattende bok kunne fint gå, tenkte jeg, og leste derfor ut Lykksalighet på noen timer fordelt over to dager. Sjøl om boka virkelig ikke klaffa med stemning og vær her - jeg full av glede etter å ha kommet på plass i nytt hus og med femten-tjue varmegrader dagen lang - hadde jeg en god leseropplevelse. For oppi alle vanskeligheter og deprimerende omstendigheter i et vintermørkt og iskaldt Nord-Norge, var det likevel medmenneskelighet og troverdighet å hente. Omtale kommer.

Tre riddersagaer

I mål! Ha! Det hadde jeg knapt trodd sjøl! Men altså, skal en lese, så skal en lese. Da er det bare å gjøre det, koste hva det koste vil. Og denne utgivelsen er faktisk solid og god, så det gleda meg mye mer enn det kosta! Målet var å lese ut boka før vi flytta, men det klarte jeg dessverre ikke. Men to av tre sagaer blei ferdiglest i det gamle huset, og siste saga blei lest her i det nye huset. Og igjen, hatten av for Birgit Nyborg. Dette var utrolig kunnskapsrikt og interessant! Flere adjektiver kommer snart i en egen omtale.

Ian McEwan

For en gangs skyld sneik ikke denne elegante briten i rekka, men venta pent på tur, og er nå nestemann ut. Barneloven er boka som skal leses i denne omgangen, men jeg er ikke sikker på om jeg ser så fram til det. Jeg har jo lest om den, og har en følelse av at den er svært alvorlig tematisk sett. Er det rett for ei med konstante svetteringer under armene, grønske på knea, is på kinnet og et smil om munnen?

Monika Fagerholm

Fagerholm er nok verken mindre alvorlig eller dramatisk i sin roman Glitterscenen, men det kan hende hun leses før McEwan, rett og slett fordi jeg er ivrig etter å finne ut av hva som skjer med disse jentene fra Den amerikanske jenta. Og får vi egentlig noensinne vite hva som faktisk skjedde og hvordan det hele henger sammen?

Kazuo Ishiguro

Gå aldri fra meg var mitt valg av bok til runde fem av Bokhyllelesing 2018, der temaet var å lese boka bak filmen. Jeg har ikke sett filmversjonen av denne, og kommer nok ikke til å gjøre det heller, i alle fall ikke med det første. Solid og dyktig fortalt historie, men det noe tynne hovedpoenget ødela litt for meg, sammen med skuffelsen over at det ikke var mer.

Umberto Eco

Sammen med Birthe er jeg nå godt i gang med Rosens navn! Lesinga går litt langsomt fordi Eco skriver en smule omstendelig, men det kler så langt både fortellinga og kulissene. Og nå som død munk nummer en har dukka opp, er det bare å lese videre...

Muriel Spark

Plutselig hadde jeg funnet fram Frøken Jean Brodies beste alder fra en av de litt for mange flytteeskene med bøker i, og jammen leste jeg den ikke ut også! Omtale finner du her. Fornøyelig alvor fra Skottland som trygt kan anbefales videre!

Agneta Pleijel

Denne svenske dama har skrevet massevis av bøker, og jeg har nå funnet ut at tida er moden for å lese litt av henne. Det er moro med nye forfatterskap! Jeg fikk to pocketbøker av brodern for noen år tilbake, Drottningens chirurg (2006) og Kungens komediant (2007), og vil nå forsøke meg på den første av disse to, som ikke bare henger sammen, men som også er deler av forfatterens egen familiehistorie. Det er et interessant utgangspunkt for to romaner.

Kim Småge

Jeg leste en del av Kim Småge i slutten av tenåra, og syns det var veldig leit da hun etter hvert fikk problemer med å få ut bøkene sine. Så jeg blei veldig overraska da hun kom med ei bok for noen år sida! Verket har fått den aldeles grusomme tittelen Dameroman m/menn, men på grunn av gammel lojalitet kunne jeg ikke la være å kjøpe boka da jeg kom over den på salg. Jeg tenker at om den er like klein som den høres ut, er den perfekt som lat sommerlektyre. Slikt kan en vel tillate seg en sjelden gang?

Bokhyllelesing 2018

Ei rask oppsummering av temaer og leste bøker for første kvartal av 2018 finner du her. For april var temaet å lese ei bok som handler om eller tar utgangspunkt i en familie. Jeg valgte meg Alexander Kiellands roman Fortuna. I mai var temaet boka bak filmen, og da leste jeg Kazuo Ishiguros Gå aldri fra meg. Juni og juli har samme leseutfordring, nemlig å lese ei tjukk bok du lenge har utsatt å lese. Her tenker jeg å bidra med Umberto Ecos Rosens navn, som jeg har hatt i hylla lenge og ønska å lese enda lenger. Den er kanskje ikke en murstein, men den er omstendelig nok! Hvilken tjukkas skal til pers hos deg?

Ønsker dere alle en fantastisk lesesommer!

Vårlesing, del III

Og mens været ute ikke er til å bli klok på - fra dag til dag veksler det mellom varmende sol, sur vind, harde, tynne regndråper og, hold deg fast, snø og hagl - står jeg inne og sørger for at alle flytteesker er solid teipa igjen. Nå pakkes nemlig de siste! Vi har vært igjennom fem ruller med pakketeip så langt, en trenger jo en del til nesten hundre og førti esker med stort og smått, og på henda har jeg lange skraper fra den lite samarbeidsvillige dispenseren. Men pytt, nå er vi snart der, i det nye huset! Der venter et større arbeidsrom, flere bokhyller og mange, mange bokkasser, som alle må pakkes opp. Det er mye kos i slikt, i alle fall for en som savner de fysiske bøkene sine noe aldeles skrekkelig. Ikke bare savner jeg de jeg har lest, men jeg savner de jeg ikke har lest også!

Alexander L. Kielland

Nød lærer naken kvinne å spinne, heter det. Eller lett omskrevet: Når en er i skrekkelig beit for bøker, vender en nesa mot disse stadig utsatte leseprosjektene. Men misforstå meg rett, det var med overlegg at Kielland ikke blei pakka ned - jeg tenkte at det ville gi meg ekstra motivasjon for å lese Fortuna. Som sagt, så gjort! Omtale er på vei, og jeg venter på neste anledning til å lese Kielland. Neste verk ut fra hans hånd, om en skal følge kronologien, er Sne (1886), som faktisk blei skrevet til Bjørnstjerne Bjørnson. Om det har noe å si eller ei, får jeg finne ut av seinere, kanskje allerede i løpet av mai.

Jens Bjørneboe

Etter lange tider på disse leselistene er jeg endelig i mål med gigantboka fra Aschehoug, som inneholdt tre omfattende, intense og interessante romaner av Jens Bjørneboe. Den siste jeg leste var Jonas, og nå er boka pakka ned. Mer om verket kan du lese her. Jeg gleder meg til å sette boka på sin rette plass blant de leste bøkene!  

Per Olov Enquist

Jeg er så smått i gang med sjølbiografien til Enquist, og forventer å bruke nokså lang tid på den. Ikke fordi den er så tjukk, men fordi han er en krevende forfatter som behandler alvorlige og tunge temaer på en ettertrykkelig, sterk og sår måte. Det er bare å stålsette seg, altså. 

Marita Fossum

Fossum venter fortsatt i hylla, men det er like før nå! Før jeg kan lese Fagerholm og McEwan, må jeg nemlig lese henne, for hun er innkjøpt før dem, kronologisk sett. Jeg får derfor bare kjøre på og komme i mål med det jeg holder på med nå. Tror ikke nødvendigvis at hennes tematikk er noe lettere enn Enquists, men hvordan en behandler det, har jo mye å si. 

Tre riddersagaer

Hvorav en er lest, og to gjenstår! Jeg har lest Sagaen om Partalopi, og det gikk heldigvis bra der med både helt og heltinne. Det er jo ikke alltid det ender godt i sagaene, sjøl ikke i denne eventyraktige undersjangeren. Så langt må jeg bare si at Birgit Nyborg er en fremragende oversetter, som har med mange interessante og relevante opplysninger i noteapparatet. Neste tekst ut er Sagaen om Flores og Blankiflor.

Ian McEwan

Ja, nå har jeg skrevet det, så da får jeg stå for det også: Barneloven skal ikke leses før boka til Fossum er lest. Så det så. Det blir derfor venteboller på han ei lita stund til, men det tåler han vel, mesterlig som han er.

Bokhyllelesing 2017

Og nå er jeg endelig i mål med alt som skulle leses i 2017, hurra! Til runde ni, der vi skulle lese bøker med korte titler, leste jeg Jonas av Jens Bjørneboe, og til runde ti, der temaet var nobellitteratur, valgte jeg meg En herregårdssaga av Selma Lagerlöf, sjøl om den riktignok er fra tida før hun som første kvinne mottok Nobelprisen i litteratur. Men det har jo ikke så mye å si, nobelbok er nobelbok. Og nå som leseutfordringa fra 2017 kan fjernes fra listene, får jeg igjen bevist dette med at Bokhyllelesing funker. I alle fall for meg!

Joël Dicker

Sannheten om Harry Quebert-saken blei lest, omtalt og deretter nesten glemt: Den er en god underholdningsroman med mange solide og flinke grep, men den ga ikke et varig inntrykk på denne leseren. Mer om boka finner du her. 

Monika Fagerholm

Denne tøffe dama står i kø etter Fossum - helt tilfeldig har de samme initialer også - og jeg gleder meg veldig til å lese Glitterscenen. Da jeg var i Finland for noen år tilbake, leste jeg nemlig Den amerikanske jenta, og det var ei durabelig bok. Dette er oppfølgeren! Mon tro om den er like god?

Kazuo Ishiguro

Nå er tida kommet for at også jeg skal lese Gå aldri fra meg, ei bok jeg har hørt så mye godt om over så mange år! Og nå som Ishiguro også har fått tildelt Nobelprisen i litteratur, bør det vel være av en viss kvalitet, dette her. Jeg kan ikke si at jeg helt gleder meg til å finne ut av hva som er skjebnen til Kathy, Tommy og Ruth, for jeg har jo fått med meg litt på forhånd. Men jeg har ikke sett filmen! Derfor er boka potensiell som mitt bidrag til femte runde av Bokhyllelesing 2018, der temaet er nettopp boka bak filmen.

Umberto Eco

Nytt samlesingsprosjekt på trappene! Jeg og Birthe skal nå hente fram Rosens navn, en moderne klassiker, og se om den kan gjøre oss klokere. Det er bare å bli med, om du har lyst! Birthe er kanskje allerede i gang, mens jeg må vente til bokkassene er flytta til det nye huset. Jeg er veldig spent på om det er sant, det de sier, at Eco har gjort de første femti sidene kjedelige med vilje, for å riste av uinteresserte lesere...

Bokhyllelesing 2018

Nå som vi går inn i mai måned, er det duka for runde nummer fem i Bokhyllelesing 2018, og jeg er veldig fornøyd med at jeg er mer eller mindre i rute. Hvordan ligger du an? Ei rask oppsummering for min del blir slik: I januar stod gule bøker på menyen, og jeg leste Runa Fjellangers På motorveiene. Nedtur. I februar skua vi bakover i tid med historiske bøker, og da valgte jeg meg Anne Brontës Kvinnen på Wildfell Hall. Massiv opptur. I mars var planen å lese ei novellesamling, ei diktsamling eller et skuespill, gjerne av en forfatter en ikke hadde lest før. Jeg må innrømme at det siste blei borte for meg, for jeg blei så ivrig da jeg kom over Susanna Moodies dagbøker av Margaret Atwood i ulesthyllene. Til mitt spinkle forsvar var det første gang jeg leste Atwood som lyriker. Opptur igjen! I april var jeg mer usikker på hva jeg skulle ta for meg, for da var temaet å lese ei bok som tar utgangspunkt i eller handler om en familie. Jeg lurte litt på om jeg skulle gi meg i kast med selveste Olav Duuns bøker om Juvikfolke. Men litt ettertenksomhet og mye flyttekaos førte til at det prosjektet blei utsatt. Derfor blei det Alexander L. Kiellands roman Fortuna som blei lest, opptur igjen! Og omtale kommer. Nå i mai er som skrevet over temaet å lese boka bak filmen, og en god kandidat for meg er der Kazuo Ishiguro. Hva tenker du å lese?

Riktig god maimåned til dere alle!