Bokhyllelesing 4: Dikt og noveller

Fra middelalder til vår egen tid: Kontrastene kan bli ganske store. Når en i tillegg bytter sjanger og endrer formspråk totalt, og dessuten språklig stil, opphavsland, kanskje til og med opphavskontinent, samt innhold, tematikk og kjønn på forfatter - dersom det har noe å si - kan det rett og slett bli ei leserutfordring av de sjeldne. Men jeg satser på at dere har klart overgangen fra middelalder til ei dikt- eller novellesamling fra 2000-tallet godt.

Nå håper jeg de aller fleste er kommet i mål. Dere som var påmeldt, men som verken har gitt beskjed, lest ferdig og/eller skrevet om boka dere skulle lese, er tatt ut av oversikta (men dere er fortsatt å finne på samlesida). Når dere får lest og skrevet, er det bare å si ifra i kommentarfeltet under, så vil jeg legge dere til på lista. Hvis du ikke får lest det du skulle likevel, er det også fint om du sier ifra. Om det er noen som oppdager feil her, med titler, forfattere, lenker eller noe annet, så legg gjerne igjen et ord om saken.

Slik gikk det med dikt- og novellesamlinger fra 2000-tallet:

Beathe leser Beethoven var en sekstendedel svart av Nadine Gordimer

Monika har lest Pastoralia av George Saunders

Elida leste Utvalgte dikt av Kolbein Falkeid

Berit leste Skogsus av Hans Børli og Jørn Areklett Omre

Åslaug leste Min mor har en saks i ryggen av Unni Lindell

Tone leste Enslige utsikter av Kolbein Falkeid

Silje leser Kvelningsfornemmelser av Chimamanda Adichie

Gro leste Aften rød, morgen død av Anne B. Ragde

Hedda leste Mellom trærne av Gyrðir Elíasson

Antall påmeldte deltakere denne runden var fjorten - men hittil har kun fire lest og skrevet om sin utvalgte dikt- eller novellesamling, mens Monika har lest og ikke skrevet, noe som naturligvis også er helt i orden. Ytterligere fire er i gang med lesinga, men de resterende fem har jeg ikke hørt noe fra. Tre av dere hadde ikke valgt bok da runden starta, mens Elisabeth og Silje skulle lese henholdsvis Hilary Mantel og Anne Valente. Hvordan går det med lesinga nå i den plutselige sommervarmen?

Sjøl har jeg lest islendingen Gyrðir Elíasson for første gang i denne runden, og helt ærlig er jeg litt ambivalent til boka. Den har mange åpenbare kvaliteter, men noe kolliderte likevel, slik at jeg ikke fikk full uttelling. Om det skyldes lettelse over å være ferdig med eksamen, generell våryrhet eller annen glede er usikkert, men fakta er at det melankolske og mørke blei vanskelig å ta innover seg noen lyse kvelder i mai. Og det er ganske kjipt, for jeg ville så gjerne like boka! Underlig nok opplever jeg derfor at jeg også skuffer meg sjøl.

Neste runde av Bokhyllelesing 2016 er i uke 27, fra 04. juli til 10. juli. Da skal vi vende nesa mot ett av våre naboland, fortrinnsvis Sverige eller Danmark, og lese ei bok på svensk eller dansk. For de av dere som er drevne i finsk eller islandsk, godtas naturligvis dette også. Men hovedpoenget er altså at det skal leses på et annet språk. Har du ikke slike bøker i ulesthyllene, kan du naturligvis lese en oversettelse av ei svensk eller dansk bok. Når det kommer til andre kriterier som epoke, sjanger, forfatter, tematikk og lignende, står du helt fritt. 

Sjøl er jeg usikker på hvilken bok jeg skal velge. Jeg har mange på lur, særlig på svensk: Både Karin Johannisson, Kerstin Ekman, Agneta Pleijel og Sara Stridsberg har i en tid vært hyllefyll. En av dem får nok sjansen nå. Hva skal du lese? En ekstra lokkebiff til en skeptiker er at god og solid deltakelse belønnes: Mot slutten av året trekker jeg en heldig vinner som mottar ei bokpakke. Så kom igjen, hiv deg rundt og finn ei bok!

Favorittforfattere: S

Vanligvis er det ganske vanskelig å kåre favorittforfattere. Det er jo relativt grei tilgang på potensielle vinnere, både i egne bokhyller og blant millioner av søkbare internettartikler. Særlig på så mye brukte bokstaver som S. Men denne gangen var det hele overraskende fort gjort - riktignok måtte jeg benytte meg av forfatternes etternavn, men likevel. På forrige bokstav, R, fant jeg bare én favorittforfatter. Nå har jeg kommet meg tilbake til de opprinnelige to. Og fordelinga er nokså grei: en mann - ei kvinne, en død - en levende, en amerikansk - en norsk.

Bildekilde: Wikipedia

John Steinbeck (1902-1968)
Den første forfatteren jeg ønsker å trekke fram her på S, er amerikanske John Ernst Steinbeck Jr. Jeg leste han for første gang på videregående, da Of mice and men (1937) var lagt opp som pensum i engelsk. Boka var korngul og blå, og landskapet som vistes var idyllisk og rolig. Men fortellinga om George og Lennie, om kampen for arbeid, mat og overlevelse under den store depresjonen i USA, var verken idyllisk eller rolig. Det var tragisk og hjerteskjærende, enda jeg da ikke helt kunne sette fortellinga inn i sin rette kontekst med tanke på den omfattende politiske og økonomiske situasjonen rundt.

Lite visste jeg at Steinbeck fortsatte på samme vis i neste verk jeg leste av han, Vredens druer fra 1939. Jeg leste romanen i mai 2010, og får fortsatt frysninger når jeg tenker på hvordan boka slutter. Men mer om akkurat det skal jeg ikke avsløre her og nå. Det som er så sterkt med Steinbeck, er at han, i motsetning til mange av dagens forfattere, har en tydelig politisk agenda. Han er ikke redd for å ta parti, tale de svakes sak, leve seg inn i deres situasjon og gjøre den om til et litterært verk. Faktisk gikk han enda lenger: Da han på trettitallet jobba som journalist, levde han sammen med mennesker helt nederst på den sosiale rangstigen i flere måneder. Og han levde ikke bare sammen med dem, han levde som dem. Som et menneske uten arbeid, penger, framtid, et menneske myndighetene verken hadde hus eller trygd til, et menneske som måtte drive fra by til by og stat til stat i håp om en dagjobb til luselønn. Reportasjene han skreiv fra dette harde livet, danner bakgrunnen for boka Vredens druer.

Steinbeck debuterte i 1929 med Cup of Gold, en historisk roman fra 1600-tallet. Det nasjonale gjennombruddet kom i 1935 med den korte romanen Tortilla Flat, som jeg har i hylla under navnet Dagdrivergjengen. Den skal visstnok være utrolig morsom, og jeg gleder meg til å lese den. Det internasjonale gjennombruddet kom med Vredens druer, som mange mener er hans beste verk. Boka solgte en halv million eksemplarer på et års tid, og Steinbeck fikk både the National Book Award og den høythengende Pulitzerprisen året etter. Men ikke alle var glade for forfatterens frie kritikk av kapitalisme og dårlig økonomisk politikk. I California var det noen som tydeligvis følte seg såpass støtt (eller tatt på kornet), at de forbøy romanen. Det tok to år før forbudet blei oppheva. I 1962 mottok Steinbeck Nobelprisen i litteratur. Også da blei Vredens druer trukket fram i begrunnelsen.  

Bildekilde: Aschehoug

Kim Småge (f. 1945)
Det er mer enn langt fra Salinas, Monterey i California til Lilleby i Trondheim. Men norske Anne Karin Thorhus, som forfatteren Kim Småge egentlig heter, er altså min andre favoritt på S. Og det hun har til felles med Steinbeck, er den politiske faktoren. Riktignok på en litt annen måte, da både sjanger, språk og stil er helt annerledes.

Småge debuterte i 1983 med kriminalromanen Nattdykk som ga henne Rivertonprisen året etter. Det var rett og slett en brakdebut, og Småge var den første her til lands som blei kalt krimdronning. Hun har også fått æra for å ha introdusert den feministiske krimbølgen i Norge, som seinere inkluderte bl.a. Kjersti Scheen (f. 1943) og Unni Lindell (f. 1957). Småge fulgte opp debuten med Origo allerede året etter, og i 1986 kom Kainan, som skapte en stor mediedebatt. Videre kommer spenningsromanene på løpende bånd, og i novellesamlinga Kvinnens lange arm fra 1992 introduseres ei ny heltinne: politibetjent Anne-kin Halvorsen ved Trondheim politikammer. Hun figurerer i fem bøker, før det brått tar slutt i 2004 med Dobbeltmann. Etter dette har ikke Småge utgitt egne bøker, kun bidratt i antologier.

Jeg leste Småge ved en tilfeldighet kort tid etter at jeg leste Steinbeck. Jeg gikk på videregående og hadde såvidt snust på voksenbøker, uten hell, og visste ikke helt hvor veien skulle gå videre. Så kom jeg over ei novellesamling som var både interessant og spennende. På under et år leste jeg alt Småge hadde utgitt. Og jeg begynte sjølsagt på begynnelsen, med Nattdykk, som både var skrekkelig og herlig. Videre tilbrakte jeg en hel juleferie totalt oppslukt av den nervepirrende spenningsromanen Kainan og leste alt jeg kunne om de skumle frimurerne, blei fortvila og imponert av romanen Lex Love (1991) uti januar, skreiv særemne om dama i løpet av vårmånedene, parallellt som jeg leste meg opp på Anne-kin, og hadde muntlig eksamen om Småges forfatterskap en dag i mai. Og det gikk så det suste!

Småge er ei tøff dame som har solid peiling på det hun skriver om. I 1980 blei hun første kvinnelige instruktør i Norges Dykkerforbund, en erfaring en ser mye av i bøkene hennes. Sterke kvinneskikkelser går også igjen, og mange kritikere påpeker at Småge har et særlig feministisk driv i sine tekster. Hun har blikk for damer som kjemper, både mot seg sjøl og mot mannlig overmakt, enten helt direkte så vemmelsen velter opp hos leseren, som i Nattdykk, eller mer indirekte, som i Containerkvinnen fra 1997, som blant anna handler om prostitusjon. Dynamikken mellom kvinne og mann kan i mange situasjoner bli matt, men Småge bringer med seg noe friskt og ekte i dialogene som ellers, og gjør mange vendinger uforutsigbare og annerledes. Forfatteren skriver radikalt bokmål, har et røft språk og er totalt usentimental i sine skildringer av både Anne-kin, Hilke, Lena og flere. Småge har også et blikk for de mer utsatte i samfunnet, noe som særlig vises gjennom valgt tematikk i kriminalromanene og gjennom oppvekstromanen Koksbiter og trollsplint fra 1999.

Hvem er dine favoritter på S?
Er det noen som er enige med meg denne gangen, eller er det helt andre forfattere som når opp hos deg? Sjøl tenkte jeg på både Sara Stridsberg, August Strindberg, Sofi Oksanen, William Shakespeare og Sigrid Undset underveis, men for å få med alle de beste i løpet av gjennomgangen, skjønte jeg at jeg var nødt til å velge litt taktisk. Derfor blei det slik denne gangen, og jeg er strålende fornøyd med mine to hardtslående, drivende dyktige vinnere, som begge makter å si mye med lite, å skildre vanskelige livsbetingelser uten å vippe over i tåreperser, og å skape engasjement hos leserne. Kan dine favoritter også det?

Fortsatt god lesehelg!