Sommerlesing, del III

Og plutselig var sommeren nesten over! Allerede! I likhet med mange andre har vi holdt oss mest hjemme i år, og dagene har gått med til små og store gjøremål i hus og hage, turer i skogen og andre lokale ekspedisjoner til fots eller på sykkel, noen spredte besøk og et par bursdagsfeiringer. Og i dag var altså hverdagen i gang igjen, for barnehagen har åpna og barna har klødd etter å leike med andre enn hverandre i lange tider. Jobb følger på for oss voksne neste uke, og så er det skole også. Ferien går alltid urimelig fort, og en sitter ofte igjen med en følelse av å ikke ha gjort noe som helst, samtidig som en er sliten etter det en faktisk har gjort, som er langt ifra å feriere og lade opp... Vel, sånn er det å ha små barn! Heldigvis er det mye kos i å lese også, uansett om det er ferie eller ikke.

Homer

Jeg har ikke fått kommet i gang med Odysseen, med mindre det teller at jeg har lest om Odysseen...? Andre bøker har tatt mye tid i sommer, men det er jeg helt fornøyd med, for sånn både er det og skal det være innimellom. Og Odysseen skal leses uansett - kanskje det blir i august?

Elsa Morante

Ikke har jeg lest Historien heller, og når jeg lister det opp på denne måten, virker det jo litt slapt. Men forklaringa kommer lenger ned! Og boka blir med videre inn i august, for målet er å lese den.

Simone de Beauvoir

Etter å ha lest og lest gjennom første halvdel av juli, tok jeg pause fra Det annet kjønn de to siste ukene av juli. Nå er jeg klar for å lese resten! Det nærmer seg slutten på lesinga av dette mesterverket, ei bok som det har tatt meg og Birthe fra JegLeser lang tid å komme igjennom. Men boka er vel verdt hvert eneste minutt, for dette er helt suverent!

Eleanor Catton

Midt oppi den filosofiske avhandlinga til Simone de Beauvoir begynte jeg på det foreløpige mesterverket til en annen forfatter, nemlig De strålende av Eleanor Catton. Catton mottok Bookerprisen for den mest omfattende romanen i Bookerprisens historie, som den yngste vinneren noensinne! Det er enormt imponerende, og desto stiligere fordi boka er så god! Ja, den blei lest på ei uke, og innlegg er i farta!

William Heinesen

I juli leste jeg også De fortapte spillemenn, en roman som er lagt omtrent hundre år tilbake i tid. Det var en fascinerende tekst om et fargerikt knippe mennesker ute på Færøyene. Mye var fremmed for meg, men grunntonen var likevel så velkjent. Romanen er veldig solid og varmt formidla. Les mer her.

Solveig Aareskjold

Jeg er godt i gang (faktisk snart ferdig) med Solveig Aareskjolds hittil siste utgivelse, Lesebok for jenter. Frå Homer til The Hunger Games. Her følger vi framstillinger av jenter og kvinner i litteraturen over en periode på tre tusen år. Felles for dem alle er at de er viljesterke, tøffe og sjølstendige, frittenkende og modige, noe som gjør dem enda viktigere å løfte fram, så vi ikke drukner i amerikanske husmoridealer nok en gang. Dette er ei knallbra bok som jeg gleder meg til å skrive om! 

Bergljot Hobæk Haff

Den historiske romanen Sigbrits bålferd er en fulltreffer av ei bok! Den er vakker og fæl, interessant og spennende, intens og historisk korrekt - og det hele er pakka inn i nydelige skildringer og stemningsfulle betraktninger. Boka er et nådeløst psykologisk portrett og et bekjennelsesskrift, alt ført i et elegant språk av en ytterst profesjonell penn. Hele innlegget finner du her. 

Barne- og ungdomslitteratur

Jeg leser pekebøker, bildebøker, fortellinger om Emil og kapitler om barna i Narnia, jeg skummer avsnitt om William Wenton for å sjekke at de ikke er for skumle og humrer litt av Donald når jeg blir vist ei rute eller ei side. Og vi hører på eventyr, Ludde, Dustene, Gubben og Katten med mer. Lenge leve Sommerles!

Alfabetlesing

Her er det fortsatt pause, men når jeg kommer i gang med Odysseen, går det framover her også. Forhåpentligvis er det snart! Jeg gleder meg nemlig ikke bare til den boka, men også de som kommer etterpå, Prosessen og Ramstasagaene. Om du også vil lese ut av ulesthyllene etter alfabetet, er det bare å kopiere opplegget.

Bokhyllelesing 2020

Jeg har ikke fulgt opp dette slik jeg skulle, men nå er jeg i alle fall i ferd med å hente inn forspranget til dere andre. Marsboka, der temaet var bøker med korte titler (Fred av Arne Garborg) er lest, og jeg har lest aprilboka også, der vi skulle lese bøker av forfattere som har mottatt Nordisk råds litteraturpris (De fortapte spillemenn av William Heinesen). I mai er det bøker som opprinnelig er skrevet på russisk som skal leses, og jeg har Idioten klar. Og for juni og juli leste jeg ei skikkelig tjukk bok, nemlig De strålende. Snart i rute! Hvordan ligger du an? I august er det historiske romaner som skal i ilden, og jeg gleder meg veldig! Men jeg har ikke valgt bok ennå. Hva skal du lese?

God seinsommer!

Bokhyllelesing: William Heinesen

Bildekilde: Bokelskere

Enkemann, klokker og vindharpebygger Kornelius Isaksen dør tidlig og etterlater seg tre små sønner: Moritz, Sirius og Vesle-Kornelius. Disse tre guttene blir voksne på begynnelsen av 1900-tallet i en liten by på ei lita øy som ikke er navngitt i boka, men som går for å være Tórshavn på Færøyene. De tre er på mange måter svært ulike, men felles er arven fra faren: Den intense kjærligheten til musikk og behovet for musikalsk og kunstnerisk utfoldelse.

Vi følger brødrene, deres omgangskrets, musikken, arbeidet og ulike utfordringer og problemer over store deler av deres voksne liv. Moritz, den eldste, er sjømann og spillemann (ikke musiker, og det gjøres det et poeng ut av i teksten). Sirius, den mellomste, tjener til livets opphold som malermester Mac Betts assistent. I tillegg utfolder han seg som dikter og lærer igjennom romanen, og er naturligvis også med på brødrenes musikalske sprell. Den yngste, Kornelius, jobber som setter i lokalavisa Budstikken, men er mest opptatt av å finne en gammel skatt. Også han spiller opp til dans når det er forventa, og komponerer gjerne egne verk. Rundt seg har brødrene en mangfoldig og nokså snodig vennekrets, befolka av særegenheter som Ura på Hellen, Krabbekongen, gamle Boman, Kornelia, Ole Brandy, Svarte-Mira, magister Mortensen med flere. Det er tett mellom originalene! Men minst like viktig som bokas mange bipersoner er havet og naturen, været og de ulike årstidene som hele tida puster og er og gir skrinne livsbetingelser for folket som lever der ute i havgapet.

Og det kunne ha vært en rein idyll, tidvis innhylla i tåke og regn og bølgeskum, bare, hadde det ikke vært for sparebankbestyrer Ankersen, som gjør livet surt for alle, og særlig alle som tar seg en pjolter. Han preker avhold og gudsord om hverandre, har brutt med kirka og skapt seg en egen liten menighet, der herr og fru Nillegaard er blant hans mest trofaste tilhengere. Ankersen er karismatisk, men svært farlig, da han til stadighet vrir og vender på det andre sier, slik at de til slutt ikke veit hva som er opp og ned. Han vil refse, straffe, rense og frelse, og bruker sine talegaver hver gang han får sjansen. Som oftest er det til ingen nytte, slik som når han snakker med Ura på Hellen, men brått får han gjennomslagskraft likevel, og da kjører han på, ubarmhjertig og maktsjuk som han er. Og i kjølvannet ligger mangt et menneske -.

Som om ikke denne Ankersen er nok, blir alt verre når en ny mann ankommer byen. Han gir seg ut for å være Ankersens bortkomne og fortapte sønn, som nå endelig har vendt hjem. Om han er Ankersens sønn eller ikke sås det tvil om, det eneste som er opplest og vedtatt som en sannhet, er hvem som er sønnens mor. Men hun snakker ikke, og da får ikke folk vite noe sikkert. Dessuten er det en reell fare for at denne sønnen med det velklingende navnet Matte-Gok ikke er den han gir seg ut for å være i det hele tatt! Men at han driver med noe skummelt, det er sikkert og visst. Og det går svært hardt utover brødrene Isaksen og andre beboere i det store hybelhuset Bastillen. Da hjelper det lite å ha komponert nesten en hel symfoni i hodet. Men at musikken er en trøst, en virkelighetsflukt, en måte å kommunisere på, et fristed, et behov, rett og slett helt nødvendig; det kommer godt fram. 

Det musikalske temaet gjenspeiles også i romanens komposisjon. Den fæeøyske forfatteren Andreas William Heinesen (1900-1991), bedre kjent som kun William Heinesen, har valgt å komponere sin mest kjente roman, De fortapte spillemenn (1950, på norsk ved Inger Hagerup (1905-1985) i 1957) som et musikkstykke. Boka går over fire satser, der brødrenes bryllup er sentrale i hver sin sats, og der handlinga kretser rundt det som skal skje, skjer eller har skjedd. I tillegg er teksten utforma som en kollektivroman, der mange historier fortelles og mange stemmer høres, nesten som i et orkester. Ganske ofte skildres ulike hendelser fra forskjellige fokaliseringsinstanser, slik at leseren stadig får nye toner. Men med i hver sats følger også ei ulykke, slik at det alltid er en dissonans - et skår i gleden. 

Bildekilde: Boktanker

Denne dualiteten er så utrolig godt gjennomført på hver eneste side av romanen. Livet i Tórshavn er sorg og glede, latter og tårer, tvil og tro om hverandre. Brødrene prøver og feiler, våger og feiger ut, vinner og taper. Det de ser for seg, ender opp med å bli det motsatte. Skattejakta til Kornelius, for eksempel, eller bryllupet til Sirius. Sjeldent har vel han følt seg mer aleine -. Og det fremste eksempelet er kanskje magister Mortensen, som har usedvanlig usle kår. Men han har lært seg å leve med det, og han jobber med ei større avhandling som gir han djup intellektuell tilfredsstillelse. Med ei større pengegave ødelegges hele balansen i hans verden, og han begynner å tvile på seg sjøl, intensjonene sine, avhandlinga, tankene, følelsene. Til slutt blir fortvilelsen så stor at han ikke klarer å velge noe som helst. Men er det bedre å være Ole Brandy? Glad i en viss drikk, som tilnavnet forteller, hardtslående og kontant i ord og gjerning. Ingen større tvil, få sorger, men heller ingen store gleder. Det får oss som leser til å reflektere over hvor heldige vi er, som har alt.

Allerede i tittelen ligger det ei formulering om at det ikke nødvendigvis går så bra med brødrene Isaksen. De er tross alt fortapte! Men på hvilken måte? I følge Ankersen er de helt elendige, hele hurven, men hans ekstreme synspunkter preller av. Det er altså ei utvikling i boka som gjør at brødrene fortapes, og da ikke bare religiøst. Og til denne personutviklinga knyttes både ytre og indre spenning, komedie og tragedie. Heinesen skriver varmt om disse brødrene, og sjøl om teksten kan være både morsom og satirisk, så er det aldri snakk om å drite ut menneskene i boka. Forfatteren innehar ei djup respekt for dem alle, sjøl om de er aldri så lavt på den sosiale rangstigen. Og denne sympatien smitter over på leseren. Samtidig mistes aldri det realistiske, og det legges aldri skjul på at menneskene har det både vanskelig og vondt. 

De fortapte spillemenn er både ei folkelivsskildring og en kunsterroman, som drives framover av flere spenningsskapende konflikter. I et svært variert språk møter vi drømmere og småkjeltringer, den enkle smeddattera og den hissige smeden - som har noen kraftuttrykk og fyndord jeg aldri har lest før - udugelige embetsfolk, jordmora som taler i tunger, utro menn og kvinner som rømmer. Vi møter de tre brødrene Isaksen, som klorer seg fast i en avkrok i verden og som holder ut alt som sendes deres vei ved hjelp av musikk.

Vårlesing, del III

Det er ingen tvil, det er vår! Og i de varme solstrålene, den milde vinden og den herlige følelsen av frihet og fritid, ligger også sommeren og lurer. Her i huset gleder vi oss masse, over sykler og sparkesykler og kosta gater, over joggesko og sandaler og tørt gress - mest brunt inntil videre, men lell - over huskestativet på leikeplassen og klatretreet midt i hagen, over sandkassa og trampolina - alt kommer fram igjen etter en lang vinter, alt må betraktes, prøves og undersøkes som for første gang. Og hva passer vel bedre enn å etterpå sitte litt på trappa i solsteika, og bare se seg rundt, lukte på våren og spise en is? Jo, det måtte være å ta med ei bok ut, det da.

Alexander L. Kielland

I april kom jeg ikke videre i lesinga, men jeg har publisert et innlegg om lystspillet Bettys formynder, og jeg har begynt på et innlegg om romanen Sankt Hans fest. Og av fjerde og siste bind gjenstår det bare tre verker, før jeg er helt i mål! Om jeg ikke får lest og skrevet om alt i mai, er det i alle fall gjort i løpet av sommeren.

Johan Falkberget

De første geseller, den første boka i trilogien Christianus Sextus, som handler om 1700-tallssamfunnet rundt gruva med samme navn, er lest, likt og omtalt. Oppfølgeren, som heter I hammerens tegn, skulle leses som en del av fjerde runde av Bokhyllelesing 2019 nå i april, men er blitt litt utsatt på grunn av ei anna bok som bare må leses ferdig først. Men leses, det skal den!

Carol Shields

Dagbøker i stein blei plutselig påbegynt og plutselig utlest! Og det var ei nokså unik bok, som jeg har tenkt mye på i ettertid, og som jeg koste meg masse med underveis. Innlegg kommer.

Ingvild H. Rishøi

Mens snøen smelta i hagen og det klukka og rant fra alle takrenner og nedløp, leste jeg Vinternoveller av Ingvild H. Rishøi. Men jeg henger etter med skrivinga, så innlegg har ikke kommet her heller.

Charlotte Brontë

Fragmentet Emma på 28 sider har jeg tatt med meg både hit og dit, med et djupt ønske om å lese den så snart som mulig. Og rett som det var, var jeg i gang med Charlotte Brontë, men det var ikke Emma! Nei, sammen med to andre bokbloggere, Birthe fra JegLeser og Ina fra I bokhylla, leser jeg romanen Villette på omtrent seks hundre sider! På svensk! Og jammen er jeg ikke snart ferdig også!

Juan Rulfo

Juan Rulfo var en helt fremmed forfatter for meg, men jeg fant altså romanen Pedro Páramo i bokhylla likevel. Jeg leste den så i forbindelse med tredje runde av Bokhyllelesing 2019. Og etter litt att og fram fikk jeg skrevet om den også, og innlegget finner du her. 

A. S. Byatt

Innlegg om A. S. Byatts bok Biografens beretning har det også blitt, og det kan du lese her. Biografens beretning leste jeg som en del av prosjektet Alfabetlesing. 

William Faulkner

Faulkner er den nye ventegutten på lista, og blir med videre inn mot sommer og varme. Kanskje mai er måneden for Larmen og vreden?

Helle Helle

Helle Helle er også blant de uleste i april, men jeg tar henne med meg inn i mai måned og prøver igjen. Innimellom bursdager og nasjonaldag og kakespising og flaggveiving og ballongblåsing blir det kanskje tid til å lese en liten, dansk roman.

Alfabetlesing

Først ei lett oppsummering av det som er lest så langt: Jeg har kommet meg igjennom bokstavene A (Arkitekt), B (Biografens beretning), C (Christianus Sextus. De første geseller) og D (Dagbøker i stein) i løpet av årets første fire måneder. Og nå er det tid for å fortsette på bokstaven E. Planen er å lese romanen En beretning om blindhet av José Saramago. Om du også vil lese etter alfabetet, er det bare å bli med!

Bokhyllelesing 2019

I mai skal vi lese bøker av forfattere vi ikke har lest før. Det er alltid spennende, og det er mye å velge i mellom her! Derfor er jeg ikke helt sikker på hvem jeg skal ta for meg, men det er William Heinesen som står oppført på leselista. I tillegg skal jeg ta igjen forrige rundes lesing.

Hipp hurra for festglade maidager, og god les!