Jeg ryddet litt i bokhylla mi og
fant igjen denne Petterson boka jeg aldri har fått lest. Den handler om en
kvinne som minnes sine dager fra barndom og oppvekst, fra hun var 7 til hun ble
23år.
Jeg har tidligere i måneden
lest Per Petterson sin siste bok, og liker bøkene hans. Så derfor ble denne
lest. En vakker historisk skildring fra barne- ungdomstiden, og det spesielle
sterke forholdet hun hadde til store broren Jesper. Fantastisk godt skildret. Hovedpersonen,
- fortelleren er født på Nord- Jylland i 1926. Familien var en dansk
arbeiderfamilie og her skildres samfunnet, religion og mange sterke scener hun
endrer fra da krigen kom til Danmark. (jeg har jo lest en del bøker av
Petterson og vet hans mor kommer fra Danmark, så jeg tenker det er noe
biografisk også i denne fortellingen.)
Boka starter med fortellingen
om broren Jesper, som elsket og skremte henne hver gang de kjørte med hest
forbi noen løve skulpturer, på vegen fra byen, da hun var rundt syv år.
Men, stort sett var de gode venner og holdt sammen i et hjem som ikke var helt
enkelt. Med en svært religiøs mor og en far som var snekker og ikke alltid fikk
det til å gå rundt.
Alle stundene sammen med broren
Jesper betydde alt for henne, hun hadde ikke så mange venninner. Så broren var
den hun så opp til og de holdt sammen i tykt og tynt. Krigen kom til Danmark og
de opplevde mye sammen, Flotte skildringer av samfunnet som endret seg og fra
krigens dager. Jesper sin store eventyr-drøm var å dra til Marokko, til det
mystiske og varme land, mens hun drømte om å dra til Sibir.
Krigen endret alle drømmer og
livet gikk ikke akkurat sik de hadde drømt om. Hun drar til København,
Stockholm og videre til slekt i Oslo. Der prøver hun prøver å leve et
voksenliv. Boka avsluttes når hun er 23 år og .....
En følelses ladet, god og fin
bok som traff meg midt i hjertet. Kan absolutt anbefales, selv om vi i dag har
en verden....
Utgitt på Forlaget Oktober
1996, dette er en bokklubb bok fra 2004.
I denne boka hører vi om forholdet mellom forfatteren og den eldste broren
hans.
Kjente jeg han, broren min som døde, skriver
Edouard. Hvor sterk var han egentlig knyttet til han? I denne boka oppsøker han
tidligere kjærester og venner for å få et helhetlig inntrykk av han.
Broren drømte om en dag å bli en kjent håndverker, han hadde store drømmer om seg selv. Men, det gikk ikke alltid slik han ville. Han hadde et voldsomt temperament og var brutal både mot kameratene sine og spesielt mye mot tidligere kjærester. De beskrev han som noen ganger snill og omtenksom. Men, han hadde et voldsomt sinne som han bar på, og som førte til brutalitet. Dette sinnet bedøvde han ved å drikke, og da gikk naturligvis alt galt for han.
Moren tok det veldig tungt at hennes sønn døde bare tretti åtte år gammel. Han ble funnet død i den lille ettroms leiligheten han hadde. Naturligvis er det forferdelig når en sønn dør, men reaksjonen når moren besvimte, da legen ville koble sønnen fra respiratoren var voldsomme. Ingen visste at han betydde så mye for henne. Fra lillebroren, fikk Edouard tilfeldigvis vite hva som hadde skjedd med morens hofte. Hvor godt kjente Edouard til forholdene i hjemmet, hvor lite snakket de sammen om følelsene sine? Edouard, var svært glad i moren sin og han holdt kontakt med henne hele tiden, men tross dette fortalte hun ikke Edouard om hofteskaden hun fikk på sykehuset.
Dette er den syvende boka om familien hans,
alle handler om råskapen og brutalitet som er ganske så ekstrem, i familien.
Man blir litt rystet over at familier kan ha det slik, men når fattigdommen er
stor, skjer det nok mye vondt. Og man kan skjønne, at etter alle disse bøkene
han har skrevet om familien sin er det mulig å skape seg et bilde av hvordan
noen familier lever. En rørende og trist historie. Jeg har lest nesten
alle de tidligere bøker av forfatteren, så dette ble litt repetisjon for meg
selv om jeg ble litt mer kjent med broren.
Lånt som lydbok på Book bites, utgitt 2025
En rørende bok om en manns tanker, handlinger, kjærlighet, og valgene i livet.
Kasper har vært og hentet bilen sin på bilverkstedet og kjører hjemover. På vegen kjører han på et rådyr, han ringte politiet og viltnemnda. De kom og skjøt det skadede dyret. Kunne han gjort noe annet? Dette er en bok om å tenke over valg man har gjort før og nå i livet, kunne man tenkt og handlet annerledes ?
Etter påkjørselen ble opplevelsen et mareritt for han, han fikk en voldsom skyldfølelse og Kasper har det ganske vondt inne i seg, etter denne opplevelsen. Han følte han må oppsøke sin gamle venn, Einar og få snakket om hva han har opplevd. Hvordan takler man slike situasjoner, noe man ikke kunne forutse ville skje.
Kasper mener han kunne gjort mange ting annerledes i livet, men hvordan? Han og kameraten sitter på en kafe og snakker om dette og lignende situasjoner man alltids kunne ha taklet annerledes, f.eks. ting man gjorde feil som ung. Kan man gjøre opp for gammel urett?
Han forteller om fortiden, om kjærligheten til Signe og kona Inger som han var glad i, og hadde to barn sammen med, ei jente og en gutt. Hvorfor godtok Inger dette side-spranget? Tiden var en annen, og på 70 tallet hadde man litt vel åpne forventninger til at slikt kunne passere. Slik er det ikke i dag og bra er det, mener jeg.
Kasper sine skildringer av hvordan han levde, bodde og jobbet, var veldig fine. Jeg ble skikkelig rørt over buss sjåføren som vekket han og kjørte han hjem med nattbussen fra jobb. Også en dag var han ikke der mer, men var død. En rørende historie om å bli sett.
Dette er en bok om å tenke over valg man har gjort før i livet, kunne man tenkt og handlet annerledes? Ja det kunne man naturligvis, opplevd noe annet som man ikke vet hva er. Man må være tilfreds med sine valg, synes jeg.
En fantastisk fin skildring om en manns indre tanker og handlinger. Jeg har lest mange av bøkene han har skrevet, jeg kjenner og liker skrive-stilen hans. Jeg synes han skildrer sine følelser som mann på en veldig god og fin måte, med skyldfølelsen i bakhodet.
Hvordan livet har endrer seg og en dag sitter man der ensom, forlatt og grubler over ting, men også hvor viktig det er å legge gamle handlinger og historier bak seg. Det var en annen tid, hvor alt var annerledes, og det må man akseptert. Med et etterspill som gnager i en etter mange år, kan man skjønne. Boka fikk en litt trist slutt, men ingen kjenner morgendagen.
Utgitt 2025, på oktober forlag, lånt på Book Bites.
Vi er i en liten by Nowa Ruda, en liten by som tidligere hadde vært en del av Polen Tyskland og Tsjekkoslovakia. Her møter vi mange ulike fortellinger fra denne byen, - om menneskene der og hva de har opplevd. Egentlig en bok som kan fremstå som en samling av små noveller over mange av de ulike innbyggerne i byen, både døde og nålevende. Hun får historiene om sin lille by av deg gamle gåtefulle Marta, hun kan alle de underligste historier om folkene der. Hun skjønner at der i byen har alle en historie å fortelle.
Kvinnen, som var bankfunksjonær
som dro fra hjemstedet på leting etter en mann hun hadde drømt om. En mann ved navn
A.M,(jeg noterte ikke navnet) Hun dro av gårde med tog oppsøkte mannen og han
skjønte ingen ting, men det ble til at de drakk seg fulle og det endte med sex.
Det hadde hun ikke opplevd før og ble overveldet.
Politimannen som på
motorsykkel, skal identifisere noen unge folk. Han blir tydelig dopet og kjørte
seg fast i snøen.
Han som var syk og satte seg på
grensa, med et bein i Polen og et bein i Tsjekkoslovakia. Der døde han og
grensepolitiet flyttet han fram og tilbake, for ingen ville kjennes ved den
døde mannen, det ble ikke enkelt.
Byfolk som har gress- allergi,
bør ikke bo på landsbygda for der blir ikke gresset slått og allergien blir som
et fengsel for den som ikke tåler gress.
Frank Frost og kona som ventet
barn, med han døde i krigen. En gutt dukker opp, han er helt likt kona og Frank
sitt barn, helt like og de lekte så bra i sammen. Men, hvem var gutten? Barnet forsvant
like plutselig som det kom
Han, Beranek (drengen) som gav
fra seg masse blod, alt for mye som blodgiver. Han endte opp med å fortelle at
han hadde gitt 16 spann med blod, han kunne redde mange, mente han.
Det var utrolig mye snakk om
sopp, hvordan man sankes, tilbereder og spises i ulike sammenheng. Til og med
hvit fluesopp spiser de, bare den var laget riktig. Også mye snakk om å
drikke alkohol blant menn, men kvinnene fikk servert Marta sin rips-saft.
Krigen hadde så vidt sluttet alle
togene var forsinket, og Polakkene ble forbanna, da var svaret: fyr opp et bål.
Kvinnen drømte om vakre ting, og lekkert tøy i klesskapet. Togene hadde ikke
noen endestasjon. Toget fulgte solens gang, ingen hadde kontroll på noe.
Myndigheten var en mann i ridestøvler og ba folk vente. Kvinnene smug-kikket på
hverandres og fant ut at, tyskerne hadde melkesuppe til frokost, poteter med
skall til middag, på søndag kumle og saft til middag.
Mennene lagede brennevin og drakk
hver dag. Det ble en lang sommer og mange fest. Polakkene vil helst ikke se
Tyskerne i øynene. Da høsten kom, hadde myndighetene glemt dem. En dag, kom det
en som sa at de kunne pakke sammen. Grenda heter ikke lenger Ain Sigler, men
Pietnohe.
Tinnfatet:, Marta hadde mye
gammelt skrot etter tyskerne. Fant hun det selv, eller hvor kom de fra? Hadde
hun gravd det opp, og hva med alle vegg-broderier med tyske ord. Jeg likte bare
et tykt fat, det var tinnfat, som Martha hadde. Det fylte hun med epler om
sommeren og nøtter om vinteren.
Det ble en ny tid med
metalldetektorer og folk lette etter skatter som tyskerne hadde gravd ned. Men
det var ikke alltid at de skjønte at de fant noe verdifullt. Poopla som fant ei
jernbeslått kasse full av noe, som hadde anløpt og han skjønte ikke at det var sølv,
mye sølv. Et helt spise-service med ca. 40 gjenstander av hvert slag i serviset.
Poopla fant en gang noe våpen, og han tok seg stadige turer til byen for å
selge ting som han fant med detektoren.
Fortelleren hadde tysk
barnepike, Gjertrud. Som liten var hun med Gertrud og kan den dagen i dag deler
av det tyske språket.
Det kom to unge kvinnene, de
var helt like tvillinger. De hadde vært i en konsentrasjonens-leiren. Kroppene
deres var dekket av arr, de hadde fått utført mange eksperimenter på kroppene
sine i leieren. Begge skrek hver natt i søvnen. De bodde der i ca. en mnd.,
gikk opp i vekt, før de dro tilbake til Warszawa for å lete etter familien sin.
Agni, en ung gutt kommer forbi.
Han jobbet i hagen hos henne, hun roter i lommene hans. Han kommer for å si
adjø, men det ble sex med han. De elsket hele kvelden etter. Søndag kveld gikk
han, Mandag kom mannen hjem. Da han kom hjem, snakket de ikke sammen, kun det
nødvendigste. Annie
måtte til stråling, og ei ung jente Agni hadde fått beskjed om å komme, sa hun.
En ung vakker kvinne, mannen kjenner seg urolig over å være i samme hus som den
vakre unge kvinnen, han drømte om jenta både på natta og om dagen.
Denne nest siste historien i
boka: Ekteparet og Agni, ble absolutt den vakreste historien. Annie kom hjem,
og Agni, han dukker opp og blir som en helbreder for henne. En merkelig
historie.... Ville Annie overleve, slik at hun måtte hjem til ektemannen. Mannen
tenkte det samme. Hun frisknet til og Annie kom hjem, de hadde ingenting å si
hverandre, bare tausheten hadde de felles. De levde i hver sin verden, i et
iskaldt hus. Hun ble senil og døde.
Mannen som hadde spist menneskekjøtt, hadde det heller ikke godt i ettertid.....
En underlig historie som tok seg opp mer og mer, etter hvert som man skjønte, og ble kjent med mange av folkene i småbyen.
Lånt fra Book Bites.
Tar med noen ord fra omtalen av boka:
Omtale fra Den Norske
Bokdatabasen
Nowa
Ruda er en liten by i Schlesien, et område som tidligere har vært en del av
Polen, Tyskland og Tsjekkoslovakia. Da fortelleren flytter inn i
området, oppdager hun at alle - og alt - har en historie. Med hjelp fra sin
gåtefulle nabo Marta samler hun inn disse historiene: de lokale
helgenene, mannen som ringer inn og vinner radioquizen hver dag, og mannen som
skaper internasjonal spenning da han dør på grensen mellom Polen og
Tsjekkoslovakia.
Hver av historiene blir en byggestein i det enorme monumentet som er byen. På nysgjerrig, varmt og fantasifullt vis skildrer nobelprismottaker Olga Tokarczuk hvordan ethvert sted er et univers i seg selv, og hvordan sladder, anekdoter, oppskrifter og skjebner til sammen skaper et stort epos.
En fin og sjarmerende bok fra den Islandske forfatterinnen.
Vi blir kjent med Arnljotur, en ung mann på 22år som ikke vet helt hva han vil, men drømmer om å bli gartner. Moren var opptatt av roser og Arnljotur som blir kalt Lobbi har arvet hennes lidenskap for roser. Moren døde i en trafikkulykke, for kort tid siden. Lobbi har en tvillingbror som heter Josef, han er funksjonshemmet, og bor ikke hjemme.
Arnljotur har hatt et tilfeldig ligg med ei jente, som ble en baby, det forteller Lobbi faren. Faren, en er en eldre mann, og synes det er hyggelig, og håper Lobbi vil bli å studere på Island. Men, han vil dra til en svært kjent klosterhage (som vi ikke får stedfestet, men skjønner at det er et sydlig sted i Europa).
Han tar med seg noen rose stiklinger fra morens
drivhus og drar av gårde. På vegen blir han syk, og må opereres. Rørende
hvordan alle er så opptatte av stiklingene han har med seg.
Han kjøper seg en gammel bil og vi følger han på
vegen. Han opplever diverse merkelige ting, som gjør boka litt spennende
underveis, med alle de ulike menneskene han møter på sin veg.
Han kommer fram til småbyen der rose-hagen er og blir godt tatt imot, av munkene som ikke har pleiet rose-hagen særlig godt, den har nærmest forfalt helt. Han jobber seg sakte og sikkert gjennom hagen og får ryddet den, til en pryd igjen. Han får mye skryt av arbeidet sitt, og munkene blir hans venner.
Lobbi snakker ofte med faren på telefon. En dag kom Anna, barnets mor og barnet Flora Sol på ni mnd. på besøk til Lobbi. Han leier en leilighet og alle tre flytter inn der. Anna skal studere Genetikk, og bruker mye tid på å lese. (litt åndsfraværende). Så Lobbi må ta seg av barnet, de to ble gode venner, og han setter utrolig pris på barnet. Han har ikke bare innsikt i stiklinger, men også i sin stikling Flora Sol som hele landsbyen nærmest forguder.
Men, å bo sammen med Anna, er nok ikke like lett,
er de kjærester enda eller vil de bli det???
En sjarmerende og god bok om å finne seg selv. Kommer det en oppfølger? Det kunne jeg tenkt meg...
Utgitt på pax i 2023, 266 sider. Lånt på Book Bites
Jeg har likt hennes tidligere bøker veldig godt, de er litt spesielle men gir meg mye.
Bøkene jeg har lest av henne tidligere : Arr og Svaner blir ikke skilt og Frøken Island , de kan også anbefales.
Siden jeg har lest alle de fem første bøkene,
måtte jeg naturligvis få med denne eventyrhistorien, den 6 boka om Torstein,
broren Bjørn og resten av Jomsvikingene. En eventyrfortelling som er linket
litt opp til virkelige hendelser.
Nå har jeg fulgt Torstein fra han som gutt opplevde fryktelige ting (spesielt med faren). Tiden hans som slave, hesje og videre som jarl, til han plutselig sitter på den danske kronen, osv. Men det viktigste for han er å drepe Olav Haraldsson, han som tvang så mange til å ta kristendommen. Dette er en dramatisk tid, noe han ikke ville. Han vil beholde sitt liv å leve på og bevare sin tro i fred og frihet. Siden Torstein ikke vil bli kristnet er han og ingen av Jomsvikingene velkommen hos konger og jarler mer. Torstein er og blir en Jomsviking, det er hans trygge havn. Alle de gamle kongene er døde, bortsett fra Kong Knut i England.
Torstein har blitt en gammel stiv mann, som sitter og tenker tilbake på livet
og hendelsene. Torstein jarl har trukket seg tilbake til Jomsborg, og har blitt
den mektige lederen over brorskapet Jomsvikingene. Han hater Olav og vil ha han
drept, men det er ikke enkelt.
Han savner kona Sigrid og de to sønnen sine, som er ute i verden. Men vi får høre om hans ferder, vanskeligheter og triumfer. Ravn Tor, Torsteins eldste sønn drar ut med venderne, etter at han opplevde at Ylva, hans unge kone og barnet deres ble drept. Uff, forferdelig trist
Torstein ble voldsom skadet av en bjørn de hadde tatt ombord, men Torstein overlevde heldigvis. Sønnen Bjørnar står ved farens side, på denne turen. Det var et stort tap for Torstein når yndlings hesten hans Vingur døde. (han var en gammel hest, som hadde fulgt han i mange år).
Omtale fra forlaget
Russland har aldri tatt et oppgjør med sin imperialistiske fortid. I stedet har Kreml fokusert på å skape fiendebilder, og slik legitimere bruken av seksuell vold i krig og å dehumanisere ofre for menneskerettighetsbrudd. Likestillingen er i sterk tilbakegang i Putins Russland, hvor kvinner trues til stillhet, voldtekt brukes som våpen, og hvor ofre ydmykes i media og trues med mer seksuell vold.
Putins krig mot kvinner er en historie om kolonialisme, undertrykkelse og folkemord. Det er en historie om krig og om kvinner, om kvinners rettigheter og viktigheten av å løfte frem deres stemmer. For vi er nødt til å snakke om krig, og vi er nødt til å snakke om krigsforbrytelser. Stillheten kan aldri vinne. Dette er en nødvendig bok, skrevet med Sofi Oksanens særegne og vakre språk,
Hvordan jeg opplevde boka: En
vanskelig bok å skrive noe om, for det hun forteller er så grusomt.
En skremmende bok som forteller oss om hvordan russerne ser på kvinner, og hvordan seksuell vold blitt brukt i krig. Sex og mishandling er stadig et viktig våpen i krig, slik det har vært til alle tider og er skremmende like viktig i dagens kriger, noe vi hører lite om. Putins kvinneforakt er et viktig våpen i krigen mot Ukraina også, men også hvordan de tidligere har går fram ovenfor minoriteter og demokrati. En patrikalsk måte og tvinge folket i kne på.
Sofi Oksanen starter boka med å fortelle om grandtanten sin, som ble utsatt for ekstremt mye vold, men man snakket ikke om det. Grandtanten forble stum resten av sitt liv, over det hun hadde opplevd som ung jente i Estland, av Russere.
Vi hører hvordan Russerne ser ned på Ukrainere og at voldtekt og mishandlingen av unge jenter, og russiske kvinner ofte er godkjent av kona til den russiske soldaten. Den russiske kona er hjemme og liker det mannen driver med???? Hjemmet går kona rundt i undertøy, og andre klesplagg som soldatene har stjålet i husene i Ukraina. Illusjonene som Putin har om russisk stolthet, gjennomsyrer boka.
Det er mange former for mishandling og voldtekt. Det er noe både kvinner og menn opplever. Et sterkt og fryktelig bilde blir beskrevet og konsekvensene av mishandling av folk ved å legge inn f.eks. piggtråd i rompehullet (metoden beskrives, fryktelig ekkelt å høre om slik tortur). Det tok nesten natte-søvnen fra meg.
Sofi Oksanen har en fantastisk evne til å veve sammen sin familie historie fra Estland, og hva som skjedde der under den sovjetiske okkupasjonen. De russiske soldatene og hvor godt de er lønnet, hvor betydningsfulle de er for familien osv. Stjelingen av barn fra Ukraina. For ikke å glemme alt det historiske som Russland har bedrevet og deres storpolitikk i Russland.
En bok jeg ikke helt klarer å formidle mye fra, det er så mange voldsomme historier, så jeg blir enda mer forbanna på "mister P".
Les den! Bli informert og sjokkert!
Hørt som lydbok fra Book Bites, lest av Anette Hoff, 2024
Denne handler om Filip som er barnebarnet til en av de to guttene fra 1.boka. Den handlet om to gutter, Arnstein og Truls, røper ikke mer… Filip er barnebarnet til Arnstein. Filip elsker å besøke farfaren som bor under dem, i huset. Alle kaller de farfaren for "Den gamle", men Filip synes ikke han er gammel og elsker å høre på hans fortellinger fra farfaren var barn og ungdomstid hans fra den gang. De var to fortrolige som elsket, -livet i frihet ute i skog, og mark.
Filip bor i Kvartsvegen 8B på Bekkelaget, alt har
nok forandret seg der siden bestefaren var liten, det har blitt villaer og
kjøpesenter. De er en guttegjeng på 5, som er som gutter flest. Hvorfor han
kaller de med etternavn er litt underlig. Det er bare Filip, de andre heter
Henriksen, Myrvold, Bøe, og Vedum. De herjer og er uvenner, men blir venner
igjen, for de har lovet hverandre det. En dag finner de katten "Kann"
påkjørt og død. Først leker de at de er på jakt i Afrika og har skutt en tiger
som de frakter hjem. Men, plutselig skjønner de at katten er død og blir litt
forfjamset over egen oppførsel. Uff, trist...
De lekte slik jeg lekte som barn, fri leker hvor
fantasien fikk fritt utløp. Vi fant på masse, bygde hytter, lekte cowboy og
indianer osv.
Filip var en tegner fra han var en liten gutt, moren pleide å hjelpe han om morgenen å legge tegnepapir i vindusposten. Der gikk det akkurat et A4 ark på langs, og der kunne han lime opp 11 ark av gangen, som ble tapet i sammen. Filip tegnet og tegner det som skjedde utenfor huset, på vegen og alt han opplever fra sin plass i vinduskarmen. (Ganske så selvbiografisk. Lars Elling er i dag i veldig kjent kunstner, som akkurat nå har en fantastisk flott separat utstilling på Norsk Skogmuseum til 19 oktober. Neste utstiller på Norsk skogmuseum er vi i Gruppe Taiga med kollegaer.)
Etter hvert blir det han eldre og flere historier fra skolen dukker opp. Eks: den nye tavla som het Whiteboar som de trodde var et under, men som ikke varte særlig lenge (husker den godt fra min tid som lærer, mye klin).
Mot slutten av boka har Filip blitt en voksen reflekterende mann. Vi møter han både som turist på Zanzibar, (der har jeg vært også og minnes stedene han forteller om, fantastisk morsomt å høre). For ikke å forglemme tiden han beskriver som skilt småbarnsfar. (Her er det mye selvbiografisk stoff tenker jeg, og det liker jeg)
En bok jeg ble ferdig med for noen dager siden, men som har svirret i hodet mitt og vokst mer og mer fordi jeg minnet så mange paralleller til min barndom, som jeg også har opplevd. En fin roman!
Lest av Jan Martin Johnsen 5.t48 min. Lydbok fra book bites. Utgitt 2025, som bok 237 sider.
Historien om Eline og Jatgeir, snekka Eline og Frank/Olav med sjarken Eline.
Vi er på Vaim, der beskjedene Jatgeir bor, han drar ut med snekka si for å handle og for å få seg en tur med båten Eline. Eline som han var så forelsket i som ung, de bodde begge på Vaim. Han hadde tenkt at hun var nok et fint kone-evne, men en dag lenge etter at han hadde fått båten sin og det sto med store bokstaver ELINE på begge sider av båten, fikk han høre at hun hadde giftet seg, med en mann på Sato.
Dette har gått mange år og Jatgeir har blitt en eldre kone-løs mann. Jatgeir ville så gjerne ta seg en tur, han skulle egentlig ikke ha noe spesielt, han hadde bare på handlelista si kun nål og tråd. Dette trengte han slik at han kunne få sydd knappene ordentlig på plass, der de hang og slang. Han trengte ikke kjøpe nytt, klesplagget var godt nok og han ville reparere dette selv. Vi følger han på sin jakt etter nål og trå til formålet, og to ganger den samme dagen, ble han lurt. Hvordan kunne dette skje, han la seg nedpå for å kvile i Sato, og der dukker Eline opp. Hun er en fritt talende dame, viljesterk dame som vil hjem til Vaim, kan hun få sitte på?
Kunne han ta med Eline i båten seint på kvelden, hun som var en gift kvinne. Eline kom med kofferten sin og gikk ombord. Morsomt hvor naiv og forskrekket han var over situasjonen. Eline ble boende på Vaim til Jatgeir døde. Da oppsøkte hun sin tidligere mann som hun kaller Frank (heter Olav), og fikk høre hvordan han traff Eline som ung, og hva som nå skjedde…..røper ikke det.
Jeg ble helt trollbundet av historien, her var det masse humor, ironi, gamle tabuer, ensomhet og er en utradisjonell roman, men som kan virke realistisk slik enkelte liker å leve, slik Eline var spontan og handlet kjapt: en her og nå kvinne. En ganske annerledes roman av Jon Foss, en det jeg har lest av han før.
Kan virkelig anbefale denne boka..
Dette er første boka, av serien: Sogene 1. til 3. Utgitt 2025.
Hørt som lydbok i Book Bites, lest knallgodt av Anderz Eide 2t
51 min.
Det ble mange fine roturer (hyggelg, trim, sosialt) med "Olav Kvite" Vikingbåten, i sommer.
Dette var litt av en spesiell fortelling. Tenk at August Strindberg kunne skrive en så satirisk fortelling om hvordan vi har utviklet oss fra tidenes morgen, men fortellingen starter med det moderne samfunnet. De (en broket forsamling) er ombord i en båt som forliser og de må start livet på nytt på ei sydhavsøya. De som viste alt og kunne alt, og trodde de kunne leve det fri og gode liv på den øde øya. Men, nei det tok ikke lang tid før de begynte å lage lover og regler på denne sydhavsøya, for ikke å bli uvenner.
En fantastisk morsom og god historie, som faktisk ble skrevet for år for mange år siden. Strindberg levde mellom 1849 - 1912, så jeg vet ikke når han skrev dette. Den har sikkert stått i en av hans samlede fortellinger/bøker. (finner ikke alderen). Dette er så godt fremstilt av samfunnet helt fram til vår tid. En Imponerende og morsom fortelling.
Michel Strogoff, er Tsarens kurer og handlingen er fra Russland en gang på 1870 tallet.
Etter å ha lest Knut Hamsun sin beretning fra turen han tok til Kaukasus i 1899, fikk jeg lyst til å lese en klassiker fra Jules Verne, der han skrev om Russland. En spenningsroman om tsarens kurer som går igjennom mang en lidelser, for å komme fram til Tsaren i Russland og stoppe krigen, mot tartarene.
Hovedpersonen Michel Strogoff får sommeren 1875 bud om at han må frakte et brev til Tsar Aleksander 11, i Irkutz i Sibir. Han blir kledd opp som en kjøpmann med falske papirer, og drar avgårde fra Moskva, med hesteskyss. En stri tørn. Han skjønner snart at to journalister forfulgte han, og de to (bladfukene) er som to klegger på han.
På vegen blir han kjent med den unge jenta Nadia, som skal reise til faren sin, siden mora har dødd. En vakker kjærlighetshistorie midt i alle krig og elendighet. Absolutt en pennende og godt fortalt eventyrfortelling.
Boka kom ut i Russland 1863
Jules Gabriel Verne Fra Wikipedia. (f 1828-1905). Han var en fransk f0rfatter som har skrevet mange romaner, faktisk 54 romaner. Denne er hans 14 roman i rekka. Han er kanskje mest kjent for sine eventyrlige romaner, som: Jorden rundt på 80 dager, som den aller mest kjente fortellingen.
Kopi fra Wikipedia: Tatarer (tatarisk: er en tyrkisk folkegruppe som har tatarisk som morsmål. De fleste tatarer bor i Russland, der de er den nest største folkegruppen.