Hopp til innhold

Navn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sideversjon per 16. nov. 2024 kl. 20:41 av 1000mm (diskusjon | bidrag) (Tilbakestilte endring av ~2024-13998 (bidrag) til siste versjon av 85.165.223.162)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)

Et navn er en merkelapp for en person, et dyr, et sted, en ting, et produkt (som i merkenavn) eller til og med en idé eller et konsept, vanligvis brukt for å skille dem fra hverandre. Navn kan identifisere en klasse eller en kategori av ting eller en enkelt ting, enten unikt eller innenfor en gitt kontekst. I grammatikken skiller en gjerne mellom fellesnavn, det vil si ord og betegnelser på konkrete eller abstrakte substantiver, og egennavn, det vil si individualiserende navn på enkeltpersoner, bestemte gjenstander, steder og så videre. Et egennavn skal i de fleste språkkulturer alltid skrives med stor forbokstav.

Personnavn

[rediger | rediger kilde]

Navneskikkene varierer i ulike kulturer i verden, men i de fleste land er det vanlig å gi en person et navn. I Kina var det tidligere vanlig at jentebarn ikke hadde noe formelt navn, og gifte kvinner fikk bare mannens etternavn som navn.

Et navn har ofte flere deler, men det er ofte en av delene som brukes i dagligtalen. Hvilket av disse navnene dette gjelder avhenger av forholdet mellom personene og graden av formalitet. Navnet som brukes i dagligtalen kalles fornavn eller døpenavn i Norge og Danmark, first name, given name eller Christian name i engelskspråklige områder. Fornavn blir i mange land en feil fremstilling, fordi navnet som brukes i dagligtalen ikke kommer først. Det er derfor vanlig å bruke betegnelsen særnavn.

I enkelte kulturer endrer man navn igjennom livet, enten som en del av ulike tradisjoner, eller frivillig av andre grunner.

Et personnavn har også mange steder et tilnavn («tilnavn» brukes også om økenavn og andre), i Norge kalles dette etternavn, men andre steder i verden kommer ofte dette navnet først. I Norge ble det først påbudt med etternavn så sent som 1905. Før denne tid bruktes patronymikon (farsnavn) for folk flest. Det var stort sett høyborgerlige og adelige som hadde etternavn (familienavn) før denne tid.

I antikkens Roma brukte man praenomen (fornavn), nomen (navn) og cognomen (tilnavn), slik at for eksempel Gaius Julius Caesar het Gaius, tilhørte slekten (gens) Julia med tilnavnet Caesar. Når vi omtaler statsmannen Gaius av slekten Julia med tilnavnet Caesar som Julius Caesar så omtaler vi samtlige mannlige medlemmer av Caesar grenen av familien Julia. Det er som om vi skulle omtale en person som heter Per Lund Møller som Lund Møller, selv om flere i familien har mellomnavnet Lund.

I Norge er mellomnavn (til forskjell fra mange andre land) et navn som er et slektsnavn, som kommer før slektsnavnet som brukes som etternavn. Det betyr at man ikke fritt kan ta det mellomnavnet man ønsker seg.

I Russland brukes det fornavn, patronymikon og slektsnavn (etternavn), slik som Vladimir Ilitsch Uljanov, som viser at Vladimir er sønn av Ilya i slekten Uljanov. (Han ga seg selv et pseudonym, Lenin).

I mange muslimske land er det arabisk navneskikk, men i ulike former. I Dubai vil Ladins sønn ha Osama som særnavn (fornavn) og bin-Ladin (eller bin -Laden) som tilnavn (etternavn). Tilnavnet er et patronymikon på samme som McDonald en gang i tiden var et patronymikon i Skottland, og O'Donnell var det i Irland (begge betyr sønn av Donald). I Pakistan har man ingen prefiks (bin-, Mc og O' betyr av) og Osamas sønn vil hete Ali Osama, og hans sønn Rehman Ali og så videre.

Personnavn i Norge

[rediger | rediger kilde]

De eldste personnavnene som kan dokumenteres i Norge er skrevet med runer, og hogd i stein. De eldste runeinnskrifter er fra 200-tallet og de inneholder ofte navn, på den som hogde runene og en som er omtalt. Hvilket navn som aller først ble risset inn, er umulig å si, men noen av de aller første navnene er disse: StainawarjaR, HagustaldaR, Wodurid, Wiw og Isnil.[1]

I Norge har det eksistert flere forskjellige systemer for personnavn. Fra gammelt av bestod personnavn i Norge av et fornavn og et patronymikon (f.eks. Magnus Erlingsson eller Kristin Sverresdatter). Frem til ca. 1900 hadde de fleste nordmenn fortsatt navn av denne typen. Fra høymiddelalderen hadde noen få slekter, stort sett adelsslekter, i tillegg slektsnavn, men slektsnavn ble sjelden brukt til daglig før et stykke ut på 1600-tallet, selv i familier som hadde slike navn. I tillegg til bruken av patronym ble det etter hvert, særlig fra 17–1800-tallet, vanlig å føye til navnet på gården eller husmannsplassen man bodde på; dette fungerte mer som en slags adresse enn et slektsnavn, og navnet fulgte opprinnelig de som bebodde gården og ikke slekten. Spesielt i borgerlige familier finner man etter hvert også bruk av mellomnavn, dette ble vanligere fra 1700-tallet i noen få familier, ofte som oppkalling f.eks. etter barnets faddere eller andre slektninger.

Navneskikken i Norge er parallell med navneskikken i Danmark, slik at navnebruken i Norge fulgte etter danskene. I 1526 ble det påbudt for adelen med faste slektsnavn. Man så også fra rundt 1600 en tendens til at borgerlige familier i Danmark tok faste slektsnavn, og noen ganger kunne det være patronymnavn som «frosset» (f.eks. navnet Ibsen). Først på 1800-tallet ble det vanlig i brede lag i Danmark med faste slektsnavn, som vanligvis var patronymer som frosset på 1800-tallet. I Norge kom faste slektsnavn i bruk i et lite antall borgerlige familier, særlig fra ca. 1600. Bruken av faste slektsnavn, og «frossede» patronymnavn, ble først vanlig i Norge utenfor byene ca. 1900, noe senere enn i Danmark.

I 1923 fikk Norge landets første navnelov. Dens viktigste bestemmelse var at alle skulle ha et slektsnavn, og at dette skulle skrives på en måte. Etter dette er loven endret flere ganger, stadig mot større frihet for borgerne. [2]

I dag kan navn i Norge bestå av et ubegrenset antall fornavn, og i tillegg av flere mellomnavn, og et etternavn (som kan være et dobbelt etternavn). Det er også lov å ta patronym- (navn avledet av farens fornavn) eller matronymnavn (navn avledet av morens fornavn) som etternavn eller mellomnavn. I blant ser man dermed den gamle navnetradisjonen med patronym kombinert med den borgerlige navnetradisjonen med faste slektsnavn.

Pikenavn eller jentenavn kan på norsk bety enten navn som vanligvis blir gitt jenter eller det etternavnet kvinnen hadde før hun ble gift og overtok mannens etternavn.

Samiske navn

[rediger | rediger kilde]

«Navn på samisk er bygd opp annerledes enn på norsk. Patronymikon kommer først, ikke sist som i tradisjonen lenger sør. Man har utgangspunkt i en forelder, besteforeldre eller oldeforeldre som er berømt og kjent i lokalsamfunnet. Så beskrives slektskapsforholdet til vedkommende. For eksempel Niljasaš-Jovnna Mággá. Transformert til norsk: Nils fra Garagasniemi sin sønn Jon sin Magga, Magga Jonsdatter Niittyvuopio».[3] Et annet eksempel er «Fire-Mathis»[4]: Han har særnavnet Mathis, i likhet med sin far, bestefar og oldefar.

Etternavn

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]