Hopp til innhold

Lappspurv

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
Lappspurv
«Årets fugl 2020»
Nomenklatur
Calcarius lapponicus
(Linnaeus, 1758)
Synonymi
Fringilla lapponica
Populærnavn
lappspurv[1]
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
UnderrekkeVirveldyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
FamilieLappspurvfamilien
SlektCalcarius
Miljøvern
Norsk rødliste:[2]
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet

Økologi
Habitat: tundra og fjellformasjoner nær tregrensen
Utbredelse:
– utbredelsen er sirkumpolar –

Lappspurv (Calcarius lapponicus) er en spurvefugl som hører hjemme i lappspurvfamilien (Calcariidae). Tre underarter anerkjennes. Arten er en trekkfugl som lever parvis og hekker i små kolonier i fjellstrøk med arktisk klima. Lappspurven ble valgt til «Årets fugl 2020» i Norge av Norsk Ornitologisk Forening. Den kan observeres over store deler av landet, men den hekker helst i fjelltraktene.[3]

Taksonomi

Lappspurv (hunn)
Calcarius lapponicus

Slekten Calcarius ble tidligere regnet til buskspurvfamilien (Emberizidae), men nyere forskning har funnet ut at den bare er fjernt beslektet med buskspurvene. Slekten ble derfor flyttet til sin egen familie (Calcariidae), sammen med de to slektene Rhynchophanes (monotypisk) og Plectrophenax.[4]

Det anerkjennes normalt tre underarter, men det er forsøkt beskrevet flere. Variasjonene framstår imidlertid som kliniske. Den foreslåtte underarten ssp. subcalcaratus (beskrevet på Grønland) betraktes som et synonym til nominatformen, og ssp. kamtschaticus (beskrevet på Kamtsjatkahalvøya) betraktes som et synonym til ssp. coloratus.[5]

Biologi

Calcarius lapponicus

Lappspurven er en relativt stor og kompakt spurvefugl, som typisk måler cirka 15,5–17 cm og veier omkring 22,5–35 g. Stjerten er ganske kort og det gule nebbet er høyt ved basen, kort og triangulært i formen. Vingene er ganske lange. De undre ekstremitetene er mørkebrune og føttene er utrustet med ei ganske lang og rett klo på baktåen. Kinnene, kronen og strupen til ned på overbrystet er sort hos hannen, mens nakken er rødbrun. Mellom krona og kinnene dannes ei nesten hvit halvmåne-formet stripe. Flankene er sorte. Hannens vinterdrakt minner om hunnens. som er brunspraglet med gråhvit strupe og buk og kun antydning til brun nakkeflekk. Det sorte hos hannen er dessuten duser gråmelert hos hunnen.[5] Den fysisk største av underartene er ssp. coloratus, som også har ei mørkere overside på fjærdrakten enn de to andre underartene. Ssp. alascensis er blekere enn nominatformen og har mindre sort langs flankene.

Lappspurven har en sirkumpolar utbredelse i områdene rundt trelinjen i de nordlige tundraområdene, både i Nord-Amerika, Europa og Asia.[5] I Norge finnes den også i fjellområdene i Sør-Norge, der nominatformen hekker helt sør til de nordligste områdene i Setesdal i Aust-Agder.[6][7] I Sør-Norge ligger hekkeområdene fra 650 moh. til 1 200–1 300 moh., typisk i vierregionen (Salix) 1 000–1 200 moh.[7] Den foretrekker karrige fjellområder med krekling, dvergbjørk og noe vier, men også i kantområdene av større myrer som er omgitt med karrig vegetasjon.[7] I Finnmark hekker arten opp mot 600 moh., og på Varangerhalvøya opp mot 300 moh.[7]

Den globale populasjonen av lappspurv er livskraftig[8] og teller trolig omkring 150 millioner voksne individer,[9][5] men i Europa og Norge har fjellfuglene hatt stor tilbakegang i senere år, hevdet seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning John Atle Kålås i januar 2019. Lappspurvbestanden har i så måte blitt redusert med hele 25 % i Skandinavia.[10] En større norsk telling, som fant sted i 1 250 moh. på Hardangervidda i 1980 og ble repetert i 2010 og 2011, viser at lappspurven i dette området i løpet av denne 30-årsperioden har hatt en kraftig tilbakegang, på hele 82–87 %.[11] I Norge er arten mest tallrik i Nord-Norge.

Om sommeren spiser de for det meste små virvelløse dyr, hovedsakelig insekter som tovinger (mygg og fluer) og spesielt storstankelbein (Tipulidae), men også mye annet (inkludert ulike larver og biller); om vinteren består ernæringen hovedsakelig av ulike sorter frø.[5]

Vårtrekket foregår gjerne i tidsrommet februar–mai og høsttrekket i tidsrommet september–oktober, avhengig av utbredelsen.[5] I Norge ankommer normalt lappspurvene Sør-Norge i siste halvdel av april og hekkeområdene i fjellet i begynnelsen av mai, om enn noe senere i mai lenger nord. Norske fugler overvintrer i hovedsak langs kysten av Nordsjøen, fra Storbritannia og Danmark og sørover.[5]

Parene er monogame. Hannene ankommer gjerne hekkeplassene 3–6 dager før hunnene, der de hevder revir gjennom sin spesielle sangflukt.[5] Reirplassen blir ofte avgjort av den årlige snøsmeltingen. Reiret bygger hunnen på bakken av mose og strå, og det fores gjerne innvendig med pelshår (ofte fra rein) og fjær (ofte fra rype).[5] Eggleggingen skjer fra slutten av mai til slutten av juni, og den er ganske synkronisert innenfor en populasjon. Hunnen legger typisk 4–6 egg (1–8 regnes innenfor normalen), som varierer noe i farge (fra blek grønnlig og blålig til grålig).[5] Eggleggingen er dessuten temperaturavhengig. Desto lenger sør fuglene hekker, desto tidligere foregår eggleggingen. Hunnen ruger vanligvis eggene alene i 10,5–13 dager,[5] men noen ganger kan hun få hjelp av hannen. Begge foreldrene mater ungene, som gjerne forlater reiret etter 8–11 dager,[5] noe som er flere dager før de er flygedyktige.

Rødlistevurdering

Utbredelse og økologi: Lappspurv (Calcarius lapponicus) er knyttet til tundraen, og i Norge forekommer den i fjellområdene i Sør-Norge, mens den i Nord-Norge også finnes ute ved kysten. Arten opptrer i hekketiden på åpne, ofte nokså karrige, områder særlig i vierregionen. Føden består av frø og insekter. Fugler som hekker i Norge overvintrer trolig i steppeområder i Russland og Asia.

Bestand og bestandsutvikling: Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått å være mellom 200 000 og 450 000 individer, og den ble da vurdert som i nedgang. Hekkefugltakseringene i regi av overvåkingsprogrammet «Terrestrisk Naturovervåking» (TOV) for perioden 2010-2019 viser en gjennomsnittlig nedgang i bestanden på 7,9 % per år, noe som tilsvarer en bestandsnedgang på ca. 52 % (31-68 %) over vurderingsperioden som er 10 år (grunnet artens generasjonslengde på 3 år. Intervallet for nedgang inkluderer både rødlistekategoriene sårbar VU og sterkt truet EN, dog er den mest trolige verdien innenfor grenseverdien for kategorien sterkt truet EN (50-80 % bestandsnedgang siste tre generasjoner). En felles nordisk analyse av bestandsendringer for lappspurv viser en årlig gjennomsnittlig nedgang på størrelsesorden 5 % for perioden 2002-2012 (dvs. ca. 37 % i en 10-års-periode).

For øvrig viser en studie fra et undersøkelsesområde på Hardangervidda hele 85 % reduksjon i hekkebestanden fra 1980 til ca. 2010. I enkelte områder i Sør- og Midt-Norge har arten framvist en betydelig bestandsnedgang, eller er helt forsvunnet som hekkefugl. Trekktellingsdata (vår og høst) fra Lista og Jomfruland fuglestasjoner viser en generell nedgang i observasjoner i perioden 2010-2019. En begrensning med hensyn til slike data er imidlertid at det ikke er mulig å fastslå hvor stor andel av disse individene som dreier seg om fugler som hekker i Norge.

Data fra overvåkingsprosjektet «Climate-Ecological Observatory for Arctic Tundra» (COAT) tyder imidlertid på at bestanden i et område på Varangerhalvøya i Finnmark har vært relativt stabil i perioden 2005-2016 (Koren 2018). I Sverige ble bestanden estimert til 460 000 individer i 2012 og i Finland 40 000-100 000 individer i 2011. I Sverige har man registrert en bestandsnedgang på ca. 42 % de siste 10 år, og i Finland en nedgang på 15-30 % de siste tre generasjoner.

Samlet for Europa (EBCC 2017) har bestanden vært relativt stabil på lang sikt (2000-2017), men med en markant nedgang på kort sikt (57 %, 2008-2017). Samlet for Europa er tilstanden til bestanden vurdert som ukjent. Basert på den informasjonen Artsdatabanken har tilgjengelig anser Artsdatabanken det som lite trolig at den nedgangen som er registrert i Norge er del av en mer kortsiktig naturlig bestandsvariasjon.

Påvirkninger: Årsakene til bestandsnedgangen for lappspurv er i hovedsak ukjente. En mulig årsak kan være redusert fødetilgang i overvintringsområdene. Man kan også tenke seg at klimaendringer (økende temperatur og nedbør) i hekkeområdene kan ha negative effekter på hekkesuksess for arter som hekker i fjellet. Det er imidlertid verdt å merke seg at nedgangen for en del andre fjellevende fuglearter som ble rapportert i 2015 nå ser ut til å ha opphørt. Dette kan tyde på at nedgangen i lappspurvbestanden i større grad kan skyldes faktorer utenfor hekkeområdene.

Konklusjon: Lappspurv (Calcarius lapponicus) vurderes i 2021 til rødlistekategori sterkt truet EN, på bakgrunn av overvåkingsdata og observasjoner og basert på kriteriet A2 (50-80 % bestandsnedgang de siste tre generasjoner). Årsaken til endring av kategori fra Rødlista 2015, hvor arten ble vurdert som sårbar VU, er tiltagende bestandsnedgang.[2]

Inndeling

Inndelingen under følger HBW Alive.[12] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[13][14]

Treliste

Referanser

  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 17. februar 2022. Besøkt 17. februar 2022. 
  2. ^ a b Stokke BG, Dale S, Jacobsen K-O, Lislevand T, Solvang R og Strøm H (24. november 2021). «Fugler. Vurdering av lappspurv Calcarius lapponicus som VU→EN for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 28. mars 2023. 
  3. ^ Svein Dale (2019) «Årets fugl 2020: lappspurv». Norsk Ornitologisk Forening, avd. Oslo og Akershus, desember 2019. Besøkt 2019-12-15.
  4. ^ Alström, P., Olsson, U., Lei, F., Wang, H., Wei, G. & Sundberg, P. (2008) Phylogeny and classification of the Old World Emberizini (Aves, Passeriformes). Mol. Phylogenet. Evol. 47(3): 960–973.
  5. ^ a b c d e f g h i j k l Rising, J. & Christie, D.A. (2019). Lapland Longspur (Calcarius lapponicus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/61854 on 19 December 2019).
  6. ^ lappspurv. (2019, 29. november). I Store norske leksikon. Hentet 19. desember 2019 fra https://snl.no/lappspurv
  7. ^ a b c d Breiehagen, Torgrim (udatert) Lappspurv Calcarius lapponicus. Norsk Fugleatlas, NOF. Besøkt 2019-12-19.
  8. ^ BirdLife International 2017. Calcarius lapponicus (amended version of 2016 assessment). The IUCN Red List of Threatened Species 2017: e.T22721033A111138693. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2017-1.RLTS.T22721033A111138693.en. Downloaded on 19 December 2019.
  9. ^ Rich, T.D., Beardmore, C.J., Berlanga, H., Blancher, P.J., Bradstreet, M.S.W., Butcher, G.S., Demarest, D.W., Dunn, E.H., Hunter, W.C., Inigo-Elias, E.E., Martell, A.M., Panjabi, A.O., Pashley, D.N., Rosenberg, K.V., Rustay, C.M., Wendt, J.S. and Will, T.C. 2004. Partners in flight: North American landbird conservation plan. Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY.
  10. ^ Knut-Sverre Horn (2019) Fjellfuglene går tilbake: – Urovekkende, sier forsker. NRK Finnmark, 2019-01-06.
  11. ^ Byrkjedal, I., & Kålås, J. A. (2012). Censuses of breeding birds in a South Norwegian arctic-alpine habitat three decades apart show population declines in the most common species. Ornis Norvegica, 35, 43-47. https://doi.org/10.15845/on.v35i0.288
  12. ^ (2019). Longspurs (Calcariidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/1343550 on 6 January 2019).
  13. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  14. ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lappspurv&oldid=23446063»