Pergament

Tysk illustrasjon fra 1568 som viser pergamentmaker

Pergament (latin etter byen Pergamon i Anatolia) viser til skriftstykke skrevet på holdbart og elastisk, ugarvet skinn av esel, svin eller kalv. Pergament er et materiale som ble brukt til bøker og diplomer. Det ble laget av fint kalve-, geite- eller saueskinn. Vellum refererer spesifikt til kalveskinnspergament, som er den beste typen. Materialet ble ifølge Plinius den eldre først brukt i Pergamon under Eumenes I (263–241 f.Kr.) eller Eumenes II (197–160 f.Kr.), og har sitt navn derfra.

Skinnet ble skrapt slik at det ble tynt nok til å kunne bindes inn i en bok. Pergament er et holdbart materiale, men det er sårbart for mugg og andre bakterier, samt for skadedyr. Riktig oppbevaring er derfor av stor betydning. Svært mange gamle bøker har således blitt ødelagt i biblioteker som har hatt fuktig luft eller ikke god nok kontroll med gnagere.

Ettersom disse hudene kommer fra dyr inneholder de DNA som forskere fra og med 2000-tallet har begynt å undersøke for å finne detaljer om middelalderens liv og i tillegg gi antydninger om hvordan manuskripter av dyrehud bedre kan bli bevart for framtiden. Ved å undersøke dyrehudenes DNA kan man også bedre tidsbestemme og stedsbestemme manuskriptene og deres skrivestuer. DNA avslører også hvilke dyr som ble benyttet for de enkelte manuskript. I tillegg kan enkelte religiøse manuskripter inneholde høyere andel menneskelig DNA ved at de ble berørt og ofte kysset.

Selv om pergament ble tatt i bruk i antikken, var det i middelalderen materialet hadde sin gullalder. Det ble etter hvert erstattet av papir, som ble produsert i Europa fra 1000-tallet etter at maurerne hadde introdusert det i Andalucía. Det skulle enda gå en del tid før det gikk ut av bruk, spesielt til produksjon av praktverker. Med boktrykkerkunsten forsvant pergament nesten helt ut av bruk. Siden slutten av det 20. århundre tid har materialet igjen blitt tatt i bruk av en del kunstnere.

En spesiell type pergament er palimpsest, som er brukt pergament hvor skriften er skrapt bort slik at den kan brukes igjen. Ved hjelp av moderne hjelpemidler, som røntgen og infrarødt lys, har man kunnet lese den opprinnelige skriften, noe som har ført til at verker man trodde var tapt har blitt gjenfunnet.