Geoffrey V, greve av Anjou
| Geoffrey V, greve av Anjou | |||
|---|---|---|---|
Geoffrey av Anjou på gravplate der han holder et av de første, kjente heraldiske skjold og med opprette løver samt løve malt på hjelmen. | |||
| Født | 24. aug. 1113 Angers | ||
| Død | 7. sep. 1151 Château-du-Loir | ||
| Beskjeftigelse | Aristokrat | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Maud av England (1128–1151)[1][2] | ||
| Partner(e) | Adelaide of Angers[1] | ||
| Far | Fulko av Jerusalem | ||
| Mor | Ermengarde, Countess of Maine | ||
| Søsken | Sibylle d'Anjou Matilda av Anjou Amalrik I av Jerusalem Elias II, Count of Maine Baldwin III of Jerusalem | ||
| Barn | 6 oppføringer
Henrik II av England[1]
Geoffrey VI, greve av Anjou Hamelin av Warenne, av Surrey[1] Mary of Shaftesbury[3] Emma of Anjou[3] William FitzEmpress[1][3] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[4] | ||
| Gravlagt | Le Mans Cathedral | ||
Geoffrey V, også kjent som Geoffrey Plantagenet (født 24. august 1113, død 7. september 1151) var greve av Anjou og Maine. Som far til Henrik II av England ble han stamfar for Plantagenet-dynastiet.
Han var eldste sønn av Fulko, som var greve av Anjou og konge-konsort av Jerusalem. Moren var Erembourg av La Flèche, som var arving til grevedømmet Maine. Geoffrey fikk sitt kallenavn Plantagenet fra en plante, en planta genista, som han bar i hatten som et personlig kjennetegn.
Kong Henrik I av England hadde hørt godord om hans talenter, og sendte bud til Anjou for å forhandle om ekteskap mellom Geoffrey og datteren Maud (også kjent som Matilda). Begge parter var enige, og den femten år gamle Geoffrey ble slått til ridder i Rouen av Henrik I som en forberedelse til ekteskapet. Kirken protesterte ikke mot ekteskapet, selv om Geoffreys søster var enke etter Mauds bror, Henrik Is eneste sønn. Nettopp dette slektsbåndet hadde blitt brukt for å annullere en av Geoffreys søstres ekteskap med den normanniske tronkreveren William Clito.
I pinsen 1127 giftet paret seg. Maud var elleve år eldre enn Geoffrey, og hadde vært gift tidligere; hun var enke etter Henrik V av det tysk-romerske rike, og brukte gjerne tittelen keiserinne fremfor å bruke Geoffreys grevetittel. Ekteskapet var stormfullt, og de var atskilt i lengre perioder. De fikk tre sønner.
Året etter bryllupet reiste Geoffreys far til Jerusalem, hvor han ble konge. Geoffrey tok dermed over som greve av Anjou. John av Marmoutier beskriver ham som kjekk, rødhåret, jovial og en god kriger. Ralph av Diceto var noe mindre rosende; han hevder at sjarmen dekket over en kald og egoistisk karakter.
Da Henrik I døde i 1135 var Maud ikke hos ham. Hun reiste straks til Normandie for å kreve sin arv, herunder den engelske tronen. Men Stephen av Blois ble kronet til konge, angivelig etter at Henrik I hadde ombestemt seg på dødsleiet. Både England og Normandie støttet ham. Maud startet dermed en langvarig kamp om tronen. Hennes mann gav året etter Ambrieres, Gorron og Chatilon-sur-Colmont til Juhel de Mayenne mot å få hjelp til å ta den engelske tronen. I 1139 steg Maud i land i England med 140 riddere. Stefan beleiret henne i Arundel Castle, og perioden kjent som det engelske kaos under Stefan startet. Stefan ble tatt til fange i Lincoln i februar 1141. En kirkelig råd erklærte ham i april for å være avsatt, og Maud fikk tittelen Lady of the English. Allerede på høsten samme år ble måtte hun sette Stefan fri, og han fikk tilbake tronen.
I løpet av 1142 og 1143 sikret Geoffrey hele Normandie vest og sør for Seinen, og den 14. januar 1144 krysset han Seinen og gikk inn i Rouen. Han tok tittelen hertug av Normandie sommeren 1144. Samme år grunnla han et augustinerkloster i Chateau-l'Ermitage i Anjou. Han beholdt kontrollen over hertugdømmet inntil 1149, da han overlot det til sin sønn Henry. Dette ble formelt ratifisert av Ludvig VII av Frankrike året etter.
I løpet av hans tid som greve i Anjou slo Geoffrey ned tre opprør som baronene stod bak, i 1129, 1135 og 1145–1151. Han var ofte i strid med sin yngre bror Elias, som han holdt fengslet til 1151. Trusselen om opprør hjemme førte til at fremgangen i Normandie ble sakket ned, og til at han ikke kunne avse styrker til å intervenere i England. I 1153 ble problemet i England løst gjennom Wallingford-traktaten, som fastlo at Stefan skulle være konge inntil sin død, og at Mauds og Geoffreys sønn Henry skulle etterfølge ham som Henrik II.
Geoffrey døde plutsetlig den 7. september 1151. Ifølge John av Marmoutier var han på vei hjem fra et kongelig råd da han fikk feber. Han ankom Château-du-Loir, hvor han kollapset. Etter å ha delt ut en del gaver døde han. Han ble gravlagt i St. Juliens katedral i Le Mans.
Barn
[rediger | rediger kilde]Geoffrey og Maud fikk tre sønner:
- Henrik II av England (1133–1189)
- Geoffrey VI, greve av Anjou (1134–1158), døde uten å bli gift og er gravlagt i Nantes.
- William, greve av Poitou, også kjent som William FitzEmpress («Keiserinnesønn») (1136–1164). Han døde uten å bli gift.
Han hadde også uektefødte barn med en ukjent elskerinne (eller flere elskerinner):
- Hamelin de Warenne, 5. jarl av Surrey
- Emme (gift med den nord-walisiske prinsen Dafydd Ab Owain Gwynedd)
- Mary (ble abbedisse i Shaftesbury, muligens identisk med lyrikeren Marie de France)